Tag Archives: livet

Siste hovedsak i Magasinet!

Da jeg var tre år døden mormoren min. Hun bodde i etasjen over oss i det brune huset i Lilleøygata, og hadde passet meg hver dag de første to årene av livet mitt, siden mamma -som de fleste mødre på tidlig 80-tall- bare hadde rett på fire måneders barselpermisjon.

Og så sier vi ingenting til mamma om den sjokoladen dere fikk før middag, okey?

Mormor skulle bare på en høstferie til Kypros sammen med min onkel Ulf som var lege. Utpå dagen følte hun seg kvalm, og gikk og hvilte seg på rommet. Da onkel Ulf så til henne hadde hun fått hjerteinfarkt. Han gjorde hva han kunne, men hun var borte før de nådde sykehuset. Det siste hun sa før hun døde var: Tullene mine! Du må passe på tullene mine!

Alt dette visste selvfølgelig ikke jeg før mange år senere. Alt jeg fikk med meg var at mamma fikk en telefon, knakk sammen i den mørkebrune cordfløyelsstolen ved siden av hustelefonen og hulket: “Mamma er borte! Mamma er borte!”

Men jeg skjønte ikke hva hun mente, for mamma var jo åpenbart fortsatt i cordfløyelsstolen.

Det er mitt eneste nære møte med døden, og det skremte meg intenst. Derfor er jeg fascinert av folk som velger en jobb der de møter døden daglig.

  • Hva gjør det med deres egen frykt for å dø selv eller miste en av sine nærmeste?
  • Hva motiverer dem når det ikke lenger er håp om helbredelse?
  • Hva får dem til å bli i en sett fra utsiden – i overkant tøff jobb?
  • Og hva i alle dager skjer egentlig når vi dør?

Sykepleiere altså. Bra folk!

I flere måneder nå har fotograf Agnete og jeg vært så heldige å følge palliativ sykepleier Eva Engebrigtsen og hennes kollegaer på jobb. Hun viste seg å være en usedvanlig varm, dedikert, reflektert, morsom og klok dame som har lært mye.

Jeg vil ikke si at min 28 år gamle dødsangst er helt kurert, men hun har hvertfall fått meg til å innse at døden er en del av livet. Det er ikke noe jeg unaturlig ved at gamle mennesker dør, og det er heller ikke noe jeg kan flykte fra.

Så får jeg heller leve livet mens jeg er her, og tenke som den greske filosofen Epicurus:

“Døden frykter jeg ikke. For så lenge jeg er til, er ikke døden her. Og når døden kommer, er jeg ikke lenger til.”


Min siste hovedsak i Magasinet handler altså om døden, og står på trykk i morgen.

Har du mistet noen som sto deg nær? Og er du blitt mer eller mindre redd for å dø etter at du fikk barn selv?

14 Comments

Filed under Familie, Media, Om Susanne

Intervju med meg på Hegnar Kvinner

Jeg må si interessen for mitt lille jobb-bytte har vært mye større enn jeg hadde forventet. I går ringte en hyggelig journalist meg fra Hegnar Kvinner mens jeg sto og lagde middag, og resultatet ble et laaangt intervju som er publisert på deres nettsider nå.

Næmmen! Er du her også a Kaluza?

Her svarer jeg på alt fra:

  • Hvordan er arbeidsdagene til en som skal starte for seg selv?
  • Hvordan tror jeg kollegaene og vennene mine ville beskrevet meg?
  • Hva har vært avgjørende når jeg har valgt min karrierevei?
  • Hva er min livsfilosfi?
  • Hva vil jeg savne ved Dagbladet?
  • Hvordan kombinerer jeg jobb, fritid og familieliv?

Jeg måtte tenke meg om litt om noen steder, for jeg går jo ikke å funderer på hva livsfilosofien min er hver dag, men jeg svarte som best jeg kunne og synes resultatet ble fint. Heldigvis ble ikke Svein Tore Marthinsen bedt om å kommentere denne gangen og. Han fortjener noen Kaluza-frie dager nå, hehe.

Nå vet du hva min livsfilosofi er. Hva er din?

15 Comments

Filed under Bloggen, Livet, Media, Om Susanne

Ukas helgetips: Arme riddere

Savner du en ridder på en hvit hest? Til helgen kan du møte, ikke bare én, men en hel hærskare.

Lørdag og søndag arrangeres nemlig den store Middelalderfestivalen i (naturlig nok) Middelalderparken i Oslo!

Men Ridder Kato var ikke død. Foto: Oslo Middelalderfestival.

Dette høres kanskje ut som noe for spesielt interesserte, men er faktisk et skikkelig bra opplegg å svinge innom om man har barn og er i byen. Sist vi var der så vi en mann sjonglere med flammer (mye måpende små!), barna lekte arkeologer og gravde ut gamle gjenstander, vi så på teater og ridderturneringer til hest og mor koste seg med middelaldermat.

Flammende engasjement. Foto: Oslo Middelalderfestival

Denne helgen pusser middelalderfantastene rustningene sine blanke igjen.

Arrangørene lover tvekamp, ridderturnering, konserter, gjøgling, middelaldermarked og mye moro for de små: barna kan prøve seg på prinsesse og ridderskole, bueskyting, forskjellige leker eller høre på fortellerstund og se eventyrspill.

Is til middag, ellers…. Foto: Oslo Middelalderfestival

Arrangementet varer fra 11-18 lørdag og søndag, og prisen er ikke alt for ille. Det koster 160 kroner for voksne og 80 kroner for barn. Gratis for alle under 3 år.

Skal vi lanse? Foto: Oslo Middelalderfestival

Lørdag skal jeg på først en formiddagsbursdag, men søndag blir det digg å ta en pause fra oppussingsstøv og stress og jøgle litt med barna.

Hva er deres planer for helgen?

In English: This weekend there is the annual Oslo Medieval Festival in Middelalderparken in Oslo. The kids can taste medival inspired cooking, particioate in princess or knight-schools, watch theaters, to fairytales and much more. Prices are 160 NOK for grown ups and 80 NOK for kids over 3, and the festival lasts from 11-18 Saturday and Sunday. What are your plans for the weekend?

4 Comments

Filed under Barn, Helgetips

Shoppingtips: Dressed for success

Vi skal på bursdag til helgen, og datteren min har hatt kjolen liggende parat ved siden av sengen siden mandag.

Forventning!

Dere vet jeg elsker Etsy og kjolen hennes er nok et funn herfra. Cydni Hoffman driver The Little Pea boutique fra hjembyen i Texas og spesialiserer seg på kjoler laget av tyll, holdt sammen av brede sløyfebånd og dekortert med tøyblomster. Hun har laget mange ganske smakfulle varianter, som denne i forskjellige toner av lilla og turkis

eller denne saftfargede i oransj og rosa

Pluss en haug ensfargede som passer best som brudepikekjoler. Men når 4-åringen først skulle få en kjole laget utelukkende av tyll, tenkte jeg det bare var å fortrenge mine egne estetiske vurderinger og kjøre på. Så hun fikk bestemme fargene selv, og resultatet ble en regnbue av crazy neon–”bare ikke mørkeblått eller svart eller rødt, mamma. Det er guttefarger”

Jeg sendte over fargevalget og målene hennes til Cydni, og fikk en fiks ferdig kjole i posten et par uker senere. Uttrykket til datteren min da hun pakket opp kjolen hun hadde ”designet selv” var vell verdt de drøye 350 kronene. (Ser forøvrig prisene har steget, særlig på shipping siden jeg kjøpte kjolen, men jeg sjekket det ut i stad, og det er fortsatt mulig å få den rimeligere shippingen til 15 dollar istedenfor 40) Hun sov i en sky av tyll den natten, og insisterte på å ha den på seg i barnehagen dagen etter (da satte jeg ned foten).

Hva gjør det vel om det er slutt på tegneark så lenge vi har dopapir?

Selv følte jeg meg en gang SÅ kul i en genserkjole som liksom var et trangt grønt, skjørt fra knærne og opp til midjen og så en posete, stripete collegegenser i overdelen, -med applikerte frimerker for en cosmpolisk touch. Du ble ikke finere enn det i Drammen i 1988.

Har barnet ditt noe klesplagg det er ekstra glad i? Og husker du noen klær du følte deg fin i da du var liten?

In English: We’re attendig a family party this weekend, and my daughter has had her outfit of choice picked out and waiting beside her bed since Monday. The dress is from Cydni Hoffmans store The Little Pea boutique on Etsy and even though she has made lots of tasteful colour combinations, I thought what the heck, and let my daughter choose all by herself. The result is a wacko rainbow coloured tulle bonanza. (”Except dark blue, red and black, that’s BOYs colours, mommy”) She is so happy with her choice she slept in a cloud of tulle the first night and has worn it on every occasion she can since. (She’d wear it to kindergarten too, but I put a stop to that)  I know the feeling. Growing up in Drammen in the 80s I got a sweater dress that was like a tight green skirt from the knee to the waist and a slouchy, striped sweater with appliqued stamps (for that worldy, cosmpolitan feel) Does your kid have a favourite outfit? And what was yours growing up?

9 Comments

Filed under Barn, Shoppingfunn

Gråter du foran barna?

Første gang jeg så pappa gråte var 13. oktober 1984. Jeg var 3 år, og fant han stående i kjelleren med tårer trillende nedover kinnet. Mormor var død, og pappa ville ikke skremme søsteren min og meg ved å vise oss at han gråt. Jeg husker ennå hvor overraskende det var å se at pappa faktisk hadde tårer. At den store, sterke pappaen min faktisk kunne bli lei seg. Det var også siste gang jeg så pappaen min gråte.

Mormor bodde i andre etasje i huset vårt, og pappa og hun digget hverandre. Han var den første mannen hun hadde levd med som ikke slo. Hun var moren han mistet.

Da vi vokste opp var det en slags uskreven regel at de voksne ikke skulle bry barna med følelser og problemer.

Nå er jeg ikke fullt så sikker.

Barna mine har sett meg gråte mange ganger. Og de har sett pappaen sin gråte, som når fine tante Mia døde brått.

Jeg. Aldri vært redd for å vise følelser.

Hvis jeg har det røft på jobben, savner noen jeg er glad i eller leser nok en hjerteskjærende avisartikkel om alle menneskene som er blitt borte på grunn av det monomane monsteret som står i retten nå tror jeg barna merker det uansett. De siste ukene har jeg blitt helt satt ut av å følge rettssaken. Særlig nå som ofrenes rolle kommer tydligere fram, og det blir klarere for oss alle hvor mange mennesker 69 personer faktisk er.

Barna merker det. De merker at mamma er litt mer utålmodig enn hun pleier når de skal pusse tennene (Se, det er Shrek på tannbørsten! Shrek! Skal Shrek pusse tennene dine? Ikke? Argh.) litt mer distrahert når hun bygger lego, litt mindre tilstede når de forteller om dagen sin.

Og da er det vel bedre å forklare barna hvorfor? Ikke være redd for å vise sinne om jeg er sint, sorg om jeg er trist eller lykke når jeg er skikkelig glad. Så ser de hvordan sånne følelser ser ut, og viktigere: at de går over igjen. Jeg mener ikke at vi skal inkludere barna i voksenverdenens problemer, men hvordan skal barna våre lære å vise følelser hvis de ikke ser oss uttrykke dem?

Gråter du så barna ser det? Og er det forskjell på deg og kjæresten din her? Eller på deg og foreldregenerasjonen?

In English: The first time I saw my dad cry was in the basement of our house on October 13th, 1984. My grandmother had just died, and he didn’t want to scare me by showing us how sad he was. I can still vividly recall the surprise at finding out my dad actually had tears, and could cry like the rest of us. That was also the last time I saw him cry. My kids on the other hand have seen both their dad and me cry on several occasions. If something is bothering me, I think my kids will pick up on it anyway. Mom might be a bit more distracted while building tha lego castle, a bit less patient with the toothbrush battles, and then I figure it has to be better telling them that mommy is sad and why. I don’t mean that we should include our kids in grown up toubles, but how will they evert learn to show emotions if they don’t see us expressing them? Do you cry in fornt of the kids? And do you think there is a generational thing at play here? Or a gender difference?

Sist jeg begynte å gråte foran barna. Da vi så på blomstene foran Tinghuset og storesøster spurte hvorfor det var navnelapper på så mange av rosene.

14 Comments

Filed under Barn, Familie

Om deltid i Dagbladet

“Å rakke ned på mødre som jobber deltid er populært tidsfordriv. Rett heller blikket mot fedrene som ikke gjør det.”

Hvis du kjøper Dagbladet for i dag så husk å lese “Deltidsdumminger?” på side 2. Har fyret meg opp over all kritikken mot deltidsarbeidende foreldre, og skrevet en kommentar. Vet ikke om den blir lagt ut på nett, men i så fall kommer jeg med link!

UPDATE: Da er kommentaren på nett. Spent på å høre hva du synes!

Gjør foreldre som jobber deltid et “dumt” valg? Gleder meg til å høre fra dere!

In English: I’ve written a comment in Dagbladet today in defense of parents who work part time. Hate it? Love it? I’d love to hear what you think!

19 Comments

Filed under Media

Hvor vil du bo før du dør?

Nå er vi vell hjemme etter en fantastisk miniferie i København. For en nydelig by! Må si København med sine avslappede beboere,  fine småbutikker, nydelige restauranter med øko-veggiefokus og sympatiske sykkelkultur har rykket opp på listen  over byer jeg kunne tenke meg å bo i. Her står allerede:

1) Berlin – veggismat, sykkelmuligheter, digg bakevarer og masse grønne lunger.

Høygravid langs Spree.

2) New York – for 1000vis av åpenbare grunner (og i likhet med samtlige andre i mediebransjen har jeg på følelsen av..)

3) Hele England – fantastisk matutvalg, topp gastropuber og så er jeg nerd på engelsk historie. Har slukt bøker om Hannoverene, Stuartene og (så klart) Tudorene siden jeg var en neve stor.

Dunham Massey utenfor Manchester der en av venninnene mine bor med familien sin. Jeg så ville dådyr!

4) Stavanger – bra restauranter, nydelig strand og sympatiske folk (lurer på om jeg er litt biased fordi verdens skjønneste Cecilie snakker Stavangerdialekt og jeg derfor forbinder alle som høres like ut med henne.)

5) Italia -gjerne litt sør. Gjerne når jeg er pensjonist. Ser for meg å sitte rynkete og gråhåret på en balkong med mannen min og skåle i siciliansk rødvin og proppe meg med gnocchi og ost mens vinteren biter i Norge.

Amalfi. Trappa ned fra hotell Luna Convento der Ibsen skrev “Et Dukkehjem.”

Men Køben ja. Fikk så mange gode tips fra dere: Tusen, tusen takk! Fikk virkelig lyst til å leie et hus der neste sommer for å sykle rundt med barna i en sånn fin Christiniabike(ønske seg!) og teste ut alle de bra lekeplassene, resturantene og butikkene.

Tenk å ha en sånn å suse til barnehagen i!

Love it!

Vil ha!

Har du forresten sett nettsiden til flinke Line Konstali?  Her er det mulig å søke opp aktiviteter for barn over hele landet. I tillegg skriver hun om hyggelige ting å gjøre med barna inne (likte idéen om å lage tusenbenmuffins!) og nå har hun prøvd seg på banan-isen jeg blogget om i forrige uke.  Fikk godkjent fra både voksne og barn. Hurra!

In English: We’re just back from a fantastic mini break to Copenhage. The city was so great, with it’s laid back inhabitants, eco fiendly restaurants and fantastic bicycle culture (I soooo want the Christiania Bike!) it is now officially on my list of placed I’d like to live some day. On the list are Berlin (lots of veggie fare, bicycle oppurtunities, green parks and yummy cakes), NYC (like everyone else in the media biz), England (great gastropubs and I am total English-history nerd), Stavanger (love the beach, the restaurants and the people) and Italiy (preferably when I am a wrinkled old lady, toasting my love in Sicilian red wine and stuffing myself with gnocchi and cheese)  Where do you dream of living?

2 Comments

Filed under Barn, Familie, Reise

CPH baby!

Vi reiser på en lenge planlagt tur til København i morgen, og jeg gleder meg sånn! Tivoli! Glaserte epler! Holde små hender på karusell! Stappe barnevogna full av fine ting til den nye leiligheten på Retro Villa! Wienerbrød! Vind i håret og vår i hjertet!

Hohohoho!

Har du noen tips til hva som kan være fint å gjøre sammen med barna i København? Noen gode spisesteder som tolererer småbarn? Fine butikker jeg burde ta turen innom? Hvert minste tips mottas med takk!

Montro om det blir plass til denne i Bugabooen?

In English: We’re going to Copenhagen! Tivoli is a must, and I have longed to stop by lovely Retro Villa to buy some things for our new apartement. Any other tips on what we should do while in town?

16 Comments

Filed under Barn, Familie, Reise, Shoppingfunn

Og vinneren er….

Håper dere alle har hatt en nydelig solskinnshelg!

Oslove

Vi har hatt sugd til oss lyset og tiden:

Flettet blomsterkrans med løvetann vi plukket på vei hjem fra venner i Gamlebyen,

drukket iskald hvitvin på takterrassen deres mens byen lå sommerglad under oss,

spist tre is på en dag,

løpt barnbent i gresset i hagen,

testet vårens nye sparkesykkel for første gang i rolige Linderngater,

lett etter leilighet vi kan ha i London for matkurset jeg har fått stipend for å gå på i sommer (woho!),

blitt varm i magen ved synet av blomstrende frukttrær langs gatene,

tegnet med fargekritt på bar asfalt,

spist søte jordbær mens fem barn hoppet på trampolina

og kjent forventningene til den fine lyse, sosiale og barnevennlige årstiden som ligger foran oss.

Blir like glad hvert år for at jeg har noen som vil plukke blomster til meg. Til meg!

Og så har jeg trukket vinneren av bokpakka om Nilsen og det ble morsomt nok Dina. Hurra for deg! Hvis du sender meg navn og adresse på susannekaluza(at)gmail.com kan du glede deg over morsomme bøker i posten til deg snart.

HURRA for nummer 12!

Nå er vel barna omsider i seng snart, så ønsker dere alle en fabelaktig søndagskveld. Her tipper jeg det blir litt kjapp nistesmøring, kanskje et lite glass vin på balkongen og så en episode av fantastiske This American Life etter at sola er gått ned.

Hva liker du å gjøre etter at barna har lagt seg på kvelden?

Hot town, summer in the city.

In English: This has been a lovely sunny weekend in Oslo, and we have been absorbing the light and the time; picked flowers we found by the road, enjoyed a chilled glass of white wine on our friends roof terrace, eaten three icecreams in one day, run barefoot in the grass, searched for a plase to stay in London in the summer when I will be attending a cookery course I just got a scholarship for (woho!) and felt the thrilling expectations of the long, warm, child friendly season ahead of us. I have also  The winner of the lovely childrens books was number 12: Dina. Congratulations! Now it’s time to make Mondays packed lunches, enjoy the rest of the evening sun on the balcony with perhaps a small glass of wine and then curl up in the sofa with a new eipsode of brillant This American Life. What do you like to do in the evenings after the kids have gone to bed?

Leave a comment

Filed under Barn, Bøker, Giveaway

Late leker for en sliten søndag

Etter en helg som begynte med klassisk presseøl med kollegaer på Stopp Pressen og fortsatte med bryllupsfest i Drammen (stikkord: utagerende dansing, black jack og en god men farlig, farlig honningrom) er dagen i dag mildest talt tung.

Opp som en løve..

Når jeg helst vil spise paprikapotetgull og ligge i fosterstilling, mens to smørblide, energiske duracellkaniner haler i meg blir jeg stilt overfor følgende utfordring:

..ned som en skinnfell.

Hvordan leke med barna samtidig som jeg kan late meg?

  1. Den første timen er lett. Jeg fyller badekaret og føler hvordan huden suger til seg vann som en sliten svamp, mens barna jodler og plasker rundt meg. Når varmtvannstanken er tom griper jeg til neste enkle, men geniale lek:
  2. Mammas rumpe. Den fungerer sånn: Jeg ligger og halvsover på senga, mens barna løper rundt og finner ting de kan legge oppå rumpa mi. Deretter skal jeg gjette hva som ligger der. Fordelen er at jeg får ligge helt i ro med lukkede øyne, mens barna gjør all jobben. Den kunne selvfølgelig hett “Mammas rygg”, men barn synes alt som har med rumpe å gjøre er hysterisk morsomt, så jeg griper de stråene jeg har.
  3. En annen populær slitensøndag-lek er klassikeren “Skjønnhetssalong”. Jeg sitter/ligger på varmekablene på baderomsgulvet, mens barna får gå amokk i mine halvtomme, gamle øyenskygger, lebestifter og eyelinere.Leken krever at jeg må sitter helt stille, med lukkede øyne. Ulempen er at det lugger endel. Særlig minstemann liker å poke ut øynene mine med øyeskyggekosten, men det er en liten pris å betale for en time i fred.

Hva finner du på når du egentlig er for sliten til å leke?

Tidenes søndagslek for slitne foreldre.

In English: After a great (too great?) weekend drinking with colleagues on Friday and the wedding of one of my best friends on Saturday today is one of those Sundays. When all I really want is to eat chips in bed, but my two kids crave playtime. My three best tricks are:

1) Taking a loooong bath with the kids.

2) The game “Mamas Butt” where I lie on the bed with my eyes closed and the kids run around finding different things to place on -you guessed it- my behind. It could of course been called “Moms (or Dads) back”, but most kids find the word “butt” fun in itself and I grasp at every straw I’ve got. The kids love giving me endless clues about what teddybear, Lightning McQueen or Cinderella figurine that presides on my butt and I love getting a comfortable and effortless time out.

3)”Beauty parlor”. I keep all my old eyeshadows and lipsticks in a box spesifically for this purpose. I get to sit on the warm bathroom floor with my eyes closed while the kids put make up all over my face. The downside is a bit tugging of the hair and the occasional eyepoking from my youngest. But that’s realy a small price to pay.

What do you do with kids when you really really want to relax?

12 Comments

Filed under Barn, Familie, Inneaktiviteter