Svar fra Knut Arild Hareide i KrF

Så langt har aksjonen vår fått svar fra Venstre, Arbeiderpartiet, SV, MDG og én dame i Senterpartiet som alle støttet oss i ønsket om å beholde fastlegeordningen slik at alle fortsatt pasienter forvente den samme hjelpen, uansett hvem de er og hvor de bor. Høyre har også svart, selv om jeg gjerne skulle lest svar fra flere Høyrekvinner, som jeg mistenker fortsatt er enige med oss og Høyreveteran Astrid Nøkkelbye-Heiberg i denne saken. FrP har det vært stille fra.

Dagsavisen har fått øynene opp for #minkropp.

Før helgen fikk jeg et brev fra Knut Arild Hareide. Han står ikke overraskende på at det er en glimrende idé å tillate leger å nekte å henvise kvinnelige pasienter videre til den helsehjelpen de trenger.

Ikke noe sjokk, når det kommer fra et parti som har vedtaksfestet at de vil erstatte loven om selvbestemt abort med en lov som sikrer «livsrett for ufødt liv» og som bruker 7 linjer til å mumle seg fram til et «muligens ok» på spørsmålet: «Er det greit med abort ved voldtekt?»

I brevet sitt skriver KrF-lederen blant annet:

«Legers reservasjonsmulighet ved henvisning til abort kan også settes inn i et større perspektiv, det vil si det prinsipielle ved å kunne følge sin overbevisning. Hvordan stiller vi oss til fastlegers reservasjonsmulighet til å henvise pasienter til aktiv dødshjelp, dersom det en gang i fremtiden skulle bli en pasientrettighet?»

Kjære Knut Arild: Dødshjelp er forbudt i Norge og i de fleste andre europeiske land. Det er ikke noe parti som kjemper for å tillate dette nå heller. På samme måte er tortur forbudt. Dødsstraff er forbudt. Vi må forholde oss til det lovverket vi har når vi lager nye regler. Det lovverket sier at selvbestemt abort er tillatt i Norge og har vært det siden 1978.

Hvis vi trekker KrF-lederens argumentasjon videre:

Skal leger kunne nekte å gi pasientene sine blodoverføring fordi det strider i mot deres religiøse og moralske overbevisning? Nekte å ha svangerskapskontroll  på lesbiske gravide?

Det er noe søkt med å innføre en rettighet som bare funker dersom veldig få benytter seg av den. Loven må være lik for alle.

«Denne saken dreier seg ikke om selvbestemt abort.» Godt å høre! Du mener altså at vi bør bevare retten til selvbestemt abort da, Knut Arild?

Videre skriver Knut Arild:

«Fastlegenes ønske om en reservasjonsmulighet bunner imidlertid i at de ikke mener kvinnen er den svakeste parten i saken. De mener fosteret er den svakeste parten.» 

Jeg er glad vi kommer til kjernen av saken. Et muligens én dag gammelt befruktet egg er viktigere å beskytte enn kvinnen som ber om p-piller. Det er en helt greit å mene det. Jeg har som sagt stor forståelse for at abort er et vanskelig, moralsk og personlig spørsmål. Men norske kvinner har altså rett til å få både p-piller og selvbestemt abort i Norge i dag. Mon hvordan vi hadde reagert om det var konservative muslimske leger som nektet å skrive ut resept på ppiller til norske ungjenter? Ville FrP, Høyre og KrF da kjempet for at lovverket skulle endres for å tilpasse oss disse holdningene?

Eller hva hvis en lege insisterte på å bestille time til abort hos en kvinne (la oss si hun er rusmisbruker eller i et voldelig forhold) som tydelig ga beskjed om at hun ønsket å beholde barnet? Ville vi akseptert at legen lot sin moralske overbevisning være førende over pasientens rett til å bestemme over egen kropp?

Del gjerne bildet vår på Instagram og Facebook!

Selve kronargumentet til Knut Arild er imidlertid at leger allerede i praksis allerede har henvisningsnektet i en årrekke uten at dette har gått utover pasientene:

En kartleggingsstudie utført av Helsedirektoratet på oppdrag av Helse- og omsorgsdepartementet, viser at ikke en eneste pasient har klaget på leger som ikke har henvist til abort. Det betyr at leger finner gode praktiske løsninger som både ivaretar pasientens rettigheter og samtidig respekterer legens samvittighet.

Selv har jeg den siste uka lest en rekke historier fra kvinner som forteller det motsatte. De deler sine egne, smertefulle erfaringer med hvordan de ble møtt da de ba fastlegen de stolte på om abort.

I kommentarfeltet til bloggen forteller for eksempel en leser denne historien:

«tune says:

På slutten av 90-tallet var jeg 20 år og hadde et forhold til en jevnaldrende gutt. Han var min aller første kjæreste. Vi visste godt hvordan barn ble til, men vi var uforsiktige én gang – og jeg ble gravid.

Rett før testen viste positivt, så hadde jeg funnet ut at kjæresten min var narkoman. Han brukte heroin og hadde gjort det i mange år. Det var ingen som visste det, bortsett fra meg da, som måtte se på da han satte sprøytene.

Jeg spurte om han trodde han kom til å slutte med heroin. Det kunne han ikke love. Jeg tenkte at om han skulle dø, så ville jeg helt sikkert klare å oppdra barnet alene. Men etter mange vanskelige avveininger kom jeg likevel fram til at jeg ville ta abort.

I uke 6 gikk jeg til fastlegen og forklarte situasjonen. Jeg hadde bestemt meg. Jeg hadde lest om medisinsk abort, og ville gjerne avslutte svangerskapet så snart som mulig.

Fastlegen var selv høygravid. Hun hadde “ikke tro på” medisinsk abort. Og dersom jeg virkelig ville ha abort, så “måtte jeg vente til uke 11, for da var det lettere å få med alt i en utskrapning”.

Dette var før google og internett. Jeg var ung, sårbar og i min vanskeligste situasjon så langt i livet. Jeg trodde på henne, en godt voksen lege, såklart gjorde jeg det – selv om jeg ikke skjønte helt hvordan det hun sa kunne stemme.

Så i fem uker fortsatte jeg å være gravid med et foster jeg visste skulle bort. Det var fem smertefulle og vanskelige uker, og jeg skjønner ikke hvordan jeg kom gjennom dem.

Da aborten var gjennomført var jeg bare lettet. Det ble slutt med min narkomane kjæreste rett etterpå. Og så fikk jeg vite at han var død av en overdose. Da angret jeg på aborten. Foreldrene hans kunne hatt et barnebarn igjen etter han.

Femten år senere er jeg mamma til to barn. Den ene av dem brukte vi to år på å lage. Jeg kunne aldri tatt abort igjen. Men jeg har stor respekt for den 20-årige versjonen av meg selv og det valget jeg tok den gangen. Men det er ikke lett å tilgi min daværende fastlege.

Å ta abort er et vanskelig valg. Fastlegen burde ikke få lov til gjøre det enda vanskeligere.»

I dagens VG svarer jeg Knut Arild i en dobbeltsiders kronikk, og forteller også historien til en 19-åring som skrev til meg og fortalte hvordan hun opplevde møtet med fastlegen den dagen hun -i et voldelig forhold- oppdaget at hun var uplanlagt gravid. Kronikken står på trykk i papiravisa til VG  i dag, og er nå også tilgjengelig på nett. 

For meg koker saken ned til dette: Hvem bør vi som samfunn sørge for at får vår beskyttelse gjennom lovverket i slike situasjoner, – disse kvinnene eller fastlegen deres?

PS: Har du også opplevd å bli avvist hos fastlegen når du ba om hjelp? I så fall, send meg gjerne en mail -anonymt om du vil det- på susannekaluza(at)gmail.com 

0

Jenter må lene seg mer frem

Med Julie Lødrup, Kristin Clemet og Heidi Nordby Lunde på Jentekonferansen, -om kvinner, gründerliv og ledelse.

For en stund siden deltok jeg i panelet på en spennende debatt om kvinners valgmuligheter som gründere, sammen Kristin Clemet, Heidi Nordby Lunde og  Julie Lødrup i Manifest Analyse. Der tipset jeg blant annet tilhørerne -som var unge engasjerte politikerspirer- om boka «Lean In» av Sheryl Sandberg. Har du hørt om henne?

Sheryl Sandberg er Mark Zuckerbergs nestkommanderende i Facebook og den første kvinnen med styreplass gigantselskapet. I 2012 kåret Time Magazine henne til en av verdens mest mektige personer. Sheryl er 43 år og mor til to barn. Nå har hun altså skrevet den bestselgende boka «Lean In» som handler om hva som hindrer flere kvinner fra å få en lederjobb.

For det er ingen tvil om at det er få kvinner som Sheryl. 96 prosent av amerikas 500 største selskaper, rangert av bladet Fortune, er ledet av menn. 83 prosent av styremedlemmene er menn. Dette til tross for at kvinner har vært i flertall blant universitetsstudentene de siste tre ti årene. Noe stopper altså opp. I Norge er 21 prosent av professorer kvinner. 

Kan det være at kvinner velger å ha en lavere jobb? For 10 år siden hadde New York Times en stor artikkel kalt «The Opt Out-Revolution» som handlet om hvordan kvinner med god utdannelse valgte å bli hjemmeværende. Bakgrunnen var at bare 38 prosent av de kvinnelige avgangselevene ved Harvard var i full jobb ti og tjue år etterpå. Var det en trend at kvinner «opted out» av karrieren? I dag gjør forfatteren av artikkelen retrett:

«I retrospekt ser jeg at jeg tok feil når jeg skrev «The Opt Out Revolution» Jeg blandet sammen det å bli trukket mot hjemmet, mot det å bli skjøvet ut av arbeidslivet», skriver hun på Huffington Post.

«Den perfekte mor er fortsatt en som er tilstedeværende for barna sine. Mens den perfekte arbeider er en som er tilstedeværende på jobben.»

Sheryl er mamma til to barn og argumenterer i boka også for at menn må «lene seg mer inn» i familierollen.

Essensen? Alle valg tas i en kontekst. Vi kvinner føler vi står fritt til å «velge» den løsingen som er best for oss og familien vår. Men vi er begrenset til av velge mellom de reelle alternativene foran oss. Bare en spennende og givende jobb som lar seg kombinere med å ha et liv utenom har en sjanse når de store valgene for familien skal tas.

Og det er her Sheryl Sandberg mener at kvinner må være mer aktive selv. Vi må «lene oss mer fram». I boka si argumenterer hun for at det kvinner selv kan gjøre -her og nå- er å fjerne alle de mentale sperrene som hindrer oss fra å ta et nytt og spennende skritt fremover på jobben. Hun skriver at kvinner sjelden tar ett valg om å nedprioritere jobben. Det er heller alle de små valgene som tas underveis:

En jurist velger kanskje en jobb i staten fremfor i et fremadstormende selskap fordi hun tenker det der vil bli vanskelig å kombinere jobb og familieliv.  En lærer sier kanskje nei til å ta på seg ansvar for et nytt pedagogisk utviklingsprosjekt på skolen. En selger dropper kanskje å søke på den ledige lederjobben fordi hun ikke er helt sikker på om hun er kvalifisert.

Mange har kritisert Sheryl for at hennes råd har lite relevans for andre kvinner fordi hun selv er så rik og vellykket som Mark Zuckerbergs nestkommanderende i Facebook. Gloria Steinem påpeker at det bare er for en kvinne det å ha lykkes med noe gjøre deg mindre relevant for å gi andre råd om samme tema..

Sheryl har allerede fått kritikk for at hun tilsynelatende lemper ansvaret for kvinners fravær i lederjobber over på dem selv, og ber oss oppføre oss mer som menn.

Sandberg sier dette ikke er poenget hennes, og får støtte av feministdronning Gloria Steinem.

» Alle grupper av mennesker som har blitt fortalt at de er tiltenkt en begrenset rolle internaliserer den rollen. Vi må både slåss mot de strukturelle begrensningene og mot dem i hodet vårt», sier Steinem til nyhetsmagasinet Time.

Et eksempel Sheryl kommer tilbake til i boka: Jenter som tar ansvar blir fort kalt «sjefete», men hvor ofte hører du det bli brukt negativt om en gutt? Oppdrar vi jentebarna våre til å legge mer bånd på seg selv?

I 2003 gjorde Colombia Business School et eksperiment. De ba studentene vurdere et forretningscase ved navn Heidi Rozen, som gjorde suksess i finansmiljøet ved å bruke sin utadvendte personlighet og utstrakte personlige og profesjonelle kontaktnett, som inkluderte noen av de mektigste topplederne på feltet. Hva synes du om Heidi? Og hva ville du synes om navnet ble byttet ut med Howard?

I eksperimentet fikk halvparten av studentene Heidis historie, resten Howards. De vurderte begge som like kompetente, men Heidi ble sett på som selvsentrert og «ikke en type menneske du har lyst til å jobbe for eller med.»

Sheryl har laget en nettside der hun blant annet deler inspirerende historier fra kvinner, alt fra frisører til toppledere. Hun sier målet er at vi ikke vil ha «kvinnelige ledere» i fremtiden. Bare ledere.

Hvordan ville du vurdert «Heidi» og «Howard»? Tror du kvinner har større mentale sperrer enn menn mot å ta en jobb med større ansvar? Hva tror du kan gjøres for å lokke flere kvinner til å si ja til flere utfordringer på jobben? Og synes du det er et mål i det hele tatt?

PS: Under ser du en tale Sheryl holdt for avgangselever ved Barnard College i 2011. Klippet er sett over 140 000 ganger så langt. Det er litt langt (19 minutter), men veldig underholdende og inspirerende. Anbefales!

0

Hvorfor har Barbie har fått restylane i leppene?

I forrige uke snakket vi om prinsessedrømmer og samtalen havnet over på Barbie.

Jeg har mildest talt et anstrengt forhold til henne. Til bursdagen sin ønsket datteren min seg en av disse anorektiske dukkene. Jeg ville jo heller brent av meg hånda enn å plukke med meg en Barbie av egen fri vilje i lekebutikken, men samtidig har jeg ikke lyst til å bli hun moren i About A Boy. Du vet, hun som tvinger sønnen til å gå med hjemmestrikket regnbuegenser så han blir kastet stein etter på skolevei.

Jeg ga derfor etter for presset og lot besteforeldrene gi barnetbarnet det hun ønsket seg mest. Dog ikke uten en liten monolog til femåringen om de uproposjonalt lange beina til denne dukka og hvordan midjen hennes er så smal at hvis hun hadde vært ekte hadde hun knekt i to. BBC lagde forresten en morsom illustrasjon av hvordan en ekte kvinne hadde sett ut med Barbies mål.

Hun har for eksempel 50.8cm rundt midjen (20 tommer). Victoria Beckham blir rene blubba ved siden av med sine 58,4 cm (23 tommers)

Men jeg er selv vokst opp med å leke med Barbie (mamma ville aldri kjøpe det til meg, men vi hadde noen snille venner i Minnesota som sørget for en jevn strøm av astronaut Barbier)  og husker venninnen min Margaret og jeg brukte timesvis på å leke kule voksne med dem. Vi lagde til og med små visittkort til Barbiedukkene våre. Inspirert av Lov og Rett i LA var de selvsagt advokater. Søsteren min hadde også en superkul Astronaut Barbie (dog med en stram, skinnende og sexy romdrakt med knehøye lilla støvletter til.)

Dukkelek i seg selv er altså både kreativt og utviklende. Utseendet til Barbie er det verre med. Det som overrasket meg mest når jeg etter tjue år på ny fikk dokka i hus er at Mattel faktisk har klart å lage oppsynet hennes enda mer kunstig og uoppnåelig.

Se på dette:

Det er ikke alle som eldes med stil.

Min gode, gamle «My First Barbie» ser ut som Sandy i Grease ved siden av disse Mean Girlsene. Siden 1989 har Barbie tydeligvis vært stamgjest hos Morten Kveim og fått seg både falske vipper, pluss en god dose restylane i leppene. Øynene hennes er på mystisk vis også blitt enda katteaktig større (vet ikke om Morten klarer akkurat det) Samtidig er garderoben hennes som klippet ut av Paradise Hotel (for ikke å si Skippergata) og får min Barbie til å se ut som hun er Amish.

Barbiestyling før og nå. Min Barbie hadde også en fin, bredbremmet gul hatt til dette antrekket, som har blitt borte en gang på veien.

Dog var ikke alt bedre før. I 1965 kom Slumber Party Barbie sammen med en badevekt permanent innstilt på 49 kilo og boka «Hvordan gå ned i vekt» der rådene inni enkelt og greit var «Ikke spis..»

Tror du barna påvirkes av hvordan lekene de omgir seg med ser ut? Hva tenker du om utseendet til dukker som Barbie?  Lar du barna dine leke med dem?

0