Burde vi slutte å si til døtrene våre at de er pene?

I England raser en heftig debatt om dagen etter at likestillingsminister Jo Swinson ba foreldre være mer forsiktige med å si til døtrene sine at kjolen de har på seg er flott eller at de ble fine på håret etter å ha vært hos frisøren.

Selv er Swinson barnløs, men hun er tante til ei lita jente.

«Jeg vet hvor lett det er, for meg som tante, å falle i felle hvor jeg møter niesen min og sier «du er så søt!» – fordi alle barn er jo vakre- men hvis lærdommen de tar med seg er at det er utseendet som betyr noe og det er utseendet som får ros, så er ikke det nødvendigvis den mest positive meldingen du ønsker at barna skal få.»

I stedet burde voksne gi barna positive tilbakemeldinger når de «har vært dyktige og lagt ferdig et puslespill eller en av de andre tingene de holder på med, nysgjerrigheten deres når de stiller spørsmål eller andre mer varierte ting» var mye bedre enn å kommentere på utseende.

Det har fått foreldre over hele England til å sette Earl Grey’en i halsen. I DailyTelegraph argumenterte én mor for at hennes viktigste jobb var å få døtrene til å føle seg vakre på utsiden og på innsiden fordi:

«Utseendet vårt er endel av hvem vi er. Det er alt vi har for å representere oss selvv for omverdenen til den kjenner oss bedre. Det å gjøre mest mulig ut av hvordan vi ser ut styrker selvtilliten vår og får oss til å føle at vi har kontroll, selv om vi innerst inne er usikre og nervøse. Folk vil dømme oss for utseendet vårt først, personligheten senere. Å legge en innsats i hvordan vi ser ut er derfor hverken innbilsk eller overflatisk, men psykologisk sett fornuftig.»

Anna Maxted sier hun ikke kan tenke seg noe verre enn en datter som kommer fint pyntet gående ned trappa, klar for fest, bare for å bli møtt av stillhet fra mor og far.

 

Hvordan kan vi gi døtrene våre et godt forhold til kroppen sin? Skal vi rose utseendet deres, eller ikke?

Selv må jeg si jeg lener meg mer i retning av likestillingsministeren. Jeg vet hvor lett det er å gripe til:

«Så fin genser du har: Er den ny?» Når en liten jente kommer hit på besøk. Samtidig sier jeg sjelden eller aldri noe sånt når lillebrors kompiser stikker innom.

Selvsagt er det ikke galt å si til barna våre at de er verdens vakreste (for det er de jo! sånn helt objektivt sett, mener jeg!), men jeg tenker det er noe med mengde. Hvor ofte hører jentebarna våre at de er søte eller at klærne deres er pene eller at de er fine på håret, sammenliknet med guttebarna?

En britisk undersøkelse slår fast at 72 prosent av jenter synes det er for mye fokus på utseendet til kvinnelige kjendiser, mens en stor norsk undersøkelse utført ved HEMIL senteret ved Universitetet i Bergen har konkludert med at 1 av 4 tiåringer føler seg for tykke.

Puppene til Keira Knightly ble forstørret på de amerikanske promobildene for King Arthur.

Jeg har tidligere skrevet om hvilken forskjell foreldre kan gjøre ved matbordet og når vi snakker om hvordan vi selv ser ut til barna. Det britiske likestillingsdepartementet har også  laget en fin brosjyre for å hjelpe foreldre å snakke med barna om kroppsbilde og media. Her kommer de med konkretete råd som å spørre barna om folk de kjenner og elsker. Hva er det de elsker med mormor/tante/bestevennen? Ville de elsket dem noe mindre om de hadde kort hår eller stygge klær?  Et annet tips er å vise barna hvor mye bildene vi ser i blader og reklamer er forandret på.

Hva tenker du? Er det vår jobb som foreldre å få barna våre til å føle seg vakre? Og gjør vi det ved å kommentere på utseendet deres?

0

Kronikk om husmødre i Bergens Tidende

Hvilke bakemødre? Og hvorfor er det så lett å latterliggjøre klassiske «kvinnehobbyer» mens menn får ha fluefiskinga si i fred?

I dag har jeg en kronikk på trykk i Bergens Tidende. Den handler om nyvalgt LO-leder Gerd Kristiansen og intervjuet i VG der det kommer fram at hun er «skeptisk til trenden med hjemmeværende mødre som vier tiden sin til bakst og interiør i stedet for å være i arbeidslivet.»

Jeg synes dette utsagnet vitner om en total nedvurdering av kvinner, og de underliggende årsaker til at enkelte står utenfor arbeidslivet eller jobber deltid.

Jeg synes også utsagnet bærer med seg et ekko av den samme, gamle nedvurderingen av klassiske «kvinnelige sysler». Om en mann skulle trappe ned litt på jobben for å fokusere på syklinga eller Marcialonga ville han blitt sett på som en alfamann. Om en kvinne skulle vurdert å trappe ned for å fokusere på bakinga si ville det vært et ramaskrik om gammeldagse kjønnsroller.

Når det er sagt stiller jeg også spørsmålstegn ved om antall hjemmeværende kvinner i Norge i dag kvalifiserer til å kalles en trend, og om bakedilla og oppussing overhodet har noe med saken å gjøre. Hva tror du?

Og så påpeker jeg at nye tall fra SSB slår fast at småbarnsmødre faktisk jobber mer enn sine medsøstre uten barn.

Kronikken min står på trykk i dagens utgave av Bergens Tidende, men jeg skal legge ut link her så snart den kommer på nett. UPDATE: Og HER er hele kronikken 🙂

Hva synes du om Kristiansens advarsler til norsk «bakemødre»? Tror du baketrender og interiørdiller gjør at flere kvinner vender ryggen til arbeidslivet? Og hva synes du burde gjøres med andelen kvinner som jobber deltid?

0

Jenter må lene seg mer frem

Med Julie Lødrup, Kristin Clemet og Heidi Nordby Lunde på Jentekonferansen, -om kvinner, gründerliv og ledelse.

For en stund siden deltok jeg i panelet på en spennende debatt om kvinners valgmuligheter som gründere, sammen Kristin Clemet, Heidi Nordby Lunde og  Julie Lødrup i Manifest Analyse. Der tipset jeg blant annet tilhørerne -som var unge engasjerte politikerspirer- om boka «Lean In» av Sheryl Sandberg. Har du hørt om henne?

Sheryl Sandberg er Mark Zuckerbergs nestkommanderende i Facebook og den første kvinnen med styreplass gigantselskapet. I 2012 kåret Time Magazine henne til en av verdens mest mektige personer. Sheryl er 43 år og mor til to barn. Nå har hun altså skrevet den bestselgende boka «Lean In» som handler om hva som hindrer flere kvinner fra å få en lederjobb.

For det er ingen tvil om at det er få kvinner som Sheryl. 96 prosent av amerikas 500 største selskaper, rangert av bladet Fortune, er ledet av menn. 83 prosent av styremedlemmene er menn. Dette til tross for at kvinner har vært i flertall blant universitetsstudentene de siste tre ti årene. Noe stopper altså opp. I Norge er 21 prosent av professorer kvinner. 

Kan det være at kvinner velger å ha en lavere jobb? For 10 år siden hadde New York Times en stor artikkel kalt «The Opt Out-Revolution» som handlet om hvordan kvinner med god utdannelse valgte å bli hjemmeværende. Bakgrunnen var at bare 38 prosent av de kvinnelige avgangselevene ved Harvard var i full jobb ti og tjue år etterpå. Var det en trend at kvinner «opted out» av karrieren? I dag gjør forfatteren av artikkelen retrett:

«I retrospekt ser jeg at jeg tok feil når jeg skrev «The Opt Out Revolution» Jeg blandet sammen det å bli trukket mot hjemmet, mot det å bli skjøvet ut av arbeidslivet», skriver hun på Huffington Post.

«Den perfekte mor er fortsatt en som er tilstedeværende for barna sine. Mens den perfekte arbeider er en som er tilstedeværende på jobben.»

Sheryl er mamma til to barn og argumenterer i boka også for at menn må «lene seg mer inn» i familierollen.

Essensen? Alle valg tas i en kontekst. Vi kvinner føler vi står fritt til å «velge» den løsingen som er best for oss og familien vår. Men vi er begrenset til av velge mellom de reelle alternativene foran oss. Bare en spennende og givende jobb som lar seg kombinere med å ha et liv utenom har en sjanse når de store valgene for familien skal tas.

Og det er her Sheryl Sandberg mener at kvinner må være mer aktive selv. Vi må «lene oss mer fram». I boka si argumenterer hun for at det kvinner selv kan gjøre -her og nå- er å fjerne alle de mentale sperrene som hindrer oss fra å ta et nytt og spennende skritt fremover på jobben. Hun skriver at kvinner sjelden tar ett valg om å nedprioritere jobben. Det er heller alle de små valgene som tas underveis:

En jurist velger kanskje en jobb i staten fremfor i et fremadstormende selskap fordi hun tenker det der vil bli vanskelig å kombinere jobb og familieliv.  En lærer sier kanskje nei til å ta på seg ansvar for et nytt pedagogisk utviklingsprosjekt på skolen. En selger dropper kanskje å søke på den ledige lederjobben fordi hun ikke er helt sikker på om hun er kvalifisert.

Mange har kritisert Sheryl for at hennes råd har lite relevans for andre kvinner fordi hun selv er så rik og vellykket som Mark Zuckerbergs nestkommanderende i Facebook. Gloria Steinem påpeker at det bare er for en kvinne det å ha lykkes med noe gjøre deg mindre relevant for å gi andre råd om samme tema..

Sheryl har allerede fått kritikk for at hun tilsynelatende lemper ansvaret for kvinners fravær i lederjobber over på dem selv, og ber oss oppføre oss mer som menn.

Sandberg sier dette ikke er poenget hennes, og får støtte av feministdronning Gloria Steinem.

» Alle grupper av mennesker som har blitt fortalt at de er tiltenkt en begrenset rolle internaliserer den rollen. Vi må både slåss mot de strukturelle begrensningene og mot dem i hodet vårt», sier Steinem til nyhetsmagasinet Time.

Et eksempel Sheryl kommer tilbake til i boka: Jenter som tar ansvar blir fort kalt «sjefete», men hvor ofte hører du det bli brukt negativt om en gutt? Oppdrar vi jentebarna våre til å legge mer bånd på seg selv?

I 2003 gjorde Colombia Business School et eksperiment. De ba studentene vurdere et forretningscase ved navn Heidi Rozen, som gjorde suksess i finansmiljøet ved å bruke sin utadvendte personlighet og utstrakte personlige og profesjonelle kontaktnett, som inkluderte noen av de mektigste topplederne på feltet. Hva synes du om Heidi? Og hva ville du synes om navnet ble byttet ut med Howard?

I eksperimentet fikk halvparten av studentene Heidis historie, resten Howards. De vurderte begge som like kompetente, men Heidi ble sett på som selvsentrert og «ikke en type menneske du har lyst til å jobbe for eller med.»

Sheryl har laget en nettside der hun blant annet deler inspirerende historier fra kvinner, alt fra frisører til toppledere. Hun sier målet er at vi ikke vil ha «kvinnelige ledere» i fremtiden. Bare ledere.

Hvordan ville du vurdert «Heidi» og «Howard»? Tror du kvinner har større mentale sperrer enn menn mot å ta en jobb med større ansvar? Hva tror du kan gjøres for å lokke flere kvinner til å si ja til flere utfordringer på jobben? Og synes du det er et mål i det hele tatt?

PS: Under ser du en tale Sheryl holdt for avgangselever ved Barnard College i 2011. Klippet er sett over 140 000 ganger så langt. Det er litt langt (19 minutter), men veldig underholdende og inspirerende. Anbefales!

0

Går det an å angre at man får barn?

Isabella Dutton har skapt mye ståhei i England, med denne artikkelen der hun beskriver hvordan det å få barn er hennes livs største tabbe.

«Jeg mislikte tiden barna mine tok opp. Som parasitter tok de fra meg uten å gi tilbake», skriver 57-åringen som likevel sier hun har tatt godt vare på sønnen og datteren, som i dag er godt voksne.

Isabella sier angeren slo henne allerede da sønnen Stuart var fem dager gammel. Hun var selv 22 år, og sønnen var en blid og medgjørlig baby. Hun hadde hverken barseldepresjon eller var overveldet av hormoner. Hun hadde bare ikke lyst på barn. Hun ville ha tilbake det fredelige, velfungerende ekteskapelige livet som dette barnet nå hadde tatt fra henne.

 

Jeg tror Isabella rører borti et av vår tids aller siste tabu med det hun skriver. For skal ikke alle mødre mene at barna er det beste i livet? Og det til tross for at morsrollen kan være både utmattende, slitsom og -la oss innrømme det- føles ganske utakknemlig i blant. Det krever en egen zen-ro å forbli blid når du blir kalt dumming! fordi du insisterer på at de små må vaske henda før de spiser eller forsøke å nyte middagen du har brukt tid på å lage mens et trampende barn hyler fordi du har bedt det si unnskyld før det kommer og setter seg. Ah. Småbarnslivets gleder.

Likevel, har jeg aldri angret et nanosekund på at jeg fikk barna mine. Deres sinne lærer meg tålmodighet. Deres spørsmålstegn ved selv de mest banale rutiner tvinger meg til å tenke gjennom hva som er viktig for meg, -og hva vi bare gjør fordi vi alltid har gjort det sånn. Deres eksistens lærer meg betingelsesløs kjærlighet.

Samtidig skjønner jeg om ikke alle føler det sånn. Barn er livets versjon av ekstremsport, og da er det rart å tenke på hvor mange som faktisk blir foreldre. 88 prosent av den voksne befolkningen under 45 år har barn, i følge Statistisk Sentralbyrå. Kan dette være en optimal match for alle? Eller er det faktisk slik at ikke alle kvinner passer til å være mødre, likesom ikke alle menn passer til å være fedre?

Isabella skriver at hun selvsagt ikke ønsket at noe vondt skulle skje sønnen, og at hun brukte all sin energi på å ta godt vare på ham. Tiltross for dette sier hun at hun vet livet ville vært lykkeligere og mer meningsfult uten barna.

Samfunnet er lagt opp slik at vi helst skal fokusere på hvor fantastisk det er å få barn. Kan dette gjøre det vanskeligere å innrømme at man ikke nødvendigvis føler det sånn hele tiden? Er vi kommet så langt i dag at det går an å si både at du elsker barna dine og at du -kanskje bare i blant- skulle ønske du aldri hadde fått dem?

Hva tenker du? Tror du Isabella er alene om å føle det sånn? Synes du innrømmelsen i seg selv gjør henne til en dårlig mor? Og har du noen gang tenkt, om så bare i et nanosekund, at livet ditt ville vært bedre om du ikke hadde barn?

0

Kronikk om «thinspiration» for NRK

Coveret til siste nummer av Costume har inspirert meg til å skrive en kronikk om kroppsfokuset døtrene våre møter, både fra media og fra sine  nærmeste. For mens du før måtte lete på nettets mørke avkroker for å finne folk som heiet frem spiseforstyrrelser har «thinspiration» gjort det langt vanskeligere å skille mellom hva som er sunt og hva som er sjukt.

Men er det så lett at vi kan legge all skylda over på media? Hvordan snakker vi selv om egen kropp mens barna hører på?

Kronikken min der jeg diskuterer flere av disse tingene står på trykk på NRK Ytring i dag. Du finner den her.

Reagerer du på Costume coveret? Eller mener du det er innenfor for et moteblad? Og synes du media eller vi foreldre bør ta størsteparten av skylda for kroppsfokuset barna våre utsettes for?

30

Kronikk om "thinspiration" for NRK

Coveret til siste nummer av Costume har inspirert meg til å skrive en kronikk om kroppsfokuset døtrene våre møter, både fra media og fra sine  nærmeste. For mens du før måtte lete på nettets mørke avkroker for å finne folk som heiet frem spiseforstyrrelser har «thinspiration» gjort det langt vanskeligere å skille mellom hva som er sunt og hva som er sjukt.

Men er det så lett at vi kan legge all skylda over på media? Hvordan snakker vi selv om egen kropp mens barna hører på?

Kronikken min der jeg diskuterer flere av disse tingene står på trykk på NRK Ytring i dag. Du finner den her.

Reagerer du på Costume coveret? Eller mener du det er innenfor for et moteblad? Og synes du media eller vi foreldre bør ta størsteparten av skylda for kroppsfokuset barna våre utsettes for?

0

Kim Kardashian er ikke feit. Hun er bare gravid.

Så du noen påskekrim i år? Selv slukte jeg den som gikk på NRK, men det er ikke gisseldramaet i «På Innsida» som er det skrekkeligste jeg har sett denne påsken.

Amerikanske tabloider har nemlig satt i gang et hardkjør mot gravide Kim Kardashian, og ”fat-shamer” henne på forsidene sine.

La meg trekke pusten og si dette så tydelig jeg kan: Dama er ikke tjukk. Hun er GRAVID.

Jeg slutter aldri å la meg forbause over hvordan det tilsynelatende er fritt fram å kommentere en kvinnes kropp når hun venter barn.
Jessica Simpson måtte tåle å bli kalt «feit» på riksdekkende TV i sin forrige graviditet, mens mens hertuginne Kate får kritikk for det motsatte og blir  skinny-shamed av alle fra Time Magazine til The Daily Beast.

At selv ikke seriøse medier skjønner hvor sjukt det er å lage journalistikk på kvinners kropp generelt og gravides kropp spesielt er kvalmende, -og da mener jeg ikke morgenkvalme.

Selv fikk jeg ofte kommentarer på den bulende magen min da jeg gikk gravid, særlig med nummer to da jeg mot slutten nærmet meg 70 kilo. (Favoritten? ”Så stor du er blitt! Det må jo være tvillinger!?”). Hva kan jeg si? En 4 kilos gutt krever både plass og vann å boltre seg i! En annen venninne fikk konstant høre: ” Magen din er så liten! Er du sikker på du får i deg nok næring?”
Det er nok ting å bekymre seg for under en graviditet  om vi ikke skal måtte stresse over vekta i tillegg.

«Om jeg er sikker på det ikke er to? Vel, tre ultralyder sier det er én. Jeg er nok bare stor.»

Selvsagt er det viktig å følge med på hvordan svangerskapet skrider frem, -det er derfor vi har månedlige svangerskapskontroller-men dette er altså fastlegens jobb, ikke venner og kjentes,- og i alle fall ikke medias.

I verste fall kan fokuset på kropp og vekt trigge spisevansker hos den gravide. ”Pregorexia” er et nyord som beskriver en syklig opptatthet av vekt under et svangerskap,– og ikke overraskende får fokuset på glamorøse gravide kjendiser får skylda.

Når babyen er ute er det som kjent ingen bønn. Da er målet å få kroppen til å se ut som den ikke har født så snart som mulig, med media som jublende heiagjeng.

Et halvt år etter at Nadya Khamitskaya hadde født kostet Se og Hør på seg tittelen «Fy flate for en mage» med undertittelen «Nadya fikk superkroppen tilbake etter fødselen».

Kommentarer om klær er selvsagt en del av gamet når du er kjendis og setter foten på den røde løperen, men det er bare kvinner som må tåle kommentarer på kroppene sine i tillegg.  For når leste vi sist at «sexy Northug viste fram sin veldreide kropp» ? Eller at «muskuløse Tshawe» strålte på den røde løperen? Denne absurde adjektivfortellingen er forbeholdt jenter, og budskapet til døtrene våre er tydelig: En tynn og attraktiv kropp er valutaen kvinner måles etter. Nå altså også under graviditeten.

Hva synes du om fokuset på kropp under et svangerskap? Fikk du noen kommentarer på vekta da du gikk gravid?

 

0

Stor artikkel om bloggen i bladet Mamma

Moro for mor: Mac og milkshake! Foto: Nina Ruud

Da jeg våknet opp til morgenen i dag lå en overraskelse og ventet på meg på dørstokken. Pent pakket inn i dagens Aftenposten lå en flunkende ny utgave av bladet Mamma. Og inni er det en stor artikkel om meg og bloggen! Moro!

Ooohh. Nytt blad! Kjenner jeg har en date med dette og Walters Mandler i sofaen i kveld.

Intervjuet gjorde jeg på Nighthawk Diner med dyktige Ingvill Bryn Rambøl for over to måneder siden. Hun skulle skrive en reportasje om hvordan en ny generasjon mammabloggere høyner kvaliteten på blogosfæren. I England og Amerika er nemlig blogging mer profesjonalisert, du har sjekker dine faste blogger som du sjekker nettaviser, mens i Norge tror mange fortsatt at blogging må være dagboksbasert.

Som Ingvill skriver:

«Blogging? Er ikke det bare for husmødre som ikke har noe bedre å ta seg til? Eller for damer som har så perfekte barn, møbler og kaker at de bare MÅ vise dem fram for verden?»

Hmmm.. Hva skal jeg skrive om mine perfekte barn i dag tro?
Foto: NIna Ruud

Om folk fortsatt tenker slik vet ikke jeg, men kvinnelige bloggere får fort det nedlatende stempelet «rosabloggere», og må slåss mot en oppfatning om at de bare skriver om bleieskift og cupcakes. Provoserende med tanke på hvor mange dyktige, seriøse, hardtarbeidende bloggere jeg kjenner eller leser.

Med meg i intervjuet var Karianne Gamkinn, som dere sikkert kjenner som Mammadamen. Der fikk jeg god tid til å bli bedre kjent med henne, og utveksle tanker og erfaringer om barn og blogging. Klok dame!

Yum! Milkshake! Med kirsebær!

Bladet er kommet til abonnenter i dag, men er i salg i butikkene fra mandag.

Breier oss over fire sider! Bloggerne tar over printpressen nå!

Hvorfor tror du kvinnelige bloggere så lett nedvurderes? Og hva synes du kjennetegner en god blogg i 2012? Jeg vil gjerne høre deres tanker om dette!

Hans Georg foretrekker å diskutere Adornos kulturteori fremfor utviklingen innen mammablogging.
Foto: Nina Ruud

In English: Today there is a large interview with me about blogging in the brand new edition of the parenting magazine: «Mamma». Together with Karianne Gamkinn from Mammadamen I talk about the new generation of bloggers bringing a more professional edge to the blogosphere. Still female bloggers have to fight allegtions of being «pink bloggers» who only write about their picture perfect lives, kids and  baking projects. Why do you think female bloggers are being put down? And what do you think are the trademarks of a good blog in 2012? I would love to here your opinions on this.

0

Videointervju og anbefaling fra Mammadamen!

Denne uken ble jeg videointervjuet om blogging av flinke Karianne aka Mammadamen. Intervjuet ligger nå ute på hennes hjemmesiden, sammen med en kjempehyggelig anbefaling hun har skrevet om bloggen min:

«Leter du etter de virkelig gode tipsene i hverdagen med barna? Da må du besøke bloggen til featurejournalist og forfatter Susanne Kaluza. Susanne deler inspirasjon fra sin mammahverdag og tipser om fristende matpakker, aktiviteter med barna, barnelitteratur, film og mer, og skaper debatt omkring mamma- og foreldrelivets gleder og utfordringer»

Gøy! Karianne jobber profesjonelt med blogging og PR, så slike ord fra henne varmer ekstra!

Vakre, flinke Karianne Gamkinn!

Hvis du ikke har sjekket ut Kariannes egen blogg om feminisme, mote og trender anbefaler jeg den på det varmeste. Adressen er www.mammadamen.com

Hvilke blogger liker du å lese?

In English: Talented PR-person and professional blogger Karianne Gamkinn aka Mammadamen has just published a video interview she did with me about blogging. She has also written a very nice recommendation about my blog, and coming from her, that really means a lot! Check it out here.

0