Poetisk fotoprosjekt om barnløshet

Når du ligger på barselhotellet på Ullevål sykehus kan du fra de brede vinduene som går nesten fra vegg til vegg se rett bort på Nordre Gravlund. Mens jeg lå der inntil den lille datteren min, som lå inntullet i et helseteppe og smattet på ermet av den litt for store, utvaskede sykehusbodyen, kunne jeg ikke la være å føle        på en dyp og rå takknemmelighet.

Verdt både blod, svette og tårer.

Verdt både blod, svette og tårer.

De siste par årene har jeg gått med en nesten permanent angst for å se blod når jeg har vært på do. Fordi det ville bety nok et svangerskap som ikke skulle bli.

Etterhvert var usikkerheten det som gnagde mest. Ville det gå bedre neste gang? Om en måned? Aldri?

For meg gjaldt det «bare» sekundær infertilitet. Vi strevde «bare» i et par år. I retrospekt er det lett å se på sorgen og angsten som en parentes. I alle fall når jeg sitter med fasiten ved siden av meg. Jeg kjenner venner som har slitt i årevis og som fortsatt ikke har fått barnet de så gjerne ønsker seg. Det er vanskelig å snakke høyt om.

Derfor synes jeg dette fotoprosjektet til Kerry Payne var så sterkt og flott. Gjennom ett år har hun dokumentert den bokstavelig talt blodige kampen hun selv -og samtidig også kvinner til alle tider- har kjempet for å få barn.  Såre, melankolske bilder som viser lengselen etter å bli mor, og sorgen når det hver måned kommer en tydelig beskjed om at det ikke ble noe av denne gangen heller.

Screenshot 2014-09-01 18.07.25

Den sterke, men poetiske og vakre serien heter «The Children (I Never Had)», og du kan sjekke ut mer av arbeidet til den New York baserte Payne her. 

Fortalte du venner om det da dere prøvde å få barn? Hvorfor tror du infertilitet er så vanskelig å snakke åpent om?

The Children (I Never Had) from Kerry Payne on Vimeo.

 

 

 

27

Veien mot målet

Mange av dere har naturlig nok vært nysgjerrige på hvordan det er gått med meg etter alle spontanabortene, om legene har funnet ut hvorfor dette rammet akkurat meg og ikke minst: Hva som kan ha hjulpet denne gang.

Endelig babybump!

Som jeg har fortalt før var jeg gravid i våres også, men mistet før sommeren og måtte ha en utskrapning på Ullevål. (Som forøvrig på ingen måte er så ille som det høres ut! Har skrevet mer om det i dette innlegget

Det første jeg lurte på var naturligvis: Hvor lenge bør man vente etter en spontanabort med å forsøke å bli gravid igjen? Her varierte rådene fra legestanden sterkt. En lege sa seks måneder, en sa èn syklus, mens en annen mente det ikke var nødvendig å vente i det hele tatt. En studie av over 30 000 kvinner, publisert i prestisjetunge British Medical Journal, slår imidlertid fast at kvinner som ble gravide igjen innen  seks måneder hadde større sjanse for et vellykket svangerskap.

Dermed blir det mest opptil hver enkelt hvor tidlig man føler seg fysisk og psykisk sterk nok igjen.

Jeg ville selvsagt også veldig gjerne vite hvorfor dette hadde skjedd, og om det var noe jeg kunne gjøre for å unngå at den begredelige opplevelsen gjentok seg.
En spontanabort er vanlig, og rammer mellom 25 og 50 prosent av alle par. Oddsen for tre spontanaborter er imidlertid under 1 prosent, og er du -som meg- så uheldig å oppleve dette kalles det habituell abort. Det er først med denne diagnosen helsevesenet begynner å interessere seg for å finne ut av hvorfor det skjer. Siden jeg hverken røyker, drikker i graviditeten, tar kokain, drikker mer enn 1o kopper kaffe om dagen, har cøliaki, er klinisk overvektig eller er eldre enn 40 år, -og jeg i tillegg har fått to friske, fine barn før med samme mann-, var det hele enda mer mystisk. Legen sendte derfor inn henvisning til utredning for habituell abort på IVF-seksjonen til Ullevål Universitetssykehus. Der fikk jeg time: 5 måneder senere..

Begynner å få endel erfaring på det gravidegreiene, gitt!

Med andre ord rakk jeg aldri å finne ut av noe mer om årsaker, siden jeg -hurra! hurra!- var gravid på nytt før første time var satt opp.
Da graviditetstesten atter viste to streker (ok, her er jeg ikke helt ærlig: Da de fire graviditetstestene jeg tok etterhverandre for å være sikker på at jeg faktisk så to streker) ringte jeg derfor legen min med en gang for å finne ut hva vi kunne gjøre for å øke sjansen for at denne babyen ville klare seg. Bare tanken på å gå gjennom en ny spontanabort, med smertene og sorgen det innebar fikk hjertet mitt til å briste.

Jeg hadde jo fått masse tips fra dere her inne, så jeg stilte til legetimen med en laaaang liste med forslag, som vi så sammen vurderte nytten av:

 

33

Å skrape, skraper, skrapte, har skrapt.

Jeg har et problem med ordet utskrapning. Det høres så 40-talls og brutalt ut. Eventuelt som et veterinærord. Noe man gjør med kyr.

Når det kommer til såpass mentalt belastende foreteelser, tror jeg alle hadde vært tjent med et litt mer nøytralt navn.

Hva med «spontanabort med kirurgisk bistand»? Det latinske navnet «evacuatio uteri» kunne også vært et alternativ, selv om det høres ut som noen skal ta beina fatt og evakuere livmoren min.  Det engelske er nøytralt og fint: D&C. Det høres mest ut som et billig smykkemerke, og er i alle fall ikke unødig avskrekkende.

Litt nervøs. Litt redd. Men det gikk bra.

Som dere skjønner gikk jeg for luke 2, etter mye gode innspill både her på bloggen, på mail og på telefon fra folk som hadde tatt en utskrapning selv og ville forsikre meg om at det faktisk ikke var så ille som det hørtes ut. De hadde helt rett.

Jeg fastet fra kvelden før og kom på Ullevål på morgenen. Her fikk jeg en sykehusskjorte og en seng å vente i. Så da lå vi der da, på rekke og rad, jeg og alle de andre damene, som hadde sprell levende foster i magen, men som likevel ikke hadde lyst på barn. Tenk om det hadde gått ann å bytte?

Situasjonen var passe surrealistisk.

Sjelden har jeg i midlertid vært så glad for at vi har fri abort i Norge. Inngrepet vi skulle gjennom var det samme, og det kan ikke bare ha vært meg som ble redd og begynte å skjelve ukontrollert da jeg ble trillet inn på operasjonssalen og så de karakteristiske bøylene til å ha bena i.

Fikk litt Albertine og politlægen-vibber må jeg si.

Men tenk så fælt å være i en sånnn situasjon og i tillegg ha belastningen om at du gjør noe ulovlig? Slik anslagsvis 20 millioner kvinner går gjennom hvert eneste år, og slik 10 000 av våre tanter, mødre og bestemødre gjennomgikk i året da abort fortsatt var forbudt her på 50-tallet

Eller bli møtt med nedlatenhet og hån fra legen i rommet, slik endel kvinner har fortalt at de opplevde på 70-tallet? «Bit tenna sammen og slutt og grin. Dette har du brakt på deg selv», liksom. Grøss.

3-åringen sendte med mamma yndlingsbamsen sin, så jeg ikke skulle bli redd på sykehuset. Da jeg våknet fra narkosen hadde sykepleieren omsorgsfullt tatt på den operasjonshette og plassert bamse våkende over meg ved sengestolpen.

På Ullevål var samtlige av legene og sykepleierne jeg møtte empatiske, omsorgsfulle og forståelsesfulle. Narkosen slo meg kjapt ut og da jeg våknet et knapt kvarter senere var det hele over. Ikke hadde jeg spesielt vondt heller. Jeg fikk smertestillende og tuslet hjem sammen med mamma (du får ikke lov til å være alene den første dagen) etter en drøy time. Resten av dagen lå jeg lettere omtåket og spiste Mariekjeks og så på ørten episoder av True Blood. Jeg leste alle varme, konstruktive, fine meldinger og mail jeg hadde fått av dere, og noterte ned gode innspill å spørre legen min om. Så sovnet jeg og sov i 13 timer.

Dagen etter var det som å ha skrudd av en knapp. Plutselig var jeg ikke lenger kvalm. Ikke lenger trøtt. Ikke lenger gravid. Etter en måned med en poengløs graviditet, der jeg ventet forgjeves på at kroppen skulle ordne opp selv, var det fantastisk å føle meg opplagt igjen. Jeg er sykemeldt i et par dager til og skal ta livet med ro. Sommeren strekker seg snart lang og lat foran meg: Jeg skal en tur på et vennebryllup i New York, vi skal på hytta og fiske krabber og sole oss på varme svaberg og vi skal bare ha masse fine dager der vi slapper av hjemme med familie og venner. Så skal jeg se framover.

Spørsmålet alle stiller seg etter en mislykket graviditet er åpenbart: Når jeg kan forsøke igjen? I følge en studie i British Medical Journaler det i motsetning til hva man trodde tidligere, ingen grunn til å vente spesielt lenge. Av 31 000 kvinner med tidligere spontanaborter som var med i undersøkelsen, var oddsen for en vellykket graviditet best hos dem som ble gravide under 6 måneder etter svangerskapsavbruddet.

Det gjelder bare å krysse fingrene for at alle gode ting er fire.

Hva synes du om ordet «utskrapning»? Har du forslag til et annet navn? Og hvis du har vært i en liknende situasjon selv, hvordan var din erfaring?

 

0

Så var det på'an igjen

De siste ukene har jeg våknet kvalm. Jeg har knasket saltpastiller dagen lang for å holde den ugne følelsen i sjakk. Etter henting av barna i barnehagen har jeg vært så utslitt at jeg har sovnet etter barne TV hver bidige dag. Jeg har med andre ord ventet barn.
Graviditetstesten (ok da, fire graviditetstester) stavet det ut i klartekst: Jeg var gravid.

O Lykke!

Denne gang måtte det jo gå bra eller hva? Sjansen for tre mislykkede graviditeter på rad er 0,34 prosent, 

På Ullevål hadde jeg fått tilbud om tidlig ultralyd (slett ingen selvfølge etter «bare» to spontanaborter.) Jeg tuslet bort glad og optimistisk, beroliget av de tydelige symptomene. Men desverre.

Finnes det noe tristere syn enn en tom ultralyd skjerm? Ikke noe baby som spreller. Ikke noe hjerte som banker.

Ikke denne gang heller.

Den dagen gråt jeg så det føltes som om hjertet mitt skulle briste.

Bare å gå videre. Ikke noe å se her.

Det er noen uker siden jeg fant det ut nå, etter nok blodprøver til at jeg så ut som en sprøytenarkoman med blåmerker oppover hver arm. Siden har jeg ventet. Fortsatt kvalm. Fortsatt oppblåst. Fortsatt trøtt. Men uten noen voksende baby i magen.

Jeg var ikke klar over det på forhånd, men det kan gå ukevis før kroppen avslutter graviditeten av seg selv. Nå nærmer jeg meg tredje måned, og valget står mellom en utskrapning og en kjemisk abort.

Ingen av alternativene fremstår særlig fristende.

Bare ordet utskrapning er nok til å gi meg grøsninger. Det får meg til å se for meg en gigantisk isskrape som skal skrape rundt inni meg til jeg er tom som en iskremboks. Selv om legen selvsagt tålmodig har forklart meg hvordan det i virkeligheten foregår.

Den som velger dette må i full narkose. Og det er en (ørliten) risiko for skade på livmoren, som kan gjøre det vanskeligere å bli gravid igjen.

Så var det medikamentell abort da. Dette er visst enda mer smertefullt enn en vanlig spontanabort siden medikamentene starter utstøtingsriene, istedenfor kroppen selv. Du må ha noen hos deg hele dagen ( fordi det er en bitteliten risiko for å besvime av massivt blodtap.) Og du må regne med å blø i 4-6 uker, i følge lappen jeg fikk med.

Pest eller kolera? Kunne jeg bare hatt en deleteknapp ala den jeg brukte til å slette uke-for-uke app’en på iPhonen. Eventuelt bare trekke dyna over hodet og sove til alt dette er over.

Det positive er at siden dette blir spontanabort nummer tre får jeg nå rett på utredning på IVF-seksjonen til sykehuset. Tre mislykkede graviditeter har nemlig et navn jeg i det lengste hadde håpet å unngå: Habituell abort.

Hvert år diagnostiseres 500 norske kvinner med habituell abort, noe som altså betyr at de har gjennomgått tre eller flere spontanaborter.

Her er et annet ord jeg skulle ønske jeg slapp: Sekundær infertilitet. Selv om det ikke er noe som snakkes mye om, anslår den amerikanske infertilitetsorganiasasjonen Resolve at oppmot halvparten av alle som sliter med å (for)bli gravide har barn fra før.

Hvorfor det skjer og hva som kan gjøres for å hjelpe er vanskelig å finne svar på. Man får som regel ingen oppfølging etter hverken en eller to spontanaborter i Norge. (Utover: «Gå hjem og blø. Ta smertestillende. Ring oss om du får feber»)  For noen hjelper det med noe så enkelt som injeksjon av progesteron eller blodfortynnende. Skuespiller Ane Dahl Torp har vært åpen om at akupunktur hjalp henneå få to barn etter fire spontanaborter.  (Noen som vet navnet på akupunktøren? Rop for all del ut!)

Hos omtrent 1/3 finnes et ingen opplagt grunn. Et annet ord er uflaks.

I mens forsøker jeg å sette den ene foten foran den andre, spise spekeskinke og fokusere positivt; 50-70 prosent av alle kvinner med tre eller flere spontanaborter får barn etterpå.

Kjenner du noen av dem? Alle solskinnshistorier mottas med stor takk. 

149

Så var det på’an igjen

De siste ukene har jeg våknet kvalm. Jeg har knasket saltpastiller dagen lang for å holde den ugne følelsen i sjakk. Etter henting av barna i barnehagen har jeg vært så utslitt at jeg har sovnet etter barne TV hver bidige dag. Jeg har med andre ord ventet barn.
Graviditetstesten (ok da, fire graviditetstester) stavet det ut i klartekst: Jeg var gravid.

O Lykke!

Denne gang måtte det jo gå bra eller hva? Sjansen for tre mislykkede graviditeter på rad er 0,34 prosent, 

På Ullevål hadde jeg fått tilbud om tidlig ultralyd (slett ingen selvfølge etter «bare» to spontanaborter.) Jeg tuslet bort glad og optimistisk, beroliget av de tydelige symptomene. Men desverre.

Finnes det noe tristere syn enn en tom ultralyd skjerm? Ikke noe baby som spreller. Ikke noe hjerte som banker.

Ikke denne gang heller.

Den dagen gråt jeg så det føltes som om hjertet mitt skulle briste.

Bare å gå videre. Ikke noe å se her.

Det er noen uker siden jeg fant det ut nå, etter nok blodprøver til at jeg så ut som en sprøytenarkoman med blåmerker oppover hver arm. Siden har jeg ventet. Fortsatt kvalm. Fortsatt oppblåst. Fortsatt trøtt. Men uten noen voksende baby i magen.

Jeg var ikke klar over det på forhånd, men det kan gå ukevis før kroppen avslutter graviditeten av seg selv. Nå nærmer jeg meg tredje måned, og valget står mellom en utskrapning og en kjemisk abort.

Ingen av alternativene fremstår særlig fristende.

Bare ordet utskrapning er nok til å gi meg grøsninger. Det får meg til å se for meg en gigantisk isskrape som skal skrape rundt inni meg til jeg er tom som en iskremboks. Selv om legen selvsagt tålmodig har forklart meg hvordan det i virkeligheten foregår.

Den som velger dette må i full narkose. Og det er en (ørliten) risiko for skade på livmoren, som kan gjøre det vanskeligere å bli gravid igjen.

Så var det medikamentell abort da. Dette er visst enda mer smertefullt enn en vanlig spontanabort siden medikamentene starter utstøtingsriene, istedenfor kroppen selv. Du må ha noen hos deg hele dagen ( fordi det er en bitteliten risiko for å besvime av massivt blodtap.) Og du må regne med å blø i 4-6 uker, i følge lappen jeg fikk med.

Pest eller kolera? Kunne jeg bare hatt en deleteknapp ala den jeg brukte til å slette uke-for-uke app’en på iPhonen. Eventuelt bare trekke dyna over hodet og sove til alt dette er over.

Det positive er at siden dette blir spontanabort nummer tre får jeg nå rett på utredning på IVF-seksjonen til sykehuset. Tre mislykkede graviditeter har nemlig et navn jeg i det lengste hadde håpet å unngå: Habituell abort.

Hvert år diagnostiseres 500 norske kvinner med habituell abort, noe som altså betyr at de har gjennomgått tre eller flere spontanaborter.

Her er et annet ord jeg skulle ønske jeg slapp: Sekundær infertilitet. Selv om det ikke er noe som snakkes mye om, anslår den amerikanske infertilitetsorganiasasjonen Resolve at oppmot halvparten av alle som sliter med å (for)bli gravide har barn fra før.

Hvorfor det skjer og hva som kan gjøres for å hjelpe er vanskelig å finne svar på. Man får som regel ingen oppfølging etter hverken en eller to spontanaborter i Norge. (Utover: «Gå hjem og blø. Ta smertestillende. Ring oss om du får feber»)  For noen hjelper det med noe så enkelt som injeksjon av progesteron eller blodfortynnende. Skuespiller Ane Dahl Torp har vært åpen om at akupunktur hjalp henneå få to barn etter fire spontanaborter.  (Noen som vet navnet på akupunktøren? Rop for all del ut!)

Hos omtrent 1/3 finnes et ingen opplagt grunn. Et annet ord er uflaks.

I mens forsøker jeg å sette den ene foten foran den andre, spise spekeskinke og fokusere positivt; 50-70 prosent av alle kvinner med tre eller flere spontanaborter får barn etterpå.

Kjenner du noen av dem? Alle solskinnshistorier mottas med stor takk. 

149

Hvordan vet du om du er ferdig med å få barn?

Selv om temaet er trist gleder det meg å høre om flere som er åpne om sin spontanabort. I featuremagasinet til Mail on Sunday forteller Gwyneth Paltrow for første gang om sine vansker med å få flere barn:

– Barna mine spør meg hele tiden om å få en baby, forteller Gwyneth, som har barna Apple (8) og Moses (6) med den britiske musikeren Chris Martin.

– Og du vet aldri, jeg kunne klart å klemme inn inn en til. Jeg savner mitt tredje barn. Jeg tenker på det, men jeg hadde en veldig fæl opplevelse da jeg var gravid med tredjemann. Det gikk ikke bra og jeg holdt på å dø. Så da tenker jeg: Har vi det bra som vi har det eller burde vi gå tilbake og forsøke igjen?

 

Opplevelsene hennes ga gjenklang i meg, for etter to runder med graviditet og påfølgende spontanaborter det siste året vet jeg ikke om vi noen gang vil få et barn til. Det som gjør mest vondt er at barna mine jevnlig spør om de ikke «væææærsåsnill kan få en baby snart», men jeg kan ikke love dem noenting.

Rundt meg går de fleste av bestevenninnene mine rundt med svulmende mager, og hadde jeg ikke mistet i fjor sommer hadde jeg født omtrent nå.

På den annen side har vi det jo strålende som en gjeng på fire. Lillebror kan finne seg mat og klær selv. Han og søsteren løper rundt og leker med hverandre uten at vi trenger å blande oss (hvertfall nesten) Ingen sover lur. Alle kan være med i skibakken eller teateret. Er det galskap å ønske på seg en ny runde med bleier og trilleturer og nattevåk?

ferien fikk jeg lest ut to bøker på til sammen 850 sider. Rundt meg satt babyforeldre og styret med barnematglass, vugget på vogner og løp til og fra hotellrommet for å skifte bleier.

I mens lærte datteren min lillebroren sin å hoppe fra kanten, og når de var sultne kunne de hente bananer og pølser fra buffeten selv.

Er det bra nok å være en gjeng på fire?

En gang leste jeg at alle får ett barn mer enn de orker. Sagt på et annet vis: Du fortsetter å være babysyk inntil du føler kaoset er komplett.

Kjedelige praktiske elementer spiller også inn: Har vi råd? Har vi plass nok i huset? I bilen?

I lunsjen i Dagbladet snakket jeg en gang med eldre kollegaer om temaet og samtlige ønsket seg ett barn mer enn de hadde endt opp med å få.

«Jeg tenkte det ville bli slitsomt med enda en runde baby, men nå ser jeg at årene går så fort. Vi hadde jo fint klart en til» sa den ene. Hennes datter var da passert 18.

«Jeg ville ha tre, men mannen min satte ned foten.» sa en annen. «Jeg hadde sikkert klart å overtale ham, og nå som det er for sent skulle jeg ønske jeg hadde forsøkt.»

Derfor lurer jeg på: Hvordan vet man om man er ferdig med å få barn? Får du noen gang følelsen av at familien er komplett? Bestemte du deg på forhånd for hvor mange barn du ville ha? Og har du holdt deg til samme mening hele tida? 

Mamma for første gang. Blir jeg det en tredje gang også?

0