En hyllest til hengepupper på tur

Søndag kveld, da jeg nok en gang sto i regnværet i nødstopp-lomma inntil motorveien utenfor Drammen  og forsøkte å bende meg langt nok inn over passasjersetet til å amme en rødflammete, hikstende baby som for lengst burde ha sovnet i Maxi-Cosien sin kjente jeg at jeg fikk full forståelse for den evolusjonsmessige fordelen ved hengepupper. Jeg må si jeg lengtet etter dem!

Novembervinden blåste altfor piskende surt til å løfte vesla ut av den varme kupeen, og jeg sto derfor krokbøyd, halvveis innefor, halvveis utenfor Toyotaen vår mens jeg sendte jeg misunnelige tanker til stolte Zulukvinner som med intrikat hodepynt og pupper ned til navelen prydet sidene i National Geographics da jeg vokste opp.  (Første gang bladet trykket en barbrystet dame var faktisk i 1896, og skapte, ikke overraskende, stor ståhei i en tid da kvinner ennå ikke hadde stemmerett i størsteparten av verden og dronning Victoria fortsatt satt på tronen.)

Mens de to eldste barna spurte om jeg ikke fikk roet ned lillesøster snart, fordi de a) fikk vondt i ørene og b) ville rekke hjem tidsnok til Newton på NRK Super ønsket jeg puppene mine var lange nok til at jeg kunne slengt en over fra førersetet. Tenk: Glad og mett baby uten at mor en gang trenger å ta av seg bilbeltet! Med realle halvmeterlange sokkepupper kunne jeg også spist varm middag med babyen trygt plassert i Trip Trapen ved siden av meg, -fremfor å bli avspist med halvkald, tørr spaghetti etter at vesla -og hele resten av familien- har fullført måltidet.

Denne trivelige kveldsstunden langs E18 fikk meg til å tenke på alle andre kroppslige forbedringer jeg håper evolusjonen vil bringe med seg.

Når det gjelder vesla er hun selvsagt –i likhet med alle babyer- hundre prosent perfekt. Men siden evolusjonen alt har gitt oss Galapagosfinker med 13 ulike nebb –perfekt tilpasset frøene de spiser, og de ulike værforholdene fuglene lever under, hadde det vært trivelig om våre tipptipptipptipp-ettellerannet hadde tilpasset seg ved å bli født med for eksempel selvklippende negler eller en bedre løsning på tanngarden. Når jeg ser inn i det fremdeles så helrosa smilet til min 6 måneder gamle datter husker jeg med gru hvordan hver nye, blinkende hvite, knivskarpe tann hos de to eldste i snitt representerte minst 5 netter uten søvn -og hver jeksel det dobbelte.

Likevel er det hos foreldrekroppen jeg ser størst potensiale for fremskrittet.

Her drømmer jeg om:

  • Selvgyngende knær. Istedenfor Pilatesballen vi slet ut da vi i månedsvis forsøkte å trøstebysse vårt førstefødte kolikkbarn. Denne gang har vi arvet en genial vugge som gynger på samme universelt beroligende opp og ned og frem og tilbake vis, men det hjelper akk så lite når jeg må på et møte og vesla har mageknip. Springfjær og perpetuum mobile i beina mottas med takk.
  • Hår som faller av når det blir lugget i, -og vokser ut igjen når den lille kloa slipper.
  • Brystvorter med samme funksjon.. Au!
  • Grøtavstøtende hud. Før øyeblikket tror jeg at jeg har Hipps «Mild grøt med grønnsaker» permanent klistret til minst 25 prosent av kroppsoverflaten.
  • Hjerne med splitscreen ala TV2 Nyhetskanalen som lar meg lese Aftenpostens kultursider i fred –eller enda bedre: sove- samtidig som jeg interessert og entusiastisk for fjerde gang hører 7-åringen lese høyt fra solteksten i norskleksa.

Og da har vi ikke begynt å snakke om barnefødsel en gang..

En ny ferdighet har imidlertid kroppen min plukket opp etter sist svangerskap. Sønnen min klemmer nå kinnet sitt entusiastisk inntil navelen min mens han utbryter:
– Åh, du har den mykeste, tjukkeste magen i hele verden, du mamma!
Glansnummeret mitt i disse dager å la barna finne diverse småleker –gjerne sånne livaktige bondegårdsfigurer i plast fra Schleich- og så la de vantro følge med på at jeg gjemmer hele eselet inni en fold i magen, bare for å insistere at jeg har spist den opp, og så la magen sprette den ut igjen mens de små ler så de rister. (Rekorden min er en krokodille).

Vedder på ”What’s your excuse”-mor ikke kan skryte på seg den!

Hvilke forbedringer eller superkrefter synes du hadde vært mest praktisk at evolusjonen ga oss?

21

Morsomme tweets fra barnehøyde

Er du på Twitter? Jeg har en konto der jeg deler tips til artikler og forskningsrapporter relatert til foreldrestoff, og diskuterer med andre. Det fine med Twitter er at du kan følge bare de folka som skriver om ting du er interessert i. Selv liker jeg å følge en miks av seriøse folk (politikere, forskere, leger), folk jeg kjenner (venner, kollegaer, bloggere og blogglesere) pluss kjente mennesker som inspirerer meg (alt fra Caitlin Moran og Nigella Lawson til Obama og Lena Dunham fra Girls) j og så legge til et par kontoer bare for gøy.

Min favoritt moro-konto om dagen er The Honest Toddler, som deler ut daglige tips og observasjoner, -fra synspunktet til et bleiebarn.

Vi får høre om sykdom..

..doktorbesøk

…håndtering av kjæledyr

…søvnlogikk

…raserianfall

…personlig hygiene

…det beste stedet å henge ut med foreldre

og myer mer. Du kan følge hverdagsglimtene til The Honest Toddler her:

Hva har du ledd av i det siste? Hvem liker du å følge på Twitter? Og har du noen tips til morsomme nettsteder, bilder, videoer eller Facebook-sider eller annet jeg burde sjekke ut?

 

 

 

 

0

Mandagsblues

Noen ganger er dagene grå. Bussen er forsinka, og når den endelig kommer er den full. Det tar tre svette kvarter bare å komme seg ut fra barnehagen. Du finner én vott, men ingen andre. Cheroxene er våte, og når klærne endelig er lokalisert er barna i full gang med en viktig lek på lillerommet og nekter å dra hjem. Vell hjemme ligger lego-esken som veltet i morgenrushet fortsatt spredd utover stuegulvet, ett av barna hylskriker fordi den andre ble førstemann opp trappa og ingen har tenkt en halv tanke på middag.

Hva gjør en ansvarlig forelder da?

Vel, det kaster ikke jeg bort noe hjerneceller på å tenke på. Jeg vet hva jeg gjør. Det er å ignorere rotet, sette på noe høy og  tøysete musikk og danse rundt i rommet med barna til vi er høye på endorfiner og glade igjen. Så får det heller bli varmt ostesmørbrød til middag.

Hvis du også har noen sånne dager i blant deler jeg her min ultimate spilleliste for å bli i godt humør. Håper den funker for deg og!

  1. Elton John – I’m Still Standing
  2. Destiny’s Child – So Good
  3. Abbey Road – Here Comes The Sun
  4. Diana Ross – I’m Coming Out
  5. Roxette – The Look
  6. Aretha Franklin – Respect
  7. Blu Cantrell – Hit ‘Em Up Style (Oops!)
  8. Julie Andrews – I Feel Pretty
  9. Judy Garland – Puttin’ On The Ritz
  10. Jimmy Soul – If You Wanna Be Happy
  11. Maryann Plunkett – Take It On The Chin – 1986 Original Broadway Cast
  12. Johnny Nash – I Can See Clearly Now – Single Version
  13. Bobby of the Teemates – Doo Wah Diddy
  14. Mary Poppins – Original London Cast – Supercalifragilisticexpialidocious
  15. David Tomlinson – Let’s Go Fly A Kite
  16. Sondre Lerche – Everyone’s Rooting For You
  17. Elizabeth Mitchell – Three Little Birds
  18. Destiny’s Child – Happy Face
  19. Michael Jackson – Wanna Be Startin’ Somethin’
  20. Madcon – Glow
  21. Loreen – Euphoria – Single Version
  22. David Guetta – Titanium – feat. Sia
  23. N.E.R.D. – She Wants To Move
  24. Katrina & The Waves – Walking On Sunshine
  25. Irene Cara – Flashdance…What A Feeling

Har du noen sanger jeg burde legge til denne lista? Hva gjør du for å komme i godt humør igjen når dagen er gått på tverke?

Blir kanskje ikke så ofte dansing på fæst lenger, men hvem sier at hjemme i stua med to småtroll som digger deg er noe dårligere enn en bar på vestkanten?

0

Hvordan stoppe søskenkrangler?

Jeg har aldri vært i tvil om at to barn er dobbelt så gøy som én. To kan spille kort. To kan kle seg ut som Luciatog og gå syngende gjennom leiligheten. To kan trøste hverandre når de gråter.  To kan klatre opp til godtehylla og gjemme seg i klesskapet og spise bokstavkjeks.

To kan også slåss så fillene fyker.

Jeg synes MIN!-fasen var slitsom nok med førstemann, men da trengte vi i det minste bare passe på når vi hadde gjester på besøk.

MIN!-fasen når du har to barn i huset betyr ørten konfliker om dagen om hvem som hadde den blå bilen først, hvem som eier hoppeloppa og hvem som skal få bruke akkurat det ene teppet (vi har fem) til å bygge hytte med.

Hva gjør du for å minske søsken-krangler?

Hos oss hjelper det mye bare å sørge for at barna spiser jevnlig og at vi kommer oss ut i hvertfall en liten tur i løpet av dagen. Konflikttnivået øker alltid om barna er

  1. Sultne
  2. Slitne
  3. Eller akalei. (Et godt drammensord som betyr å ha vært inne en hel dag, kjedet seg grå og på jakt etter noe action. Om så bare den actionen du får av å rappe Lille Charley Bjørn og løpe trimuferende rundt i rommet, mens du insisterer på at du «hadde den først»)

Åååh! Dumme Susanne! Dette er MIN solseng!

Det er ikke lett å lære barna å dele, men jeg forsøker å bruke noen teknikker:

1. Eksempelets makt. At det lønner seg å dele med andre er egentlig en komplisert affære som det krever erfaring å forstå. Jeg forsøker å være et godt eksempel ved å dele selv (og gjerne gjøre et nummer ut av det.)

Jeg begynner allerede når barna er babyer. «Det er min fruktsalat på tallerkenen, men vi kan gjerne dele.» eller «Det er mammas skjerf men jeg kan gjerne låne den bort til deg.»

Når barna kommer i barnehagealder blir de gjerne sjukt opptatt av hvem som eier ting. Mine kunne for eksempel rope «Pappas tøfler!» hvis jeg hadde sneket meg til å varme tøflene med dem eller «Mammas kamera!» om mannen min skulle ta bilder. (Gjett hvem som gjør det oftest i familien..) Det er en gylden mulighet til å si. Ja, det er mitt kamera, men pappa kan gjerne få låne det.

2. La de velge noen leker som de ikke må dele. Når barna nærmer seg tre har de som regel skjønt at ikke alle ting er MIN, men de knytter seg desto sterkere til favorittleker. Det synes jeg er helt greit. Jeg låner heller ikke bort brudekjolen min (men jeg ar lånt bort underskjørtet jeg brukte, tre ganger faktisk!) eller den tynne chiffonkjolen fra Cecilie Melli. Noen ting skal man få lov til å passe litt ekstra godt på.

Hvis vi skal ha gjester snakker jeg med sønnen min på forhånd og forklarer at når vi har besøk så må barna få lov til å leke med hans leker så lenge de er hos oss.

Når de drar har han og storesøster lekene for seg selv igjen. (En av grunnene til at barn klikker av å dele er at de ikke har tidsperspektiv eller erfairng nok til å forstå at de får lekene tilbake igjen for alltid. De blir med andre ord like moralsk forargret og forbannet som du ville blitt om noen stakk av med bilen din rett foran øynene på deg.)

Hvis det er noen leker han ikke har lyst til å låne bort (Woody-figuren fra Toystory. Forannevnte Lille Charley Bjørn) legger jeg det i skapet til besøket er over.

Men alt i alt er en søster ganske digg å ha!

3. Kjøp to av det meste. Ikke den mest økologiske og antimaterialistiske løsningen, men gudhjelpemeg så mye enklere den gjør hverdagen. Jeg bruker selvsagt bare dette på ting som er billige nok til at vi har råd til det, og som det i tillegg kan være kjekt å ha flere av. Vi har derfor to hoppekaniner (mye gøyere enn å leke med én), to Sabeltannsverd (fektekonkurranse!), to sett med magiske tusjer.

I tillegg forsøker jeg å forsterke positiv adferd ved å kommentere på det når barna selv er flinke til å dele eller leker fint sammen. Hvis jeg bare gir de oppmerksomhet hvis de krangler om noe sier det seg selv at de vil gjøre det samme igjen.

Er dine barn flinke til å dele? Har de alltid vært det? Hva er dine erfaringer fra egen oppvekst? Og har du noen tips for å få søsken-krangler eller min!-min!-min!-konflikter til å løse seg på en ok måte?

Og nå har vi til og med sluttet å krangle. (Selv om vi fortsatt i blant kan diskutere den rettmessige eier av de glitter-glansbildene hun lurte fra meg i 87.)

0

Hvordan bruke opp kalkunrestene?

Godt nyttår! Hadde dere en bra feiring i går?

Hos oss var det første gang 5-åringen var med ut for å se rakettene. Vi hadde fest hjemme, og hun la seg (nesten) til vanlig tid, også hadde jeg lovet å vekke henne halv tolv for å bli med ut i Stensparken.

Lillebror feiret vi nyttårsaften for Bangladesh-tid. Dvs stjerneskudd og sjokolademousse klokka 19 før det bar rett til sengs for en overtrøtt gutt.

Hun var så trøtt! Og så tapper. Jeg spurte gang på gang om hun ikke heller bare ville sove videre, men mens kroppen helt åpenbart trengte 8 timer mer søvn var det viljestyrken som vant. Hun kjempet opp øynene og å få stå med henne i parken, omringet av naboer, kjenne lukten av stjerneskudd og rakettrøyk og se hvordan hun lo og frydet seg over alle de nye inntrykkene og hvordan øynene hennes lyste for hvert nye lysshow som glitret over himmelen var den beste starten på 2013 jeg kunne fått!

I dag er tiden for å ligge i sofaen og høre på Radetzky marsjen og spise restemat! Har du noe kalkun til overs?

Kalkunwraps med hoisinsaus.

Her er en lettvint, kjapp og digg middag som knapt krever noe matlaging.

Du trenger:

  • Kalkunrester -Har du ikke kalkunrester kan du bruke kylling. Til veggismannen min bruker jeg Quornbiter (de har det i frossendisken på Ica) eller Mock Duck (asiatisk delikatessebutikk)
  • Agurk – skåret i staver
  • Vårløk -skåret i tynne skiver
  • Peanøtter
  • Koriander
  • Hoi Sin saus -kjøpes på pose i alle slags matvarebutikker
  • Tortillalomper

Middagen er inspirert av Crispy Duck’en vi pleide å spise som overtidsmat på Oriental når Dagbladet ennå lå i Akersgata.

 

Barna mauler agurkene mens de venter på resten av middagen.

Det geniale er at du ikke trenger gjøre noenting selv, du bare setter alle ingrediensene i skåler på bordet og lar hver enkelt lage sin egen lompe. Dermed blir det kanskje bare agurk og kylling på ett av barna, mens den andre kanskje våger seg på koriander og peanøtter også. (Vårløk har jeg aldri fått en eneste unge til å spise, men det tar jeg med knusende ro.)

Hvordan var din nyttårsaften? Var dere friske (synes jeg kjenner så mange som er slått ut av svineinfluensa om dagen!) Hvordan gikk det med barna? Og hva er middagsplanene deres for i dag?

0

Jackie og JFK som småbarnsforeldre

Heller ikke Jackie Kennedy gikk med høye heler hjemme med ungene.

Hva leser du denne romjula? Selv er jeg inne i en liten fase med historiske biografier, og etter å ha slukt de to første bøkene i triologien om Henrik den åttendes nærmeste rådgiver, koser jeg meg nå med å lære mer om John F. Kennedy i den bestselgene boka Killing Kennedy

Noen som har opplevd dette her før?

Første gang jeg leste en biografi om ham var i «Historien Om» serien på barneskolen. Når jeg leser om ham i voksen alder, er det andre ting jeg fester meg med. Som hvordan han og kona, 43 og 31 år gamle måtte forsøke å leve et helt ordinært småbarnsliv i en helt ekstraordinær situasjon.

Sånn er det å ha hjemmekontor.

Da JFK ble valgt til president var Caroline fire år, mens sønnen John bare var noen uker gammel.

Det er så lett å idyllisere svunnende tider og ikoniske mennesker, og glemme at også dette var ekte mennesker med ekte problemer. Jackie var senatorfrue og allerede i offentlighetens søkelys da hun spontanaborterte i 1955. Året etter fødte hun datteren Arabella, som hadde dødd i mors liv. Etter tre år i Det Hvite Hus kom sønnen Patrick til verden med hastekeisersnitt, fem uker for tidlig. Han døde to dager gammel.

Skoletime med mamma.

Jackie bekymret seg for at datteren skulle bli fulgt etter av paparazzier på skoleveien og fikk derfor samlet sammen ti av vennene hennes til en egen skoleklasse i Det Hvite Hus. Hun ominnredet solstua til klasserom for førsteklassingene og insisterte på at alle barna skulle ha med seg egen matboks med niste.

(Dog fikk Caroline også en egen hest som het Macaroni som gresset fritt på plenen til Det Hvite Hus)

Et kyss til og så skal pappa gå og løse en krangel med Cuba om noen missiler. Så blir jeg med å leke hest. Jeg lover.

Da mannen ble skutt, var Jaqueline 34 år og tobarnsmor. Kan du forestille deg å være i den situasjonen?

På ønskelista mi når jeg er ferdig med boka om JFK kjenner jeg må bli en om Jackie selv. Liker så godt dette sitatet fra henne:

«If you bungle raising your children, I don’t think whatever else you do well matters very much.»

Er du fascinert av noen historiske personer? 

Tipper det røyk noen perlekjeder der i gården.

 

0

Foreldreliv på film

Jeg gir foreldreliv på film mye av skylda for min generasjons urealistiske syn på det å ha barn før vi selv blir foreldre.

Barna mine kommer til å være så blide og høflige alltid, ikke sant?

Du vet hvordan det er:

I Hollywood merker du alltid at du er gravid fordi du spyr (ikke fordi du blir stuptrøtt og sovner klokka sju en vanlig lørdag) , du merker at fødselen starter ved at vannet går (og da kommer det som en liten foss) , babyer ligger stort sett og gurgler og smiler fornøyd og større barn er blide og sjarmerende mot fremmede voksenvenner av deg og legger seg til å sove glade og fornøyde bare du kysser de på kinnet ( i motsetning til etter at vi har jaktet de huset rundt med tannbørsten, tvunget på en bleie, lest ørten nattabøker og allikevel blir møtt av ramaskrik når lyset slås av. Så må du kanskje liggge heeeelt stille og fake at du sover selv, mens barnet insisterer på å holde en tyrannisk liten klo fast i et bisart sted sted på kroppen din -øreflippen? føflekken under armen?- for å være sikker på at du ikke lister deg ut når de omsider lokker øynene.)

Barn. Digger alltid at mamma får besøk av fremmede menn.

Er det rart jeg generelt er skeptisk til foreldrefilmer? Stressingen til Kirstie Alley og John Travolta under den barnefødselen i Se, han snakker» ga meg alene traumer nok til å ha lyst på keisersnitt tjue år senere.

På filmplakatene jeg gikk forbi da vi var i London i sommer så «Friends with Kids» ut som en typisk klisjé: Noen kule New York hipstere, ledet ann av selveste Jon Hamm aka Don Draper fra Mad Men– får barn, og de er alle like vakre og kule.

Men filmen viste seg å være en gledelig overraskelse. Dette er en romantisk komedie, så den er ingen Oscarkandidat, men den er enkel og god underholdning som i tillegg gir noe så sjeldent som en relativt realistisk versjon av foreldrelivet. Og det uten å falle i fella med å overdrive verken hvor slitsomt eller idyllisk tilværelsen med barn er.

Middag med venner før barna har sovna.

Her er vennepar som flytter fra de frekke byleilighetene sine og ut i forstedene for å ha råd til et ok sted å bo, middagsselskaper der knapt noen får sitte ned samtidig (babyer må bysses, større barn våkner) og folk som krangler om vanlige ting som rydding og hvem sin tur det er å skifte bleier.

Og samtidig er barn noe de alle ønsker seg.

Plotet dreier seg rundt en vennegjeng på seks, hvorav to par som får barn. De single og barnløse vennene ser med avsky på hvordan livet til de før så sexgale og impulsive vennene forandrer seg, og bestemmer seg for å hoppe over hele forholdsbiten og få en baby sammen, -som venner.

(Jennifer Westfeldt som både spiller den blonde hovedpersonen og har skrevet og regissert filmen er forøvrig dama til Jon Hamm i virkeligheten også.)

Livet går strøkent for paret som ikke er et par. Med kjærlighetsproblematikken ute av bilde fordeler de gladelig husarbeid og babypass når vennene kommer på besøk. (Og så føler New York-casten seg garantert kjempeprogressive som viser en -gisp- mann med Baby Bjørn.)

Passe søt og underholdende DVD-underholdning på en sofadate en vinterkveld! Har du lyst på en annen bra foreldrefilm anbefaler jeg den strålende og kloke naturdokumentaren Babies, som jeg har skrevet mer om her.

Har du reagert på hvordan foreldre og barn fremstilles i en film på? Var dine forventninger til foreldrerollen på noe som helst vis preget av det du hadde sett på film og TV? På hvilken måte? Og har du sett noen bra filmer for eller med barn som du kan anbefale?

0

Dagene er lange, men årene er korte

Håper dere nyter disse juledagene med store gaveberg, sauseflekker på kjolen, sukkergira unger og alt. Før vi vet ordet av det er barna på backpacketur jorda rundt , og vi sitter igjen i altfor tomt hus og hører på Julekveld i skogen mens vi mimrer over barnelatter og bilbaneskruing og bollekinnsklemmer.

Ønsker dere en riktig gledelig jul!

Mange klemmer fra Susanne

0

Fine ord å ta med seg inn i helgen

Først: Jeg har jeg trukket ukens vinnere!

Ble det ikke deg denne gang, er det ingen grunn til å deppe.  Du kan fortsatt vinne DVD-boksen med tre Asterix-filmer.  Denne konkurransen varer helt til torsdag!

Til sist noen fine ord som er lett å glemme når to-åringen ligger i bro og hyler fordi du tok på feil joggesko først:

Ønsker dere alle en nydelig helg!

0