Poetisk fotoprosjekt om barnløshet

Når du ligger på barselhotellet på Ullevål sykehus kan du fra de brede vinduene som går nesten fra vegg til vegg se rett bort på Nordre Gravlund. Mens jeg lå der inntil den lille datteren min, som lå inntullet i et helseteppe og smattet på ermet av den litt for store, utvaskede sykehusbodyen, kunne jeg ikke la være å føle        på en dyp og rå takknemmelighet.

Verdt både blod, svette og tårer.

Verdt både blod, svette og tårer.

De siste par årene har jeg gått med en nesten permanent angst for å se blod når jeg har vært på do. Fordi det ville bety nok et svangerskap som ikke skulle bli.

Etterhvert var usikkerheten det som gnagde mest. Ville det gå bedre neste gang? Om en måned? Aldri?

For meg gjaldt det «bare» sekundær infertilitet. Vi strevde «bare» i et par år. I retrospekt er det lett å se på sorgen og angsten som en parentes. I alle fall når jeg sitter med fasiten ved siden av meg. Jeg kjenner venner som har slitt i årevis og som fortsatt ikke har fått barnet de så gjerne ønsker seg. Det er vanskelig å snakke høyt om.

Derfor synes jeg dette fotoprosjektet til Kerry Payne var så sterkt og flott. Gjennom ett år har hun dokumentert den bokstavelig talt blodige kampen hun selv -og samtidig også kvinner til alle tider- har kjempet for å få barn.  Såre, melankolske bilder som viser lengselen etter å bli mor, og sorgen når det hver måned kommer en tydelig beskjed om at det ikke ble noe av denne gangen heller.

Screenshot 2014-09-01 18.07.25

Den sterke, men poetiske og vakre serien heter «The Children (I Never Had)», og du kan sjekke ut mer av arbeidet til den New York baserte Payne her. 

Fortalte du venner om det da dere prøvde å få barn? Hvorfor tror du infertilitet er så vanskelig å snakke åpent om?

The Children (I Never Had) from Kerry Payne on Vimeo.

 

 

 

27

Den vennlige livmor

Mange av dere har skrevet til meg, fortalt om egne opplevelser med infertilitet og spontanaborter, og spurt om jeg vet hvorfor jeg endte opp med å miste tre ganger på rad. 

Som jeg har skrevet om før -noen ting som har med helsa å gjøre forblir et mysterium – og jeg har egentlig slått meg til ro med at jeg nok aldri vil få et klart svar på «hvorfor». Hvorfor ble jeg ført gravid kjapt med to sunne og friske barn, for så å bli gravid i rask rekkefølge tre ganger med graviditeter som aldri kom lenger enn første trimester?

Da jeg satt i en bokhandel og signerte Juksekokeboka en kveld kom en bloggleser innom. Vi kom i prat, og det viste seg at hun også hadde opplevd å miste gjentatte ganger. Men hun fortalte meg om en studie jeg syntes var så interessant og oppløftende at jeg gjerne ville dele den med dere.

I 50 prosent av alle tilfeller av habituell abort avdekkes ikke årsaken til at kvinnen mister. For mange som opplever å miste flere ganger -deriblant jeg – er følelsen av at det er noe «feil», at kroppen min ikke en gang klarer den mest grunnleggende oppgave: Å ta vare på barna mine – påtrengende.

Men kanskje er det ikke infertilitet, men rett og slett superfertilitet som er årsaken?

Screenshot 2014-02-18 08.46.13

 

Det antyder i alle fall en stor  nederlandsk-britisk studie utført ved Princess Anne Hospital iSouthampton og University Medical Center Utrecht, publisert i tidsskriftet Plos One, og omtalt av blant andre BBC. 

Forskerne tok prøver fra livmorene (dette måtte jeg faktisk slå opp. «Livmødrene» ble liksom for rart)  til kvinner med normal fruktbarhet og fra kvinner med gjentatte spontanaborter. Så ble embryo av «høy» og «lav» kvalitet plassert i en kanal mellom to striper av livmorceller. Cellene fra kvinner med normal fruktbarhet begynte å vokse og strekke seg mot embryoene av høy kvalitet, men ignorerte embryoene av lav kvalitet. Cellene fra kvinnene som hadde gjennomgått habituell abort diskriminerte imidlertid ikke. De vokste mot alle embryoene.

Professor Nick Macklon ved Princess Anne Hospital uttaler til BBC:

«Mange kvinner føler seg skyldige fordi kroppen deres avviser graviditetene deres. Men vår forskning avdekker at det slett ikke skyldes at de ikke kan bære fram barna, men fordi de kan hende er superfertile og lar embryo som ikke vanligvis ville overlevd en sjanse til å implantere seg. Når embryoene av lav kvalitet fester seg i livmoren kan de vokse lenge nok til å gi en positiv graviditetstest»

Men altså med en påfølgende spontanabort.

Uansett om det er dette som er årsaken til mine tre spontanaborter eller ei, må jeg si jeg liker tanken. Det er ikke det at jeg har en inkompetent og fiendtlig livmor, det er rett og slett det at livmoren min er så hyggelig og inkluderende at den lar alle babyfrø få en sjanse. Kom igjen, sier den! Her diskriminerer vi ingen! Alle skal med! 

alleskalmed

Min sosialdemokratiske livmor.

Studien støttes av tidligere studier som har vist at kvinner med gjentatte spontanaborter har kortere opphold mellom graviditetene sine sammenliknet med kvinner med normal fertilitet, og at tiden de er fruktbare hver måned varer lenger.  Av 560 kvinner med habituell abort i denne tidligere studien viste 40 prosent seg å være «superfertile» definert som at de brukte tre måneder eller kortere tid på å bli gravid.

Det viktige med studiene er at de gir håp. Håp om en ny graviditet. Håp om en frisk og fin baby til slutt.

Har du opplevd å miste flere ganger? Fikk du noengang noe svar på hvorfor det skjedde? Og følte du at du hadde behov for svar? 

Håp om en frisk og fin baby til slutt..

Håp om en frisk og fin baby til slutt..

16

Veien mot målet

Mange av dere har naturlig nok vært nysgjerrige på hvordan det er gått med meg etter alle spontanabortene, om legene har funnet ut hvorfor dette rammet akkurat meg og ikke minst: Hva som kan ha hjulpet denne gang.

Endelig babybump!

Som jeg har fortalt før var jeg gravid i våres også, men mistet før sommeren og måtte ha en utskrapning på Ullevål. (Som forøvrig på ingen måte er så ille som det høres ut! Har skrevet mer om det i dette innlegget

Det første jeg lurte på var naturligvis: Hvor lenge bør man vente etter en spontanabort med å forsøke å bli gravid igjen? Her varierte rådene fra legestanden sterkt. En lege sa seks måneder, en sa èn syklus, mens en annen mente det ikke var nødvendig å vente i det hele tatt. En studie av over 30 000 kvinner, publisert i prestisjetunge British Medical Journal, slår imidlertid fast at kvinner som ble gravide igjen innen  seks måneder hadde større sjanse for et vellykket svangerskap.

Dermed blir det mest opptil hver enkelt hvor tidlig man føler seg fysisk og psykisk sterk nok igjen.

Jeg ville selvsagt også veldig gjerne vite hvorfor dette hadde skjedd, og om det var noe jeg kunne gjøre for å unngå at den begredelige opplevelsen gjentok seg.
En spontanabort er vanlig, og rammer mellom 25 og 50 prosent av alle par. Oddsen for tre spontanaborter er imidlertid under 1 prosent, og er du -som meg- så uheldig å oppleve dette kalles det habituell abort. Det er først med denne diagnosen helsevesenet begynner å interessere seg for å finne ut av hvorfor det skjer. Siden jeg hverken røyker, drikker i graviditeten, tar kokain, drikker mer enn 1o kopper kaffe om dagen, har cøliaki, er klinisk overvektig eller er eldre enn 40 år, -og jeg i tillegg har fått to friske, fine barn før med samme mann-, var det hele enda mer mystisk. Legen sendte derfor inn henvisning til utredning for habituell abort på IVF-seksjonen til Ullevål Universitetssykehus. Der fikk jeg time: 5 måneder senere..

Begynner å få endel erfaring på det gravidegreiene, gitt!

Med andre ord rakk jeg aldri å finne ut av noe mer om årsaker, siden jeg -hurra! hurra!- var gravid på nytt før første time var satt opp.
Da graviditetstesten atter viste to streker (ok, her er jeg ikke helt ærlig: Da de fire graviditetstestene jeg tok etterhverandre for å være sikker på at jeg faktisk så to streker) ringte jeg derfor legen min med en gang for å finne ut hva vi kunne gjøre for å øke sjansen for at denne babyen ville klare seg. Bare tanken på å gå gjennom en ny spontanabort, med smertene og sorgen det innebar fikk hjertet mitt til å briste.

Jeg hadde jo fått masse tips fra dere her inne, så jeg stilte til legetimen med en laaaang liste med forslag, som vi så sammen vurderte nytten av:

 

33

Å skrape, skraper, skrapte, har skrapt.

Jeg har et problem med ordet utskrapning. Det høres så 40-talls og brutalt ut. Eventuelt som et veterinærord. Noe man gjør med kyr.

Når det kommer til såpass mentalt belastende foreteelser, tror jeg alle hadde vært tjent med et litt mer nøytralt navn.

Hva med «spontanabort med kirurgisk bistand»? Det latinske navnet «evacuatio uteri» kunne også vært et alternativ, selv om det høres ut som noen skal ta beina fatt og evakuere livmoren min.  Det engelske er nøytralt og fint: D&C. Det høres mest ut som et billig smykkemerke, og er i alle fall ikke unødig avskrekkende.

Litt nervøs. Litt redd. Men det gikk bra.

Som dere skjønner gikk jeg for luke 2, etter mye gode innspill både her på bloggen, på mail og på telefon fra folk som hadde tatt en utskrapning selv og ville forsikre meg om at det faktisk ikke var så ille som det hørtes ut. De hadde helt rett.

Jeg fastet fra kvelden før og kom på Ullevål på morgenen. Her fikk jeg en sykehusskjorte og en seng å vente i. Så da lå vi der da, på rekke og rad, jeg og alle de andre damene, som hadde sprell levende foster i magen, men som likevel ikke hadde lyst på barn. Tenk om det hadde gått ann å bytte?

Situasjonen var passe surrealistisk.

Sjelden har jeg i midlertid vært så glad for at vi har fri abort i Norge. Inngrepet vi skulle gjennom var det samme, og det kan ikke bare ha vært meg som ble redd og begynte å skjelve ukontrollert da jeg ble trillet inn på operasjonssalen og så de karakteristiske bøylene til å ha bena i.

Fikk litt Albertine og politlægen-vibber må jeg si.

Men tenk så fælt å være i en sånnn situasjon og i tillegg ha belastningen om at du gjør noe ulovlig? Slik anslagsvis 20 millioner kvinner går gjennom hvert eneste år, og slik 10 000 av våre tanter, mødre og bestemødre gjennomgikk i året da abort fortsatt var forbudt her på 50-tallet

Eller bli møtt med nedlatenhet og hån fra legen i rommet, slik endel kvinner har fortalt at de opplevde på 70-tallet? «Bit tenna sammen og slutt og grin. Dette har du brakt på deg selv», liksom. Grøss.

3-åringen sendte med mamma yndlingsbamsen sin, så jeg ikke skulle bli redd på sykehuset. Da jeg våknet fra narkosen hadde sykepleieren omsorgsfullt tatt på den operasjonshette og plassert bamse våkende over meg ved sengestolpen.

På Ullevål var samtlige av legene og sykepleierne jeg møtte empatiske, omsorgsfulle og forståelsesfulle. Narkosen slo meg kjapt ut og da jeg våknet et knapt kvarter senere var det hele over. Ikke hadde jeg spesielt vondt heller. Jeg fikk smertestillende og tuslet hjem sammen med mamma (du får ikke lov til å være alene den første dagen) etter en drøy time. Resten av dagen lå jeg lettere omtåket og spiste Mariekjeks og så på ørten episoder av True Blood. Jeg leste alle varme, konstruktive, fine meldinger og mail jeg hadde fått av dere, og noterte ned gode innspill å spørre legen min om. Så sovnet jeg og sov i 13 timer.

Dagen etter var det som å ha skrudd av en knapp. Plutselig var jeg ikke lenger kvalm. Ikke lenger trøtt. Ikke lenger gravid. Etter en måned med en poengløs graviditet, der jeg ventet forgjeves på at kroppen skulle ordne opp selv, var det fantastisk å føle meg opplagt igjen. Jeg er sykemeldt i et par dager til og skal ta livet med ro. Sommeren strekker seg snart lang og lat foran meg: Jeg skal en tur på et vennebryllup i New York, vi skal på hytta og fiske krabber og sole oss på varme svaberg og vi skal bare ha masse fine dager der vi slapper av hjemme med familie og venner. Så skal jeg se framover.

Spørsmålet alle stiller seg etter en mislykket graviditet er åpenbart: Når jeg kan forsøke igjen? I følge en studie i British Medical Journaler det i motsetning til hva man trodde tidligere, ingen grunn til å vente spesielt lenge. Av 31 000 kvinner med tidligere spontanaborter som var med i undersøkelsen, var oddsen for en vellykket graviditet best hos dem som ble gravide under 6 måneder etter svangerskapsavbruddet.

Det gjelder bare å krysse fingrene for at alle gode ting er fire.

Hva synes du om ordet «utskrapning»? Har du forslag til et annet navn? Og hvis du har vært i en liknende situasjon selv, hvordan var din erfaring?

 

0

Så var det på'an igjen

De siste ukene har jeg våknet kvalm. Jeg har knasket saltpastiller dagen lang for å holde den ugne følelsen i sjakk. Etter henting av barna i barnehagen har jeg vært så utslitt at jeg har sovnet etter barne TV hver bidige dag. Jeg har med andre ord ventet barn.
Graviditetstesten (ok da, fire graviditetstester) stavet det ut i klartekst: Jeg var gravid.

O Lykke!

Denne gang måtte det jo gå bra eller hva? Sjansen for tre mislykkede graviditeter på rad er 0,34 prosent, 

På Ullevål hadde jeg fått tilbud om tidlig ultralyd (slett ingen selvfølge etter «bare» to spontanaborter.) Jeg tuslet bort glad og optimistisk, beroliget av de tydelige symptomene. Men desverre.

Finnes det noe tristere syn enn en tom ultralyd skjerm? Ikke noe baby som spreller. Ikke noe hjerte som banker.

Ikke denne gang heller.

Den dagen gråt jeg så det føltes som om hjertet mitt skulle briste.

Bare å gå videre. Ikke noe å se her.

Det er noen uker siden jeg fant det ut nå, etter nok blodprøver til at jeg så ut som en sprøytenarkoman med blåmerker oppover hver arm. Siden har jeg ventet. Fortsatt kvalm. Fortsatt oppblåst. Fortsatt trøtt. Men uten noen voksende baby i magen.

Jeg var ikke klar over det på forhånd, men det kan gå ukevis før kroppen avslutter graviditeten av seg selv. Nå nærmer jeg meg tredje måned, og valget står mellom en utskrapning og en kjemisk abort.

Ingen av alternativene fremstår særlig fristende.

Bare ordet utskrapning er nok til å gi meg grøsninger. Det får meg til å se for meg en gigantisk isskrape som skal skrape rundt inni meg til jeg er tom som en iskremboks. Selv om legen selvsagt tålmodig har forklart meg hvordan det i virkeligheten foregår.

Den som velger dette må i full narkose. Og det er en (ørliten) risiko for skade på livmoren, som kan gjøre det vanskeligere å bli gravid igjen.

Så var det medikamentell abort da. Dette er visst enda mer smertefullt enn en vanlig spontanabort siden medikamentene starter utstøtingsriene, istedenfor kroppen selv. Du må ha noen hos deg hele dagen ( fordi det er en bitteliten risiko for å besvime av massivt blodtap.) Og du må regne med å blø i 4-6 uker, i følge lappen jeg fikk med.

Pest eller kolera? Kunne jeg bare hatt en deleteknapp ala den jeg brukte til å slette uke-for-uke app’en på iPhonen. Eventuelt bare trekke dyna over hodet og sove til alt dette er over.

Det positive er at siden dette blir spontanabort nummer tre får jeg nå rett på utredning på IVF-seksjonen til sykehuset. Tre mislykkede graviditeter har nemlig et navn jeg i det lengste hadde håpet å unngå: Habituell abort.

Hvert år diagnostiseres 500 norske kvinner med habituell abort, noe som altså betyr at de har gjennomgått tre eller flere spontanaborter.

Her er et annet ord jeg skulle ønske jeg slapp: Sekundær infertilitet. Selv om det ikke er noe som snakkes mye om, anslår den amerikanske infertilitetsorganiasasjonen Resolve at oppmot halvparten av alle som sliter med å (for)bli gravide har barn fra før.

Hvorfor det skjer og hva som kan gjøres for å hjelpe er vanskelig å finne svar på. Man får som regel ingen oppfølging etter hverken en eller to spontanaborter i Norge. (Utover: «Gå hjem og blø. Ta smertestillende. Ring oss om du får feber»)  For noen hjelper det med noe så enkelt som injeksjon av progesteron eller blodfortynnende. Skuespiller Ane Dahl Torp har vært åpen om at akupunktur hjalp henneå få to barn etter fire spontanaborter.  (Noen som vet navnet på akupunktøren? Rop for all del ut!)

Hos omtrent 1/3 finnes et ingen opplagt grunn. Et annet ord er uflaks.

I mens forsøker jeg å sette den ene foten foran den andre, spise spekeskinke og fokusere positivt; 50-70 prosent av alle kvinner med tre eller flere spontanaborter får barn etterpå.

Kjenner du noen av dem? Alle solskinnshistorier mottas med stor takk. 

149

Så var det på’an igjen

De siste ukene har jeg våknet kvalm. Jeg har knasket saltpastiller dagen lang for å holde den ugne følelsen i sjakk. Etter henting av barna i barnehagen har jeg vært så utslitt at jeg har sovnet etter barne TV hver bidige dag. Jeg har med andre ord ventet barn.
Graviditetstesten (ok da, fire graviditetstester) stavet det ut i klartekst: Jeg var gravid.

O Lykke!

Denne gang måtte det jo gå bra eller hva? Sjansen for tre mislykkede graviditeter på rad er 0,34 prosent, 

På Ullevål hadde jeg fått tilbud om tidlig ultralyd (slett ingen selvfølge etter «bare» to spontanaborter.) Jeg tuslet bort glad og optimistisk, beroliget av de tydelige symptomene. Men desverre.

Finnes det noe tristere syn enn en tom ultralyd skjerm? Ikke noe baby som spreller. Ikke noe hjerte som banker.

Ikke denne gang heller.

Den dagen gråt jeg så det føltes som om hjertet mitt skulle briste.

Bare å gå videre. Ikke noe å se her.

Det er noen uker siden jeg fant det ut nå, etter nok blodprøver til at jeg så ut som en sprøytenarkoman med blåmerker oppover hver arm. Siden har jeg ventet. Fortsatt kvalm. Fortsatt oppblåst. Fortsatt trøtt. Men uten noen voksende baby i magen.

Jeg var ikke klar over det på forhånd, men det kan gå ukevis før kroppen avslutter graviditeten av seg selv. Nå nærmer jeg meg tredje måned, og valget står mellom en utskrapning og en kjemisk abort.

Ingen av alternativene fremstår særlig fristende.

Bare ordet utskrapning er nok til å gi meg grøsninger. Det får meg til å se for meg en gigantisk isskrape som skal skrape rundt inni meg til jeg er tom som en iskremboks. Selv om legen selvsagt tålmodig har forklart meg hvordan det i virkeligheten foregår.

Den som velger dette må i full narkose. Og det er en (ørliten) risiko for skade på livmoren, som kan gjøre det vanskeligere å bli gravid igjen.

Så var det medikamentell abort da. Dette er visst enda mer smertefullt enn en vanlig spontanabort siden medikamentene starter utstøtingsriene, istedenfor kroppen selv. Du må ha noen hos deg hele dagen ( fordi det er en bitteliten risiko for å besvime av massivt blodtap.) Og du må regne med å blø i 4-6 uker, i følge lappen jeg fikk med.

Pest eller kolera? Kunne jeg bare hatt en deleteknapp ala den jeg brukte til å slette uke-for-uke app’en på iPhonen. Eventuelt bare trekke dyna over hodet og sove til alt dette er over.

Det positive er at siden dette blir spontanabort nummer tre får jeg nå rett på utredning på IVF-seksjonen til sykehuset. Tre mislykkede graviditeter har nemlig et navn jeg i det lengste hadde håpet å unngå: Habituell abort.

Hvert år diagnostiseres 500 norske kvinner med habituell abort, noe som altså betyr at de har gjennomgått tre eller flere spontanaborter.

Her er et annet ord jeg skulle ønske jeg slapp: Sekundær infertilitet. Selv om det ikke er noe som snakkes mye om, anslår den amerikanske infertilitetsorganiasasjonen Resolve at oppmot halvparten av alle som sliter med å (for)bli gravide har barn fra før.

Hvorfor det skjer og hva som kan gjøres for å hjelpe er vanskelig å finne svar på. Man får som regel ingen oppfølging etter hverken en eller to spontanaborter i Norge. (Utover: «Gå hjem og blø. Ta smertestillende. Ring oss om du får feber»)  For noen hjelper det med noe så enkelt som injeksjon av progesteron eller blodfortynnende. Skuespiller Ane Dahl Torp har vært åpen om at akupunktur hjalp henneå få to barn etter fire spontanaborter.  (Noen som vet navnet på akupunktøren? Rop for all del ut!)

Hos omtrent 1/3 finnes et ingen opplagt grunn. Et annet ord er uflaks.

I mens forsøker jeg å sette den ene foten foran den andre, spise spekeskinke og fokusere positivt; 50-70 prosent av alle kvinner med tre eller flere spontanaborter får barn etterpå.

Kjenner du noen av dem? Alle solskinnshistorier mottas med stor takk. 

149

Hvordan vet du om du er ferdig med å få barn?

Selv om temaet er trist gleder det meg å høre om flere som er åpne om sin spontanabort. I featuremagasinet til Mail on Sunday forteller Gwyneth Paltrow for første gang om sine vansker med å få flere barn:

– Barna mine spør meg hele tiden om å få en baby, forteller Gwyneth, som har barna Apple (8) og Moses (6) med den britiske musikeren Chris Martin.

– Og du vet aldri, jeg kunne klart å klemme inn inn en til. Jeg savner mitt tredje barn. Jeg tenker på det, men jeg hadde en veldig fæl opplevelse da jeg var gravid med tredjemann. Det gikk ikke bra og jeg holdt på å dø. Så da tenker jeg: Har vi det bra som vi har det eller burde vi gå tilbake og forsøke igjen?

 

Opplevelsene hennes ga gjenklang i meg, for etter to runder med graviditet og påfølgende spontanaborter det siste året vet jeg ikke om vi noen gang vil få et barn til. Det som gjør mest vondt er at barna mine jevnlig spør om de ikke «væææærsåsnill kan få en baby snart», men jeg kan ikke love dem noenting.

Rundt meg går de fleste av bestevenninnene mine rundt med svulmende mager, og hadde jeg ikke mistet i fjor sommer hadde jeg født omtrent nå.

På den annen side har vi det jo strålende som en gjeng på fire. Lillebror kan finne seg mat og klær selv. Han og søsteren løper rundt og leker med hverandre uten at vi trenger å blande oss (hvertfall nesten) Ingen sover lur. Alle kan være med i skibakken eller teateret. Er det galskap å ønske på seg en ny runde med bleier og trilleturer og nattevåk?

ferien fikk jeg lest ut to bøker på til sammen 850 sider. Rundt meg satt babyforeldre og styret med barnematglass, vugget på vogner og løp til og fra hotellrommet for å skifte bleier.

I mens lærte datteren min lillebroren sin å hoppe fra kanten, og når de var sultne kunne de hente bananer og pølser fra buffeten selv.

Er det bra nok å være en gjeng på fire?

En gang leste jeg at alle får ett barn mer enn de orker. Sagt på et annet vis: Du fortsetter å være babysyk inntil du føler kaoset er komplett.

Kjedelige praktiske elementer spiller også inn: Har vi råd? Har vi plass nok i huset? I bilen?

I lunsjen i Dagbladet snakket jeg en gang med eldre kollegaer om temaet og samtlige ønsket seg ett barn mer enn de hadde endt opp med å få.

«Jeg tenkte det ville bli slitsomt med enda en runde baby, men nå ser jeg at årene går så fort. Vi hadde jo fint klart en til» sa den ene. Hennes datter var da passert 18.

«Jeg ville ha tre, men mannen min satte ned foten.» sa en annen. «Jeg hadde sikkert klart å overtale ham, og nå som det er for sent skulle jeg ønske jeg hadde forsøkt.»

Derfor lurer jeg på: Hvordan vet man om man er ferdig med å få barn? Får du noen gang følelsen av at familien er komplett? Bestemte du deg på forhånd for hvor mange barn du ville ha? Og har du holdt deg til samme mening hele tida? 

Mamma for første gang. Blir jeg det en tredje gang også?

0

Skru på God Morgen Norge på tirsdag!

I høst skrev jeg et blogginnlegg om min egen erfaring med å gjennomgå en spontanabort.  

Innlegget fikk mye oppmerksomhet, og flere hundre kommentarerer, mail og meldinger fra folk som hadde opplevd det samme. Etter det har jeg opplevd det samme én gang til. Denne gang var jeg kortere på vei, i tillegg var jeg mer forberedt denne gang, så opplevelsen var ikke like vond. Mest sannsynlig var det bare uflaks begge gangene. 1 av 3 graviditeter ender med spontanabort. Tar vi med alle graviditeter som forsvinner før kvinnen rekker å finne ut at hun er gravid er tallet nærmere 50 prosent.

Nylig fant forskere ut at kvinner som spontanaborterer tre eller flere ganger har et overaktiv molykyl som øker sjansen for spontanabort. Oppdagelsen er viktig fordi den øker muligheten for å hjelpe de som rammes.

Tirsdag skal temaet tas opp God Morgen Norge, og de har bedt meg komme i studio for å være kvinnenes stemme. I tillegg vil psykiater Anne Nordal Broen fortelle om sin forskning på feltet. Etterpå blir det nettmøte med oss begge på TV2.no

Jeg er spent på hvordan dagen går (om om jeg klarer å snakke fornuftig om et så betent tema på live TV. Gulp!) , men håper hvertfall åpenheten kan hjelpe andre som går gjennom det samme.

Hvis du kjenner noen som har opplevd å miste barn, enten i en graviditet eller senere, har jeg samlet noen tips og råd her.

 

0

Jackie og JFK som småbarnsforeldre

Heller ikke Jackie Kennedy gikk med høye heler hjemme med ungene.

Hva leser du denne romjula? Selv er jeg inne i en liten fase med historiske biografier, og etter å ha slukt de to første bøkene i triologien om Henrik den åttendes nærmeste rådgiver, koser jeg meg nå med å lære mer om John F. Kennedy i den bestselgene boka Killing Kennedy

Noen som har opplevd dette her før?

Første gang jeg leste en biografi om ham var i «Historien Om» serien på barneskolen. Når jeg leser om ham i voksen alder, er det andre ting jeg fester meg med. Som hvordan han og kona, 43 og 31 år gamle måtte forsøke å leve et helt ordinært småbarnsliv i en helt ekstraordinær situasjon.

Sånn er det å ha hjemmekontor.

Da JFK ble valgt til president var Caroline fire år, mens sønnen John bare var noen uker gammel.

Det er så lett å idyllisere svunnende tider og ikoniske mennesker, og glemme at også dette var ekte mennesker med ekte problemer. Jackie var senatorfrue og allerede i offentlighetens søkelys da hun spontanaborterte i 1955. Året etter fødte hun datteren Arabella, som hadde dødd i mors liv. Etter tre år i Det Hvite Hus kom sønnen Patrick til verden med hastekeisersnitt, fem uker for tidlig. Han døde to dager gammel.

Skoletime med mamma.

Jackie bekymret seg for at datteren skulle bli fulgt etter av paparazzier på skoleveien og fikk derfor samlet sammen ti av vennene hennes til en egen skoleklasse i Det Hvite Hus. Hun ominnredet solstua til klasserom for førsteklassingene og insisterte på at alle barna skulle ha med seg egen matboks med niste.

(Dog fikk Caroline også en egen hest som het Macaroni som gresset fritt på plenen til Det Hvite Hus)

Et kyss til og så skal pappa gå og løse en krangel med Cuba om noen missiler. Så blir jeg med å leke hest. Jeg lover.

Da mannen ble skutt, var Jaqueline 34 år og tobarnsmor. Kan du forestille deg å være i den situasjonen?

På ønskelista mi når jeg er ferdig med boka om JFK kjenner jeg må bli en om Jackie selv. Liker så godt dette sitatet fra henne:

«If you bungle raising your children, I don’t think whatever else you do well matters very much.»

Er du fascinert av noen historiske personer? 

Tipper det røyk noen perlekjeder der i gården.

 

0

Slik hjelper du noen som har mistet et barn

Responsen på innlegget jeg skrev om stillheten rundt spontanaborter har vært overveldende.

Dere har skrevet over hundre kommentarerer på bloggen, i tillegg har jeg fått flere hundre eposter og Facebookmeldinger.

Mange forteller om egne erfaringer, om følelsen av å være alene, om befrielsen ved å bryte stillheten og oppdage at venner og familie har gått gjennom det samme, om mangelen på informasjon i møte med helsevesenet, om frykten for å ha satt i gang spontanaborten selv ved å drikke vin før positiv graviditetstest / reise med fly / ta en joggetur / jobbe for mye.

På TV2 Ettermiddagen med fine fine Anbjørg, som snakket om hvordan vi i dag helst vil finne en forklaring på alt, også hvorfor et barn ikke blir noe av. Men noen ganger er det bare ikke mulig med enkle svar.

Henvendelsene har kommet fra kvinner og menn, ned i 16-årsalderen og opp til over 60. Noen mistet i uke 6, andre har opplevd at fullbårne barn dør. Flere forteller om sorgen over barna som ikke ble, selv flere tiår etterpå.

Mange har også spurt hva de kan gjøre for å hjelpe venner, kjærester eller familiemedlemmer som går gjennom det samme. En australsk støttegruppe spurte Facebookfølgerne sine om deres råd, og laget etterpå denne listen. Noen passer alle, andre passer best i de tilfellene hvor barnet døde sent i svangerskapet eller rett etter fødsel.

Syntes uansett den var så god at jeg ville oversette og dele den med dere:

8 måter å hjelpe en mor eller far i sorg:

1. Husk at ting tar tid. Sorgen kan vare livet ut, og den sørgende vil trenge forskjellige ting etter som tida går.

2. Sorg er som en berg og dal bane. Sørgende foreldre vil ha gode og dårlige dager. Vær der både for opp- og nedturene.

3. Vis støtte tidlig. Kom i begravelsen eller minnemarkeringen om det skal være en.

4. Vær praktisk. Lag mat, gjør ærend, underhold de andre barna. Gjør det du kan for å hjelpe, alt ettersom hva foreldrene er komfortable med.

5. Ikke gi råd. Med mindre du har vært i deres sko aner du ingenting om hvordan det føles. Vær i stedet tilgjengelig, og lytt til hva de har å si.

6. Ikke vær redd for å snakke om barnet. Husk bursdager, merkedager og ikke vær redd for å be om å se bilder. Foreldrene vil elske deg for det.

7. Gi dem plass til å være alene. Noen foreldre vil ønske å være alene og sørge privat. Ikke ta det personlig. Respekter deres måte å sørge på.

8. Vær hensynsfull med egne barn/graviditeter og gode nyheter. Sørgende foreldre kan -uten å ønske det- finne din egen lykke hard å svelge en liten stund.


8 ting du ikke bør si til en mor eller far som har mistet:

1. “Du er så ung, du kan prøve igjen”. Et barn erstatter aldri det forrige.

2. “Jeg vet hvordan du har det”. Med mindre du har holdt ditt eget døde barn i armene gjør du ikke det.

3. “Tiden leger alle sår”. Tiden pusser vekk sorgens skarpe kanter, men tar ikke nødvendigvis bort smerten.

4. “Du trenger å komme deg videre”. Du kommer ikke nødvendigvis noensinne over å miste et barn. Du lærer å leve med det, og det blir endel av den nye normalen.

5. “Dette må være skikkelig tøft for kona di». Ikke glem at fedre også sørger. Ikke bare spør hvordan det går med kona, spør også hvordan mannen har det. 

6. “Det var tydeligvis ikke levedyktig”. Ved en spontanabort stemmer dette kun i halvparten av tilfellene. Den andre halvparten mister livet på grunn av infeksjon hos mor, små blodpropper eller andre omstendigheter ved mors kropp.

7. “Du har jo i det minste barn fra før”. Kjærligheten til hvert av barna våre er unik. Smerten er der selv, uavhengig av søsknene.

8. Ikke noe. Det er alltid bedre å si noe enn å si ingenting. Hvis du ikke vet hva du skal si kan du alltid bare si du synes det er leit.


Tirsdag morgen har samfunnsprogrammet Ekko på NRK P2 invitert en lege og meg til å snakke om nettopp vår tids myter og tabuer knyttet til spontanabort. Programmet går live og starter noen minutter over 9. Hvis det er noe dere lurer på eller noe dere synes jeg burde få legen til å understreke så si ifra i kommentarfeltet under!

Om du vil vite mer om spontanaborter, årsaker og hjekp, har denne nettsiden mye nyttig informasjon på norsk.

Hva synes dere om disse rådene? Stemmer de med egne erfaringer? Er det noen du ville føyet til eller strøket?

[subscribe2]

0