En hyllest til hengepupper på tur

Søndag kveld, da jeg nok en gang sto i regnværet i nødstopp-lomma inntil motorveien utenfor Drammen  og forsøkte å bende meg langt nok inn over passasjersetet til å amme en rødflammete, hikstende baby som for lengst burde ha sovnet i Maxi-Cosien sin kjente jeg at jeg fikk full forståelse for den evolusjonsmessige fordelen ved hengepupper. Jeg må si jeg lengtet etter dem!

Novembervinden blåste altfor piskende surt til å løfte vesla ut av den varme kupeen, og jeg sto derfor krokbøyd, halvveis innefor, halvveis utenfor Toyotaen vår mens jeg sendte jeg misunnelige tanker til stolte Zulukvinner som med intrikat hodepynt og pupper ned til navelen prydet sidene i National Geographics da jeg vokste opp.  (Første gang bladet trykket en barbrystet dame var faktisk i 1896, og skapte, ikke overraskende, stor ståhei i en tid da kvinner ennå ikke hadde stemmerett i størsteparten av verden og dronning Victoria fortsatt satt på tronen.)

Mens de to eldste barna spurte om jeg ikke fikk roet ned lillesøster snart, fordi de a) fikk vondt i ørene og b) ville rekke hjem tidsnok til Newton på NRK Super ønsket jeg puppene mine var lange nok til at jeg kunne slengt en over fra førersetet. Tenk: Glad og mett baby uten at mor en gang trenger å ta av seg bilbeltet! Med realle halvmeterlange sokkepupper kunne jeg også spist varm middag med babyen trygt plassert i Trip Trapen ved siden av meg, -fremfor å bli avspist med halvkald, tørr spaghetti etter at vesla -og hele resten av familien- har fullført måltidet.

Denne trivelige kveldsstunden langs E18 fikk meg til å tenke på alle andre kroppslige forbedringer jeg håper evolusjonen vil bringe med seg.

Når det gjelder vesla er hun selvsagt –i likhet med alle babyer- hundre prosent perfekt. Men siden evolusjonen alt har gitt oss Galapagosfinker med 13 ulike nebb –perfekt tilpasset frøene de spiser, og de ulike værforholdene fuglene lever under, hadde det vært trivelig om våre tipptipptipptipp-ettellerannet hadde tilpasset seg ved å bli født med for eksempel selvklippende negler eller en bedre løsning på tanngarden. Når jeg ser inn i det fremdeles så helrosa smilet til min 6 måneder gamle datter husker jeg med gru hvordan hver nye, blinkende hvite, knivskarpe tann hos de to eldste i snitt representerte minst 5 netter uten søvn -og hver jeksel det dobbelte.

Likevel er det hos foreldrekroppen jeg ser størst potensiale for fremskrittet.

Her drømmer jeg om:

  • Selvgyngende knær. Istedenfor Pilatesballen vi slet ut da vi i månedsvis forsøkte å trøstebysse vårt førstefødte kolikkbarn. Denne gang har vi arvet en genial vugge som gynger på samme universelt beroligende opp og ned og frem og tilbake vis, men det hjelper akk så lite når jeg må på et møte og vesla har mageknip. Springfjær og perpetuum mobile i beina mottas med takk.
  • Hår som faller av når det blir lugget i, -og vokser ut igjen når den lille kloa slipper.
  • Brystvorter med samme funksjon.. Au!
  • Grøtavstøtende hud. Før øyeblikket tror jeg at jeg har Hipps «Mild grøt med grønnsaker» permanent klistret til minst 25 prosent av kroppsoverflaten.
  • Hjerne med splitscreen ala TV2 Nyhetskanalen som lar meg lese Aftenpostens kultursider i fred –eller enda bedre: sove- samtidig som jeg interessert og entusiastisk for fjerde gang hører 7-åringen lese høyt fra solteksten i norskleksa.

Og da har vi ikke begynt å snakke om barnefødsel en gang..

En ny ferdighet har imidlertid kroppen min plukket opp etter sist svangerskap. Sønnen min klemmer nå kinnet sitt entusiastisk inntil navelen min mens han utbryter:
– Åh, du har den mykeste, tjukkeste magen i hele verden, du mamma!
Glansnummeret mitt i disse dager å la barna finne diverse småleker –gjerne sånne livaktige bondegårdsfigurer i plast fra Schleich- og så la de vantro følge med på at jeg gjemmer hele eselet inni en fold i magen, bare for å insistere at jeg har spist den opp, og så la magen sprette den ut igjen mens de små ler så de rister. (Rekorden min er en krokodille).

Vedder på ”What’s your excuse”-mor ikke kan skryte på seg den!

Hvilke forbedringer eller superkrefter synes du hadde vært mest praktisk at evolusjonen ga oss?

21
IMG_9715

Når fortelle barna at det er en baby på vei?

Du er kvalm. Du er trøtt. Men når forteller du kommende storesøsken den glade nyheten?

Denne situasjonen har vært aktuell for meg noen ganger de siste åra for å si det mildt (5 for å være presis..)
Utfordringen er åpenbar: Hvis noen går galt, -er det ikke da ekstra kjedelig å måtte takle et skuffet barn i tillegg til egen sorg og skuffelse?

Noen av vennene mine har taklet dette dilemmaet ved å vente til den magiske 3 månedersgrensa med å fortelle om babyen i magen til mamma. Andre argumenterer for at selv 6 måneder er helt absurd lang ventetid for et barnehagebarn, og drøyer nærmere ultralyden i uke 19 eller når magen faktisk synes med å fortelle at det er en lillesøster eller lillebror på vei.

Hei! Jeg trodde dere sa det skulle bli "gøy" å bli storesøster??

Hei! Jeg trodde dere sa det skulle bli «gøy» å bli storesøster??

Selv har vi valgt motsatt strategi. Mine små gryter har veeeldig store ører, og da er det viktig for meg at de føler seg inkludert og får den informasjonen de trenger fra meg.

Alder spiller også en rolle. Barna mine har vært over 2 år hver gang jeg har blitt gravid, og innen da har de gjerne opplevd at venner i barnehagen har fått småsøsken, slik at det er enklere å forklare dette med «baby i magen» og «storesøster og storebror» for dem enn om de hadde vært et år mindre.

Formen til mor er også et element. Selv har jeg vært kvalm i første trimester i flere av graviditetene og i samtlige har jeg vært trøtt som en strømpe. Om vi skulle skjult graviditeten for bara ville det vært vanskelig å forklare hvorfor mamma plutselig begynner morgenene med å ligge i fosterstilling på baderomsgulvet (ahh, varmekabler, gotta love em!) og legger seg til å sove før Barne TV er over.

Sist men ikke minst kommer dette med risikoen for spontanabort inn. Det har jo i høyeste grad vært en realitet for oss. Og jeg skal ærlig innrømme det var noe vi grublet mye på da vi første gang diskuterte om vi skulle fortelle datteren vår at jeg var gravid med det som skulle bli lillebror. For hva sier vi til henne om graviditeten ikke går som ønsket? Konklusjonen vår ble imidlertid at både mannen min og jeg i så fall ville blitt så lei oss da, at det var like greit at datteren vår visste hvorfor vi var triste enn at vi skulle gjøre sorgen enda mer hemmelig ved å dekke den til i vårt eget hjem også.

Det har likevel vært viktig for oss å bruke ord barna kan forstå, og være realistiske med de om oddsene. Vi har aldri sagt: «Hurra! Du skal bli storesøster!» men heller «Mamma har et babyfrø i magen. Frøet skal være lenge lenge inni magen til mamma. Kanskje vil frøet vokse og bli til en baby til slutt, og kanskje vokser det ikke. Hvis dette frøet ikke vokser setter mamma og pappa inn et nytt frø i magen min og prøver igjen.»

Voksende babyfrø i magen..

Voksende babyfrø i magen..

Dermed har det vært greit å forklare at mamma må legge seg til å sove tidlig fordi det krever krefter å gro fram et babyfrø inni magen, og at det var helt likt når det var datteren min som var babyfrøet.

Og når babyfrø etter babyfrø ikke ble noe av var barna allerede inneforstått med at det var en mulighet. Første gang jeg mistet grudde jeg meg skikkelig skikkelig til å fortelle det til barna. Jeg husker jeg sto utenfor leiligheten vår og ventet på en drosje som skulle ta meg ned på legevakta og gråt alene i regnværet mens jeg tenkte på samtalen jeg mest sannsynlig måtte ta med barna når jeg kom hjem igjen, men de tok det kjempepent.

«Husker du at mamma har hatt et babyfrø i magen? Nå har det babyfrøet sluttet å vokse. Derfor er mamma og pappa lei seg og mamma trenger å ligge i senga i noen dager mens kroppen skyller ut babyfrøet.  Det er litt vondt for mamma, men det er helt vanlig at sånt skjer og hun vil føle seg helt fin igjen etterpå. Og så vil mamma og pappa prøve å sette inn et nytt babyfrø en annen gang.»

Jeg hadde forventet at de skulle bli mer opprørte, men for dem var det babyfrøet uansett bare en abstrakt mulighet som uansett ikke hadde hatt noe konsekvenser for deres liv ennå. Ikke hadde vi snakket om muligheten for å bli storesøsken, og ikke hadde magen begynt å synes eller noe spark kunne kjennes. Barna var derfor supersøte, og når jeg måtte på sykehuset «for at doktoren skulle hjelpe mamma og ta ut babyfrøet som hadde sluttet å vokse» sendte 3-åringen min med meg bamsen sin så den kunne passe på meg.

Screenshot 2014-03-18 10.32.09

Denne gangen har det imidlertid gått langt bedre, og rundt fjerde måned fortalte vi dem at nå hadde doktoren sett at babyfrøet vokste fint og at så lenge det fortsatte å vokse fint ville det komme en liten baby til i familien nærmere sommeren.

Så krysser vi bare fingrene for at alt går vel denne gang!

Hva med deg? Når har du fortalt potensielle storesøsken om graviditeten? Hva har du sagt da, og hvordan har de reagert?

Vente vente..

Vente vente..

14

Bra bloggdamer – snart klare for bok!

Som en del av dere vil huske spurte jeg i fjor vår om hva dere synes var utfordringene vi som er mammaer i dag står ovenfor. Det er jo masse med det å gå gravid og være mamma som er klin likt enten du gjør det nå eller for 100 år siden, men så er det i tillegg noen utfordringer som er spesifikke for hver generasjon, og det var de jeg gjerne ville utforske.

Responsen var overveldende. Over hundre bidrag fra engasjerte bloggere raste inn i innboksen min (i tillegg til at jeg typisk nok måtte overbevise noen om at «joda, du ER flink nok til å gi ut bok!») Jeg tilbrakte derfor sommeren med å lese meg gjennom en tjukk bunke gode, morsomme, sterke og rørende tekster. Deretter hadde jeg det ulidelig vanskelig arbeidet med å plukke ut bare 16 som kunne få plass i boka. Skulle ønske jeg kunne tatt med mange, mange fler, for dette var slett ingen enkel jobb!

Fremover tenker jeg å presentere noen av de flinke damene som har bidratt med tekst i boka her inne på bloggen, så dere kan bli litt bedre kjent med dem. Og kanskje finner du noen nye bloggfavoritter i samme slengen?
Førstemann ut er Stine Pedersen Kahlblom som driver den litt skrå og humoristiske bloggen Diaper Diva Diary.

 

Noe av det fine med Stine er at hun sprenger alle forsøk på å putte bloggere inn  i en boks. Hun er mamma til to, bosatt på Frogner, men som hun skriver på bloggen sin har familien «hverken Porsche eller nedbetalt lån». Stine er tidligere toppmodell, og har blant annet prydet coveret på Harpers Bazaar, -men hun er også utdannet statsviter og skriver like gjerne engasjert og sarkastisk om LO-lederen, og mangelen på likelønn og heltidsstillinger i helsesektoren, som hvordan det er å føde samtidig som man flytter inn i ny leilighet 10 dager før termin…

Stine er et frisk pust i den norske blogosfæren, og er ikke redd for å drive gjøn med seg selv og med forventningene om at alt skal være perfekt. Jeg er derfor kjempeglad for at hun takket ja til å bidra til «Mammarådet»!

Men utfordringene var ikke over selv om gode bidrag fra flinke folk begynte å falle på plass. For hvordan i all verden skulle den boka vår se ut??

Jeg har møtt mange flinke folk siden jeg begynte å jobbe fullt som 20-åring, men bare noen få jeg kan si grenser til ekte genier. En sånn er Jørgen Brynhildsvoll: en snill og smilende rødhåret gutt som ser ut som han kunne vært lillebroren min. Da jeg jobbet med ham i Magasinet var han cirka 20 år. Da redigerte han tekst, og var allerede mange ganger flinkere enn folk som var dobbelt så gamle. Nå har Jørgen bikket 24, og kapret drømmejobben som fast ansatt AD i Dagens Næringslivs prisvinnende fredagsmagasin D2 foran flere hundre andre søkere.

Og det beste av alt? Jørgen sa ja til å lage designen på boka vår! Woho!

Heldigvis lot også 142 år gamle Aschehoug-forlag seg overbevise om å satse på et ungt og ubeskrevet blad. Jørgen kom kjapt opp med idéen om å la boka omfavne blogguttrykket. Jeg likte tanken kjempegodt, fordi det gjorde det mulig å vise fram både bloggnavnene til alle bidragsyterne på coveret (under den klassiske «Bloggroll»), og litt om hva boka handler om (Under «Kategorier»)

Over ser du første skisse Jørgen sendte meg for å forklare idéen, og under ser du boka slik den ser ut når bare den siste finpussen gjenstår. Bildet tok fotograf Irene Sandved Lunde i hagen vår i sommer.
Jeg synes ubeskjedent her at den ble dritfint (eller, det må jo være greit å si, siden det er Jørgen som har laget hele greia, og jeg bare har sagt Jippi og hurra underveis!) Men langt viktigere:

Hva synes du? 

0

Veien mot målet

Mange av dere har naturlig nok vært nysgjerrige på hvordan det er gått med meg etter alle spontanabortene, om legene har funnet ut hvorfor dette rammet akkurat meg og ikke minst: Hva som kan ha hjulpet denne gang.

Endelig babybump!

Som jeg har fortalt før var jeg gravid i våres også, men mistet før sommeren og måtte ha en utskrapning på Ullevål. (Som forøvrig på ingen måte er så ille som det høres ut! Har skrevet mer om det i dette innlegget

Det første jeg lurte på var naturligvis: Hvor lenge bør man vente etter en spontanabort med å forsøke å bli gravid igjen? Her varierte rådene fra legestanden sterkt. En lege sa seks måneder, en sa èn syklus, mens en annen mente det ikke var nødvendig å vente i det hele tatt. En studie av over 30 000 kvinner, publisert i prestisjetunge British Medical Journal, slår imidlertid fast at kvinner som ble gravide igjen innen  seks måneder hadde større sjanse for et vellykket svangerskap.

Dermed blir det mest opptil hver enkelt hvor tidlig man føler seg fysisk og psykisk sterk nok igjen.

Jeg ville selvsagt også veldig gjerne vite hvorfor dette hadde skjedd, og om det var noe jeg kunne gjøre for å unngå at den begredelige opplevelsen gjentok seg.
En spontanabort er vanlig, og rammer mellom 25 og 50 prosent av alle par. Oddsen for tre spontanaborter er imidlertid under 1 prosent, og er du -som meg- så uheldig å oppleve dette kalles det habituell abort. Det er først med denne diagnosen helsevesenet begynner å interessere seg for å finne ut av hvorfor det skjer. Siden jeg hverken røyker, drikker i graviditeten, tar kokain, drikker mer enn 1o kopper kaffe om dagen, har cøliaki, er klinisk overvektig eller er eldre enn 40 år, -og jeg i tillegg har fått to friske, fine barn før med samme mann-, var det hele enda mer mystisk. Legen sendte derfor inn henvisning til utredning for habituell abort på IVF-seksjonen til Ullevål Universitetssykehus. Der fikk jeg time: 5 måneder senere..

Begynner å få endel erfaring på det gravidegreiene, gitt!

Med andre ord rakk jeg aldri å finne ut av noe mer om årsaker, siden jeg -hurra! hurra!- var gravid på nytt før første time var satt opp.
Da graviditetstesten atter viste to streker (ok, her er jeg ikke helt ærlig: Da de fire graviditetstestene jeg tok etterhverandre for å være sikker på at jeg faktisk så to streker) ringte jeg derfor legen min med en gang for å finne ut hva vi kunne gjøre for å øke sjansen for at denne babyen ville klare seg. Bare tanken på å gå gjennom en ny spontanabort, med smertene og sorgen det innebar fikk hjertet mitt til å briste.

Jeg hadde jo fått masse tips fra dere her inne, så jeg stilte til legetimen med en laaaang liste med forslag, som vi så sammen vurderte nytten av:

 

33

Hva er de største milepælene som foreldre?

Foreldrebøker og brosjyrer på helsestasjonen er fulle av informasjon om barnas milepæler i oppveksten. Når kan de holde hodet sitt selv? Når kan de sitte oppreist uten hjelp? Når kan de bruke tre ord til å danne en setning?

I mitt stille sinn tenker jeg at det er en rekke vesentlige milepæler disse brosjyrene glemmer.

Jeje. Topp at du kan stå. Men når har du tenkt å lære deg å kle på deg dressen -eller enda bedre- henge den på knaggen sin etter bruk? (Fasit i følge mammaen min er forøvrig at hun venter på at jeg skal nå den siste milepælen ennå.)

Her kommer derfor min liste over de oversette milepælene for foreldre og barn:

Første gang du får til å amme på et offentlig sted. Jeg sier bare: Godt Brød, september 2006. Var så redd for at noen av de andre gjestene skulle bli støtt, men -sjokk!- Ingen ba meg gå! Ingen stirret surt på puppen min! Barnet fikk mat, jeg fikk rosinbolle og slapp å trille hylskrikende barn hjem. Der og da følte jeg at vi kunne klare alt.

Første gang du tørr droppe ullinnleggene i BH-en. Tre ord: Lo på puppen.

Første gang du kan drikke glovarm kaffe eller te igjen. Jeg får fortsatt luksusfølelse av å kunne drikke noe skikkelig varmt uten å bekymre meg for å søle på et spebarn på fanget eller at ettåringen skal veive ned koppen min når vi spiser frokost.

Første gang du kan ha på deg klær som IKKE kan vaskes på minst 60 grader. Med andre ord: Klær som ikke tåler gulp/sviskemos/Nestles kalkungryte med grønnsaker/makrell i tomat. Eventuelt også klær med paljetter eller annet mønster som vanligvis ville blitt intendert inn i det bløte barnekinnet. Og når vi snakker om klær:

Første gang barna klarer å dra hendene gjennom genserermene selv. Noen ganger føltes det å kle på et sprellende barn som å forsøke å klemme tannkrem inn i tuben igjen.

Første gang barnet klarer å si ifra at det skal kaste opp -før det er spy overalt. Ah! Nesten den viktigste milepælen av dem alle! Da datteren min for noen måneder siden klynket av smerte om natta kunne jeg spørre henne og hun pekte og forklarte hun at hadde vondt i den nederste tanna som datt ut noen dager ut noen dager senere. Seks år tidligere tok det dagvis -for ikke å si ukesvis- før vi kunne slå fast at den samme tannas frembrudd hadde skylda for familiens kollektive søvnmangel.

Første gang du kan gå på do alene. Eventuelt «slipper å ha noen som klemmer nesa si inntil dusjveggen når du vasker håret». Jeg venter ennå i spenning på denne milepælen.

Første gang babyen sover hos besteforeldrene. En blandet følelse det der. På den ene side: Euforisk frihetsfølelse! På den annen side: Hvorfor er det så stille i huset? Lurer på om hun har sovnet nå… Hvor lenge er det til vi kan dra og hente henne igjen?

 Er det noen flere punkter du synes burde med på en slik liste? Hvilke ferdigheter eller milepæler har du satt mest pris på at barna har nådd? 
0
IMG_2034

Er livet en konkurranse?

Den siste uka har jeg tenkt endel på hvordan vi foreldre så lett havner i den fella at vi sammenlikner oss med andre. og «konkurrerer» om hvem som er best eller verst.

I Storbritannia har det samtidig vært mye buzz rundt «Spitfire-babyen»  Lille Jonathan ble født etter en fødsel som varte i fem minutter, lærte seg å snakke og gå da han var 7 måneder og nå som han har rundet ett kan han både bruke en laptop og ringe med en mobiltelefon, -og danse Gangnam Style. Bildene av lille Jonathan er supersøte, og jeg skjønner jo at både redaktørene og mammaen hans synes dette er en artig sak.

Rundt om i det ganske land triller barselgrupper rundt og diskuterer «uskyldig» hvem som har begynt å krype, hvem som har reist seg opp og hvor mange ord barna kan si i en setning. Det er lett å bli stressa om ens eget barn ikke en gang klarer å krabbe, når kiden som er født i måneden ettter allerede stabber målrettet rundt på lekeplassen. Og keg skjønner at man lett blir svett når poden bare sier «bababa» når han får en banan, mens han i vogna ved siden av sier «Tusen takk, mamma».

Men har dette egentlig noe å si på sikt? Var Obama virkelig den første babyen i barselgruppa si som klarte å holde nakken sin selv? Var Røkke først i klassen til å knekke lesekoden?

Og er det egentlig noe mål i seg selv at barna våre skal bli en ny mini-president eller moldensermillionær?

Særlig atletisk har jeg aldri vært. Tre sekunder etter at pappa tok dette bildet dundret jeg nok ned i sanda med et brak.

De fleste av oss vil vel dø med et smil om munnen om barna våre har funnet noen som elsker dem, driver med noe de trives med og kanskje til og med har fått et barn selv (OK, det siste der er ikke akkurat noe krav for et lykkelig liv, men rekk opp hånda de som vil ha barnebarn!)

Jeg tenker på klassen min.

Det var ikke nødvendigvis de som var mest populære når vi var 14 som fant kjærligheten først.
Jeg tenker på han snille, stille, smarte gutten på veggrekka, som sjelden ble ble bedt på de kule festene. På Facebook ser jeg han nå er lege og nygift med ei nydelig jente. På bildene ser jeg hvordan de begge stråler når de går ut av kirken i vinterværet.

Samtidig er det ikke bare de skoleflinke det har gått bra med i klassen. Tvertimot ser det ut til at de aller fleste -så lenge de ikke rotet seg altfor mye borti tunge rusmidler- har klart å snekre seg gode liv.

Selv om pugging av sinus, cosinus og tangens føltes menningsløst for en av jentene jeg hang med var hun en av de mest omsorgsfulle jeg har kjent, hadde ekstrajobb på sykehjem på videregående, og snakket engasjert til oss andre om hvor fint det var å se de gamle stråle opp når hun kom. I dag er hun sykepleier og tobarnsmor. En annen venninne kunne alltid leksene på rams når vi øvde hjemme hos meg, men når prøvedagen kom ville liksom ikke tankene stokke seg rett på papiret og toeren eller treeren landet på pulten nok en gang. Samtidig var det alltid henne som så det beste i andre, alltid henne som tok seg av han med uspesifisert utviklingsforstyrrelse vi andre skygga unna i sløydtimene, alltid henne som fant på noe gøy. Den omsorgen og kreativiteten får nå heldige elever glede av.

Uæh! Men jeg er jo så treg på sekstimeteren! Hvordan skal dette gå??

Selv brukte jeg mye tankeenergi på å bekymre meg for vår dårlig jeg var på å løpe 60 meteren. Mens Heidi perset på 8,5 på barneskolen, havnet jeg langt bak i tallrekka, bare marginalt foran hun med alvorlig astma.

(Hun med astma er jeg for øvrig også venn med på Facebook. Hun ser ut til å være lykkelig gift, har en søt, blond, smilende sønn og en til på vei.)

Selv prøver jeg å lære datteren min at hun ikke trenger å sammenlikne seg med klassevenninnene. Det har ikke noe å si om Flora kan hoppe 20 ganger med slengtauet i friminuttet, mens hun selv bare klarer 7. Det betyr lite om Wendy klarer å gå ut i guttespagaten, mens hun selv ikke er like myk. Det er langt viktigere at hun prøver å være en god venn og snill mot menneskene hun har rundt seg. Både når vi er babyer, barn og voksne har vi forskjellige styrker og svakheter. Gjør det noe? Eller er det nettopp det det vil si å være et menneske?

Hva tenker du? Sammenlikner vi oss for mye med hva andre mødre, andre barn får til? 

0

Den beste gaven jeg har gitt barna mine

Bøllefrø Kaluza 1 og 2.

Det var tidlig på morgenen denne torsdagen i august. Ute har det bare så vidt begynt å lysne, men jeg står fullt påkledd på rommet til datteren min, -med tårer i øynene.
Magen rumler. Jeg har ikke spist siden i går ettermiddag, og ikke drukket siden midnatt. Rumle er forresten ikke det eneste magen min gjør. Den strekker seg, buler, blir sparket innenfra. Noen skal ut,-og jeg har dårlig samvittighet.

Lite ante Karoline (3) hva som ventet..

Dårlig samvittighet når jeg ser på den sovende treåringen min, som slett ikke vet at livet slik hun kjenner det neste gang vi sees vil ha forandret seg for alltid.

Det er ikke hun som har bestemt at familien vår burde bli større. Hun er mer enn fornøyd nok med familien vår akkurat slik den funker i dag. Likefullt: Resten av livet vil oppmerksomheten hun er vant med å få fra meg, fra pappaen sin, ja til og med fra tante, onkler og besteforeldre være halvert.

Tårene triller der jeg stryker henne over det myke håret før jeg haster ut døra.
Hvordan kan jeg egentlig gjøre dette her mot henne?

En søster å finne på leker med.

Tre og et halvt år senere har jeg forlengst konkludert med at et søsken ikke bare var ok å gi datteren vår, -det var også den beste gaven vi kunne gitt henne noen gang. Ja, alenetida med mamma er krympet. Ja, hun får ikke like mye oppmerksomhet lenger, men det er egentlig helt greit. Den fokuserte tida og energien vi kunne vie vårt eneste barn, og mormor og Opas eneste barnebarn, var det egentlig veldig greit at hun ikke måtte være i midten av for lenge.

Er delt mormor nødvendigvis halv mormor?

Jeg har hatt dårlig samvittighet for lillebror og, jeg. For at han ikke på langt nær fikk den en-til-en tida som storesøster nøt da hun var baby. Mye fokus i barseltida gikk bort på å følge henne i barnehagen, trille til byen og kjøpe gummistøvler hun trengte, hente henne i barnehagen, leke med lego med henne så hun ikke skulle føle seg tilsidesatt av en lillebror og lese nattabok for henne.

Han fikk bare bli med på lasset. Mens hun ble plukket opp det sekundet hun gråt, måtte han pent vente til vi hadde fått satt henne trygt inn i bilstolen/vasket bort malingen fra fingrene hennes/løftet henne ned fra bokhylla hun hadde klatret opp i. Det gjorde vondt i foreldrehjertet, men burde jeg føle meg som en dårlig mor av den grunn? Næh.

For mens lillebror rett nok har fått mindre voksenoppmerksomhet, har han fått utrolig mye av noe datteren min aldri fikk: storesøsken-oppmerksomhet.

En søster jeg kan få til å le.

Allerede fra han var noen uker gammel var det hun som var flinkest til å underholde ham så han lå i ro mens vi skiftet bleie. Fra han kunne sitte i vippestol satt han alltid på gulvet på barnerommet og fulgte henne med blikket mens hun bygget lego, og hun jabbet og småpratet og elsket å være den store barnehagejenta som kunne forklare hva hun gjorde.

Denne storesøsteroppmerksomheten er ikke blitt mindre med årene. Når vi var på Sicilia i forrige uke kunne både mannen min og jeg ligge på solsenga og lese bøker i lange tider i strekk, fordi barna var i full gang med å arrangere sin egen hoppekonkurranse fra bassengkanten eller bygge sandslott sammen på stranda.

Faktisk tenker jeg ofte at det er mindre slitsomt å ha to barn enn ett. Ikke bare fordi det intense fokuset på det ene mennesket blir sunnere fordelt, men også fordi barna rett og slett ikke trenger meg like mye når de har en annen å gå til. Storesøster kan hente et glass vann. Lillebror kan blåse på tåa som er vond. Sammen kan de finne den puslespillbrikken som er borte.

En søster til å passe på meg da vi gikk i barnehagen.

Når jeg er sliten etter en lang arbeidsdag, drar de alle stolene ut på gulvet og leker tog, de bygger hytte av sofaputer og tepper eller de slår opp alle parpalyene de kan finne og leker sandstrand. I mens kan jeg lage middag, eller (la oss være ærlige her) legge meg på sofaen, drikke en kopp te og lese Aftenposten i fred.

Ofte blir det også til at jeg -med lyden av Sabeltann-syngende piratbarn som hojer i bakgrunnen- tenker på den morgenen jeg sto med stor mage og gråt ved datteren min sin seng. Dette med søsken, løste seg visst ganske fint allikvel.

Er jeg den eneste som har hatt dårlig samvittighet fordi oppmerksomheten storesøsken og småsøsken får føles så forskjellig? Hva synes du er det beste -og det verste- med å ha flere barn? Og hvilke tanker gjør du selv deg om å få flere barn?

«Og den storesøskenoppmerksomheten blir ikke mindre med årene..»

0

20 ting som endrer seg når du får barn

Hvordan forandrer livet seg når du får baby? Før jeg reiste til Sicilia møtte jeg en ny-gravid venninne til lunsj, og mens hun pepret meg med spørsmål og alt fra fødeplass til trening og ferier med barn tenkte jeg på hva jeg skulle si. For hvordan kan du forklare hvordan livet forblir akkurat likt, men likevel endrer seg så vesentlig når du får barn?

Hvordan universet mitt stoppet å dreie seg om meg selv -hva jeg hadde mest lyst til – hvor mye jeg ville jobbe -hva jeg ville spise til middag-hvor jeg ville tilbringe feriene – og istedet begynte å kretse rundt en annen sol.

Fortsatt komplett uvitende om hva hun hadde i vente..

Skribenten Rebacca Wolf har oppsummert hvilke ting hun syntes endret seg mest når hun fikk barn, og leserne på BabyCenter bidro med sine innspill. Her er noen av de jeg synes var spesielt treffende:

  1. Du tenker på et annet menneske 234,836,178,976 ganger om dagen.
  2. Du gir foreldre med et skrikende barn et «Jeg kjenner følelsen»-blikk fremfor et «Kan dere ikke få den der til å tie stille»-blikk.
  3.  De tingene du ofret for å få barn virker ikke lenger som offer.
  4. Der du før trodde du var fryktløs, oppdager du nå at du er redd.
  5. Du respekterer kroppen din …omsider.
  6. Du mister kontakten med de folkene du burde ha kvittet deg med i livet ditt for lenge siden.
  7. Du oppdager at smerten til barnet ditt føles mye verre enn din egen.
  8. Du tror igjen på de tingene du trodde på da du var barn.
  9. Hjertet ditt knuser mye lettere
  10. Hver dag er en overraskelse.
  11. Du ser på babyen din istedenfor deg selv når du ser i speilet.
  12. Du blir et A-menneske.
  13. Du kjøper heller en plastikk trehjulssykkel enn de fine skoene du har ønsket deg.
  14. Du lærer at å dusje om morgenen er en luksus.
  15. Du begynner å se på Barne TV igjen.
  16. De første månedene må du slutte å se på nyhetene fordi du ser alle historiene fra foreldrenes synspunkt og blir derfor altfor emosjonell.
  17. Du oppdager hvorfor du egentlig har pupper.
  18. Du oppdager at du kan ha en superfin samtale selv om den bare består av vokallyder som oooh og aaah.
  19. Du oppdager at hunden din, som pleide å være babyen din – bare er en hund.
  20. Du får lyst til å gjøre verden til et bedre sted.

Hva ville du ha føyet til på denne lista? Hvilke ting -små eller store- synes du endret seg da du fikk barn?

Og så var verden med ett helt lik. Og helt annerledes.

 

0

Bruker du iPhonen foran barna?

Vi kan le av mye rart som foreldrene våre gjorde. Jeg grøsser litt inni meg når jeg ser bilder av meg som baby, lykkelig sovende på magen. Bilen vi kjørte da jeg var liten, -en hvit Subaru-hadde ikke sikkerhetsbelter i baksetet. Og hvor mange har ikke kjørt til hytta med foreldre som røyka -inne i bilen?

Og jepp: Vi fikk selvsagt sykle uten hjelm.

Men latteren stopper liksom litt i halsen når jeg tenker på hva våre egne barn vil le av -eller gremmes over- fra sin egen oppvekst.

Jeg frykter at et av de sterkeste minnene barna våre vil ha er synet av en iPhone.

Mannen min og jeg snakker om dette ofte. Vi forsøker å lage regler om fornuftig bruk av iPhone, iPad og mac med barna til stede. På gode dager husker jeg å gjøre slik jeg har bestemt meg for: legge iPhonen i en skuff med en gang vi er hjemme fra skole og barnehage og la den bli der til barna har sovnet. På dårlige dager venter jeg på en viktig telefon, eller bare glemmer meg bort og synes det er så avslappende og digg og sitte og bla tankeløst gjennom Instagrambildene til vennene mine, svare på en kjapp mail eller sjekke VG Nett eller Yr.no for tjuende gang i dag mens barna leker.

Derfor fikk denne videoen meg til å grøsse:


Jeg er redd jeg glemmer å være tilstede der jeg er tilstede når jeg sitter med smarttelefonen i hånda. Jeg er redd jeg glemmer at det er mye viktigere at de menneskene jeg er sammen med her og nå liker meg og synes jeg er morsom å være sammen med enn at jeg får flere likes på Instagram eller at noen retweeter en vittig formulering jeg har hamret ut på Twitter.

(Har du ikke lest Øistein Holthes glitrende spalte om dagen datteren hans tok sine første skritt på stylter anbefaler jeg denne på det varmeste)

Jeg har innført begrepet «skjermtid» hjemme, barna får kun se TV eller spille iPad i barnetv-tida her hjemme, og det er den samme tida vi voksne får til å ta den telefonen som eventuelt haster eller ha egen skjermtid.

Likevel kan jeg ikke fri meg fra tanken om at vi voksne er hyklere når det kommer til barns skjermtid sammenliknet med vår egen. For barna får jo ikke drasse med seg en TV når vi drar vi drar i parken, får ikke spille på telefonen mens vi spiser middag. Men hvis mamma eller pappa får den viktige telefonen mens vi spiser,- er vi da tøffe nok til å la den ringe og vente med å ringe tilbake til måltidet er over?

Har disse gjort livene i familien bedre eller dårligere?

Det er to hovedgrunner til at smarttelefonmanien vi ser rundt oss i dag gjør meg betenkt.

  • Det ene er signalet vi sender til barna våre når vi titt og ofte er fraværende mentalt, selv når vi er fysisk sammen med dem.
  • Det andre er hva barna lærer av våre handlinger.

Psykiateren Bruce Wexler som jobber ved annerkjente Yale University i Amerika har funnet ut at når små babyer får muligheten til å leke enten med en ting en voksen holder på med, eller en helt lik ting som ligger nærmere den, vil de strekke hånda forbi den nærmesete gjenstanden og heller leke med hva enn det er den voksne holder.

Derfor vil jeg gjerne høre: Bruker du iPhonen i nærheten av barna? Synes du at du klarer å begrense bruken greit eller har du -som meg-tatt deg i å sjekke mailen kjapt mens du dytter barna på huska eller egentlig sitter og prater med andre? Hva synes du er en god regel for bruk av smarttelefon sammen med barn?

 

0

Momcation!

Akkurat nå befinner jeg meg 6000 kilometer og et verdenshav unna barna mine.

Bright lights. Big city. Utsikten fra hotellrommet mitt.

Da datteren min ble født husker jeg det føltes som om det alltid ville være uutholdelig å befinne meg i et annet rom enn dette mennesket jeg plutselig var så knyttet til. Det føltes som om det gikk en streng fra hjertet mitt, til hjertet hennes, og den var bare på et par meter eller så.

Etter å ha vært hjemme fra sykehuset i noen dager var jeg så modig at jeg gikk helt ned på Ica alene. Dog med dundrende hjerte. Og etter 6 uker var jeg på lanseringsfest for D2 på Kunstnernes Hus i flere timer. (Det endte i midlertid med at jeg ringte hjem, hørte en baby som gråt i bakgrunnen og løp frenetisk opp og ned Parkveien på jakt etter en drosje som kunne ta meg de par hundre meterne hjem igjen.)

På den tida trodde jeg det alltid ville føles sånn å ha barn, men ettersom månedene gikk og datteren min ble eldre var det som om strengen fra hjertet hennes til hjertet mitt ble lenger og mer elastisk av seg selv.  Jeg begynte å jobbe igjen, hun begynte i barnehage og det gikk overraskende nok helt fint.

Hohoho! Neste stopp: Bloomingdales!

Nå sitter jeg altså på et hotellrom i New York, mens barna er igjen i Norge med far og besteforeldre. Beslutningen om å dra alene var rent praktisk: en tidligere kollega i Dagbladet gifter seg her og med en pris på flybilletter per person som bikket 8000, var valget mellom et glohett Manhattan midt i juli for de små vrs hytta til bestemor og bestefar lett.

Jeg har med andre ord en hel uke for meg selv i New York nå. Woho!

Selv om jeg har reist på endel turer med jobben siden barna ble født har jeg aldri før dratt på en ukes ferie helt alene. Og selv om jeg selvsagt synes det er topp å reise med barna mine, må jeg innrømme det var en pur nytelse å pakke en liten håndveske som håndbagasje, fylle den med en flaske vann og en Kindle og dra.

Finnes det noen større luksus enn å bruke en time på å spise frokost og lese avisen?

I dagene som nå strekker seg late og blanke ut foran meg gleder jeg meg til å gjøre akkurat det jeg får lyst til, akkurat når jeg får lyst til det. Jeg gleder meg til å hente meg inn igjen etter en litt for røff vår: Sitte med tærne i gresset i Central Park, spise middag på restauranter som ikke har pølser eller ketsjup, danse til solen står opp eller drikke et glass hvitvin til frokost,-om jeg skulle få lyst til det.

Selvsagt lengter jeg etter barna mine -det kommer som sånne stikk i hjertet når jeg ser en ballongselger, et barn med samme hårfarge eller som i går: en hestedrosje som jeg vet de hadde elsket å prøve ut. Men alt i alt tror jeg det er veldig sunt å unne seg en liten momcation i blant.

Hva er det lengste du har vært borte fra barna dine? Hvor lenge synes du det er greit å være fra hverandre? Og har det forandret seg noe med tiden?

0