Rosa støtte

I forrige uke fikk jeg den tunge beskjeden om at en fantastisk, sterk, inspirerende og flott dame jeg har vært så heldig å møte flere ganger var død av kreft. 37 år gammel.

I fjor mistet jeg en annen venn til kreften. Stian, barndomskompisen min fra Drammen rakk å bli 29 år gammel.

Begge disse hadde krefttyper det er vanskelig å sjekke seg for selv. Brystkreft krever årlig 673 menneskeliv i Norge. Jo tidligere denne kreften blir oppdaget, jo større er sjansen for å bli frisk.

I oktober har Kreftforeningen Rosa Sløyfe aksjon, og det er en fin påminnelse om hvor viktig det er å sjekke egne bryst etter forandringer.

På denne siden her finner du en norsk video som forklarer hvordan.

Jeg skal ærlig innrømme at jeg er elendig til å gjøre det selv, men etter at jeg i fjor møtte Anita, Camilla og Jin, tre venninner i 30-åra som ble rammet av kreft omtrent samtidig har jeg vært mer bevisst.

Anita oppdaget en kul i brystet da hun var gravid, men fikk beskjed om at det trolig var en hard melkekjertel og ble bedt om å massere den ut. Innen kreften endelig ble diagnostisert var sønnen 8 måneder gammel, og svulsten hadde rukket å vokse seg faretruende stor, samt spre seg til lymfene. Heldigvis fikk Anita super legehjelp, og det ser (bank i bordet) ut til å gå bra med henne i dag.

Noe av det viktigste jeg lærte av Anita og de flotte venninnene (bortsett fra at jeg aldri aldri aldri skal la en klump i brystet gå usjekket) er viktigheten av å bidra.

Mens de fleste mumler «Si ifra om det er noe jeg kan gjøre for deg» (og hvem sier egentlig i fra om det?) var det aller beste venner som bare gjorde noe:

  • Ringte og spurte om de kunne få lov til å ta med barna deres på tivoli eller om de ville komme på overnatting. (Istedenfor å spørre: «Trenger du barnepass?», noe som sitter langt inne å innrømme.)
  • Sa: «Nå går du og legger deg, så vasker jeg badet ditt.»
  • Kom på døra med hjemmelaget middag til familien.

Det trenger ikke være mer komplisert enn som så. Enkle, praktiske ting som gjør hverdagen enklere betyr enormt.

Du kan også støtte kampen mot brystkreft ved å sende «ROSA» til 2277 og støtte Rosa sløyfe-aksjonen med 80 kr eller kjøpe neste bursdaggave til en venninne, mor eller kollega blant de mange fine Rosa Sløyfe tingene til Kreftforeningen.

Kjenner du noen som har vært rammet av kreft eller har du vært rammet av kreft selv? Hva kan vi gjøre for å hjelpe?

[subscribe2][jamiesocial]

Retroforklet Norah Farah har designet for Rosa Sløyfe aksjonen er min personlige favoritt.

Åpne kort: Dette innlegget er skrevet om en del av et kommersielt samarbeid med Brystkreftforeningen. De har blant annet kjøpt bannerannonser på bloggen, og betaler dermed en bitteliten del av min lønn.

 

 

 

 

 

 

0

Siste hovedsak i Magasinet!

Da jeg var tre år døden mormoren min. Hun bodde i etasjen over oss i det brune huset i Lilleøygata, og hadde passet meg hver dag de første to årene av livet mitt, siden mamma -som de fleste mødre på tidlig 80-tall- bare hadde rett på fire måneders barselpermisjon.

Og så sier vi ingenting til mamma om den sjokoladen dere fikk før middag, okey?

Mormor skulle bare på en høstferie til Kypros sammen med min onkel Ulf som var lege. Utpå dagen følte hun seg kvalm, og gikk og hvilte seg på rommet. Da onkel Ulf så til henne hadde hun fått hjerteinfarkt. Han gjorde hva han kunne, men hun var borte før de nådde sykehuset. Det siste hun sa før hun døde var: Tullene mine! Du må passe på tullene mine!

Alt dette visste selvfølgelig ikke jeg før mange år senere. Alt jeg fikk med meg var at mamma fikk en telefon, knakk sammen i den mørkebrune cordfløyelsstolen ved siden av hustelefonen og hulket: «Mamma er borte! Mamma er borte!»

Men jeg skjønte ikke hva hun mente, for mamma var jo åpenbart fortsatt i cordfløyelsstolen.

Det er mitt eneste nære møte med døden, og det skremte meg intenst. Derfor er jeg fascinert av folk som velger en jobb der de møter døden daglig.

  • Hva gjør det med deres egen frykt for å dø selv eller miste en av sine nærmeste?
  • Hva motiverer dem når det ikke lenger er håp om helbredelse?
  • Hva får dem til å bli i en sett fra utsiden – i overkant tøff jobb?
  • Og hva i alle dager skjer egentlig når vi dør?

Sykepleiere altså. Bra folk!

I flere måneder nå har fotograf Agnete og jeg vært så heldige å følge palliativ sykepleier Eva Engebrigtsen og hennes kollegaer på jobb. Hun viste seg å være en usedvanlig varm, dedikert, reflektert, morsom og klok dame som har lært mye.

Jeg vil ikke si at min 28 år gamle dødsangst er helt kurert, men hun har hvertfall fått meg til å innse at døden er en del av livet. Det er ikke noe jeg unaturlig ved at gamle mennesker dør, og det er heller ikke noe jeg kan flykte fra.

Så får jeg heller leve livet mens jeg er her, og tenke som den greske filosofen Epicurus:

«Døden frykter jeg ikke. For så lenge jeg er til, er ikke døden her. Og når døden kommer, er jeg ikke lenger til.»


Min siste hovedsak i Magasinet handler altså om døden, og står på trykk i morgen.

Har du mistet noen som sto deg nær? Og er du blitt mer eller mindre redd for å dø etter at du fikk barn selv?

0