e19e6dd2e3d8fad887c579bd81db5c5ace13de66a3eb2fd1b9c1b88d

Nyttige bøker om å få søsken

«Gleder du deg til å bli storebror?»
«Så heldig du er som skal få en lillebror eller lillesøster!»
«Skal du bli storesøster? Så gøy!»

Hørt det før?

Sannheten er jo en annen. Etter at den første spenningen over den nye babyen har lagt seg – er det slett ikke  «gøy» å plutselig skulle dele huset sitt og familien sin med en baby. Særlig ikke med en baby som hverken kan bli med ut og huske eller sykle eller bygge lego, som når den ikke sover krever størsteparten av mammas oppmerksomhet fordi hun må amme og som til og med bestemor og bestefar plutselig skal sitte og dikke og dulle med når de er på besøk.

Småsøsken. Dritgøy.

Småsøsken. Dritgøy.

Selvsagt er søsken en fantastisk langsiktig gave, men det første året er det veldig lite lek og moro og veldig mye bæsjing og grining og «vent litt», «vær forsiktig» og «nei, jeg kan ikke lese bok for deg nå, jeg må bade lillebror».

Derfor har jeg alltid vært opptatt av å forsøke å realitetsorientere barna med tanke på hvor «gøy» det skal bli å få et lite søsken inn i familien.

Da jeg gikk gravid med lillebror snakket vi masse med datteren vår om at babyer bare klarer 5 ting:

  1. Sove
  2. Gråte
  3. Spise
  4. Bæsje
  5. og kose

Og at det egentlig er ganske kjedelig å være baby, fordi alt annet storesøster kan -som å sitte, stå, gå, løpe, hoppe, snakke, klatre, synge, danse og spise lørdagsgodt- må babyen lære seg etterhvert.

hill-eric-tassen-far-en-soster

I tillegg lånte jeg omtrent alle bøker som fantes på Deichmanske om det å få søsken. Her var det mye crap, og endel veldig bra. Det jeg ikke synes var så bra var bøker som «Tassen får en søster», der lillesøster kommer hjem fra sykehuset og -vips- er klar for å bli med Tassen ut og leke med. Ikke et særlig fruktbart nivå å legge forventningene på..

Noen bøker har vi imidlertid lest igjen og igjen. Her er mine favoritter:

IMG_9020

Emma og Lillebror er rett nok skrevet for en generasjon siden, men den er fortsatt en av de aller beste bøkene jeg har kommet over om tematikken. Siden det i klassisk «Emma og Thomas» -stil er lite tekst på hver side funker denne fint for barn fra 1-4 år, som jo er nettopp de som i størst grad opplever problematikken på kroppen.

IMG_9024

Boka viser fint både hva storesøsken kan bidra med (vaske babyen, kose med den), men også sjalusi og følelsen av at babyen «stjeler» mamma. Emma vil helst gi bort lillebror til en annen dame, -eller bli babyen igjen selv så hun kan få mamma for seg selv.

IMG_9022

En litt mindre pedagogisk bok om å få søsken er «I magen bor en baby». Boka inviterer den vordende storebror eller storesøster til å fantasere rundt hvordan det er å være babyen i magen. Denne er også super for de minste. Klaffene gjør at den holder på interessen, og de morsomme, tullete bildene gjør dette til en slager hos lillebror, som ofte refererer til denne boka når vi spiser: «Nå seiler babyen på en brødskivebåt, Mamma!»
bilde«Verdens fineste bjørnunger» har litt mer tekst og passer derfor bedre for de litt eldre barna, fra sånn 3-8 år. Dette er en liten søtsuppe av en fortelling om bjørnemamma som forsøker å forklare de tre barna sine hvorfor de alle er «verdens fineste unger».

IMG_9016

Forklaringen er like enkel som den er genial: «Du er den fineste første bjørnungen», søsteren din er «den fineste andre bjørungen» og broren din er «den fineste tredje bjørnungen». Selv om du ikke har grå pels. Selv om du ikke er gutt. IMG_9015

Sist men ikke minst har vi utallige ganger lest Jeg vil også ha et søsken av Astrid Lindgren. Boka handler om Peter som er misunnelig på de andre barna i gata som har sine egne småsøsken de kan trille rundt. Men når hans egen lillesøster Lena blir født blir foreldrene helt forgapt i henne (riktignok akkurat like forgapt i henne som de var i Peter da han var baby), og Peter blir sint og føler seg utenfor. IMG_9037

Han finner på mest mulig bøll mens mamma ammer babyen (høres kjent ut?) og skulle ønske han kunne byttet henne bort med en trehjulssykkel.
IMG_9038
Men så blir Lena eldre og morsom å leke med, og hva skjer da? Mamma får en ny liten baby i magen.
Boka viser på ypperlig vis hvordan det at foreldre bruker så masse tid på babyen er en del av livets sirkel, og ikke handler om «forskjellsbehandling». Og så er jeg stor fan av hvordan Lindgren tar barnas følelser på alvor.

De gamle er fortsatt eldst! Skulle jeg bare kjøpt én bok om å få søsken ville jeg valgt denne.

Har du tips til noen barnebøker som forklarer dette med babyer og småsøsken på en ok måte? Hva er dine favoritter, og hvilke burde jeg styre unna?

PS: Vil du (fortsette å) få mailvarsler når jeg poster et nytt innlegg? Da skriver du inn mailadressen din her. Etter at jeg byttet design på bloggen ble (argh) nemlig absolutt alle epostadressene til dere som abonnerer slettet. Så supert om du skriver inn på nytt om du vil fortsette å følge bloggen:-)

IMG_9041

12
IMG_9715

Når fortelle barna at det er en baby på vei?

Du er kvalm. Du er trøtt. Men når forteller du kommende storesøsken den glade nyheten?

Denne situasjonen har vært aktuell for meg noen ganger de siste åra for å si det mildt (5 for å være presis..)
Utfordringen er åpenbar: Hvis noen går galt, -er det ikke da ekstra kjedelig å måtte takle et skuffet barn i tillegg til egen sorg og skuffelse?

Noen av vennene mine har taklet dette dilemmaet ved å vente til den magiske 3 månedersgrensa med å fortelle om babyen i magen til mamma. Andre argumenterer for at selv 6 måneder er helt absurd lang ventetid for et barnehagebarn, og drøyer nærmere ultralyden i uke 19 eller når magen faktisk synes med å fortelle at det er en lillesøster eller lillebror på vei.

Hei! Jeg trodde dere sa det skulle bli "gøy" å bli storesøster??

Hei! Jeg trodde dere sa det skulle bli «gøy» å bli storesøster??

Selv har vi valgt motsatt strategi. Mine små gryter har veeeldig store ører, og da er det viktig for meg at de føler seg inkludert og får den informasjonen de trenger fra meg.

Alder spiller også en rolle. Barna mine har vært over 2 år hver gang jeg har blitt gravid, og innen da har de gjerne opplevd at venner i barnehagen har fått småsøsken, slik at det er enklere å forklare dette med «baby i magen» og «storesøster og storebror» for dem enn om de hadde vært et år mindre.

Formen til mor er også et element. Selv har jeg vært kvalm i første trimester i flere av graviditetene og i samtlige har jeg vært trøtt som en strømpe. Om vi skulle skjult graviditeten for bara ville det vært vanskelig å forklare hvorfor mamma plutselig begynner morgenene med å ligge i fosterstilling på baderomsgulvet (ahh, varmekabler, gotta love em!) og legger seg til å sove før Barne TV er over.

Sist men ikke minst kommer dette med risikoen for spontanabort inn. Det har jo i høyeste grad vært en realitet for oss. Og jeg skal ærlig innrømme det var noe vi grublet mye på da vi første gang diskuterte om vi skulle fortelle datteren vår at jeg var gravid med det som skulle bli lillebror. For hva sier vi til henne om graviditeten ikke går som ønsket? Konklusjonen vår ble imidlertid at både mannen min og jeg i så fall ville blitt så lei oss da, at det var like greit at datteren vår visste hvorfor vi var triste enn at vi skulle gjøre sorgen enda mer hemmelig ved å dekke den til i vårt eget hjem også.

Det har likevel vært viktig for oss å bruke ord barna kan forstå, og være realistiske med de om oddsene. Vi har aldri sagt: «Hurra! Du skal bli storesøster!» men heller «Mamma har et babyfrø i magen. Frøet skal være lenge lenge inni magen til mamma. Kanskje vil frøet vokse og bli til en baby til slutt, og kanskje vokser det ikke. Hvis dette frøet ikke vokser setter mamma og pappa inn et nytt frø i magen min og prøver igjen.»

Voksende babyfrø i magen..

Voksende babyfrø i magen..

Dermed har det vært greit å forklare at mamma må legge seg til å sove tidlig fordi det krever krefter å gro fram et babyfrø inni magen, og at det var helt likt når det var datteren min som var babyfrøet.

Og når babyfrø etter babyfrø ikke ble noe av var barna allerede inneforstått med at det var en mulighet. Første gang jeg mistet grudde jeg meg skikkelig skikkelig til å fortelle det til barna. Jeg husker jeg sto utenfor leiligheten vår og ventet på en drosje som skulle ta meg ned på legevakta og gråt alene i regnværet mens jeg tenkte på samtalen jeg mest sannsynlig måtte ta med barna når jeg kom hjem igjen, men de tok det kjempepent.

«Husker du at mamma har hatt et babyfrø i magen? Nå har det babyfrøet sluttet å vokse. Derfor er mamma og pappa lei seg og mamma trenger å ligge i senga i noen dager mens kroppen skyller ut babyfrøet.  Det er litt vondt for mamma, men det er helt vanlig at sånt skjer og hun vil føle seg helt fin igjen etterpå. Og så vil mamma og pappa prøve å sette inn et nytt babyfrø en annen gang.»

Jeg hadde forventet at de skulle bli mer opprørte, men for dem var det babyfrøet uansett bare en abstrakt mulighet som uansett ikke hadde hatt noe konsekvenser for deres liv ennå. Ikke hadde vi snakket om muligheten for å bli storesøsken, og ikke hadde magen begynt å synes eller noe spark kunne kjennes. Barna var derfor supersøte, og når jeg måtte på sykehuset «for at doktoren skulle hjelpe mamma og ta ut babyfrøet som hadde sluttet å vokse» sendte 3-åringen min med meg bamsen sin så den kunne passe på meg.

Screenshot 2014-03-18 10.32.09

Denne gangen har det imidlertid gått langt bedre, og rundt fjerde måned fortalte vi dem at nå hadde doktoren sett at babyfrøet vokste fint og at så lenge det fortsatte å vokse fint ville det komme en liten baby til i familien nærmere sommeren.

Så krysser vi bare fingrene for at alt går vel denne gang!

Hva med deg? Når har du fortalt potensielle storesøsken om graviditeten? Hva har du sagt da, og hvordan har de reagert?

Vente vente..

Vente vente..

14

Blir man mindre entusiastisk for hver graviditet?

Jeg husker ennå den berusende følelsen av å skru om tenningen på bilen og kjøre alene ut på veien for første gang, etter at jeg hadde stått på førerprøven. Selv om det rett nok var mammas og pappas bil, og jeg bare kjørte mellom Åskollen og Åssiden i Drammen, følte jeg at mulighetene var endeløse. Verden lå for mine føtter!

Da jeg gikk over dørstokken til mitt aller første hjem var også gledesrusen enorm. Sammen med kjæresten min hadde jeg kjøpt et lite krypinn på 42 kvadrat rett over gata for Journalisthøyskolen i Oslo. VÅRT knøttlille kjøkken. VÅR balkong! VÅRT laminatgulv!

Jeg kan ikke si jeg får det samme lykkekicket 14 år senere, når jeg omsider kan skru på motoren etter å ha lempet to barn inn i hvert sitt barnesete, satt på Karsten og Petra på DVD-spilleren og skal kjøre på familiebesøk. Ei heller når jeg setter nøkkelen i døra etter en lang arbeidsdag, dumper regningene ned på benken og begynner arbeidet med å skyfle meg vei gjennom legoklossene for å komme fram til komfyren så jeg kan starte på dagens middag.

Gravid for første gang og stolt som en hane av minimagen min!

Jeg hadde forventet at graviditet skulle være på samme måte. En ting er at jeg svevde en meter over bakken, denne romjulsdagen i 2006 da jeg gikk gjennom slapset på vei hjem fra Volvat der legen hadde bekreftet at Joda, de tre gravditetstestene jeg tok hjemme var korrekte. Jeg skulle bli mor. Men dette var tross alt første gang. Ville magien begynne å falme når jeg fikk samme beskjed for andre, -eller tredje gang?

Graviditetene har definitivt vært annerledes. Første gang var jeg 25 år og visste absolutt ingenting om hva det innebar å gå gravid. Så jeg dykket ned i bøkene jeg fant på Deichmanske og leste meg opp på alt fra svangerskapskontroller til spebarnspsykologi, sjekket hva slags mat helsemyndighetene i Norge, England og USA sier det er trygt å spise (og fant dermed ut at: Hurra! Parmesan er trygt!)  og hang inne på forum som Barn i Magen og Tett Inntil for å finne ut hva som opptok andre gravide.

I tillegg var det helt utrolig fascinerende å se hvordan en kropp jeg hadde hatt hele livet forandre seg. Det var som å se en gammel hund du trodde du kjente reise seg opp på to bein og sjonglere enn ball på nesa. Magen min vokste og gjorde plass til den lille jenta som vokste fram inni meg, og puppene mine som alltid har vært på den beskjedne sida, ble store og melkefylte.

Kjære kroppen min, jeg visste ikke at du var i stand til dette her!

Omtrent halvveis begynte jeg å kjenne spark, noe som føltes enda mer absurd. Det er et menneske inni her! Jeg gikk ikke lei av å stirre på kulemagen og se hvordan sparkene innenfra fikk huden til å bule først her, så der.

Gravid for andre gang. Ikke akkurat så mye mindre stolt denne gang.

Da jeg tre år senere gikk gravid med sønnen vår var informasjonsbehovet godt dekket opp fra forrige gang. Siden jeg nå hadde en toåring å ta meg av, ble det ikke så mye tid til å ligge på sofaen og beundre spark og albuedult innenfra, -her var neser som måtte tørkes, nister som måtte smøres og legotårn som måtte bygges.

Magien var likevel ikke noe mindre. Bare annerledes. Nå visste jeg jo at det skulle komme ut en sånn kul person som den trallende toåringen som danset rundt meg, -og tanken på å få en til som henne var nok til å gi meg tårer i øynene.

Samtidig hadde jeg dårlig samvittighet. Jeg visste jo hvor altoppslukende en baby var når den ble født. Ville jeg klare å gi datteren min nok oppmerksomhet og kjærlighet når tida mi plutselig skulle deles på to? Den dårlige samvittigheten vekslet mellom å være mellom å synes synd på storesøster (som var lykkelig uvitende om for et massivt paradigmeskift hun i virkeligheten sto ovenfor når hun med ett måtte dele foreldre og rom med en til) og lillebror (for at jeg ikke sang for og dullet for og var like oppslukt av graviditeten med ham som jeg hadde vært med henne.)

Men lillebror ble født og det gikk opp for meg at det jeg hadde gitt datteren min var tidenes fineste gave.  Og at lillebror rett nok fikk mindre alenetid med mamma og pappa enn storesøster hadde fått, men han fikk da virkelig ikke noe mindre kos, nuss og lek med familien sin for det. Han hadde jo tidenes stolteste storesøster som hang rundt vippestolen hans og sang for ham og fortalte ham ting hun hadde lært i barnehagen og eventyr hun diktet opp selv.

Gravid med barn nummer tre. Ser sånn passe stolt ut, eller hva?

Spol fram til i dag. Jeg venter barn nummer tre, og nå skulle en jo tro det var begynt å gå sport i dette her. Jeje, et barn til, liksom. I know the drill. Men det som har slått meg er at jeg synes dette med graviditet blir mer og mer mirakuløst. Uansett hvor mange ganger jeg har gått gravid før klarer jeg ikke å se på det som noe annet enn vanvittig at jeg faktisk kan gro fram et helt nytt familiemedlem inni magen min.
De andre store milepælene i livet mitt er milepæler nettopp fordi de bare skjer én gang. Jeg kan ikke ha min første skoledag på Brandenga barneskole om igjen. Mannen min kan ikke gå ned på kne på kontoret mitt i Dagbladet, fiske opp en diamantring fra lomma og spørre om jeg vil gifte meg med ham en gang til. Jeg kan ikke oppleve den solfylte bryllupsdagen vår på ny.
Men å oppleve det absolutt fineste jeg har vært med på noensinne i livet mitt -fødselen til barna våre- det skal det altså være mulig å få oppleve en gang til?

Denne gang vet jeg jo også så altfor godt at det slett ikke er noen selvfølge å få bære fram et barn, så takknemligheten over å se magen vokse og kjenne daglige spark har definitivt fått en ekstra dimensjon nå.

Jeg titter bort på bror og søster som er i full gang med å klatre opp i vinduskarmen og hoppe ned i senga mens de fniser og ler. Etterpå setter datteren min seg til for å lese leseleksa si om Kari i Kautokeino høyt, mens lillebror lager bringebærsmootihie med pappaen sin. Tenk at den lille som dytter på meg fra innsiden av magen en gang skal bli så stor og selvstendig som disse to? At hun også skal lære seg å gå, snakke, hoppe, lese, fortelle vitser, gå på ski, trekke akebrettet sitt opp bakken selv og komme løpende mot meg for å gi meg våte kyss og rope: MAMMA! straks jeg setter foten innenfor døra. At jeg enda en gang skal få lagt en varm, våt, sprellende og naken nyfødt baby opp på brystet mitt, og siden få orkesterplass til å se dette lille mennesket oppdage verden for første gang.

Så blasert at jeg ikke ser magien i det håper jeg at jeg aldri vil bli.

Hva synes du var den største forskjellen mellom å gå gravid for første og andre (eller tredje og fjerde) gang? Synes du det var helt likt eller var det noe som var annerledes? I så fall: Hva?

2

Barn nummer to blir oversett

I går leste jeg en undersøkelse i den britiske avisen The Telegraph, som jeg kjente meg litt for godt igjen i.
Mens 9 av 10 mødre i undersøkelsen sa seg enig i at de fotograferte hver minste milepæl i den førstefødtes liv, innrømmet 87 prosent at de hadde vesentlig færre bilder av nummer to,-og at de få bildene som ble tatt nesten alltid inkluderte storesøskenet. Tre fjerdedeler hadde ingen detaljbilder av små føtter eller en liten hånd med sykehusbånd rundt,-i motsetning til med eldstemann.

2000 mødre var spurt i den britiske undersøkelsen, som også avslørte at 6 av 10 ikke har spart på minner de har fra barn nummer en, typisk ting som hånd og fotavtrykk, den første hålokken eller den første tegningen.
Kremt. Dette høres litt for kjent ut.

Din hånd i min: Far og datter. Merkelig nok ser det ut til at alle de HUNDREVIS av like bildene vi tok av far og sønn på mystisk vis er blitt borte..

Et kjapt titt i albumhylla avslører at vi har tre tjukke album fulle av sirlig innlimte bilder fra det første halvåret med datteren min. Bilden fra de 6 første månedene med lillebror fikk rikelig plass i ett.

Er det greit? Eller vil lillebror -når han får et mer bevisst forhold til slikt- ta en titt på albumene og konkludere med at vi brydde oss mer om søsterens  hans de første månedene enn ham?

August 2007: Første trilletur noensinne, knipset med mobilkameraet til mannen min. Jeg -fortsatt i gravideklærne jeg hadde med på sykehuset, siden de var de eneste som passet -og hånden manisk beskyttende over hun i vogna. Du kan også skimte myggnettingen jeg hadde på den første måneden, av irrasjonell angst for at det skulle komme en bie oppi vogna og stikke det uskyldige barnet mitt. Den myggnettingen tror jeg ikke jeg har sett siden ca oktober 2007.

På den annen side: Hvor sunt er det egentlig for de førstefødte å få et kamera stukket opp i ansiktet hve bidige gang de trekker ansiktet i en grimase som likner på et smil? Kanskje det er like greit at mange av oss blir mer avslappet med nummer to? Årsaken er sannsynligvis at vi bare har for mye å annet å gjøre med to småbarn i huset til å løpe rundt og knipse med speilreflekskamera hele tiden, men kanskje det også får oss til å være mer til stede i øyeblikket?

Hva tenker du? Kjenner du deg igjen i tallene i undersøkelsen? Og i så fall: Hva tror du er årsaken til at milepælene til andremann går for lut og kaldt vann sammenliknet med storesøskenet? 

 

 

0

Den beste gaven jeg har gitt barna mine

Bøllefrø Kaluza 1 og 2.

Det var tidlig på morgenen denne torsdagen i august. Ute har det bare så vidt begynt å lysne, men jeg står fullt påkledd på rommet til datteren min, -med tårer i øynene.
Magen rumler. Jeg har ikke spist siden i går ettermiddag, og ikke drukket siden midnatt. Rumle er forresten ikke det eneste magen min gjør. Den strekker seg, buler, blir sparket innenfra. Noen skal ut,-og jeg har dårlig samvittighet.

Lite ante Karoline (3) hva som ventet..

Dårlig samvittighet når jeg ser på den sovende treåringen min, som slett ikke vet at livet slik hun kjenner det neste gang vi sees vil ha forandret seg for alltid.

Det er ikke hun som har bestemt at familien vår burde bli større. Hun er mer enn fornøyd nok med familien vår akkurat slik den funker i dag. Likefullt: Resten av livet vil oppmerksomheten hun er vant med å få fra meg, fra pappaen sin, ja til og med fra tante, onkler og besteforeldre være halvert.

Tårene triller der jeg stryker henne over det myke håret før jeg haster ut døra.
Hvordan kan jeg egentlig gjøre dette her mot henne?

En søster å finne på leker med.

Tre og et halvt år senere har jeg forlengst konkludert med at et søsken ikke bare var ok å gi datteren vår, -det var også den beste gaven vi kunne gitt henne noen gang. Ja, alenetida med mamma er krympet. Ja, hun får ikke like mye oppmerksomhet lenger, men det er egentlig helt greit. Den fokuserte tida og energien vi kunne vie vårt eneste barn, og mormor og Opas eneste barnebarn, var det egentlig veldig greit at hun ikke måtte være i midten av for lenge.

Er delt mormor nødvendigvis halv mormor?

Jeg har hatt dårlig samvittighet for lillebror og, jeg. For at han ikke på langt nær fikk den en-til-en tida som storesøster nøt da hun var baby. Mye fokus i barseltida gikk bort på å følge henne i barnehagen, trille til byen og kjøpe gummistøvler hun trengte, hente henne i barnehagen, leke med lego med henne så hun ikke skulle føle seg tilsidesatt av en lillebror og lese nattabok for henne.

Han fikk bare bli med på lasset. Mens hun ble plukket opp det sekundet hun gråt, måtte han pent vente til vi hadde fått satt henne trygt inn i bilstolen/vasket bort malingen fra fingrene hennes/løftet henne ned fra bokhylla hun hadde klatret opp i. Det gjorde vondt i foreldrehjertet, men burde jeg føle meg som en dårlig mor av den grunn? Næh.

For mens lillebror rett nok har fått mindre voksenoppmerksomhet, har han fått utrolig mye av noe datteren min aldri fikk: storesøsken-oppmerksomhet.

En søster jeg kan få til å le.

Allerede fra han var noen uker gammel var det hun som var flinkest til å underholde ham så han lå i ro mens vi skiftet bleie. Fra han kunne sitte i vippestol satt han alltid på gulvet på barnerommet og fulgte henne med blikket mens hun bygget lego, og hun jabbet og småpratet og elsket å være den store barnehagejenta som kunne forklare hva hun gjorde.

Denne storesøsteroppmerksomheten er ikke blitt mindre med årene. Når vi var på Sicilia i forrige uke kunne både mannen min og jeg ligge på solsenga og lese bøker i lange tider i strekk, fordi barna var i full gang med å arrangere sin egen hoppekonkurranse fra bassengkanten eller bygge sandslott sammen på stranda.

Faktisk tenker jeg ofte at det er mindre slitsomt å ha to barn enn ett. Ikke bare fordi det intense fokuset på det ene mennesket blir sunnere fordelt, men også fordi barna rett og slett ikke trenger meg like mye når de har en annen å gå til. Storesøster kan hente et glass vann. Lillebror kan blåse på tåa som er vond. Sammen kan de finne den puslespillbrikken som er borte.

En søster til å passe på meg da vi gikk i barnehagen.

Når jeg er sliten etter en lang arbeidsdag, drar de alle stolene ut på gulvet og leker tog, de bygger hytte av sofaputer og tepper eller de slår opp alle parpalyene de kan finne og leker sandstrand. I mens kan jeg lage middag, eller (la oss være ærlige her) legge meg på sofaen, drikke en kopp te og lese Aftenposten i fred.

Ofte blir det også til at jeg -med lyden av Sabeltann-syngende piratbarn som hojer i bakgrunnen- tenker på den morgenen jeg sto med stor mage og gråt ved datteren min sin seng. Dette med søsken, løste seg visst ganske fint allikvel.

Er jeg den eneste som har hatt dårlig samvittighet fordi oppmerksomheten storesøsken og småsøsken får føles så forskjellig? Hva synes du er det beste -og det verste- med å ha flere barn? Og hvilke tanker gjør du selv deg om å få flere barn?

«Og den storesøskenoppmerksomheten blir ikke mindre med årene..»

0

Derfor er søsken sunt

For noen dager siden skrev jeg om et tema som gir mange foreldre grå hår, nemlig søskenkrangling.

Derfor synes jeg det er hyggelig å kunne viderebringe en gladsak til alle som er like lei som meg av å høre:
«Men jeg hadde den føøøøørst!»

En ny studie publisert i bladet Science slår nemlig fast at det å ha søsken gjør barn mer pliktoppfyllende, optimistiske og til å stole på.

Woho!

Så stolt storesøster! Kanskje har Karoline også gjort meg mer pliktoppfyllende, optimistisk og til å stole på?

Studien så på barn født i Bejing rett før og rett etter innføringen av ettbarnspolitikken.

Forskerne som kommer fra Monash University i Melbourne, satte deltakerne til å spille enkle økonomispill, der anonyme deltakere skulle utveksle penger. Spillet er designet slik at det tester et knippe ulike personlighetstrekk. Forskerne avdekket at personer født etter innføringen av ettbarnspolitikken ikke bare var mindre tillitsfulle, mindre troverdige og mer pessimistiske, men også mindre konkurransedyktig, mindre samvittighetsfulle og mer åpne for å ta risiko.

«Når det er penger på bordet, er det mye mer sannsynlig å identifisere hvordan folk faktisk oppfører seg enn ved å spørre dem et hypotetisk spørsmål i et spørreskjema,» sier professor Abigail Barr til nettmagasinet The Scientist.

Det betyr selvsagt ikke at alle enebarn blir slik (bestevenninnen min er vokst opp som enebarn og hun er det mest tillitsfulle, samvittighetsfulle og generøse mennesket jeg har møtt), men studien er fortsatt interessant fordi den pirker borti den evige debatten om det er forskjell på enebarn og barn som vokser opp i en søskenflokk.

Og så gir den meg i det minste noe å trøste meg selv med neste gang jeg må megle i han-raste-lego-tårnet-mitt-krangel..

Hva er deres erfaringer? Er du vokst opp med søsken eller som enebarn? Tror du barn utvikler seg forskjellig ettersom de har søsken eller ei? 

0

Hvordan stoppe søskenkrangler?

Jeg har aldri vært i tvil om at to barn er dobbelt så gøy som én. To kan spille kort. To kan kle seg ut som Luciatog og gå syngende gjennom leiligheten. To kan trøste hverandre når de gråter.  To kan klatre opp til godtehylla og gjemme seg i klesskapet og spise bokstavkjeks.

To kan også slåss så fillene fyker.

Jeg synes MIN!-fasen var slitsom nok med førstemann, men da trengte vi i det minste bare passe på når vi hadde gjester på besøk.

MIN!-fasen når du har to barn i huset betyr ørten konfliker om dagen om hvem som hadde den blå bilen først, hvem som eier hoppeloppa og hvem som skal få bruke akkurat det ene teppet (vi har fem) til å bygge hytte med.

Hva gjør du for å minske søsken-krangler?

Hos oss hjelper det mye bare å sørge for at barna spiser jevnlig og at vi kommer oss ut i hvertfall en liten tur i løpet av dagen. Konflikttnivået øker alltid om barna er

  1. Sultne
  2. Slitne
  3. Eller akalei. (Et godt drammensord som betyr å ha vært inne en hel dag, kjedet seg grå og på jakt etter noe action. Om så bare den actionen du får av å rappe Lille Charley Bjørn og løpe trimuferende rundt i rommet, mens du insisterer på at du «hadde den først»)

Åååh! Dumme Susanne! Dette er MIN solseng!

Det er ikke lett å lære barna å dele, men jeg forsøker å bruke noen teknikker:

1. Eksempelets makt. At det lønner seg å dele med andre er egentlig en komplisert affære som det krever erfaring å forstå. Jeg forsøker å være et godt eksempel ved å dele selv (og gjerne gjøre et nummer ut av det.)

Jeg begynner allerede når barna er babyer. «Det er min fruktsalat på tallerkenen, men vi kan gjerne dele.» eller «Det er mammas skjerf men jeg kan gjerne låne den bort til deg.»

Når barna kommer i barnehagealder blir de gjerne sjukt opptatt av hvem som eier ting. Mine kunne for eksempel rope «Pappas tøfler!» hvis jeg hadde sneket meg til å varme tøflene med dem eller «Mammas kamera!» om mannen min skulle ta bilder. (Gjett hvem som gjør det oftest i familien..) Det er en gylden mulighet til å si. Ja, det er mitt kamera, men pappa kan gjerne få låne det.

2. La de velge noen leker som de ikke må dele. Når barna nærmer seg tre har de som regel skjønt at ikke alle ting er MIN, men de knytter seg desto sterkere til favorittleker. Det synes jeg er helt greit. Jeg låner heller ikke bort brudekjolen min (men jeg ar lånt bort underskjørtet jeg brukte, tre ganger faktisk!) eller den tynne chiffonkjolen fra Cecilie Melli. Noen ting skal man få lov til å passe litt ekstra godt på.

Hvis vi skal ha gjester snakker jeg med sønnen min på forhånd og forklarer at når vi har besøk så må barna få lov til å leke med hans leker så lenge de er hos oss.

Når de drar har han og storesøster lekene for seg selv igjen. (En av grunnene til at barn klikker av å dele er at de ikke har tidsperspektiv eller erfairng nok til å forstå at de får lekene tilbake igjen for alltid. De blir med andre ord like moralsk forargret og forbannet som du ville blitt om noen stakk av med bilen din rett foran øynene på deg.)

Hvis det er noen leker han ikke har lyst til å låne bort (Woody-figuren fra Toystory. Forannevnte Lille Charley Bjørn) legger jeg det i skapet til besøket er over.

Men alt i alt er en søster ganske digg å ha!

3. Kjøp to av det meste. Ikke den mest økologiske og antimaterialistiske løsningen, men gudhjelpemeg så mye enklere den gjør hverdagen. Jeg bruker selvsagt bare dette på ting som er billige nok til at vi har råd til det, og som det i tillegg kan være kjekt å ha flere av. Vi har derfor to hoppekaniner (mye gøyere enn å leke med én), to Sabeltannsverd (fektekonkurranse!), to sett med magiske tusjer.

I tillegg forsøker jeg å forsterke positiv adferd ved å kommentere på det når barna selv er flinke til å dele eller leker fint sammen. Hvis jeg bare gir de oppmerksomhet hvis de krangler om noe sier det seg selv at de vil gjøre det samme igjen.

Er dine barn flinke til å dele? Har de alltid vært det? Hva er dine erfaringer fra egen oppvekst? Og har du noen tips for å få søsken-krangler eller min!-min!-min!-konflikter til å løse seg på en ok måte?

Og nå har vi til og med sluttet å krangle. (Selv om vi fortsatt i blant kan diskutere den rettmessige eier av de glitter-glansbildene hun lurte fra meg i 87.)

0

Må man ha med søskengave i en barnebursdag?

Har du lest bloggen til Tyskertøsa? Jona er en to -straks tre-barnsmor, bosatt i Berlin, som blogger godt, underholdende og klokt om foreldreliv, kropp og hverdag på bloggen Mammaliv i Berlin.

Som dere vet har jeg en serie gående nå for å dyrke bloggdialog, der jeg ber medbloggere jeg synes har mye bra å komme med om å reflektere over samme spørsmål. På den måten får vi sett et dilemma fra flere sider, istedenfor én fasit.

Dagens dilemma kommer fra en leser som skriver:

«Hei og takk for bra blogg som jeg leser ivrig hver kveld mens jeg ammer datteren min i søvn:)  Jeg har et dilemma jeg gjerne vil du skal ta opp: søskengaver! I vår familie er det slik at om man skal i bursdag til et barn, tar man med en liten gave også til barnets søsken slik at de ikke skal bli lei seg og føle seg utenfor. Slik at hvis feks Frida fyller 12, reiser mormor byen rundt for å få tak i fotballkort til lillebror som ikke har bursdag før om tre måneder. Jeg vet at når min datter en gang får søsken, kommer alle til å ha med gaver til henne når søsknene har bursdag, men det er kanskje ikke så lett be folk la vær å ha med gave heller? Hadde vært interessant å se hva andre mener om dette!

Flinke, morsomme Jona!

Jeg gir derfor ordet videre til Jona:

«Jeg vet ikke hvor lenge dette fenomenet med søskengaver har vært populært, men jeg personlig hadde ikke hørt om det før nylig, og det første som slo meg var -det var litt typisk for vår tid. Med det mener jeg at det blir mer og mer vanlig å bruke penger, gaver og slike kjappe løsninger, som et symbol på følelser.

I min egen barndom var det aldri snakk om at jeg skulle få noen gave på min brors bursdag. Og jeg lot meg ikke drømme om at jeg skulle få det engang!
Det var jo hans dag, tross alt. For meg var det ikke gavene, men den positive oppmerksomheten jeg var misunnelig på. Men er det ikke greit at barn opplever litt misunnelse i løpet av oppveksten? Skal vi pakke dem inni bomull og beskytte dem for hver eneste potensielle ubehagelige opplevelse? Jeg tviler sterkt på at jeg har tatt skade av det å stå litt i skyggen når mine søsken hadde bursdag. Og jeg har tre søsken, så det har blitt en del bursdager igjennom årene for å si det sånn…

Når det gjelder gaver til storesøsken når de får småsøsken, så syns jeg dette blir enda mer muffens. Jeg skjønner at foreldre som gjør dette helt garantert KUN tenker på barnets beste, jeg  lurer bare på nøyaktig hva er det er man vil si med denne gaven? For er ikke nettopp det nye søskenet en stor gave i seg selv? Er det ikke det man bør fokusere på og feire, i steden for å avlede med en pakke?

Er ikke søsken en gave i seg selv?

Er det rett og slett bare dårlig samvittighet som gjør at en føler for å gi søskengaver? Litt sånn: «beklager at du ikke er alenebarn lenger, og at du nå må dele rampelyset med en lyserosa, skrikende babybylt -men hey ser her er en pakke! Plis, ikke vær lei deg. Det orker jeg ikke.»

Jeg dømmer ikke, for jeg vet nøyaktig hvor vondt det er for samvittigheta når man er midt i den overgangen mellom det å være forelder til en, og det å plutselig ha to. Tro meg, det svei noe sinnsykt i mammahjertet når jeg bare lå og ammet hele døgnet rundt og ikke hadde særlig tid til storesøser.
Men likevel er jeg usikker på om det er bra å bruke gaver og ting som plaster på såret, -i steden for å snakke om de vanskelige temaene med barna.  Det er viktig å sette ord på sine følelser, så barna kan lære å gjøre det samme.

Dessuten så er tid mye mer verdifullt en gaver. Husker du hva du fikk til bursdagen hvert år da du var liten? Det gjør i allefall ikke jeg! Men jeg husker at jeg lekte med min bror under bordet i julen, at hele familien var samlet og hadde TID til hverandre.»

Pia som driver den herlige ujålete og morsomme bloggen Pias Verden, bor sammen med mann og fire barn i alderen 13 til 3 år. Hun har god erfaring med å bringe nye søsken inn i familien:

«Jeg synes ikke at man skal ha med seg gaver til småsøsken. La bursdagsbarnet få være i fokus. Småsøsken stjeler så mye oppmerksomhet ellers, og storesøsken må ofte jenke seg, gi seg og la de små få slippe til. Når storebror har bursdag, er det hans dag! Det ideelle er vel å ha en storebror som tolerant lar lillesøster få lov til å være med å åpne pakkene. Men tar lillesøster helt over, må hun finne seg i å bli løftet bort fra pakkene. Så får det bli opp til foreldrene hvordan de klarer å takle eventuelt skrik og skrål…Men gir du etter og stikker til henne en liten trøstegave eller to…Da har du lagt lista!

La bursdagsbarnet få være i fokus.

 

Når det gjelder gaver til søsken ved fødsel, er jeg positiv. Veldig positiv. Det er den lille nyfødte krabaten de fleste er opptatt av, og han overdynges med gaver og skryt og oppmerksomhet. Men en baby på et par dager er ikke så opptatt av leker, outfits eller annet stæsj. Det er derimot storebror eller storesøster. Å plutselig måtte dele mamma med en annen er ikke alltid så stas, og når alle gjester i tillegg kun er opptatt av babyen, oppleves det som ekstra kjipt. Å ha med en gave til den nybakte storebroren eller å henvende seg aller først til den flotte storesøstera, synes jeg er klokt.

Mitt svar er altså: gaver til søsken i bursdager: nei. Gaver til søsken ved fødsel: ja.»

Hva synes du? Har du hatt med søskengaver i bursdager før? Er det greit at noen tar med søskengave så lenge de ikke blir plikt? Skader det egentlig om mormor stikker til lillemann en pakke fargestifter på bursdagen? Er det forskjell på fødsel og bursdag? Og hvordan gi beskjed på en ok måte at søskengaver ikke er ønsket, om man bestemmer seg for det?

PS: Har du et dilemma du gjerne vil høre andre bloggeres synpunkt på? Eller et tema du synes hadde vært gøy om jeg hadde tatt opp her? Send meg gjerne en melding på facebook eller en mail på susannekaluza(at)gmail.com , så kanskje nettopp det du lurer på blir debattert neste gang!

 

0