Ringe barnevernet eller applaudere? Foreldre som holder barnets kjønn skjult

Selebukser, blått og lego i primærfarger. Oppvekst anno 1981.

«Så fin kjole du har!» «For et søt lita jente!» «Å, det var litt av en plugg!» «For en stor og sterk gutt!» Har du tenkt over hvordan du snakker til barn avhengig av om de er gutter eller jenter?

Dreamteam Veslemøy Aga , Kristiane Larssen og Sigurd Fandango har i fredagens D2 møtt foreldre som lar barna  vokse opp «kjønnsnøytralt». De har vært hjemme hos engelske Sasha (5) som foreldrene ikke ville avsløre kjønnet på for omverdenen når han/hun ble født. Tanken bak er at barnet først og fremst er et barn, ikke en gutt eller en jente. Sasha leker derfor lykkelig rundt med blomstrete genser til oransje bukse og når mammaen omtaler barnet sitt bruker hun navn, ikke han eller hun.

Disse er ikke så unike som du skulle tro. I Canada vokser babyen Storm opp uten at omverdenen får vite om han/hun er gutt eller jente. De eneste som vet er foreldrene, de to søsknene, en familievenn og jordmødrene som tok h*n i mot.

Storebror Jazz (ja, det er han med flettene) er en av få som vet om lille-ehm-søsken Storm er gutt eller jente. "Hvis du vil lære et menneske å kjenne spør du ikke hva de har mellom beina", sier faren David.

Nærmere oss oppdrar svenske Linus Lindell fra Malmø barna Sascha og Nikki kjønnsnøytralt, og omtaler dem ikke som han eller hun, men «HEN». Når folk spør hva slags kjønn barna er svarer han: «Hvorfor er det så viktig å vite?»

Jeg blir både fratstøtt og tiltrukket når jeg leser slike historier. For eksperimenterer de ikke med barna sine? Samtidig kjenner jeg at jeg synes kjønnsskillene mellom barna våre vokser meg over hodet. Når jeg var på apoteket og skulle kjøpe barneplaster spurte dama bak skranken:

– Er det til jente eller gutt?

– Hvorfor i alle dager trenger du å vite det? Er ikke blod bare blod?

– Jo, men du skjønner, vi har piratplaster til guttene og prinsesser til jentene, nemlig.

De får meg til å lure på hvem som egentlig er ekstreme? Er det foreldrene til Sasha, Storm, Nikki og Sascha (finnes det ikke noen flere kjønnsnøytrale navn å velge mellom forresten?) eller er det Lego som mener jentebarna våre i 2012 trenger pastellfargede skjønnhetssalonger for å leke med byggeklosser?

Den største studien som er gjort på barn og fargepreferanser fant at hos 120 spebarn under 2 år fantes det ingen kjønnsforskjeller på fargevalg. Samtlige foretrakk rødlige toner fremfor blålige og runde former fremfor firkantede. (Er jeg den eneste som tenker at ungene er programmert til å like pupper?)

Leketøyskjeden Hamley lagde egen rosa etasje for jenter og blå etasjer for gutter. Etter massive protester endret de og kategoriserte etasjene etter leketøystype istedenfor.

Da jeg gikk gravid med datteren min kjøpte jeg grønn barnevogn, la vekk alle rosa klær vi fikk i barselgaver (sorry!) og omtalte henne konsekvent som tøff, modig eller sterk for at hun skulle få en motvekt til alle «så vakker lita prinsesse» kommentarene hun (som alle andre) får fra hun er nyfødt. Men da hun ble 2 år og byttet til storbarnsavdeling i barnehagen kom hun likevel hjem og krevde Disneyprinsesser og rosa. Da måtte jeg ta et valg: Skulle jeg sette egne tanker om hva som er pent og riktig foran hennes egne ønsker? Skulle jeg tvinge henne til å være annerledes på grunn av mine holdninger?

Så stolt! Første trilletur som mamma. Og lykkelig uvitende om at det bare er 2 år til den første prinsessekjolen slipper over dørstokken.

Jeg ville ikke ville hun skulle endre som gutten i strikkagenseren i About A Boy.

Psykisk sjuk mor, bollesveis og hjemmestrikkede gensere. Ingen gullkombinasjon for 12 år gamle Marcus det der.

Derfor var datteren min lykkelig i Snehvitkjole på karnevalet i februar, hun har prinsessetelt fra Disney i hagen og så mange glitrende Hello Kitty ballerinaskjørt at rommet hennes kan forveksles med garderoben til Den norske opera og ballett. Men jeg kan ikke dy meg for å sende med henne et plastsverd, slik at hun i det minste blir «ridderprinsesse» når hun kler seg ut. Og vi kjører Pippi Langstrømpe på tung rotasjon.

Alle feministers favoritt: Tøffe, sterke Pippi.

Når jeg leser artikler om foreldre som lar barna vokse opp kjønnsnøytralt spør jeg meg selv: Trer disse foreldrene en annerledeshet over hodene på barna sine for å bekrefte sine egne forestillinger om likestilling? Gjør de barna kjønnsforvirret? Eller var det meg som var feig?

I D2 anbefaler likestillingskonsulent Kristina Henkel oss å bruke «barn» fremfor gutter eller jenter, og la jentekarakterene bli gutter og guttekarakterene jenter når du leser slik at barna møter forbilder som ikke bare er stereotype.

Hva synes du? Er det greit å la barna vokse opp uten å fortelle venner og familie hva slags kjønn de er? Er det uproblematisk å kjøpe lekesminke og høye heler til småjenter og Supermann drakt og verktøykasse til guttene? Hva ville du gjort om sønnen din ville gå i barnehagen i rosablomstrete genser,- eller neglelakk? Jeg gleder meg til å høre hva dere tenker om dette!

Blir ikke så mye klatring i trær på denne gjengen.

In English: The Norwegian newspaper Dagens Næringsliv wrote an article on Friday about genderless children. In England, Sashas parents refused to tell friends the child’s gender after birth. In Canada a baby called Storm is growing up the same way. I am intrigued and repulsed at the same time. I do think the gender divides have grown too wide, with Lego making a pastel coloured beauty parlor to market their building blocks to our daughters, and Hamley dividing girls and boys toys in pink and blue coloured floors. What do you think? Is it OK to let children grow up without telling the surroundings whether they are  a boy or a girl or will just cause gender confusion? I would love to hear your thoughts on this!

0