IMG_85021

Ukas helgetips: Ut i gatene!

I det siste har jeg vært med i en del intervjuer som handler om kvinnedagen. Og uten unntak spør journalistene om jeg vil oppfordre alle kvinner til å gå i tog på lørdag. Men nei, jeg vil ikke det.

IMG_8571

8. mars er for meg en dag som handler om å jobbe for et samfunn der både gutter og jenter har like rettigheter, muligheter og plikter. Et samfunn der sønnen min og datteren min kan ta de samme valgene, uten å bli ledd av, og tjene det samme om de tar like lang utdannelse og får seg en jobb med like mye ansvar.

IMG_8502

Det handler om at pappaer som vil være mer sammen med barna sine skal få mulighet til det uten å møte vantro blikk hos arbeidsgiver eller bli diskriminert lønnsmessig.  Det handler om at ingen far skal måtte slåss for å få mer enn 10 uker pappapermisjon om han ønsker mer tid med babyen sin. Det handler om respekt for at også menn kan slite i tida etter fødsel, og at menn som jobber i barnehager møtes med like mye respekt som en kvinne ville fått for at dette er en «ordentlig jobb».

Det handler om at sønnen min skal få gå med rosa Dora-genser i barnehagen eller danse jazzballett om han skulle få lyst til det uten at voksne kommer med «morsomme» kommentarer. Det handler om frihet fra vold, for kvinner og menn, uansett hva de har på seg, hvor de går eller seksuell legning.

IMG_8569
Det handler om at jeg vil at både sønnen og datteren min skal vokse opp i et samfunn der de blir vurdert etter hvem de er og ikke hva de har mellom beina.
he-can-do-it1

Jeg vil derfor oppfordre til å ta med seg kjærester, pappaer, kompiser og barn av begge kjønn og bli med i 8. mars toget. I Oslo er det altså på Youngstorget fra klokka 15, men det går tog både i Drammen, Trondheim, Bergen, Stavanger, Kirkenes og Stord m.fl , -og Aftenposten melder om rekordoppslutning!

Mens vi venter er denne låta fra Promoe og Gatas Parlament strålende oppladning.

Hva betyr 8. mars for deg? Og hvilke saker synes du er viktigst i år?

PS: I dagens Morgenbladet snakker jeg mer om 8. mars, og slår samtidig et slag for bra matpakker, blomstrete kjoler, blogosfæren. Hele intervjuet kan du lese her 🙂

 

8
Skjermbilde 2014-09-04 kl. 14.40.35

Alt du trenger å vite om barneoppdragelse på 60 sekunder

Mange eksperter liker å få deg til å tro at det å oppdra barna til å bli ok mennesker er skikkelig vanskelig. Her om dagen kom jeg over en video som minnet meg på hvor banalt enkelt det egentlig er. Synes denne videoen oppsummerer det meste de fleste trenger å huske på om barneoppdragelse på 60 sekunder..

Her kommer ting jeg skal bli flinkere til å unngå å gjøre når barna er i nærheten:

  • Banne.. (Slår jeg lilletåa i dørkarmen kommer det noen gloser altså.. Og her om dagen hørte jeg for første gang datteren min repetere en av disse glosene. Skjerpings!)
  • Snakke negativt om folk jeg synes gjør dumme ting i avisene eller på TV.
  • Klage over at jeg ikke passer inn i buksene mine mer (selv om jeg føler jeg har litt lov til å gjøre det akkurat nå om dagen)

Her kommer ting jeg skal fortsette å gjøre når barna er i nærheten:

Og forøvrig: Hvis du vet om noen barn som du mistenker ikke har det bra i det hele tatt, finner du tips til hva du kan gjøre for å hjelpe her. 

Hva slags ting er det du synes du selv er flink til å gjøre foran barna -som du gjerne vil at de skal kopiere – og hva slags ting kan du bli flinkere til å la være å gjøre med små vitner til stede?

 

10
IMG_2034

Er livet en konkurranse?

Den siste uka har jeg tenkt endel på hvordan vi foreldre så lett havner i den fella at vi sammenlikner oss med andre. og «konkurrerer» om hvem som er best eller verst.

I Storbritannia har det samtidig vært mye buzz rundt «Spitfire-babyen»  Lille Jonathan ble født etter en fødsel som varte i fem minutter, lærte seg å snakke og gå da han var 7 måneder og nå som han har rundet ett kan han både bruke en laptop og ringe med en mobiltelefon, -og danse Gangnam Style. Bildene av lille Jonathan er supersøte, og jeg skjønner jo at både redaktørene og mammaen hans synes dette er en artig sak.

Rundt om i det ganske land triller barselgrupper rundt og diskuterer «uskyldig» hvem som har begynt å krype, hvem som har reist seg opp og hvor mange ord barna kan si i en setning. Det er lett å bli stressa om ens eget barn ikke en gang klarer å krabbe, når kiden som er født i måneden ettter allerede stabber målrettet rundt på lekeplassen. Og keg skjønner at man lett blir svett når poden bare sier «bababa» når han får en banan, mens han i vogna ved siden av sier «Tusen takk, mamma».

Men har dette egentlig noe å si på sikt? Var Obama virkelig den første babyen i barselgruppa si som klarte å holde nakken sin selv? Var Røkke først i klassen til å knekke lesekoden?

Og er det egentlig noe mål i seg selv at barna våre skal bli en ny mini-president eller moldensermillionær?

Særlig atletisk har jeg aldri vært. Tre sekunder etter at pappa tok dette bildet dundret jeg nok ned i sanda med et brak.

De fleste av oss vil vel dø med et smil om munnen om barna våre har funnet noen som elsker dem, driver med noe de trives med og kanskje til og med har fått et barn selv (OK, det siste der er ikke akkurat noe krav for et lykkelig liv, men rekk opp hånda de som vil ha barnebarn!)

Jeg tenker på klassen min.

Det var ikke nødvendigvis de som var mest populære når vi var 14 som fant kjærligheten først.
Jeg tenker på han snille, stille, smarte gutten på veggrekka, som sjelden ble ble bedt på de kule festene. På Facebook ser jeg han nå er lege og nygift med ei nydelig jente. På bildene ser jeg hvordan de begge stråler når de går ut av kirken i vinterværet.

Samtidig er det ikke bare de skoleflinke det har gått bra med i klassen. Tvertimot ser det ut til at de aller fleste -så lenge de ikke rotet seg altfor mye borti tunge rusmidler- har klart å snekre seg gode liv.

Selv om pugging av sinus, cosinus og tangens føltes menningsløst for en av jentene jeg hang med var hun en av de mest omsorgsfulle jeg har kjent, hadde ekstrajobb på sykehjem på videregående, og snakket engasjert til oss andre om hvor fint det var å se de gamle stråle opp når hun kom. I dag er hun sykepleier og tobarnsmor. En annen venninne kunne alltid leksene på rams når vi øvde hjemme hos meg, men når prøvedagen kom ville liksom ikke tankene stokke seg rett på papiret og toeren eller treeren landet på pulten nok en gang. Samtidig var det alltid henne som så det beste i andre, alltid henne som tok seg av han med uspesifisert utviklingsforstyrrelse vi andre skygga unna i sløydtimene, alltid henne som fant på noe gøy. Den omsorgen og kreativiteten får nå heldige elever glede av.

Uæh! Men jeg er jo så treg på sekstimeteren! Hvordan skal dette gå??

Selv brukte jeg mye tankeenergi på å bekymre meg for vår dårlig jeg var på å løpe 60 meteren. Mens Heidi perset på 8,5 på barneskolen, havnet jeg langt bak i tallrekka, bare marginalt foran hun med alvorlig astma.

(Hun med astma er jeg for øvrig også venn med på Facebook. Hun ser ut til å være lykkelig gift, har en søt, blond, smilende sønn og en til på vei.)

Selv prøver jeg å lære datteren min at hun ikke trenger å sammenlikne seg med klassevenninnene. Det har ikke noe å si om Flora kan hoppe 20 ganger med slengtauet i friminuttet, mens hun selv bare klarer 7. Det betyr lite om Wendy klarer å gå ut i guttespagaten, mens hun selv ikke er like myk. Det er langt viktigere at hun prøver å være en god venn og snill mot menneskene hun har rundt seg. Både når vi er babyer, barn og voksne har vi forskjellige styrker og svakheter. Gjør det noe? Eller er det nettopp det det vil si å være et menneske?

Hva tenker du? Sammenlikner vi oss for mye med hva andre mødre, andre barn får til? 

0

Er det moralisme å være skeptisk til høyt forbruk?

Etter at jeg skrev blogginnlegget om luksusklær til småbarn, ringte VG for å be meg utdype hva jeg mente. Før helga sto intervjuet på trykk, og deretter eksploderte debatten på nett, radio og TV.

En Frp politiker sa til VG at «foreldre kun ønsker det beste for barna» og at «ingen barn tar skade av å gå med Chanel»

For meg handler problemstillingen om nettopp unødig dyre designerplagg, –som boblejakka til 6-åringer til den nette sum av 5000– ikke om det å kjøpe en Polarn O Pyret vinterdress. Det er ingen kritikk av mellomklassemerker som er litt dyrere enn f.eks H&M, men også mer vind- og vanntette (selv om pris ikke nødvendigvis betyr bedre kvalitet her heller. I Foreldre&Barns store test av utedresser til barn kom KappAhl sin 800 kroners dress bedre ut enn Reimas parkdress til 500 kroner mer)

For meg blir spørsmålet: Selv om vi kan ha råd til høyt forbruk, er det derfor automatisk også riktig?

Psykolog Peder Kjøs uttalte til VG:

«Jeg forstår ikke hvorfor det skal være mindre legitimt å være opptatt av mote enn av fotball. Jeg syns det er billig å moralisere over andres forbruk som man selv ikke har råd til»

Da jeg møtte Peder til debatt i NRK Ukeslutt gjentok han at han mente det var moraliserende å kritisere luksusforbruk til barn. Voksne kan jo kjøpe seg en rådyr bil, så hvorfor skal det være mer problematisk å bruke uhorvelige pengesummer på mote til småbarna?

Moralist eller ei? Jeg tygde på det, og kjente at jeg egentlig ikke er så redd for det ordet. Det er rett og slett vår jobb som foreldre å være de kjedelige og dølle som tenker på de lange linjene i blant. Derfor forsøker jeg å unngå å gi barna mine bollene de maser om hver bidige gang vi går hjem fra barnehagen, selv om jeg også har skikkelig lyst på en sjokoladebolle og det hadde gjort livet mitt lettere å gi etter. Derfor kjøper jeg ikke alt de peker på i lekebutikken, fordivi gjør barna en bjørnetjeneste ved å skjemme de bort, og derfor heller en den dørgende kjedelige mammaen som lar dem sirlig notere ønskene sine på en liste til jul. 

Bør alle foreldre ha lov til å shoppe som de vil? Selvsagt. Men det er også så fritt fram å mane til ettertanke rundt forbruket vårt, og minne om at vi som voksne generelt og foreldre spesielt har ansvar for andre enn oss selv.

Det er ikke alt vi har råd til det er like lurt å bruke penger på. Rikfolk i det gamle Romerriket hadde råd til spise til de spydde, -så de kunne fråtse litt mer. En viss fransk kongelig er sitert på at hun mente folket burde spise kake eller broiche om de var tomme for brød. En holdning det er lett å kalle hodeløs..

Det finnes plenty av historiske eksempler på at luksusforbruk ikke alltid er så lurt..

Men noe Kjøs sa i Ukeslutt, har han helt rett i: Det er flere enn de som kjøper barnejakker til 5000 kan bruke halvparten så mye og gi resten til veldedighet.

Derfor vil jeg anbefale alle å ta en titt på verdensgavene til organisasjoner som Røde Kors og Unicef, og se om ikke det kan være en idé for årets julegaver.

Hos Røde Kors kan du for eksempel:

Unicef har et enda større utvalg veldedige gaver:

Hos oss har vi tradisjon på at størsteparten av gaven fra oss foreldre er en verdensgave. De små får jo gjerne mer enn nok leker og klær fra besteforeldre, tanter, onkler, faddere og venner, så en rådyr gave fra oss i tillegg blir smør på flesk. Jeg prøver å finne alderstilpassede gaver, den første jula med datteren min fikk hun derfor «terapautisk melk til underernærte barn», mens det i år sannsynligvis blir skolebøker på eldstemann. På julaften pleier vi å lese opp hele Unicefkortet høyt og snakke litt om det som står.

«Foreldre må få bestemme selv hva de vil bruke pengene sine på»

 Det finnes også andre måter å hjelpe på. For eksempel kan det være ok å ta med barna på en ryddesjau på barnerommet deres noen ganger i året og gi bort (pent brukte) leker, bøker og varme klær til andre som trenger det. Jeg leste nylig at Frelsesarmeen  ikke lenger tar i mot pakker, bare penger, men i fjor laget jeg en liste over andre steder du kan ringe og høre om trenger gaver. Aktuelle steder er f.eks asylmottak eller krisesenter.

Hva tenker du om debatten rundt designerklær til småbarn? Og har du tips til flere steder som tar i mot pent brukte leker og klær i disse dager? Eller andre måter å lære barna at ikke alle er like heldige?

47

Bruker du iPhonen foran barna?

Vi kan le av mye rart som foreldrene våre gjorde. Jeg grøsser litt inni meg når jeg ser bilder av meg som baby, lykkelig sovende på magen. Bilen vi kjørte da jeg var liten, -en hvit Subaru-hadde ikke sikkerhetsbelter i baksetet. Og hvor mange har ikke kjørt til hytta med foreldre som røyka -inne i bilen?

Og jepp: Vi fikk selvsagt sykle uten hjelm.

Men latteren stopper liksom litt i halsen når jeg tenker på hva våre egne barn vil le av -eller gremmes over- fra sin egen oppvekst.

Jeg frykter at et av de sterkeste minnene barna våre vil ha er synet av en iPhone.

Mannen min og jeg snakker om dette ofte. Vi forsøker å lage regler om fornuftig bruk av iPhone, iPad og mac med barna til stede. På gode dager husker jeg å gjøre slik jeg har bestemt meg for: legge iPhonen i en skuff med en gang vi er hjemme fra skole og barnehage og la den bli der til barna har sovnet. På dårlige dager venter jeg på en viktig telefon, eller bare glemmer meg bort og synes det er så avslappende og digg og sitte og bla tankeløst gjennom Instagrambildene til vennene mine, svare på en kjapp mail eller sjekke VG Nett eller Yr.no for tjuende gang i dag mens barna leker.

Derfor fikk denne videoen meg til å grøsse:


Jeg er redd jeg glemmer å være tilstede der jeg er tilstede når jeg sitter med smarttelefonen i hånda. Jeg er redd jeg glemmer at det er mye viktigere at de menneskene jeg er sammen med her og nå liker meg og synes jeg er morsom å være sammen med enn at jeg får flere likes på Instagram eller at noen retweeter en vittig formulering jeg har hamret ut på Twitter.

(Har du ikke lest Øistein Holthes glitrende spalte om dagen datteren hans tok sine første skritt på stylter anbefaler jeg denne på det varmeste)

Jeg har innført begrepet «skjermtid» hjemme, barna får kun se TV eller spille iPad i barnetv-tida her hjemme, og det er den samme tida vi voksne får til å ta den telefonen som eventuelt haster eller ha egen skjermtid.

Likevel kan jeg ikke fri meg fra tanken om at vi voksne er hyklere når det kommer til barns skjermtid sammenliknet med vår egen. For barna får jo ikke drasse med seg en TV når vi drar vi drar i parken, får ikke spille på telefonen mens vi spiser middag. Men hvis mamma eller pappa får den viktige telefonen mens vi spiser,- er vi da tøffe nok til å la den ringe og vente med å ringe tilbake til måltidet er over?

Har disse gjort livene i familien bedre eller dårligere?

Det er to hovedgrunner til at smarttelefonmanien vi ser rundt oss i dag gjør meg betenkt.

  • Det ene er signalet vi sender til barna våre når vi titt og ofte er fraværende mentalt, selv når vi er fysisk sammen med dem.
  • Det andre er hva barna lærer av våre handlinger.

Psykiateren Bruce Wexler som jobber ved annerkjente Yale University i Amerika har funnet ut at når små babyer får muligheten til å leke enten med en ting en voksen holder på med, eller en helt lik ting som ligger nærmere den, vil de strekke hånda forbi den nærmesete gjenstanden og heller leke med hva enn det er den voksne holder.

Derfor vil jeg gjerne høre: Bruker du iPhonen i nærheten av barna? Synes du at du klarer å begrense bruken greit eller har du -som meg-tatt deg i å sjekke mailen kjapt mens du dytter barna på huska eller egentlig sitter og prater med andre? Hva synes du er en god regel for bruk av smarttelefon sammen med barn?

 

0

Kathrine Sørland -Supermamma?

Hva skal til for å være en «supermamma»? Innebærer det at man må bake cupcakes til dugnaden og ha prikkfritt hus kombinert med spennende jobb og kort barnehagedag? Hva er fasiten på en god mor i dag? Finnes den? Dette er spørsmål jeg tror alle som har barn har spurt seg en eller annen gang.

Vil jeg være som min egen mamma? Eller mormor? Hva vil jeg gjøre likt? Hva vil jeg gjøre annerledes? Hva ser jeg andre foreldre få til som jeg ikke gjør selv? Hvilke områder er jeg sterk på og hva gir meg dårlig samvittighet?

Dette er også utgangspunktet for Kathrine Sørlands nye dokumentar «Supermamma».

Kathrine sier hun lurer på om hun er altfor slapp som mor for sønnen Leon. Foto: Supermamma

I introen sier Kathrine:

«Jeg sliter med å være den mammaen jeg vil være.» mens TV-kameraet sveiper over sønnen hennes Leon (4) som begynner å gråte over fiskemiddagen sin og istedet går bort til fryseren og henter seg en is.

«Er jeg en dårlig mor?» spør Kathrine og beskriver hvordan hun dras mellom ønsket om å ha fokus på karrieren som programleder og modell og å tilbringe mer tid med sønnen. Når hun først er sammen med sønnen blir det «mye gaver og kos» innrømmer hun og forteller at hun drømte om å være en «kul mor» da hun ventet barn.  «Selvfølgelig vil jeg være den perfekte mammaen. Men hva er perfekt?»

Dermed drar hun ut og møter foreldre som har valgt helt forskjellige innfallsvinkler i samlivet med barna. Dentinista Hanne Kaland som er hjemmeværende med tre barn, baker alt brødet selv og ikke har reist bort for å ha egentid med mannen på over 9 år.

«Når jeg skal ha hyggetid med Leon merker jeg at det er veldig lett å ta telefonen min og sitte i nærheten av Leon mens jeg svarer på mail» innrømmer Kathrine i programmet.

I tillegg møter Kathrine en familie som lever i pakt med naturen på en gård og sier de oppdrar barna på «vikingvis». Det betyr visst fokus på selvstendighet, men uten leggetid og rutiner for lekser, pluss brenning av leker på bål (!) når barna ikke har oppført seg. Hun møter Viktoria som spiller fiolin 1,5 timer hver kveld, en alenemor til tre alvorlig syke barn pluss en trebarnsmor som jobber mellom 12 og 15 timer hver dag og har over 100 reisedager utenlands i året. («For at jeg skal være den beste utgaven av meg selv må jeg også leve ut drømmen min.»)

Journalisten i meg klør etter å få vite mer om familiene og stille mer kritiske oppfølgingsspørsmål. Det blir relativt korte snutter på hver familie og lite muligheter for å pirke i idyllen.

Burde hun sette mer grenser? Lære Leon å spille piano? Være mer hjemme? Kathrine Sørland leter etter svar i et nytt program som går på TLC i kveld.

Samtidig er familiene hun møter fascinerende, og Kathrine søt, åpen og befriende lite selvhøytidelig der hun åpner opp om egne utfordringer som mor. Vi får blant annet være med henne på veiledningssamtale hos en pedagog som holder kurs for foreldre der Kathrine sier:

«Ok. Så gir jeg han noe godt hver gang han spiser den fisken da. Det driter jeg i så lenge han spiser fisk.»

«Supermamma» går altså på TLC i kveld klokka 21. og er blitt en personlig, men underholdende dokumentar om ulike måter å være en (god?) mor på.

Hva synes du er kjennetegnene på en «supermamma» Hva slags mamma ønsker du å være selv? Og hvordan synes du selv du matcher opp mot idealbildet? Og hva synes du om «Supermamma»-prosjektet til Kathrine Sørland?

 

0

Hvordan få til en hyggelig middag med barn?

Middagen har stått og putret på komfyren en halvtimes tid nå. Bordet er dekket. Telysene er tent. Alt ligger til rette for en hyggelig familiemiddag. Eller?

– ÆSJ! Hva er DET?

– Spinatsuppe. Du har spist det før. Da syntes du det var kjempegodt.

– Men jeg liker det ikke NÅ. Kan jeg få pasta?

– Nei. I dag er det spinatsuppe til middag. Og brød. Og hardkokt egg. Og sprøstekt spekeskinke.

– Uææææææhhhh! Da VIL jeg ikke spise.

Pust inn. Pust ut. Storesøster lar seg etterhvert overtale til å smake på suppa, og konstaterer til sin store overraskelse at det smakte …godt! Hvem skulle trodd det? I mens nekter lillebror å vaske hendene.

– Ikke skitten! sier han og holder opp tykke, små hender dekket av tusjstreker og søle fra sandkassa.

Det var da slik familiemiddagene alltid så ut da jeg var liten?

Han løper inn på rommet, og kommer først fram etter at pappa  og han har inngått et kompromiss om å  tørke vekk skitten med en våt klut. Lillebror liker heldigvis all mat og gafler ivrig i seg suppa, helt til..

-Uæææææhh! Søl på buksa!

Han sklir så ulykkelig som bare en 3-åring kan bli ned fra Tripp Trapp stolen og legger seg som en trist hundevalp under spisebordet og uler.

Mestringssvikt er ikke 3-åringens favorittting. Suppe tørkes, serviett festes i halsen.  I mens erklærer storesøster at hun er mett og spør om å få gå fram bordet.

Jeg tar en skje av den nå kalde suppa mi og tenker: Familiemiddager ser da aldri slik ut på film? Hva skjedde med mor, far og barn som sitter rundt et bord, nyter maten og konverserer hyggelig om dagen som har vært?

Eller var det slik…?

Først og fremst: Er det så viktig å spise middag sammen da? Kan ikke barna bare få pasta og pølse først og så lager de voksne en ordentlig middag etter at de små har sovnet? Som en fredagsdate en gang i blant er dette sikkert en romantisk og lettvint løsning, men det er viktig for meg at vi spiser minst et daglig måltid sammen som en familie.

Felles familiemiddager står for alt jeg vil lære barna mine. Jeg er glad i mat og vil vise dem hvordan middagene deres blir til og hvor mye god og variert mat som finnes. Jeg vil lære dem at mat er noe å glede seg over, at å spise er noe hyggelig. Jeg er glad i samtaler og synes det er viktig at familien som helhet får høre om det som engasjerer de andre familiemedlemmene her og nå, enten det er noe gøy som skjedde på jobben til pappa i dag eller at barna har begynt å øve 17-mai sanger til toget i barnehagen.

Gode minner! Pappa, søsteren min, mormor og jeg hjemme i Drammen i 1984.

En undersøkelse av 50 skolebarn i Amerika slo fast at stikk i strid med hva foreldrene trodde var det hverken fancy bursdagsfester eller turen til Disneyland barna husket best: Det var familietradisjonene generelt og familiemåltidene spesielt. Helgefrokostene. Hverdagsmiddagene. Tida da foreldre og barn satte seg ned sammen, slappet av og hadde fokus på hverandre.

Så hvordan få til hyggelige familiemiddager? Det viktigste er å senke forventningene. Ja, idealbildet av en familie som sitter pent og spiser og kommenterer hvor god maten er og forteller artige anekdoter fra dagen sin er fortsatt mulig. Om en ti, femten års tid.

I mens handler det, som alle andre områder av foreldrerollen, om å lære barna hvordan en hyggelig middag ser ut. Skritt for skritt.

Det betyr at en middag der alle har sittet sammen og pratet i fem eller toppen ti minutter uten dramatiske følelsesutbrudd regnes som en suksess. Det betyr å ikke fokusere på alle tingene de ikke gjør «albuene bort fra bordet!», «tygg med munnen lukket», men heller på å skape en god stemning: «Så hyggelig at du synes det hardkokte egget var godt. Liker du det best med salt eller uten?»

Og å ikke skape et tredjegradsforhør ved å stille det samme mekaniske spørsmålet»Hva har du gjort i barnehagen i dag?» men heller invitere til samtale ved å fortelle noe fra vår egen dag, og så stille oppfølgingsspørsmålene: «Hvorfor det?»,»Med hvem?», «Hvordan skjedde det?», «Hva gjorde dere etterpå?» når de begynner å åpne seg.

Mål for barn under 3: Spise maten selv. Men ikke nødvendigvis spise opp.

Jeg kan ikke forvente barna at barna både vasker hendene selv, kommer og setter seg pent, kommenterer at maten ser god ut, spiser pent, tygger med munnen lukket, forteller raust om dagen de har hatt og stiller interesserte spørsmål til oss andre, tørker seg rundt munnen om de søler, blir sittende til alle har spist opp, sier pent takk for maten og hjelper til med å rydde av bordet, -samtidig. Ikke mens de fortsatt går i barnehagen i alle fall.

Men jeg kan forvente noe:

  • Selv lillebror er klar over at han alltid må vaske hendene før han spiser. Der mukker jeg aldri.
  • For storesøster har vi fokus på at vi skal forsøke å si noe fint om maten når vi setter oss ved bordet. Synes vi ikke det ser godt ut trenger vi ikke si det. Det viktige er å sette pris på arbeidet en annen i familien har gjort ved å lage i stand et hyggelig måltid. Så er det ingen som må spise mat man synes er vond. Det er alltid noe på bordet man liker.
  • Rumpa skal være på stolen når vi spiser. Ikke under bordet. Ikke på fanget til mamma. Ikke i ansiktet til søstera di.
  • Alle skal takke for maten når de er ferdige

Så fokuserer vi på nye ferdigheter etterhvert.

Det jeg ikke har fokus på er:

  • Å spise opp maten.
  • At barna skal sitte ved bordet til alle har spist. Barn er ofte ferdig spist på ti minutter. Vi voksne liker å sitte i en halvtime og gjerne enda lenger hvis vi har gjester. Å få en treåring til å sitte i ro i ti minutter er en god nok prestasjon i seg selv.

Og det jeg har som mål at vi skal bli bedre på etterhvert er:

  • At alle skal hjelpe til å rydde av bordet når vi er ferdige.Selv treåringen klarer fint å sette tallerkenen sin i oppvaskkummen.

Får du til å lage hyggelige måltider med familien? Hvor ofte? Hvilke bordskikk-regler har du lagt vekt på og hvilke har du droppa?

 

 

 

0
råd mot voldtekt

Hvordan oppdra snille gutter?

En av de viktigste bidrag vi som foreldre kan gi for at døtrene og sønnene våre skal vokse opp i en bedre verden er å lære barna våre respekt for mennesker generelt og andres kropp spesielt.

Men hvordan gjør man det?

Hver eneste dag blir 3 voldtekter anmeldt i Norge. Det er trygt å anta at mørketallene er store. Størsteparten av overgrepene skjer med en gutt jenta kjenner fra før.

Nå vokser heldigvis de aller færreste barn opp til voldtektsmenn. Jeg føler meg ganske trygg på at jeg skal klare å gi sønnen min gode nok holdninger hjemmefra til at han skjønner at han ikke skal presse seg på en uvillig jente.

Men langt flere av barna våre vil havne i en situasjon hvor de er passive tilskuere til at andre tråkker over streken. Og hva skal de gjøre da? Realistisk sett?

Hvis en gutt begynner å tafse på en sovende jente på fest? Hvis alle ler og de tar bilder av henne?

I Amerika falt det forrige uke en dom i en voldtektssak som har rystet nasjonen. To kompiser på det lokale fotballlaget i Steubenville forgrep seg gjentatte ganger på en sovende (de hadde dopet drinken hennes) tenåringsjente på fest. Hundrevis av ungdom så guttene slepe den halvt bevisstløse jenta fra fest til fest som en potetsekk. Ingen grep inn. Etterpå tok de bilder og en masse ungdommer hetset og latterliggjorde offeret på sosiale medier.

Først når en anonym nettside publiserte skrytevideoen og bildene til guttene i Steubenville gikk politiet til sak. Mange i byen sympatiserte med «de stakkars fotballgutta» som fikk fremtiden sin ødelagt ved å «gjøre det gutter gjør». Til og med CNN(!!) brukte store deler av innslaget sitt til å snakke om hvor forferdelig trist det var å se disse lovende  tenåringsguttene gråte når dommen falt. (Hvor ofte snakker media om hvor trist det er at stakkars unge voldsmenn blir dømt?? Bekymrer seg for fremtiden til tenåringstaggere? Narkopushere??) Offeret ble ikke nevnt med ett ord.

Så hva kan vi gjøre for at barna våre ikke skal medvirke passivt til ovegrep? Magda Pecsenye som driver bloggen Ask Moxie har skrevet et sterkt og åpent brev til sønnene sine som jeg synes var så bra at jeg ville dele det med dere:

«Du kommer til å bli kjent med folk, kanskje til og med bli venner med folk som tror det er ok å gjøre andre vondt på forskjellige måter. En av de måtene er sex. Jeg vet at du kommer til å høre andre gutter si ting om jenter, eller i blant andre gutter på en måte som viser at de ikke brryr seg om kroppene eller følelsene til de jentene. Når det skjer, må du gjøre noe. Alt du trenger å gjøre er å si noe som: «Du, det er er ikke noe kult» eller noe annet som gjør at den personen som sier noe stygt skjønner at det ikke er ok. Husk at alle har lyst til å passe inn. Hvis du tar kontroll over stemningen i rommet ved å gi uttrykk for at det ikke er greit å si stygge ting, så kommer de til å stoppe så de ikke fremstår som en idiot.

Hvis du noen gang er på et sted der gutter begynner å gjøre en jente vond, eller ta på henne på en måte hun ikke vil selv, må du gjøre noe. Hvis hun sover eller er full og ikke kan si «nei» selv, må du gjøre noe. Husk, det er ikke noe som er bra hvis ikke begge kan si at de har lyst til å gjøre det. Hvis en jente ikke sier noe betyr det at hun ikke vil. Hvis hun ikke sier tydelig at hun vil gjøre noe, er det galt å gjøre det.»

En av fotballspillerne som ble funnet skyldig i voldtekt klemmer mammaen sin etter at dommen falt.

Pescenye lager også en liste til gutta sine over hva de bør gjøre hvis de opplever noe slikt. Det funker forøvrig fint for begge kjønn, og kortversjonen er slik:

  1. Hvis det er trygt å si noe, si det høyt. Be gutten som gjør noe slemt om å slutte og gjør det helt klart at du synes han oppfører seg som en idiot. 
  2. Hvis det ikke er trygt å si noe, forlat rommet og ring meg. Jeg bryr meg ikke om du er et sted du ikke får lov til å eller om om det er midt på natta. Ring meg.
  3. Selv om du ikke liker jenta, grip inn. Selv om hun har vært ekkel mot deg før. Hvis du ikke griper inn, hva skiller deg da fra dem som er slemme mot henne? Du vet hvem du er, grip inn.
  4. Ikke vær redd for om at alle kommer til å hate deg hvis du stopper kule gutter fra å gjøre noe. Å stoppe noen fra å gjøre noe slemt gjør deg til en helt.

Så når skal jeg ta denne praten med barna mine? Siden sønnen min ikke er fylt tre er samtalene vi har mer i kategorien: «Vil du ha på Lynet McQueen eller Thomastoget capsen din i dag?»  eller  «Nei, vi kan ikke spise is til middag»enn «Jeg håper du har en forståelse av at kvinnekroppen er ukrenkelig», men noe kan jeg likevel begynne med:

Jeg kan lære ham at nei betyr nei. At han selv bestemmer over egen kropp, akkurat som jeg bestemmer over min. Jeg vil ikke ha barn klatrende på meg når jeg spiser. (selv om de er hjeretlig velkomne til å bruke kroppen min som levende klatrestativ de 23 andre timene i døgnet). På samme måte tvinger jeg han aldri til å gi onkel eller tante en hadet-kos om han ikke vil. Sier han «slutt» når jeg kiler ham stopper jeg. Har han putekrig med søsteren sin og en av dem ikke vil mer, må den andre respekterer det.

For det er ikke gøy hvis ikke begge synes det er gøy.

Har du snakket med barna om respekt for egen og andres kropp? Hva tror du vi kan gjøre for å oppdra barn som bryr seg? Eller unge som griper inn når de ser at andre blir plaget?

 

0

Hvordan stoppe søskenkrangler?

Jeg har aldri vært i tvil om at to barn er dobbelt så gøy som én. To kan spille kort. To kan kle seg ut som Luciatog og gå syngende gjennom leiligheten. To kan trøste hverandre når de gråter.  To kan klatre opp til godtehylla og gjemme seg i klesskapet og spise bokstavkjeks.

To kan også slåss så fillene fyker.

Jeg synes MIN!-fasen var slitsom nok med førstemann, men da trengte vi i det minste bare passe på når vi hadde gjester på besøk.

MIN!-fasen når du har to barn i huset betyr ørten konfliker om dagen om hvem som hadde den blå bilen først, hvem som eier hoppeloppa og hvem som skal få bruke akkurat det ene teppet (vi har fem) til å bygge hytte med.

Hva gjør du for å minske søsken-krangler?

Hos oss hjelper det mye bare å sørge for at barna spiser jevnlig og at vi kommer oss ut i hvertfall en liten tur i løpet av dagen. Konflikttnivået øker alltid om barna er

  1. Sultne
  2. Slitne
  3. Eller akalei. (Et godt drammensord som betyr å ha vært inne en hel dag, kjedet seg grå og på jakt etter noe action. Om så bare den actionen du får av å rappe Lille Charley Bjørn og løpe trimuferende rundt i rommet, mens du insisterer på at du «hadde den først»)

Åååh! Dumme Susanne! Dette er MIN solseng!

Det er ikke lett å lære barna å dele, men jeg forsøker å bruke noen teknikker:

1. Eksempelets makt. At det lønner seg å dele med andre er egentlig en komplisert affære som det krever erfaring å forstå. Jeg forsøker å være et godt eksempel ved å dele selv (og gjerne gjøre et nummer ut av det.)

Jeg begynner allerede når barna er babyer. «Det er min fruktsalat på tallerkenen, men vi kan gjerne dele.» eller «Det er mammas skjerf men jeg kan gjerne låne den bort til deg.»

Når barna kommer i barnehagealder blir de gjerne sjukt opptatt av hvem som eier ting. Mine kunne for eksempel rope «Pappas tøfler!» hvis jeg hadde sneket meg til å varme tøflene med dem eller «Mammas kamera!» om mannen min skulle ta bilder. (Gjett hvem som gjør det oftest i familien..) Det er en gylden mulighet til å si. Ja, det er mitt kamera, men pappa kan gjerne få låne det.

2. La de velge noen leker som de ikke må dele. Når barna nærmer seg tre har de som regel skjønt at ikke alle ting er MIN, men de knytter seg desto sterkere til favorittleker. Det synes jeg er helt greit. Jeg låner heller ikke bort brudekjolen min (men jeg ar lånt bort underskjørtet jeg brukte, tre ganger faktisk!) eller den tynne chiffonkjolen fra Cecilie Melli. Noen ting skal man få lov til å passe litt ekstra godt på.

Hvis vi skal ha gjester snakker jeg med sønnen min på forhånd og forklarer at når vi har besøk så må barna få lov til å leke med hans leker så lenge de er hos oss.

Når de drar har han og storesøster lekene for seg selv igjen. (En av grunnene til at barn klikker av å dele er at de ikke har tidsperspektiv eller erfairng nok til å forstå at de får lekene tilbake igjen for alltid. De blir med andre ord like moralsk forargret og forbannet som du ville blitt om noen stakk av med bilen din rett foran øynene på deg.)

Hvis det er noen leker han ikke har lyst til å låne bort (Woody-figuren fra Toystory. Forannevnte Lille Charley Bjørn) legger jeg det i skapet til besøket er over.

Men alt i alt er en søster ganske digg å ha!

3. Kjøp to av det meste. Ikke den mest økologiske og antimaterialistiske løsningen, men gudhjelpemeg så mye enklere den gjør hverdagen. Jeg bruker selvsagt bare dette på ting som er billige nok til at vi har råd til det, og som det i tillegg kan være kjekt å ha flere av. Vi har derfor to hoppekaniner (mye gøyere enn å leke med én), to Sabeltannsverd (fektekonkurranse!), to sett med magiske tusjer.

I tillegg forsøker jeg å forsterke positiv adferd ved å kommentere på det når barna selv er flinke til å dele eller leker fint sammen. Hvis jeg bare gir de oppmerksomhet hvis de krangler om noe sier det seg selv at de vil gjøre det samme igjen.

Er dine barn flinke til å dele? Har de alltid vært det? Hva er dine erfaringer fra egen oppvekst? Og har du noen tips for å få søsken-krangler eller min!-min!-min!-konflikter til å løse seg på en ok måte?

Og nå har vi til og med sluttet å krangle. (Selv om vi fortsatt i blant kan diskutere den rettmessige eier av de glitter-glansbildene hun lurte fra meg i 87.)

0

5 tips for å snakke med barna om følelser

 

«Hva? Rosinbolle på en helt vanlig mandag?»

 

– Hva har du gjort i barnehagen i dag?

– Ingenting.

– Du må jo ha gjort noe? Har dere lekt ute?

– Joa.

– Hvem lekte du med?

– Husker ikke.

– Har dere sklidd på sklia?

– Husker ikke.

– Har dere lekt inne?

– Ja.

Det er ikke alltid så lett å få barna til å snakke, hverken om dagen sin eller enda viktigere: om hvordan de egentlig har det.

«Når man er sinna blir man liksom morsk med øynene.»

For å åpne for en mer givende samtale med et barn som er innstilt på å svare med enstavelsesord har jeg noen strategier på lur:

  1. Jeg gir barna tid. Når jeg henter de i barnehagen er barna gjerne slitne og ikke i humør for å legge ut i det vide og det brede om dagens sin til en entusiastisk mor. Venter jeg til vi er kommet hjem og de har hentet seg inn har jeg større sjansen for å få svar som går utover den klassiske: Ja, nei og ingenting.
  2. Jeg forteller selv først. Ingen liker å føle at de er i et tredjegradsforhør. Når jeg skal få barn til å snakke hjelper det ofte mer å dele egne opplevelser først. «Vet du hva jeg har gjort på jobben i dag? I dag har jeg snakket med en dame på radioen!» eller «I dag har jeg bare sittet ved macen og skrevet og skrevet og skrevet i hele dag. Men jeg spiste lunsj med Ragnhild da. Det var hyggelig!»  Så spør jeg barna hva de har gjort. På den måten blir samtalen mer likeverdig. Dette funker spesielt godt om det er noe du vet plager barnet om dagen. Istedenfor å si: «Er det noen som holder deg utenfor leken?» sier jeg: «Da jeg var barn skjedde det ofte at ett barn ble holdt utenfor leken. Noen ganger  var det Margaret. Noen ganger  var det Heidi. Noen ganger meg. De sa jeg ikke fikk være med. Da ble jeg lei meg. Er det sånn i barnehagen fin noen ganger også?»
  3. Jeg fyller ikke pauser med prat. Dette er et klassisk intervjutriks, som jeg lærte av min eminente kollega, den tidligere portrettskribenten i Magasinet-Hallgeir Opedal. Det funker topp på fåmælte intervjuobjekter og ubehagelige spørsmål, men minst like bra virker det på barn! Stillhet er ubehagelig. Hvis vi har stilt et spørsmål lar vi det derfor ofte ikke gå mange sekundene før vi begynner å fylle tomrommet med prat eller nye spørsmål. Ikke gjør det. Vent og se hva som skjer. Omfavn stillheten. Etter 30 sekunder, eller til og med et helt minutt begynner samtalepartneren din å prate istedenfor. Barn trenger ofte lenger tid enn voksne med å finne de rette ordene. Gi dem den tiden.
  4. Jeg venter til vi skal legge oss. Er det ikke rart hvordan mørket gjør det enklere å åpne seg? Har hatt mange lange samtaler med mamma ved sengekanten i oppveksten, og den tradisjonen har jeg tatt med meg videre. Barna mine blir i hvertfall veeeldig skravlete straks lyset er av og de skal legge seg. Mulig det er for å trekke ut tida før de må sove, men så lenge det fører til gode samtaler gir jeg rolig beng i det.
  5. Jeg gir barna andre måter å fortelle på. Noen ganger er det lettere å fortelle ting ved å tegne. Det er noe med det å ha et annet sted å se, og noe å drive på med som kan gjøre det lettere å åpne seg. (Har du hatt dype samtaler mens du kjører bil før, for eksempel? Samme mekanismen.) Jeg kan be barna tegne en tegning om hva de har opplevd i dag. Eller vi kan gjøre noe datteren min er veldig glad i, nemlig å «tegne følelser». Jeg tegner omrisset av et hode med hals og ører på et ark, og så bestemmer vi sammen hvilken følelse hun skal tegne. Det gir oss et glitrende utgangspunkt for å snakke om den følelsen. Hvordan ser vi ut når vi er redde? Er det noe du er redd for? Hva gjør deg trist? Har du gjort sånn at noen andre har blitt triste noen gang?

Har du opplevd å bli møtt med enstavelsesord fra barna når du vil høre om dagen deres? Hva gjør du for å få barna til å fortelle mer? Tror du noen av disse strategiene ville funket hos deg og?

«Jeg er bare redd for at mamma og pappa og lillebror skal dø. Bortsett fra det er jeg ikke redd for noenting.»

24