Hvem kan kalle seg mamma?

En fem, seks år gammel jente sitter på en hotellseng og gråter. Hun roper på mammaen sin. I følge internasjonal jus er moren i rommet sammen med henne, men denne kvinnen reagerer ikke. Hun snakker ikke samme språk og skjønner ikke hva jenta sier. For jenta, Masho, som ble fortalt at hun bare skulle en kort tur på på markedet er «mamma» kvinnen som fødte henne, ammet henne og som har elsket og tatt vare på henne inntil for få dager siden. Kvinnen som ble fortalt at hun skulle dø og som derfor nå har adoptert henne bort.

Mashos biologiske mor har akkurat fått beskjed på barnehjemmet om å late som om barna bare skal en tur på markedet. I praksis er det siste gang de ser hverandre. Foto: Adoptionens Pris

I går skrev Aftenpostens Mala Wang Naveen en glitrende kommentar «Men kan dere ikke bare adoptere?» om adopsjonsdebatten dokumentarfilmen om Mashos skjebne har utløst i Danmark. Det finnes mye man kan diskutere etter å ha sett denne «Adopsjonens pris» (som altså er tilgjengelig gratis på NKK Nett TV) for eksempel hvordan vi sørger for at levende foreldre som bortadopterer barna sine forstår hva det innebærer og ikke er blitt utsatt for utilbørlig press (foreldrene til Masho ble rekruttert av «barnehøstere» som fikk betalt for hvert barn de fikk adoptert bort. De ble lovet jevnlig kontakt med barna sine og så for seg at de nå- i tråd med etiopisk kultur-var en del av en utvidet familie med de nye adoptivforeldrene)

Er åpne adopsjoner å foretrekke eller vil det gjøre hverdagen vanskeligere for barna? Det danske Socialminesteriet har akkurat konkludert med at adoptivbarn har rett til kontakt med sine biologiske foreldre, selv om de har fått nye juridiske foreldre. Det utfordrer selve synet vårt på adopsjon, og bringer meg over til spørsmålet som har gnaget meg siden jeg så dokumentaren:

Hva er det som definerer en mor?

Mashos danske adoptivmor hadde forsøkt å få barn i 7 år, og fikk beskjed om at hun skulle adoptere en 2-åring og en 4-åring fra et par som var døende av AIDS. I virkeligheten var datteren 6 år, og foreldrene fortsatt i fin form.

Dette er et spørmål som har vært hyppig diskutert i surrogatidebatten, der det blir argumentert for at barn vil bli forvirret av å bli født av en mor, i blant med egg fra en annen og oppdratt av en tredje. Adopsjon blir trukket fram som et lettvint alternativ.

«- Vi arbeider med få gjort adoptivforeldrene bevisste om, at barnet alltid vil ha tanker om sine biologiske foreldre og sitt opprinnelsesland. Det er en overraskelse for mange, sier Robert Jonassen, psykolog og faglig leder ved adoptionsforberedende kurs til Danmarks Radio.

– Det er meget vanskelig for foreldrene å bli minnet omat det finnes et biologisk foreldrepar et sted og at barnet tenker på dem.»

Mashos mor fikk beskjed om at hun skulle dø av Aids innen 5 år, og ville ikke la barna bli hjemløse. 8 år etter lever hun fortsatt godt på grunn av stadig bedre medisiner.

Etter to år med adoptivforeldrene i Danmark blir Masho, som sannsynligvis var rundt 6 år da hun ble adoptert, sendt på barnehjem. Adoptivforeldrene synes hun har vanskelig for å knytte seg til dem og klarer ikke mer.

Nå har Masho bodd på barnehjemmet i to år, og det eksisterer ingen planer om å la henne flytte til adoptivforeldrene og lillebroren (som var to da søsknene ble adoptert) ei heller noen planer om å la henne få en ny familie som kan elske henne.Adoptivforeldrene besøker henne en gang hver fjortende dag.

Masho slet med å knytte seg til de danske adoptivforeldrene.

I et intervju med danske Berlingske Tidende forteller adoptivmoren om Mashos hverdag nå:

«Hun forteller, at hun søndag besøkte Masho, og de hadde en god mor-datterdag sammen.

– Vi hadde noen deilige timer hvor vi hygget oss. Hun fikk neglelakk på, vi hadde fotbad og hun ble smurt inn med krem. Og det er kun meg som for lov til det. Det er ingen andre på jorden, som i følge henne kan gjøre det like godt som meg. Det er klart, sånn er det å være mor, sier Henriette.

«Jeg er ferdig med å få en ny mor» sier hun når den danske moren gir henne beskjed om at hun skal flytte på barnehjem, men ikke få noen ny mor eller far.

Masho har altså bodd 6 år sammen med sin biologiske mamma, to år sammen med sin adoptivmor og to år på et barnehjem. Juridisk er adoptivmoren Mashos mamma, men er hun det moralsk? Hva gir noen rett til å kalle seg mamma? Er det fødselen som gjør det? Kjærligheten? Jusen? Tid tilbrakt sammen i oppveksten? Kan man ha flere mødre samtidig eller bare én?

Dokumentaren om Masho kan du se her. Siste nytt i den nitriste sagaen er at de biologiske foreldrene i Ethiopia nå vil forsøke å få adopsjonen opphevet.

Hva synes du gjør en mamma en mamma? Har du sett filmen om Masho? Hva tenker du om den?

Det danske foreldreparets første natt sammen som en kjernefamilie.

 

 

 

 

47

Den globale baby

Er surrogati utnytting av fattige kvinner?

Det var spørsmålet Aftenpostenjournalist Mala Wang-Naveen stilte seg. I boka ”Den globale baby” viser hun at svaret ikke er så svart/hvitt som den norske debatten liker å fremstille det. Surrogati kan være utnytting av fattige kvinner, som i møte med mektige og uregulerte surrogatiklinikker risikerer å få for dårlig betalt, få satt inn for mange embryoer slik at de ”overskytende” må aborteres, ikke kunne nekte å bære fram tvillinger, stå uten helseforsikring, ikke få betalt om babyen dør underveis, bli nektet å se familien sin og ikke få god nok helsehjelp etter fødselen.

Samtidig viser Mala også i boka at surrogati i seg selv slett ikke være utnytting av fattige.

Som hun skriver i boka: Skal vi forby organdonasjon fordi salg av kroppsdeler kan forekomme?

Flinke Mala Naveen har skrevet en bok både folk som er for og folk som er mot surrogati ville hatt godt av å lese.

Surrogati er ikke noe nytt. Den første kjente surrogatfortellingen finner du i Bibelen, der Abraham og hans tilsynelatende infertile kone Sarah får hjelp av den egyptiske trellkvinnen Hagar som føder dem sønnen Ismael.

I boka si forteller Mala hvordan indiske kvinner lenge har født babyer for sine barnløse søstre.

I dagens form har surrogati vært praksis i USA i over tretti år. Det finnes med andre ord plenty av forskning på feltet slik at vi hverken hverken trenger å gjette oss fram til hvordan det går med barn født via surrogatmorhvordan surrogatmødrene reagerer på opplevelsen eller hvordan barna til surrogatmødrene takler situasjonen. En studie Mala refererer til i boka slår fast at like mange av de voksne barna har behov for å kontakte surrogatmoren som eggdonoren, men at totalt sett var behovet for kontakt overraskende lite.

Mala hadde selv fire år bak seg som ufrivillig barnløs, og i boka er hun åpen på hvordan hun etter to mislykkede IVF-forsøk, ble sittende med tanken: Hvor langt er jeg villig til å gå for å få barn? Kan jeg vurdere surrogati? Siden ble hun selv gravid både én og to ganger, men Malas faglige interesse var vekket.

Som den erfarne journalisten hun er, fikk hun lyst til å finne ut mer. Hun ville ikke lene seg på informasjonen som kom fram i den polariserte norske debatten, der ord som ”fostershopping”  og ”menneskehandel” blir hyppig brukt. Hun ville se med egne øyne, og selv prate med de indiske aktørene.

Boka følger den gravide Malas reiser til surrogatiklinikkene i India, møter med klinikksjefer, surrogatmødre, leger og aktivister. Hjemme i Norge snakket hun med foreldre som selv har valgt å få barn på denne måten. Flesteparten av dem er heteorfile par, der kvinnen, på grunn av sykdommer som livmorhalskreft eller diabetes hverken kan bære fram barn selv eller får lov til å adoptere. En annen norsk mor vendte seg til India fordi hun ikke ønsket  å videreføre den arvelige hjertesykdommen sin.

Dette er altså så langt fra kyniske «fostershoppere» som ikke ønsker belastningen med å gå gravide selv, som du kan komme.

Sarah Jessica Parker og Matthew Broderick ble etter år med mislykkede prøverørsforsøk foreldre til tvillingjenter via surrogat.

Mala skrider til verks med åpen, men kritisk og spørrende tilnærming. Hun forsøker ikke å feie de vanskelige sidene ved surrogati under teppet, men stiller spørsmålstegn både ved tilhengernes og motstandernes argumenter.

For eksempel viser hun at samtlige av surrogatmødrene hun har snakket med er bosatt i slummen, og at ingen av de ville valgt surrogati om de ikke hadde vært fattige. Samtidig påpeker hun at summen kvinnene tjener tilsvarer nesten fem års samlet inntekt for hele familien, gjør at kvinnene kan kjøpe et rom i et hus til familien sin, betale barnas utdannelse, eller som en indisk surrogatmor forteller: kjøpe en ku som gir henne inntekter fra både kalv og melk.

Slik lager Mala en vellskreven, tankevekkende og nyansert bok som alle som følger med på nyhetssakene om surrogati i norsk media burde lese.

Boka ga i alle fall meg mange nye ting å tenke på.

I Norge i dag klager kvinner som selv har valgt ikke å få barn over manglende respekt for at de har tatt et fritt valg. På mange måter er det den samme mistenkeliggjøringen de indiske kvinnene blir møtt med. ”Fordi jeg ikke kunne tenke meg å være surrogatmor selv, tror jeg ikke på at andre kan gjøre det frivillig”, liksom. Anniken Huitfeldt har selv brukt denne argumentasjonen. Selv er jeg på motsatt side. Hvis en nær venninne av meg ikke kunne få barn eller adoptere selv på grunn av sykdom forstår ikke jeg hvorfor den norske stat skulle forby meg å bære fram babyen for henne.

Et annet argument fra VGs Hanne Skartveit er at det er feil å bevisst planlegge barn som aldri får treffe moren sin. Men flere av foreldrene Mala snakker med i boka har valgt åpen eggdonasjon, andre surrogatforeldre bruker den norske morens egne egg.

At det ikke er en menneskerett å bli foreldre er gjentatt til det kjedsommelighet. Men som boka så tydelig får fram: mennesket har to grunnleggende instinkter: Å overleve og å forplante seg. Ingen som ikke selv har følt på hvor vondt det er å ligge natt etter natt med tom livmor bør dømme andre for at de ønsker  et barn å elske.

I Den Globale Baby spør også Mala hva det er som gjør en mor til en mor: Er det graviditeten? Fødselen? Ammingen? Den fysiske likheten? Eller omsorgen og kjærligheten vi omfavner barnet vårt med?

Etter min mening bør vi tillate altuistisk surrogati i Norge, og samtidig sette klare krav til helseforsikring, oppfølging av surrogatmødre, betaling og avtaler for nordmenn som ønsker å benytte seg av surrogati i utlandet (som Shabana Rehmaen Gaarder også argumenterer for i denne gode kronikken på NRK Ytring.) Slik jeg ser det handler saker som surrogati, prostitusjon og fri abort om å ta i utgangspunktet etisk betente praksiser som foregår enten vi liker det eller ikke og få de inn under ordnede forhold med tydelige rammer.

For det er ikke til å legge skjul på at dilemmaene knyttet til surrogati er mange:

  • Hva skjer hvis babyen dør i magen?
  • Hva skjer hvis surrogatmoren dør som følge av graviditeten?
  • Hva skjer hvis barnet som blir født har Downs syndrom eller en annen utviklingsforstyrrelse?
  • Hva skjer hvis surrogatmoren trenger helsehjelp etter fødselen?

Hva synes du? Er surrogati alltid galt? Kunne du selv vurdert surrogati om du ikke kunne føde barn selv eller var ekskludert fra adopsjon? Synes du det er forskjell på surrogati fra fattige, indiske kvinner og amerikanske kvinner som ikke er i pengenød? Og hva er det egentlig som gjør en mor til en mor?

 

0

Kunne du gitt bort et barn?

«Jeg har bare lyst til å hjelpe andre kvinner føle gleden ved å få barn»

Jeg leste nylig et intervju med engelske Carole Horlock, som jeg synes er et interessant innspill i surrogatidebatten. I motsetning til hvordan surrogatmødre ofte fremstilles (fattige, desperate kvinner fra u-land) er hun en 45-år gammel britisk tobarnsmor. Hun er også aktiv surrogatmor og har så langt båret fram 12 barn for barnløse par, med barn nummer 13 i magen.

Carole Horlock er mor til døtrene Megan og Steffanie. I tillegg har hun født 12 barn for å hjelpe barnløse par.

I land som Australia, Storbritannia og Canada har altruistisk surrogati vært tillatt i en årrekke, mens det er forbudt å betale noen for å bære fram barn. Kontrollen er streng. Carole får derfor bare dekket egne utgifter.

«Jeg gjør det ikke for pengene. Jeg gjør det for å hjelpe», sier Carole og forteller det er flott å tenke på alle familiene hun har bidratt til å stifte.

Ord kan ikke beskrive den enorme takknemmeligheten vi føler for alle som har vært så støttende gjennom denne prosessen, og i al særdeleshet vår surrogatmor.» Nicole Kidman og Keith Urban ble foreldre til datteren Faith Margaret ved hjelp av en surrogat.

Da jeg var i Minnesota i fjor høst diskuterte jeg (som man nesten alltid ender opp med å gjøre) med et amerikansk vennepar forskjellene mellom Amerika og Norge.

Mens de syntes det var interessant å høre om hvordan vi i liberale skandinavia tillot homofile å gifte seg og adoptere barn,  kunne de overhodet ikke forstå hvorfor vi i 2012 i det hele tatt hadde en debatt om surrogati.

I Amerika er over 25 000 babyer blitt født ved hjelp av surrogati, og for vennene mine, et universitetsutdannet ektepar i begynnelsen av trettiåra, var surrogati simpelten en av flere måter å hjelpe par som sliter med å få barn. De ristet på hodet av et norsk konservativ lovverk og ramset raskt opp folk de kjente som enten hadde fått barn ved hjelp av en surrogat eller vært surrogatmor selv.

«Jesus ble født via surrogat» sier Angela Bassett, som fikk tvillingene sine via surrogat etter å ha prøvd i sju år å få barn med ektemannen Courtney B. Vance.

Det fikk meg til å tenke på hva jeg ville gjort i samme situasjon.  Kunne jeg klart å bære fram et barn for å hjelpe noen andre? For et vennepar jeg visste hadde slitt i mange år?

Min første tanke er denne: Hvis folk ikke klarer å få barn finnes det plenty med foreldreløsebarn i denne verden, som trenger et adoptivhjem.

Hadde det bare vært så enkelt.

I Norge er det vanlig å måtte vente i over fem år fra adopsjonssøknaden er levert og til du får tildelt et barn. Samtdig får du ikke stå i adopsjonskø mens du mottar assistert befruktning. Er du 40 år og godkjent av barnevern og departementer, er det derfor en reell risiko for at du likevel ikke får bli mor eller far fordi du passerer 45 års grensa mens du står i kø.

Jeg har stor forståelse for at vi må ha en aldersgrense for adoptivforeldre, men selv om du er 41 år og dermed godt innenfor den «godkjente alderen» ligger du altså tynt ann.

Etter flere mislykkede prøverørsforsøk og en runde med brystkreft fikk de amerikanske TV-kjendisene Bill og Giuliana Rancic sønnen Edward ved hjelp av en surrogat.

Selv ville jeg tenkt nøye gjenneom om jeg hadde klart å gi fra meg et menneske jeg har båret inni meg i ni måneder. Jeg vet hvor mye jeg har elsket barna mine fra det sekundet jeg så de blinkende hjertene deres på ultralyden. Men hadde jeg visst fra starten av at dette ikke var mitt barn er det grunn til å tro at hele svangerskapet ville fortonet seg annerledes.

Ivrig nedtelling til et nytt familiemedlem byttes ut med tanken på -tja- litt langvarig barnepass? Ikke så ulikt det fosterforeldre eller beredskapsforeldre allerede bidrar med.

Sarah Jessica Parker og Mathew Broderick med døtrene Tabitha og Marion som ble født via surrogatmor og sønnen James. “Vi har prøvd å få flere barn selv i mange år nå …men ikke klart å ha suksesfulle gravditeteter siden sønnen vår ble født.»

Carole understreker at surrogatbabyene for henne alltid har tilhørt foreldrene hun bærer dem for:

“Jeg har aldri opplevd å angre, og aldri knyttet meg til babyene i magen. Den tilknytningen skjer ved amming, noe jeg  bare har gjort med døtrene mine.»

Kymberli Barney som blogger om sine opplevelser som surrogatmor på TheSmartness har samme holdning:

«Jeg ga ikke bort et barn. Jeg ga det tilbake.»

Forskning fra Isreal viser at surrogatmødre knytter seg mer til den vordende moren enn til barnet de bærer. 

En undersøkelse utført ved City University i London slår fast at foreldre som har fått barna sine ved hjelp av en surrogat er bedre foreldre og at surrogatmødre flest synes det er uproblematisk å overlevere barnet etter fødselen.

Kunne jeg gjort dette for å hjelpe noen jeg brydde meg om?

Jeg hadde absolutt ikke klart å gi fra meg et barn som var mitt biologisk, men hvis det hadde vært en annen kvinnes egg?

Jeg har likt å være gravid med barna mine, og selv om det er pes å ikke få på seg skoene mine selv og kjedelig å stå over salami og brie innebærer det ikke noe enormt offer å gjøre det igjen. Søsteren min er foreløpig mer opptatt av dykking enn barn, men hvis hun hadde slitt seg gjennom år med spontanaborter og jeg kunne hjulpet? Jeg ville defintivt forsøkt.

Hva tenker du? Kunne du gått gravid for å hjelpe andre? Om det var for noen du kjente godt, et vennepar eller en søster? Eller synes du surrogati er moralsk feil uansett?

0