Skjermbilde 2014-09-04 kl. 14.40.35

Alt du trenger å vite om barneoppdragelse på 60 sekunder

Mange eksperter liker å få deg til å tro at det å oppdra barna til å bli ok mennesker er skikkelig vanskelig. Her om dagen kom jeg over en video som minnet meg på hvor banalt enkelt det egentlig er. Synes denne videoen oppsummerer det meste de fleste trenger å huske på om barneoppdragelse på 60 sekunder..

Her kommer ting jeg skal bli flinkere til å unngå å gjøre når barna er i nærheten:

  • Banne.. (Slår jeg lilletåa i dørkarmen kommer det noen gloser altså.. Og her om dagen hørte jeg for første gang datteren min repetere en av disse glosene. Skjerpings!)
  • Snakke negativt om folk jeg synes gjør dumme ting i avisene eller på TV.
  • Klage over at jeg ikke passer inn i buksene mine mer (selv om jeg føler jeg har litt lov til å gjøre det akkurat nå om dagen)

Her kommer ting jeg skal fortsette å gjøre når barna er i nærheten:

Og forøvrig: Hvis du vet om noen barn som du mistenker ikke har det bra i det hele tatt, finner du tips til hva du kan gjøre for å hjelpe her. 

Hva slags ting er det du synes du selv er flink til å gjøre foran barna -som du gjerne vil at de skal kopiere – og hva slags ting kan du bli flinkere til å la være å gjøre med små vitner til stede?

 

10

Hvor tidlig er det greit å reise fra barna?

Noe av det fine med å få muligheten til å få flere barn, er sjansen til å få justert bastante oppfatninger en måtte ha lagd seg om hvordan det «er» å være gravid , hvordan man får barn til å sove (for funket en metode på ett barn funker det vel på alle, eller hva? #yeahright) eller hva «gode foreldre» gjør eller ikke gjør.

Aftenposten hadde denne uka en sak der professor i pedagogikk Stein Erik Ulvund kaller det «tøv» at foreldre ikke kan reise fra spebarna sine. 
Tidligere har barnepsykolog Elisabeth Gerhardsen advart mødre mot å reise på langhelg uten barna før de små er minst to år. 

bilde

Da jeg var gravid med mitt første barn slukte jeg, som dere vet, alt som fantes av bøker. Alt annet jeg hadde prøvd meg på i livet hadde  hatt en fasit. En rett måte å gjøre det på, og en gal. Jeg var fast bestemt på at dette mammagreiene: Det skulle jeg gjøre riktig. Og i en av de ørten bøkene i spebarnspsykologihylla på Deichmanske fant jeg en tommelfingerregel jeg festet meg ved:

«Primæromsorgsgivere kan være borte fra barnet i en time per måned gammel det er.»

Dvs en arbeidsdag når barnet er 7-8 måneder, en hel natt når de er rundet året, og en helg, tja når barnet er sånn 2-3 år, som Gerhardsen også antyder.

Halvt tysk som jeg er liker jeg regler, og denne var enkel å forstå og forholde seg til. Første gang datteren min sov én natt uten oss var derfor i bryllupet til min venninne Cecilie, da vesla var rundt 10 måneder, -og da ble mormor og Opa med på bryllupsfesten i Kongsvinger slik at det faktisk kun ble 10-11 timer hun var borte -fra 19 på kvelden til 06 på morgenen og ikke et helt døgn.

IMG_0878

Snille mamma og pappa ble med på sommerbryllup fordi jeg var redd for å være for lenge borte fra babyjenta mi..

Så kom barn nummer to. Regler som hadde vært veldig bastante før («Alt som faller på gulvet skal steriliseres før barnet får tygge på det igjen») ble med ett sett med mer pragmatiske briller («Litt hybelkaniner til frokost er sikkert bra for immunforsvaret!!») Bestevenninnen min fikk barn omtrent samtidig og jeg så at det finnes mange ulike måter å være en god mamma på.

For hvis det hadde fantes én bastant regel for når foreldre kunne reise fra barna sine hadde det vel også bare fantes en måte å være en familie på?

Mens mine barn ikke har besteforeldre i samme by, og derfor ser de maks tre, fire ganger i måneden, hadde Hildegunn en mormor bosatt 5 minutter unna henne, som var innom stort sett daglig. Svigerforeldrene i nabobyen så hun hvertfall et par ganger i uka.

Mens mine barns besteforeldre var i full jobb på den tida, jobbet bestemødrene til gudsønnen min redusert og hadde plenty med tid til å passe, kose og trille barnebarnet i hverdagen.

Med andre ord: Opplever barnet at det blir forlatt av primæromsorgsgiverne om det er sammen med en bestemor som har elsket og passet på det daglig fra det ble født? Jeg tviler.

DSC02852

Hvem var primæromsorgsgiver sa du?

Det er åpenbart en forskjell på slike situasjoner og på å bli passet av besteforeldre f.eks bosatt på den andre siden av landet -eller som da jeg vokste opp: I et annet land-, som trass gode intensjoner rett og slett ikke har hatt fysisk mulighet til å treffe barnet mer enn en gang eller to før de skal være alene sammen.

Andre ting spiller også inn. Blir barnet ammet er det mer avhengig av mor enn om ammingen trøbler seg til og barnet helt fra det er bittelite blir vant til at det kan bli mett også uten at mamma er innen synsvidde. Et barn som går i barnehagen vil være mer vant til konseptet «mamma og pappa kommer alltid og henter meg igjen» enn et barn som har vært hjemme med mor eller far eller livet.

Med andre ord: Jeg tenker Elisabeth Gerhardsen har rett i at det er lurt å tenke gjennom hvor viktig foreldre er for barna i de første årene, men at man som med alle ting som har med mennesker å gjøre må bruke skjønn. Det finnes ikke én mal som passer for alle.

Hva tenker du? Hvor gammel var ditt barn første gang du turte å reise fra det? 

0

"Snart tom for barneluer til 1400 kroner"

Drammens Tidende hadde i helgen et  intervju med eieren av en barnebutikk i Drammen, som fikk meg til å stoppe opp:

«Toppluene hun selger, til en prislapp på 1.400 kroner – ja de er snart utsolgt. I barnebutikken finner vi flere spedbarnsklær til høye summer. En levis-bukse koster 600 kroner og en spedbarnslue ligger på rundt 900 kroner. Jakkene til 6-åringene går for 5.000 kroner, og disse ble revet bort i en fei. Butikkeieren mener selv at de yngste barna ikke bryr seg om hvilke merker de har på seg, men at de er mer opptatt av farger.»

Derfor lurer jeg på: Er det meg det er noe galt med?? For jeg har aldri -og håper jeg aldri noensinne – kjøper ei jakke til barna mine som er dyrere enn noen jakker jeg noensinne har kjøpt til meg selv. Er det greit å bruke 1400 kroner på en ordinær barnelue? Er det vanlig? Og hva er det som får foreldre til å bruke penger på rådyre klær når barna selv ville vært like happy med en jakke fra Lindex så lenge den også var grønn?

I et intervju jeg nylig leste med en norsk modell sier hun noe jeg festet meg med: Det er viktig for henne at andre synes barna hennes er «pent og ordentlig kledd.»

Props til modellen for at hun tør å være ærlig, og snakke om egne krav til perfeksjon. Grunnen til at setningen festet seg er at jeg aldri har tenkt over før at jeg skal? burde? bruke tankekraft på hva andre mennesker måtte mene om hva barna mine har på seg eller hvordan de ser ut.

Jeg tenker at barnehageansatte og lærere-som er de utenom familien som treffer barna oftest- ser så mye ordentlig omsorgssvikt, slik at alle som faller i den store sekken merket «ordinære foreldre» ikke registrerer på skalaen deres en gang.

Mamma var som dere skjønner alltid opptatt av styling..

Jeg tenker på hvordan datteren min gikk kledd på skolen i dag. En svart tights fra H&M som hun nekter meg å kaste, fordi det er «den mykeste tightsen som finnes!». En utvasket genser hun har arvet etter tre eldre kusiner, som sannsynligvis har brukt den etter tur. Hår som var gnidd sammen til en eneste stor sove-dread og stakk rett ut av bakhodet og som pappa ikke rakk å greie ut før han hastet ut døra for å rekke å levere i barnehage og på skole før morgenmøtet.

Du vil aldri finne stoff om dyre moteklær til barn på denne bloggen, rett og slett fordi jeg synes det er helt uinteressant. Jeg vil ikke at barna mine skal få oppmerksomhet -fra hverken voksne eller andre barn- på grunn av hva de har på seg.

Det betyr ikke at jeg ikke sukker henført av nydelige kjoler i småjentestørrelse fra Monsoon eller sjarmerende røykejakker i britisk stil til smågutta. Men jeg gjør ikke noe med det. Hvis datteren min har lyst på en finkjole får hun si det til mormor og ønske seg det til jul (eller enda bedre: Rote rundt i mormors koffert full av klær hennes mor sydde til søstren min og meg!)

Ja, de ser kule ut. Men hvorfor skal egentlig at sønnen min se ut som en liten hipster?

Jeg har ikke lyst til å bruke tusenvis av kroner for at datteren min skal se velkledd ut etter min voksenstandard. Både fordi jeg synes det er absurd å bruke så mye penger på klær til noen som 1) vokser kjapt ut av dem i gjen 2) er minst like happy med plagg de får fra eldre barn og 3) har et funksjonelt forhold til klær: de skal være behagelige og gjøre det lett å hoppe tau/løpe med vennene.

For å utradere det oppkonstruerte behovet for at barna skal se ut som mini-meg har jeg forsøkt å:

  1. La mannen min bestemme hva barna skal ha på seg helt fra de var babyer. Mang en gang har jeg ledd innimeg av lyseblå babybodyer satt sammen med brunepysjbukser, men jeg har sittet på henda og aldri skiftet det han har valgt, rett og slett fordi det er god øving på å være mindre opptatt av barnas antrekk og utseende. Og når datteren min begynte å velge klær selv var dette nyttig å ha som regel at så lenge det passer til været får hun ha på seg hva hun vil («det er klart badedrakt og tights er praktisk i barnehagen, mamma!»)
  2. Kjøpe klærne deres som ferdige pakker på Finn.no («»gutteklær 104»), og takke ja til alt vi kan få av arvetøy. Dermed følger det med en rekke plagg som jeg aldri ville valgt ut selv, og som jeg rett ut sagt kan synes er stygge, men som helt fint fyller funksjonen sin: Å holde barna mine passe varme, og gi de masse rom til å leke, løpe, klatre og hoppe. Trenger de noe mer enn det jeg finner på Finn sper jeg på når det er salg (badetøy i september! vinterdress i mai!) eller fra billigkjedene.

Et argument jeg ofte ser på moteblogger og i magasiner er at «det er bedre å kjøpe dyre klær som varer enn billige klær som blir fort slitt». Men det kjøper jeg ikke. H&M og Cubus-klærne barna mine har arvet av kusinene jammen er like fine, ti år etter at hun som nå går på videregående løp rundt i dem. Og en kasjmirjakke til 600 kroner blir akkurat like stygg av ketsjup-flekker som en cardigan til 200.

Men så jobber jeg heller ikke motebransjen, og jeg skjønner at andre priorterer annerledes. Slik er det jo med oss mennesker generelt, og dermed også med foreldre. Noen kan mye om interiør og koser seg med å snekre ting til barnerommet selv, andre (som meg) har ti tommeltotter og jukser oss til hjemmelaget stil på Etsy og Epla. Selv prioriterer jeg mat, -og jeg har jo mer enn én gang fått høre at andre kan jo mene det er tullete også..

Hva med deg? Hvor mye tid bruker du på barnas antrekk? Lar du de velge selv hva de skal ha på seg om morgenen eller er det du som bestemmer? Hvor setter du grensa? Ved hull? Flekker? Eller må det være helt upassende for været for at du skal sette foten ned? 

0

«Snart tom for barneluer til 1400 kroner»

Drammens Tidende hadde i helgen et  intervju med eieren av en barnebutikk i Drammen, som fikk meg til å stoppe opp:

«Toppluene hun selger, til en prislapp på 1.400 kroner – ja de er snart utsolgt. I barnebutikken finner vi flere spedbarnsklær til høye summer. En levis-bukse koster 600 kroner og en spedbarnslue ligger på rundt 900 kroner. Jakkene til 6-åringene går for 5.000 kroner, og disse ble revet bort i en fei. Butikkeieren mener selv at de yngste barna ikke bryr seg om hvilke merker de har på seg, men at de er mer opptatt av farger.»

Derfor lurer jeg på: Er det meg det er noe galt med?? For jeg har aldri -og håper jeg aldri noensinne – kjøper ei jakke til barna mine som er dyrere enn noen jakker jeg noensinne har kjøpt til meg selv. Er det greit å bruke 1400 kroner på en ordinær barnelue? Er det vanlig? Og hva er det som får foreldre til å bruke penger på rådyre klær når barna selv ville vært like happy med en jakke fra Lindex så lenge den også var grønn?

I et intervju jeg nylig leste med en norsk modell sier hun noe jeg festet meg med: Det er viktig for henne at andre synes barna hennes er «pent og ordentlig kledd.»

Props til modellen for at hun tør å være ærlig, og snakke om egne krav til perfeksjon. Grunnen til at setningen festet seg er at jeg aldri har tenkt over før at jeg skal? burde? bruke tankekraft på hva andre mennesker måtte mene om hva barna mine har på seg eller hvordan de ser ut.

Jeg tenker at barnehageansatte og lærere-som er de utenom familien som treffer barna oftest- ser så mye ordentlig omsorgssvikt, slik at alle som faller i den store sekken merket «ordinære foreldre» ikke registrerer på skalaen deres en gang.

Mamma var som dere skjønner alltid opptatt av styling..

Jeg tenker på hvordan datteren min gikk kledd på skolen i dag. En svart tights fra H&M som hun nekter meg å kaste, fordi det er «den mykeste tightsen som finnes!». En utvasket genser hun har arvet etter tre eldre kusiner, som sannsynligvis har brukt den etter tur. Hår som var gnidd sammen til en eneste stor sove-dread og stakk rett ut av bakhodet og som pappa ikke rakk å greie ut før han hastet ut døra for å rekke å levere i barnehage og på skole før morgenmøtet.

Du vil aldri finne stoff om dyre moteklær til barn på denne bloggen, rett og slett fordi jeg synes det er helt uinteressant. Jeg vil ikke at barna mine skal få oppmerksomhet -fra hverken voksne eller andre barn- på grunn av hva de har på seg.

Det betyr ikke at jeg ikke sukker henført av nydelige kjoler i småjentestørrelse fra Monsoon eller sjarmerende røykejakker i britisk stil til smågutta. Men jeg gjør ikke noe med det. Hvis datteren min har lyst på en finkjole får hun si det til mormor og ønske seg det til jul (eller enda bedre: Rote rundt i mormors koffert full av klær hennes mor sydde til søstren min og meg!)

Ja, de ser kule ut. Men hvorfor skal egentlig at sønnen min se ut som en liten hipster?

Jeg har ikke lyst til å bruke tusenvis av kroner for at datteren min skal se velkledd ut etter min voksenstandard. Både fordi jeg synes det er absurd å bruke så mye penger på klær til noen som 1) vokser kjapt ut av dem i gjen 2) er minst like happy med plagg de får fra eldre barn og 3) har et funksjonelt forhold til klær: de skal være behagelige og gjøre det lett å hoppe tau/løpe med vennene.

For å utradere det oppkonstruerte behovet for at barna skal se ut som mini-meg har jeg forsøkt å:

  1. La mannen min bestemme hva barna skal ha på seg helt fra de var babyer. Mang en gang har jeg ledd innimeg av lyseblå babybodyer satt sammen med brunepysjbukser, men jeg har sittet på henda og aldri skiftet det han har valgt, rett og slett fordi det er god øving på å være mindre opptatt av barnas antrekk og utseende. Og når datteren min begynte å velge klær selv var dette nyttig å ha som regel at så lenge det passer til været får hun ha på seg hva hun vil («det er klart badedrakt og tights er praktisk i barnehagen, mamma!»)
  2. Kjøpe klærne deres som ferdige pakker på Finn.no («»gutteklær 104»), og takke ja til alt vi kan få av arvetøy. Dermed følger det med en rekke plagg som jeg aldri ville valgt ut selv, og som jeg rett ut sagt kan synes er stygge, men som helt fint fyller funksjonen sin: Å holde barna mine passe varme, og gi de masse rom til å leke, løpe, klatre og hoppe. Trenger de noe mer enn det jeg finner på Finn sper jeg på når det er salg (badetøy i september! vinterdress i mai!) eller fra billigkjedene.

Et argument jeg ofte ser på moteblogger og i magasiner er at «det er bedre å kjøpe dyre klær som varer enn billige klær som blir fort slitt». Men det kjøper jeg ikke. H&M og Cubus-klærne barna mine har arvet av kusinene jammen er like fine, ti år etter at hun som nå går på videregående løp rundt i dem. Og en kasjmirjakke til 600 kroner blir akkurat like stygg av ketsjup-flekker som en cardigan til 200.

Men så jobber jeg heller ikke motebransjen, og jeg skjønner at andre priorterer annerledes. Slik er det jo med oss mennesker generelt, og dermed også med foreldre. Noen kan mye om interiør og koser seg med å snekre ting til barnerommet selv, andre (som meg) har ti tommeltotter og jukser oss til hjemmelaget stil på Etsy og Epla. Selv prioriterer jeg mat, -og jeg har jo mer enn én gang fått høre at andre kan jo mene det er tullete også..

Hva med deg? Hvor mye tid bruker du på barnas antrekk? Lar du de velge selv hva de skal ha på seg om morgenen eller er det du som bestemmer? Hvor setter du grensa? Ved hull? Flekker? Eller må det være helt upassende for været for at du skal sette foten ned? 

77

Bruker du iPhonen foran barna?

Vi kan le av mye rart som foreldrene våre gjorde. Jeg grøsser litt inni meg når jeg ser bilder av meg som baby, lykkelig sovende på magen. Bilen vi kjørte da jeg var liten, -en hvit Subaru-hadde ikke sikkerhetsbelter i baksetet. Og hvor mange har ikke kjørt til hytta med foreldre som røyka -inne i bilen?

Og jepp: Vi fikk selvsagt sykle uten hjelm.

Men latteren stopper liksom litt i halsen når jeg tenker på hva våre egne barn vil le av -eller gremmes over- fra sin egen oppvekst.

Jeg frykter at et av de sterkeste minnene barna våre vil ha er synet av en iPhone.

Mannen min og jeg snakker om dette ofte. Vi forsøker å lage regler om fornuftig bruk av iPhone, iPad og mac med barna til stede. På gode dager husker jeg å gjøre slik jeg har bestemt meg for: legge iPhonen i en skuff med en gang vi er hjemme fra skole og barnehage og la den bli der til barna har sovnet. På dårlige dager venter jeg på en viktig telefon, eller bare glemmer meg bort og synes det er så avslappende og digg og sitte og bla tankeløst gjennom Instagrambildene til vennene mine, svare på en kjapp mail eller sjekke VG Nett eller Yr.no for tjuende gang i dag mens barna leker.

Derfor fikk denne videoen meg til å grøsse:


Jeg er redd jeg glemmer å være tilstede der jeg er tilstede når jeg sitter med smarttelefonen i hånda. Jeg er redd jeg glemmer at det er mye viktigere at de menneskene jeg er sammen med her og nå liker meg og synes jeg er morsom å være sammen med enn at jeg får flere likes på Instagram eller at noen retweeter en vittig formulering jeg har hamret ut på Twitter.

(Har du ikke lest Øistein Holthes glitrende spalte om dagen datteren hans tok sine første skritt på stylter anbefaler jeg denne på det varmeste)

Jeg har innført begrepet «skjermtid» hjemme, barna får kun se TV eller spille iPad i barnetv-tida her hjemme, og det er den samme tida vi voksne får til å ta den telefonen som eventuelt haster eller ha egen skjermtid.

Likevel kan jeg ikke fri meg fra tanken om at vi voksne er hyklere når det kommer til barns skjermtid sammenliknet med vår egen. For barna får jo ikke drasse med seg en TV når vi drar vi drar i parken, får ikke spille på telefonen mens vi spiser middag. Men hvis mamma eller pappa får den viktige telefonen mens vi spiser,- er vi da tøffe nok til å la den ringe og vente med å ringe tilbake til måltidet er over?

Har disse gjort livene i familien bedre eller dårligere?

Det er to hovedgrunner til at smarttelefonmanien vi ser rundt oss i dag gjør meg betenkt.

  • Det ene er signalet vi sender til barna våre når vi titt og ofte er fraværende mentalt, selv når vi er fysisk sammen med dem.
  • Det andre er hva barna lærer av våre handlinger.

Psykiateren Bruce Wexler som jobber ved annerkjente Yale University i Amerika har funnet ut at når små babyer får muligheten til å leke enten med en ting en voksen holder på med, eller en helt lik ting som ligger nærmere den, vil de strekke hånda forbi den nærmesete gjenstanden og heller leke med hva enn det er den voksne holder.

Derfor vil jeg gjerne høre: Bruker du iPhonen i nærheten av barna? Synes du at du klarer å begrense bruken greit eller har du -som meg-tatt deg i å sjekke mailen kjapt mens du dytter barna på huska eller egentlig sitter og prater med andre? Hva synes du er en god regel for bruk av smarttelefon sammen med barn?

 

0

Hvordan forberede barna til skolestart?

Da jeg skulle gå på min første skoledag i klasse 1C på Brandenga Skole i 1988 var jeg skeptisk. Veldig skeptisk.

Storesøsteren min Karoline hadde alt gått på skolen i to år og fortalt meg alt jeg trengte å vite:

1) Skole er KJEDELIG.

2) Du får MASSE lekser.

3) Læreren din er KJEMPESTRENG.

Dommedagsbrevet. Som 7-åring kunne jeg ikke reagert med mer angst om jeg var amerikaner i 1969 og ble innkalt til militærtjeneste.

Jeg husker jeg satt med piggene ute hele dagen, skulende og mistenksom. Uansett hvor bredt Frøken smilte eller hvor hyggelige de andre virket, var jeg fast bestemt på å ikke la meg lure så lett. Jeg hadde jo gjennomskuet hennes lumske hensikter. Jeg visste sannheten!

I dag skal datteren min begynne på skolen for første gang (snufs!) og jeg tror og håper hun har en litt mer positiv holdning til dette nye enn jeg hadde for 25 år siden.

Jeg satte meg med vilje bakerst i klasserommet, lengst mulig bort fra læreren, og mens de andre barna var blide og spente så Susanne (7 år) pottesur og mistenksom ut hele dagen.

For det første har hun allerede gått på SFO i nesten to uker, og blitt kjent med både skolebygningen og flere av de nye klassekameratene. Jeg fikk tips av erfarne fjellfolk (dvs foreldre med eldre barn) om at det var lurt å gi de så mye tid på SFO som mulig før skolestart, så hun startet 1. august, og har heller hatt kortere dager og ekstra fridager innimellom.

Vi har øvd på et annet triks jeg lærte av min kloke barneskolelærervenninne Tonje, nemlig å følge beskjeder. Langt viktigere enn å lære seg å lese eller skrive er det nemlig at de nye skolebarna klarer å lytte når de får en beskjed, -og å gjennomføre den. Litt sånn: «Nå skal dere legge matboksene i sekken, hente skrivebøkene i hylla og begynne å fargelegge bokstave A.»

(Andre viktige ting: Klare å ta på og av ytteklærne sine selv, inkludert sko og utejakke. Og å si i fra at de må på do selv, tørke seg selv, flushe og vaske henda.)

Dette har vi gjort til en lek her hjemme. Jeg spør: Er du klar for en skolebeskjed? Også sier jeg flere ting hun skal gjøre etter hverandre. F.eks «Pusse tenna, ta av klærne og legge i skittentøykurven, ta på pysjamas og finne en bok du vil pappa skal lese».

Sammen med Karoline, før vi drar hjemmefra. Ser du skrekken lyse i øynene mine?

Bortsett fra det har vi bare snakket om at det er gøy å lære, og vi har ryddet skrivepulten hennes slik at det blir plass til lekselesning, -selv om det var mest en symbolsk handling for å forberede henne på at skole også er noe hun skal jobbe med hjemme. De fleste småskolebarna ender opp med å gjøre lekser på kjøkkenbordet eller hvor enn familien til en hver tid befinner seg likevel.

Bestemor og bestefar har høytidelig tatt henne med for å velge ransel selv, mens hun valgte penal og bokbind sammen med mormor.

Jeg har gitt henne en lekse i disse første dagene på SFO og skole, nemlig å forsøke å snakke med minst én person hun ikke kjenner fra før. Også har vi snakket om at alle er like usikre, og at alle blir glade for en ny venn.

 Jeg har også fortalt henne hvor gøy jeg synes det var med skole. Det viste seg nemlig at søsteren min hadde overdramatisert litt. Jeg elsket å lese og skrive. Elsker å lære nye ting. Leksene fikk meg til å føle meg som en stor jente, og innen de begynte å bli slitsomme hadde jeg forlengst etablert en rutine om å regne litt lenger enn jeg ble bedt om i matteboka i helgene, slik at leksene ble færre i hverdagen. Sist men ikke minst var Ellen Borgersen kanskje en streng Frøken, men hun var også varm og morsom.

Noen av mine erfaringer tar jeg likevel med til datteren min når vi går sammen inn i skolegården i dag. I Tyskland har vi nemlig noe som heter Schultüte. Det er et stort kremmerhus fylt av godteri som barna får første skoledag. Jeg husker jeg var såå stolt over å bære det tunge kremmerhuset slik jeg hadde sett søsteren min gjøre tre år i forveien, og mormor og Opa har forlengst sørget for å bestille en minst like stor til denne dagen fra Amazon.de

Om noen timer begynner alvoret. Ønsk oss lykke til!

Hvordan var din første skoledag? Og har du noen råd til skolestartere (eller foreldrene deres)?

 

Karoline før første skoledag. PS: Dette er også det endelige bildebevis for at hennes schultüte var mye større enn min.

0

Et navn! Hva er et navn?

– Susanne Louise Kaluza! Slipp håret til søstera di med en eneste gang!

Da jeg var barn føltes det noen ganger som om foreldrene mine hadde gitt meg et mellomnavn bare for å ha muligheten til å understreke når de mente alvor. Navnet be aldri brukt i det daglige, kun hvis jeg var i ferd med å tråkke over streken.

– Susanne Louise Kaluza! Hva er det du gjør? Du kan ikke klippe i buksa di!

(Men dette er jo begynnelsen av 80-tallet mamma. Alle jeg ser går med bukser med hull..)

Her tipper jeg dobbeltnavnet ble brukt, før mamma og pappa begynte å le og fant fram kameraet. 3 år og har sneket meg opp i mammas sminkepung for å ta på fin rød leppestift. Husker fortsatt det var ubegripelig for meg hvordan de med en gang skjønte at jeg hadde vært inne og sminket meg.

Mellomnavnet var derfor lenge et «kjeftenavn», selv om jeg i dag synes Louise -som jeg har etter mormoren min– er nydelig. Da datteren min ble født bestemte jeg meg for at dobbeltnavnet hennes ikke skulle brukes for kritisere.

Jeg har stort sett klart å holde meg, men fortsatt tar jeg meg i å bruke fornavnet -litt sånn med utropstegn etter- når hun gjør noe jeg vil hun skal holde opp med.

Ferska! Mumser potetskruer før middag.

En venn av meg som jobber i barnehage har gjort meg bevisst på hvor mye makt som faktisk ligger i et navn. Hun har lært meg at det er fint å bruke navnet til barnet -gjerne mange ganger – når det gjør noe du synes er fint eller når dere møtes. Navnet er det meste personlige vi har, og er tett knyttet til identiteten vår. Derfor er det fint å bygge opp den positivt. I barnehagen hennes forsøker de derfor å unngå å bruke barnets navn når de er irritert eller skal irrettesette barnet. Det er nemlig handlingen vi sier nei til, ikke barnet. Handlingen vi korrigerer, ikke barnet.

Bruker du navn for å understreke alvoret når du vil stoppe barna eller er irritert? Og har du opplevd at ditt fulle navn først kommer fram når det er alvor?

PS: På jakt etter inspirasjon for nestemann? Her finner du lister over populære guttenavn og jentenavn i andre land!

0

Eksorsisten snakker om biler

Her om dagen gikk det opp for meg: Exorcisten må være laget av en småbarnsmor eller far som hadde en unge med nattskrekk.

Har dere opplevd nattskrekk før?

Datteren min hadde det aldri, men etter at sønnen min rundet tre har vi flere ganger opplevd at han våkner et par, tre timer etter at han har lagt seg bare for å skrike usammenhengende, tilsynelatende være helt våken, men komplett umulig å få kontakt med.

Jeg er jo ganske lettskremt av meg, så etter tjue minutter med å prøve å opprette kontakt med et barn som har øynene vidåpne og skriker av redsel, men som sparker vilt om mamma eller pappa forsøker å holde rundt ham eller trøste er det rett før jeg ser for meg at den lille Lynet McQueen-pysjkledde kroppen skal begynne å krabbe baklengs opp en trapp mens hodet spinnar 180 grader rundt sin egen akse.

Omtrent så ekkelt føles det å se barnet sitt gjennomgå en episode av nattskrekk.

Istedenfor å rope:

Mirabile dictu! Ego te absolvo!

roper riktignok min lille

Få den tilbake! Få den tilbake! Få tilbake bilen min!

Vi har alle vårt.

Du veit den spidermanbilen du tok fra meg i barnehagen? Den er MIN.

For den som ikke har opplevd nattskrekk er det altså noe som rammer barn stort sett mellom 3 og 12 år. I motsetning til mareritt, der barnet våkner redd, men ønsker trøst og lar seg roe av mamma eller pappa, foregår nattskrekk altså slik at barnet tilsynelatende er våkent, har øynene åpne, gråter, skriker eller hyperventilerer, men bare blir mer redd/forvirret/sint av trøst fra foreldrene.

I virkeligheten er barnet midt mellom to søvnfaser, og når nattskrekken går over vil det legge seg ned og fortsette rolig å sove videre. I motsetning til mareritt vil ikke barna huske noe av det som har skjedd neste morgen. Det er altså ikke for barna dette kalles natt«skrekk», men for oss voksne som er vitne til det.

Hele greia kan vare opptil en halvtime, og mens den instinktive reaksjoner vår er å forsøke å vekke ham og få ham til å snappe ut av det, gjør det visstnok bare at nattskrekken varer enda lenger. Nice.

I følge søvnekspertene kan det hjelpe å la barnet legge seg litt før, og ikke sovne overmett. Å leie inn en katolsk exorsist hjelper kanskje ikke fullt så mye for de fleste.

Så hva kan vi gjøre?

  • I følge ekspertene er det mest grunnleggende er å passe på at vi legger ham tidsnok. Overtrøtte barn har lettere for å oppleve nattskrekk.
  • Sørge for at timen før leggetid er rolig og destressende. (Altså ikke hoppe på trampolina med nabobarna fram til fem minutter før leggetid. Kremt.)
  • Sørge for at kveldsmaten er lett. Barn som spiser tunge måltider rett før leggetid har lettere for å oppleve mareritt eller nattskrekk, så å flytte kveldsmaten til minst en time, halvannen før de skal sove kan hjelpe.
  • Snakke til han med rolig stemme (selv om det i følge ekspertene er mest for at vi selv skal føle at vi gjør noe, siden barnet faktisk ikke engang registrerer at vi er der)
  • Passe på at han ikke skader seg selv . (Ved å krabbe baklengs ned trappa for eksempel..)

Har du opplevd nattskrekk eller mareritt? Hvordan har det artet seg hos dere? Og har du noen tips til ting som kan hjelpe?

 

0

Burde vi slutte å si til døtrene våre at de er pene?

I England raser en heftig debatt om dagen etter at likestillingsminister Jo Swinson ba foreldre være mer forsiktige med å si til døtrene sine at kjolen de har på seg er flott eller at de ble fine på håret etter å ha vært hos frisøren.

Selv er Swinson barnløs, men hun er tante til ei lita jente.

«Jeg vet hvor lett det er, for meg som tante, å falle i felle hvor jeg møter niesen min og sier «du er så søt!» – fordi alle barn er jo vakre- men hvis lærdommen de tar med seg er at det er utseendet som betyr noe og det er utseendet som får ros, så er ikke det nødvendigvis den mest positive meldingen du ønsker at barna skal få.»

I stedet burde voksne gi barna positive tilbakemeldinger når de «har vært dyktige og lagt ferdig et puslespill eller en av de andre tingene de holder på med, nysgjerrigheten deres når de stiller spørsmål eller andre mer varierte ting» var mye bedre enn å kommentere på utseende.

Det har fått foreldre over hele England til å sette Earl Grey’en i halsen. I DailyTelegraph argumenterte én mor for at hennes viktigste jobb var å få døtrene til å føle seg vakre på utsiden og på innsiden fordi:

«Utseendet vårt er endel av hvem vi er. Det er alt vi har for å representere oss selvv for omverdenen til den kjenner oss bedre. Det å gjøre mest mulig ut av hvordan vi ser ut styrker selvtilliten vår og får oss til å føle at vi har kontroll, selv om vi innerst inne er usikre og nervøse. Folk vil dømme oss for utseendet vårt først, personligheten senere. Å legge en innsats i hvordan vi ser ut er derfor hverken innbilsk eller overflatisk, men psykologisk sett fornuftig.»

Anna Maxted sier hun ikke kan tenke seg noe verre enn en datter som kommer fint pyntet gående ned trappa, klar for fest, bare for å bli møtt av stillhet fra mor og far.

 

Hvordan kan vi gi døtrene våre et godt forhold til kroppen sin? Skal vi rose utseendet deres, eller ikke?

Selv må jeg si jeg lener meg mer i retning av likestillingsministeren. Jeg vet hvor lett det er å gripe til:

«Så fin genser du har: Er den ny?» Når en liten jente kommer hit på besøk. Samtidig sier jeg sjelden eller aldri noe sånt når lillebrors kompiser stikker innom.

Selvsagt er det ikke galt å si til barna våre at de er verdens vakreste (for det er de jo! sånn helt objektivt sett, mener jeg!), men jeg tenker det er noe med mengde. Hvor ofte hører jentebarna våre at de er søte eller at klærne deres er pene eller at de er fine på håret, sammenliknet med guttebarna?

En britisk undersøkelse slår fast at 72 prosent av jenter synes det er for mye fokus på utseendet til kvinnelige kjendiser, mens en stor norsk undersøkelse utført ved HEMIL senteret ved Universitetet i Bergen har konkludert med at 1 av 4 tiåringer føler seg for tykke.

Puppene til Keira Knightly ble forstørret på de amerikanske promobildene for King Arthur.

Jeg har tidligere skrevet om hvilken forskjell foreldre kan gjøre ved matbordet og når vi snakker om hvordan vi selv ser ut til barna. Det britiske likestillingsdepartementet har også  laget en fin brosjyre for å hjelpe foreldre å snakke med barna om kroppsbilde og media. Her kommer de med konkretete råd som å spørre barna om folk de kjenner og elsker. Hva er det de elsker med mormor/tante/bestevennen? Ville de elsket dem noe mindre om de hadde kort hår eller stygge klær?  Et annet tips er å vise barna hvor mye bildene vi ser i blader og reklamer er forandret på.

Hva tenker du? Er det vår jobb som foreldre å få barna våre til å føle seg vakre? Og gjør vi det ved å kommentere på utseendet deres?

0
råd mot voldtekt

Hvordan oppdra snille gutter?

En av de viktigste bidrag vi som foreldre kan gi for at døtrene og sønnene våre skal vokse opp i en bedre verden er å lære barna våre respekt for mennesker generelt og andres kropp spesielt.

Men hvordan gjør man det?

Hver eneste dag blir 3 voldtekter anmeldt i Norge. Det er trygt å anta at mørketallene er store. Størsteparten av overgrepene skjer med en gutt jenta kjenner fra før.

Nå vokser heldigvis de aller færreste barn opp til voldtektsmenn. Jeg føler meg ganske trygg på at jeg skal klare å gi sønnen min gode nok holdninger hjemmefra til at han skjønner at han ikke skal presse seg på en uvillig jente.

Men langt flere av barna våre vil havne i en situasjon hvor de er passive tilskuere til at andre tråkker over streken. Og hva skal de gjøre da? Realistisk sett?

Hvis en gutt begynner å tafse på en sovende jente på fest? Hvis alle ler og de tar bilder av henne?

I Amerika falt det forrige uke en dom i en voldtektssak som har rystet nasjonen. To kompiser på det lokale fotballlaget i Steubenville forgrep seg gjentatte ganger på en sovende (de hadde dopet drinken hennes) tenåringsjente på fest. Hundrevis av ungdom så guttene slepe den halvt bevisstløse jenta fra fest til fest som en potetsekk. Ingen grep inn. Etterpå tok de bilder og en masse ungdommer hetset og latterliggjorde offeret på sosiale medier.

Først når en anonym nettside publiserte skrytevideoen og bildene til guttene i Steubenville gikk politiet til sak. Mange i byen sympatiserte med «de stakkars fotballgutta» som fikk fremtiden sin ødelagt ved å «gjøre det gutter gjør». Til og med CNN(!!) brukte store deler av innslaget sitt til å snakke om hvor forferdelig trist det var å se disse lovende  tenåringsguttene gråte når dommen falt. (Hvor ofte snakker media om hvor trist det er at stakkars unge voldsmenn blir dømt?? Bekymrer seg for fremtiden til tenåringstaggere? Narkopushere??) Offeret ble ikke nevnt med ett ord.

Så hva kan vi gjøre for at barna våre ikke skal medvirke passivt til ovegrep? Magda Pecsenye som driver bloggen Ask Moxie har skrevet et sterkt og åpent brev til sønnene sine som jeg synes var så bra at jeg ville dele det med dere:

«Du kommer til å bli kjent med folk, kanskje til og med bli venner med folk som tror det er ok å gjøre andre vondt på forskjellige måter. En av de måtene er sex. Jeg vet at du kommer til å høre andre gutter si ting om jenter, eller i blant andre gutter på en måte som viser at de ikke brryr seg om kroppene eller følelsene til de jentene. Når det skjer, må du gjøre noe. Alt du trenger å gjøre er å si noe som: «Du, det er er ikke noe kult» eller noe annet som gjør at den personen som sier noe stygt skjønner at det ikke er ok. Husk at alle har lyst til å passe inn. Hvis du tar kontroll over stemningen i rommet ved å gi uttrykk for at det ikke er greit å si stygge ting, så kommer de til å stoppe så de ikke fremstår som en idiot.

Hvis du noen gang er på et sted der gutter begynner å gjøre en jente vond, eller ta på henne på en måte hun ikke vil selv, må du gjøre noe. Hvis hun sover eller er full og ikke kan si «nei» selv, må du gjøre noe. Husk, det er ikke noe som er bra hvis ikke begge kan si at de har lyst til å gjøre det. Hvis en jente ikke sier noe betyr det at hun ikke vil. Hvis hun ikke sier tydelig at hun vil gjøre noe, er det galt å gjøre det.»

En av fotballspillerne som ble funnet skyldig i voldtekt klemmer mammaen sin etter at dommen falt.

Pescenye lager også en liste til gutta sine over hva de bør gjøre hvis de opplever noe slikt. Det funker forøvrig fint for begge kjønn, og kortversjonen er slik:

  1. Hvis det er trygt å si noe, si det høyt. Be gutten som gjør noe slemt om å slutte og gjør det helt klart at du synes han oppfører seg som en idiot. 
  2. Hvis det ikke er trygt å si noe, forlat rommet og ring meg. Jeg bryr meg ikke om du er et sted du ikke får lov til å eller om om det er midt på natta. Ring meg.
  3. Selv om du ikke liker jenta, grip inn. Selv om hun har vært ekkel mot deg før. Hvis du ikke griper inn, hva skiller deg da fra dem som er slemme mot henne? Du vet hvem du er, grip inn.
  4. Ikke vær redd for om at alle kommer til å hate deg hvis du stopper kule gutter fra å gjøre noe. Å stoppe noen fra å gjøre noe slemt gjør deg til en helt.

Så når skal jeg ta denne praten med barna mine? Siden sønnen min ikke er fylt tre er samtalene vi har mer i kategorien: «Vil du ha på Lynet McQueen eller Thomastoget capsen din i dag?»  eller  «Nei, vi kan ikke spise is til middag»enn «Jeg håper du har en forståelse av at kvinnekroppen er ukrenkelig», men noe kan jeg likevel begynne med:

Jeg kan lære ham at nei betyr nei. At han selv bestemmer over egen kropp, akkurat som jeg bestemmer over min. Jeg vil ikke ha barn klatrende på meg når jeg spiser. (selv om de er hjeretlig velkomne til å bruke kroppen min som levende klatrestativ de 23 andre timene i døgnet). På samme måte tvinger jeg han aldri til å gi onkel eller tante en hadet-kos om han ikke vil. Sier han «slutt» når jeg kiler ham stopper jeg. Har han putekrig med søsteren sin og en av dem ikke vil mer, må den andre respekterer det.

For det er ikke gøy hvis ikke begge synes det er gøy.

Har du snakket med barna om respekt for egen og andres kropp? Hva tror du vi kan gjøre for å oppdra barn som bryr seg? Eller unge som griper inn når de ser at andre blir plaget?

 

0