"Snart tom for barneluer til 1400 kroner"

Drammens Tidende hadde i helgen et  intervju med eieren av en barnebutikk i Drammen, som fikk meg til å stoppe opp:

«Toppluene hun selger, til en prislapp på 1.400 kroner – ja de er snart utsolgt. I barnebutikken finner vi flere spedbarnsklær til høye summer. En levis-bukse koster 600 kroner og en spedbarnslue ligger på rundt 900 kroner. Jakkene til 6-åringene går for 5.000 kroner, og disse ble revet bort i en fei. Butikkeieren mener selv at de yngste barna ikke bryr seg om hvilke merker de har på seg, men at de er mer opptatt av farger.»

Derfor lurer jeg på: Er det meg det er noe galt med?? For jeg har aldri -og håper jeg aldri noensinne – kjøper ei jakke til barna mine som er dyrere enn noen jakker jeg noensinne har kjøpt til meg selv. Er det greit å bruke 1400 kroner på en ordinær barnelue? Er det vanlig? Og hva er det som får foreldre til å bruke penger på rådyre klær når barna selv ville vært like happy med en jakke fra Lindex så lenge den også var grønn?

I et intervju jeg nylig leste med en norsk modell sier hun noe jeg festet meg med: Det er viktig for henne at andre synes barna hennes er «pent og ordentlig kledd.»

Props til modellen for at hun tør å være ærlig, og snakke om egne krav til perfeksjon. Grunnen til at setningen festet seg er at jeg aldri har tenkt over før at jeg skal? burde? bruke tankekraft på hva andre mennesker måtte mene om hva barna mine har på seg eller hvordan de ser ut.

Jeg tenker at barnehageansatte og lærere-som er de utenom familien som treffer barna oftest- ser så mye ordentlig omsorgssvikt, slik at alle som faller i den store sekken merket «ordinære foreldre» ikke registrerer på skalaen deres en gang.

Mamma var som dere skjønner alltid opptatt av styling..

Jeg tenker på hvordan datteren min gikk kledd på skolen i dag. En svart tights fra H&M som hun nekter meg å kaste, fordi det er «den mykeste tightsen som finnes!». En utvasket genser hun har arvet etter tre eldre kusiner, som sannsynligvis har brukt den etter tur. Hår som var gnidd sammen til en eneste stor sove-dread og stakk rett ut av bakhodet og som pappa ikke rakk å greie ut før han hastet ut døra for å rekke å levere i barnehage og på skole før morgenmøtet.

Du vil aldri finne stoff om dyre moteklær til barn på denne bloggen, rett og slett fordi jeg synes det er helt uinteressant. Jeg vil ikke at barna mine skal få oppmerksomhet -fra hverken voksne eller andre barn- på grunn av hva de har på seg.

Det betyr ikke at jeg ikke sukker henført av nydelige kjoler i småjentestørrelse fra Monsoon eller sjarmerende røykejakker i britisk stil til smågutta. Men jeg gjør ikke noe med det. Hvis datteren min har lyst på en finkjole får hun si det til mormor og ønske seg det til jul (eller enda bedre: Rote rundt i mormors koffert full av klær hennes mor sydde til søstren min og meg!)

Ja, de ser kule ut. Men hvorfor skal egentlig at sønnen min se ut som en liten hipster?

Jeg har ikke lyst til å bruke tusenvis av kroner for at datteren min skal se velkledd ut etter min voksenstandard. Både fordi jeg synes det er absurd å bruke så mye penger på klær til noen som 1) vokser kjapt ut av dem i gjen 2) er minst like happy med plagg de får fra eldre barn og 3) har et funksjonelt forhold til klær: de skal være behagelige og gjøre det lett å hoppe tau/løpe med vennene.

For å utradere det oppkonstruerte behovet for at barna skal se ut som mini-meg har jeg forsøkt å:

  1. La mannen min bestemme hva barna skal ha på seg helt fra de var babyer. Mang en gang har jeg ledd innimeg av lyseblå babybodyer satt sammen med brunepysjbukser, men jeg har sittet på henda og aldri skiftet det han har valgt, rett og slett fordi det er god øving på å være mindre opptatt av barnas antrekk og utseende. Og når datteren min begynte å velge klær selv var dette nyttig å ha som regel at så lenge det passer til været får hun ha på seg hva hun vil («det er klart badedrakt og tights er praktisk i barnehagen, mamma!»)
  2. Kjøpe klærne deres som ferdige pakker på Finn.no («»gutteklær 104»), og takke ja til alt vi kan få av arvetøy. Dermed følger det med en rekke plagg som jeg aldri ville valgt ut selv, og som jeg rett ut sagt kan synes er stygge, men som helt fint fyller funksjonen sin: Å holde barna mine passe varme, og gi de masse rom til å leke, løpe, klatre og hoppe. Trenger de noe mer enn det jeg finner på Finn sper jeg på når det er salg (badetøy i september! vinterdress i mai!) eller fra billigkjedene.

Et argument jeg ofte ser på moteblogger og i magasiner er at «det er bedre å kjøpe dyre klær som varer enn billige klær som blir fort slitt». Men det kjøper jeg ikke. H&M og Cubus-klærne barna mine har arvet av kusinene jammen er like fine, ti år etter at hun som nå går på videregående løp rundt i dem. Og en kasjmirjakke til 600 kroner blir akkurat like stygg av ketsjup-flekker som en cardigan til 200.

Men så jobber jeg heller ikke motebransjen, og jeg skjønner at andre priorterer annerledes. Slik er det jo med oss mennesker generelt, og dermed også med foreldre. Noen kan mye om interiør og koser seg med å snekre ting til barnerommet selv, andre (som meg) har ti tommeltotter og jukser oss til hjemmelaget stil på Etsy og Epla. Selv prioriterer jeg mat, -og jeg har jo mer enn én gang fått høre at andre kan jo mene det er tullete også..

Hva med deg? Hvor mye tid bruker du på barnas antrekk? Lar du de velge selv hva de skal ha på seg om morgenen eller er det du som bestemmer? Hvor setter du grensa? Ved hull? Flekker? Eller må det være helt upassende for været for at du skal sette foten ned? 

0

«Snart tom for barneluer til 1400 kroner»

Drammens Tidende hadde i helgen et  intervju med eieren av en barnebutikk i Drammen, som fikk meg til å stoppe opp:

«Toppluene hun selger, til en prislapp på 1.400 kroner – ja de er snart utsolgt. I barnebutikken finner vi flere spedbarnsklær til høye summer. En levis-bukse koster 600 kroner og en spedbarnslue ligger på rundt 900 kroner. Jakkene til 6-åringene går for 5.000 kroner, og disse ble revet bort i en fei. Butikkeieren mener selv at de yngste barna ikke bryr seg om hvilke merker de har på seg, men at de er mer opptatt av farger.»

Derfor lurer jeg på: Er det meg det er noe galt med?? For jeg har aldri -og håper jeg aldri noensinne – kjøper ei jakke til barna mine som er dyrere enn noen jakker jeg noensinne har kjøpt til meg selv. Er det greit å bruke 1400 kroner på en ordinær barnelue? Er det vanlig? Og hva er det som får foreldre til å bruke penger på rådyre klær når barna selv ville vært like happy med en jakke fra Lindex så lenge den også var grønn?

I et intervju jeg nylig leste med en norsk modell sier hun noe jeg festet meg med: Det er viktig for henne at andre synes barna hennes er «pent og ordentlig kledd.»

Props til modellen for at hun tør å være ærlig, og snakke om egne krav til perfeksjon. Grunnen til at setningen festet seg er at jeg aldri har tenkt over før at jeg skal? burde? bruke tankekraft på hva andre mennesker måtte mene om hva barna mine har på seg eller hvordan de ser ut.

Jeg tenker at barnehageansatte og lærere-som er de utenom familien som treffer barna oftest- ser så mye ordentlig omsorgssvikt, slik at alle som faller i den store sekken merket «ordinære foreldre» ikke registrerer på skalaen deres en gang.

Mamma var som dere skjønner alltid opptatt av styling..

Jeg tenker på hvordan datteren min gikk kledd på skolen i dag. En svart tights fra H&M som hun nekter meg å kaste, fordi det er «den mykeste tightsen som finnes!». En utvasket genser hun har arvet etter tre eldre kusiner, som sannsynligvis har brukt den etter tur. Hår som var gnidd sammen til en eneste stor sove-dread og stakk rett ut av bakhodet og som pappa ikke rakk å greie ut før han hastet ut døra for å rekke å levere i barnehage og på skole før morgenmøtet.

Du vil aldri finne stoff om dyre moteklær til barn på denne bloggen, rett og slett fordi jeg synes det er helt uinteressant. Jeg vil ikke at barna mine skal få oppmerksomhet -fra hverken voksne eller andre barn- på grunn av hva de har på seg.

Det betyr ikke at jeg ikke sukker henført av nydelige kjoler i småjentestørrelse fra Monsoon eller sjarmerende røykejakker i britisk stil til smågutta. Men jeg gjør ikke noe med det. Hvis datteren min har lyst på en finkjole får hun si det til mormor og ønske seg det til jul (eller enda bedre: Rote rundt i mormors koffert full av klær hennes mor sydde til søstren min og meg!)

Ja, de ser kule ut. Men hvorfor skal egentlig at sønnen min se ut som en liten hipster?

Jeg har ikke lyst til å bruke tusenvis av kroner for at datteren min skal se velkledd ut etter min voksenstandard. Både fordi jeg synes det er absurd å bruke så mye penger på klær til noen som 1) vokser kjapt ut av dem i gjen 2) er minst like happy med plagg de får fra eldre barn og 3) har et funksjonelt forhold til klær: de skal være behagelige og gjøre det lett å hoppe tau/løpe med vennene.

For å utradere det oppkonstruerte behovet for at barna skal se ut som mini-meg har jeg forsøkt å:

  1. La mannen min bestemme hva barna skal ha på seg helt fra de var babyer. Mang en gang har jeg ledd innimeg av lyseblå babybodyer satt sammen med brunepysjbukser, men jeg har sittet på henda og aldri skiftet det han har valgt, rett og slett fordi det er god øving på å være mindre opptatt av barnas antrekk og utseende. Og når datteren min begynte å velge klær selv var dette nyttig å ha som regel at så lenge det passer til været får hun ha på seg hva hun vil («det er klart badedrakt og tights er praktisk i barnehagen, mamma!»)
  2. Kjøpe klærne deres som ferdige pakker på Finn.no («»gutteklær 104»), og takke ja til alt vi kan få av arvetøy. Dermed følger det med en rekke plagg som jeg aldri ville valgt ut selv, og som jeg rett ut sagt kan synes er stygge, men som helt fint fyller funksjonen sin: Å holde barna mine passe varme, og gi de masse rom til å leke, løpe, klatre og hoppe. Trenger de noe mer enn det jeg finner på Finn sper jeg på når det er salg (badetøy i september! vinterdress i mai!) eller fra billigkjedene.

Et argument jeg ofte ser på moteblogger og i magasiner er at «det er bedre å kjøpe dyre klær som varer enn billige klær som blir fort slitt». Men det kjøper jeg ikke. H&M og Cubus-klærne barna mine har arvet av kusinene jammen er like fine, ti år etter at hun som nå går på videregående løp rundt i dem. Og en kasjmirjakke til 600 kroner blir akkurat like stygg av ketsjup-flekker som en cardigan til 200.

Men så jobber jeg heller ikke motebransjen, og jeg skjønner at andre priorterer annerledes. Slik er det jo med oss mennesker generelt, og dermed også med foreldre. Noen kan mye om interiør og koser seg med å snekre ting til barnerommet selv, andre (som meg) har ti tommeltotter og jukser oss til hjemmelaget stil på Etsy og Epla. Selv prioriterer jeg mat, -og jeg har jo mer enn én gang fått høre at andre kan jo mene det er tullete også..

Hva med deg? Hvor mye tid bruker du på barnas antrekk? Lar du de velge selv hva de skal ha på seg om morgenen eller er det du som bestemmer? Hvor setter du grensa? Ved hull? Flekker? Eller må det være helt upassende for været for at du skal sette foten ned? 

77

Et navn! Hva er et navn?

– Susanne Louise Kaluza! Slipp håret til søstera di med en eneste gang!

Da jeg var barn føltes det noen ganger som om foreldrene mine hadde gitt meg et mellomnavn bare for å ha muligheten til å understreke når de mente alvor. Navnet be aldri brukt i det daglige, kun hvis jeg var i ferd med å tråkke over streken.

– Susanne Louise Kaluza! Hva er det du gjør? Du kan ikke klippe i buksa di!

(Men dette er jo begynnelsen av 80-tallet mamma. Alle jeg ser går med bukser med hull..)

Her tipper jeg dobbeltnavnet ble brukt, før mamma og pappa begynte å le og fant fram kameraet. 3 år og har sneket meg opp i mammas sminkepung for å ta på fin rød leppestift. Husker fortsatt det var ubegripelig for meg hvordan de med en gang skjønte at jeg hadde vært inne og sminket meg.

Mellomnavnet var derfor lenge et «kjeftenavn», selv om jeg i dag synes Louise -som jeg har etter mormoren min– er nydelig. Da datteren min ble født bestemte jeg meg for at dobbeltnavnet hennes ikke skulle brukes for kritisere.

Jeg har stort sett klart å holde meg, men fortsatt tar jeg meg i å bruke fornavnet -litt sånn med utropstegn etter- når hun gjør noe jeg vil hun skal holde opp med.

Ferska! Mumser potetskruer før middag.

En venn av meg som jobber i barnehage har gjort meg bevisst på hvor mye makt som faktisk ligger i et navn. Hun har lært meg at det er fint å bruke navnet til barnet -gjerne mange ganger – når det gjør noe du synes er fint eller når dere møtes. Navnet er det meste personlige vi har, og er tett knyttet til identiteten vår. Derfor er det fint å bygge opp den positivt. I barnehagen hennes forsøker de derfor å unngå å bruke barnets navn når de er irritert eller skal irrettesette barnet. Det er nemlig handlingen vi sier nei til, ikke barnet. Handlingen vi korrigerer, ikke barnet.

Bruker du navn for å understreke alvoret når du vil stoppe barna eller er irritert? Og har du opplevd at ditt fulle navn først kommer fram når det er alvor?

PS: På jakt etter inspirasjon for nestemann? Her finner du lister over populære guttenavn og jentenavn i andre land!

0

Musikk for mine ører


Jeg liker hvordan sanger på et blunk kan sette deg tilbake til den følelsen og stemningen du hadde når du pleide å høre på den. Nana Mouskori minner meg om lørdagformiddager hjemme i Drammen, der pappa spilte den greske sangeren høyt mens han holdt på å bake brød eller pusse sykler eller fikse en av de tusen tingene søsteren min og jeg hadde ødelagt siden sist.

Tic Tic Tac er stranda på Bournmouth der jeg var på språkreise med Hildegunn når vi var 16. Blow My Whistle (urgh! For en tittel!) setter meg straks tilbake til kulda på Tryvann da vi var Russ 2000. Family Affair er Head On på begynnelsen av årtusenet da jeg bodde i kollektiv med Nina, gikk på Journalisthøyskolen i Oslo og danset med han kjekke filmanmelderen i Natt&Dag som siden skulle bli far til mine barn.

Jeg forsøker å gi barna mine den samme følelsen fra sin barndom. Derfor har vi noen «kjenningsmelodier». Fredag når vi kommer hjem fra jobb og barnehage setter vi på «Det er fredag» med Ja9 og OnklP på full guffe. Når sommeren kommer durer Bysommer med Lillebjørn Nilsen omtrent hele sesongen. Og på lørdag og søndag har vi fin frokost akkompagnert av Lillebjørns legendariske sang med samme navn.

Hva slags sanger minnes du best fra oppveksten? Og hvilke sanger tror du barna vil huske når de selv er blitt store?

0

Historiske bilder av barn i byen

Apropos innlegget mitt om å oppdra barna mine i byen. Da vi skulle lete etter bilder å ha på veggen i leiligheten vår kom jeg over oslobilder.no Her ble jeg sittende i timesvis, for du kan slå opp alle adresser og områder du er interessert i og finne drøssevis historiske bilder derfra.

Her er litt bilder som gjorde meg glad, av oslooppvekst i tidligere tider:

Borat gå hjem og vogg.

Barn som bader og leker ved vannspeilet på toppen av Stensparken i 1939.

«Barn i ring med leketante» heter det i bildeteksten.

Vinterdag i Ullevålsveien i 1960:

Ullevålsveien, rett ved Bolteløkka Allé.

Hopprenn på Idioten, februar 1957:

Idioten er kalt opp etter en skole for «åndssvake» som lå på toppen av haugen for hundre år siden. Nå til dags er det bare en superkoselig, lokal lekeplass og akebakke.

Barn som leker ved fontenen i Stensgata:

Jeg vil også ha sånn båt!

Det er koselig å se hvordan familier levde i byen min i gamle dager. Men det er ikke bare Oslofolk som har denne muligheten. På Digitalmuseum.no kan du søke på byer og stedsnavn og få opp lokale bilder fra museer over hele landet. Et kjapt søk på min barndomsby Drammen gir for eksempel 3156 treff.

Ha en riktig fin søndag!

Synes du det er gøy å se hvordan barn før i tiden lekte og levde?

0

Den glade familie

#stakkarsoss

Etter at jeg slo et slag for barna i byen har debatten rast her på bloggen. Veldig mye spennende og balansere innspill i kommentarfeltet, så anbefaler dere å ta en titt!  Selv blir jeg så glad av denne Thorbjørn Egner sangen, som beskriver hvordan helt vanlige familier bodde for bare 60 år siden.  Stor bonus at den handler om Louisesgate, som ligger rett rundt hjørnet for oss! To soverom og 7 barn? Vanskelig å klage over at vi har dårlig plass da..

Også høres det ut som de har det ganske koselig og, eller hva?

 

I Louisegate 2
Har vi leilighet.
Der er aldri fred og ro
Som du kanskje vet.
Vi er ni med stort og smått,
Her er stua full.
Det er liv hos oss
Fra klokka seks til klokka null!

Vi har tre rom og kjøkken og bad,
Her står senger på rekke og rad.
Her er kroker til klær
Og en stol til oss hver,
Her er plass nok til alle som er!
Vi er Trine og Truls – og så Per
Og Kristine som spiller på klaver.
Her er Lise og mor og en bror fra i fjor
Og så far og så Ellinor.

Det er strev for mor og far,
Men de bare ler.
De er glad for oss de har
Og vil helst ha flere.
Derfor har vi fått oss hund
Og en liten katt
Og en pen kanarifulg
Som synger dag og natt!

Hvor mange kvadratmeter trenger egentlig en familie på fire, fem? Er vi blitt for kravstore i dagens samfunn? Ser du noen fordeler ved å bo smått?

0

Derfor skal barna mine vokse opp midt i byen

En ting som plutselig blir veldig viktig når man får barn er hvor man skal bo. Mammadamen Karianne Gamkinn blogget nylig om det vanskelige valget ved å vende hovedstaden ryggen etter at hun og familien flytter til flott hus med hage i Sandefjord Samtidig forteller Liv Inger Resvoll på bloggen sin hvordan de valgte å flytte tilbake til Tromsø etter to år på et lite tettsted nærmere slekta.

Selv kjøpte vi familieboligen i sommer. Og for oss var valget lett. Vi blir i byen.

Jepp, barna mine skal vokse opp midt i Oslogryta. Indre by, godt innenfor ringveien. Og det er jeg glad for.

Felleshagen vår. Men trenger jeg å klippe den? Bare på dugnaden en gang i året. Og da får vi tilgjengjeld pizza av styrelederen.

Selv om Drammen er blitt mye finere siden jeg flyttet, med elvepromenade og langt flottere badeanlegg enn her i Oslo føles det fortsatt ikke aktuelt å flytte «hjem». Drammen er min by. Skien hans by. Oslo er vår.

Jeg har bodd innenfor et par hundre meters radius i samme bydel siden jeg flyttet hit i 2001, -og etter få måneder ble samboer med en punkrockspillende, vegetarmatspisende, Natt&Dag-journalist jeg var overbevist at kun var en midlertidig flørt. Planen var å henge ut så lenge det var gøy. Det er fortsatt gøy.

Hver familie må ta sine valg basert på de tingene de synes er viktig. Selv har vi prioritert nærhet og tid.

I en by der folk bor oppå hverandre i bygårdene blir det kortere avstander mellom menneskene. Her vi bor har vi tre bakere og tre søndagsåpne matbutikker innenfor en ett minutts radius. I tillegg til en skredder, en skomaker, to sushi restauranter, en pizza takeaway, to barneskoler og  tre parker med lekeplass. Men enda viktigere: Innenfor den samme bittelille radiusen har barna våre masse venner å leke med.

Bare fra 2008 har andelen barn under fem år i bydelen økt fra 6,0 prosent til 6,5.  Totalt bor det 3334 barn under 12 år innenfor en radius på drøye 3 kvadratkilometer. Og Oslo i seg selv huser nå 94186 barn under 12 år. Det er flere barn enn noen annen plass i Norge.

Så jeg vil gjerne slå et slag for bybarna. For den gode barndommen i Tigerstaden.

Når folk ikke ruger i hver sin hage blir fellesarealene mer brukt.

Det er en del av den norske, nasjonalromantiske folkesjel å tenke at eget hus med hage er den ideelle oppvekst for barn. Som en kontrast står Oslo, tilsynelatende skitten, støyende og sprøytespiss.  Kanskje det henger sammen med at folk utenbys tenker på hovedstaden som triangelet mellom Aker Brygge, Karl Johan og Plata? Oslo er så mye mye mer.

Identitetsfølelsen og lokalpatriotismen er i stor grad knyttet til bydelene. Jeg føler ikke noe kjærlighet til Karl Johan og Spikersuppa per se, men jeg elsker Bislett.

Her får jeg reparert skoene mine hos skredderen i underetasjen (han får internettpassord av oss, og gjør jobben gratis), jeg kan krite på den lokale grønnsaksbutikken, legge igjen nøkler i matvarebutikken og da jeg var gravid med bekkenløsning tilbød pakistaneren på Joker seg å bære matvarene mine hjem. En annen av de faste på Joker har  hjulpet oss med startkabler til bilen mer enn en gang.

Reiseveiene blir også kortere så vi får mer tid sammen. Både mannen min og jeg kan være i barnehagen på et kvarter om det er krise. Vi følte ærlig talt ikke behovet for bil før barn nummer to fylte ett år. Og selv nå bruker vi den mest for å besøke besteforeldre i Drammen og Skien.

Stoppet innom Stensparken på vei hjem fra barnehagen.

Likevel er det ikke til å stikke under en stol at det er dyrt å bo i byen. Vi hadde utvilsomt fått mye mer kvadratmeter for pengene bare en time unna sentrum, men vi har spurt oss: «Hvor mye plass trenger vi egentlig?» Folk bor langt trangere i de fleste andre storbyer verden over, og eier du for mange ting eier tingene deg. (Det var i hvertfall noe jeg lærte i en TV-leasing reklame som rullet og gikk på 90-tallet)

Jeg har venner i Drammen som sitter i 200 kvadratmeterstore hus og snakker om mangelen på oppbevaringsplass eller behovet for to garasjer.

Det er ikke sjelden jeg ringer dem i helgen, på vei til barneteater på Sagene eller afrikansk lekestue at de svarer med fremmedord som:

«Vi holder på å drenere hagen», eller «Vi legger nye heller i oppkjørselen. Fikk dem på salg! Kostet bare 30 000!» eller «Vi er ute for å kjøpe beis til huset». Eventuelt klipper de plenen, trimmer hekken, raker løv, legger nytt tak, måker snø eller noen av de andre tidkrevende vdelikeholdsgjøremålene vi aldri trenger å tenke på.

 

Måke snø? Nei, vi stikker heller ned i St.Hanshaugparken og går på skøyter.

Men det er klart. Vi skulle gjerne bodd nærmere besteforeldre. (Derfor holder jeg på med tung propaganda for å få mamma og pappa til å flytte til byen. De har jo 100 prosent av barna og 100 prosent av barnebarna sine her!)

Bortsett fra det er det eneste jeg synes er kjipt venner som flytter. Senest i forrige uke snakket jeg med en mamma på avdelingen til sønnen min, som fortalte de hadde kjøpt nytt hjem på Jar.

Barna leker i Stensparken. #Oslove.

Men det finnes ikke ett valg som passer for alle. Da jeg tvilte på bosted. (altså om jeg ville flytte så langt nord som Ullevål Hageby, som i bunn og grunn er en strekning på under 1000 meter) sa mannen min noe fint:

 «Husk at det ikke finnes ett perfekt sted å bo. Det finnes mange fine steder som alle ville gitt barna våre en god oppvekst. Det perfekte stedet er der vi er sammen.»

Er du vokst opp i storby, tettsted eller på landet?  Hva synes du var fordelene og ulempene? Og vil du helst gi barna dine samme type oppvekst eller styrer du aller helst unna? Hva synes du er det positive og det negative ved å leve der familien din bor nå?

Stygg og skitten by?

[subscribe2]

192

Hva er forskjellen på disse to hjernene?

Barnet med hjernen til høyre vil ikke ha mulighet til å utvikle evnene sine på samme måte som barnet med hjernen til venstre.

Dette bildet viser hjernene til to barn på tre år. Hjernen til venstre viser en større hjerne, med mindre svarte felt og flekker enn den til høyre. Men hva kan ha ført til dette?

Svaret forskerne er kommet fram til er like konkret som det er trist:

Grunnen til at disse to hjernene ser så forskjellige ut er at barna har fått ulik omsorg av mødrene sine.

Barnet med den godt utviklede hjernen har hatt en omsorgsfull mor som har fulgt opp spebarnets signaler. Barnet med den underutviklede hjernen er offer for omsorgssvikt og mishandling.

Hjerneforskerne konkluderer med at fysiske endringer i hjernen til barn som utsettes for grov omsorgssvikt av mødrene de første leveårene gjør dem mindre intelligente, mindre empatiske og øker sannsynlighten for at de blir avhengige av rusmidler eller involvert i voldskriminalitet.

Professor Allan Schore, en ledende neuropsykolog fra Universitetet i California forklarer til Daily Telegraph at «hjernecellenes vekst er en konsekvens av spebarnets samhandling med primær omsorgsgiver, vanligvis mor. For at en babys hjerne skal vokse kreves det bokstavelig talt positiv samhandling mellom mor og spebarn.»

Hans forskning stemmer godt med andre funn. I januar fant barnepsykiatere og neuropsykologer ved Washington University School of Medicine ut at skolebarn som hadde blitt tatt godt vare på av mødrene tidlig i livet hadde hjerner med større hippocampus, som er det viktigste området for læring, hukommelse og stressmestring.

Vi kan naturligvis ikke konkludere med at «alt» er mors skyld, men vi kan heller ikke lukke øynene for hvor viktig god omsorg faktisk er for et barn de første tre leveårene, og hvor konkrete, fysiske konsekvenser det får å la barn leve med omsorgssvikt.

I følge boka «En norsk tragedie» konkluderte psykiaterne som vurderte Brevik som barn med at han ble utsatt for emosjonell mishandling.

Denne forskningen gjør ekstra inntrykk fordi jeg for øyeblikket holder på å lese «En norsk tragedie» der forfatter Aage Borchgrevink skildrer Anders Behring Breiviks mildt sagt problematiske første leveår.

Han beskriver hvordan moren har forklart at hun allerede under graviditeten og ammingen opplevde babyen som usedvanlig aktiv og aggressiv. Da sønnen var to år kaller hun gutten sin «rastløs, og senere mer og mer voldsom, lunefull og full av uventede innfall»

Som mor til en to-åring selv kan jeg ikke hjelpe for å tenke: Hvilken to-åring er det ikke som passer i denne beskrivelsen? Hva slags sjanse har lille Anders egentlig hatt?

«Statens Senter for Barne og Ungdomspsykiatri konkluderer med at gutten som nå nærmer seg fire år «mangler nesten fullstendig spontanitet og elementer av lyst og glede.» Psykologene konkluderte med at Anders manglet en grunnlggende trygghet og tilknytning til sin nærmeste omsorgsperson, moren. Problemet minner om det man senere så ved studier av barnehjemsbarn i Romania.»

I Norge har det biologiske prinsipp lenge vært rådende i barnevernet. I 2006 bodde en halv prosent av norske barn i fosterhjem eller barneversinstitusjoner. Raundalen-utvalget har kommet med en rekke forslag som vil gjøre det enklere å ta barn som har det vondt ut av hjemmet tidligere.

Frist for høringsuttalelse var for en drøy måned siden og jeg er spent på hvordan lovgiverne vil følge opp.

For spørsmålet jeg sitter igjen med er enkelt: Nå som vi vet det vi vet. Hvordan kan vi unngå at dette skjer med flere barn?

[subscribe2]

 

0

Hvordan lage en populær blogg?

..og andre spørsmål fra leserne. Jeg hadde som dere kanskje husker en spørsmålsrunde for en liten stund siden. Har nå samlet opp spørsmål fra kommentarfelt og Facebook, og her kommer svarene:

Klar til å svare på spørsmål fra DEG. Foto: Agnete Brun.

Q: «Jeg studerer selv medier og kommunikasjon og lurer på om du har noen råd for en som har lyst til å blir journalist?

A: Så klart! Jeg har masse råd, her kommer tre:

1. Skriv! Det vil si ikke vær snobbete på hva du skriver eller hvor du skriver. Du er sikkert lei av at lærerne dine sier lokalaviser er gull, men…lokalaviser er gull. Ingen kan forvente å skrive portrettintervjuer de første årene. Nyheter, nett, kjendiser, fagblader, kjøpesenterblader: All erfaring teller. Kanskje er det kjedelig å springe etter brannbiler, men nyhetserfaring gjør deg til en veldig mye bedre journalist, uansett hva du har lyst til å drive med senere.

2. Vær hyggelig mot folk. Det er bullshit at du trenger spisse albuer i mediebransjen. Norge er et altfor lite land til at du kan behandle folk dårlig uten at karma kommer og biter deg i rumpa. Dette gjelder alt fra vaskemannen til kollegaer og medstudenter du har lyst til å se på som konkurrenter (de er ikke det. Du blir ikke mindre flink av at andre er flinke) til intervjuobjekter (du kan fortsatt være kritisk selv om du er hyggelig.

Vær blid, men beinhard.

Ingen sak blir dårligere om den angrepne part kommer til orde)
3. Les. Finnes masse bra bøker du kan hente inspirasjon fra. To av de beste er Om å skrive av Hans Olav Brenner og hvilken som helst av portrettsamlingene til Geelmuyden

Det er lov å være blid. Foto: Agnete Brun

Q: «Jeg har en fersk blogg, deler innleggene mine på facebook og lurer på hvordan man kan spre bloggen sin videre utover dette. Jeg vet jo det finnes topplister og slik, men synes det er en jungel og vet ikke helt hvordan jeg best skal gå frem.»

A: Du gjør allerede masse riktig. Det neste er noe så kjedelig som…tålmodighet. Ingen blogg vokser inn i himmelen med en gang. Før den kan bli stor bør du først ta et kritisk blikk på innholdet ditt. Poster du jevnlig? Har du en variasjon i innholdet? Hva skiller innholdet ditt fra andre i blogosfæren? Hvem vil du skal lese den? Tenk på hvordan du kan nå rett målgruppe.

Så er det bare å legge all jenteoppdragelse til side og promotere det du skriver i så mange sammenhenger som mulig: Facebook, Twitter, Instagram, middagsselskaper osv. Og be vennene -og leserne dine gjøre det samme.

I tillegg: Husk at blogging handler om dialog. Det er kjempegøy å bli kjent med alle de andre fine bloggerne der ute. Finner du en blogg du liker, så engasjer deg, legg igjen en kommentar og bli med i debatten. Og titter du på kommentarfeltet vil du ofte se at de som liker samme blogg som deg gjerne også har blogger du er interesset i. Prøv å lese en ny blogg hver dag. Men vær ekte. Folk som kommenterer kun for å trekke trafikk til egen blogg gjennomskues raskt.

Ready to pop!

«Hvor gammel var du da du fikk barn?»

Datteren min er 5 nå, og jeg er 31, så jeg var 25 da jeg ble gravid, og hadde akkurat fylt 26 da hun ble født.

«Jeg synes det er vanskelig å finne nye ting å skrive om til bloggen min. Hvor henter du dine ideer fra?»

Overalt! Ting som skjer meg i hverdagen, avisartikler jeg leser, andre bloggere. Blogg om det som opptar deg, det du lurer på og ting som gjør deg glad, inspirert eller irritert 🙂

«Leser bloggen din fast og synes det er kjempegøy at du også kommer fra Drammen! Hvilken skoler har du gått på?»

Jeg har gått på Brandenga barneskole, Strømsø ungdomsskole og Drammen gym.

Nordens Venezia!

«Siden det er “spørretimen”, så er jeg nysgjerrig på hvordan man gir ut bok? Har selv jobbet med tekst i alle år, men noen bok er det ikke blitt ennå :) Etter å ha bodd lenge med det ene barnet vårt på sykehus for noen år siden, har jeg gjort meg en del tanker rundt den situasjonen og helsevesenet generelt, som jeg godt kunne ha likt å samle mellom to permer, for å nevne noe.»

Det korte svaret på det er at du gir ut bok ved å få napp hos et forlag. Den enkleste måten å få det på er å ringe de selv, eller sende en mail der du kort forklarer hva boka di handler om og spør om de er intressert i å lese manus. Ta en titt på hva slags bøker det aktuelle forlaget pleier å gi ut, og sikt deg inn mot noen som har gitt ut bøker du tenker er i samme sjanger (i dette tilfellet, dokumentarbøker eller helsebøker)

Også må du ikke gi opp. Massevis av flinke folk (inkludert J.K Rowling har blitt avslått flere steder før de til slutt fikk napp!

Blaserte forfattere?

 

Har dere noen flere spørsmål er det bare å dele i kommentarfeltet, så svarer jeg som best jeg kan!

[subscribe2]

Jeg har forresten presentert bloggen min på Bloggurat.

0

Gråter du foran barna?

Første gang jeg så pappa gråte var 13. oktober 1984. Jeg var 3 år, og fant han stående i kjelleren med tårer trillende nedover kinnet. Mormor var død, og pappa ville ikke skremme søsteren min og meg ved å vise oss at han gråt. Jeg husker ennå hvor overraskende det var å se at pappa faktisk hadde tårer. At den store, sterke pappaen min faktisk kunne bli lei seg. Det var også siste gang jeg så pappaen min gråte.

Mormor bodde i andre etasje i huset vårt, og pappa og hun digget hverandre. Han var den første mannen hun hadde levd med som ikke slo. Hun var moren han mistet.

Da vi vokste opp var det en slags uskreven regel at de voksne ikke skulle bry barna med følelser og problemer.

Nå er jeg ikke fullt så sikker.

Barna mine har sett meg gråte mange ganger. Og de har sett pappaen sin gråte, som når fine tante Mia døde brått.

Jeg. Aldri vært redd for å vise følelser.

Hvis jeg har det røft på jobben, savner noen jeg er glad i eller leser nok en hjerteskjærende avisartikkel om alle menneskene som er blitt borte på grunn av det monomane monsteret som står i retten nå tror jeg barna merker det uansett. De siste ukene har jeg blitt helt satt ut av å følge rettssaken. Særlig nå som ofrenes rolle kommer tydligere fram, og det blir klarere for oss alle hvor mange mennesker 69 personer faktisk er.

Barna merker det. De merker at mamma er litt mer utålmodig enn hun pleier når de skal pusse tennene (Se, det er Shrek på tannbørsten! Shrek! Skal Shrek pusse tennene dine? Ikke? Argh.) litt mer distrahert når hun bygger lego, litt mindre tilstede når de forteller om dagen sin.

Og da er det vel bedre å forklare barna hvorfor? Ikke være redd for å vise sinne om jeg er sint, sorg om jeg er trist eller lykke når jeg er skikkelig glad. Så ser de hvordan sånne følelser ser ut, og viktigere: at de går over igjen. Jeg mener ikke at vi skal inkludere barna i voksenverdenens problemer, men hvordan skal barna våre lære å vise følelser hvis de ikke ser oss uttrykke dem?

Gråter du så barna ser det? Og er det forskjell på deg og kjæresten din her? Eller på deg og foreldregenerasjonen?

In English: The first time I saw my dad cry was in the basement of our house on October 13th, 1984. My grandmother had just died, and he didn’t want to scare me by showing us how sad he was. I can still vividly recall the surprise at finding out my dad actually had tears, and could cry like the rest of us. That was also the last time I saw him cry. My kids on the other hand have seen both their dad and me cry on several occasions. If something is bothering me, I think my kids will pick up on it anyway. Mom might be a bit more distracted while building tha lego castle, a bit less patient with the toothbrush battles, and then I figure it has to be better telling them that mommy is sad and why. I don’t mean that we should include our kids in grown up toubles, but how will they evert learn to show emotions if they don’t see us expressing them? Do you cry in fornt of the kids? And do you think there is a generational thing at play here? Or a gender difference?

Sist jeg begynte å gråte foran barna. Da vi så på blomstene foran Tinghuset og storesøster spurte hvorfor det var navnelapper på så mange av rosene.

0