"Snart tom for barneluer til 1400 kroner"

Drammens Tidende hadde i helgen et  intervju med eieren av en barnebutikk i Drammen, som fikk meg til å stoppe opp:

«Toppluene hun selger, til en prislapp på 1.400 kroner – ja de er snart utsolgt. I barnebutikken finner vi flere spedbarnsklær til høye summer. En levis-bukse koster 600 kroner og en spedbarnslue ligger på rundt 900 kroner. Jakkene til 6-åringene går for 5.000 kroner, og disse ble revet bort i en fei. Butikkeieren mener selv at de yngste barna ikke bryr seg om hvilke merker de har på seg, men at de er mer opptatt av farger.»

Derfor lurer jeg på: Er det meg det er noe galt med?? For jeg har aldri -og håper jeg aldri noensinne – kjøper ei jakke til barna mine som er dyrere enn noen jakker jeg noensinne har kjøpt til meg selv. Er det greit å bruke 1400 kroner på en ordinær barnelue? Er det vanlig? Og hva er det som får foreldre til å bruke penger på rådyre klær når barna selv ville vært like happy med en jakke fra Lindex så lenge den også var grønn?

I et intervju jeg nylig leste med en norsk modell sier hun noe jeg festet meg med: Det er viktig for henne at andre synes barna hennes er «pent og ordentlig kledd.»

Props til modellen for at hun tør å være ærlig, og snakke om egne krav til perfeksjon. Grunnen til at setningen festet seg er at jeg aldri har tenkt over før at jeg skal? burde? bruke tankekraft på hva andre mennesker måtte mene om hva barna mine har på seg eller hvordan de ser ut.

Jeg tenker at barnehageansatte og lærere-som er de utenom familien som treffer barna oftest- ser så mye ordentlig omsorgssvikt, slik at alle som faller i den store sekken merket «ordinære foreldre» ikke registrerer på skalaen deres en gang.

Mamma var som dere skjønner alltid opptatt av styling..

Jeg tenker på hvordan datteren min gikk kledd på skolen i dag. En svart tights fra H&M som hun nekter meg å kaste, fordi det er «den mykeste tightsen som finnes!». En utvasket genser hun har arvet etter tre eldre kusiner, som sannsynligvis har brukt den etter tur. Hår som var gnidd sammen til en eneste stor sove-dread og stakk rett ut av bakhodet og som pappa ikke rakk å greie ut før han hastet ut døra for å rekke å levere i barnehage og på skole før morgenmøtet.

Du vil aldri finne stoff om dyre moteklær til barn på denne bloggen, rett og slett fordi jeg synes det er helt uinteressant. Jeg vil ikke at barna mine skal få oppmerksomhet -fra hverken voksne eller andre barn- på grunn av hva de har på seg.

Det betyr ikke at jeg ikke sukker henført av nydelige kjoler i småjentestørrelse fra Monsoon eller sjarmerende røykejakker i britisk stil til smågutta. Men jeg gjør ikke noe med det. Hvis datteren min har lyst på en finkjole får hun si det til mormor og ønske seg det til jul (eller enda bedre: Rote rundt i mormors koffert full av klær hennes mor sydde til søstren min og meg!)

Ja, de ser kule ut. Men hvorfor skal egentlig at sønnen min se ut som en liten hipster?

Jeg har ikke lyst til å bruke tusenvis av kroner for at datteren min skal se velkledd ut etter min voksenstandard. Både fordi jeg synes det er absurd å bruke så mye penger på klær til noen som 1) vokser kjapt ut av dem i gjen 2) er minst like happy med plagg de får fra eldre barn og 3) har et funksjonelt forhold til klær: de skal være behagelige og gjøre det lett å hoppe tau/løpe med vennene.

For å utradere det oppkonstruerte behovet for at barna skal se ut som mini-meg har jeg forsøkt å:

  1. La mannen min bestemme hva barna skal ha på seg helt fra de var babyer. Mang en gang har jeg ledd innimeg av lyseblå babybodyer satt sammen med brunepysjbukser, men jeg har sittet på henda og aldri skiftet det han har valgt, rett og slett fordi det er god øving på å være mindre opptatt av barnas antrekk og utseende. Og når datteren min begynte å velge klær selv var dette nyttig å ha som regel at så lenge det passer til været får hun ha på seg hva hun vil («det er klart badedrakt og tights er praktisk i barnehagen, mamma!»)
  2. Kjøpe klærne deres som ferdige pakker på Finn.no («»gutteklær 104»), og takke ja til alt vi kan få av arvetøy. Dermed følger det med en rekke plagg som jeg aldri ville valgt ut selv, og som jeg rett ut sagt kan synes er stygge, men som helt fint fyller funksjonen sin: Å holde barna mine passe varme, og gi de masse rom til å leke, løpe, klatre og hoppe. Trenger de noe mer enn det jeg finner på Finn sper jeg på når det er salg (badetøy i september! vinterdress i mai!) eller fra billigkjedene.

Et argument jeg ofte ser på moteblogger og i magasiner er at «det er bedre å kjøpe dyre klær som varer enn billige klær som blir fort slitt». Men det kjøper jeg ikke. H&M og Cubus-klærne barna mine har arvet av kusinene jammen er like fine, ti år etter at hun som nå går på videregående løp rundt i dem. Og en kasjmirjakke til 600 kroner blir akkurat like stygg av ketsjup-flekker som en cardigan til 200.

Men så jobber jeg heller ikke motebransjen, og jeg skjønner at andre priorterer annerledes. Slik er det jo med oss mennesker generelt, og dermed også med foreldre. Noen kan mye om interiør og koser seg med å snekre ting til barnerommet selv, andre (som meg) har ti tommeltotter og jukser oss til hjemmelaget stil på Etsy og Epla. Selv prioriterer jeg mat, -og jeg har jo mer enn én gang fått høre at andre kan jo mene det er tullete også..

Hva med deg? Hvor mye tid bruker du på barnas antrekk? Lar du de velge selv hva de skal ha på seg om morgenen eller er det du som bestemmer? Hvor setter du grensa? Ved hull? Flekker? Eller må det være helt upassende for været for at du skal sette foten ned? 

0

«Snart tom for barneluer til 1400 kroner»

Drammens Tidende hadde i helgen et  intervju med eieren av en barnebutikk i Drammen, som fikk meg til å stoppe opp:

«Toppluene hun selger, til en prislapp på 1.400 kroner – ja de er snart utsolgt. I barnebutikken finner vi flere spedbarnsklær til høye summer. En levis-bukse koster 600 kroner og en spedbarnslue ligger på rundt 900 kroner. Jakkene til 6-åringene går for 5.000 kroner, og disse ble revet bort i en fei. Butikkeieren mener selv at de yngste barna ikke bryr seg om hvilke merker de har på seg, men at de er mer opptatt av farger.»

Derfor lurer jeg på: Er det meg det er noe galt med?? For jeg har aldri -og håper jeg aldri noensinne – kjøper ei jakke til barna mine som er dyrere enn noen jakker jeg noensinne har kjøpt til meg selv. Er det greit å bruke 1400 kroner på en ordinær barnelue? Er det vanlig? Og hva er det som får foreldre til å bruke penger på rådyre klær når barna selv ville vært like happy med en jakke fra Lindex så lenge den også var grønn?

I et intervju jeg nylig leste med en norsk modell sier hun noe jeg festet meg med: Det er viktig for henne at andre synes barna hennes er «pent og ordentlig kledd.»

Props til modellen for at hun tør å være ærlig, og snakke om egne krav til perfeksjon. Grunnen til at setningen festet seg er at jeg aldri har tenkt over før at jeg skal? burde? bruke tankekraft på hva andre mennesker måtte mene om hva barna mine har på seg eller hvordan de ser ut.

Jeg tenker at barnehageansatte og lærere-som er de utenom familien som treffer barna oftest- ser så mye ordentlig omsorgssvikt, slik at alle som faller i den store sekken merket «ordinære foreldre» ikke registrerer på skalaen deres en gang.

Mamma var som dere skjønner alltid opptatt av styling..

Jeg tenker på hvordan datteren min gikk kledd på skolen i dag. En svart tights fra H&M som hun nekter meg å kaste, fordi det er «den mykeste tightsen som finnes!». En utvasket genser hun har arvet etter tre eldre kusiner, som sannsynligvis har brukt den etter tur. Hår som var gnidd sammen til en eneste stor sove-dread og stakk rett ut av bakhodet og som pappa ikke rakk å greie ut før han hastet ut døra for å rekke å levere i barnehage og på skole før morgenmøtet.

Du vil aldri finne stoff om dyre moteklær til barn på denne bloggen, rett og slett fordi jeg synes det er helt uinteressant. Jeg vil ikke at barna mine skal få oppmerksomhet -fra hverken voksne eller andre barn- på grunn av hva de har på seg.

Det betyr ikke at jeg ikke sukker henført av nydelige kjoler i småjentestørrelse fra Monsoon eller sjarmerende røykejakker i britisk stil til smågutta. Men jeg gjør ikke noe med det. Hvis datteren min har lyst på en finkjole får hun si det til mormor og ønske seg det til jul (eller enda bedre: Rote rundt i mormors koffert full av klær hennes mor sydde til søstren min og meg!)

Ja, de ser kule ut. Men hvorfor skal egentlig at sønnen min se ut som en liten hipster?

Jeg har ikke lyst til å bruke tusenvis av kroner for at datteren min skal se velkledd ut etter min voksenstandard. Både fordi jeg synes det er absurd å bruke så mye penger på klær til noen som 1) vokser kjapt ut av dem i gjen 2) er minst like happy med plagg de får fra eldre barn og 3) har et funksjonelt forhold til klær: de skal være behagelige og gjøre det lett å hoppe tau/løpe med vennene.

For å utradere det oppkonstruerte behovet for at barna skal se ut som mini-meg har jeg forsøkt å:

  1. La mannen min bestemme hva barna skal ha på seg helt fra de var babyer. Mang en gang har jeg ledd innimeg av lyseblå babybodyer satt sammen med brunepysjbukser, men jeg har sittet på henda og aldri skiftet det han har valgt, rett og slett fordi det er god øving på å være mindre opptatt av barnas antrekk og utseende. Og når datteren min begynte å velge klær selv var dette nyttig å ha som regel at så lenge det passer til været får hun ha på seg hva hun vil («det er klart badedrakt og tights er praktisk i barnehagen, mamma!»)
  2. Kjøpe klærne deres som ferdige pakker på Finn.no («»gutteklær 104»), og takke ja til alt vi kan få av arvetøy. Dermed følger det med en rekke plagg som jeg aldri ville valgt ut selv, og som jeg rett ut sagt kan synes er stygge, men som helt fint fyller funksjonen sin: Å holde barna mine passe varme, og gi de masse rom til å leke, løpe, klatre og hoppe. Trenger de noe mer enn det jeg finner på Finn sper jeg på når det er salg (badetøy i september! vinterdress i mai!) eller fra billigkjedene.

Et argument jeg ofte ser på moteblogger og i magasiner er at «det er bedre å kjøpe dyre klær som varer enn billige klær som blir fort slitt». Men det kjøper jeg ikke. H&M og Cubus-klærne barna mine har arvet av kusinene jammen er like fine, ti år etter at hun som nå går på videregående løp rundt i dem. Og en kasjmirjakke til 600 kroner blir akkurat like stygg av ketsjup-flekker som en cardigan til 200.

Men så jobber jeg heller ikke motebransjen, og jeg skjønner at andre priorterer annerledes. Slik er det jo med oss mennesker generelt, og dermed også med foreldre. Noen kan mye om interiør og koser seg med å snekre ting til barnerommet selv, andre (som meg) har ti tommeltotter og jukser oss til hjemmelaget stil på Etsy og Epla. Selv prioriterer jeg mat, -og jeg har jo mer enn én gang fått høre at andre kan jo mene det er tullete også..

Hva med deg? Hvor mye tid bruker du på barnas antrekk? Lar du de velge selv hva de skal ha på seg om morgenen eller er det du som bestemmer? Hvor setter du grensa? Ved hull? Flekker? Eller må det være helt upassende for været for at du skal sette foten ned? 

77

Er det greit med sexy bikinier for småbarn?

Skuespiller Elizabeth Hurley har lansert en serie badetøy for  barn som hun beskriver som «morsom» på hjemmesiden sin. Ikke alle ser morroa.

For klærne viser småjenter, i minimale, sexy bikinier av den typen du vanligvis ville sett på 20-år gamle glamourmodeller på Paradise Hotell.

Klar for coveret av FHM?

Samtidig viste Jessica Simpson fram et bilde av sin fire måneder gamle (!) datter Maxwell kledd i bikini, og beskrev stolt hvordan datteren «poserte» for kamera. Uskyldig moro?

Selv begynte datteren min å mase om bikini før sommeren, men jeg kan ikke fri meg fra at jeg synes det er sjukt å lage BH-overdeler til jenter som ikke er i nærheten av å få pupper på mange år ennå.

Hvorfor i alle dager skal små jenter dekke til brystene sine? Eller i det hele tatt trekke oppmerksomhet mot dem? Bikini og BH ble oppfunnet for å dekke til voksne damers pupper (en idé som forøvrig stammer fra patriarkalske samfuns ønske om å  kontrollere kvinners seksualitet ved å gjøre kvinnelige former tabu), men barna er ikke miniutgaver av voksne, og vi bør tenke oss godt om før vi kler dem som det. Uansett hvor «søtt» vi synes det er.

Bikinier på barn fører til en utilsiktet seksualisering av de små som rett og slett gir meg en kvalm smak i munnen.

Klar for coveret av FHM?

Det er lett å avfeie dette som morsom rollelek, og påpeke at småjentene selv ikke ser på klærne som sexy.

Men en undersøkelse uttført av amerikanske psykologer slår fast at jenter ned i 6-års alderen streber etter å være sexy.  Studien ble publisert i sommer i det vitenskapelige tidsskriftet Sex Roles.

Forskerne brukte papirdukker for å vurdere seksualiseringen av jenter i alderen 6 til 9 år. Jentene ble vist to dukker, en kledd i trange, utfordrende og sexy klær, den andre i trendy og kule, men mer dekkende antrekk.

Forskerne ba så jentene velge en dukke som

  • så ut som henne selv
  • så ut slik hun hadde lyst til å se ut
  • var den mest populære jenta på skolen
  • hun hadde mest lyst til å leke med.

Gjett hvilken dukke som vant?

Hvilke av disse dukkene vil du helst at datteren din på 6 år skal identifisere seg med?

7 av 10 småjenter sa den sexy dukka så ut slik de selv hadde lyst til å se ut, og at dette også ville være den mest populære.

«Jentene ville trolig se ut som den sexy dukken fordi de tror det å være sexy fører til popularitet», forklarer Christine Starr, forskeren som ledet studien, .

Andre studier har funnet at de tå være sexy øker populariteten hos jenter, men ikke gutter.

«Behovet for å være populær er ikke spesifikt for jenter, men presset for å være sexy er det», sier Starr.

Kjøper du bikini til barna dine?  Og hva tenker du om sexy klær for småjenter?

[jamiesocial]

[subscribe2]

0

Dressed for success

Skal det være noe mer før vi stenger?

Mange har spurt meg hvor jeg har fått tak i det fine forkleet jeg hadde på meg da jeg var gjest på Wenches Kjøkken.

Forkleet har jeg kjøpt på min absolutte favorittnettbutikk, Etsy. Det er som mange her inne vet, en gignatisk nettportal for salg av håndlage ting. Forkleet mitt fant jeg hos nydelige Lover Dovers, som har spesialisert seg på barnetøy, nostalgiske kostymer og 50-tallsforklær

Klærne sys av Erin fra Los Angeles, og hun lager så fine ting at jeg slet med store kvaler da jeg skulle velge hvilket jeg skulle gå for. Det endte derfor opp med at jeg gjorde det enkleste: Kjøpte to. Neste gang jeg skal på TV henger derfor antrekket klart!

Det er sånn som går ann når prisen på et håndsydd forkle ligger på 180 kroner. Det betyr også at det kommer under den irriterende 200 kroners grensa til tollvesenet. Kan det bli stort bedre?

Jepp! Barna kan nemlig få matchende forklær. Kjenner du noen som ville likt et Snehvit-inspirert forkle?

Sist, men ikke minst har jeg trukket vinneren av give awayen nå. Det ble lodd nummer 6: Stine.

Juhu! Hurra for deg!!

Send meg navn og adresse på susannekaluza(at)gmail.com så kan du snart ta med familien din på en skikkelig underholdende film (sønnen min har mast om Move It Move It-kino siden vi var og så den i forrige uke, så mens jeg stikker og gir matpakketips på Strømmen Storsenter i morgen, skal mann og barn se samme filmen om igjen!)

Hurra for Stine!

Ellers må jeg bare si igjen hvor utrolig glad jeg blir for alle de fine bildene dere sender meg av de flotte, fristende, inspirerende, morsomme matpakkene deres, og av alle de fine tingene dere sier om boka mi. Blir helt varm om hjertet jeg!

Så blir du inspirert av «I boks» eller av bloggen til å legge litt ekstra omtanke i matpakkesmøringen og blir sånn passe stolt av resultatet er det bare å sende meg flere bilder på susannekaluza(at)gmail.com eller som en melding på Facebook-siden min, så kan vi fortsette å inspirere hverandre.

Har du funnet noe fint på nettet i det siste?

0

Shoppingtips: Kongen av alle lagersalg

Fikk akkurat invitasjon til mitt absolutte favoritt lagersalg og fikk lyst til å dele byens beste shoppinghemmelighet med dere:

Salget har en miks av forskjellige merker, som Inwear..

På denne tiden av året tikker det alltid masse mail om diverse lagersalg inn i innboksen min, men dette er utvilsomt det beste. Mens andre lagersalg pusher feilvarer, klær som ikke er i sesong (boblejakker i juni liksom) og ræl ingen har villet betale for i butikkene deres har IC Companys årlige lagersalg faktisk vårens og sommerens kolleksjoner. Ikke noe übertrendye ting, men et gullsted å hamstre basisvarer som lange, myke cardiganer, kjoler, trench coater, kvalitetstopper etc.

…Soaked in Luxury..

Et stort pluss at de også har en bra avdeling med herreklær. Pleier å spleise på drosje med en liten haug venner fra jobben rundt lunsjtider og hamstre inn vårgarderobe +gaver til pappa og kjæresten min i en fei. Tror aldri jeg har dratt derfra uten å ha hanket inn minst en bærepose eller tre.

..Cottonfield og masse mer!

Og nevnte jeg prisene? Mens andre lagersalg har nærmest butikknivå pleier det alltid å være superbra valuta for pengene her. Et av mine beste kjøp er en nattblåkåpe i ren ull som jeg fikk for 600 kroner, satt ned fra 2500. Den har jeg brukt hver vinter i 3 år så langt. Love it!

Vinterkåpa mi, kjøpt i 2008 og like fin!

I år skal jeg se etter enkle hvite topper (forbruksvare i et hjem hvor barna spiser makrell i tomat til frokost og insisterer på en kos etterpå..), en fin vår/høstjakke (gjerne rød!), flere belter og en bursdaggave til pappa som fyller 76 år om et par uker.

IC Companys lagersalg varer kun en dag, og foregår på tirsdag fra klokken 11-20 i Maridalsveien 87 C. Sees!

Hva slags klær ønsker du deg til sommeren?

Når du har barn kan du aldri få nok billige, hvite topper.

In English: I’m counting the hours untill the secret shopping event of the year: IC Companys factory sale in Maridalsveien 87 C, Oslo is by far the best sale in the city since they actually offer nice things from this years S/S collections and cut the prices (a lot!). Love the fact that they also have a lot of clothes for men. The sale is one day only, on Tuesday from 11-20. See you there!

0

Shoppingtips: Dressed for success

Vi skal på bursdag til helgen, og datteren min har hatt kjolen liggende parat ved siden av sengen siden mandag.

Forventning!

Dere vet jeg elsker Etsy og kjolen hennes er nok et funn herfra. Cydni Hoffman driver The Little Pea boutique fra hjembyen i Texas og spesialiserer seg på kjoler laget av tyll, holdt sammen av brede sløyfebånd og dekortert med tøyblomster. Hun har laget mange ganske smakfulle varianter, som denne i forskjellige toner av lilla og turkis

eller denne saftfargede i oransj og rosa

Pluss en haug ensfargede som passer best som brudepikekjoler. Men når 4-åringen først skulle få en kjole laget utelukkende av tyll, tenkte jeg det bare var å fortrenge mine egne estetiske vurderinger og kjøre på. Så hun fikk bestemme fargene selv, og resultatet ble en regnbue av crazy neon–”bare ikke mørkeblått eller svart eller rødt, mamma. Det er guttefarger”

Jeg sendte over fargevalget og målene hennes til Cydni, og fikk en fiks ferdig kjole i posten et par uker senere. Uttrykket til datteren min da hun pakket opp kjolen hun hadde ”designet selv” var vell verdt de drøye 350 kronene. (Ser forøvrig prisene har steget, særlig på shipping siden jeg kjøpte kjolen, men jeg sjekket det ut i stad, og det er fortsatt mulig å få den rimeligere shippingen til 15 dollar istedenfor 40) Hun sov i en sky av tyll den natten, og insisterte på å ha den på seg i barnehagen dagen etter (da satte jeg ned foten).

Hva gjør det vel om det er slutt på tegneark så lenge vi har dopapir?

Selv følte jeg meg en gang SÅ kul i en genserkjole som liksom var et trangt grønt, skjørt fra knærne og opp til midjen og så en posete, stripete collegegenser i overdelen, -med applikerte frimerker for en cosmpolisk touch. Du ble ikke finere enn det i Drammen i 1988.

Har barnet ditt noe klesplagg det er ekstra glad i? Og husker du noen klær du følte deg fin i da du var liten?

In English: We’re attendig a family party this weekend, and my daughter has had her outfit of choice picked out and waiting beside her bed since Monday. The dress is from Cydni Hoffmans store The Little Pea boutique on Etsy and even though she has made lots of tasteful colour combinations, I thought what the heck, and let my daughter choose all by herself. The result is a wacko rainbow coloured tulle bonanza. (”Except dark blue, red and black, that’s BOYs colours, mommy”) She is so happy with her choice she slept in a cloud of tulle the first night and has worn it on every occasion she can since. (She’d wear it to kindergarten too, but I put a stop to that)  I know the feeling. Growing up in Drammen in the 80s I got a sweater dress that was like a tight green skirt from the knee to the waist and a slouchy, striped sweater with appliqued stamps (for that worldy, cosmpolitan feel) Does your kid have a favourite outfit? And what was yours growing up?

0

Shoppingtips: Panda på hjernen

Sønnen min sin identitet er sterkt knyttet til én ting: Pandalua hans. Han fikk den til ettårsdagen, og siden har den sittet klistret til den nær hårløse lille skallen hans. Han har brukt den til t-skjorte og shorts når sola skinner. Han går rundt med den inne. Han har sovet med den. Da han begynte i barnehagen visste alle hvem han var, selv vikarene som bare var innom for dagen: Å, du mener han med pandalua?

Kung Fu Panda med stø kurs mot Kokosbollefabrikken på Sagene.

Lua har Tanya fra Toronto i Canada heklet til ham for hånd. Jeg fant henne på Etsy, denne geniale netportalen for alle oss knapt kan sy i en knapp, men som helst ville hatt looken likevel. Tanya 32 år, har to barn selv og lager masse andre luer også. Hun lager alle i den størrelsen du ønsker, fra nyfødt til voksen (størrelsene er romslige, mine har hatt sine i ett år nå og de passer fint til neste år og). Du kan velge selv om de skal komme med eller uten øreflapper, og Inkludert frakt til Norge kommer de på under 200-lappen (Jeg betalte 15 dollar for frakt av tre luer. Ingen toll siden de er hjemmelaget.) Perfekte gaver å ha liggende til neste barnebursdag.

Jeg elsker denne med tigeransikt:

Datteren min drømmer om ugla:

Vaskebjørnen kan bli en kultklassiker:

Og dette jeg tror blir toårsgaven her hjemme, til gutten som digger Dinosaurtoget:

Har du funnet noe fint på nettet i det siste?

In English: My son adores his Panda hat from Etsy. He doesn’t simply love it, it defines him. The panda is made by the Etsian, Tanya from Toronto, who also make great beanies in sizes from newborn to adults, shaped like animals like owls, racoons and tigers. Love the dino!

0