Småbarnshjernen -en nyttig illustrasjon

Noensinne lurt på hvordan hjernen til barna dine funker? Jeg har fått tak i et unikt tverrsnitt, som for første gang besvarer det ofte stilte spørsmålet: Hva i alle dager er det de tenker på??

 

Stemme ganske bra, eller hva? Ha en nydelig lørdag!

0

De 5 mest uunnværlige babytingene

Her om dagen blogget jeg om de 5 mest unødvendige babyproduktene. Debatten i kommentarfeltet etterpå inspirerte meg til å tenke over hvilke produkter som faktisk gjorde livet mitt lettere i de hektiske babyårene. Her er lista mi. Hvordan ser din ut?

Look Ma! No hands!

  1.  Bæredings -hvis jeg bare kunne ta med meg en baby og én ting til en øde øy hadde det utvilsomt blitt en bæresele. Jeg prøvde flere forskjellige, men den jeg likte best var en enkel mei tai. Den var superlett i bruk og har brukt den på begge barna fra baby-stadiet og opp til toårsalderen. Som nybakt mor var det helt magisk å få igjen begge armene mine. Fikk trøtte barn til å sove. Sutrete barn til å slappe av . Vil nesten si den har samme funksjon som punkt én på drømmelista mi. (se under)
  2. Inotynol -eneste som funka for bleiesår.
  3. Vippestol -Min var (en arvet en) fra BabyBjörn og den gjorde at babyene våre fra de var ganske små har kunne sitte happy mens vi får spist hevet i oss middagen i fred. I hvertfall i en sju minutter eller så.
  4. DVD-spiller i bilen -sorry Susanne (25) og idealistisk ettbarnsmor. Bilen er et passiviserende sted. Da er passiviserende leker bra. Det tok meg fire års som mamma, timesvis med grining, Egner-lydbøker, manisk synging -for ikke å snakke om amming stående krumbøyd over et bilsete i en busslomme- rosinesker og klistremerker før jeg kastet inn håndkleet og kjøpte dobbel DVD-spiller på Claes Ohlson. Siden har ikke livet (eller kjøreturene til besteforeldrene i Skien) vært det samme. Sikker på vi kunne reist non-stop til Italia og hjem uten å hørt annet enn «Hvem er den aller kuleste Dora Dora?» fra baksetet. En varm takk.
  5. Spisefrakk – Gjorde at antall skift på mini kunne være nede i (sjokk!) en om dagen. Jeg kjøpte to for 50 kroner på Ikea  og bruker de ennå hver gang barna skal male, – eller spise suppe.

Og når vi først er i gang. Her er 5 ting jeg gjerne skulle ønske var funnet opp:

  1. Volumknapp på baby. Eventuelt en app som oversatte uforståelig babygråt til normal tale slik at: «ÆÆÆÆÆÆÆUUUHHHHH» i 3 timer ble til: «Jeg har for øyeblikket vondt i magen.»  Eller «Jeg har bare en eksistensiell krise. Skyld på Weltschmertz
  2. En gravidtetstest som funker dagen etter befruktning. 14 dager er en eeeeeevighet når du går og innbiller på deg symptomer. (Er jeg ikke litt kvalm? Ikke? Bittelitt??) Og med det samme den er i gang, kanskje den kunne vist om resten av en eventuell graviditet ville gå bra, om barnet ble friskt og sunt og fikk seg en snill kjæreste og en ordentlig jobb og et langt og lykkelig liv? Er det for mye forlangt, hæ? I verdens rikeste land??
  3. Leker med lyder som ikke føles som Guantanamotortur for ørene. (Kan ikke det plastikk-keybordet med gårdsdyr på spille Rihanna? Eller i det minste en fiffig versjon av Billy Jean?)
  4. Når vi er inne på leker: Kan noen værsåsnill å lage sammeleggbare varianter av gyngehester/dukkevogner/sklier/hoppekaniner/gåbiler/dukkehus? Du vet, sånne svære leker barneløse tanter og besteforeldre elsker å gi bort, men som snart tar opp størsteparten av det ledige gulvarealet i treromsen min?
  5. En alarm som varsler meg før ungene skal spy. En mobilvariant jeg kunne hatt i bilen hadde vært strålende.

Jeg ønsker ikke et øre i godtgjørelse hverken for idé eller rettigheter til patent. Her er det bare å rappe villt og sette i produksjon for driftige gründertyper. Jeg garanterer at pengene vil fosse inn.

Hvilke babyting kunne ikke du klart deg uten? Hvilke ville du tatt med deg til en øde øy? Og hvilke skulle du ønske noen kunne se å finne opp snart?

 

0

Oppskjørta: Når pappa er superhelt i kjole

Ville du latt sønnen din på 5 år gå med skjørt i barnehagen? Hva ville du gjort hvis de andre guttene begynte å erte ham for det?

Dette var en problemstilling den tyske faren Nils Pickert sto ovenfor. Valget han gjorde har ført til at han hylles som en foregangsfigur i medier verden over.

Selv er jeg usikker på hva jeg ville valgt. En ting er å la ett- og toåringer labbe rundt med Dora-skjørt over Nøstebarnbodyen og ulltightsen. Men når barna bikker tre blir venner og sosial aksept viktigere. Er det vår jobb å lære barna å passe inn eller oppmuntre dem til å tørre å være seg selv?

Pippi har lært oss at jenter også kan være tøffe og sterke. Men trenger vi en Pippi for gutta også?

Det jeg vet er at kjønnsrollemessig er handlingsrommet for sønnen min på to mindre enn for datteren min på fem. Ingen løfter et øyebryn om hun kommer i helsort Sabeltannantrekk én dag og rosa prinsesseskjørt den neste. Hvis hun klatrer i trær, spiller fotball eller blir god på å snekre synes alle hun er kul og tøff. Men hvor mange av oss er tøffe nok til å sende guttungen som liker å danse på ballettskole? Eller la ham gå i kjoler i førskolealder om han har lyst til det?

Nils Pickert har gjort sitt valg. Han har en sønn som liker å kle seg i kjoler, er bosatt i en konservativ småby i Sør-Tyskland, og i en artikkel i det tyske magasinet Emma skriver han:

«Ja, jeg er en av de pappaene som forsøker å oppdra barna likt. Jeg er ikke en sånn akademisk far som babler i vei om likestilling under studiene, for deretter, så snart det kommer en baby i huset, rykke inn i et fluffy kjønnsrollemønster der han gjør karriere, mens hun gjør resten.» 

Når sønnen hans ikke lenger turte å kle seg i kjoler i barnehagen fordi de andre gutta lo av ham sto Nils overfor et valg. Skulle han overtale sønnen til å droppe kjolene for å passe bedre inn?

«Etter mye tankevirksomhet sto jeg igjen med én løsning: Å gjør skuldrene mine brede nok for min lille kompis og kle meg i skjørt selv.»

Først var sønnen nervøs for «skjørt og kjole»-dagen, men når en dame stirret sånn på dem at hun

«gikk med ansktet først inn i en lyktestolpe brast sønnen min ut i latter. Neste dag fisket han fram en kjole fra bunnen av klesskapet sitt. Først bare for helgebruk. Senere også for barnehagen.»

Mammadamen skrev i forrige uke: «Jeg mener bestemt at jeg legger til rette for at gutta mine skal utvikle seg med utgangspunkt i individ og ikke kjønn. Hvorfor er de så typisk gutter da?»

Senere i den som alltid vellskrevne teksten hennes, beskriver hun hvordan én babydukke ikke ble godt mottatt til jul, mens kassa med biler og verktøy er full.

Line Konstali har også blogget spennende tanker rundt temaet.

Vi liker å tro at vi behandler barna våre likt. Men jeg vet at jeg ikke har gjort det.

Da datteren min var liten fikk hun selvsagt både Duplo Lego, Brio jernbane, biler og dukker å leke med. Men ett år etter at sønnen vår ble født hadde de fem, seks bilene vokst til en hel kasse pluss en garasje, og alle som kom på besøk hadde med bøker om Rorri Racerbil, gensere med Spiderman eller DVD-er med Monstertrucker.

Hvilke leker er det vi automatisk trekker fram når han har venner på besøk? Hvor ofte setter mannlige besøkende seg ned og kler på babydukker og drar i gang en rollelek om pappa og baby?

Marlene Dietrich -en annen tysker som ikke var redd for å ta en støyt for å utvide handlingsrommet for kjønnene.

Som jeg har skrevet før: Kjønnsroller er ikke hugget i stein. De forandrer seg ikke hvis ikke vi gjør noe med dem.

Det er ikke lenge siden det var uhørt for jenter å gå i bukse. Dronning Caroline Mathilde  av Danmark-Norge (jepp, hun fra En Kongelig Affære) ble sett på med stor skepsis fordi hun  likte å kle seg i herreklær når hun red.

Uten at foregangsfigurer som Marlene Ditrich og Katherine Hepburn tok støyten for å utvide samfunnets syn på hva kvinner kan gå med hadde døtrene våre hatt mindre handlingsrom i dag.

Susan Molinari, et kongressmedlem fra New York, skapte oppstyr i amerikanske medier når hun gikk på talerstolen i Representantenes Hus kledd i -gisp-bukser.  Dette var i 1990.

Nils og sønnen på tur. Foto: Emma.de

Men tilbake til den tyske småbyen. Hvordan gikk det med sønnen til Nils?

«Han lakker neglene. Han synes neglelakk ser pent ut på pappas negler også. Når andre gutter (og det er nesten alltid gutter) prøver å erte ham smiler han bare og sier: Den eneste grunnen til at dere ikke tørr å gå med skjørt og kjoler er fordi pappaene deres ikke tør heller.» Så brede er skuldrene hans blitt.»

Hva synes du om måten Nils reagerte på overfor sønnen? Ville dere gjort det samme eller mener du det bare er å forvirre kjønnsrollene? Tror du vi klarer å likebehandle barna våre? Og ville du meldt sønnen din på ballett om alle andre gutta i klassen spilte fotball?

0

5 tips for å snakke med barna om følelser

 

«Hva? Rosinbolle på en helt vanlig mandag?»

 

– Hva har du gjort i barnehagen i dag?

– Ingenting.

– Du må jo ha gjort noe? Har dere lekt ute?

– Joa.

– Hvem lekte du med?

– Husker ikke.

– Har dere sklidd på sklia?

– Husker ikke.

– Har dere lekt inne?

– Ja.

Det er ikke alltid så lett å få barna til å snakke, hverken om dagen sin eller enda viktigere: om hvordan de egentlig har det.

«Når man er sinna blir man liksom morsk med øynene.»

For å åpne for en mer givende samtale med et barn som er innstilt på å svare med enstavelsesord har jeg noen strategier på lur:

  1. Jeg gir barna tid. Når jeg henter de i barnehagen er barna gjerne slitne og ikke i humør for å legge ut i det vide og det brede om dagens sin til en entusiastisk mor. Venter jeg til vi er kommet hjem og de har hentet seg inn har jeg større sjansen for å få svar som går utover den klassiske: Ja, nei og ingenting.
  2. Jeg forteller selv først. Ingen liker å føle at de er i et tredjegradsforhør. Når jeg skal få barn til å snakke hjelper det ofte mer å dele egne opplevelser først. «Vet du hva jeg har gjort på jobben i dag? I dag har jeg snakket med en dame på radioen!» eller «I dag har jeg bare sittet ved macen og skrevet og skrevet og skrevet i hele dag. Men jeg spiste lunsj med Ragnhild da. Det var hyggelig!»  Så spør jeg barna hva de har gjort. På den måten blir samtalen mer likeverdig. Dette funker spesielt godt om det er noe du vet plager barnet om dagen. Istedenfor å si: «Er det noen som holder deg utenfor leken?» sier jeg: «Da jeg var barn skjedde det ofte at ett barn ble holdt utenfor leken. Noen ganger  var det Margaret. Noen ganger  var det Heidi. Noen ganger meg. De sa jeg ikke fikk være med. Da ble jeg lei meg. Er det sånn i barnehagen fin noen ganger også?»
  3. Jeg fyller ikke pauser med prat. Dette er et klassisk intervjutriks, som jeg lærte av min eminente kollega, den tidligere portrettskribenten i Magasinet-Hallgeir Opedal. Det funker topp på fåmælte intervjuobjekter og ubehagelige spørsmål, men minst like bra virker det på barn! Stillhet er ubehagelig. Hvis vi har stilt et spørsmål lar vi det derfor ofte ikke gå mange sekundene før vi begynner å fylle tomrommet med prat eller nye spørsmål. Ikke gjør det. Vent og se hva som skjer. Omfavn stillheten. Etter 30 sekunder, eller til og med et helt minutt begynner samtalepartneren din å prate istedenfor. Barn trenger ofte lenger tid enn voksne med å finne de rette ordene. Gi dem den tiden.
  4. Jeg venter til vi skal legge oss. Er det ikke rart hvordan mørket gjør det enklere å åpne seg? Har hatt mange lange samtaler med mamma ved sengekanten i oppveksten, og den tradisjonen har jeg tatt med meg videre. Barna mine blir i hvertfall veeeldig skravlete straks lyset er av og de skal legge seg. Mulig det er for å trekke ut tida før de må sove, men så lenge det fører til gode samtaler gir jeg rolig beng i det.
  5. Jeg gir barna andre måter å fortelle på. Noen ganger er det lettere å fortelle ting ved å tegne. Det er noe med det å ha et annet sted å se, og noe å drive på med som kan gjøre det lettere å åpne seg. (Har du hatt dype samtaler mens du kjører bil før, for eksempel? Samme mekanismen.) Jeg kan be barna tegne en tegning om hva de har opplevd i dag. Eller vi kan gjøre noe datteren min er veldig glad i, nemlig å «tegne følelser». Jeg tegner omrisset av et hode med hals og ører på et ark, og så bestemmer vi sammen hvilken følelse hun skal tegne. Det gir oss et glitrende utgangspunkt for å snakke om den følelsen. Hvordan ser vi ut når vi er redde? Er det noe du er redd for? Hva gjør deg trist? Har du gjort sånn at noen andre har blitt triste noen gang?

Har du opplevd å bli møtt med enstavelsesord fra barna når du vil høre om dagen deres? Hva gjør du for å få barna til å fortelle mer? Tror du noen av disse strategiene ville funket hos deg og?

«Jeg er bare redd for at mamma og pappa og lillebror skal dø. Bortsett fra det er jeg ikke redd for noenting.»

24

Arne Hjeltnes' hemmelige middagstriks

Jeg elsker å lese kokebøker! Etter at barna har lagt seg, synes jeg det er topp å ligge i sofaen med en kopp te (og kanskje noe digg ost eller spekeskinke å mumse på) og få inspirasjon til gode middager.

Sist ut i hylla mi er boka til Arne Hjeltnes: «Helt på Kjøkkenet», som kom i høst. Når jeg bladde i den fikk jeg blant annet hans tips til en kjapp og billig hverdagsmiddag. Det viser seg nemlig at Arne Hjeltnes liker å stikke ut fiskepudding med pepperkakeformer og steke i litt smør i panna. Fiskepuddingen serverer han for eksempel med stekt bacon og gulrøtter.

Boka inneholder ellers trebarnsfarens favorittoppskrifter fra flere verdenshjørner. Her er middagsretter som thaifiskekaker og lammekjøtboller, desserttriks som pappas brownies (fra Toropose. I like!) med ekstra cashewnøtter og seterrømme, pluss tips til enkel snacks som å bytte ut potetgullet med hjemmeristede gresskarfrø.

Har du tips til noen billige hverdagsretter? Hva lager du til middag når det slunker på kontoen?

//for ordens skyld: jeg har linka boka via TradeDoubler. mer om det her

0

Arne Hjeltnes’ hemmelige middagstriks

Jeg elsker å lese kokebøker! Etter at barna har lagt seg, synes jeg det er topp å ligge i sofaen med en kopp te (og kanskje noe digg ost eller spekeskinke å mumse på) og få inspirasjon til gode middager.

Sist ut i hylla mi er boka til Arne Hjeltnes: «Helt på Kjøkkenet», som kom i høst. Når jeg bladde i den fikk jeg blant annet hans tips til en kjapp og billig hverdagsmiddag. Det viser seg nemlig at Arne Hjeltnes liker å stikke ut fiskepudding med pepperkakeformer og steke i litt smør i panna. Fiskepuddingen serverer han for eksempel med stekt bacon og gulrøtter.

Boka inneholder ellers trebarnsfarens favorittoppskrifter fra flere verdenshjørner. Her er middagsretter som thaifiskekaker og lammekjøtboller, desserttriks som pappas brownies (fra Toropose. I like!) med ekstra cashewnøtter og seterrømme, pluss tips til enkel snacks som å bytte ut potetgullet med hjemmeristede gresskarfrø.

Har du tips til noen billige hverdagsretter? Hva lager du til middag når det slunker på kontoen?

//for ordens skyld: jeg har linka boka via TradeDoubler. mer om det her

7

Kaluza på Radioselskapet

                                                                                                                                                                                                         Source: genderrevealparty.net via Megan on Pinterest

 

Hvis du har en radio i nærheten mandag rundt lunsjtider må du skru på P2! Redaksjonen i Radioselskapet syntes nemlig innlegget jeg skrev om amerikanske ultralydfester og «gender reveal parties» var så underholdende at de har invitert meg i studio for å fortelle mer sånn en gang mellom 11.30 og 12.30. Moro!

                                                                                                                                                                                                    Source: mallorybuckphotography.com via Callie on Pinterest

 

Du kan også høre innslaget live på nettradio her.

Hva tror du? Kan trenden med fester der kjønnet til barnet i magen blir avslørt bli en slager her hjemme også? Og synes du fokuset på stadig mer avanserte babyshowers er symptom på en barnebesatt kultur eller et tegn på graviditeten i vår generasjon ikke lenger trengs gjemmes bort?

 

 

 

0

Lullaby

I går kveld hørte jeg på denne fine sangen til Dixie Chicks, og gråt en liten tår. (Lettrørt? Hvem, jeg??)

Derfor ville jeg gjerne dele den med dere:

«They didn’t have you where I come from
Never knew the best was yet to come
Life began when I saw your face
And I hear your laugh like a serenade

How long do you want to be loved
Is forever enough, is forever enough
How long do you want to be loved
Is forever enough
Cause I’m never, never giving you up

I slip in bed when you’re asleep
To hold you close and feel your breath on me
Tomorrow there’ll be so much to do
So tonight I’ll drift in a dream with you

How long do you want to be loved
Is forever enough, is forever enough
How long do you want to be loved
Is forever enough
Cause I’m never, never giving you up

As you wander through this troubled world
In search of all things beautiful
You can close your eyes when you’re miles away
And hear my voice like a serenade

How long do you want to be loved
Is forever enough, is forever enough
How long do you want to be loved
Is forever enough
Cause I’m never, never giving you up»

Mammas jente..

0

Ukas helgetips: Nytt lekeland i byen!

Alt et 5-årig hjerte kan begjære.

Dere som følger meg på Instagram vet at jeg tilbrakte forrige helg med å kjede meg i hjel på lekeland med unga.

Jeg vet ikke om det er lekelandene som har forandret seg eller meg, men jeg husker at når jeg først blemor syntes jeg sånne steder var helt grusomt. Så mye støy! Mens jeg før sto opp grytidlig for å være der ved åpning, og rømte hjem i 13-tida så snart helgepappene hadde fått karret seg ut døra med de uregjerlige store ungene sine for å la de herje fritt i sklia mens han sitter i caféen og snakker i iPhonen sin med helgas date bryr jeg meg nå lite om kaoset som er rundt.

Hater sånne uregerlige store unger som tar over sklia, ass.

Nå synes jeg sånne steder er topp underholdning et par timer. og hører knapt de andre ungene. Jeg bare koser meg bare gløgg med å se ungene mine kose seg gløgg, og med å leke sammen hele familien. Kanskje mine snart seks år som småbarnsmor har gjort meg hørselsskadd? Eller kanskje toleransegrensen min for støy og kaos bare er hevet betraktelig av dette tobarnslivet?

Støy? Jeg hører ingenting?

Uansett: I Osloområdet finnes det endel lekeland allerede, Child Planet på Majorstua, Hopp i Havet på Torshov, Hurlumheihuset på Kolbotn, Hoppeloppeland på Lillestrøm og Gigagøy på Lørenskog , men i et land der det er meldt ulidelige 15 minusgrader på lørdag er det ikke rart at markedet for aktive ting foreldre kan finne på med barna innendørs er nær umettelig.

Nå har Nordens største lekelandkjede Leo’s åpnet et flunkende nytt lekeland på Ulsrud i Oslo, så det måtte jeg jo sjekke ut.

Unna vei! Her kommer jeg! Hele gata må flytte seg!

Inngangsprisen er 150 kroner per barn over 2 år (0-1 er gratis, 1-2 er halv pris), men da koster det sympatisk nok ingenting for foreldre. Selve lekeområdet er svært, med et eget område for de små, som blant annet inneholder trampoline, sklie, lekedyr, et lite hus og store legoklosser som barna kan bygge med. (For oss var det særlig stas å bygge en trapp av klossene som lillebror kunne bruke til å gå opp på taket av lekehuset med!)

Norske byggeklosser.

I tillegg til de standard lekelandelementene som ballrom, masse forskjellige sklier, steder å klatre, tuber å krype gjennom og bruer å balansere over, hadde Leo’s også flere elementer som var nye for oss. Vi tilbrakte minst en halvtime i sjørøverskipet, der barna kunne fore myke baller inn kanoner og så skyte de på blinker eller foreldre som sto utenfor (gjett hva som var mest populært..)

Ta den, for at jeg ikke fikk lørdagsgodt etter barnehagen på tirsdag!

I tillegg var det et kult spindelvev-aktig område der jeg barna kunne klatre i flere lag. Pluss en innendørs akebakke der barna suste ned liggende i bildekkaktige brett, og et rom med gigantiske pilatesballer som var kjempegøy å ligge, hoppe og base oppå og gjemme seg under.

Dette ga meg ubehagelige flashbacks til alle nettene jeg har sittet og gynget på pilatesballen min for å trøste et gråtende spebarn. Funket som rakkern da!

Det er ikke tillatt med medbrakt mat på lekelandet, men vi klarte likevel fint å holde oss under 150 kroner da vi skulle spise. Vi hadde selvsagt kost oss med en digg helgefrokost hjemme først, så barna spiste hver sin pølse i lompe og litt frukt, mens mannen min og jeg plukket med oss knekkebrød med kremost, epler og en müslibar.

Utvalget i kaféen var forøvrig overraskende variert, de hadde både grønn salat, kyllingsalat og fiskeburger i tillegg til mer publikumsfriende fast food som pizza og burger. Til de små tilbød de middagsglass og smoothies fra Ellas Kitchen.

Lekelandet har et stort spiseområde nede der lekene er, men vi satte oss i andre etasje, med dype sofaer og dagslys. De hadde også massasjestoler for slitne foreldre i lekelandomrpdet. I like!

Sol, behagelig innetemperatur og Morgenbladet. Fin lørdag!

Oppe i andre foregikk også bursdagsfeiringene for de som trenger å outsource sånt (og jeg skjønner jo det, så mye små leiligheter vi ofte bor i her i byen) Forskjellige rom hadde forskjellige tema, som dinosaurer og prinsesse, pirat, disco, fotball og fisker. I enden av hvert bord var det en trone som bursdagsbarna kunne sitte på og utenfor var det et skattkiste rom som bare bursdagsbarnet får slippe inn i.

Skal jaggu ikke se bort fra at vi tyr til noe sånt en gang, fremfor å ha 15 viltre 10-åringer innendørs i 3-romsen vår..

Dette er noe for min Dinosaurtoget-elskende sønn.

Leos Lekeland ligger i John G. Mattesons veg 4 og er åpen alle dager fra 10-20.

Har du vært på lekeland med barna før? Hvilken er din favoritt? Og vet du om noe annet gøy det går ann å finne på med barna i helga? I så fall, del det gjerne i kommentarfeltet!

Tør jeg dette?

0

Kan 3-åringen få spille iPad hver dag?

Blogging handler om dialog. Derfor har nyttårsforsettet mitt for i år vært å starte en serie som drar i gang diskusjon og dialog på tvers av blogosfæren. Serien har fått navnet: «Dagens Dilemma» Jeg vil plukke ut bloggere –fra forskjellige felt -som jeg synes har noe å komme med og be de gi sine tanker og refleksjoner rundt et aktuelt spørsmål.  På den måten får vi sett en problemstilling fra flere sider, fremfor å presentere én fasit.

I dag har Aftenposten en stor sak om en EU finansiert forskningssrapport av 25142 barn mellom 9 og 12 år i 25 land som konkluderer med at det å skjerme barna fra Internett gjør dem dårligere rustet til å håndtere negative opplevelser på nett. Derfor passer temaet for Dagens Dilemma fint, for dette temaet er absolutt verdt en diskusjon.

For å kicke i gang første runde har jeg  bedt Aslak Borgersrud og Lammelaaret tenke noen kloke tanker rundt følgende:

Er det greit å la 3-åringen spille iPad hver dag?

«Et nettbrett er ikke et monster som vil suge ut sjela av hjertene på dine barn.»

Aslak er redaktør for Computerworld.no, musiker, småbarnsfar og driver den ofte kloke og alltid spissformulerte bloggen Aslaks Røyklegging.

Han er klar i sin tale:

«Et nettbrett er ikke et monster som vil suge ut sjela av hjertene på dine barn. Tvert i mot er et nettbrett en fin liten datamaskin som kan brukes til veldig mye forskjellig. Mange forskjellige spill. Og interaktive bøker. Og film. Og tegning. Og en masse annen moro.

Så å la treåringen bruke Ipad kan ikke sammenliknes med å la treåringen bruke én leke. Det kan sammenliknes med å la treåringen ha tilgang til lekekassa si.

Jeg tror det er bra for unger å leke. Bra å bli underholdt, bra å teste ut ting. Og det finnes neppe en eneste annen dings som er så kreativt utviklende for en unge som et nettbrett.
Hvis du er flink med ungen din, da.

Like bra som en kasse (eller tre) full av leker?

Men hvis du er en lat forelder, som har lasta ned ett eneste spill som ungen får bruke om og om igjen hver eneste dag, uten variasjon, uten valgmuligheter og uten utvikling, da må du skjerpe deg. Da må du finne flere apper. Nettbrettet bør være stappfullt av forskjellige typer spill som fungerer på forskjellige måter. Med forskjellige språk, uttrykk, navigasjonsmåter og tankesett. Og masse bøker, musikk, filmer og annen moro, sjølsagt.

På samme måte som lekekassa bør ha flere forskjellige leker, og bokhylla bør ha mange bøker som ungene kan velge mellom og bytte på.

Omfavn skjermen! La den bli din venn i oppdragelsen, la den hjelpe deg med tannpussen, la den gjøre unga dine kloke, flinke, reflekterte og i stand til å finne ut av ting på egen hånd!

(Disclaimer for folk som leser dette med veldig vrang vilje: Ja, da. Selvsagt skal man bruke alt med måte. Ikke la ungen sitte fem timer hver dag med nøyaktig det samme spillet hvor man skal skyte kvinner og barn med flammekaster. Poenget er at spill er moro. Akkurat som leker. Og barn skal ha det moro. For det er moro!)»

Lammelåret har alltid kloke tanker om foreldreliv på bloggen sin Lammelårtanker i kommenentarer på andre blogger. Hun har valgt en annen innfallsvinkel:

«Da jeg skrev innlegget Vi ødelegger barnas hjerner for nesten ett år siden følte mange seg truffet. Å si nei til datalek for barn under skolealder gjør man ikke uten reaksjoner. Iallfall ikke på nett. Men når reaksjonene er sterke skyldes det ofte at man berører noe viktig.

Spørsmålet er: Er det i det hele tatt greit å la 3-åringer spille iPad hver dag?

Vi tar mange valg i halvbevisstheten. Som regel er det helt ukomplisert. Det er  nødvendig å kunne ta avgjørelser raskt når man har ansvar for små barn. Småbarnstiden med full jobb er ikke tiden som er best egnet til dypere refleksjoner og innsats på nye fagområder.

Likevel vet jeg at det er i slike faser  at tanker om hva barndommen skal inneholde er mest nyttig. Om vi satte oss ned og forsøkte å lage noen mål, og noen retningslinjer for hva vi ønsker at ungene våre skal få med seg; hvilke verdier vi vil de skal ha med seg og hva slags opplevelser vi vil gi dem: Hvor i hierakiet kommer nettopplevelser? Skaper felles tid ved nettbrettet de beste minnene og opplevelsen av å ha tid sammen?

En naturlig plass på barnerommet eller en passiviserende barnevakt?

Mange sier det er viktig at barnet er kjent med nett- og databruk og at det er viktig å starte tidlig. Før barnet har lært grunnleggende motoriske ferdigheter? Tiden med nyfødt kan synes lang, men årene går fort . Derfor er det viktig at foreldre har et bevisst forhold til eget nettforbruk, fordi våre vaner lett overføres til barna. Unger vil gjøre det foreldrene gjør (til de blir tenåringer..!), og vi er forbilder – også når det ikke passer. Kjernen i problemstillingene tror jeg kan ligge nettopp her: Hvorfor skal ikke barna kunne bruke iPad når vi voksne gjør det?

Unger lærer iPad og andre nettløsninger raskt og de synes det er gøy! Fordi det kan gi en nødvendig pause i en hektisk hverdag, er det lett å ty til for travle foreldre, men nettbruken har lett for å gli ut. Ti minutter blir raskt til en time. Nettet er ment å fange, nettspill er skapt for å lage avhengighet. Vaner dannes lett.

Skal tida både hjemme og i barnehagen brukes bak skjermen?

Nettopp derfor er det viktig å stille spørsmål ved (u)vanen. Vil vi fordypes i nettaktiviteter når alternativet er å knyttes enda sterkere til barna? Trenger vi pausen akkurat mellom henting i barnehagen og klokken 20? Eller tilhører nettilgangen voksentimene, etter barna har lagt seg?

Finnes det gode nok grunner til å la treåringer bruke IPad når alternativet er boklesing, klossebygging, sofakosing, søskenkrangling (ja, krangling har også sin funksjon!), lange bad og mye mer?

Les gjerne disse tekstene av andre, til ettertanke: Kjære foreldre: Er barnet blitt nok en oppgave du multitasker? og Hun fortjente applaus, men måtte ta til takke med trøst.«

Innlegget er noe forkortet. Du kan lese hele på bloggen Lammelårtanker senere i dag.

Hva tenker du? Er det nyttig å la barnehagebarn spille daglig på iPad eller synes du barna heller bør leke med andre ting? Er det forskjell på pedagogiske spill og rene underholdningsapper? Hvordan har du løst dette hjemme hos dere? Er iPad mest et læringsverktøy eller en barnevakt? Og er det forskjell på TV og iPad eller bør all skjermtid sees under ett?

PS: Har du et dilemma du gjerne vil høre andre bloggeres synpunkt på? Eller vet du om et tema du synes hadde vært gøy om jeg hadde tatt opp her? Send meg gjerne en melding på facebook eller en mail på susannekaluza(at)gmail.com , så kanskje nettopp det du lurer på blir debattert i neste «Dagens Dilemma»!

0