Nytt år -nye drømmer

2013 var litt av et år, og det ser jammen ikke ut til at 2014 blir helt fritt for begivenheter det heller..

Det er å så masse jeg vil med bloggen min: Jeg vil på en ærlig og åpen måte dele gleder og utfordringer knyttet til det å være foreldre i dag, jeg vil ta opp tabubelagte temaer, oppdatere dere på interessante debatter og nyhetssaker som er relevante for oss med barn, gi tips til morsomme, enkle aktiviteter, kjappe hverdagsmiddager og reisetips som gjør familieferiene hyggeligere, jeg vil- sammen med dere- slåss mot fordommer, oppfordre alle mammaer og papper til å senke skuldrene og puste litt mer med magen, diskutere temaer jeg er usikker på og vi sammen kan belyse fra nye sider av og gjøre hverandre litt klokere på, følge med på ny forskning og ikke minst kaste blikket ut av Norges grenser og se hvilke temaer foreldre i andre land snakker om . Også har jeg lyst til å lage web TV. Og kanskje få inn noen knallgode gjestebloggstemmer og.., og…og!

Men det er ikke til å komme bort fra at ambisjonsnivået må realitetsorienteres litt (hrmf.) når du -tross alt bare er én person, -uansett hvor ivrig jeg er.

Derfor var det helt utrolig å få tilbud om å lage og lede landets største foreldrenettside av mediehuset Egmont Hjemmet Mortensen. Jeg trengte ikke akkurat særlig betenkningstid!

Nå starter jeg med andre ord i ny jobb som redaktør for Foreldre.no

Hjelp! Redaktør nå! Foto: Bjørn Inge Karlsen / Egmont HM

Her kan jeg jobbe med det samme fagfeltet som jeg har gjort her på bloggen, bare med en dyktig, dedikert stab og et av Nordens største mediehus i ryggen i tillegg. Hohohoho!

Bloggen blir selvsagt med på lasset. Egmont Hjemmet Mortensen eier allerede blader som Foreldre og Barn, Kamille Mor og Barn, og Barnemagasinet BAM, pluss landets største foreldreforum BarniMagen og DinBaby, så her er det masse kompetanse og mange flinke folk fra før som jeg klør i fingrene etter å lære mer av.

Sammen med dem kan jeg nå være med å sørge for at alle vi foreldre bare er ett klikk unna å bli daglig oppdatert på relevante nyheter, spennende debatter, gode blogginnlegg og nyttig inspirasjon. Uten at jeg trenger å gjøre alt sammen selv. Redaksjonen jeg skal lede består av flere erfarne journalister og produktutvikler. Det blir skummelt, spennende og veldig moro!

Ornithoptera alexandrae. Sist observert i magen min.

Det føles litt som å sykle uten støttehjul dette her, så det er med ganske store sommerfugler i magen jeg tar på meg ansvaret. (Visste du at verdens største sommerfugl er Dronning Alexandras fuglevinge? Den har et vingespenn på opptil 31 centimeter. Føles som det er minst et par av dem som driver og flakser rundt nå..)

Det hele er så nytt at jeg ikke har hatt sjans til å hamre ut en ferdig slagplan ennå, så derfor blir jeg kjempeglad om dere snille, kloke leserne mine vil hjelpe meg!

Hva savner du i en foreldrenettside?  Hva slags stoff eller temaer vil du gjerne lese mer om? Hvilke nasjonale eller internasjonale foreldresider liker du i dag? Alle innspill mottas med stor takk 🙂

0
IMG_2034

Er livet en konkurranse?

Den siste uka har jeg tenkt endel på hvordan vi foreldre så lett havner i den fella at vi sammenlikner oss med andre. og «konkurrerer» om hvem som er best eller verst.

I Storbritannia har det samtidig vært mye buzz rundt «Spitfire-babyen»  Lille Jonathan ble født etter en fødsel som varte i fem minutter, lærte seg å snakke og gå da han var 7 måneder og nå som han har rundet ett kan han både bruke en laptop og ringe med en mobiltelefon, -og danse Gangnam Style. Bildene av lille Jonathan er supersøte, og jeg skjønner jo at både redaktørene og mammaen hans synes dette er en artig sak.

Rundt om i det ganske land triller barselgrupper rundt og diskuterer «uskyldig» hvem som har begynt å krype, hvem som har reist seg opp og hvor mange ord barna kan si i en setning. Det er lett å bli stressa om ens eget barn ikke en gang klarer å krabbe, når kiden som er født i måneden ettter allerede stabber målrettet rundt på lekeplassen. Og keg skjønner at man lett blir svett når poden bare sier «bababa» når han får en banan, mens han i vogna ved siden av sier «Tusen takk, mamma».

Men har dette egentlig noe å si på sikt? Var Obama virkelig den første babyen i barselgruppa si som klarte å holde nakken sin selv? Var Røkke først i klassen til å knekke lesekoden?

Og er det egentlig noe mål i seg selv at barna våre skal bli en ny mini-president eller moldensermillionær?

Særlig atletisk har jeg aldri vært. Tre sekunder etter at pappa tok dette bildet dundret jeg nok ned i sanda med et brak.

De fleste av oss vil vel dø med et smil om munnen om barna våre har funnet noen som elsker dem, driver med noe de trives med og kanskje til og med har fått et barn selv (OK, det siste der er ikke akkurat noe krav for et lykkelig liv, men rekk opp hånda de som vil ha barnebarn!)

Jeg tenker på klassen min.

Det var ikke nødvendigvis de som var mest populære når vi var 14 som fant kjærligheten først.
Jeg tenker på han snille, stille, smarte gutten på veggrekka, som sjelden ble ble bedt på de kule festene. På Facebook ser jeg han nå er lege og nygift med ei nydelig jente. På bildene ser jeg hvordan de begge stråler når de går ut av kirken i vinterværet.

Samtidig er det ikke bare de skoleflinke det har gått bra med i klassen. Tvertimot ser det ut til at de aller fleste -så lenge de ikke rotet seg altfor mye borti tunge rusmidler- har klart å snekre seg gode liv.

Selv om pugging av sinus, cosinus og tangens føltes menningsløst for en av jentene jeg hang med var hun en av de mest omsorgsfulle jeg har kjent, hadde ekstrajobb på sykehjem på videregående, og snakket engasjert til oss andre om hvor fint det var å se de gamle stråle opp når hun kom. I dag er hun sykepleier og tobarnsmor. En annen venninne kunne alltid leksene på rams når vi øvde hjemme hos meg, men når prøvedagen kom ville liksom ikke tankene stokke seg rett på papiret og toeren eller treeren landet på pulten nok en gang. Samtidig var det alltid henne som så det beste i andre, alltid henne som tok seg av han med uspesifisert utviklingsforstyrrelse vi andre skygga unna i sløydtimene, alltid henne som fant på noe gøy. Den omsorgen og kreativiteten får nå heldige elever glede av.

Uæh! Men jeg er jo så treg på sekstimeteren! Hvordan skal dette gå??

Selv brukte jeg mye tankeenergi på å bekymre meg for vår dårlig jeg var på å løpe 60 meteren. Mens Heidi perset på 8,5 på barneskolen, havnet jeg langt bak i tallrekka, bare marginalt foran hun med alvorlig astma.

(Hun med astma er jeg for øvrig også venn med på Facebook. Hun ser ut til å være lykkelig gift, har en søt, blond, smilende sønn og en til på vei.)

Selv prøver jeg å lære datteren min at hun ikke trenger å sammenlikne seg med klassevenninnene. Det har ikke noe å si om Flora kan hoppe 20 ganger med slengtauet i friminuttet, mens hun selv bare klarer 7. Det betyr lite om Wendy klarer å gå ut i guttespagaten, mens hun selv ikke er like myk. Det er langt viktigere at hun prøver å være en god venn og snill mot menneskene hun har rundt seg. Både når vi er babyer, barn og voksne har vi forskjellige styrker og svakheter. Gjør det noe? Eller er det nettopp det det vil si å være et menneske?

Hva tenker du? Sammenlikner vi oss for mye med hva andre mødre, andre barn får til? 

0

Og plutselig var det skolestart..

Var ikke dette sånn omtrent i forigårs??

Om jeg lukker øynene husker jeg det som i går hvordan jeg svevde en halv meter over bakken da jeg gikk hjem fra legen etter å ha fått bekreftet at jo da, De to positive graviditetstestene jeg hadde tatt hjemme stemte: Jeg var gravid. Jeg husker følelsen av å se bulen på magen flytte på seg fordi det lille mennesket som lå inni snudde seg eller sparket. Og jeg husker det dypblåblikket fra ei nyfødt lita jente som ligger på brystet mitt og blunker forvirret. Fortsatt varm fra min kroppsvarme.

Så lukker jeg opp øynene. Jenta som står foran meg har det samme fine blå, blikket, men nå har hun høy og slank. Det lange håret har hun gredd selv og danser i en hestehale når hun suser av gårde foran meg på sparkesykkelen sin. På ryggen henger en skolesekk.

Hvordan gikk tida så fort??

Aller første skoleoppgave, tatt med hjem.

August betyr barnehagestart og for oss i år også skolestart. Mens bursdager rett nok markerer at ett år er gått, føler jeg den praktiske forandringen er størst om høsten. Det er da det minste barnet som fram til nå bare har vært hjemme med mamma og pappa plutselig skal ut i verden på egen hånd og begynne i barnehage. Det er lillebroren som skal på storbarnsavdeling eller (gulp): skolestart.

Enten det er snakk om deltidsarbeid eller pappapermisjon blir det i slike stunder ekstra tydelig for meg hvor viktig det er at vi prioriterer tid med barna våre, for barndommen suser av gårde mye raskere enn vi kan forestille oss når vi vagger rundt med stor mage og synes dagene frem til termin snegler seg uendelig sakte av sted.

Den tidligere palliative pleieren Bonnie Ware jobbet i mange år tett på mennesker som visste de skulle dø. Hun snakket med dem om hva de angret mest på i livet, -og gjett hva? Ingen av dem satt på dødsleiet og angret på at de hadde jobbet for lite og sett barna for mye..

«De savnet å få med seg mer av barnas oppvekst, og tida med partneren», sier Bonnie til britiske The Guardian.

Jeg har nå fulgt datteren min på SFO for første gang. Stolt og spent, men en splitter ny, lilla skolesekk hun har fått av bestemor og bestefar på ryggen. 6 år har sust forbi i en fei. Jeg kan ikke hjelpe for å lure på hvor fort de neste seks vil gå?

Har noen av dere barn som skal begynne i barnehage eller på ny avdeling nå? Hva tenker du om det? Gleder du deg? Gruer du deg? Og får du som meg også bittelitt klump i halsen?

0

Bursdag i dag!

Go shawty! It’s my birthday! We’re gonna party like it’s my birthday!
Eller mer realistisk, siden barna har sommerferie, og været er dystert: Vi skal på kino og se en tegnefilm eller stikke en tur på Leos Lekeland.
Har dine bursdager endret seg noe siden du fikk barn?

Jeg blir 32 år i dag -hurra!- og det blir min 6. bursdag med barn. Barnebursdagshoopla året rundt -med kakebaking, ballongblåsing og feiring tre dager til ende– gjør at min naturlige entusiasme for å dra i gang noe mer hoopla når det er min dag er blitt noe svekket.

Men i år har det skjedd noe nytt: Barna krever at vi skal feire mamma og pappas bursdager skikkelig. Deres naturlige rettferdighetssans synes det er blodig urettferdig hvis ikke vi også skal få ballonger og kake og fest.

2. juli 1987: Karoline og jeg venter på at iskaken skal settes på bordet på ferie i Frankrike.

Det betyr at bursdager for de voksne har fått en revival hos oss. Denne gang begynte forberedelsene for 3 dager siden, når 6-åringen kom på at mamma fortjente krone og satte i gang med å klippe og dekorere slik de voksne gjør for henne i barnehagen. I går var far og barn i byen sammen og speidet etter bursdagsgave og i går kveld var barnerommet strengere bevoktet enn den demilitariserte sonen inn til Nord Korea. Da var det nemlig bursdagskort-tegning på gang.

2. juli 2013: Det er klart mamma også må få krone!

På dagen i dag blir det altså til at vi gjør noe hyggelig for hele familien, mens i kveld har jeg lovet barna tegnefilm og godteri. Da kommer nemlig yndlingsbarnevakten på besøk, og mor skal ut og feire bursdag med vin og venner og ny Cecilie Melli-kjole, -og skåle for at det nye året blir enda bedre enn det forrige.

Hvordan har dine bursdager endret seg etter at du fikk barn?

0

Hva burde et barn oppleve i løpet av livet?

Foreldrene til Quinn LInzer ønsker å gi datteren et så opplevelsesrikt og fullverdig liv som mulig.

Hvis du visste at du bare hadde noen måneder igjen å leve, hva ville du forsøkt å oppleve da?
Dette spørsmålet ble enda mer påtrengende for foreldrene til 9 måneder gamle Quinn, som lider av Niemann-Pick syndrom, Type A, en sjelden sykdom som fører til en stadig økende hjerneskade, med liten sjanse til å overleve lenger enn ettårsdagen.

Da foreldrene fikk diagnosen var datteren 3 måneder gammel. Legene kunne ikke gjøre noe, og ga dem bare beskjed om å gå hjem og gi barnet all kjærlighet de kunne.

For at Quinn skulle få mest mulig ut av det korte livet sitt bestemte foreldrene seg for å lage en liste over ting alle burde oppleve i løpet av livet. (En klassisk Bucket List, ala Jack Nicholsen. Hjertevarm og fin film forresten)!

Listen la de ut på bloggen deres Linzer: Party of Five, der interesserte kan følge Quinns eventyr.

Her er utdrag fra lista deres:

  • Alle burde få leke med en hundevalp.
  • Alle barn burde fått sitte på fanget til nissen.
  • Alle burde ha fått sett en soloppgang.
  • Alle burde ha stemt ved valg.
  • Alle jenter burde ha fått hatt på seg en brudekjole (moren fikk laget en kopi av sin egen brudekjole, fra sin egen brudekjole som datteren hadde på seg på en navnefest)
  • Alle burde få vært med på en fotballkamp.
  • Alle jenter burde ha fått danset med pappaen sin.
  • Alle burde fått sett stjernene.
  • Alle jenter burde ha fått tatt hull i ørene sine
  • Alle burde fått dyppet tærne sine i sjøen
  • Alle burde ha fått svømt med delfiner.
  • Alle barn burde fått leke i snøen.
  • Alle barn burde fått hoppet i en sølepytt.
  • Alle burde fått beundre kunsten på The Met.
  • Alle burde ha fått føle vinden i ansiktet på toppen av Empire State Building.
  • Alle burde fått ridd på en hest.
  • Alle jenter burde fått hatt en manikyr og en pedikyr.
  • Alle barn burde fått sittet på en huske og sklidd på en sklie.
  • Alle barn burde fått hoppet i en haug med løv.
  • Alle burde fått oppleve å elske og bli elsket, så mye som mulig, hver eneste dag.

Hva synes du om denne lista? Min liste ville nok sett annerledes ut. (Gjett hva jeg ville strøket først..) Lista til Quinn er selvsagt preget av den kulturelle bakgrunnen til hennes familie. Selv ville jeg lagt til ting jeg husker som fine i min barndom og som jeg tror en baby ville hatt glede av der og da som:

  • Alle barn burde fått sett en marihøne fly fra fingeren.
  • Alle barn burde fått plukke markjordbær fra hagen.
  • Alle barn burde fått vært med å bake pepperkaker (og spise deigen!)
  • Alle barn burde fått tegne en tegning og gi til en de er glad i.

Hva synes du om ideen til familien Linzer?  Hva ville vært med på din liste?

Alle burde ha fått sett en solnedgang. Alle burde ha fått dyppet tærne i havet.


0

5 tips for å snakke med barna om følelser

 

«Hva? Rosinbolle på en helt vanlig mandag?»

 

– Hva har du gjort i barnehagen i dag?

– Ingenting.

– Du må jo ha gjort noe? Har dere lekt ute?

– Joa.

– Hvem lekte du med?

– Husker ikke.

– Har dere sklidd på sklia?

– Husker ikke.

– Har dere lekt inne?

– Ja.

Det er ikke alltid så lett å få barna til å snakke, hverken om dagen sin eller enda viktigere: om hvordan de egentlig har det.

«Når man er sinna blir man liksom morsk med øynene.»

For å åpne for en mer givende samtale med et barn som er innstilt på å svare med enstavelsesord har jeg noen strategier på lur:

  1. Jeg gir barna tid. Når jeg henter de i barnehagen er barna gjerne slitne og ikke i humør for å legge ut i det vide og det brede om dagens sin til en entusiastisk mor. Venter jeg til vi er kommet hjem og de har hentet seg inn har jeg større sjansen for å få svar som går utover den klassiske: Ja, nei og ingenting.
  2. Jeg forteller selv først. Ingen liker å føle at de er i et tredjegradsforhør. Når jeg skal få barn til å snakke hjelper det ofte mer å dele egne opplevelser først. «Vet du hva jeg har gjort på jobben i dag? I dag har jeg snakket med en dame på radioen!» eller «I dag har jeg bare sittet ved macen og skrevet og skrevet og skrevet i hele dag. Men jeg spiste lunsj med Ragnhild da. Det var hyggelig!»  Så spør jeg barna hva de har gjort. På den måten blir samtalen mer likeverdig. Dette funker spesielt godt om det er noe du vet plager barnet om dagen. Istedenfor å si: «Er det noen som holder deg utenfor leken?» sier jeg: «Da jeg var barn skjedde det ofte at ett barn ble holdt utenfor leken. Noen ganger  var det Margaret. Noen ganger  var det Heidi. Noen ganger meg. De sa jeg ikke fikk være med. Da ble jeg lei meg. Er det sånn i barnehagen fin noen ganger også?»
  3. Jeg fyller ikke pauser med prat. Dette er et klassisk intervjutriks, som jeg lærte av min eminente kollega, den tidligere portrettskribenten i Magasinet-Hallgeir Opedal. Det funker topp på fåmælte intervjuobjekter og ubehagelige spørsmål, men minst like bra virker det på barn! Stillhet er ubehagelig. Hvis vi har stilt et spørsmål lar vi det derfor ofte ikke gå mange sekundene før vi begynner å fylle tomrommet med prat eller nye spørsmål. Ikke gjør det. Vent og se hva som skjer. Omfavn stillheten. Etter 30 sekunder, eller til og med et helt minutt begynner samtalepartneren din å prate istedenfor. Barn trenger ofte lenger tid enn voksne med å finne de rette ordene. Gi dem den tiden.
  4. Jeg venter til vi skal legge oss. Er det ikke rart hvordan mørket gjør det enklere å åpne seg? Har hatt mange lange samtaler med mamma ved sengekanten i oppveksten, og den tradisjonen har jeg tatt med meg videre. Barna mine blir i hvertfall veeeldig skravlete straks lyset er av og de skal legge seg. Mulig det er for å trekke ut tida før de må sove, men så lenge det fører til gode samtaler gir jeg rolig beng i det.
  5. Jeg gir barna andre måter å fortelle på. Noen ganger er det lettere å fortelle ting ved å tegne. Det er noe med det å ha et annet sted å se, og noe å drive på med som kan gjøre det lettere å åpne seg. (Har du hatt dype samtaler mens du kjører bil før, for eksempel? Samme mekanismen.) Jeg kan be barna tegne en tegning om hva de har opplevd i dag. Eller vi kan gjøre noe datteren min er veldig glad i, nemlig å «tegne følelser». Jeg tegner omrisset av et hode med hals og ører på et ark, og så bestemmer vi sammen hvilken følelse hun skal tegne. Det gir oss et glitrende utgangspunkt for å snakke om den følelsen. Hvordan ser vi ut når vi er redde? Er det noe du er redd for? Hva gjør deg trist? Har du gjort sånn at noen andre har blitt triste noen gang?

Har du opplevd å bli møtt med enstavelsesord fra barna når du vil høre om dagen deres? Hva gjør du for å få barna til å fortelle mer? Tror du noen av disse strategiene ville funket hos deg og?

«Jeg er bare redd for at mamma og pappa og lillebror skal dø. Bortsett fra det er jeg ikke redd for noenting.»

0

Hvordan bruke opp kalkunrestene?

Godt nyttår! Hadde dere en bra feiring i går?

Hos oss var det første gang 5-åringen var med ut for å se rakettene. Vi hadde fest hjemme, og hun la seg (nesten) til vanlig tid, også hadde jeg lovet å vekke henne halv tolv for å bli med ut i Stensparken.

Lillebror feiret vi nyttårsaften for Bangladesh-tid. Dvs stjerneskudd og sjokolademousse klokka 19 før det bar rett til sengs for en overtrøtt gutt.

Hun var så trøtt! Og så tapper. Jeg spurte gang på gang om hun ikke heller bare ville sove videre, men mens kroppen helt åpenbart trengte 8 timer mer søvn var det viljestyrken som vant. Hun kjempet opp øynene og å få stå med henne i parken, omringet av naboer, kjenne lukten av stjerneskudd og rakettrøyk og se hvordan hun lo og frydet seg over alle de nye inntrykkene og hvordan øynene hennes lyste for hvert nye lysshow som glitret over himmelen var den beste starten på 2013 jeg kunne fått!

I dag er tiden for å ligge i sofaen og høre på Radetzky marsjen og spise restemat! Har du noe kalkun til overs?

Kalkunwraps med hoisinsaus.

Her er en lettvint, kjapp og digg middag som knapt krever noe matlaging.

Du trenger:

  • Kalkunrester -Har du ikke kalkunrester kan du bruke kylling. Til veggismannen min bruker jeg Quornbiter (de har det i frossendisken på Ica) eller Mock Duck (asiatisk delikatessebutikk)
  • Agurk – skåret i staver
  • Vårløk -skåret i tynne skiver
  • Peanøtter
  • Koriander
  • Hoi Sin saus -kjøpes på pose i alle slags matvarebutikker
  • Tortillalomper

Middagen er inspirert av Crispy Duck’en vi pleide å spise som overtidsmat på Oriental når Dagbladet ennå lå i Akersgata.

 

Barna mauler agurkene mens de venter på resten av middagen.

Det geniale er at du ikke trenger gjøre noenting selv, du bare setter alle ingrediensene i skåler på bordet og lar hver enkelt lage sin egen lompe. Dermed blir det kanskje bare agurk og kylling på ett av barna, mens den andre kanskje våger seg på koriander og peanøtter også. (Vårløk har jeg aldri fått en eneste unge til å spise, men det tar jeg med knusende ro.)

Hvordan var din nyttårsaften? Var dere friske (synes jeg kjenner så mange som er slått ut av svineinfluensa om dagen!) Hvordan gikk det med barna? Og hva er middagsplanene deres for i dag?

0

Dagene er lange, men årene er korte

Håper dere nyter disse juledagene med store gaveberg, sauseflekker på kjolen, sukkergira unger og alt. Før vi vet ordet av det er barna på backpacketur jorda rundt , og vi sitter igjen i altfor tomt hus og hører på Julekveld i skogen mens vi mimrer over barnelatter og bilbaneskruing og bollekinnsklemmer.

Ønsker dere en riktig gledelig jul!

Mange klemmer fra Susanne

0

Fine ord å ta med seg inn i helgen

Først: Jeg har jeg trukket ukens vinnere!

Ble det ikke deg denne gang, er det ingen grunn til å deppe.  Du kan fortsatt vinne DVD-boksen med tre Asterix-filmer.  Denne konkurransen varer helt til torsdag!

Til sist noen fine ord som er lett å glemme når to-åringen ligger i bro og hyler fordi du tok på feil joggesko først:

Ønsker dere alle en nydelig helg!

0