Den beste gaven jeg har gitt barna mine

Bøllefrø Kaluza 1 og 2.

Det var tidlig på morgenen denne torsdagen i august. Ute har det bare så vidt begynt å lysne, men jeg står fullt påkledd på rommet til datteren min, -med tårer i øynene.
Magen rumler. Jeg har ikke spist siden i går ettermiddag, og ikke drukket siden midnatt. Rumle er forresten ikke det eneste magen min gjør. Den strekker seg, buler, blir sparket innenfra. Noen skal ut,-og jeg har dårlig samvittighet.

Lite ante Karoline (3) hva som ventet..

Dårlig samvittighet når jeg ser på den sovende treåringen min, som slett ikke vet at livet slik hun kjenner det neste gang vi sees vil ha forandret seg for alltid.

Det er ikke hun som har bestemt at familien vår burde bli større. Hun er mer enn fornøyd nok med familien vår akkurat slik den funker i dag. Likefullt: Resten av livet vil oppmerksomheten hun er vant med å få fra meg, fra pappaen sin, ja til og med fra tante, onkler og besteforeldre være halvert.

Tårene triller der jeg stryker henne over det myke håret før jeg haster ut døra.
Hvordan kan jeg egentlig gjøre dette her mot henne?

En søster å finne på leker med.

Tre og et halvt år senere har jeg forlengst konkludert med at et søsken ikke bare var ok å gi datteren vår, -det var også den beste gaven vi kunne gitt henne noen gang. Ja, alenetida med mamma er krympet. Ja, hun får ikke like mye oppmerksomhet lenger, men det er egentlig helt greit. Den fokuserte tida og energien vi kunne vie vårt eneste barn, og mormor og Opas eneste barnebarn, var det egentlig veldig greit at hun ikke måtte være i midten av for lenge.

Er delt mormor nødvendigvis halv mormor?

Jeg har hatt dårlig samvittighet for lillebror og, jeg. For at han ikke på langt nær fikk den en-til-en tida som storesøster nøt da hun var baby. Mye fokus i barseltida gikk bort på å følge henne i barnehagen, trille til byen og kjøpe gummistøvler hun trengte, hente henne i barnehagen, leke med lego med henne så hun ikke skulle føle seg tilsidesatt av en lillebror og lese nattabok for henne.

Han fikk bare bli med på lasset. Mens hun ble plukket opp det sekundet hun gråt, måtte han pent vente til vi hadde fått satt henne trygt inn i bilstolen/vasket bort malingen fra fingrene hennes/løftet henne ned fra bokhylla hun hadde klatret opp i. Det gjorde vondt i foreldrehjertet, men burde jeg føle meg som en dårlig mor av den grunn? Næh.

For mens lillebror rett nok har fått mindre voksenoppmerksomhet, har han fått utrolig mye av noe datteren min aldri fikk: storesøsken-oppmerksomhet.

En søster jeg kan få til å le.

Allerede fra han var noen uker gammel var det hun som var flinkest til å underholde ham så han lå i ro mens vi skiftet bleie. Fra han kunne sitte i vippestol satt han alltid på gulvet på barnerommet og fulgte henne med blikket mens hun bygget lego, og hun jabbet og småpratet og elsket å være den store barnehagejenta som kunne forklare hva hun gjorde.

Denne storesøsteroppmerksomheten er ikke blitt mindre med årene. Når vi var på Sicilia i forrige uke kunne både mannen min og jeg ligge på solsenga og lese bøker i lange tider i strekk, fordi barna var i full gang med å arrangere sin egen hoppekonkurranse fra bassengkanten eller bygge sandslott sammen på stranda.

Faktisk tenker jeg ofte at det er mindre slitsomt å ha to barn enn ett. Ikke bare fordi det intense fokuset på det ene mennesket blir sunnere fordelt, men også fordi barna rett og slett ikke trenger meg like mye når de har en annen å gå til. Storesøster kan hente et glass vann. Lillebror kan blåse på tåa som er vond. Sammen kan de finne den puslespillbrikken som er borte.

En søster til å passe på meg da vi gikk i barnehagen.

Når jeg er sliten etter en lang arbeidsdag, drar de alle stolene ut på gulvet og leker tog, de bygger hytte av sofaputer og tepper eller de slår opp alle parpalyene de kan finne og leker sandstrand. I mens kan jeg lage middag, eller (la oss være ærlige her) legge meg på sofaen, drikke en kopp te og lese Aftenposten i fred.

Ofte blir det også til at jeg -med lyden av Sabeltann-syngende piratbarn som hojer i bakgrunnen- tenker på den morgenen jeg sto med stor mage og gråt ved datteren min sin seng. Dette med søsken, løste seg visst ganske fint allikvel.

Er jeg den eneste som har hatt dårlig samvittighet fordi oppmerksomheten storesøsken og småsøsken får føles så forskjellig? Hva synes du er det beste -og det verste- med å ha flere barn? Og hvilke tanker gjør du selv deg om å få flere barn?

«Og den storesøskenoppmerksomheten blir ikke mindre med årene..»

0

Må man ha med søskengave i en barnebursdag?

Har du lest bloggen til Tyskertøsa? Jona er en to -straks tre-barnsmor, bosatt i Berlin, som blogger godt, underholdende og klokt om foreldreliv, kropp og hverdag på bloggen Mammaliv i Berlin.

Som dere vet har jeg en serie gående nå for å dyrke bloggdialog, der jeg ber medbloggere jeg synes har mye bra å komme med om å reflektere over samme spørsmål. På den måten får vi sett et dilemma fra flere sider, istedenfor én fasit.

Dagens dilemma kommer fra en leser som skriver:

«Hei og takk for bra blogg som jeg leser ivrig hver kveld mens jeg ammer datteren min i søvn:)  Jeg har et dilemma jeg gjerne vil du skal ta opp: søskengaver! I vår familie er det slik at om man skal i bursdag til et barn, tar man med en liten gave også til barnets søsken slik at de ikke skal bli lei seg og føle seg utenfor. Slik at hvis feks Frida fyller 12, reiser mormor byen rundt for å få tak i fotballkort til lillebror som ikke har bursdag før om tre måneder. Jeg vet at når min datter en gang får søsken, kommer alle til å ha med gaver til henne når søsknene har bursdag, men det er kanskje ikke så lett be folk la vær å ha med gave heller? Hadde vært interessant å se hva andre mener om dette!

Flinke, morsomme Jona!

Jeg gir derfor ordet videre til Jona:

«Jeg vet ikke hvor lenge dette fenomenet med søskengaver har vært populært, men jeg personlig hadde ikke hørt om det før nylig, og det første som slo meg var -det var litt typisk for vår tid. Med det mener jeg at det blir mer og mer vanlig å bruke penger, gaver og slike kjappe løsninger, som et symbol på følelser.

I min egen barndom var det aldri snakk om at jeg skulle få noen gave på min brors bursdag. Og jeg lot meg ikke drømme om at jeg skulle få det engang!
Det var jo hans dag, tross alt. For meg var det ikke gavene, men den positive oppmerksomheten jeg var misunnelig på. Men er det ikke greit at barn opplever litt misunnelse i løpet av oppveksten? Skal vi pakke dem inni bomull og beskytte dem for hver eneste potensielle ubehagelige opplevelse? Jeg tviler sterkt på at jeg har tatt skade av det å stå litt i skyggen når mine søsken hadde bursdag. Og jeg har tre søsken, så det har blitt en del bursdager igjennom årene for å si det sånn…

Når det gjelder gaver til storesøsken når de får småsøsken, så syns jeg dette blir enda mer muffens. Jeg skjønner at foreldre som gjør dette helt garantert KUN tenker på barnets beste, jeg  lurer bare på nøyaktig hva er det er man vil si med denne gaven? For er ikke nettopp det nye søskenet en stor gave i seg selv? Er det ikke det man bør fokusere på og feire, i steden for å avlede med en pakke?

Er ikke søsken en gave i seg selv?

Er det rett og slett bare dårlig samvittighet som gjør at en føler for å gi søskengaver? Litt sånn: «beklager at du ikke er alenebarn lenger, og at du nå må dele rampelyset med en lyserosa, skrikende babybylt -men hey ser her er en pakke! Plis, ikke vær lei deg. Det orker jeg ikke.»

Jeg dømmer ikke, for jeg vet nøyaktig hvor vondt det er for samvittigheta når man er midt i den overgangen mellom det å være forelder til en, og det å plutselig ha to. Tro meg, det svei noe sinnsykt i mammahjertet når jeg bare lå og ammet hele døgnet rundt og ikke hadde særlig tid til storesøser.
Men likevel er jeg usikker på om det er bra å bruke gaver og ting som plaster på såret, -i steden for å snakke om de vanskelige temaene med barna.  Det er viktig å sette ord på sine følelser, så barna kan lære å gjøre det samme.

Dessuten så er tid mye mer verdifullt en gaver. Husker du hva du fikk til bursdagen hvert år da du var liten? Det gjør i allefall ikke jeg! Men jeg husker at jeg lekte med min bror under bordet i julen, at hele familien var samlet og hadde TID til hverandre.»

Pia som driver den herlige ujålete og morsomme bloggen Pias Verden, bor sammen med mann og fire barn i alderen 13 til 3 år. Hun har god erfaring med å bringe nye søsken inn i familien:

«Jeg synes ikke at man skal ha med seg gaver til småsøsken. La bursdagsbarnet få være i fokus. Småsøsken stjeler så mye oppmerksomhet ellers, og storesøsken må ofte jenke seg, gi seg og la de små få slippe til. Når storebror har bursdag, er det hans dag! Det ideelle er vel å ha en storebror som tolerant lar lillesøster få lov til å være med å åpne pakkene. Men tar lillesøster helt over, må hun finne seg i å bli løftet bort fra pakkene. Så får det bli opp til foreldrene hvordan de klarer å takle eventuelt skrik og skrål…Men gir du etter og stikker til henne en liten trøstegave eller to…Da har du lagt lista!

La bursdagsbarnet få være i fokus.

 

Når det gjelder gaver til søsken ved fødsel, er jeg positiv. Veldig positiv. Det er den lille nyfødte krabaten de fleste er opptatt av, og han overdynges med gaver og skryt og oppmerksomhet. Men en baby på et par dager er ikke så opptatt av leker, outfits eller annet stæsj. Det er derimot storebror eller storesøster. Å plutselig måtte dele mamma med en annen er ikke alltid så stas, og når alle gjester i tillegg kun er opptatt av babyen, oppleves det som ekstra kjipt. Å ha med en gave til den nybakte storebroren eller å henvende seg aller først til den flotte storesøstera, synes jeg er klokt.

Mitt svar er altså: gaver til søsken i bursdager: nei. Gaver til søsken ved fødsel: ja.»

Hva synes du? Har du hatt med søskengaver i bursdager før? Er det greit at noen tar med søskengave så lenge de ikke blir plikt? Skader det egentlig om mormor stikker til lillemann en pakke fargestifter på bursdagen? Er det forskjell på fødsel og bursdag? Og hvordan gi beskjed på en ok måte at søskengaver ikke er ønsket, om man bestemmer seg for det?

PS: Har du et dilemma du gjerne vil høre andre bloggeres synpunkt på? Eller et tema du synes hadde vært gøy om jeg hadde tatt opp her? Send meg gjerne en melding på facebook eller en mail på susannekaluza(at)gmail.com , så kanskje nettopp det du lurer på blir debattert neste gang!

 

0