Den hemmelige sorgen

I sommer mistet jeg et barn.

Jeg var rett over to måneder på vei. Vi fant ut av graviditeten når vi var i London, og hadde allerede rukket å glede oss over tanken på å få en liten baby til å elske. Fødeplass var innvilget og brevet fra Rikshospitalet om den obligatoriske ultralyden var kommet. Vi hadde så smått begynt å diskutere navn.

Ingen grunn til at det skal gå galt når det har gått fint to ganger før vell?

Så våknet jeg med blod i senga.

Jeg dro på legevakta og videre til sykehuset. Mens jeg satt og ventet på ultralyden som skulle fortelle meg om det ennå var liv lukket jeg øynene og så for meg at jeg og alle jeg er glad i sto i sirkel rundt vårt ufødte barn og bønnfalt det om å klare seg: Jeg så mannen min og barna, mamma og pappa, vennene mine, gamle kollegaer, hunden Mikla, til og med Dalai Lama (jeg er sikker på han hadde heiet på det lille barnelivet om han hadde kunnet.)

Hvert tredje svangerskap ender i spontanabort.

Da jeg åpnet øynene så jeg øyeblikkelig at skjermen var tom. Ikke noe lite hjerte som blinket. Ikke noe liv.

Jeg trodde jeg var tøff. At jeg var forberedt på at en graviditet kan slå begge veier.

Men det sjokkerte meg hvor smertefullt en spontabort var. Og hvor lite jeg visste.

Den psykiske smerten var en ting. Graviditetshormonene gjorde sitt beste for å klore opp følelsen av hudløshet. Men de fysiske smertene? Jeg har ikke hatt så vondt i magen siden, ja forrige gang jeg fødte et barn. Det føltes som rier, bare uten en varm babykropp i premie.

Jeg vet jeg burde finne trøst i de to fine barna jeg har. Og jeg gjorde det, -etterhvert. Med de første par dagene ville jeg bare være ligge i fosterstilling og sove og gråte og blø og sove. Jeg ville ikke være sterk for andre. Ville bare være Susanne, og få lov til å sørge i fred.

Jeg følte meg mislykket. Som om kroppen min hadde sviktet meg. Hvorfor føltes det så tabu å snakke om?

Spontanaborterte mellom 5 og 7 ganger: Dronning Catherine Aragon.

Historisk sett kvinners nytte, status og vellykkethet vært nøye knyttet til hennes evne til å produsere levende barn. Spontanaborter et nederlag. Var det kanskje hennes egen feil?

Henrik den åttendes første kone, Catherine av Aragon klarte bare å føde ett levende barn. Hun var gravid mellom 5 og 7 ganger. Henrik så på dette som et tegn på at gud hadde forbannet ekteskapet deres (hun var enken etter hans bror) og brukte dette som grunn til å annullere ekteskapet etter 24 år (og rive hele den engelske kirken løs fra den katolske kirken i samme slengen).

Spontanaborterte 3 ganger: Dronning Anne Boleyn.

Det gikk ikke bedre med kone nummer to. Etter å ha født datteren Elizabeth spontanaborterte Anne Boleyn, 3 ganger. Henrik begynte å mumle om at dette var fordi -du gjettet det kanskje? – gud hadde forbannet ekteskapet deres. Beskyldte henne for å være en incestuøs heks, og fikk henne halshugget, 34 år gammel.

Selv om norske kvinner stort sett ikke risikerer halshugging på grunn av manglende fruktbarhet er spontanabort fortsatt ikke noe vi snakker om.

Det gjør at kunnskapen vår om spontanaborter deretter.

Etter en uke falt babyen min ut. Nytt sjokk. Jeg vet ikke hva jeg hadde trodd: At babyen ville være så liten at jeg ikke ville se den, kanskje? At den ville bli gjenabsorbert av kroppen? At alt ville komme ut i ugjennekjennelige småbiter?

I USA tok TV-kjendis Michelle Duggar sort hvitt bilder av barnet som døde i magen,-og ble møtt med sterk debatt.

Jeg har født to barn, og er over gjennomsnittet engasjert i foreldreliv og kvinnehelse, men var totalt uforberedt på at jeg etter en spontanabort plutselig skulle sitte ansikt til ansikt med en baby.

Lett gjennkjennelig fra disse fargesterke uke-for-uke bildene som har tikket inn i mailboksen min i de andre graviditetene.

Og det var helt tydelig en baby, selv om den var liten.

Ikke større enn en bønne. Krum som en ostepop. Men likefullt helt tydelig begynnelsen på et menneske. Jeg så profilen, en liten strek til munn, en antydning til ryggrad. Den var grå og død, hang sammen med mer grå greier og fullstendig hjerteskjærende å se på.

Michelle Duggar mistet datteren i uke 18.

Jeg sto på badet hjemme og ante ikke hva jeg skulle gjøre. Kaste det i søpla? Begrave det i bringebærbusken? Ute silregnet det. I stua lurte barna på hvorfor mamma brukte så lang tid på do. Hadde jeg visst om dette på forhånd hadde jeg kanskje rukket å tenke gjennom hva jeg skulle gjøre med fosteret. Nå knakk jeg bare sammen og kastet alt i do.

Etterpå følte jeg meg som verdens ondeste mamma. Skylle ned søskenet til barna mine i do? Hvem i alle dager gjør noe sånt??

Jeg mener vi må ta vekk skammen og tabuene knyttet til noe som rammer mellom 25 og 50 prosent av alle norske par. Hver tredje graviditet ender i spontanabort, og andelen som opplever gjentatte spontanaborter øker.

Likevel er dette noe vi sjelden hører om. Kvinner oppfordres til å la være å fortelle om graviditet før etter tredje måned, når sjansen for spontanabort avtar. Resultatet er at hun, hvis det går galt, sitter igjen med en sorg over noe som få visste om.

Per definisjon er det ikke noe barn en gang, så hva er det egentlig hun er så lei seg for?

Spontanaborterte to ganger: Dronning Sonja.

Ved et dødsfall kan du forvente blomster og omtanke. Kollegaene dine tar ekstra hensyn. Ingen synes det er rart om du fortsatt er trist etter en måned. Du har bilder av den avdøde, og venner og kjente som kan hjelpe deg å minnes.

Etter en spontanabort skal du bite tenna sammen og late som ingenting. Sorgen bærer du alene.

Men hvem ganger egentlig stillheten?

Jeg applauderer dronning Sonja for å fortelle åpent om sine to spontanaborter i Ingar Sletten Kolloens nye biografi, jeg heier på Anbjørg Sætre Håtun som i boka «God bedring!» forteller om sin erfaring med å miste i tredje måned.  

For når et barn dør i mors liv og ingen vet om det, har det da skjedd?

[jamiesocial][subscribe2]

0