Skal barn bære foreldrenes skam?

Leste et nydelig leserinnlegg i Aftenposten i går. Linda Eikrem spør: «I hvor mange generasjoner bæres skam?» Hun forteller om en bestefar som var glødende antikommunist og havnet på feil side under krigen. Som barn skammet hun seg over ham, og beskriver hvordan hun som tenåring gikk omveier for å ikke treffe på bestefaren sin i det lille tettstedet de bodde.

Historien hennes ga gjenklang i meg. Pappa var riktignok 9 år da krigen sluttet og har lite å skamme seg over selv, men gjennom oppveksten har jeg merket hvordan han, tantene mine, fettere og kusiner bar en kollektiv skam over den tidigere generasjonens svik. Pappa har alltid gjort et nummer ut av hvor norsk han er og heier demonstrativt på Norge hvis vi møter Tyskland i en landskamp.

Det er kanskje ikke så rart. Tyskere  ble etter krigen pepret med postere om at holocaust og andre horrible krigsforbrytelser var det tyske folks skyld, og denne kollektive skylden har vært gjenstand for mye skriverier oppgjennom årene.

Pappa og vennene hans i barnehagen ca 1940. Hadde de noe å skamme seg over?

Forfatter Bernhard Schlink (som blant annet står bak boka den Oscarvinnende Kate Winslet filmen The Reader er basert på) har skrevet en essay samling om kollektiv skyld. Han har sett på forskning fra stammekulturer. Hvis et medlem av stammen har gjort noe galt har resten av stammen valget mellom å støte fra seg medlemmet eller beholde en viss solidaritet med vedkommende, noe som trekker dem inn i synden og fører til skamfølelse.

Selv slapp jeg billigere unna i Drammen på 80-tallet, men også jeg fikk slengt «tyskerunge» og «nazist» etter meg tidlig på barneskolen. Gutten som sa det var sju år. Linda Eikrems spørsmål oppleves derfor som høyst relevant: Hvor lenge skal barn bære foreldrenes skam?

Apropos skam.. Den stylingen min var vel ikke helt oppe og står.

I selveste Bibelen heter det: «For jeg, Herren din Gud, er en nidkjær Gud som straffer barn i tredje og fjerde ledd for fedrenes synd» , noe som kanskje ikke er så langt fra virkeligheten som det høres ut.

Tidlig i karrieren min i Dagbladet fantes det en upopulær sjef på huset. En kveldsvakt han gikk forbi hveste en eldre journalist inn i øret mitt:

«Husk! Familien hans var stripete under krigen!»

Kommentaren gjorde inntrykk. Jeg hadde aldri hørt besteforeldres gjerninger blitt brukt så direkte mot et annet menneske før, men jeg skjønte det var ektefølt.

Hvor mange generasjoner må søsteren til Anders Behring Breivik og familien hennes bære brorens og onkelens synder?  Må barn av omstridte politikere eller ledere forvente å forsvare foreldrenes valg? Er vi kommet så langt i 2012 at hvitsnippforbryterens avkom ikke blir sett skjevt på når han søker sin første sommerjobb? Hva med barn av alkoholikere?

«Arvesynd» er ikke begrenset til alvorlige hendelser. Selv syntes jeg det var ille nok at mamma var lærer da jeg var tenåring, og gikk lei av å forvarere at «morra di kjefta på meg i timen i dag».

Har du opplevd å skamme deg over en mor, en far eller en bestefar? Hva var årsaken og hva tenker du om det i dag? Og hvis du skal være helt ærlig med deg selv: Ser du litt annerledes på barn av foreldre som av en eller annen grunn er upopulære i lokalmiljøet?

[subscribe2]

0