Jula jeg glemte det aller viktigste

Cecilie Melli kjole? Check. Julepynta hus? Check. Kalkun og nøttestek i ovnen? Check. Gaver pakka inn? Check, check og check. Men hadde jeg tenkt på det viktigste? Absolutt ikke.

Det var julaften kvelden. Huset luktet edelgran, røkelse og risgrøt. Vi hadde sett 3 nøtter til Askepott. Vi hadde lagd snømann i hagen og akt på Idioten. Datteren min hadde funnet mandelen i grøten og gitt marsipangrisen til mamma. Vi hadde gått rundt juletreet og sunget alle de tre sangene 3-åringen hadde lært seg i barnehagen, og nå var gavene pakket opp. Bak datteren min lå en haug med nye bøker, Memospill, Pippidrakt og Lego. Likevel var hun ikke fornøyd. Underleppen bevret litt.

Juleglede og idyll. Men hvor lenge var Adam i paradis?

– Hva er det? spurte jeg. – Har du ikke hatt en fin julaften? Se så mange fine gaver du har fått!

Jeg tenke kanskje hun var misfornøyd med fangsten. Taklet ikke den lille to-åringen at pakketsunaminen tok slutt?

Datteren min svarte ikke, bare ristet på hodet og pirket på en riskremflekk på den røde julekjolen sin.

– Er du lei deg for noe?

Hun nikket.

– Hva er det for noe? Du kan si det til mamma, vet du?
Var det de dumme Disneyprinsessene jeg hadde nektet å kjøpe?Det bråkete plastpianoet jeg hadde gått rolig forbi i lekebutikken?

– Det var ingen gaver fra meg! Alle dere andre fikk gi bort gaver, men ikke jeg!

Å, søren.

-Men det sto jo, «Fra jentene dine» på høytalerne til pappa, prøvde jeg meg på. De var jo fra meg og deg sammen!

– Men de var ikke fra meg. Ikke fra bare meg. Det er uuuurettferiiiidg!

Hva hjelper det at pappa blir glad for trøffelsalt når du ikke har fått være med å plukke ut gaven selv?

Gulp. Jeg trøstet som best jeg kunne, men kunne ikke vri meg unna at hun hadde et poeng. Barnehagekunsen var gått til bestemor og bestefar som feiret jul med svogeren min i år, og ellers hadde jeg tatt meg av gaver til både pappa, lillebror, Mormor, Opa og Tante. Kjøpt noe de ønsket seg, pakket inn og skrevet fra alle oss på kortet.

Men barn har like stort behov for å gi som alle oss andre. Kanskje større. De higer etter å være til nytte, være en del av fellesskapet, bidra til å gjøre familien glad. Istedet har vi voksne lett for å fikse alt for dem og glemme at det å gjøre selv er hele vitsen. Etter denne jula har jeg alltid passet på at det ligger egne gaver under juletreet som barna har vært med å plukke ut og pakke inn selv. Det trenger ikke være store greiene:

Smelta sjokolade. Kakepynt. Pinne. Finfine julegaver fra barna!

Poenget er at barna opplever at det er de som gir, og ikke bare får og får. For uansett hvor gammel du er, er det jo det å gjøre andre glade som er det fineste med jula, er det ikke?

Har du gått på en smell når du skulle feire jul med barna før? Hvordan løste du det?

 

No Comments
  • Mammadamen

    23/12/2012 at 09:02 Svar

    Så rart du skriver om det, jeg tenkte på det i går kveld da jeg la meg. Og akkurat nå skal jeg lukke den macen så vi kan lage julemarsipan til besteforeldre:)

    God jul, fine Susanne! Tusen takk for god blogg, og at du er her! Liker deg veldig godt, altså:-)

    Stor klem fra Karianne

    • Susanne Kaluza

      02/01/2013 at 12:22 Svar

      Takk det samme! Du er en inspirasjon og en fantastisk kollega og ha her i blogosfæren. Ønsker deg alt godt for 2013! Mange klemmer fra Susanne

  • Joanna

    28/12/2012 at 13:09 Svar

    Amen Susanne! Gled deg dessuten til du får tenåringer i hus som tar helt av når det gjelder gaver til søsken og foreldre. og besteforeldre. Det varmer et mammahjerte å se hvor stor glede de har av å føle at de gir og ikke bare får.

    • Susanne Kaluza

      02/01/2013 at 12:22 Svar

      Åh! Gleder meg 😀 😀

Post a Comment