IMG_85021

Ukas helgetips: Ut i gatene!

I det siste har jeg vært med i en del intervjuer som handler om kvinnedagen. Og uten unntak spør journalistene om jeg vil oppfordre alle kvinner til å gå i tog på lørdag. Men nei, jeg vil ikke det.

IMG_8571

8. mars er for meg en dag som handler om å jobbe for et samfunn der både gutter og jenter har like rettigheter, muligheter og plikter. Et samfunn der sønnen min og datteren min kan ta de samme valgene, uten å bli ledd av, og tjene det samme om de tar like lang utdannelse og får seg en jobb med like mye ansvar.

IMG_8502

Det handler om at pappaer som vil være mer sammen med barna sine skal få mulighet til det uten å møte vantro blikk hos arbeidsgiver eller bli diskriminert lønnsmessig.  Det handler om at ingen far skal måtte slåss for å få mer enn 10 uker pappapermisjon om han ønsker mer tid med babyen sin. Det handler om respekt for at også menn kan slite i tida etter fødsel, og at menn som jobber i barnehager møtes med like mye respekt som en kvinne ville fått for at dette er en «ordentlig jobb».

Det handler om at sønnen min skal få gå med rosa Dora-genser i barnehagen eller danse jazzballett om han skulle få lyst til det uten at voksne kommer med «morsomme» kommentarer. Det handler om frihet fra vold, for kvinner og menn, uansett hva de har på seg, hvor de går eller seksuell legning.

IMG_8569
Det handler om at jeg vil at både sønnen og datteren min skal vokse opp i et samfunn der de blir vurdert etter hvem de er og ikke hva de har mellom beina.
he-can-do-it1

Jeg vil derfor oppfordre til å ta med seg kjærester, pappaer, kompiser og barn av begge kjønn og bli med i 8. mars toget. I Oslo er det altså på Youngstorget fra klokka 15, men det går tog både i Drammen, Trondheim, Bergen, Stavanger, Kirkenes og Stord m.fl , -og Aftenposten melder om rekordoppslutning!

Mens vi venter er denne låta fra Promoe og Gatas Parlament strålende oppladning.

Hva betyr 8. mars for deg? Og hvilke saker synes du er viktigst i år?

PS: I dagens Morgenbladet snakker jeg mer om 8. mars, og slår samtidig et slag for bra matpakker, blomstrete kjoler, blogosfæren. Hele intervjuet kan du lese her 🙂

 

8

Hva er de største milepælene som foreldre?

Foreldrebøker og brosjyrer på helsestasjonen er fulle av informasjon om barnas milepæler i oppveksten. Når kan de holde hodet sitt selv? Når kan de sitte oppreist uten hjelp? Når kan de bruke tre ord til å danne en setning?

I mitt stille sinn tenker jeg at det er en rekke vesentlige milepæler disse brosjyrene glemmer.

Jeje. Topp at du kan stå. Men når har du tenkt å lære deg å kle på deg dressen -eller enda bedre- henge den på knaggen sin etter bruk? (Fasit i følge mammaen min er forøvrig at hun venter på at jeg skal nå den siste milepælen ennå.)

Her kommer derfor min liste over de oversette milepælene for foreldre og barn:

Første gang du får til å amme på et offentlig sted. Jeg sier bare: Godt Brød, september 2006. Var så redd for at noen av de andre gjestene skulle bli støtt, men -sjokk!- Ingen ba meg gå! Ingen stirret surt på puppen min! Barnet fikk mat, jeg fikk rosinbolle og slapp å trille hylskrikende barn hjem. Der og da følte jeg at vi kunne klare alt.

Første gang du tørr droppe ullinnleggene i BH-en. Tre ord: Lo på puppen.

Første gang du kan drikke glovarm kaffe eller te igjen. Jeg får fortsatt luksusfølelse av å kunne drikke noe skikkelig varmt uten å bekymre meg for å søle på et spebarn på fanget eller at ettåringen skal veive ned koppen min når vi spiser frokost.

Første gang du kan ha på deg klær som IKKE kan vaskes på minst 60 grader. Med andre ord: Klær som ikke tåler gulp/sviskemos/Nestles kalkungryte med grønnsaker/makrell i tomat. Eventuelt også klær med paljetter eller annet mønster som vanligvis ville blitt intendert inn i det bløte barnekinnet. Og når vi snakker om klær:

Første gang barna klarer å dra hendene gjennom genserermene selv. Noen ganger føltes det å kle på et sprellende barn som å forsøke å klemme tannkrem inn i tuben igjen.

Første gang barnet klarer å si ifra at det skal kaste opp -før det er spy overalt. Ah! Nesten den viktigste milepælen av dem alle! Da datteren min for noen måneder siden klynket av smerte om natta kunne jeg spørre henne og hun pekte og forklarte hun at hadde vondt i den nederste tanna som datt ut noen dager ut noen dager senere. Seks år tidligere tok det dagvis -for ikke å si ukesvis- før vi kunne slå fast at den samme tannas frembrudd hadde skylda for familiens kollektive søvnmangel.

Første gang du kan gå på do alene. Eventuelt «slipper å ha noen som klemmer nesa si inntil dusjveggen når du vasker håret». Jeg venter ennå i spenning på denne milepælen.

Første gang babyen sover hos besteforeldrene. En blandet følelse det der. På den ene side: Euforisk frihetsfølelse! På den annen side: Hvorfor er det så stille i huset? Lurer på om hun har sovnet nå… Hvor lenge er det til vi kan dra og hente henne igjen?

 Er det noen flere punkter du synes burde med på en slik liste? Hvilke ferdigheter eller milepæler har du satt mest pris på at barna har nådd? 
0
IMG_2034

Er livet en konkurranse?

Den siste uka har jeg tenkt endel på hvordan vi foreldre så lett havner i den fella at vi sammenlikner oss med andre. og «konkurrerer» om hvem som er best eller verst.

I Storbritannia har det samtidig vært mye buzz rundt «Spitfire-babyen»  Lille Jonathan ble født etter en fødsel som varte i fem minutter, lærte seg å snakke og gå da han var 7 måneder og nå som han har rundet ett kan han både bruke en laptop og ringe med en mobiltelefon, -og danse Gangnam Style. Bildene av lille Jonathan er supersøte, og jeg skjønner jo at både redaktørene og mammaen hans synes dette er en artig sak.

Rundt om i det ganske land triller barselgrupper rundt og diskuterer «uskyldig» hvem som har begynt å krype, hvem som har reist seg opp og hvor mange ord barna kan si i en setning. Det er lett å bli stressa om ens eget barn ikke en gang klarer å krabbe, når kiden som er født i måneden ettter allerede stabber målrettet rundt på lekeplassen. Og keg skjønner at man lett blir svett når poden bare sier «bababa» når han får en banan, mens han i vogna ved siden av sier «Tusen takk, mamma».

Men har dette egentlig noe å si på sikt? Var Obama virkelig den første babyen i barselgruppa si som klarte å holde nakken sin selv? Var Røkke først i klassen til å knekke lesekoden?

Og er det egentlig noe mål i seg selv at barna våre skal bli en ny mini-president eller moldensermillionær?

Særlig atletisk har jeg aldri vært. Tre sekunder etter at pappa tok dette bildet dundret jeg nok ned i sanda med et brak.

De fleste av oss vil vel dø med et smil om munnen om barna våre har funnet noen som elsker dem, driver med noe de trives med og kanskje til og med har fått et barn selv (OK, det siste der er ikke akkurat noe krav for et lykkelig liv, men rekk opp hånda de som vil ha barnebarn!)

Jeg tenker på klassen min.

Det var ikke nødvendigvis de som var mest populære når vi var 14 som fant kjærligheten først.
Jeg tenker på han snille, stille, smarte gutten på veggrekka, som sjelden ble ble bedt på de kule festene. På Facebook ser jeg han nå er lege og nygift med ei nydelig jente. På bildene ser jeg hvordan de begge stråler når de går ut av kirken i vinterværet.

Samtidig er det ikke bare de skoleflinke det har gått bra med i klassen. Tvertimot ser det ut til at de aller fleste -så lenge de ikke rotet seg altfor mye borti tunge rusmidler- har klart å snekre seg gode liv.

Selv om pugging av sinus, cosinus og tangens føltes menningsløst for en av jentene jeg hang med var hun en av de mest omsorgsfulle jeg har kjent, hadde ekstrajobb på sykehjem på videregående, og snakket engasjert til oss andre om hvor fint det var å se de gamle stråle opp når hun kom. I dag er hun sykepleier og tobarnsmor. En annen venninne kunne alltid leksene på rams når vi øvde hjemme hos meg, men når prøvedagen kom ville liksom ikke tankene stokke seg rett på papiret og toeren eller treeren landet på pulten nok en gang. Samtidig var det alltid henne som så det beste i andre, alltid henne som tok seg av han med uspesifisert utviklingsforstyrrelse vi andre skygga unna i sløydtimene, alltid henne som fant på noe gøy. Den omsorgen og kreativiteten får nå heldige elever glede av.

Uæh! Men jeg er jo så treg på sekstimeteren! Hvordan skal dette gå??

Selv brukte jeg mye tankeenergi på å bekymre meg for vår dårlig jeg var på å løpe 60 meteren. Mens Heidi perset på 8,5 på barneskolen, havnet jeg langt bak i tallrekka, bare marginalt foran hun med alvorlig astma.

(Hun med astma er jeg for øvrig også venn med på Facebook. Hun ser ut til å være lykkelig gift, har en søt, blond, smilende sønn og en til på vei.)

Selv prøver jeg å lære datteren min at hun ikke trenger å sammenlikne seg med klassevenninnene. Det har ikke noe å si om Flora kan hoppe 20 ganger med slengtauet i friminuttet, mens hun selv bare klarer 7. Det betyr lite om Wendy klarer å gå ut i guttespagaten, mens hun selv ikke er like myk. Det er langt viktigere at hun prøver å være en god venn og snill mot menneskene hun har rundt seg. Både når vi er babyer, barn og voksne har vi forskjellige styrker og svakheter. Gjør det noe? Eller er det nettopp det det vil si å være et menneske?

Hva tenker du? Sammenlikner vi oss for mye med hva andre mødre, andre barn får til? 

0

Den beste gaven jeg har gitt barna mine

Bøllefrø Kaluza 1 og 2.

Det var tidlig på morgenen denne torsdagen i august. Ute har det bare så vidt begynt å lysne, men jeg står fullt påkledd på rommet til datteren min, -med tårer i øynene.
Magen rumler. Jeg har ikke spist siden i går ettermiddag, og ikke drukket siden midnatt. Rumle er forresten ikke det eneste magen min gjør. Den strekker seg, buler, blir sparket innenfra. Noen skal ut,-og jeg har dårlig samvittighet.

Lite ante Karoline (3) hva som ventet..

Dårlig samvittighet når jeg ser på den sovende treåringen min, som slett ikke vet at livet slik hun kjenner det neste gang vi sees vil ha forandret seg for alltid.

Det er ikke hun som har bestemt at familien vår burde bli større. Hun er mer enn fornøyd nok med familien vår akkurat slik den funker i dag. Likefullt: Resten av livet vil oppmerksomheten hun er vant med å få fra meg, fra pappaen sin, ja til og med fra tante, onkler og besteforeldre være halvert.

Tårene triller der jeg stryker henne over det myke håret før jeg haster ut døra.
Hvordan kan jeg egentlig gjøre dette her mot henne?

En søster å finne på leker med.

Tre og et halvt år senere har jeg forlengst konkludert med at et søsken ikke bare var ok å gi datteren vår, -det var også den beste gaven vi kunne gitt henne noen gang. Ja, alenetida med mamma er krympet. Ja, hun får ikke like mye oppmerksomhet lenger, men det er egentlig helt greit. Den fokuserte tida og energien vi kunne vie vårt eneste barn, og mormor og Opas eneste barnebarn, var det egentlig veldig greit at hun ikke måtte være i midten av for lenge.

Er delt mormor nødvendigvis halv mormor?

Jeg har hatt dårlig samvittighet for lillebror og, jeg. For at han ikke på langt nær fikk den en-til-en tida som storesøster nøt da hun var baby. Mye fokus i barseltida gikk bort på å følge henne i barnehagen, trille til byen og kjøpe gummistøvler hun trengte, hente henne i barnehagen, leke med lego med henne så hun ikke skulle føle seg tilsidesatt av en lillebror og lese nattabok for henne.

Han fikk bare bli med på lasset. Mens hun ble plukket opp det sekundet hun gråt, måtte han pent vente til vi hadde fått satt henne trygt inn i bilstolen/vasket bort malingen fra fingrene hennes/løftet henne ned fra bokhylla hun hadde klatret opp i. Det gjorde vondt i foreldrehjertet, men burde jeg føle meg som en dårlig mor av den grunn? Næh.

For mens lillebror rett nok har fått mindre voksenoppmerksomhet, har han fått utrolig mye av noe datteren min aldri fikk: storesøsken-oppmerksomhet.

En søster jeg kan få til å le.

Allerede fra han var noen uker gammel var det hun som var flinkest til å underholde ham så han lå i ro mens vi skiftet bleie. Fra han kunne sitte i vippestol satt han alltid på gulvet på barnerommet og fulgte henne med blikket mens hun bygget lego, og hun jabbet og småpratet og elsket å være den store barnehagejenta som kunne forklare hva hun gjorde.

Denne storesøsteroppmerksomheten er ikke blitt mindre med årene. Når vi var på Sicilia i forrige uke kunne både mannen min og jeg ligge på solsenga og lese bøker i lange tider i strekk, fordi barna var i full gang med å arrangere sin egen hoppekonkurranse fra bassengkanten eller bygge sandslott sammen på stranda.

Faktisk tenker jeg ofte at det er mindre slitsomt å ha to barn enn ett. Ikke bare fordi det intense fokuset på det ene mennesket blir sunnere fordelt, men også fordi barna rett og slett ikke trenger meg like mye når de har en annen å gå til. Storesøster kan hente et glass vann. Lillebror kan blåse på tåa som er vond. Sammen kan de finne den puslespillbrikken som er borte.

En søster til å passe på meg da vi gikk i barnehagen.

Når jeg er sliten etter en lang arbeidsdag, drar de alle stolene ut på gulvet og leker tog, de bygger hytte av sofaputer og tepper eller de slår opp alle parpalyene de kan finne og leker sandstrand. I mens kan jeg lage middag, eller (la oss være ærlige her) legge meg på sofaen, drikke en kopp te og lese Aftenposten i fred.

Ofte blir det også til at jeg -med lyden av Sabeltann-syngende piratbarn som hojer i bakgrunnen- tenker på den morgenen jeg sto med stor mage og gråt ved datteren min sin seng. Dette med søsken, løste seg visst ganske fint allikvel.

Er jeg den eneste som har hatt dårlig samvittighet fordi oppmerksomheten storesøsken og småsøsken får føles så forskjellig? Hva synes du er det beste -og det verste- med å ha flere barn? Og hvilke tanker gjør du selv deg om å få flere barn?

«Og den storesøskenoppmerksomheten blir ikke mindre med årene..»

0

20 ting som endrer seg når du får barn

Hvordan forandrer livet seg når du får baby? Før jeg reiste til Sicilia møtte jeg en ny-gravid venninne til lunsj, og mens hun pepret meg med spørsmål og alt fra fødeplass til trening og ferier med barn tenkte jeg på hva jeg skulle si. For hvordan kan du forklare hvordan livet forblir akkurat likt, men likevel endrer seg så vesentlig når du får barn?

Hvordan universet mitt stoppet å dreie seg om meg selv -hva jeg hadde mest lyst til – hvor mye jeg ville jobbe -hva jeg ville spise til middag-hvor jeg ville tilbringe feriene – og istedet begynte å kretse rundt en annen sol.

Fortsatt komplett uvitende om hva hun hadde i vente..

Skribenten Rebacca Wolf har oppsummert hvilke ting hun syntes endret seg mest når hun fikk barn, og leserne på BabyCenter bidro med sine innspill. Her er noen av de jeg synes var spesielt treffende:

  1. Du tenker på et annet menneske 234,836,178,976 ganger om dagen.
  2. Du gir foreldre med et skrikende barn et «Jeg kjenner følelsen»-blikk fremfor et «Kan dere ikke få den der til å tie stille»-blikk.
  3.  De tingene du ofret for å få barn virker ikke lenger som offer.
  4. Der du før trodde du var fryktløs, oppdager du nå at du er redd.
  5. Du respekterer kroppen din …omsider.
  6. Du mister kontakten med de folkene du burde ha kvittet deg med i livet ditt for lenge siden.
  7. Du oppdager at smerten til barnet ditt føles mye verre enn din egen.
  8. Du tror igjen på de tingene du trodde på da du var barn.
  9. Hjertet ditt knuser mye lettere
  10. Hver dag er en overraskelse.
  11. Du ser på babyen din istedenfor deg selv når du ser i speilet.
  12. Du blir et A-menneske.
  13. Du kjøper heller en plastikk trehjulssykkel enn de fine skoene du har ønsket deg.
  14. Du lærer at å dusje om morgenen er en luksus.
  15. Du begynner å se på Barne TV igjen.
  16. De første månedene må du slutte å se på nyhetene fordi du ser alle historiene fra foreldrenes synspunkt og blir derfor altfor emosjonell.
  17. Du oppdager hvorfor du egentlig har pupper.
  18. Du oppdager at du kan ha en superfin samtale selv om den bare består av vokallyder som oooh og aaah.
  19. Du oppdager at hunden din, som pleide å være babyen din – bare er en hund.
  20. Du får lyst til å gjøre verden til et bedre sted.

Hva ville du ha føyet til på denne lista? Hvilke ting -små eller store- synes du endret seg da du fikk barn?

Og så var verden med ett helt lik. Og helt annerledes.

 

0

Bruker du iPhonen foran barna?

Vi kan le av mye rart som foreldrene våre gjorde. Jeg grøsser litt inni meg når jeg ser bilder av meg som baby, lykkelig sovende på magen. Bilen vi kjørte da jeg var liten, -en hvit Subaru-hadde ikke sikkerhetsbelter i baksetet. Og hvor mange har ikke kjørt til hytta med foreldre som røyka -inne i bilen?

Og jepp: Vi fikk selvsagt sykle uten hjelm.

Men latteren stopper liksom litt i halsen når jeg tenker på hva våre egne barn vil le av -eller gremmes over- fra sin egen oppvekst.

Jeg frykter at et av de sterkeste minnene barna våre vil ha er synet av en iPhone.

Mannen min og jeg snakker om dette ofte. Vi forsøker å lage regler om fornuftig bruk av iPhone, iPad og mac med barna til stede. På gode dager husker jeg å gjøre slik jeg har bestemt meg for: legge iPhonen i en skuff med en gang vi er hjemme fra skole og barnehage og la den bli der til barna har sovnet. På dårlige dager venter jeg på en viktig telefon, eller bare glemmer meg bort og synes det er så avslappende og digg og sitte og bla tankeløst gjennom Instagrambildene til vennene mine, svare på en kjapp mail eller sjekke VG Nett eller Yr.no for tjuende gang i dag mens barna leker.

Derfor fikk denne videoen meg til å grøsse:


Jeg er redd jeg glemmer å være tilstede der jeg er tilstede når jeg sitter med smarttelefonen i hånda. Jeg er redd jeg glemmer at det er mye viktigere at de menneskene jeg er sammen med her og nå liker meg og synes jeg er morsom å være sammen med enn at jeg får flere likes på Instagram eller at noen retweeter en vittig formulering jeg har hamret ut på Twitter.

(Har du ikke lest Øistein Holthes glitrende spalte om dagen datteren hans tok sine første skritt på stylter anbefaler jeg denne på det varmeste)

Jeg har innført begrepet «skjermtid» hjemme, barna får kun se TV eller spille iPad i barnetv-tida her hjemme, og det er den samme tida vi voksne får til å ta den telefonen som eventuelt haster eller ha egen skjermtid.

Likevel kan jeg ikke fri meg fra tanken om at vi voksne er hyklere når det kommer til barns skjermtid sammenliknet med vår egen. For barna får jo ikke drasse med seg en TV når vi drar vi drar i parken, får ikke spille på telefonen mens vi spiser middag. Men hvis mamma eller pappa får den viktige telefonen mens vi spiser,- er vi da tøffe nok til å la den ringe og vente med å ringe tilbake til måltidet er over?

Har disse gjort livene i familien bedre eller dårligere?

Det er to hovedgrunner til at smarttelefonmanien vi ser rundt oss i dag gjør meg betenkt.

  • Det ene er signalet vi sender til barna våre når vi titt og ofte er fraværende mentalt, selv når vi er fysisk sammen med dem.
  • Det andre er hva barna lærer av våre handlinger.

Psykiateren Bruce Wexler som jobber ved annerkjente Yale University i Amerika har funnet ut at når små babyer får muligheten til å leke enten med en ting en voksen holder på med, eller en helt lik ting som ligger nærmere den, vil de strekke hånda forbi den nærmesete gjenstanden og heller leke med hva enn det er den voksne holder.

Derfor vil jeg gjerne høre: Bruker du iPhonen i nærheten av barna? Synes du at du klarer å begrense bruken greit eller har du -som meg-tatt deg i å sjekke mailen kjapt mens du dytter barna på huska eller egentlig sitter og prater med andre? Hva synes du er en god regel for bruk av smarttelefon sammen med barn?

 

0

Om pappaperm i Aftenposten

I dag har jeg en kronikk på trykk i Aftenposten om fedrekvoten. Jeg hadde egentlig ikke tenkt til å engasjere meg i debatten denne gang, siden jeg prøver å ha litt sommerferie om dagen, men så blir det argumentert så tullete (og feil!) at jeg likevel lot meg fyre opp.

Jeg mener nemlig at det er pussig at kvinner jeg kjenner som er selvstendig næringsdrivende klarer å ta seg fri i forbindelse med fødsel, mens det er så mye vanskeligere for selvstendig næringsdrivende menn. (Kjenner du noen mødre som er ansatt i sitt eget selvskap? Hvordan har de løst permisjonen?) Rett nok er det ikke lett for oss kvinner heller. Skulle jeg jeg vært så heldig å få en baby til  måtte jeg nok jobbet på spreng i tida fram mot fødsel, vi måtte brukt fleksibelt uttak og jeg ville begynt å jobbe -så smått- tidligere enn om jeg fortsatt hadde en fast jobb å falle tilbake til.

Men så har man faktisk mulighet til å ta fleksibelt uttak av fedre/mødrekvoten over 3 år: Forlenge feriene litt, ta en fridag i uka eller ta fri når det eventuelt er lavsesong i yrket ditt. Det krever planlegging, men det er mulig. Vi snakker tross alt om betalt fri for å få tid med barnet du har laget.

Kanskje trenger vi bedre og tydeligere informasjon om denne muligheten?

For selv om det også er repetetivt, utmattende og til tider frustrerende å gå hjemme med en baby, så er det også et fantastisk gode å få betalt for å tilbringe tid med ditt eget barn. Det er fantastisk å oppleve at du kan få et lite menneske til å skoggerle fordi du hermer etter mikrobølgeovnplinget tjue ganger på rad, spise is mens de andre vansmekter på kontoret og ta i mot barnet ditt som stabber sine første stolte skritt mot deg.

Men når det er mor som har vagget rundt i månedsvis, har en smertefull fødsel foran seg og setter seg ned med magen full av baby for å fylle ut permisjonpapirene til NAV sammen med mannen sin sitter hun i utgangspunktet med alle essene på hånda. Til og med min liberale mann lot det være opp til meg hvordan vi skulle fordele permisjonen med barna våre, selv om han var tydelig på at han ønsket så mye tid med dem som mulig. Likefullt var det jeg som grodde fram barna, fødte dem, blødde i ukesvis etterpå og ammet.

Jeg tror nok jeg lett kunnet ruget litt mer på de permisjonsukene «mine»  og delt skjevere i egen favør om ikke fedrekvoten hadde eksistert. Det er jo få ting jeg digger mer enn å henge ut med verdens fineste barn!

(Det er jo ikke som om mødres tid med barna forvinner heller. Våre egne mødre hadde rett på 3 måneder barselperm etter fødsel, og så skal vi være misfornøyd med 42 uker + ferie? Joa, det er jo digg med enda mer fri, men:Seriøst..?)

Da er det ok at omgivelsene er så tydelige på at også far skal ha tid med barnet. Ikke for en abstrakt «likestillings» skyld, men fordi det er et gode for barnet vårt å få tid med begge foreldrene sine.

For det er her jeg mener de som vil fjerne fedrekvoten bommer. Fedrekvoten er en rettighet som sikrer barnet tid med far. Det er ikke «frihet» å fjerne en rettighet, (på samme måte som det ikke gir noe økt «frihet» å fjerne foreldres rett til ulønnet perm etter foreldrepermisjonen slik at arbeidsgiverne selv kan ha friheten til å velge om de vil innvilge eller ikke.)

Men alt dette skriver jeg altså mer om i Aftenposten i dag! Foreløpig er kronikken min bare å lese på papir, men den blir sikkert lagt ut på nett i løpet av dagen (da legger jeg selvsagt inn link!)

UPDATE: Da er kronikken ute på nett:
Følg pengene! Ønsker jeg barn må jeg ta konsekvensene. Hvorfor skal dette være så mye vanskeligere for en mann?

Hva synes du om Ernas utspill? Er arbeidslivet så liberalt at alle sjefer nikker positivt til menns ønske om noen måneder fri hjemme med barna? Hva er dine erfaringer?

 

0

Slapper du av med alkohol på ferie med barna?

God morgen! I dag har jeg alt vært oppe siden litt før 6, siden jeg skulle møte i studio hos TV2 på Karl Johansgate 6.30. (Godt jeg har to så entusiastiske vekkerklokker..)

Tiiidlig på morgenen er det digg at noen andre føner håret og gjør deg fin i en fei.

En ny undersøkelse fra alkovettorganisasjonen Av-og-Til viser nemlig at hver fjerde nordmann slapper av med alkohol når de er på ferie med barna. Halvparten av oss hver bidige dag.

Derfor ba God Morgen Norge meg om å komme i studio sammen med Av og Til leder Kari Randen for å snakke om foreldres alkoholforbruk i skoleferien.

Flinke, fine Kari Randen og meg i green roomet til TV2.

Selv er vi akkurat kommet hjem fra en nydelig uke i Danmark. Der drakk jeg ett glass vin på den første middagen, og resten av ferien droppet jeg alkoholen. For koster det egentlig så mye å la hver? Eller i det minste å la Sancerren bli i kjøleskapet til barna er i seng, og heller ta vinen på balkongen i kveldssola?

Kari Randen sa det tydelige på Tv2 i morges: Norske barn opplever en alkoholmarinert sommerferie. Ønsker vi egentlig det?

I motsetning til voksne kan ikke barn velge å dra hjem fra den grillfesten om de ikke synes det er noe morsomt mer.

Kari Randen påpeker at barna ofte kan føle det ekstra utrygt om foreldrene drikker når de er i et fremmed land eller i uvante omgivelser.

Jeg tenker det viktigste er å ha gjort seg noen tanker om dette på forhånd. Selv er jeg veldig glad i et glass kald rosévin i sommersola, men har bestemt bestemt meg for at min personlige grense sammen med barna er 1 glass vin. Gjerne mindre. Mannen min bytter stort sett til lettøl i sommersola.

Datteren min nærmer seg seks år -selv om det føles som jeg fødte henne i går!- og kanskje er det bare seks, sju år igjen før hun synes det er teit å dra på ferie med oss. Jeg synes det er verdt å tenke gjennom hvilke barndomsminner har jeg lyst til å gi henne fra ferien. Det skal ofte mindre vin til enn vi selv tror før mamma eller pappa forandrer seg nok til at barna synes vi er «rare» eller «annerledes».

Av og Til har laget noen fine råd som ligger ute på deres hjemmeside. Her foreslår de for eksempel:

  • Tenk deg om før du er i situasjonen. Bruk alkovett. Bestem deg på forhånd om, eller hvor mye du skal drikke.
  • Sørg for å ha flest anledninger sammen med barn og ungdom uten alkohol.
  • Finn praktiske løsninger som tar hensyn til barna, de trives best med edru voksne.
  • Vil du drikke når du er sammen med barn, drikk mindre enn du pleier.

Er det rett at barna skal få høye skuldre, for at vi skal få lave skuldre? Hva synes du?

Drikker du vin for å slappe av sammen med barna i ferien? Hva er grensa di? Og har du noensinne selv sett voksne opptre beruset sammen med barn?

0

Har vi for mange «foreldre-eksperter» i dag?

For en stund siden fikk jeg en mail fra Norsk faglitterær forfatterforening som inviterte meg til å sitte i en paneldebatt sammen med Frode Thuen for å snakke om ekspertveldet norske foreldre må forholde seg til i dag.

Finnes det for mange eksperter? Fører mengden av spørsmål og svar-spalter i media, foreldrebøker og helsesøstersamtaler til at foreldre blir mer opplyst eller mer forvirrret. Hvilken rolle spiller sosiale medier oppi dette? Var alt bedre før?

Fra Husmorens Leksikon utgitt på Åsmund S. Lærdals Forlag i 1947.

For å ta det siste her og nå. Det er lett å se for seg at det var så mye enklere for foreldrene og besteforeldrene våre å oppdra barn, fordi de hadde én oppdragelsesretning å forholde seg til.

Jeg er ikke sikker på om det nødvendigvis var så mye bedre. Historien gir oss nok av eksempler på ekspertråd som rangerte fra pussige og ubegrunnede til livsfarlige som «eksperter» som usikre foreldre pliktskyldigst fulgte, selv om det kanskje stred mot egen magefølelse.

Og slik ble besteforeldrene våre oppdratt..

Det mest åpenbare eksempelet er fysisk avstraffelse. Eksperter på barneoppdragelse har i generasjoner argumentert for at det å slå et barn er en finfin måte å lære dem gode verdier som -tja- å være snill mot andre på. I dag er de fleste nordmenn -og forskere-enige om at dette er skadelig, og det er selvsagt forbudt å slå også folk under 18 år.

Jupp. Alt var jammen bedre før.

I land som England og USA er det fortsatt tillatt å banke barna sine for å lære dem ikke-vold, noe som demonstrer hvordan det i barneoppdragelse er vanskelig å lene seg også på majoriteten mening. En stor undersøkelse publisert i The Times viser at 80 prosent av briter mener slag er en fornuftig del av barneoppdragelsen. Vi skal likevel ikke bli for selvtilfredse. Forbudet mot «klaps» som en del av barneoppdragelsen her hjemme kom først i 2010.

For knappe hundre år siden mente ekspertene at barn kunne oppdras med samme metode som Ivan Pavlov brukte for å trene opp hunder.

Da oldeforeldrene våre skulle oppdra barna sine var behavoiorisme på moten. Den store foreldreprofeten på den tida het John B. Watson og var tungt inspirert av eksperimentet med Pavlovs hund. (Kort fortalt ringte Pavlov med en bjelle hver gang hundene skulle få mat. Til slutt begynte hundene å sikle bare fordi de hørte bjellen. De var «trent» til å koble bjellelyd med mat. Samme prinspipp trodde ekspertene på den tidene at kunne brukes på barn.)

Foreldre på den tiden fikk derfor streng beskjed om å trene opp barna ved å belønne ønsket oppførsel og straffe uønsket. Barna skulle følge nøyaktige skjemar for mat, søvn og pottesitting.  Og ekspertene har jo alltid rett..

I stor grad gir de to feministene bak «Husmorens leksikon» fra 1947 råd som både er radikale og forut for sin tid: «Vær konsekvent. Skjenn virker oftest mot sin hensikt. Ytre former lærer barnet best ved eksempelets makt.»

Så var det 50-tallet da. Tida da norske mødre gikk hjemme og bakte kaker og lekte med barna sine i et idyllisk barne-utopia. Eller?

I Husmorens Leksikon skrevet i 1947 av Dagbladet-journalisten Gerd Benneche (forøvrig mor til min fantastiske tidligere kollega Sissel Benneche Osvold!) og Stavanger Aftenblads Ruth Thomsen er de eller så radikale forfatterne tydelige på den tidas råd. Barn skal ikke lekes med!

«Barnet må få være i fred med leken sin uten inngrepen fra den voksnes side. Det skal få gå helt opp i sin lek. Avbryt ikke leken fordi det nå passer deg å beskjeftige deg litt med barnet. Ved vanemessig å gripe forstyrrende inn kan man helt ødelegge barnets konsentrasjonsevne»

Om små babyer var forfatterne litt rundere. De kunne i blant bli hentet ut fra barnerommet utenom spisetidene for å være sammen med mor eller far.

«Barnet skal ikke skjemmes bort, men det bør når det er våkent stundevis få ligge der det er andre til stede.»

Benkamin Spocks bok «The Common Sense Book of Baby Care» ble banebrytende fordi han argumenterte for mer kos og mindre straff i barneoppdragelsen.

Internasjonalt var Doktor Spock den fremste foreldreeksperten på denne tida. Hans tanker om at foreldrene faktisk burde kose med barna sine var banebrytende. Samtidig var han klar på at alle babyer skulle sove på magen. Et råd vi i dag vet har ført til tragisk mange unødige dødsfall i krybbedød.

Drammen, 1981: Jeg aner fred og ingen fare der jeg sover på magen i egen seng på rommet mitt. Akkurat slik mamma hadde fått beskjed om fra foreldreekspertene i boka si.

Våre egne foreldre hadde også tydelige «eksperter» de skulle høre på. I tillegg til å legge oss på magen fikk de beskjed om å legge de nyfødte barna på eget rom så snart som mulig. I min mors foreldrebok «Å ha småbarn» som er skrevet av av Madeleine Katts og gitt ut i 1969 kunne hun lese:

«Hvis De har mulighet til å innrede et eget rom til babyen, så gjør det. Det er bra å venne den til å sove alene allerede fra begynnelsen. Ofte sover moren roligere da.»

Forøvrig nok et ekspert-råd vi i dag vet i verste fall fører til økt risiko for krybbedød, men som også er upraktisk for en vellykket amming.

Da jeg var gravid fikk jeg disse bøkene som mamma hadde spart på fra sine svangerskap. Stor underholdning å lese i dag!

I boka «Mamma for første gang» beskriver Gro Nylander hvordan det føltes å være en ung mor i ekspertenes vold på den tida.

» La ham skrike» sa de om den første. Han lå på eget rom! Jeg måtte holdes tilbake i sengen mens ungen skrek og skrek. Det ble omsider stille. Da lå han rød og hoven av gråt og hadde sprellet så voldsomt at hodet var komemt ned i fotenden av kurven»

Med neste sønn får Nylander råd om å kutte nattamming etter noen måneder.

» La ham skrike. Ja vel. Vi bar babykurven til den adnre enden av leiligheten der det var mest lytt. Og han skrek og skrek. Jeg satt ved kurven mens tårene site. Han var desperat. Etter en time ga jeg opp og løftet den skjelvende bylten opp til meg. Siden angret jeg alltid på den natten».

Hennes egne erfaringer som ung mor bidro til å gjøre Gro Nylander skeptisk til ekspertråd som går på tvers av foreldres egen magefølelse.

Jeg er som dere skjønner skeptisk til vedtatte sannheter og eksperter. Derfor forsøker jeg på denne bloggen alltid å spore opp gode, seriøse forskningsrapporter og troverdige rapporter for å belegge det jeg skriver om, enten det dreier seg om hull i ørene på babyer eller surrogati.

I dag sees ikke oppdragelse lenger på som én fasit som passer alle. Karin Naphaug og Midt i mellom-senteret svarer stikk motsatt om hvordan vi kan gå fram for å få barna våre til å sove, noe vi kan se på som et problem, eller som en berikelse som viser oss at det er flere veier fram til Rom.

Men blir vi mer forvirret enn godt er? Og gjør delte meninger hos mammabloggere forvirringen større eller mindre? Gjør det foreldre redde for å ta beslutninger selv? Kan nettforum som Barnimagen og Babyverden regnes som «eksperter»? Og er det bra eller dårlig? Hva kreves egentlig for at å kunne kalle seg en foreldreekspert?

Jeg gleder meg til å diskutere dette videre med Frode Thuen, pedagog Heidi Sveen og tilhørerne i NFFs lokaler  i Uranienborgveien 2 i kveld fra klokken 19.30. Kjempehyggelig om du vil bli med om du er i byen. Hvis ikke blir jeg kjempeglad for å høre dine tanker om teamet i kommentarfeltet under. Jeg vil gjerne ha flere momenter med meg inn i debatten 🙂

Hva synes du? Hva er din egen erfaring med «eksperter» når det kommer til barn og foreldreliv? Har du fått noen motstridende eller forvirrende råd fra helsestasjonen eller andre? Hvilken rolle mener du blogosfæren spiller? Blir du klokere eller mer forvirret av å lese blogger skrevet av andre foreldre? Og hvilke eksperter på oppdragelse har du mest tiltro til selv?

 

14

Har vi for mange "foreldre-eksperter" i dag?

For en stund siden fikk jeg en mail fra Norsk faglitterær forfatterforening som inviterte meg til å sitte i en paneldebatt sammen med Frode Thuen for å snakke om ekspertveldet norske foreldre må forholde seg til i dag.

Finnes det for mange eksperter? Fører mengden av spørsmål og svar-spalter i media, foreldrebøker og helsesøstersamtaler til at foreldre blir mer opplyst eller mer forvirrret. Hvilken rolle spiller sosiale medier oppi dette? Var alt bedre før?

Fra Husmorens Leksikon utgitt på Åsmund S. Lærdals Forlag i 1947.

For å ta det siste her og nå. Det er lett å se for seg at det var så mye enklere for foreldrene og besteforeldrene våre å oppdra barn, fordi de hadde én oppdragelsesretning å forholde seg til.

Jeg er ikke sikker på om det nødvendigvis var så mye bedre. Historien gir oss nok av eksempler på ekspertråd som rangerte fra pussige og ubegrunnede til livsfarlige som «eksperter» som usikre foreldre pliktskyldigst fulgte, selv om det kanskje stred mot egen magefølelse.

Og slik ble besteforeldrene våre oppdratt..

Det mest åpenbare eksempelet er fysisk avstraffelse. Eksperter på barneoppdragelse har i generasjoner argumentert for at det å slå et barn er en finfin måte å lære dem gode verdier som -tja- å være snill mot andre på. I dag er de fleste nordmenn -og forskere-enige om at dette er skadelig, og det er selvsagt forbudt å slå også folk under 18 år.

Jupp. Alt var jammen bedre før.

I land som England og USA er det fortsatt tillatt å banke barna sine for å lære dem ikke-vold, noe som demonstrer hvordan det i barneoppdragelse er vanskelig å lene seg også på majoriteten mening. En stor undersøkelse publisert i The Times viser at 80 prosent av briter mener slag er en fornuftig del av barneoppdragelsen. Vi skal likevel ikke bli for selvtilfredse. Forbudet mot «klaps» som en del av barneoppdragelsen her hjemme kom først i 2010.

For knappe hundre år siden mente ekspertene at barn kunne oppdras med samme metode som Ivan Pavlov brukte for å trene opp hunder.

Da oldeforeldrene våre skulle oppdra barna sine var behavoiorisme på moten. Den store foreldreprofeten på den tida het John B. Watson og var tungt inspirert av eksperimentet med Pavlovs hund. (Kort fortalt ringte Pavlov med en bjelle hver gang hundene skulle få mat. Til slutt begynte hundene å sikle bare fordi de hørte bjellen. De var «trent» til å koble bjellelyd med mat. Samme prinspipp trodde ekspertene på den tidene at kunne brukes på barn.)

Foreldre på den tiden fikk derfor streng beskjed om å trene opp barna ved å belønne ønsket oppførsel og straffe uønsket. Barna skulle følge nøyaktige skjemar for mat, søvn og pottesitting.  Og ekspertene har jo alltid rett..

I stor grad gir de to feministene bak «Husmorens leksikon» fra 1947 råd som både er radikale og forut for sin tid: «Vær konsekvent. Skjenn virker oftest mot sin hensikt. Ytre former lærer barnet best ved eksempelets makt.»

Så var det 50-tallet da. Tida da norske mødre gikk hjemme og bakte kaker og lekte med barna sine i et idyllisk barne-utopia. Eller?

I Husmorens Leksikon skrevet i 1947 av Dagbladet-journalisten Gerd Benneche (forøvrig mor til min fantastiske tidligere kollega Sissel Benneche Osvold!) og Stavanger Aftenblads Ruth Thomsen er de eller så radikale forfatterne tydelige på den tidas råd. Barn skal ikke lekes med!

«Barnet må få være i fred med leken sin uten inngrepen fra den voksnes side. Det skal få gå helt opp i sin lek. Avbryt ikke leken fordi det nå passer deg å beskjeftige deg litt med barnet. Ved vanemessig å gripe forstyrrende inn kan man helt ødelegge barnets konsentrasjonsevne»

Om små babyer var forfatterne litt rundere. De kunne i blant bli hentet ut fra barnerommet utenom spisetidene for å være sammen med mor eller far.

«Barnet skal ikke skjemmes bort, men det bør når det er våkent stundevis få ligge der det er andre til stede.»

Benkamin Spocks bok «The Common Sense Book of Baby Care» ble banebrytende fordi han argumenterte for mer kos og mindre straff i barneoppdragelsen.

Internasjonalt var Doktor Spock den fremste foreldreeksperten på denne tida. Hans tanker om at foreldrene faktisk burde kose med barna sine var banebrytende. Samtidig var han klar på at alle babyer skulle sove på magen. Et råd vi i dag vet har ført til tragisk mange unødige dødsfall i krybbedød.

Drammen, 1981: Jeg aner fred og ingen fare der jeg sover på magen i egen seng på rommet mitt. Akkurat slik mamma hadde fått beskjed om fra foreldreekspertene i boka si.

Våre egne foreldre hadde også tydelige «eksperter» de skulle høre på. I tillegg til å legge oss på magen fikk de beskjed om å legge de nyfødte barna på eget rom så snart som mulig. I min mors foreldrebok «Å ha småbarn» som er skrevet av av Madeleine Katts og gitt ut i 1969 kunne hun lese:

«Hvis De har mulighet til å innrede et eget rom til babyen, så gjør det. Det er bra å venne den til å sove alene allerede fra begynnelsen. Ofte sover moren roligere da.»

Forøvrig nok et ekspert-råd vi i dag vet i verste fall fører til økt risiko for krybbedød, men som også er upraktisk for en vellykket amming.

Da jeg var gravid fikk jeg disse bøkene som mamma hadde spart på fra sine svangerskap. Stor underholdning å lese i dag!

I boka «Mamma for første gang» beskriver Gro Nylander hvordan det føltes å være en ung mor i ekspertenes vold på den tida.

» La ham skrike» sa de om den første. Han lå på eget rom! Jeg måtte holdes tilbake i sengen mens ungen skrek og skrek. Det ble omsider stille. Da lå han rød og hoven av gråt og hadde sprellet så voldsomt at hodet var komemt ned i fotenden av kurven»

Med neste sønn får Nylander råd om å kutte nattamming etter noen måneder.

» La ham skrike. Ja vel. Vi bar babykurven til den adnre enden av leiligheten der det var mest lytt. Og han skrek og skrek. Jeg satt ved kurven mens tårene site. Han var desperat. Etter en time ga jeg opp og løftet den skjelvende bylten opp til meg. Siden angret jeg alltid på den natten».

Hennes egne erfaringer som ung mor bidro til å gjøre Gro Nylander skeptisk til ekspertråd som går på tvers av foreldres egen magefølelse.

Jeg er som dere skjønner skeptisk til vedtatte sannheter og eksperter. Derfor forsøker jeg på denne bloggen alltid å spore opp gode, seriøse forskningsrapporter og troverdige rapporter for å belegge det jeg skriver om, enten det dreier seg om hull i ørene på babyer eller surrogati.

I dag sees ikke oppdragelse lenger på som én fasit som passer alle. Karin Naphaug og Midt i mellom-senteret svarer stikk motsatt om hvordan vi kan gå fram for å få barna våre til å sove, noe vi kan se på som et problem, eller som en berikelse som viser oss at det er flere veier fram til Rom.

Men blir vi mer forvirret enn godt er? Og gjør delte meninger hos mammabloggere forvirringen større eller mindre? Gjør det foreldre redde for å ta beslutninger selv? Kan nettforum som Barnimagen og Babyverden regnes som «eksperter»? Og er det bra eller dårlig? Hva kreves egentlig for at å kunne kalle seg en foreldreekspert?

Jeg gleder meg til å diskutere dette videre med Frode Thuen, pedagog Heidi Sveen og tilhørerne i NFFs lokaler  i Uranienborgveien 2 i kveld fra klokken 19.30. Kjempehyggelig om du vil bli med om du er i byen. Hvis ikke blir jeg kjempeglad for å høre dine tanker om teamet i kommentarfeltet under. Jeg vil gjerne ha flere momenter med meg inn i debatten 🙂

Hva synes du? Hva er din egen erfaring med «eksperter» når det kommer til barn og foreldreliv? Har du fått noen motstridende eller forvirrende råd fra helsestasjonen eller andre? Hvilken rolle mener du blogosfæren spiller? Blir du klokere eller mer forvirret av å lese blogger skrevet av andre foreldre? Og hvilke eksperter på oppdragelse har du mest tiltro til selv?

 

0