Gråter du foran barna?

Første gang jeg så pappa gråte var 13. oktober 1984. Jeg var 3 år, og fant han stående i kjelleren med tårer trillende nedover kinnet. Mormor var død, og pappa ville ikke skremme søsteren min og meg ved å vise oss at han gråt. Jeg husker ennå hvor overraskende det var å se at pappa faktisk hadde tårer. At den store, sterke pappaen min faktisk kunne bli lei seg. Det var også siste gang jeg så pappaen min gråte.

Mormor bodde i andre etasje i huset vårt, og pappa og hun digget hverandre. Han var den første mannen hun hadde levd med som ikke slo. Hun var moren han mistet.

Da vi vokste opp var det en slags uskreven regel at de voksne ikke skulle bry barna med følelser og problemer.

Nå er jeg ikke fullt så sikker.

Barna mine har sett meg gråte mange ganger. Og de har sett pappaen sin gråte, som når fine tante Mia døde brått.

Jeg. Aldri vært redd for å vise følelser.

Hvis jeg har det røft på jobben, savner noen jeg er glad i eller leser nok en hjerteskjærende avisartikkel om alle menneskene som er blitt borte på grunn av det monomane monsteret som står i retten nå tror jeg barna merker det uansett. De siste ukene har jeg blitt helt satt ut av å følge rettssaken. Særlig nå som ofrenes rolle kommer tydligere fram, og det blir klarere for oss alle hvor mange mennesker 69 personer faktisk er.

Barna merker det. De merker at mamma er litt mer utålmodig enn hun pleier når de skal pusse tennene (Se, det er Shrek på tannbørsten! Shrek! Skal Shrek pusse tennene dine? Ikke? Argh.) litt mer distrahert når hun bygger lego, litt mindre tilstede når de forteller om dagen sin.

Og da er det vel bedre å forklare barna hvorfor? Ikke være redd for å vise sinne om jeg er sint, sorg om jeg er trist eller lykke når jeg er skikkelig glad. Så ser de hvordan sånne følelser ser ut, og viktigere: at de går over igjen. Jeg mener ikke at vi skal inkludere barna i voksenverdenens problemer, men hvordan skal barna våre lære å vise følelser hvis de ikke ser oss uttrykke dem?

Gråter du så barna ser det? Og er det forskjell på deg og kjæresten din her? Eller på deg og foreldregenerasjonen?

In English: The first time I saw my dad cry was in the basement of our house on October 13th, 1984. My grandmother had just died, and he didn’t want to scare me by showing us how sad he was. I can still vividly recall the surprise at finding out my dad actually had tears, and could cry like the rest of us. That was also the last time I saw him cry. My kids on the other hand have seen both their dad and me cry on several occasions. If something is bothering me, I think my kids will pick up on it anyway. Mom might be a bit more distracted while building tha lego castle, a bit less patient with the toothbrush battles, and then I figure it has to be better telling them that mommy is sad and why. I don’t mean that we should include our kids in grown up toubles, but how will they evert learn to show emotions if they don’t see us expressing them? Do you cry in fornt of the kids? And do you think there is a generational thing at play here? Or a gender difference?

Sist jeg begynte å gråte foran barna. Da vi så på blomstene foran Tinghuset og storesøster spurte hvorfor det var navnelapper på så mange av rosene.

No Comments
  • Christina

    08/05/2012 at 07:21 Svar

    Nok ett flott innlegg som vekker mange tanker.
    Ja jeg gråter foran barna mine. Jeg gråter når jeg er lei meg, når jeg har det vondt, når jeg er sliten, når jeg er glad og lykkelig. De får se hele mitt spekter av følelser, og som du sier de ser det går over igjen. Alt uten at jeg lar de ta del i problemene mine. Jeg forklarer hvorfor men lar de ikke bli involverte.
    Tror det er derfor mine barn er empatiske så det holder, i overkant noen ganger. De har alltid vært klar over ulike følelser og vet å bruke de. På både godt å vondt.
    Ha en fin dag

    • susannekaluza

      09/05/2012 at 21:34 Svar

      Tror det er viktig som du sier, Christina å vise hele spekteret av følelser for barna. (Ikke en gang i voksen alder stoler jeg på folk som er permanent blide. Stillest vann har dypest grunn..)

  • Trine Lise Myhre

    08/05/2012 at 16:06 Svar

    Enig med deg, jeg synes det et greit å lære barn at det et lov å vise følelser i alle aldre.
    Satt forresten å så på barne tv med vesla istad, er jo en tegneserie om barna dine, eller ihvertfall nesten da, stella og sam, hi hi, var litt morsomt.

    • susannekaluza

      09/05/2012 at 21:34 Svar

      Hehehe, ja du kan tro den er en slager her hjemme. Elsker det lange røde håret til storesøsteren 😀

  • Såååå enig med deg… Jeg og mannen viser følelser og vi lar barna få vise følelser når de trenger det. ALtså de får ikke trasse og herje som de vil, men er de lei seg får de lov til å vise det og vi prøver å snakke med dem så de kan få forklare hvorfor, det samme om de er sinna eller glade.

    Vi er veldig naturlige med våre barn, de får se det meste av følelser, men krangling/kraftige diskusjoner styrer vi unna med barn tilstede 🙂

    • susannekaluza

      09/05/2012 at 21:36 Svar

      Godt poeng. Det er forskjell på tristhet og trass, på sorg og herjing. Trass prøver jeg i stor grad bare å overse. Mange klemmer fra Susanne

  • Ellen

    08/05/2012 at 19:33 Svar

    Ja jeg gråter. Jeg blir rørt av mye. Vi griner når det faller seg sånn. Men mest når barna har lagt seg, på samme sted. Vi har sikkert grått av Fleksnes og vi, hehe! Barna er stadig forundret av det begrepet – å bli rørt. Da ser de litt rart på oss da. Med store øyneo g hodet på skakke.

    • susannekaluza

      09/05/2012 at 21:41 Svar

      Ja, rørt er rart for de små. Datteren min har hengt seg opp i begrepet «gledestårer» og er litt frustrert for at hun selv bare smiler når hun er glad. Kanskje det krever en porsjon nostalgi å bli rørt? Mange klemmer fra Susanne

  • Mammadamen

    09/05/2012 at 16:25 Svar

    Det var et fint innlegg:-) Jeg tenker det samme som deg, Susanne. At det er viktig å være naturlig med barna. Det er viktig at de lærer følelser som er triste og sinte også. Og hvor er det vel bedre å lære akkurat det enn i omgivelser som er trygge … .

    Jeg blir lett rørt, og barna har sett meg gråte noen ganger:)

  • susannekaluza

    09/05/2012 at 21:43 Svar

    Takk for fine ord, Karianne! Hva tenker du, er rørthet noe som er forbeholdt voksne eller hvertfall store barn? Det slo meg plutselig at den følelsen evnen til å se det store bildet i en liten hendelse, som f.eks lillebror som tasser til første dag i barnehagen med litt for stor sekk. Stas og stolthet for storesøster, men veldig rørte foreldre?

    • Mammadamen

      10/05/2012 at 20:07 Svar

      Ja, jeg tror nok også rørt krever nostalgi, og å se det store i det lille. Gledestårer er et fint begrep. Men det tar vel noen år får barna forstår helt …

  • Anette-Marie Antonsen

    14/05/2012 at 18:40 Svar

    Så flott at du skriver om dette. Barn samarbeider med å gjøre som oss, så hvis de ikke opplever at vi gråter, merker de uansett at noe er galt, også kan de slå seg vrang. Om min datter ser meg gråte, gir hun meg en klem og er god. Synes det er kjempeviktig at vi viser samme følelser som dem gjør. Vil ikke at barn skal tro de er de eneste som gråter når noe er urettferdig. Det er sunt å gråte.

    Anette-Marie

    • susannekaluza

      15/05/2012 at 18:42 Svar

      Det er sant, Anette-Marie. Når jeg er lei meg merker jeg veldig godt hvor gjerne barna vil trøste meg. Da leker de gjerne stille i ro rett ved siden av der jeg er, eller sovner med den lille armen sin over meg og ansiktet helt inntil mitt. Ganske fint egentlig!

  • […] er mitt eneste nære møte med døden, og det skremte meg intenst. Derfor er jeg fascinert av folk som velger en jobb der de møter døden […]

  • Tone Ås

    10/05/2014 at 09:14 Svar

    Tror ikke det er sunt å gråte for mye foran barna. De kan bli usikre av det. Alt med måte selvfølgelig. Selv hadde he en mor som gråt mye og som vi måtte trøste. Har gjort meg følelsesmessig avstumpet ovenfor henne. Tårene mister effekten etterhvert og det blir vanlig. Til slutt reagerte jeg med sinne og frustrasjon, og det gjør jeg fortsatt..

Post a Reply to Trine Lise Myhre Cancel Reply