Champagne = trøstepremie for barnløse?

I påsken har jeg humret og nikket meg gjennom ”Kunsten å være kvinne” av Caitlin Moran.

Hvis du ikke så henne på Skavlan, er hun altså en engelsk musikkspaltist, humorist og feminist. Boka anbefaler jeg på det varmeste, den er overraskende morsom, poengtert og lettlest. Selv er Caitlin mor til to jenter (og beskriver ærlig i boka hvordan hun tok abort da hun ble gravid med nummer tre, simpelthen fordi hun ikke orket å være babymamma en runde til.)

Synes hun skriver veldig fint om gleden ved morsrollen:

Caitlin Moran beskriver sin lange og mislykkede hjemmefødsel som endte med hastekeisersnitt og argumenterer for at barnefødsel gjorde henne fryktløs. Før hun fikk barn fryktet hun alt fra mørket og edderkopper til sykehus eller å intervju en gretten Lou Reed. Etter fødselen fryktet hun å våkne opp og finne ut at babyen er inne i henne igjen. Og det er alt.

”Først og fremst har du den overveldende følelsesmessige, intellektuelle, fysiske og kjemiske gleden av dine egne barn. Sannheten er at det ikke finnes noe mer tilfredsstillende i verden enn å ligge senga sammen med barna dine, legge bena over dem på en semi-knusende måte mens du med alvorlig stemme erklærer: ”Du er en bæsj”. Ting som årgangschampagne, en tur i varmluftsballong, haikskinnsko med diamant i sålen, Paris, alt sammen er bare trøstepremier for dem som ikke har tilgang til små, helst litt rufsete unger de kan herje med, kile og knusekose, ruset på en vanvittig kjærlighet.”

Jeg tenkte på dette sitatet i dag, da 2-åringen og jeg lå i sofaen og hadde en lat ettermiddag, mens de to andre var i videobutikken og leide Shrek.

Jeg leste siste nummer av Good Food mens lillebror konsentret puttet en etter en av lekematen sin ned kragen på blusen min. Så knakk han sammen av latter når jeg reiste meg opp så plasttomatene og liksomhamburgerne skranglet nedover ryggen min og deiset på gulvet. Jeg fanget ham og blåste prompelyder på den myke bollemagen hans, lekespiste nesa hans, nusset oppå øynene og kilte ham i halsgropa til han lo så den lille kroppen ristet.

Champagne!

Om 18 år, 15 år, 8 år vrir han seg kanskje unna hvis jeg prøver å gi han nuss. Nekter å gi meg hadetklem foran kompisene. Disse hvetebrødmyke kinnene, denne lyse latteren, dette blikket som røper at synes jeg er det beste verden har å by på, bedre enn hunden han lekte med forrige uke, bedre enn bokstavkjeks, bedre enn Dora, det er over på noen år. Så får jeg det aldri igjen, og ingen penger i verden kan kjøpe det tilbake. Grøss!

Samtidig understreker Caitlin at selv om morsrollen gir fantastiske gleder er den ikke noe fundamentalt mer verdifull enn en barnløs kvinne som yter sitt beste:

”I likhet med menn må også kvinner vurderes utfra hva de faktisk gjør, ikke utfra hvem de kanskje kan lage og hva de kanskje kan utrette. ”

Jeg kan ikke få sagt det nok: Bra dame!

Synes du Caitlin har rett? Er luksusting som champagne og designervesker rett og slett trøstepremier for folk som ikke har barn?

"Eneste troverdige måten du kan si at du ikke er feminist på er å levere tilbake stemmeretten din." Caitlin Moran. Gulldame.

In English: I’ve spent Easter reading «Hot to be a Woman» on my Kindle. Caitlin Moran is hilaroius, clever and poignant. I especially liked how she described the joys of motherhood: Firstly, and most obiously, there is the sheer emotional, intellctual, physical, chemical pleasure of your children. The honest truth is that the world holds no greater gratification than lying in bed with your children, putting your leg on top of them, in a semi-crushing manner, whilst saying, sternly: «You are poo».
15 000 GBP bottles of vintage champagne, hot air balloons flying over wildebeest migrations, sharskin shoes with a diamond on the sole, Paris: these are all ultmately consolation prizes for those who don’t have access to a small, ideally slightly grubby child that they can mess around with, poke and squash a little – high on ridiculous love.»
Catilin is mother of two girls herself, but she still empashize that while motherhood is an increbile vocation, it has no more inherent worth than a childless woman simply being who she is, to the utmost of her capabilties.
«In the 21st century, it can’t be about who we might make, and what they might do, any more. It has to be about who we are, and what we’re going to do.»Do you think Caitlin is right? Are luxury items simply consolation prizes for the childless?

No Comments
  • Christina

    11/04/2012 at 06:46 Svar

    Veldig bra skrevet. Ja jeg kan godt nyte en liten ferie uten barna, de kan til tider gjøre meg gal som ingen andre får til, men å kjenne hjertet boble av kjærlighet, svulme av stolthet og gleden med en klem. Ja ikke noe kan komme opp mot det. Eller når jeg har levert i barnehagen og eldste kommer løpende ut fra skolen for å gi meg en siste klem å roper høyt jeg elsker deg mamma. Ja da kan champagne og dre vesker være for min del.

    • susannekaluza

      11/04/2012 at 19:27 Svar

      Fint beskrevet Christina. Kjenner meg veldig igjen i kontrasten mellom å bli sprø (av sutring og trassing og raserianfall fordi du tok på FEIL SKO først) kombinert med denne intense kjærligheten og stoltheten når de kommer løpende for å gi deg en klem. Kan nesten beskrives som en evigvarende forelskelsesrus? Mange klemmer fra Susanne

  • Jeanette

    11/04/2012 at 09:36 Svar

    Helt enig, hun har rett. Som ufrivillig barnløs må man fylle dette tomrommet, dette hullet i hjertet , med noe. Det er tøft å se andre rundt en oppleve denne kjærligheten, når en så inderlig gjerne skulle hatt den selv. Så da reiser man til Paris og drikker sjampis, mens man sier til seg selv at det sikkert er fryktelig slitsomt å være mamma.
    Bra skrevet:-)

    • susannekaluza

      11/04/2012 at 19:25 Svar

      God sammenlikning med et tomrom i hjertet som må fylles med noe, Jeanette. Vanskelig å forestille seg hvordan det føles når en ikke har vært der selv. For de som står i situasjonen du beskriver tenker jeg det er viktig å huske at rommet også kan fylles med andre og mer meningsfulle ting. Hvis man, enten som mann eller kvinne, skal gå gjennom hele livet uten barn tror jeg det er lurt å sørge for at man betyr noe for andre på en annen måte, enten man engasjerer seg som frivillig, blir støttekontakt eller instruktør på Friskis og Svettis. Behovet av å bidra, å være betydningsfull for noen tror jeg er grunnleggende i mennesket. Takk for godt perspektiv fra deg, Jeanette! Mange klemmer fra Susanne

  • Ellen

    12/04/2012 at 08:10 Svar

    nydelig beskrevet, og ser ut til at dette er en bok jeg må lese. Selv er jeg så heldig å ha fått to deilige barn, og opplever den følelsesmessige berg-og-dalbanen hver dag – fra irritasjon og sinne til intens glede og ubeskrivelig kjærlighet og stolthet over de små menneskene som beriker livene våre så til de grader. Jeg har flere single og barnløse venninner, og en av dem drar jevnlig ut med Leger uten Grenser og fyller livet sitt med å hjelpe andre. Som hun sier, de barna hun er med og hjelper der ute er hennes barn! Jeg tror som du sier at det er viktig å fylle livet sitt med noe meningsfylt, og det er jo så forskjellig fra menneske til menneske. Men å bety noe for andre og gjøre en forskjell, det tror jeg er helt grunnleggende.

    • susannekaluza

      13/04/2012 at 04:38 Svar

      Helt enig, Ellen. Og så flott at venninnene dine finner noe bra å berike livet sitt med. Jeg tror som du sier at det er et grunnleggende behov å bety noe for andre. Mange klemmer fra Susanne

  • vigdis

    12/04/2012 at 18:32 Svar

    *fint innlegg! og takk for at du minnet meg på at jeg må rykke denne boka fram i køen over bøker som skal leses snart:)
    du lurte forresten på vegetarlasagnen min; når jeg lager vegetarlasagne benytter jeg muligheten til å putte inn så mye vitaminer som mulig, og kjører på med masse ulike grønnsaker! har alltid masse gulerøtter, stangselleri, sopp, tomater, hvitløk, vanlig løk og chilli i . og så supplerer jeg med hva enn jeg finner i grønnsaksskuffen:) og så lager jeg alltid en deilig ostesaus, som jeg heller over hvert lag med pastaplater. veggislasagne er alltid en slager her i gården! * klem vigdis

    • susannekaluza

      13/04/2012 at 04:39 Svar

      Ohlalala! Det høres deilig ut! Og boka bør absolutt rykke forrest i køen over bøker å lese. Selv med to små hjemme fra barnehagen slukte jeg den på to dager. Både tung og lett på en gang! Mange klemmer fra Susanne

  • IngvillBR

    13/04/2012 at 08:35 Svar

    Å, nå begynte jeg å glede meg til å lese denne, gitt. Lastet den ned til pad-en før påske, men rakk ikke å begynne. Sånn blir det lett når barna har blitt så store at de legger seg like sent som deg i ferien (men fortsatt vil kose, bare ikke kompisene ser det…) Takk for inspirende tekst!

    • susannekaluza

      13/04/2012 at 08:39 Svar

      Tusen takk, Ingvill! Så hyggelig at du ble inspirert! Bare å glede seg til boka. Jeg var lei meg når den var ferdig for at den ikke var enda lenger, og gikk sporenstreks hen og kjøpte meg nettabonnement på Times for å følge henne videre 😉

Post a Reply to Christina Cancel Reply