Screenshot 2014-04-25 09.30.21

Seier’n er vår!!

HURRA!!

Nå er jeg så glad at jeg nesten måtte gråte en liten skvett (får skylde på svangerskapshormonene, her jeg vagger rundt i tredje trimester).

Om du ikke har fått med deg morgenens pressekonferanse, så har altså regjeringen snudd!! Seier’n er vår!!!!

Screenshot 2014-04-25 09.30.21

Og med «vår» så mener jeg her alle som har engasjert seg i denne kampen: Hver bidige som tok seg bryet med å skrive epost til stortingspolitikerne og si ifra hva dere mente om å la fastlegen praktisere henvisningsnekt overfor kvinner som ber om deres hjelp, alle modige kvinner som har fortalt hvordan det oppleves å bli avvist av legen sin, alle som har delt oppfordringer om å engasjere seg på bloggen sin, Facebookveggen sin, på Twitter på Instagrammen sin, hver eneste en som har skrevet leserbrev til riks-og lokalaviser, som har argumentert på middagsselskaper, som har trukket ut i gatene for å protestere eller som har sendt høringssvar til regjeringen eller presset på på annet vis.

Sammen er vi sterke!

IMG_6737_1024

Aller mest glad blir jeg for å se at hjelper å si ifra. Jeg har alltid lært at du skal si ifra når du ser noe du synes er urettferdig, og for alle skriveriene om hvor giddalaus og uengasjert vår generasjon er så varmer det å se at også vi reiser oss når viktige rettigheter står på spill. Og at selv helt vanlige folk kan få politikerne til å lytte.

IMG_8398

Arbeiderpartiet, SV og Venstre har vært krystallklare i denne saken hele tida, samtidig er det på sin plass å gi honnør til Hareide for at han har vært villig til å se på nye løsninger når så mange –både vanlige folk og organisasjoner- har kommet med innspill, og ikke minst til helseministeren selv for at han ikke har latt det gå prestisje i saken, men vært modig nok til å snu i tide.

Så er jeg spent på hva slags nytt forslag Høie og Hareide nå vil legge fram. Dagrun Eriksen sier  «pasientrettighetene og en samvittighetsfrihet» skal ivaretas, samtidig som helseministeren sier at «- Det blir ikke innført noen reservasjonsrett», så hva konkret de legger i dette skal bli spennende å høre.

For vi skal vel ikke slippe dem av syne nå, eller hva? 

 

23
Screenshot 2014-04-25 09.30.21

Seier'n er vår!!

HURRA!!

Nå er jeg så glad at jeg nesten måtte gråte en liten skvett (får skylde på svangerskapshormonene, her jeg vagger rundt i tredje trimester).

Om du ikke har fått med deg morgenens pressekonferanse, så har altså regjeringen snudd!! Seier’n er vår!!!!

Screenshot 2014-04-25 09.30.21

Og med «vår» så mener jeg her alle som har engasjert seg i denne kampen: Hver bidige som tok seg bryet med å skrive epost til stortingspolitikerne og si ifra hva dere mente om å la fastlegen praktisere henvisningsnekt overfor kvinner som ber om deres hjelp, alle modige kvinner som har fortalt hvordan det oppleves å bli avvist av legen sin, alle som har delt oppfordringer om å engasjere seg på bloggen sin, Facebookveggen sin, på Twitter på Instagrammen sin, hver eneste en som har skrevet leserbrev til riks-og lokalaviser, som har argumentert på middagsselskaper, som har trukket ut i gatene for å protestere eller som har sendt høringssvar til regjeringen eller presset på på annet vis.

Sammen er vi sterke!

IMG_6737_1024

Aller mest glad blir jeg for å se at hjelper å si ifra. Jeg har alltid lært at du skal si ifra når du ser noe du synes er urettferdig, og for alle skriveriene om hvor giddalaus og uengasjert vår generasjon er så varmer det å se at også vi reiser oss når viktige rettigheter står på spill. Og at selv helt vanlige folk kan få politikerne til å lytte.

IMG_8398

Arbeiderpartiet, SV og Venstre har vært krystallklare i denne saken hele tida, samtidig er det på sin plass å gi honnør til Hareide for at han har vært villig til å se på nye løsninger når så mange –både vanlige folk og organisasjoner- har kommet med innspill, og ikke minst til helseministeren selv for at han ikke har latt det gå prestisje i saken, men vært modig nok til å snu i tide.

Så er jeg spent på hva slags nytt forslag Høie og Hareide nå vil legge fram. Dagrun Eriksen sier  «pasientrettighetene og en samvittighetsfrihet» skal ivaretas, samtidig som helseministeren sier at «- Det blir ikke innført noen reservasjonsrett», så hva konkret de legger i dette skal bli spennende å høre.

For vi skal vel ikke slippe dem av syne nå, eller hva? 

 

23

Bør mammaer få 262 000 i året for å passe egne barn?

Morsrolleorganisasjonen Tid for Barn kom med et interessant utspill i Vårt Land tidligere i denne uken. De mente at alle mammaer (eventuelt pappaer) burde få betalt det samme som en ufaglært assistent for å være hjemme og passe barna sine. Denne «mammalønnen» skulle vare fram til barnet blir tre år.

Som småbarnsmor selv må jeg si jeg lett lar meg friste av alle forslag som vil gjøre livet enklere for meg. Og både mannen min og jeg kunne gjerne tenkt oss å vært mer hjemme med barna før de startet i barnehagen.
Likevel blir jeg betenkt. For er det fornuftig bruk av fellesskapskassa? Er det rettferdig? Og vil det føre til mest positive konsekvenser eller vil de negative -utilsiktede konsekvensene- gjøre det til dårlig bruk av pengene?

Og enda viktigere. Er det gitt at alle barn har det bedre hjemme med mor eller far i tre år enn i en barnehage? Spiller ikke flere faktorer inn for om hverdagen faktisk blir bra? Som om barnet da skal tilbringe 3 år i strekk i en toroms i femte etasje eller i et hus med god boltreplass? Finnes det en hage eller en lekeplass der barna kan leke? Hva med barn av psykisk syke? Barn av foreldre som ikke snakker norsk?

NRK ba meg skrive en kronikk om temaet, og det har jeg gjort. Den ligger ute på NRK Ytring sine hjemmesider nå.

Nå vil jeg gjerne høre hva du mener! Synes du staten burde gi småbarnsmødre en årslønn for å være hjemme og passe barn? Hvorfor  eller evenuelt: hvorfor ikke?

0

Matbokser i alle kanaler!

I dag har jeg stått (ekstra) tidlig opp og skal straks dra ned på TV2 for å snakke om matbokser på God Morgen Norge. Innslaget går live klokka 8.40, -og det er alltid ekstra skummelt med live TV, så kryss fingrene for meg!

Disse dagene står virkelig i matboksenes tegn. I går var endelig  matboksene mine ute i butikk, og jeg kunne ikke dy meg for å spurte ned til min lokale Rimi butikk for å sjekke dem ut med mine egne øyne (og sørge for at alle i familien omsider fikk hver sin.)

Matbokser til folket!

Nå er det utrolig spennende å høre hva dere synes! Hanna, fra bloggen Hanna i Drømmeland, har skrevet et blogginnlegg om hva hun synes om kaluzaboksene. 

Hanna som driver bloggen Hanna i Drømmeland har skrevet hva hun synes om matboksene.

På Instagram har flere begynt å knipse bilder av matboksene og tagge #kaluzaboks. Det er kjempegøy! Her er det Silje som har delt dagens niste. 

Mens Fru Urstad har vært på storshopping!

Denne nista har Rune som driver bloggen Pappalykke, laget til datteren sin.


Er så artig å se matboksene «mine»  i bruk, rundt omkring i landet, så det er kjempegøy om flere av dere tagger #kaluzaboksen om dere knipser et bilde av matboksen i bruk. Jeg vil i så fall plukke ut noen bilder og dele på Facebooksiden til bloggen eller her inne. Mot slutten av måneden trekker jeg noen heldige vinnere som får et eksemplar av I Boks og en ekstra matboks hjem i posten 🙂

Er det matpakketid hos dere ennå, eller varer ferien litt til?

UPDATE: Tenkte jeg skulle svare på noen spørsmål jeg får ofte. Etter at Rimi ble lagt ned får du nå tak i matboksen på Coop Extra.

Den er selvsagt BPA-fri og tåler altså både oppvaskmaskin, fryser og mikro.

69

Om pappaperm i Aftenposten

I dag har jeg en kronikk på trykk i Aftenposten om fedrekvoten. Jeg hadde egentlig ikke tenkt til å engasjere meg i debatten denne gang, siden jeg prøver å ha litt sommerferie om dagen, men så blir det argumentert så tullete (og feil!) at jeg likevel lot meg fyre opp.

Jeg mener nemlig at det er pussig at kvinner jeg kjenner som er selvstendig næringsdrivende klarer å ta seg fri i forbindelse med fødsel, mens det er så mye vanskeligere for selvstendig næringsdrivende menn. (Kjenner du noen mødre som er ansatt i sitt eget selvskap? Hvordan har de løst permisjonen?) Rett nok er det ikke lett for oss kvinner heller. Skulle jeg jeg vært så heldig å få en baby til  måtte jeg nok jobbet på spreng i tida fram mot fødsel, vi måtte brukt fleksibelt uttak og jeg ville begynt å jobbe -så smått- tidligere enn om jeg fortsatt hadde en fast jobb å falle tilbake til.

Men så har man faktisk mulighet til å ta fleksibelt uttak av fedre/mødrekvoten over 3 år: Forlenge feriene litt, ta en fridag i uka eller ta fri når det eventuelt er lavsesong i yrket ditt. Det krever planlegging, men det er mulig. Vi snakker tross alt om betalt fri for å få tid med barnet du har laget.

Kanskje trenger vi bedre og tydeligere informasjon om denne muligheten?

For selv om det også er repetetivt, utmattende og til tider frustrerende å gå hjemme med en baby, så er det også et fantastisk gode å få betalt for å tilbringe tid med ditt eget barn. Det er fantastisk å oppleve at du kan få et lite menneske til å skoggerle fordi du hermer etter mikrobølgeovnplinget tjue ganger på rad, spise is mens de andre vansmekter på kontoret og ta i mot barnet ditt som stabber sine første stolte skritt mot deg.

Men når det er mor som har vagget rundt i månedsvis, har en smertefull fødsel foran seg og setter seg ned med magen full av baby for å fylle ut permisjonpapirene til NAV sammen med mannen sin sitter hun i utgangspunktet med alle essene på hånda. Til og med min liberale mann lot det være opp til meg hvordan vi skulle fordele permisjonen med barna våre, selv om han var tydelig på at han ønsket så mye tid med dem som mulig. Likefullt var det jeg som grodde fram barna, fødte dem, blødde i ukesvis etterpå og ammet.

Jeg tror nok jeg lett kunnet ruget litt mer på de permisjonsukene «mine»  og delt skjevere i egen favør om ikke fedrekvoten hadde eksistert. Det er jo få ting jeg digger mer enn å henge ut med verdens fineste barn!

(Det er jo ikke som om mødres tid med barna forvinner heller. Våre egne mødre hadde rett på 3 måneder barselperm etter fødsel, og så skal vi være misfornøyd med 42 uker + ferie? Joa, det er jo digg med enda mer fri, men:Seriøst..?)

Da er det ok at omgivelsene er så tydelige på at også far skal ha tid med barnet. Ikke for en abstrakt «likestillings» skyld, men fordi det er et gode for barnet vårt å få tid med begge foreldrene sine.

For det er her jeg mener de som vil fjerne fedrekvoten bommer. Fedrekvoten er en rettighet som sikrer barnet tid med far. Det er ikke «frihet» å fjerne en rettighet, (på samme måte som det ikke gir noe økt «frihet» å fjerne foreldres rett til ulønnet perm etter foreldrepermisjonen slik at arbeidsgiverne selv kan ha friheten til å velge om de vil innvilge eller ikke.)

Men alt dette skriver jeg altså mer om i Aftenposten i dag! Foreløpig er kronikken min bare å lese på papir, men den blir sikkert lagt ut på nett i løpet av dagen (da legger jeg selvsagt inn link!)

UPDATE: Da er kronikken ute på nett:
Følg pengene! Ønsker jeg barn må jeg ta konsekvensene. Hvorfor skal dette være så mye vanskeligere for en mann?

Hva synes du om Ernas utspill? Er arbeidslivet så liberalt at alle sjefer nikker positivt til menns ønske om noen måneder fri hjemme med barna? Hva er dine erfaringer?

 

0

Kronikk om husmødre i Bergens Tidende

Hvilke bakemødre? Og hvorfor er det så lett å latterliggjøre klassiske «kvinnehobbyer» mens menn får ha fluefiskinga si i fred?

I dag har jeg en kronikk på trykk i Bergens Tidende. Den handler om nyvalgt LO-leder Gerd Kristiansen og intervjuet i VG der det kommer fram at hun er «skeptisk til trenden med hjemmeværende mødre som vier tiden sin til bakst og interiør i stedet for å være i arbeidslivet.»

Jeg synes dette utsagnet vitner om en total nedvurdering av kvinner, og de underliggende årsaker til at enkelte står utenfor arbeidslivet eller jobber deltid.

Jeg synes også utsagnet bærer med seg et ekko av den samme, gamle nedvurderingen av klassiske «kvinnelige sysler». Om en mann skulle trappe ned litt på jobben for å fokusere på syklinga eller Marcialonga ville han blitt sett på som en alfamann. Om en kvinne skulle vurdert å trappe ned for å fokusere på bakinga si ville det vært et ramaskrik om gammeldagse kjønnsroller.

Når det er sagt stiller jeg også spørsmålstegn ved om antall hjemmeværende kvinner i Norge i dag kvalifiserer til å kalles en trend, og om bakedilla og oppussing overhodet har noe med saken å gjøre. Hva tror du?

Og så påpeker jeg at nye tall fra SSB slår fast at småbarnsmødre faktisk jobber mer enn sine medsøstre uten barn.

Kronikken min står på trykk i dagens utgave av Bergens Tidende, men jeg skal legge ut link her så snart den kommer på nett. UPDATE: Og HER er hele kronikken 🙂

Hva synes du om Kristiansens advarsler til norsk «bakemødre»? Tror du baketrender og interiørdiller gjør at flere kvinner vender ryggen til arbeidslivet? Og hva synes du burde gjøres med andelen kvinner som jobber deltid?

0

Hvem kan kalle seg mamma?

En fem, seks år gammel jente sitter på en hotellseng og gråter. Hun roper på mammaen sin. I følge internasjonal jus er moren i rommet sammen med henne, men denne kvinnen reagerer ikke. Hun snakker ikke samme språk og skjønner ikke hva jenta sier. For jenta, Masho, som ble fortalt at hun bare skulle en kort tur på på markedet er «mamma» kvinnen som fødte henne, ammet henne og som har elsket og tatt vare på henne inntil for få dager siden. Kvinnen som ble fortalt at hun skulle dø og som derfor nå har adoptert henne bort.

Mashos biologiske mor har akkurat fått beskjed på barnehjemmet om å late som om barna bare skal en tur på markedet. I praksis er det siste gang de ser hverandre. Foto: Adoptionens Pris

I går skrev Aftenpostens Mala Wang Naveen en glitrende kommentar «Men kan dere ikke bare adoptere?» om adopsjonsdebatten dokumentarfilmen om Mashos skjebne har utløst i Danmark. Det finnes mye man kan diskutere etter å ha sett denne «Adopsjonens pris» (som altså er tilgjengelig gratis på NKK Nett TV) for eksempel hvordan vi sørger for at levende foreldre som bortadopterer barna sine forstår hva det innebærer og ikke er blitt utsatt for utilbørlig press (foreldrene til Masho ble rekruttert av «barnehøstere» som fikk betalt for hvert barn de fikk adoptert bort. De ble lovet jevnlig kontakt med barna sine og så for seg at de nå- i tråd med etiopisk kultur-var en del av en utvidet familie med de nye adoptivforeldrene)

Er åpne adopsjoner å foretrekke eller vil det gjøre hverdagen vanskeligere for barna? Det danske Socialminesteriet har akkurat konkludert med at adoptivbarn har rett til kontakt med sine biologiske foreldre, selv om de har fått nye juridiske foreldre. Det utfordrer selve synet vårt på adopsjon, og bringer meg over til spørsmålet som har gnaget meg siden jeg så dokumentaren:

Hva er det som definerer en mor?

Mashos danske adoptivmor hadde forsøkt å få barn i 7 år, og fikk beskjed om at hun skulle adoptere en 2-åring og en 4-åring fra et par som var døende av AIDS. I virkeligheten var datteren 6 år, og foreldrene fortsatt i fin form.

Dette er et spørmål som har vært hyppig diskutert i surrogatidebatten, der det blir argumentert for at barn vil bli forvirret av å bli født av en mor, i blant med egg fra en annen og oppdratt av en tredje. Adopsjon blir trukket fram som et lettvint alternativ.

«- Vi arbeider med få gjort adoptivforeldrene bevisste om, at barnet alltid vil ha tanker om sine biologiske foreldre og sitt opprinnelsesland. Det er en overraskelse for mange, sier Robert Jonassen, psykolog og faglig leder ved adoptionsforberedende kurs til Danmarks Radio.

– Det er meget vanskelig for foreldrene å bli minnet omat det finnes et biologisk foreldrepar et sted og at barnet tenker på dem.»

Mashos mor fikk beskjed om at hun skulle dø av Aids innen 5 år, og ville ikke la barna bli hjemløse. 8 år etter lever hun fortsatt godt på grunn av stadig bedre medisiner.

Etter to år med adoptivforeldrene i Danmark blir Masho, som sannsynligvis var rundt 6 år da hun ble adoptert, sendt på barnehjem. Adoptivforeldrene synes hun har vanskelig for å knytte seg til dem og klarer ikke mer.

Nå har Masho bodd på barnehjemmet i to år, og det eksisterer ingen planer om å la henne flytte til adoptivforeldrene og lillebroren (som var to da søsknene ble adoptert) ei heller noen planer om å la henne få en ny familie som kan elske henne.Adoptivforeldrene besøker henne en gang hver fjortende dag.

Masho slet med å knytte seg til de danske adoptivforeldrene.

I et intervju med danske Berlingske Tidende forteller adoptivmoren om Mashos hverdag nå:

«Hun forteller, at hun søndag besøkte Masho, og de hadde en god mor-datterdag sammen.

– Vi hadde noen deilige timer hvor vi hygget oss. Hun fikk neglelakk på, vi hadde fotbad og hun ble smurt inn med krem. Og det er kun meg som for lov til det. Det er ingen andre på jorden, som i følge henne kan gjøre det like godt som meg. Det er klart, sånn er det å være mor, sier Henriette.

«Jeg er ferdig med å få en ny mor» sier hun når den danske moren gir henne beskjed om at hun skal flytte på barnehjem, men ikke få noen ny mor eller far.

Masho har altså bodd 6 år sammen med sin biologiske mamma, to år sammen med sin adoptivmor og to år på et barnehjem. Juridisk er adoptivmoren Mashos mamma, men er hun det moralsk? Hva gir noen rett til å kalle seg mamma? Er det fødselen som gjør det? Kjærligheten? Jusen? Tid tilbrakt sammen i oppveksten? Kan man ha flere mødre samtidig eller bare én?

Dokumentaren om Masho kan du se her. Siste nytt i den nitriste sagaen er at de biologiske foreldrene i Ethiopia nå vil forsøke å få adopsjonen opphevet.

Hva synes du gjør en mamma en mamma? Har du sett filmen om Masho? Hva tenker du om den?

Det danske foreldreparets første natt sammen som en kjernefamilie.

 

 

 

 

0

Kim Kardashian er ikke feit. Hun er bare gravid.

Så du noen påskekrim i år? Selv slukte jeg den som gikk på NRK, men det er ikke gisseldramaet i «På Innsida» som er det skrekkeligste jeg har sett denne påsken.

Amerikanske tabloider har nemlig satt i gang et hardkjør mot gravide Kim Kardashian, og ”fat-shamer” henne på forsidene sine.

La meg trekke pusten og si dette så tydelig jeg kan: Dama er ikke tjukk. Hun er GRAVID.

Jeg slutter aldri å la meg forbause over hvordan det tilsynelatende er fritt fram å kommentere en kvinnes kropp når hun venter barn.
Jessica Simpson måtte tåle å bli kalt «feit» på riksdekkende TV i sin forrige graviditet, mens mens hertuginne Kate får kritikk for det motsatte og blir  skinny-shamed av alle fra Time Magazine til The Daily Beast.

At selv ikke seriøse medier skjønner hvor sjukt det er å lage journalistikk på kvinners kropp generelt og gravides kropp spesielt er kvalmende, -og da mener jeg ikke morgenkvalme.

Selv fikk jeg ofte kommentarer på den bulende magen min da jeg gikk gravid, særlig med nummer to da jeg mot slutten nærmet meg 70 kilo. (Favoritten? ”Så stor du er blitt! Det må jo være tvillinger!?”). Hva kan jeg si? En 4 kilos gutt krever både plass og vann å boltre seg i! En annen venninne fikk konstant høre: ” Magen din er så liten! Er du sikker på du får i deg nok næring?”
Det er nok ting å bekymre seg for under en graviditet  om vi ikke skal måtte stresse over vekta i tillegg.

«Om jeg er sikker på det ikke er to? Vel, tre ultralyder sier det er én. Jeg er nok bare stor.»

Selvsagt er det viktig å følge med på hvordan svangerskapet skrider frem, -det er derfor vi har månedlige svangerskapskontroller-men dette er altså fastlegens jobb, ikke venner og kjentes,- og i alle fall ikke medias.

I verste fall kan fokuset på kropp og vekt trigge spisevansker hos den gravide. ”Pregorexia” er et nyord som beskriver en syklig opptatthet av vekt under et svangerskap,– og ikke overraskende får fokuset på glamorøse gravide kjendiser får skylda.

Når babyen er ute er det som kjent ingen bønn. Da er målet å få kroppen til å se ut som den ikke har født så snart som mulig, med media som jublende heiagjeng.

Et halvt år etter at Nadya Khamitskaya hadde født kostet Se og Hør på seg tittelen «Fy flate for en mage» med undertittelen «Nadya fikk superkroppen tilbake etter fødselen».

Kommentarer om klær er selvsagt en del av gamet når du er kjendis og setter foten på den røde løperen, men det er bare kvinner som må tåle kommentarer på kroppene sine i tillegg.  For når leste vi sist at «sexy Northug viste fram sin veldreide kropp» ? Eller at «muskuløse Tshawe» strålte på den røde løperen? Denne absurde adjektivfortellingen er forbeholdt jenter, og budskapet til døtrene våre er tydelig: En tynn og attraktiv kropp er valutaen kvinner måles etter. Nå altså også under graviditeten.

Hva synes du om fokuset på kropp under et svangerskap? Fikk du noen kommentarer på vekta da du gikk gravid?

 

0

Fotoshoot for Kamille Mor og Barn

Leser du Kamille Mor og Barn? Her blir jeg nemlig ny spaltist fra og med neste nummer! Gøy! Stolt! Siden jeg skulle hit til Tenerife hastet det imidlertid å få tatt bilder til spalten.

Work in progress.

Dagene før avreise var pakket fulle av ting som måtte ordnes og fikses før ferien, men etter tre møter fredag formiddag (forteller mer om hva alle disse møtene handler om i et annet innlegg. Mye gøy på gang!) fant jeg en knapp times glippe før barnehagehenting av to forventningsfulle, ferieklare barn.

God stemning!

I min komatøse trøtte tilstand pre barnehagelevering hadde jeg rasket på meg et dørgende kjedelig, muligens litt leverposteiflekket, svart møteantrekk, så jeg følte meg ikke akkurat klar for noen fotoshoot.

Særlig ikke i de superfreshe, lyse, nye lokalene til Egmont Hjemmet Mortensen. Jeg har jobbet størsteparten av arbeidslivet i Dagbladets nedstøvede, men slett ikke sjarmløse gamle lokaler i Akersgata der vi knapt så dagslys, egg-og-baconrester bodde på avisdekkede skrivebord i dagevis og noen gjenglemte langgrensski ventet i årevis i hjørnet av redaksjonen uten at noen egentlig ante hva de gjorde der eller hvem de tilhørte.

Vurderer bildene så langt..

Heldigvis forbarmet moteredaktøren i Kamille seg over meg, og leide meg inn på et eget mote-rom der rekker med fargerike topper, gensere, shortser, kjoler, sko og smykker til de neste utgavenes moteserier hang klar. Godtebutikk!

Burde dette bildet bli spalte-bilde i Kamille Mor og Barn?

Bærende på en ny shorts, en glitrende genser, et grått skjørt, et gigantisk grønt halskjede (veldig Fargerike-Dagny), flere topper og skyhøye sko vaklet vi ned til fotostudio. Shortsen var litt vell trang, leggene mine måtte haste-barberes og prislappen (som ikke kunne fjernes) -stakk meg i magen, men ellers synes jeg antrekket var superfint. Like fullt føltes det utrolig pussig å være den som skulle være foran kamera. Min rolle som journalist har alltid vært å være levende blitz-stativ for fotografen, aldri å være i fokus selv, og bildene til boka mi tok vi bare hjemme på kjøkkenet

Eller dette?

Fotografen var heldigvis en dreven ringrev (som faktisk hadde jobbet i Dagbladet i Akersgata han og, dog lenge før min tid) så vi mimret, satt, sto, hoppet, skravlet og tullet rundt. Til slutt måtte snille Kamille spandere drosje på meg så jeg rakk å hente i barnehagen i tide. (Finnes det forøvrig noe som vekker Tårnfrid-følelsen mer enn å ankomme barnehagen hastende i taxi?)

Nå er i alle fall resultatene fra fredagens fotoshoot klare. Bare ett bilde kan komme gjennom nåløyet, og det er alltid vanskelig å vurdere bilder av seg selv. Derfor lurer jeg på: Hvilket bilde synes du de burde bruke?

Alternativ nr 3. Ikke tenk på hvor gnagete den prislappen er nå.. Alle studiofoto: Bjørn Inge Karlsen/Kamille Mor og Barn

 

0

Pust med magen, ikke hat den

Jeg skal ikke hive meg på hylekoret som nå slåss om å kaste de spisseste steinene på Marte Krogh.

Slik jeg leser intervjuet –hele intervjuet, ikke bare utdragene som er dratt ut av pressen – snakker hun mest om egen kropp og eget forhold til trening. Hun forteller at hun hadde gått opp 20 kilo allerede i sjette måned av svangerskapet, at hun føler et press for å holde seg slank og at hun egentlig ikke liker så godt å trene, men at hun følte hun måtte. «Det er bare å ta seg sammen»

Så heller enn å bruke mer tid på å analysere hver setning Marte Krogh har sagt synes jeg det er mer interessant å snakke om det intense kroppsfokuset som har flyttet seg over på gravide og mødre som akkurat har født.

Det presset blir lagt på alle mødre. Også Marte Krogh.

Magasiner og ukeblader flommer over av artikler der kjendiskvinner som klarer å bli tynnest mulig etter fødselen omtales i rosende ordlag:

«Megan Fox: Fikk stjernekroppen tilbake på to måneder»

«Camilla Alves: Sylslank en måned etter fødselen»

«Miranda Kerr: Tilbake på catwalken syv uker etter fødselen!»

«Coleen Rooney: Viser seg i bikini tre måneder etter at hun ble mor»

«Evangeline Lilly: Tilbake i toppform etter fødselen»

Men er det egentlig sunt å insistere på at kroppen til mødre skal se ut som den aldri har født et barn?  Og det helst før barnet har lært seg å krabbe?

Jeg har skrevet en kronikk om temaet som ligger ute på NRK Ytring nå. Den kan du lese her.

Hva tenker du? Synes du det er et for stort kroppsfokus på gravide og mødre? Hva tror du er grunnen til at det er slik? Følte du et press for å «få tilbake» kroppen igjen etter fødselen? Eller for å ikke legge på deg for mye under graviditeten? Følte du deg bekvem med kroppen din etter fødselen? Gjør du det nå?

Førstegangsgravid og en måned igjen..

0