Stor artikkel om bloggen i bladet Mamma

Moro for mor: Mac og milkshake! Foto: Nina Ruud

Da jeg våknet opp til morgenen i dag lå en overraskelse og ventet på meg på dørstokken. Pent pakket inn i dagens Aftenposten lå en flunkende ny utgave av bladet Mamma. Og inni er det en stor artikkel om meg og bloggen! Moro!

Ooohh. Nytt blad! Kjenner jeg har en date med dette og Walters Mandler i sofaen i kveld.

Intervjuet gjorde jeg på Nighthawk Diner med dyktige Ingvill Bryn Rambøl for over to måneder siden. Hun skulle skrive en reportasje om hvordan en ny generasjon mammabloggere høyner kvaliteten på blogosfæren. I England og Amerika er nemlig blogging mer profesjonalisert, du har sjekker dine faste blogger som du sjekker nettaviser, mens i Norge tror mange fortsatt at blogging må være dagboksbasert.

Som Ingvill skriver:

«Blogging? Er ikke det bare for husmødre som ikke har noe bedre å ta seg til? Eller for damer som har så perfekte barn, møbler og kaker at de bare MÅ vise dem fram for verden?»

Hmmm.. Hva skal jeg skrive om mine perfekte barn i dag tro?
Foto: NIna Ruud

Om folk fortsatt tenker slik vet ikke jeg, men kvinnelige bloggere får fort det nedlatende stempelet «rosabloggere», og må slåss mot en oppfatning om at de bare skriver om bleieskift og cupcakes. Provoserende med tanke på hvor mange dyktige, seriøse, hardtarbeidende bloggere jeg kjenner eller leser.

Med meg i intervjuet var Karianne Gamkinn, som dere sikkert kjenner som Mammadamen. Der fikk jeg god tid til å bli bedre kjent med henne, og utveksle tanker og erfaringer om barn og blogging. Klok dame!

Yum! Milkshake! Med kirsebær!

Bladet er kommet til abonnenter i dag, men er i salg i butikkene fra mandag.

Breier oss over fire sider! Bloggerne tar over printpressen nå!

Hvorfor tror du kvinnelige bloggere så lett nedvurderes? Og hva synes du kjennetegner en god blogg i 2012? Jeg vil gjerne høre deres tanker om dette!

Hans Georg foretrekker å diskutere Adornos kulturteori fremfor utviklingen innen mammablogging.
Foto: Nina Ruud

In English: Today there is a large interview with me about blogging in the brand new edition of the parenting magazine: «Mamma». Together with Karianne Gamkinn from Mammadamen I talk about the new generation of bloggers bringing a more professional edge to the blogosphere. Still female bloggers have to fight allegtions of being «pink bloggers» who only write about their picture perfect lives, kids and  baking projects. Why do you think female bloggers are being put down? And what do you think are the trademarks of a good blog in 2012? I would love to here your opinions on this.

0

Gråter du foran barna?

Første gang jeg så pappa gråte var 13. oktober 1984. Jeg var 3 år, og fant han stående i kjelleren med tårer trillende nedover kinnet. Mormor var død, og pappa ville ikke skremme søsteren min og meg ved å vise oss at han gråt. Jeg husker ennå hvor overraskende det var å se at pappa faktisk hadde tårer. At den store, sterke pappaen min faktisk kunne bli lei seg. Det var også siste gang jeg så pappaen min gråte.

Mormor bodde i andre etasje i huset vårt, og pappa og hun digget hverandre. Han var den første mannen hun hadde levd med som ikke slo. Hun var moren han mistet.

Da vi vokste opp var det en slags uskreven regel at de voksne ikke skulle bry barna med følelser og problemer.

Nå er jeg ikke fullt så sikker.

Barna mine har sett meg gråte mange ganger. Og de har sett pappaen sin gråte, som når fine tante Mia døde brått.

Jeg. Aldri vært redd for å vise følelser.

Hvis jeg har det røft på jobben, savner noen jeg er glad i eller leser nok en hjerteskjærende avisartikkel om alle menneskene som er blitt borte på grunn av det monomane monsteret som står i retten nå tror jeg barna merker det uansett. De siste ukene har jeg blitt helt satt ut av å følge rettssaken. Særlig nå som ofrenes rolle kommer tydligere fram, og det blir klarere for oss alle hvor mange mennesker 69 personer faktisk er.

Barna merker det. De merker at mamma er litt mer utålmodig enn hun pleier når de skal pusse tennene (Se, det er Shrek på tannbørsten! Shrek! Skal Shrek pusse tennene dine? Ikke? Argh.) litt mer distrahert når hun bygger lego, litt mindre tilstede når de forteller om dagen sin.

Og da er det vel bedre å forklare barna hvorfor? Ikke være redd for å vise sinne om jeg er sint, sorg om jeg er trist eller lykke når jeg er skikkelig glad. Så ser de hvordan sånne følelser ser ut, og viktigere: at de går over igjen. Jeg mener ikke at vi skal inkludere barna i voksenverdenens problemer, men hvordan skal barna våre lære å vise følelser hvis de ikke ser oss uttrykke dem?

Gråter du så barna ser det? Og er det forskjell på deg og kjæresten din her? Eller på deg og foreldregenerasjonen?

In English: The first time I saw my dad cry was in the basement of our house on October 13th, 1984. My grandmother had just died, and he didn’t want to scare me by showing us how sad he was. I can still vividly recall the surprise at finding out my dad actually had tears, and could cry like the rest of us. That was also the last time I saw him cry. My kids on the other hand have seen both their dad and me cry on several occasions. If something is bothering me, I think my kids will pick up on it anyway. Mom might be a bit more distracted while building tha lego castle, a bit less patient with the toothbrush battles, and then I figure it has to be better telling them that mommy is sad and why. I don’t mean that we should include our kids in grown up toubles, but how will they evert learn to show emotions if they don’t see us expressing them? Do you cry in fornt of the kids? And do you think there is a generational thing at play here? Or a gender difference?

Sist jeg begynte å gråte foran barna. Da vi så på blomstene foran Tinghuset og storesøster spurte hvorfor det var navnelapper på så mange av rosene.

0

Om deltid i Dagbladet

«Å rakke ned på mødre som jobber deltid er populært tidsfordriv. Rett heller blikket mot fedrene som ikke gjør det.»

Hvis du kjøper Dagbladet for i dag så husk å lese «Deltidsdumminger?» på side 2. Har fyret meg opp over all kritikken mot deltidsarbeidende foreldre, og skrevet en kommentar. Vet ikke om den blir lagt ut på nett, men i så fall kommer jeg med link!

UPDATE: Da er kommentaren på nett. Spent på å høre hva du synes!

Gjør foreldre som jobber deltid et «dumt» valg? Gleder meg til å høre fra dere!

In English: I’ve written a comment in Dagbladet today in defense of parents who work part time. Hate it? Love it? I’d love to hear what you think!

0

Ukas helgetips: Sirkus til folket

Sirkus i by’n! Liker du lukten av sagmugg, hestepromp og popcorn? Da kan du glede deg til helgen! Sirkus Arnardo har nemlig reist sirkusteltet ved Munch Museet i Oslo.

En elefant kom marsjerende.
Foto: Fridgeir Walderhaug / Cirkus Arnardo 2012

Sammen med venninnen min Janne tok jeg med datteren min og bestevenninnen hennes på sirkus for første gang i fjor. (Far er dyreverner og meldte seg frivillig til å bli hjemme med lillebror..) Janne og jeg gledet oss så mye at vi nesten kjente hjertet stoppe da vi kom inn i teltet og sirkuslukten vi husket fra barndommen slo mot oss. Heldigvis gledet jentene seg også.

Brød og sirkus. To syndige gleder i 2012. Foto: Fridgeir Walderhaug / Cirkus Arnardo 2012

Det ble akkurat så fint som jeg trodde. Vi spiste popcorn og sukerspinn, så sirkusprinsessen ri inn i glitrende paljettkjole på sin hvite hest (mens Janne og jeg sukkert henført. Jentene var også imponert)

Gøy! Jeg vil også gjøre sånn!
Foto: Fridgeir Walderhaug / Cirkus Arnardo 2012

I pausen kunne vi betale ekstra for å gå ut og hilse på dyrene (Janne og jeg var ikke i tvil. Eneste som var dumt var at det bare var barna som fikk sitte på hodet til elefantene. Hrmf). Da småjentene (de var 3,5 år da) gikk litt lei mot slutten av andre akt var det bare å gå ut og løpe litt rundt teltet så var de klare for mer hoppende hunder, komiske klovner og artige akrobater. Til slutt var vi alle enige om at det hadde vært en fantastisk kveld, og om 30 år er det kanskje to andre mammaer som drar med ungene sine for å oppleve barndommens sirkusmagi?

Men dette frister ikke like mye.
Foto: Fridgeir Walderhaug / Cirkus Arnardo 2012

Sirkuset har forestilling fredag klokken 18.30, lørdag og søndag klokken 15 og 18, og blir i Oslo til 6. mai. Deretter fortsetter de på en Norgesturne til steder som Brandebu, Vinstra og Stryn.

Svein Nyhus har blant annet illustrert de nydelige barnebøkene til forfatterkona Gro Dahle. (Elsker "Håret til Mamma" om en mor som får depresjon), mens Egil Nyhus akkurat vant pris for verdens beste avistegning 2012. Til helgen tegner de kanskje deg?

´På dagtid kan du stikke innom Tegningens Dag på Museet for Samtidskunst på Bankplassen 4 Fra 12.00–14.00 kan du og barna bli tegnet av den kjente barnebokillustratørene Svein Nyhus og tvillingbroren hans avistegner Egil Nyhus. Kunstverket får du med hjem etterpå.

Tegnerommet i utstillingen er åpent hele dagen. Her kan barna tegne en tegning, henge den opp på veggen og kanskje få den publisert på netsiden til museet etterpå.

Gå heller ikke glipp av min fine venn, billedkunstneren Marthe Ramm Fortuns publikusstyrte performance fra 14-15.

Ønsker deg og dine en riktig god helg! (Og ikke glem giveawayen. Du kan fortsatt vinne en bokpakke med mine nye norske favorittserie for barn: Nilsen og Dina.)

Har du noen planer for helgen?

In English: This week there is a circus in town! Circus Arnardo is located near Munchmuseet in Oslo. Check out the timetable here. The Museum for Contemporary Art at Bankplassen 4 is hosting The Day of Drawing, where artists Svein and Egil Nyhus will draw a picture of you or your child between 12 and 14. There is also a drawing room open for everyone all day long. Don’t miss the performance of my lovely friend, artist Marthe Ramm Fortun between 14 and 15. I wish you all a great weekend! What are your plans for the weekend?

Rojal barnebok fra Svein Nyhus.

0

Fin film! Babyliv fra hele verden

Endelig kommer Bayar seg litt ut.

Husker du den supersjarmerende naturfilmen Keiserpingvinenes mars som folk gikk mann av huse for å se på kino?

[youtube http://www.youtube.com/watch?v=1vupEpNjCuY]

Se for deg en sånn type film, bare om babyer. (Digger forøvrig hvordan mammaen til namibiske Ponijao i traileren er helt laidback og lar barna løse konfliktene sine selv.)

Filmen Babies the movie er laget ved at et fransk filmteam fulgte fire babyer, på hver sin kant av verden gjennom ett år. Her er ingen fortellerstemme, veldig lite dialog, bare fin filming og en hel masse gurgling.

Den mongolske babyen Bayar ligger stort sett for seg selv hele filmen (er jeg den eneste som blir litt svett når de viser foreldrene som kjører hjem over steppene fra sykestua med den nyfødte,- med mor bakpå motorsykkelen uten hjelm, med babyen i armene?

Hattie fra San Fransisco har masse plastikkleker og går på babyyoga og foreldrene hennes er søte, men styrer masse rundt henne.

Hattie har oppdaget mobiltelefonen.

Ikke så forskjellig fra japanske Mari egentlig, som vokser opp i Tokyo.

Verden ligger boksatvelig talt for Maris føtter.

Eller fra min egen opplevelse av å bli mor for første gang, skal jeg være ærlig. Og det er noe av det fine med filmen. På den ene siden er det kult å se de kulturelle forskjellene: En baby ligger reimet sammen alene, med eneste underholdning i en hane som tusler forbi. En annen barberer hodet sitt selv med en kniv (jeg må undertrykke lysten til å hoppe inn i skjermen og rive den fra henne). Det fineste er likevel å se alle likhetene til barna. En må kanskje dra i en dyrehage for å få nærkontakt med dyr, mens en annen holder på å bli trampet ned av en kuflokk, men alle får de raserianfall for småting i blant, elsker å bli sunget for og oser av stolthet når de tar sine første skritt.

Diggere enn plastarmbånd, det der.

Min favoritt er namibiske Ponijao som er omringet av folk og dyr hele tiden og avslappet stikker hånda inn i munnen på en svær hund. Digger klippet av henne som holder på å sovne:
[youtube http://www.youtube.com/watch?v=XO2uZTJo9Yc]

og som danser:
[youtube http://www.youtube.com/watch?v=xNV6sv_SAc4]
Ser ut som et godt liv!


Jeg kjøpte DVDen fra engelske Amazon men om du har amerikansk iTunes kan du også laste den ned der. Skikkelig film å bli glad av!

Hva er din favorittfilm om familie eller barn?

Søsken er topp uansett hvor du bor.

In English: Did you love the nature movie March of the Penguines? Then your going to adore the extra ordinarily charming «Babies the movie» that follows four babies from different corners of the world their first year of life. Monoglian Bayar spends most of the movie by himself (am I the only one who got a bit stressed out when his parents drow home with their newborn on the back of a motorcycle?) Hatie from San Fransisco has lots of plastic toys, attends baby yoga and her parents seem loving, but fuss a lot with her. Not too different from Japanese Mari. Or from my own experience as a first time parent to be frank. My favourite is Namibian Ponijao, surrounded by animals and his laid back kin. I love the clip where he puts his hand into the mouth of a huge dog, and the one where he is falling a sleep. And the one where he is dancing. A good life! I bought my DVD from Amazon, but you can also get it off iTunes. What is your favourite movie about family or kids?

Poijao og den kule mammaen hennes kommer fra Himba stammen i Namibia. Får litt lyst til å flytte dit egentlig.

0

Ekkelt eller kult? Alicia Silverstone mater sønnen med munnen

Her om dagen postet mitt store stilforbilde på 90-tallet, Alicia Silverstone, en omdiskutert video av at hun mater sønnen Bear (10 mnd) Det er ikke så kontroversielt, tenker du kanskje. Men Alicia forer ikke barnet med skje. Hun tygger middagen for guttungen og mater ham med munnen, som en liten fuglemamma:
[youtube http://www.youtube.com/watch?v=c6tEKLT5G2M]

Og dermed klorer foreldre og kommentatorer over hele Amerika kollektiv ut øynene sine.

bloggen sin røper Alicia:
«Han kravler praktisk talt tvers over rommet for å angripe munnen min hvis han ser at jeg spiser.»

Lyst på litt ferdigtygget mat, Alicia Silverstone-style?

Jeg har lest om fenomenet før. Det kalles kalles pre-maciation, har vært vanlig til alle tider for barn som ennå ikke har fått jeksler  (det fantes ikke akkurat Nestlé Kalkungryte i vikingetiden) og er fortsatt normen i en rekke kulturer. En forskningsrapport fant at 63 prosent av kinesiske universitetsstudenter hadde blitt matet slik.

Denne måten å spise på faktisk en rekke fordeler for barnet (i hvertfall hvis du ikke filmer det og legger det ut på nett. Lille Bear kan regne med rimelig mye tyn for dette i løpet av ungdomsskolen. Som om ikke navnet hans var nok i seg selv.)

  • Spyttet i munnen inneholder enzymer som gjør stivelsen i maten lettere fordøyelig for barnet.
  • Barna får også  i seg viktige antistoffer fra mor.

Har aldri funnet på å mate barna med munnen selv, men man gjør jo en haug med andre motbydelige ting for barna.  Bruk av de snørrsugerne man kjøper på apoteket kommer høyt oppe på min liste. Grøss.

Mer motbydelig enn bleieskift.

Hva synes dere? Er det kvalmt at Alicia Silverstone mater barnet sitt selvtygget mat? Og hva er det mest motbydelige du har gjort som forelder?

"Anything you can do to draw attention to your mouth is good." Cher, Clueless, 1995. Noen tok kanskje rollefiguren sin litt for bokstavelig?

In English: Alicia Silverstone is stirring a debate after posting a video of herself feeding her son Bear pre-chewed food with her mouth. This kind of feeding is called pre-maciation and was a common way of feeding small children in times before industrialised baby food became the norm. It is still used all over the world. Scientists have found that 63 per cent of Chinese univeristy students was fed this way as babies.  Apparently it is not at all unhygencial, but actually beneficial for the child: It provides immunological resistance to infections and promotes the development infant immune systems through antibody generators in the mother’s saliva. Premasticated food also allows for better infant digestion because of saliva enzymes lacking in infants. I have never tried this my self, but I must say there are several other «joys» of parenthood I find more gross. Sucking out snot on a baby with a nasal aspirator chief amongst these. What do you think? Does Alicia Silverstones feeding methodes digust you? And what are the most disgusting things you have done as a parent?

0

Champagne = trøstepremie for barnløse?

I påsken har jeg humret og nikket meg gjennom ”Kunsten å være kvinne” av Caitlin Moran.

Hvis du ikke så henne på Skavlan, er hun altså en engelsk musikkspaltist, humorist og feminist. Boka anbefaler jeg på det varmeste, den er overraskende morsom, poengtert og lettlest. Selv er Caitlin mor til to jenter (og beskriver ærlig i boka hvordan hun tok abort da hun ble gravid med nummer tre, simpelthen fordi hun ikke orket å være babymamma en runde til.)

Synes hun skriver veldig fint om gleden ved morsrollen:

Caitlin Moran beskriver sin lange og mislykkede hjemmefødsel som endte med hastekeisersnitt og argumenterer for at barnefødsel gjorde henne fryktløs. Før hun fikk barn fryktet hun alt fra mørket og edderkopper til sykehus eller å intervju en gretten Lou Reed. Etter fødselen fryktet hun å våkne opp og finne ut at babyen er inne i henne igjen. Og det er alt.

”Først og fremst har du den overveldende følelsesmessige, intellektuelle, fysiske og kjemiske gleden av dine egne barn. Sannheten er at det ikke finnes noe mer tilfredsstillende i verden enn å ligge senga sammen med barna dine, legge bena over dem på en semi-knusende måte mens du med alvorlig stemme erklærer: ”Du er en bæsj”. Ting som årgangschampagne, en tur i varmluftsballong, haikskinnsko med diamant i sålen, Paris, alt sammen er bare trøstepremier for dem som ikke har tilgang til små, helst litt rufsete unger de kan herje med, kile og knusekose, ruset på en vanvittig kjærlighet.”

Jeg tenkte på dette sitatet i dag, da 2-åringen og jeg lå i sofaen og hadde en lat ettermiddag, mens de to andre var i videobutikken og leide Shrek.

Jeg leste siste nummer av Good Food mens lillebror konsentret puttet en etter en av lekematen sin ned kragen på blusen min. Så knakk han sammen av latter når jeg reiste meg opp så plasttomatene og liksomhamburgerne skranglet nedover ryggen min og deiset på gulvet. Jeg fanget ham og blåste prompelyder på den myke bollemagen hans, lekespiste nesa hans, nusset oppå øynene og kilte ham i halsgropa til han lo så den lille kroppen ristet.

Champagne!

Om 18 år, 15 år, 8 år vrir han seg kanskje unna hvis jeg prøver å gi han nuss. Nekter å gi meg hadetklem foran kompisene. Disse hvetebrødmyke kinnene, denne lyse latteren, dette blikket som røper at synes jeg er det beste verden har å by på, bedre enn hunden han lekte med forrige uke, bedre enn bokstavkjeks, bedre enn Dora, det er over på noen år. Så får jeg det aldri igjen, og ingen penger i verden kan kjøpe det tilbake. Grøss!

Samtidig understreker Caitlin at selv om morsrollen gir fantastiske gleder er den ikke noe fundamentalt mer verdifull enn en barnløs kvinne som yter sitt beste:

”I likhet med menn må også kvinner vurderes utfra hva de faktisk gjør, ikke utfra hvem de kanskje kan lage og hva de kanskje kan utrette. ”

Jeg kan ikke få sagt det nok: Bra dame!

Synes du Caitlin har rett? Er luksusting som champagne og designervesker rett og slett trøstepremier for folk som ikke har barn?

"Eneste troverdige måten du kan si at du ikke er feminist på er å levere tilbake stemmeretten din." Caitlin Moran. Gulldame.

In English: I’ve spent Easter reading «Hot to be a Woman» on my Kindle. Caitlin Moran is hilaroius, clever and poignant. I especially liked how she described the joys of motherhood: Firstly, and most obiously, there is the sheer emotional, intellctual, physical, chemical pleasure of your children. The honest truth is that the world holds no greater gratification than lying in bed with your children, putting your leg on top of them, in a semi-crushing manner, whilst saying, sternly: «You are poo».
15 000 GBP bottles of vintage champagne, hot air balloons flying over wildebeest migrations, sharskin shoes with a diamond on the sole, Paris: these are all ultmately consolation prizes for those who don’t have access to a small, ideally slightly grubby child that they can mess around with, poke and squash a little – high on ridiculous love.»
Catilin is mother of two girls herself, but she still empashize that while motherhood is an increbile vocation, it has no more inherent worth than a childless woman simply being who she is, to the utmost of her capabilties.
«In the 21st century, it can’t be about who we might make, and what they might do, any more. It has to be about who we are, and what we’re going to do.»Do you think Caitlin is right? Are luxury items simply consolation prizes for the childless?

0

Pannekakehuset

Jeg kan ennå huske den forventningsfulle gleden i magen av å oppdage at mamma sto på kjøkkenet og lagde pannekakerøre.

Hvis pappa var hjemme fra jobb i tide tok han seg av stekinga, noe som var ekstra stas siden han klarer kunststykket å vippe pannen slik at pannekaka flyr dramatisk til værs, vender seg i lufta og lander tilbake i panna igjen med et perfekt klask. Et av målene mine med å bli voksen har vært å klare det samme. Jeg jobber fortsatt med saken.

Finnes det noe bedre enn varme, nystekte pannekaker?

Jeg er ingen baker, så bruker bare denne enkle, men vellprøvde pannekakeoppskriften jeg lærte i heimkunnskapstimene på Brandenga barneskole.

Lenge leve Ellen Borgersen. Som insisterte på at vi kalte henne "Frøken". I 1993.

Det som er gull med den gamle heimkunnskapspermen min er at alle oppskriftene er laget for at barn skal klare å ha laget maten, spist og ryddet i løpet av en dobbelttime. Slikt liker jeg! Noen ganger har jeg i ekstra vaniljestang, men pannekakene smaker nydelig akkurat slik de er også.

Mmmm....Smør.....

Pannekakene holder jeg varme på et fat med folie over i ovnen på 100 grader. Selv elsker jeg pannekaker med sukker eller is, minstemann foretrekker blåbærsyltetøy, mens kjæresten får en voksen variant med appelsinmarmelade, mandelflak og Gorgonzola. Yum!

1 runde med kjøkkenmaskinen. 3 pannekakerører.

Når jeg først er i gang pleier jeg å lage tredobbel røre. Så bruker jeg den fine trakta mi til å helle  halvparten over på en tom melkekartong, merker med dato og legger i fryseren. Der holder den seg fint i tre måneder.

Digger trakta mi. Den får sjelden ligge i fred i kjøkkenskuffen fordi datteren min pleier å bruke den som maske og snakke med tøysepipestemme.

Neste gang vi får gjester eller jeg bare har lyst til å føle meg snill har jeg pannekaker klare i en fei, like gode (nesten bedre faktisk, siden røra har fått tid til å svelle) som om den skulle vært nylaget.

En melkekartong og litt gaffatape senere er neste måneds dessert bokstavelig talt i boks.

Så håper jeg at jeg klarer å gi barna den samme forventningsfulle gleden når de kjenner lukten av nystekte pannekaker som jeg selv fikk fra min mamma og pappa.

Hva er ditt beste matminne fra barndommen?

"Men Lillebror som sistemann gikk ikke stille nok. Der ringlet det av tjuefire blåbær i et lokk." Eventuelt blåbærsyltetøy fra Joker'n på hjørnet. Bra nok det.

In English: I have loved pancakes since childhood, and always make a tripple portion and freeze half of it in a milk carton. That way it is easy to whip up fresh pancakes when  I get unexpected guests or just want to make my children happy by making a special dessert. I love mine with sugar or ice cream, my son prefers blueberry jam, while my husband gets a grown up treat with Gorgonzola cheese and orange jam. What is your favourite food memory from growing up?

0

Ukas helgeanbefaling: Påskemoro på Folkemuseet

Påsken er min favoritttid å være i byen på. Mens folk flest setter seg i bilen og reiser til fjells, på en maschochistisk jakt etter nok en uke med snø og kulde, spirer påskeliljer og krokuser i Slottsparken, uteserveringene skrur på varmelampene og hovedstaden er herlig søvnig og våryr.

Jeg benytter påsken til å finne frem sykkelvogna, og ta med barna på en sykkeltur langs fjorden, forbi Kongsgården og ut på Folkemuseet på Bygdøy. Mine barn synes det er spennende å gå inn i de gamle husene og se på de små rare sengene folk sov i før. De er også fan av 60-tallshuset der jeg kan peke på kjøkkenredskaper og gardiner jeg husker fra leiligheten til mormor og snakke om at det var sånn det så ut når bestemor og bestefar var små.

Folkemuseet er en strålende anledning til å snakke om hvordan livet var da mormor og oldemor var barn.

I tillegg arrangerer museet masse påskegøy i ferien. På Trøndelagstunet kan barna få male sine egne egg. Det blir hesteridning, dyr i fjøset (kanskje dere får se kyllingene klekke?), eventyrstund og lefsebakst. De større barna kan leke detektiver og løse museets påskekrim. Museet har også en fin fin lekeplass.

Ordentlige høner med ordentlige kyllinger. Eksotisk påskemoro for en bygutt. Selv var jeg vel 23 eller så før jeg så kyllinger et annet sted enn Norge Rundt. Hadde ikke sånt i Drammen.

Etterpå kan dere sykle til Paradisbukta, kaste steiner i sjøen og ha piknik på stranda for en perfekt vårdag i byen. Påskeopplegget varer fra 31.mars til 9. april, og museet er åpent fra 11-16 (stenger 15 mandag, tirsdag og onsdag) Adressen er Museumsveien 10, og hvis du ikke orker å sykle kan du ta Buss 30 til stoppestedet som heter Folkemuseet.

Gro Mukta Holter er adoptert, mistet moren sin i ung alder, og er selv småbarnsmor. Mange av bildene hun maler drier seg rundt temaer som identitet og morsrolle. Dette nydelige maleriet heter Journey.

Bonus! Hvis du er i nærheten av Verdens Ende på Tjøme, anbefaler jeg å ta turen innom utstillingen til flinkeste Gro Mukta Holter. Jeg elsker de nydelige, drømmeaktige bildene hennes, og har blakket meg på maleriene hennes før. Digger hvordan jeg hele tiden oppdager noe nytt i dem, og hvordan de ikke bare er vakre, men også har en kant i seg.

Sammen med Mia Gjerdrum Helgesen, Håkon Anton Fagerås og Camilla Prytz viser hun kunst som utforsker morsrollen. Utstillingen, som rommer både malerier, grafikk, skulpturer og smykker er et perfekt perfekt utgangspunkt for å snakke om arven etter mor, forskjellige typer morsroller og egen identitet.

Blood, Milk and Honey åpner lørdag 24. mars fra 12-16 på Kunstforeningen Verdens Ende og varer frem til 15. april.

Ønsker dere alle en fantastisk påske!

Hva er dine planer for ferien?

PS: Nå er siste sjanse til å bli med på ukas give away og vinne en av de superpraktiske matboksene med flere rom. Jeg trekker vinneren etterpå i dag!

In English: The Easter is my favourite time of the year in Oslo. The city is so calm and brimming with spring. I love to take the children to Folkemuseet at Bygdøy to se all the old, Norwegian houses and talk about how it was like growing up for granny. In the Easter holidays the museum has lots of fun activities for kids, like decorating Easter eggs, horse carriages and storytelling time. If your are close to Tjøme I also recommend the art exhibition Blood Milk and Honey, by Gro Mukta Holter, one of my favourite artists. I adore her dreamlike pictures, that often explore themes like identity and motherhood. The exhibition at Kunstforeningen Verdens Ende opens on Saturdat and lasts until 15th of April. Happy Easter!

0