Mammarazzi

Jeg husker ennå den dagen pappa ga meg mitt første kamera. Jeg var vel 6 år og vi var på sommerferie i Sveits. Jeg fikk et flatt, lite kamera med en film som kunne ta 24 bilder og en blitz som poppet hvis du brukte den. Jeg hadde 8 pop å bruke. Pappa trakk meg til side og understreket alvoret:
– Nå gjelder det at du tenker deg nøye om før du velger å knipseret bilde, Susanne. Du må spare filmen din så den varer hele ferien.

Jeg følte et sus av høytid, kombinert med en stolthet over ansvaret som fulgte med en så voksen gave.

Pappa og Mamma Kaluza. Foto: Susanne Kaluza (6)

Når de 24 bildene var brukt opp leverte vi filmen til en lite fremkallingsbutikk i Strøget passasjen i Drammen. Så spiste vi softis og matet duene på torget mens vi ventet på at resultatet skulle bli klart. Ville det være noen blinkskudd i bunken? Eller ville vi få tilbake en haug uskarpe blunkebilder, for mørke eller overeksponert?

Når vi kom hjem til Lilleøygata spredte pappa og jeg møysommelig bildene uteover stuebordet og limte inn i album sammen med boardingkort, tivolibilletter og myntene fra landet vi hadde besøkt. Alle bildene gikk inn, så lenge de ikke var helt uleselige.

Fra det første leveåret til datteren min har jeg i følge iPhoto liggende 1438 bilder på macen. Jeg slettet fortløpende, så det reelle antall ganger jeg har dyttet speilrefleksen opp i ansiktet hennes kan sikkert lett ganges med 10. Hva gjør det med et barn å hele tiden bli tvunget ut av øyeblikket de er inne i fordi vi vil dokumentere det samme øyeblikket for ettertiden?

Og er ikke speilrefleksen med har du alltids gode, gamle Hipstamatic.

Jeg har hørt jordmødre som fraråder far å ta bilder under selve fødselsøyeblikket fordi kameralinsen skaper en barriere mot det som faktisk skjer i rommet. Vi distanserer oss når vi tar bilder. Ser etter den fineste vinkelen istedet for å kjenne øyeblikket.

Albumene pappa og jeg snekret sammen er forlengts byttet ut med proffe, innbundne fotobøker fra iPhoto der bare de aller fineste bildene får plass.

Ikke mye sånne bilder i iPhotobøkene gitt.

Vi fyller sidene med perfekt smilende, alltid lykkelige, alltid heldig lyssatte minner. Hvordan påvirker det minnene vi skaper for barna våre? Vil de vokse opp og tro at ingen av oss noensinne var grinete, stygge eller blunka?

Jeg har uansett innført fotopause nå. Resten av sommeren skal jeg gi barna mine fri. Jeg skal la iPhonen bli i veska. Legge speilrefleksen igjen hjemme.

Fine Cathrine Grøndahl.

I hvertfall fram til vi reiser til Mallorca i september. For det må jeg jo nesten dokumentere eller hva?

Har barna dine mislikt å bli tatt bilde av noen gang? Tror du det har noe å si at vi tar mye mer bilder av barna våre i dag enn da vi var små? Ser du flest fordeler eller ulemper? Og lar du barna låne kameraet selv noen gang?

No Comments
  • Christina

    25/07/2012 at 09:07 Svar

    Bra innlegg og ganske tankevekkende. Jeg har brukt kamera flittig i sommer, men også latt det hvile. Det er faktisk ikke flest bilder av barna men alt rundt.
    Tror det er vikitgere å være der med barna se sommeren gjennom barnas øyne og ikke med kameralinsa foran øyet. Du vet du har tatt for mange bilder når du sitter uten kamera å barnet ser på deg rart å sier så små øyne du har mamma 😉
    Det har ikke skejdd altså, men tror vi har litt å lære fra «gamle» dager. Vær litt selektiv, ta noen bilder også fra hverdagen å bruk også «dårlige» bilder.

    • susannekaluza

      26/07/2012 at 07:57 Svar

      Bra å høre du har fått til en fin balanse, Christina. Helt enig med deg i at det er hyggelig å ha bilder fra hverdagen også. Ikke bare bursdager og solskinnsomre 🙂

  • Eivor Barskhet Kirkesæther

    25/07/2012 at 09:30 Svar

    Synes du har et supert poeng her!
    Husker at min søster, som var utrolig glad i å bli tatt bilder av som liten, skyr kamera som pesten nå… Om det har noen sammenheng vet jeg ikke, men det er jo godt mulig.

    Samtidig så er det jo noen som vil dokumentere absolutt ALT barnet gjør, og har 122345 bilder av barnet som bruker 4 timer på å åpne et øynene…

    Likevel så mener jeg jo at man skal få lov ta bilder. Å dokumentere og det å kunne gå tilbake å se at barnet ditt faktisk har vokst fra det lå i vugga og gurglet, er jo noe alle foreldre liker å se 🙂
    Syns du har noen gode poenge og mange gode spørsmål!

    • susannekaluza

      26/07/2012 at 08:10 Svar

      Jeg innrømme jeg lett havner i 122345 bilder av datteren min for hver time hun var våken -kategorien, hehe. (Nummer to har det iltt lettere!) Fikk speilrefleks tidlig (2005) og har knipset i vei. Nettopp derfor kjenner jeg på et ubehag over at hvor mange timer hun har sett meg med en kameralinse foran ansiktet, og har begynt å synes kamerafri (som internettfri) er en luksus. Tror det er viktig med en bevisst bruk 🙂 Mange klemmer fra Susanne

  • Eva

    25/07/2012 at 10:00 Svar

    «Vi distanserer oss når vi tar bilder. Ser etter den fineste vinkelen istedet for å kjenne øyeblikket.»
    Og hvilke bilder er det som man husker og kan le av i ettertid?. Jo, det er slike bilder som av deg? og din mor tatt i et øyeblikk av gråt og innestengt oppgitthet :-)). Bildet sier alt om hvilke «traumer» det er å ha et barn som skriker samtidig som man skal *smile* til en fotograf som dukker opp 🙂
    Herlig bilde!

    • susannekaluza

      26/07/2012 at 08:11 Svar

      Hehehehe. Stakkars mamma ser litt stram ut i maska der ja 😀 Veldig glad i sånne «ærlige» bilder fra oppveksten min.

  • Marianne SW

    25/07/2012 at 10:19 Svar

    Supert innlegg og noe vi faktisk nylig diskuterte hjemme. Merker at antall bilder har sunket ganske drastisk fra leveår 1 til 4 for datteren min og det er litt deilig, befriende kanskje? Det var jo egentlig bare et mareritt å skulle lage album/fotobok når det var 1000 bilder å velge i og det ble litt tvangstankeaktig å hele tiden bekymre seg for at man ikke fikk dokumentert ‘alt’…..man mister jo litt magien i øyeblikket hvis man ikke deltar selv. Og siden jeg var selvutnevnt fotograf i familien som ikke stolte på ektemannens evner med speilrefleks så er jeg redd jeg må minne datteren min på at hun faktisk hadde en mamma leveår 1-2 også, det bare ser ikke helt sånn ut på bildene 😉 Vi kjøpte forresten et dødskult 80-tallskamera formet som en badeand på loppis i fjor som datteren min fikk…..sammen med 24-bilders film og blitz som popper opp hvis man trykker på en knapp. Den rangeres som beste gave mottatt i tredje leveår av mini og vi nyter å se de 24 uslettbare bildene fra en treogethalvtårings synspunkt.

    • susannekaluza

      26/07/2012 at 08:27 Svar

      Åh, så kult! Det skal jeg defintivt se etter på loppis til datteren min og. Eller kanskje det stakkars forlatte Olympus pocketkamereat jeg brukte så flittig før digitalkameraene overtok kan få en rettmessig arvtaker. Tror jeg har noen ruller med film liggende ennå også. Takk for god idé, Marianne!

  • Kirsti

    25/07/2012 at 11:15 Svar

    Å et sånt kamera fikk jeg og. Husker det var veldig stas. Men mine foreldre glemte å fortelle dette med «bare 24 bilder så velg med omhu» så jeg knipset i vei, rull på rull, av sjokoladefigurer og bamser i skjønn forening.

    Jeg har alltid vært fascinert av foto og kjøpte tidlig mitt eget speilreflekskamera og har brukt utallige timer i mørkerommet. Fødselen i seg selv ble ikke dokumentert, men jeg ville at mannen skulle knipse noen bilder så jeg selv kunne ses hvordan jeg hadde det underveis. Og noen av bildene viser både den intense lykken og den voldsomme smerten den natta. Ettersom jeg var rimelig rusa på epidural syns jeg det er fine bilder å ha til ettertiden (men de er kun for mine øyne og skal ikke i noe album). Allerede har jeg vel rukket å ta et par tusen bilder av lille gutt som i dag er 20 dager. Bilder av en sliten pappa som vugger i søvn, hylskriking da han tok det første badet og fredelige bilder av en liten som endelig sover. ikke bare perfekte bilder, men også bilder av en liten tass med voldsomt melkeutslett (ser jo ut som den verste kvisete tenåring om dagen), mamma med mørke ringer under øynene som ammer om natta og bilder i en rimelig rotete stue (da rydding blir nedprioritert om dagen). Det er jo dette som er hverdagen (som bildet av deg og mamma- fantastisk spør du meg, det viser jo både moten på den tiden, familiehverdag og som du sier, hva man faktisk tok bilder av før…).

    Jeg tenkter ofte at jeg ikke må leve gjennom en linse, så jeg passe på å legge bort kameraet og bruke masse tid på å bare se på lillegutt også.

    Kirsti

    • susannekaluza

      26/07/2012 at 08:35 Svar

      Jeg synes også det er veldig fint å ha bilder fra fødselen. Rett og slett fordi det er så ut av deg sjæl opplevelse at det er fint å ha bilder til å hjelpe meg å få med meg hva som faktisk skjedde. Synes egentig babyfasen er et hederlig unntak når det kommer til bilder. Her ville jeg bare knipset i vei (men selvfølgelig husket på å nyte øyeblikket ogsp) De forandrer seg så mye fra dag til dag og uke til uke at det er veldig gøy å ha etterpå. Senere går utviklingen saktere og man har også mindre tid med de så det er vitkigere å bruke tida etter barnehage og i helgene på å være tilstede i øyeblikket. Nyt denne tida Kirsti. Selv om det ikke føles sånn når du blir vekket for femte gang samme natt er du veldig veldig heldig 🙂 Store klemmer fra Susanne

  • Therese

    25/07/2012 at 12:35 Svar

    Jeg er hjertens enig! Det ødelegger ofte (og jo mer jo eldre barna blir) når en av foreldrene trekker seg ut av det hyggelige og tar bilder.
    Hos oss er vi langt fra fanatiske, og knipser nok ganske sjeldent. Noen minner er faktisk for hjertet også, man trenger ikke å fotografere dem eller filme.
    Selv blir jeg stresset når jeg er i tilstelninger/på steder der folk filmer og knipser hele tiden, det blir noe unaturlig av det.

    Fint med bilder – men alt til sin tid! Viktig det du setter fingeren på her.

    • susannekaluza

      26/07/2012 at 08:37 Svar

      Takk for det! Jeg tror som du sier det er viktig med balanse. Man deltar ikke på samme måte når man står bak kamera. Og jeg er typen som gjør det altfor mye selv.

  • Ida Bommen

    25/07/2012 at 12:39 Svar

    Jeg har vokst opp med album, og elsket å sitte å «lese» i de når jeg var liten. Fikk også tidlig kamera, og bar med meg en boks med ekstra blitz på min første speiderleir, husker følelsene, andektigheten og all spenningen når bildene omsider kom!!!! Og, jepp – han kjekkasen, 12 år, var om mulig enda flottere på mitt bilde, uskarpt, stor avstand, alt for lyst, men det var mitt bilde!! Var 11 år, og det var stort!! Er selektiv når jeg tar med kamera, men når det er med, tar jeg mange bilder, som fremkalles! Når datteren min var liten laminerte jeg et utvalg bilder til henne, puttet i en liten koffert, og det var en fantastisk sak! Fikk et tips når datteren min var i magen, og det var å finne et album, en bok med tykt papir og lage en side fra hver bursdag, skrive litt om hva som preger hverdagene våre akkurat nå. Hun vet ikke om denne boken, og jeg har ikke bestemt meg for når hun skal få den. Jeg har valgt å lage en side hvert halvår, og det er allerede en fantastisk minnebok, 6 med, 1 år, 1,5 år oss, og det er herlig overkommelig!!

    • susannekaluza

      26/07/2012 at 08:38 Svar

      For en fantastisk ide, Ida! Og som du sier. Veldig overkommelig. Så heldige dere er som har gjort det helt fra starten. Takk for veldig godt tips! Mange klemmer fra Susanne

  • Ellen

    26/07/2012 at 19:24 Svar

    I «gamle dager» var det jo også alltids et utvalg bilder som ikke havnet i album, sånne hvor man blunker, personen som skal portretteres havner bitteliten nederst i hjørnet osv. Har lenge lekt med tanken på å lage et album med bare disse bildene som ble igjen i foto-konvoluttene etter at de andre var i album. Det er både litt trist og fint at man i dag kan slette slike bilder, men har etter gjennomgang av bilder fra spedbarnstiden sett at en ting forandrer seg ikke fra bilde til bilde: Bakgrunnen. Så uansett hvor perfekt smilende vi er, er det like rotete og kaotisk i huset. Godt poeng dette at man melder seg ut av situasjonen når man tar bilder. Kanskje er det derfor barn av og til ikke vil bli tatt bilder av? Det er ikke bildet som er problemet, men kameraet som er i veien mellom oss? Har også ofte sett at det første bildet i en rekke av mange ofte er det beste, da konsentrerer man seg, mens etterhvert bare knipser man videre for sikkerhets skyld. Blir kanskje bedre hobbyfotografer av å ilegge seg selv en «maksgrense» på antall bilder? Da må man tenke motiv, lys osv.

    • susannekaluza

      31/07/2012 at 07:21 Svar

      Maksgrense var en god idé, Ellen. Jeg tror du har helt rett i at det er kamerabarrieren i seg selv barna ofte reagerer på. Pluss det å bli tvunget ut av flyten de er inne i fordi mamma skal knipse. Jeg prøver derfor nå i langt større grad enn før å begrense meg til reportasjebilder. Altså bilder der barna er så opptatt at de ikke får med seg at jeg tar bilder en gang, ekte, realisiske bilder av barn i lek, fremfor oppstilte -smil i kamerabilder. Ønsker deg en nydelig dag! Mange klemmer fra Susanne

Post a Reply to Kirsti Cancel Reply