Merkeklær vrs billige barneklær: Fasiten er klar!

Husker du debatten om merkeklær for barn?  Jeg har tidligere skrevet om at jeg stort sett kjøper klærne til barna mine brukt, arver dem eller handler i billigkjedene som H&M og Cubus, og at min erfaring er at disse plaggene holder seg lenge, tiltross for den lave prisen.
Screenshot 2014-03-27 09.02.51

TV2 Hjelper Deg bestemte seg for å ta meg og hele debatten på ordet, og sjekke hva som faktisk klarte seg best i test av rimelige barneklær fra kjedebutikker, og plagg som koster tre, fire ganger så mye.

Screenshot 2014-03-27 09.08.50

For en drøy måned siden inviterte derfor et team fra TV2 Hjelper Deg meg og bloggeren Rannveig Heitmann (som tidligere har skrevet at hun mener merkeklær er det beste for barna ) på en shoppingrunde i Oslo sentrum. Målet var å finne fine barneklær blant dyre merker som Gant og Ralph Lauren og så plukke tilsvarende plagg i kjedebutikker som H&M, Cubus og Lindex.

Og det var nok å ta av. En rød bomullsbukse fra Burberry til 999 kroner var til forveksling lik en rød bomullsbukse fra H&M til 99 kroner. En stripete babybody fra Gant til 299 kroner var i 100 prosent bomull, i likhet med en stripete babybody fra Cubus til en sjettedel av prisen.

(Og før noen drar «etisk handel» kortet. Det var ingen vesentlig forskjell på produksjonsland heller. Klærne var jevnt over laget i Sør Øst Asia eller Øst Europa, enten de var merkeklær eller fra kjedene)

IMG_8897

God stemning da Rannveig og jeg var på shoppingrunde etter merkeklær. Foto: TV2 Hjelper Deg.

Klærne vasket TV2 Hjelper Deg til sammen 120 ganger. Jakkene ble vasket på 40 grader, buksene på 30 grader (etter vaskeanvisningene på den dyre buksa) og bodyene på 60 grader. Alle klærne ble vrengt, og alle fikk like mange vask i samme maskin. Deretter sendte TV2 klærne et testlaboratorium i Sverige, som skulle få avklart en gang for alle om det faktisk fantes en kvalitetsforskjell.

Jeg må ærlig innrømme jeg var spent. For det ER jo logisk å tenke seg at en bukse som koster 10 ganger så mye gjør det av en annen grunn enn at produsentene har klasket på et merke, eller hva?

IMG_8896

Vil cardiganen fra Ralph Lauren som koster 799 kroner holde bedre kvalitet enn den fra H&M til 79,90? Foto: TV2 Hjelper Deg

Nå er resultatetene fra forskningskonsernet Swerea IVF klare, og Rannveig og jeg ble konfrontert med dem i forrige uke.  Laboratoriet deres har sjekket

  • fargetap
  • nupping
  • hvor mye klærne hadde krympet
  • og generellt utseende på klærne, som hvor godt knappene satt fast etter bruken, hvordan sømmene og kantene klarte seg osv.

Hva tror du svaret ble?

Jeg synes i alle fall det var tidenes gladmelding for oss foreldre: Det fantes nemlig ingen forskjell i kvalitet mellom de dyre og de billige klærne!

H&M buksa holdt seg like fin i fargen som Burberry buksa.

H&M buksa holdt seg like fin i fargen som Burberry buksa, og hadde faktisk beholdt mykheten i stoffet bedre enn buksa som kostet 10 ganger så mye. Foto: TV2 Hjelper Deg

Det er med andre ord absolutt ingen grunn til å ha dårlig samvittighet om du ikke vil eller kan kjøpe en bukse til barnet ditt som koster 1000 kroner.  (Nyttig info for mange tenåringsforeldre også dette her!)

Resultatene fikk meg imidlertid til å tenke: Ville det gjort noe om plaggene var noe avbleket etter mange runder i vaskemaskinen? Hvor høye krav setter vi egentlig til klærne i dag? Har vi så høye krav at vi mener plagg skal se ut som de er helt nye etter daglig bruk i lengre tid?

På førsteklassebildet mitt smiler jeg til kamera i en jeans med en stor rød smilefjes lapp på kneet. Det var nemlig gått hull i buksa og istedenfor å bruke et par hundrelapper på en ny kjøpte mamma en lapp til 5 kroner og festet på. I dag tror jeg de færreste (inkludert meg selv!) ville gjort det samme. Er vi for kravstore?

Ingen utseendeforskjell mellom bodyene fra Gant og Cubus. Den fra Cubus er til og med i økologisk bomull.

Ingen utseendeforskjell mellom bodyene fra Gant og Cubus. Den fra Cubus er til og med i økologisk bomull.

Uansett: Hele reportasjen med Rannveig og meg, og mer fakta om testen og hvordan det gikk med hvert av plaggene kan du se på TV2 i kveld klokka 20.30!

Stemmer resultatetene fra laboratoriet i Sverige med dine egne erfaringer? Eller ble du overrasket over resultatetet? 

 

15

Vis meg barnas favoritt-bruktklær!

For noen dager siden var jeg i debatt hos Ole Torp, og diskuterte merkepress mot småbarn med FrP politikeren Aina Stenersen. 

Dit hadde jeg blant annet med favorittlua til barna mine: En jordbærlue med navnelappen «Malene Krogstad» inni. Siden Malene Krogstad i dag er en 26 år gammel lærerstudent vet jeg at lua har vært flittig brukt av minst 5 barn (Malene er kusina til mine barns tre kusiner, og har forøvrig 3 småsøsken selv som den lett også kan ha vært innom). Det er nesten så jeg skulle ønske vi alle hadde satt navnelapper i, så vi kunne fulgt luas gang gjennom årtiene!

Når det gjelder designerklær til småbarn føler jeg vi de siste ukene har fått belyst dette temaet godt og fått fram mange nyanser i kommentarfeltene til de to innleggene jeg har skrevet om saken. Men det jeg gjerne kunne tenke meg var at vi sammen knuste myten om at det er et automatisk likhetstegn mellom at alle rimelige klær har dårlig kvalitet, mens bare de med skyhøy prislapp varer.

På Instagram oppfordret jeg derfor følgerne mine til å dele bilder av barneklær som har holdt lenge, selv om det hverken hadde noe designermerke eller var spesielt dyrt i utgangspunktetet. Bildene blir merket #brukttilbarna, og det er kjempegøy å se hvor mye fint og hvor mange søte historier om arvetøy som kommer inn!

Her kommer historier om mosters gamle kjole, vognposer 8 barn har sovet varmt i så langt og vinterjakker som lyser tidlig 90-tall lang vei! Noen tagger bilder de allerede har på kontoen sin, mens andre knipser nye. En klassisk historie er denne:

«Genser strikket av min mormor for 23 år siden. Under skimtes en pologenser som er like gammel, kjøpt på Domino. Det synes ikke, men det er tilhørende stilongs, og så matcha vi hele antrekket med olabukse fra H&M, kjøpt brukt. Disse klærne er brukt av 4 jenter før tulla mi.»

Drammen anno 1986 og Oslo anno 2013. PS: Flere som hadde bildekkhuske? Elsket den!

Siden jeg har vist fram jordbærlua til 3-åringen tenkte jeg å finne fram de mest brukte bruktplaggene til datteren min og. En kjole som har vært i tung rotasjon både sommer som vinter er min gamle, blåstripete kjole «Made in West Germany». Mens den storblomstrete Cubuskjolen fra de tre kusinene var det soleklare valget til 6-årsdagen, selv om den egentlig er to størrelser for stor. (Pytt sann! Rekker den til leggen nå, rekker den til knærne neste år!)

Kjolen er fra Cubus, den håndløse apekatten er et familieklenodie. Gudmora mi er nemlig gift med barnebarnet til han som lagde disse barnelekene, og barna mine har elsket dem fra de var små.

Så håper jeg flere av dere også vil være med å dele historier om klær som har vart og blitt brukt under #brukttilbarna. La oss se hvor mye fint barnetøy som finnes der ute som ikke koster skjorta!

Har barna dine noe favorittplagg de har arvet eller som er kjøpt brukt?  

24

"Snart tom for barneluer til 1400 kroner"

Drammens Tidende hadde i helgen et  intervju med eieren av en barnebutikk i Drammen, som fikk meg til å stoppe opp:

«Toppluene hun selger, til en prislapp på 1.400 kroner – ja de er snart utsolgt. I barnebutikken finner vi flere spedbarnsklær til høye summer. En levis-bukse koster 600 kroner og en spedbarnslue ligger på rundt 900 kroner. Jakkene til 6-åringene går for 5.000 kroner, og disse ble revet bort i en fei. Butikkeieren mener selv at de yngste barna ikke bryr seg om hvilke merker de har på seg, men at de er mer opptatt av farger.»

Derfor lurer jeg på: Er det meg det er noe galt med?? For jeg har aldri -og håper jeg aldri noensinne – kjøper ei jakke til barna mine som er dyrere enn noen jakker jeg noensinne har kjøpt til meg selv. Er det greit å bruke 1400 kroner på en ordinær barnelue? Er det vanlig? Og hva er det som får foreldre til å bruke penger på rådyre klær når barna selv ville vært like happy med en jakke fra Lindex så lenge den også var grønn?

I et intervju jeg nylig leste med en norsk modell sier hun noe jeg festet meg med: Det er viktig for henne at andre synes barna hennes er «pent og ordentlig kledd.»

Props til modellen for at hun tør å være ærlig, og snakke om egne krav til perfeksjon. Grunnen til at setningen festet seg er at jeg aldri har tenkt over før at jeg skal? burde? bruke tankekraft på hva andre mennesker måtte mene om hva barna mine har på seg eller hvordan de ser ut.

Jeg tenker at barnehageansatte og lærere-som er de utenom familien som treffer barna oftest- ser så mye ordentlig omsorgssvikt, slik at alle som faller i den store sekken merket «ordinære foreldre» ikke registrerer på skalaen deres en gang.

Mamma var som dere skjønner alltid opptatt av styling..

Jeg tenker på hvordan datteren min gikk kledd på skolen i dag. En svart tights fra H&M som hun nekter meg å kaste, fordi det er «den mykeste tightsen som finnes!». En utvasket genser hun har arvet etter tre eldre kusiner, som sannsynligvis har brukt den etter tur. Hår som var gnidd sammen til en eneste stor sove-dread og stakk rett ut av bakhodet og som pappa ikke rakk å greie ut før han hastet ut døra for å rekke å levere i barnehage og på skole før morgenmøtet.

Du vil aldri finne stoff om dyre moteklær til barn på denne bloggen, rett og slett fordi jeg synes det er helt uinteressant. Jeg vil ikke at barna mine skal få oppmerksomhet -fra hverken voksne eller andre barn- på grunn av hva de har på seg.

Det betyr ikke at jeg ikke sukker henført av nydelige kjoler i småjentestørrelse fra Monsoon eller sjarmerende røykejakker i britisk stil til smågutta. Men jeg gjør ikke noe med det. Hvis datteren min har lyst på en finkjole får hun si det til mormor og ønske seg det til jul (eller enda bedre: Rote rundt i mormors koffert full av klær hennes mor sydde til søstren min og meg!)

Ja, de ser kule ut. Men hvorfor skal egentlig at sønnen min se ut som en liten hipster?

Jeg har ikke lyst til å bruke tusenvis av kroner for at datteren min skal se velkledd ut etter min voksenstandard. Både fordi jeg synes det er absurd å bruke så mye penger på klær til noen som 1) vokser kjapt ut av dem i gjen 2) er minst like happy med plagg de får fra eldre barn og 3) har et funksjonelt forhold til klær: de skal være behagelige og gjøre det lett å hoppe tau/løpe med vennene.

For å utradere det oppkonstruerte behovet for at barna skal se ut som mini-meg har jeg forsøkt å:

  1. La mannen min bestemme hva barna skal ha på seg helt fra de var babyer. Mang en gang har jeg ledd innimeg av lyseblå babybodyer satt sammen med brunepysjbukser, men jeg har sittet på henda og aldri skiftet det han har valgt, rett og slett fordi det er god øving på å være mindre opptatt av barnas antrekk og utseende. Og når datteren min begynte å velge klær selv var dette nyttig å ha som regel at så lenge det passer til været får hun ha på seg hva hun vil («det er klart badedrakt og tights er praktisk i barnehagen, mamma!»)
  2. Kjøpe klærne deres som ferdige pakker på Finn.no («»gutteklær 104»), og takke ja til alt vi kan få av arvetøy. Dermed følger det med en rekke plagg som jeg aldri ville valgt ut selv, og som jeg rett ut sagt kan synes er stygge, men som helt fint fyller funksjonen sin: Å holde barna mine passe varme, og gi de masse rom til å leke, løpe, klatre og hoppe. Trenger de noe mer enn det jeg finner på Finn sper jeg på når det er salg (badetøy i september! vinterdress i mai!) eller fra billigkjedene.

Et argument jeg ofte ser på moteblogger og i magasiner er at «det er bedre å kjøpe dyre klær som varer enn billige klær som blir fort slitt». Men det kjøper jeg ikke. H&M og Cubus-klærne barna mine har arvet av kusinene jammen er like fine, ti år etter at hun som nå går på videregående løp rundt i dem. Og en kasjmirjakke til 600 kroner blir akkurat like stygg av ketsjup-flekker som en cardigan til 200.

Men så jobber jeg heller ikke motebransjen, og jeg skjønner at andre priorterer annerledes. Slik er det jo med oss mennesker generelt, og dermed også med foreldre. Noen kan mye om interiør og koser seg med å snekre ting til barnerommet selv, andre (som meg) har ti tommeltotter og jukser oss til hjemmelaget stil på Etsy og Epla. Selv prioriterer jeg mat, -og jeg har jo mer enn én gang fått høre at andre kan jo mene det er tullete også..

Hva med deg? Hvor mye tid bruker du på barnas antrekk? Lar du de velge selv hva de skal ha på seg om morgenen eller er det du som bestemmer? Hvor setter du grensa? Ved hull? Flekker? Eller må det være helt upassende for været for at du skal sette foten ned? 

0

«Snart tom for barneluer til 1400 kroner»

Drammens Tidende hadde i helgen et  intervju med eieren av en barnebutikk i Drammen, som fikk meg til å stoppe opp:

«Toppluene hun selger, til en prislapp på 1.400 kroner – ja de er snart utsolgt. I barnebutikken finner vi flere spedbarnsklær til høye summer. En levis-bukse koster 600 kroner og en spedbarnslue ligger på rundt 900 kroner. Jakkene til 6-åringene går for 5.000 kroner, og disse ble revet bort i en fei. Butikkeieren mener selv at de yngste barna ikke bryr seg om hvilke merker de har på seg, men at de er mer opptatt av farger.»

Derfor lurer jeg på: Er det meg det er noe galt med?? For jeg har aldri -og håper jeg aldri noensinne – kjøper ei jakke til barna mine som er dyrere enn noen jakker jeg noensinne har kjøpt til meg selv. Er det greit å bruke 1400 kroner på en ordinær barnelue? Er det vanlig? Og hva er det som får foreldre til å bruke penger på rådyre klær når barna selv ville vært like happy med en jakke fra Lindex så lenge den også var grønn?

I et intervju jeg nylig leste med en norsk modell sier hun noe jeg festet meg med: Det er viktig for henne at andre synes barna hennes er «pent og ordentlig kledd.»

Props til modellen for at hun tør å være ærlig, og snakke om egne krav til perfeksjon. Grunnen til at setningen festet seg er at jeg aldri har tenkt over før at jeg skal? burde? bruke tankekraft på hva andre mennesker måtte mene om hva barna mine har på seg eller hvordan de ser ut.

Jeg tenker at barnehageansatte og lærere-som er de utenom familien som treffer barna oftest- ser så mye ordentlig omsorgssvikt, slik at alle som faller i den store sekken merket «ordinære foreldre» ikke registrerer på skalaen deres en gang.

Mamma var som dere skjønner alltid opptatt av styling..

Jeg tenker på hvordan datteren min gikk kledd på skolen i dag. En svart tights fra H&M som hun nekter meg å kaste, fordi det er «den mykeste tightsen som finnes!». En utvasket genser hun har arvet etter tre eldre kusiner, som sannsynligvis har brukt den etter tur. Hår som var gnidd sammen til en eneste stor sove-dread og stakk rett ut av bakhodet og som pappa ikke rakk å greie ut før han hastet ut døra for å rekke å levere i barnehage og på skole før morgenmøtet.

Du vil aldri finne stoff om dyre moteklær til barn på denne bloggen, rett og slett fordi jeg synes det er helt uinteressant. Jeg vil ikke at barna mine skal få oppmerksomhet -fra hverken voksne eller andre barn- på grunn av hva de har på seg.

Det betyr ikke at jeg ikke sukker henført av nydelige kjoler i småjentestørrelse fra Monsoon eller sjarmerende røykejakker i britisk stil til smågutta. Men jeg gjør ikke noe med det. Hvis datteren min har lyst på en finkjole får hun si det til mormor og ønske seg det til jul (eller enda bedre: Rote rundt i mormors koffert full av klær hennes mor sydde til søstren min og meg!)

Ja, de ser kule ut. Men hvorfor skal egentlig at sønnen min se ut som en liten hipster?

Jeg har ikke lyst til å bruke tusenvis av kroner for at datteren min skal se velkledd ut etter min voksenstandard. Både fordi jeg synes det er absurd å bruke så mye penger på klær til noen som 1) vokser kjapt ut av dem i gjen 2) er minst like happy med plagg de får fra eldre barn og 3) har et funksjonelt forhold til klær: de skal være behagelige og gjøre det lett å hoppe tau/løpe med vennene.

For å utradere det oppkonstruerte behovet for at barna skal se ut som mini-meg har jeg forsøkt å:

  1. La mannen min bestemme hva barna skal ha på seg helt fra de var babyer. Mang en gang har jeg ledd innimeg av lyseblå babybodyer satt sammen med brunepysjbukser, men jeg har sittet på henda og aldri skiftet det han har valgt, rett og slett fordi det er god øving på å være mindre opptatt av barnas antrekk og utseende. Og når datteren min begynte å velge klær selv var dette nyttig å ha som regel at så lenge det passer til været får hun ha på seg hva hun vil («det er klart badedrakt og tights er praktisk i barnehagen, mamma!»)
  2. Kjøpe klærne deres som ferdige pakker på Finn.no («»gutteklær 104»), og takke ja til alt vi kan få av arvetøy. Dermed følger det med en rekke plagg som jeg aldri ville valgt ut selv, og som jeg rett ut sagt kan synes er stygge, men som helt fint fyller funksjonen sin: Å holde barna mine passe varme, og gi de masse rom til å leke, løpe, klatre og hoppe. Trenger de noe mer enn det jeg finner på Finn sper jeg på når det er salg (badetøy i september! vinterdress i mai!) eller fra billigkjedene.

Et argument jeg ofte ser på moteblogger og i magasiner er at «det er bedre å kjøpe dyre klær som varer enn billige klær som blir fort slitt». Men det kjøper jeg ikke. H&M og Cubus-klærne barna mine har arvet av kusinene jammen er like fine, ti år etter at hun som nå går på videregående løp rundt i dem. Og en kasjmirjakke til 600 kroner blir akkurat like stygg av ketsjup-flekker som en cardigan til 200.

Men så jobber jeg heller ikke motebransjen, og jeg skjønner at andre priorterer annerledes. Slik er det jo med oss mennesker generelt, og dermed også med foreldre. Noen kan mye om interiør og koser seg med å snekre ting til barnerommet selv, andre (som meg) har ti tommeltotter og jukser oss til hjemmelaget stil på Etsy og Epla. Selv prioriterer jeg mat, -og jeg har jo mer enn én gang fått høre at andre kan jo mene det er tullete også..

Hva med deg? Hvor mye tid bruker du på barnas antrekk? Lar du de velge selv hva de skal ha på seg om morgenen eller er det du som bestemmer? Hvor setter du grensa? Ved hull? Flekker? Eller må det være helt upassende for været for at du skal sette foten ned? 

77

Merket for livet

..eller i hvertfall for utgangen av barnehageåret.

August betyr barnehage- og skolestart og med det følger krav om å merke bunkevis med tøy. Hver bidige lille lue, hals, t-skjorte, stillongs og sokk skal ha sin egen navnelapp hvis du ikke ønsker strenge blikk fra pedagoger med liten lyst til å bruke masse verdifull arbeidstid på å lete opp riktige sokker og jakke til akkurat ditt barn.

Now it’s you and me.

Selv har jeg brukt lappene fra Navnelapper.no De har både klistremerkelapper og påstrykbare lapper til en grei pris. Det eneste problemet er at det er så kjeeeeedelig å stå og stryke de på. For ikke å snakke om hvor vanskelig det er å komme til med styrkejernet nedi knøttsmå sokker og votter.

Løsningen er enkel: Bruk rettetang!

Haha! Ikke noe klumpete strykejern på meg!

Den er mye mindre enn strykejernet, og enda bedre: du trenger ikke noe strykebrett, så du kan sitte i sofaen og merke klær mens du ser en episode Mad Men eller snakker på telefonen med mammaen din.

#winning!

Fiks og ferdig merket i en fei!

En annen løsning, som min fine venninne Mariann tipset meg om, er å bruke disse navnelappene, som limes på tøyet istedefor å strykes. Jeg har ikke testet de selv, så vet ikke hvordan de gjør seg sammenliknet med strykemerker etter høstens tjuende 60 graders vask, men venninnen min har hvertfall vært strålende fornøyd.

Merker du alle klærne til barna dine?  (Jeg må ærlig innrømme jeg kunne vært flinkere, og særlig utover i året. Kremt..) Og synes du det funker best med strykemerker, klistremerker, symerker eller en god gammeldags sprittusj?

0

Shoppingtips: Kongen av alle lagersalg

Fikk akkurat invitasjon til mitt absolutte favoritt lagersalg og fikk lyst til å dele byens beste shoppinghemmelighet med dere:

Salget har en miks av forskjellige merker, som Inwear..

På denne tiden av året tikker det alltid masse mail om diverse lagersalg inn i innboksen min, men dette er utvilsomt det beste. Mens andre lagersalg pusher feilvarer, klær som ikke er i sesong (boblejakker i juni liksom) og ræl ingen har villet betale for i butikkene deres har IC Companys årlige lagersalg faktisk vårens og sommerens kolleksjoner. Ikke noe übertrendye ting, men et gullsted å hamstre basisvarer som lange, myke cardiganer, kjoler, trench coater, kvalitetstopper etc.

…Soaked in Luxury..

Et stort pluss at de også har en bra avdeling med herreklær. Pleier å spleise på drosje med en liten haug venner fra jobben rundt lunsjtider og hamstre inn vårgarderobe +gaver til pappa og kjæresten min i en fei. Tror aldri jeg har dratt derfra uten å ha hanket inn minst en bærepose eller tre.

..Cottonfield og masse mer!

Og nevnte jeg prisene? Mens andre lagersalg har nærmest butikknivå pleier det alltid å være superbra valuta for pengene her. Et av mine beste kjøp er en nattblåkåpe i ren ull som jeg fikk for 600 kroner, satt ned fra 2500. Den har jeg brukt hver vinter i 3 år så langt. Love it!

Vinterkåpa mi, kjøpt i 2008 og like fin!

I år skal jeg se etter enkle hvite topper (forbruksvare i et hjem hvor barna spiser makrell i tomat til frokost og insisterer på en kos etterpå..), en fin vår/høstjakke (gjerne rød!), flere belter og en bursdaggave til pappa som fyller 76 år om et par uker.

IC Companys lagersalg varer kun en dag, og foregår på tirsdag fra klokken 11-20 i Maridalsveien 87 C. Sees!

Hva slags klær ønsker du deg til sommeren?

Når du har barn kan du aldri få nok billige, hvite topper.

In English: I’m counting the hours untill the secret shopping event of the year: IC Companys factory sale in Maridalsveien 87 C, Oslo is by far the best sale in the city since they actually offer nice things from this years S/S collections and cut the prices (a lot!). Love the fact that they also have a lot of clothes for men. The sale is one day only, on Tuesday from 11-20. See you there!

0

Shoppingtips: Dressed for success

Vi skal på bursdag til helgen, og datteren min har hatt kjolen liggende parat ved siden av sengen siden mandag.

Forventning!

Dere vet jeg elsker Etsy og kjolen hennes er nok et funn herfra. Cydni Hoffman driver The Little Pea boutique fra hjembyen i Texas og spesialiserer seg på kjoler laget av tyll, holdt sammen av brede sløyfebånd og dekortert med tøyblomster. Hun har laget mange ganske smakfulle varianter, som denne i forskjellige toner av lilla og turkis

eller denne saftfargede i oransj og rosa

Pluss en haug ensfargede som passer best som brudepikekjoler. Men når 4-åringen først skulle få en kjole laget utelukkende av tyll, tenkte jeg det bare var å fortrenge mine egne estetiske vurderinger og kjøre på. Så hun fikk bestemme fargene selv, og resultatet ble en regnbue av crazy neon–”bare ikke mørkeblått eller svart eller rødt, mamma. Det er guttefarger”

Jeg sendte over fargevalget og målene hennes til Cydni, og fikk en fiks ferdig kjole i posten et par uker senere. Uttrykket til datteren min da hun pakket opp kjolen hun hadde ”designet selv” var vell verdt de drøye 350 kronene. (Ser forøvrig prisene har steget, særlig på shipping siden jeg kjøpte kjolen, men jeg sjekket det ut i stad, og det er fortsatt mulig å få den rimeligere shippingen til 15 dollar istedenfor 40) Hun sov i en sky av tyll den natten, og insisterte på å ha den på seg i barnehagen dagen etter (da satte jeg ned foten).

Hva gjør det vel om det er slutt på tegneark så lenge vi har dopapir?

Selv følte jeg meg en gang SÅ kul i en genserkjole som liksom var et trangt grønt, skjørt fra knærne og opp til midjen og så en posete, stripete collegegenser i overdelen, -med applikerte frimerker for en cosmpolisk touch. Du ble ikke finere enn det i Drammen i 1988.

Har barnet ditt noe klesplagg det er ekstra glad i? Og husker du noen klær du følte deg fin i da du var liten?

In English: We’re attendig a family party this weekend, and my daughter has had her outfit of choice picked out and waiting beside her bed since Monday. The dress is from Cydni Hoffmans store The Little Pea boutique on Etsy and even though she has made lots of tasteful colour combinations, I thought what the heck, and let my daughter choose all by herself. The result is a wacko rainbow coloured tulle bonanza. (”Except dark blue, red and black, that’s BOYs colours, mommy”) She is so happy with her choice she slept in a cloud of tulle the first night and has worn it on every occasion she can since. (She’d wear it to kindergarten too, but I put a stop to that)  I know the feeling. Growing up in Drammen in the 80s I got a sweater dress that was like a tight green skirt from the knee to the waist and a slouchy, striped sweater with appliqued stamps (for that worldy, cosmpolitan feel) Does your kid have a favourite outfit? And what was yours growing up?

0

Apropos gutte-jenteklær debatten..

Etter at jeg fredag la ut et blogginnlegg om Foreldre som holder barnets kjønn skjult har debatten rast, både her inne og på Facebook, om kjønnsroller generelt og hvordan vi oppdrar gutte- og jentebarn spesielt . Lørdag var innlegget på andreplass på mest lest lista til WordPress. Fantastisk å se at så mange lar seg engasjere!

Synes ett av hovedpoengene er hvordan mye av det vi i dag definerer som «maskulint» og «feminint» er tillært.
Det fikk meg til å tenke på barndomsbildene jeg har sett av den erkemaskuline (og strengt tatt ganske hotte!) forfatteren Ernest Hemingway. Gøy å se hvor mye kjønnskodene har endret seg i den vestlige verden på 100 år, eller hva?

Det ble en mann av han her og.

Dog ble han depressiv og skjøt seg. Vanskelig å si om blondekjolen hadde skylda.

In English: Since my post Friday about genderless children, there has been a lot of debate here and on Facebook about genderroles in general and specifically how we raise our sons and daughters. That made me think about how much of what we define as «masculine» and «feminine» has changed over the years. Just look at this childhood picture of (the very masculine indeed) Ernest Hemingway!

0