Beklager, jeg må være -arbeidende-mamma

Rett før vi dro til Tenerife fikk jeg tilsendt Karianne Gamkinns splitter nye bok: «Beklager, jeg må være mamma». Perfekt ferielektyre!

I boka skildrer hun sine egne erfaringer og vanskeligheter med å kombinere morsrollen med yrkeslivet. Boka er, som Mammdamebloggen, vellskrevet, morsom og reflektert. Selv synes jeg særlig kapitlene om hvordan hun opplevde å komme tilbake til jobben som PR-konsulent etter mammapermisjon var interessante.

For mens jeg kom tilbake til en avis der personaldirektøren oppfordret meg til å jobbe 80 prosent mens barna er små, og understreket at ingen sjefer ville reagere negativt på det (så lite at jeg i begge permisjone ble spurt om jeg var interessert i en lederjobb, -noe jeg forøvrig ikke var) ble Karianne møtt med at samtlige kunder var tatt fra henne og delt ut til kollegaer.

Mens Karianne slet med innkjøring i barnehagen, og syk ett-åring -som ett-åringer ofte er- ble hun møtt med:

«Du tjener ikke inn din egen lønn en gang. Du er en utgift for firmaet!

Deretter ble hun fratatt hjemmekontoret.

Slik er også virkeligheten for norske kvinner i dag.

I boka skildrer Karianne sitt tøffe tilbakekomst til arbeidslivet etter at hun ble mor.

Alle kvinner jobber selvsagt ikke i en hardbarket PR-bransje, men det er jommen ikke alle som er journalister eller politikere heller. Vi skal ikke overse at det var nettopp til Stortinget og avisene mange av våre feministiske formødre søkte seg, og at slett ikke  alle arbeidsplasser har like liberale tradisjoner eller sterke fagforeninger. Det tror jeg er lett å glemme for kommentatorer som uttaler seg bastant om andre kvinners valg.

På den måten er «Beklager, jeg må være mamma» et personlig, men viktig innspill i debatten om krysspresset mellom hjem og jobb.

Karianne synes barna var for viktige til at jobben skulle komme foran alt.

Alle valg tas i en kontekst, og boka til Karianne skildrer effektivt hvordan hennes valg om å slutte i jobben er en konsekvens av de familiefiendtlige holdningene hun ble møtt med i en kort, men sårbar overgangsfase. For det er jo nettopp i det første året etter permisjonen at barnehagelevering kan gjøre som mest vondt og barna kan være som mest syke. Har arbeidsgiver forståelse for dette går det seg til etterhvert.

Her har samfunnet åpenbart en jobb å gjøre. Hadde arbeidsplassen til Karianne og en rekke andre (jeg har mange venner som er ingeniører og advokater som også nikker gjenkjennende til hennes opplevelser for å si det sånn) vært bedre tilpasset en hverdag hvor arbeidstakerne har et liv utenfor jobben, ville utvilsomt flere blitt i stillingen også i småbarnsperioden.

Jeg synes debatten om mødre og jobb så langt har vært unødvendig polariserende. Vi må ikke gjøre dette til et valg mellom morsrollen og yrkeslivet. Det er mulig å skape en tredje vei.

Kariannes vei ble å gründe sitt eget PR-firma, der hun kunne bruke kunnskapene sine uten å gå på kompromiss med seg selv.

I dag: Sukesessrik gründer og forfatter.

Faste lesere av Mammadamebloggen vil kjenne igjen deler av teksten fra tidligere innlegg, men mesteparten av boka er nyskrevet. Jeg synes også passasjen der Karianne forteller om sin psykisk syke mor og hvordan opplevelsen av å måtte flytte til bestemoren kan ha preget ønsket hennes om å gi barna en stabil oppvekst. Her skulle jeg gjerne lest mer, for psykisk sykdom blant foreldre er et fortsatt underkommunisert og tabubelagt tema i norsk offentlighet. Heldigvis er det fine med bøker skrevet av en blogger nettopp at det er et godt håp om at Karianne vil utbrodere dette mer på i et annet innlegg!

Jeg håper «Beklager, jeg må være mamma» blir lest av ikke bare foreldre, men også arbeidsgivere, kommentatorer og beslutningstakere. Det fortjener den!

Hvordan var det å komme tilbake på jobb etter foreldrepermisjon for deg? Hadde du en forståelsefull sjef? Hva kunne vært gjort annerledes for å gjøre overgangen lettere? Og hvordan synes du det går å kombinere jobb og familieliv i dag?

0