Hvem kan kalle seg mamma?

En fem, seks år gammel jente sitter på en hotellseng og gråter. Hun roper på mammaen sin. I følge internasjonal jus er moren i rommet sammen med henne, men denne kvinnen reagerer ikke. Hun snakker ikke samme språk og skjønner ikke hva jenta sier. For jenta, Masho, som ble fortalt at hun bare skulle en kort tur på på markedet er «mamma» kvinnen som fødte henne, ammet henne og som har elsket og tatt vare på henne inntil for få dager siden. Kvinnen som ble fortalt at hun skulle dø og som derfor nå har adoptert henne bort.

Mashos biologiske mor har akkurat fått beskjed på barnehjemmet om å late som om barna bare skal en tur på markedet. I praksis er det siste gang de ser hverandre. Foto: Adoptionens Pris

I går skrev Aftenpostens Mala Wang Naveen en glitrende kommentar «Men kan dere ikke bare adoptere?» om adopsjonsdebatten dokumentarfilmen om Mashos skjebne har utløst i Danmark. Det finnes mye man kan diskutere etter å ha sett denne «Adopsjonens pris» (som altså er tilgjengelig gratis på NKK Nett TV) for eksempel hvordan vi sørger for at levende foreldre som bortadopterer barna sine forstår hva det innebærer og ikke er blitt utsatt for utilbørlig press (foreldrene til Masho ble rekruttert av «barnehøstere» som fikk betalt for hvert barn de fikk adoptert bort. De ble lovet jevnlig kontakt med barna sine og så for seg at de nå- i tråd med etiopisk kultur-var en del av en utvidet familie med de nye adoptivforeldrene)

Er åpne adopsjoner å foretrekke eller vil det gjøre hverdagen vanskeligere for barna? Det danske Socialminesteriet har akkurat konkludert med at adoptivbarn har rett til kontakt med sine biologiske foreldre, selv om de har fått nye juridiske foreldre. Det utfordrer selve synet vårt på adopsjon, og bringer meg over til spørsmålet som har gnaget meg siden jeg så dokumentaren:

Hva er det som definerer en mor?

Mashos danske adoptivmor hadde forsøkt å få barn i 7 år, og fikk beskjed om at hun skulle adoptere en 2-åring og en 4-åring fra et par som var døende av AIDS. I virkeligheten var datteren 6 år, og foreldrene fortsatt i fin form.

Dette er et spørmål som har vært hyppig diskutert i surrogatidebatten, der det blir argumentert for at barn vil bli forvirret av å bli født av en mor, i blant med egg fra en annen og oppdratt av en tredje. Adopsjon blir trukket fram som et lettvint alternativ.

«- Vi arbeider med få gjort adoptivforeldrene bevisste om, at barnet alltid vil ha tanker om sine biologiske foreldre og sitt opprinnelsesland. Det er en overraskelse for mange, sier Robert Jonassen, psykolog og faglig leder ved adoptionsforberedende kurs til Danmarks Radio.

– Det er meget vanskelig for foreldrene å bli minnet omat det finnes et biologisk foreldrepar et sted og at barnet tenker på dem.»

Mashos mor fikk beskjed om at hun skulle dø av Aids innen 5 år, og ville ikke la barna bli hjemløse. 8 år etter lever hun fortsatt godt på grunn av stadig bedre medisiner.

Etter to år med adoptivforeldrene i Danmark blir Masho, som sannsynligvis var rundt 6 år da hun ble adoptert, sendt på barnehjem. Adoptivforeldrene synes hun har vanskelig for å knytte seg til dem og klarer ikke mer.

Nå har Masho bodd på barnehjemmet i to år, og det eksisterer ingen planer om å la henne flytte til adoptivforeldrene og lillebroren (som var to da søsknene ble adoptert) ei heller noen planer om å la henne få en ny familie som kan elske henne.Adoptivforeldrene besøker henne en gang hver fjortende dag.

Masho slet med å knytte seg til de danske adoptivforeldrene.

I et intervju med danske Berlingske Tidende forteller adoptivmoren om Mashos hverdag nå:

«Hun forteller, at hun søndag besøkte Masho, og de hadde en god mor-datterdag sammen.

– Vi hadde noen deilige timer hvor vi hygget oss. Hun fikk neglelakk på, vi hadde fotbad og hun ble smurt inn med krem. Og det er kun meg som for lov til det. Det er ingen andre på jorden, som i følge henne kan gjøre det like godt som meg. Det er klart, sånn er det å være mor, sier Henriette.

«Jeg er ferdig med å få en ny mor» sier hun når den danske moren gir henne beskjed om at hun skal flytte på barnehjem, men ikke få noen ny mor eller far.

Masho har altså bodd 6 år sammen med sin biologiske mamma, to år sammen med sin adoptivmor og to år på et barnehjem. Juridisk er adoptivmoren Mashos mamma, men er hun det moralsk? Hva gir noen rett til å kalle seg mamma? Er det fødselen som gjør det? Kjærligheten? Jusen? Tid tilbrakt sammen i oppveksten? Kan man ha flere mødre samtidig eller bare én?

Dokumentaren om Masho kan du se her. Siste nytt i den nitriste sagaen er at de biologiske foreldrene i Ethiopia nå vil forsøke å få adopsjonen opphevet.

Hva synes du gjør en mamma en mamma? Har du sett filmen om Masho? Hva tenker du om den?

Det danske foreldreparets første natt sammen som en kjernefamilie.

 

 

 

 

47 Comments
  • Ellen

    13/05/2013 at 09:03 Svar

    Hei! Tror det er viktig å se hva norske adopsjonsorganisasjoner sier om denne dokumentarfilmen. Gir deg en lenke her – kanskje du burde sette den inn i innlegget ditt. Å bruke en slik dokumentar som argumentasjon i surrogatidebatten synes jeg er betenkelig. Å snakke om identitet knyttet til biologi, jo det kan vi gjerne, men ikke med utganspunkt i en dokumentar som på ingen måte er til de berørte barnas beste.

    Lenke til Adopsjonsforums innlegg om dokumentaren Barnets beste http://www.adopsjonsforum.no/index.aspx?article=4409224

    Hilsen Ellen som både har adopterte og hjemmelagde barn

    • Susanne Kaluza

      13/05/2013 at 09:18 Svar

      Hei Ellen, jeg har lest kommentarene fra norske adopsjonsforeninger. Synes ikke det forandrer noe ifht det jeg skriver.

      Presseetisk kan man selvsagt spørre seg om det er til Mashos beste at opptakene av henne ble vist, men samtidig avdekker de forhold av stor samfunnsmessig betydning. NRK og dansk TV har begge konkludert med at dokumentarer derfor var pressetisk forsvarlig.

  • Fru Jacobsen

    13/05/2013 at 09:21 Svar

    Jeg har sett den og tårene renner når jeg tenker på den. Jeg irriterer meg over de danske foreldrene som setter henne bort og gir opp. Synes så synd på den lille jenta.

    • Susanne Kaluza

      13/05/2013 at 10:34 Svar

      På en måte er det hjerteskjærende at de setter henne bort. På en annen måte er det bra de har selvinnsikt nok til å se at de ikke klarer å gi henne den kjærligheten hun fortjener..

    • cecilie

      14/05/2013 at 16:19 Svar

      Hele regien bak dokumentaren var nettopp dette, at vi skulle få sympati for jenten og bio-foreldrene og irritere oss over adoptivforeldrene, som ble fremstilt som heller lite sympatiske. Det selger, på like linje med «Tore på sporet», og vi sluker det rått!

  • Kjersti T

    13/05/2013 at 10:15 Svar

    Jeg har i løpet av de siste årene fått opp øynene for at adopsjon virkelig er en kompleks prosess både for adopsjonsforeldre- og barn. Jeg ikke personlig erfaring med adopsjon, men har lest mye rundt temaet. Det er jo hjerteskjærende for alle involverte parter, og ikke holdbart i lengden. Myndighetene må komme på banen og kreve strengere regler ovenfor opprinnelseslandet til barna, det må opprettes sterkere internasjonalt samarbeid og det må sikres at «barnehøstere» ikke får lov til å operere. Det er en begynnelse som må bygges videre på for å sikre alle parters beste.
    Når det er sagt er jeg enig i at mange adoptivbarn kommer til å lure på hvem de biologiske foreldrene er, og at adoptivforeldrene må være klar over dette og ikke prøve å dekke til dette behovet i løpet av oppveksten.
    Jeg synes heller ikke adopsjon og surrogati kan sidestilles, da det er andre problemstillinger å ta tak i når det gjelder surrogati. Og hva jeg mener om det er for langt til å ta opp her.
    Men dette er absolutt veldig viktige temaer som det er viktig at det blir satt fokus på.

    • Susanne Kaluza

      13/05/2013 at 10:33 Svar

      Adopsjon og surrogati kanikke sidestilles nei, men jeg synes likevel det er interessant at adopsjon i debattene fremstilles som helt uproblematisk. Ved surrogati er jo barna alltid nyfødt når de møter foreldrene som skal oppdra dem, og som ofte også er de biologiske foreldrene. Selv barn i ett, to årsalderen vil jo ha sterke minner om bio-mor/primær omsorgstaker. Det er viktig at vi ikke feier under teppet.

  • Ulla

    13/05/2013 at 10:21 Svar

    Den dokumentaren satt i meg i flere dager. Fatter ikke at det går ann. Kjenner tårene presser på bare jeg tenker på hvordan hun må ha det? Det er jo barnemishandling i aller høyeste grad, den situasjonen ved middagsbordet hvor hun tygget på en feil måte. Da hun spurte om å hjelpe adoptivmor med å løfte sykkelen og ble brutalt feid bort… Googla litt rundt etter den gikk på tv´n, og fant lange diskusjonstråder på danske nettsider, så den har opprørt mange. Den jentas barndom er ødelagt, for ikke å snakke om den yngre broren, hva må nå han tenke? «Blir jeg også satt bort om de ikke liker meg»? Nei, den var bare så vond å se. Interresant å se de danske foreldrene stille i dansk frokost-tv for å gråte sine modige tårer og synes alt bare var «vondt».. Den mora var jo rett og slett ikke mentalt i vater? ALt var bare grusomt. Det er et annet menneske du tar til deg, ikke en ting du skal presse inn i en tiltenkt form og oppfatning for hvordan du vil ha det. Tror dette var en grusom feil adopsjon da, som er unntaket, heldigvis, men til liten trøst for den lille jenta.

    • Susanne Kaluza

      13/05/2013 at 10:41 Svar

      Jeg synes også adoptivforeldrene kunne hatt nytte av mer informasjon om hva de kunne forvente.
      At adoptivbarn kan reagere med sinne og avvisning burde ikke kommet som noen overraskelse på dem. Da er det viktig at foreldrene er åpne og ikke (viser at de) tar det personlig.
      Og når man adopterer barn som forlengst har lært å snakke er det kanskje ok å lære noen grunnleggende gloser selv? Mamma, mat, opp, ned, sulten, tørst, tisse?
      Helsepersonell som møter foreldrene burde også få mer opplæring om forholdene i de enklete adoptivlandene og til de enkelte barna, istedet for å lire av seg truismer om at de sikkert er skadd av sine vonde oppvekst.
      Og så ble jeg sittende å tenke på hvordan helt vanlige barn faktisk oppfører seg sammenliknet med hva man tror før man får barn. Det er jo mye skriking, raseriutbrudd, kasting av ting, erting av søsken og uro ved matbordet lell.
      Den scenen ved matbordet der moren klikka fordi hun gjorde noen små bevegelser med munnen var helt hjerteskjærende. Om mine barn hadde sittet så rolig og spist hadde det vært kryss i taket og jubel i stua..

      • Ellen

        13/05/2013 at 11:48 Svar

        Alle adoptivforeldre må ta adoptivforberedende kurs i regi av Bufetat. Det er nesten umulig å ikke reflektere over alle disse tingene dere tar opp her som vordende adoptivforelder i Norge. Også i samtalene med barnevernet som er en del av godkjenningsprosessen blir disse tingene vanligvis tatt opp.

        Dessuten har vanligvis adoptivforeldre lavere terskel for å søke hjelp hos BUP eller familivernkontor enn andre foreldre.

        Jeg tror denne danske dokumentaren er meget spesiell og ikke på noen måte beskriver normale adopsjoner. Nettopp derfor tror jeg ikke den er egnet til å belyse problemstillingen Suzanne tar opp. I steden burde den være grunnlag for en etisk debatt om barns rolle i dokumentarer.

        Kjære susanne, du legger ikke en gang ut bilder av barna dine i bloggen. Hvordan kan du da forsvare denne dokumentaren?

        La voksne adopterte få fortelle sine historier og lytt til dem i stedet!

        • Susanne Kaluza

          13/05/2013 at 12:06 Svar

          Adopsjonsforberedende kurs er så vidt jeg kan se IKKE obligatorisk i Norge, slik det er i Sverige og Danmark.
          http://www.bufetat.no/adopsjon/kurs/
          Jeg tror heller ikke denne dokumentaren beksriver vanlige adopsjoner. Jeg har mange venner som både er adopterte eller som har adoptert selv, og man kan slett ikke putte alle i en sekk. I det danske eksempelet begås det feil etter feil helt fra start. Men er det ikke naivt å tro at dette er et unikt tilfelle? Eller at Norge er så mye ryddigere enn Danmark?
          For meg var også dokumentaren interessant ifht hvordan vi forholder oss til biologiske foreldre ved en adopsjon. Er det greit å late som om de ikke eksisterer? Bør de ha besøksrett? Bør barnet ha besøksrett? Jeg har ingen fasit, men det er etiske dilemmar vi absolutt bør diskutere.

          • Ellen

            13/05/2013 at 14:38

            En lenke til fra en utelandsadopert mamma som også har adopert barn og er fostermor. http://www.bt.no/meninger/debatt/Adopsjon—av-kjarlighet-2894295.html#.UZDc-Up0dIQ

            Tror denne kan være informativ. Og jeg tror faktisk reglene er strengere i Norge enn i Danmark. Norske myndigheter har vært veldig restriktive på valg av samarbeidsland. Dessuten må man ha egen godkjenning for å adoptere eldre barn (fra 4 år og oppover) der man får godkjenningen knyttet nettopp til dette barnet.

            Men det er klart jeg kjenner historier der det ikke har gått så bra kanskje nettopp pga av at adoptivforeldrene ikke var følelsesmessig forberedt på utfordringene. Statistikken sier at det går dårlig med 4-5% av e utenalndsadopterte. Og med tanke på deres forhistorie er det jo faktisk veldig lite!!

        • Abi

          13/05/2013 at 12:11 Svar

          Dear Ellen, I don’t know how it is after adopted children have come to Norway or anywhere else in the world for that matter (though i am sure that not everyone is so unlucky as Masho). But the story of the biological parents and the terrible act of the adoption agency is very true and even milder because there were cameras involved! (I am from Ethiopia)

        • Susanne Kaluza

          13/05/2013 at 12:15 Svar

          Voksne som er adopterte ble adoptert i en annen tid. De har også interessante historier å fortelle. Men det er andre historier.

          Når det gjelder offentliggjøring av barn ser jeg absolutt problemstillingen. Jeg er en sterk forkjemper for barns rett til privatliv og dette er slett ingen enkel sak. Hadde jeg laget dokumentaren om Masho ville jeg definitivt i alle fall anonymisert navnene til de impliserte.

          For offentliggjøring av navn og bilde i pressen er det to hensyn som kan forsvare det:

          1) Når sterke samfunnshensyn taler for.
          2) Når det er i barnets eget beste.

          Her er kriterie 1 definitivt oppfylt. Danmark stengte da også DanAdopts mulighet for ethiopiaadopsjon etter avsløringen.
          Kriterie 2 er det filmskaperen selv sier hun har lagt vekt på i de 5 årene hun jobbet med filmen. Å fortelle Mashos egen historie og at hun selv skal se hvor vanskelige avgjørelses det var for alle involverte.

          Kunne man fortalt samme historie ved å sladde ansiktet hennes? Kanskje. Debatten for og mot offentliggjøring av navn og bilde fjerner i midlertid ikke behovet for å diskutere de tvilsomme, ulovelige og uheldige praksisene som avdekkes i dokumentaren.

  • Abi

    13/05/2013 at 12:02 Svar

    I am originally from Ethiopia and understand the different languages they use on this documentary, and the body languages which say more about situations in this case. I have a very close friend who got a job in one of the adoption agencies and had to quit her because the way they bribe parents to give up their children for adoption was unreal, and it was and still is pure business for those who work there. The main targets are parents who are affected by HIV. They tell them that they will die, they kill all their hopes and dreams (it could be as bad as telling them that the anti AIDS drugs are just fake), and tell them that the adopting parents will support them financially (long term). Since the cameras of the documentary team were around, the behavior and speeches of the adoptive agency staff was not 100% real, they were taking in to consideration that there were cameras around. But even with all that, it is obvious to see how unfair and absolutely unbelievable it is. The reality is WORSE. I am a mother. And I wish no one had to go through the journey of not being able to be one. However, we have a long way ahead of us before adoption (specially from developing countries) becomes a win-win and positive experience for all parties that are involved in it.

    There is a question which comes to my mind whenever I am thinking about Masho. Would they have given up on her if she was their biological child and had “problem emotionally connecting” with them?? Do parents say “Vi kan ikke gi henne det hun trenger. Vi har ikke mer å gi”??

    • Susanne Kaluza

      13/05/2013 at 12:20 Svar

      Thank you for sharing your insights Abi. I do think you are right that this was not a «one time occurrence». it is obvious that the poeple working for the adoption agency and the orphanage are used to sugar coating the deal for the parents and obviously do not have their best interest at mind.

      I do think that also biological parents «give up ob» their children from time to time /that’s why we have Barnevernet and Fosterhomes in Norway as well) but I can’t help but thinking that the expectations of the danish couple was unrealistic. You dont’ get perfect model kids, you get human beings, and as a parent you are in it for the long haul.

      However, the danish parents obvously have struggled more than what we can see in the film. And when they can’t treat the child better it is by far a better choice to take her out of their care. However, I wonder why they still keep parental rights? Is that right?

      • Abi

        13/05/2013 at 13:19 Svar

        I do agree on the fact that there is a lot more behind the camera for the adopting parents, and the idea of ‘giving up on’ your child. However, the idea of going for adopting a 4yr old (even though she was 6) should have prepared them for expecting more challenges, because this child brings a different perspective of life from a different part of the world. A 4yr old child is more aware of, at least, the difference between parents and strangers. The adoptive parents were strangers for Masho. We parents do teach our children to be more cautious with people that they don’t know, and so did Masho’s mom. Should one expect to pay a price in the process of making Masho «perfect», absolutely!

        On the other hand, I admire the courage and willingness of the adopting parents for sharing their journey. I think the documentary teaches all that are involved in adoption process. Not all «orphans» in orphanages in the capital of Ethiopia are orphans, and not all «deadly sick» HIV affected parents are deadly sick. And not all adopted children «levd under forferdelige forhold» as the adopting-grandmother (?) in the documentary believes.

        Thank you for bringing up this issue:)

        By the way, I love susannekaluza.com and the lady behind the blogg. I have learned a lot more than what I came for when I first found your blogg during my desperate search for «matpakke» ideas last August! Now I pack good looking, easy and nutritious lunches for my family:) Looking forward for each and every post:)

  • Maria

    13/05/2013 at 17:29 Svar

    For meg var også dokumentaren interessant ifht hvordan vi forholder oss til biologiske foreldre ved en adopsjon. Er det greit å late som om de ikke eksisterer?

    Vel, jeg kjenner ikke til en eneste som har adoptert som later som om de biologiske foreldrene ikke eksisterer. Tvert om så forteller vi våre adopterte barn deler av deres historie fra første dag vi får de i armene våre. Her forteller man som regel mer og mer etterhvert som barna blir eldre, og hvor interesserte de selv er i sin historie.

    • Susanne Kaluza

      13/05/2013 at 21:18 Svar

      Tror ikke det finnes noen fasit. Hva som er rett å gjøre vil variere enormt etter alder på barnet og den biologiske familiens situasjon.
      Jeg er overbevist om at det store flertall av adoptivforeldre i Norge er omsorgsfulle, kloke og kjærlige voksne som gjør sitt ytterste for at barna skal få et helhetlig bilde av hvem de er og hvor de kommer fra.

      Men hvis et barn ikke kan bo hos foreldrene mer her i Norge, ville vi fortsatt latt vekt på kontakt med biologiske foreldre, telefonsamtaler og jevnlige møter, så lenge de ikke skader barnet.

      I andre land er «åpne adopsjoner» mer utbredt. Jeg sier slett ikke at det er rett i alle tilfeller, men det er verdt å merke seg at vi overhodet ikke har noen kultur for dette her. Hva er barnets beste?

      • Susanne Kaluza

        13/05/2013 at 21:37 Svar

        Synes etiopiske Abis poeng over her også er godt:

        «I think the documentary teaches all that are involved in adoption process. Not all “orphans” are orphans, and not all “deadly sick” HIV affected parents are deadly sick.»

  • Hanna

    13/05/2013 at 21:19 Svar

    Jeg har de siste dagene satt meg inn i denne saken ved å se dokumentarfilmen og lese diverse danske avisinnlegg/forumdiskusjoner o.l.

    Jeg kan ikke si annet enn at det er en forferdelig historie hvor utfallet er at alle parter sitter igjen som tapere. I Danmark har det utviklet seg en lynsjestemning mot adoptivforeldrene og de har sågar måtte leve perioder med politibeskyttelse. Jeg sitter igjen med en følelse av at det er naivitet og ikke grusomhet som gjør at adoptivforeldrene handler som de gjør. Denne følelsen kan begrunnes med det faktum at de lar en dokumentarfilmskaper filme at det velger å gi Masho fra seg. Jeg tror rett og slett ikke de aner hvilke reaksjoner dette vil skape grunnet at det fra deres side er en handling av godhet – de tror oppriktig at Masho vil få det bedre et annet sted. «Adopsjonens pris» ønsker tydelig å vise frem at det eksisterer en god-(de biologiske foreldrene) og ond side i denne (adoptivforeldrene)historien. Adoptivforeldrene blir gjennom hele filmen fremstilt som kalde og sinte mennesker, man kan for eksempel spørre seg hva scenen med pruting på taxiskjuss på flyplassen i Etiopia tilførte filmen, utover det å fremstille adoptivforeldrene som kyniske mennesker.

    Adoptivforeldrene gjør helt tydelig mange feil med tanke på det å knytte kontakt med sine barn, men at disse menneskene nå figurerer på fremsiden av de største danske avisene med tittelen «Danmarks ondeste mennesker», hjelper ingen og dette er faktisk uendelig trist. La oss heller, sammen, som et sivilisert vestlig samfunn, spørre oss hva vi kan gjøre for å unngå lignende tilfeller i fremtiden istedenfor å hetse mennesker som som jeg ikke tror forstår at de har gjort noe galt – og her ligger kanskje hele kjernen av problematikken fra frustrerte adopsjonsfamilier sitt ståsted, hvorfor får de muligheten til å adoptere når de så tydelig ikke innehar den kunnskapen som trengs for å gjøre hverdagen til et lite utrygt barn trygg og god?

    NB: Vi gjør ikke oss selv til bedre mennesker ved å netthetse andre.

    • Susanne Kaluza

      13/05/2013 at 21:30 Svar

      Enig! Denne saken er tragisk for alle involverte. Mest for barnet, så klart, men også for de danske foreldrene som tross alt gikk inn i adopsjonen med feil informasjon. Barnet var 2 år eldre enn de fikk beskjed om (6 istedenfor 4) og foreldrene var ikke døende av Aids. Det er svært relevant informasjon.

      Synes dog ikke kjernen er «hvorfor får disse menneksene lov å adoptere» for vi får ikke nok innsyn i dem til å vurdere deres egenskaper som foreldre. Hva som leder opp til at Masho blir sendt på barnehjem er som du sier tungt klippet og ikke noe vi får en større forståelse for.

      Kjernen er heller: Hvorfor får barnehjemmet lov til å oppfordre et foreløpig friskt foreldrebar til å sette ut to av barna sine for utenlandsadopsjon? Hvorfor får ikke disse menneskene mer informasjon om hva de faktisk begir seg ut på?

      I etiopisk-kultur er adopsjon vanlig, men da innebærer det kontakt mellom bioforeldre og adopsjonsforeldre. Man blir en utvidet familie, og en del av barnets liv som en tante eller onkel. Det er åpenbart i filmen at det er dette disse foreldrene ser for seg også. Her har adopsjonsbyårene en kjempejobb med å undersøke om foreldrene virkelig har fått all informasjon og om alle andre mulige løsninger er forsøkt før man går for å adoptere barna ut av landet. Enig?

  • Ragnhild

    13/05/2013 at 21:50 Svar

    Jeg har ikke sett dokumentaren, men jeg får vondt i magen av å tenke på det du skriver! Jeg syns det er sprøtt at vi «rike» i vesten skal kunne leke med mennesker på den måten. Uansett hvilke utgangspunkt vi har.

    • Susanne Kaluza

      14/05/2013 at 07:54 Svar

      Ja, det er ikke til å unngå at det er et element av «den sterkestes rett» her.

      Om disse barnas foreldre hadde fått 1/10 av hva adopsjonsbyåret og barnehjemmet tjente på adopsjonen ville de neppe vært nødt til å sende barna sine bort.

      Om en mor lever under fattigdomsgrensen i Norge ville vi jo aldri mente det var det beste at hun ga bort barnet sitt så det kunne få et bedre liv hos noen med mer materiell velstand. Vi ville heller forsøkt å støtte henne så hun selv kunne ta vare på barnet.

      Nå er heldigvis ikke denne dokumentaren representativ for hvordan adopsjon generelt foregår. Jeg har mange venner som har adoptert barn, og mange venner som er adoptert selv.

      Men det er verdt å være klar over at ingen sak, ei heller adopsjon, er svart/hvit.

  • Maria

    13/05/2013 at 22:42 Svar

    Jeg håper de som leser denne bloggposten vil lese de linkene som ble postet lenger opp. Denne dokumentaren er absolutt IKKE representativ på hvordan adopsjoner foregår. hverken hvordan adopsjonsforeldre generelt er, og heller ikke hvordan adopsjon i Etiopia foregår. DanAdopt måtte stoppe adopsjon fra Etiopia foreløbig, men de er absolutt ikke stoppet for alltid, og alle de barna som var tildelt til ventende foreldre får nå komme hjem til Danmark. Det var ingenting som ikke hadde gått riktig for seg der. Når man adopterer bort sine biologiske barn i Etiopia må man si fra seg barna i en rettsak, og de får nøye gjennomgang av hva som skjer. Det er de barna med kjent biologisk opphav, det finnes i tillegg mange hittebarn i Etiopia. Norge jobber utrolig profesjonelt i våre giverland, og gjør alt for at alt skal følge internasjonale lover. i tillegg drives det omfattende hjelpearbeid. Et barn kan ikke adopteres til utlandet hvis det finnes biologisk familie som kan ta vare på det eller en adoptivfamilie innenlands. Det er bare hvis man ikke kan finne dette at et barn kan komme til f.eks Norge.
    Våre barnevernsbarn i Norge kan absolutt ikke sammenliknes med adopsjon. Der finnes det biologisk familie som ennå har foreldreretten. En helt annen diskusjon på om de fortsatt burde ha det, men med våre lover, og det biologiske prinsipp som står så sterkt i den, så ville det vært rart om man ikke opprettholdt en viss kontakt når Norsk lov arbeider for at barn skal være hos sine biologiske foreldre. Nå blir det (takk og pris fra mitt ståsted) diskutert i Norge om det biologiske prinsipp skal være så ledende i barnevernssaker. Det er i tillegg gjort undersøkelser på hvordan fosterbarn klarer seg og hvordan adoptivbarn klarer seg. Adoptivbarna klarer seg generelt bedre. Mye fordi man da vet hvem som er mammaen og pappen, og slipper det å være imellom 2 sett foreldre. Det er ikke galt å vite hvem den biologiske familien er, nei tvert om er det fint å vite hvis man kan. Men det er best for barnet å vite akkurat hvor det hører til. Vårt barn er født i et annet land av en annen dame, men jeg er mammaen hans nå og for alltid. Hvem kan kalle seg mamma? Jo hun som elsker barnet sitt betingelsesløst og stiller opp for det på alle områder.

    • Susanne Kaluza

      14/05/2013 at 07:27 Svar

      Maria, jeg er enig i alt du skriver. Jeg tror ikke denne saken er representativ for hvordan adopsjon foegår. Men det er åpenbart flere adopsjoner enn denne som har foregått på denne måten. Om så bare et marginalt mindretall. Hadde ikke kamera vært der ville alt barna visste om egen fortid vært at «foreldrene var døende av Aids».

      Adopsjonene fra Etiopia er selvsagt ikke stoppet for alltid, bare til DanAdopt rydder opp i systemet. Men så du den helt ferske danske kjennelsen (link i innlegget) om at barna har rett til kontakt med biologiske foreldre også etter en adopsjon? Det er jo veldig annerledes fra hvordan vi vanligvis tenker rundt en adopsjon. Hva synes du som mor om et slikt krav? Selv er jeg usikker. Så lenge det er barnets rett til kontakt på egne premisser og ikke bio-foreldres rett til kontakt er det kanskje mest en bra ting?

      Når det gjelder det biologiske prinsipp følger jeg, som deg spent med i debatten og ser med glede at det ser ut som om prinsippet skal endres til et tilknytningsfremmende prinsipp.

      At adoptivbarn klarer seg bedre enn fosterbarn er ingen overraskelse. Fosterbarna er jo i snitt veldig mye eldre enn adoptivbarna når de flytter fra hjemmet. Det er ikke uvanlig å ha «vært i systemet» i i 10 år før omsorgsovertakelse finner sted.

      Og når det gjelder hvem som er mamma er min definisjon lik som din: Det er den som elsker barnet betingelsesløst og som stiller opp for det på alle områder. Hverken jus eller hvem som har født deg kan trumfe det.

      Alt godt,
      Susanne

  • Livet i Casa Didriksen

    13/05/2013 at 23:55 Svar

    Kjenner at jeg ikke tror jeg har hjerte til å se denne dokumentaren. Feigt kanskje, men dette gjorde meg usigelig trist. En mamma for meg har egentlig ikke så mye med biologi å gjøre. Det er den som har hatt ansvar og omsorg og vært der til beste for barnet. Jeg blir alltid provoser av programmer som Tore på sporet og andre der adopterte skal finne sine «ekte foreldre» for å «finne seg selv og røttene sine» Mulig jeg har liten innlevelsesevne, men jeg fatter ikke hvordan du kan føle tilhørighet til noe og noen du aldri har møtt..

    • Susanne Kaluza

      14/05/2013 at 07:49 Svar

      Jeg måtte tøffe meg opp noe grundig for å se den jeg og. Var smertefull, men er glad jeg gjorde det (selv om jeg gråt allered etter 3 minutter)
      At det «er den som har hatt ansvar og omsorg og vært der til beste for barnet.» var en veldig fin definisjon på hva morsrollen innebærer. Støtter den!

    • cecilie

      14/05/2013 at 18:45 Svar

      Jeg tror de aller fleste adopterte føler det slik. Problemet er at slike programmer som «Tore på sporet» får omverdenen til å tro at det er det å finne «røttene» sine som er det normale.

  • Tone

    14/05/2013 at 09:41 Svar

    Hei Susanne!
    Takk for at du setter fokus på at adopsjon heller ikke er uproblematisk. Jeg er ikke helt sikker på om jeg liker at man setter de forskjellige måtene få barn opp mot hverandre, det er ikke sånn at surrogati blir mindre etisk betenkelig fordi om adopsjon også er problematisk. Jeg har ikke fått sett denne dokumentaren (bor i utlandet) men er ikke sikker på om jeg hadde orket om jeg hadde kunnet heller. Jeg håper at historien som fortelles er et av ytterpunktene, men jeg har venner som har gjennomgått en gjennomsnittlig og vellykka adopsjonsprosess, men allikevel opplevd det som problematisk. De hadde som utgangspunkt at de ønsket å adoptere fordi de opplevde det som mer meningsfullt å ta ansvaret for et barn som var alene i verden enn å få et hjemmelaget ett, men fikk tildelt et barn som hadde en mor, men måtte oppgi sitt barn pga fattigdom. De tenkte mye på hva som kunne ha vært om alle de pengene adopsjonsprosessen kosta, isteden hadde gått til den mammaen så hun kunne beholdt barnet sitt selv. Så i steden for å hjelpe et foreldreløst barn, satt de igjen med en gnagende følelse av å ha kjøpt et barn.

  • Cecilie

    14/05/2013 at 16:45 Svar

    Jeg er selv utenlandsadoptert og kom til Norge da jeg var 9 måneder. Jeg tror det er viktig å skille mellom de barna som kommer når de er spedbarn (under året kanskje?) og de som kommer når de er eldre. For meg, som kom da jeg var så liten, er mamma og pappa, mamma og pappa. Jeg kjenner jeg blir litt provosert over at dere kaller mine foreldre (altså, foreldrene til et barn som er adoptert) for «adoptivforeldre», men det har vel med settingen å gjøre, håper jeg.

    Selv tror jeg det er viktig for et barn å vite hvem som er foreldrene juridisk sett. Dette har noe med at barn, både adopterte og egnefødte, har et veldig behov for trygghet. Egnefødte barn vet at de ikke kan «dyttes inn igjen» og adopterte barn vet at de ikke kan sendes tilbake fordi de juridisk sett er norske. De har foreldrenes etternavn, norsk pass og er norske pr. def. selv om de ser anderledes ut.

    I tillegg er selvfølgelig også omsorg og kjærlighet viktig, men jeg tror ikke vi skal kimse av det juridiske oppe i dette.

  • Synne

    14/05/2013 at 18:35 Svar

    Jeg klarer ikke å se det juridiske akkurat nå. det eneste jeg ser er hvor kvalm jeg blir av hvordan Masho blir behandlet. Når man adopterer et barn, så må man regne med at dette barnet kommer med bagasje. Ved middagsbordet ser jo jenta vettskremt ut, og de overkjører henne fullstendig. Jeg har bare lyst til å holde rundt henne, gi henne masse kjærlighet, være varsom så hun føler seg trygg, og gi henne rom. Ingen i familien ser jo hverandre i øynene. Det er så sinnsykt irriterende og kvalmende å se på.

    • Ellen

      14/05/2013 at 20:11 Svar

      Du ser jo ikke kameraene, kamerafolka og lys- og lydfolka. Hva gjør de med det stakkars barnet? Gjør de situasjonen bedre?

      • Synne

        14/05/2013 at 22:24 Svar

        antagelig ikke. man merker jo flere ganger i hele dokumentaren at hun ser på kamerafolkene og er skeptisk. jeg klarer ikke å bestemme meg for om jeg synes at det er greit at denne dokumentaren er laget eller ikke. det er selvfølgelig viktig å belyse saken, men det kan også ha gjort det enda vanskeligere for jenta. det er en veldig vanskelig sak, og jeg synes det er vanskelig å ta stilling.

    • Cecilie

      14/05/2013 at 20:27 Svar

      Jeg kan ikke så mye om barn med tilknytningsvansker, men jeg vet at det har vært et problem for noen av barna som blir adoptert til Norge. Jeg kan også tenke meg hvor frustrerende det er for foreldrene. Så jeg kan jo spørre deg, siden du blir så kvalm av noe du helt åpenbart ikke vet alle sidene ved: Hva hadde du gjort om du hadde holdt rundt Masho, trøstet henne, gitt henne trygghet, flere timer for dagen, hver dag, hver uke, hver måned… for så å bli avvist hver bidige gang? Riktig, du vet ikke, for du har ingen erfaring.

      Jeg forsvarer på ingen måte feilene som er gjort i denne saken, men jeg er overbevist om at det er ting her seerne ikke har fått se og at programmet var regissert på en utspekulert måte. Derfor mener jeg som flere her, at dette programmet ikke kan være utgangspunkt for noe adopsjonsdebatt.

      • Synne

        14/05/2013 at 22:33 Svar

        film er manipulasjon. uansett hvor hardt en regissør prøver, vil valgene du tar under filming og klipping påvirke hvordan det blir oppfattet hos mottaker. i denne dokumentaren er det veldig åpenbart at man skal få sympati hos jenta og hennes biologiske foreldre. vi får ikke se alt som er gjort, bare utdrag.

        siden jeg aldri er blitt adoptert, har adoptert eller noen form for utdannelse eller kunnskap føler jeg at jeg har lite å komme med i en adopsjonsdebatt. synes rett og slett at det er vanskelig å definere hva som er rett og ikke.

        denne kommentaren skrev jeg litt for fort med en gang filmen var ferdig, før jeg rakk å summe meg. jeg ser nå at jeg burde formulert meg bedre. etter filmen satt jeg igjen med så mange tanker at det eneste jeg klarte å konkludere med var at jeg følte at jenta ble glemt.

        jeg forstår selvfølgelig at de danske foreldrene bare er mennesker, og at de har prøvd hardt. men scenen ved middagsbordet var drøy. det var nok veldig unaturlig for jenta med filmingen, men jeg følte likevel at de behandlet henne urettferdig. det er jo også helt vanlig, ingen foreldre er perfekte til enhver tid.

        håper jeg klarte å formulere meg litt bedre nå 🙂

        • Jette

          04/10/2017 at 10:40 Svar

          Det meste av Danmark var veldig sinte på «foreldrene». Det som er mest skremmende er at de begge den gangen jobbet med barn og allikevel klarte de ikke å ta vare på de to barn, de adopterte. Masho bodde lenge på barnehjemmet (jeg vet ikke om hun fortsatt bor der) og det siste jeg hørte var at hun var en glad liten jente der – og at «foreldrene» ikke kom veldig ofte. Ikke noe stort savn, tror jeg. Adopsjonen av Masho blev erklært ugyldig, men hvad som videre skjer med jenta må tiden vise.
          Og nei, det var ikke manipulasjon når de filma familjen. Kort tid etter dokumentaren var Kathrine Kjær på tv og hun kunne fortelle om flere ting, vi IKKE så. Kathrine viste ett veldig ærligt bilde av en familie som ikke fungerte i det hele tatt.

  • I believe what you composed|said|published}|I think that what you composed|said|published}|I think that what you composed|said|published}|I think that what you composed|said|published}|Everything composed|said|published}} was actually very reasonable|made a bunch of sense}. However, consider this,} suppose you create a awesome title}?|added a little information?|composed a catchier title?} am not saying your information is not good.|I am not saying your information is not good|I mean,I don’t want to tell you how to run your blog}, however suppose you added {a title|something|a title}} folk’s attention?|to maybe grab a person’s attention?|that makes people desire more?} I mean %BLOG_TITLE% is a little vanilla. You might glance at Yahoo’s home page and note how they create} news headlines to grab people to open the links. You might add a related video or a related picture or two to grab readers interested about what you’ve written. In my opinion, it would make your {posts|blog} a little bit more interesting.

  • karen millen stores in london

    21/05/2013 at 10:12 Svar

    For hottest information you have to pay a visit the web and on internet I found this web page as a finest web page for hottest updates.

  • eduvrrdv3757

    08/06/2013 at 05:27 Svar

    comprar oakley
    r county medical examiner’s office. he would have turned 74 thursday. san antonio police said guajardo was attempting to cross the street but wasn’t walking in a crosswalk when he was struck around 10:15 p.m. carlos velasquez, 19, told police he looked away from the road while driving south on fredericksburg, and when he looked forward, he saw guajardo walking in the street. velasquez said he tried to avoid hitting guajardo but couldn’t stop in time. he was on his way home from school,

  • BSiFTA

    25/07/2013 at 17:38 Svar

    311577 570159Hey, you used to write great, but the last few posts have been kinda boring

  • Como ficar rico

    31/07/2013 at 20:31 Svar

    819745 131575Sweet internet web site , super pattern , really clean and utilize friendly . 83758

  • Trabalho na internet

    31/07/2013 at 20:36 Svar

    764028 87858Hello! I

  • the best mold removal

    08/08/2013 at 18:17 Svar

    762987 725662We offer the very best practical and most applicable solutions. All our Sydney plumbers are experienced and qualified and are able to rapidly assess your issue and discover the very best solution. 590107

  • 664045 345004Spot on with this write-up, I genuinely assume this internet site needs considerably far more consideration. I

  • computer wallpaper

    03/10/2013 at 08:58 Svar

    66995 922410just couldn

  • Turid Oddny Horn

    29/04/2015 at 16:56 Svar

    Jeg er selv adoptivmor og har fortalt det jeg har visst om barnets opprinnelse helt siden han var liten. Nå ønsker han å møte sine biologiske foreldre. I vår enfoldighet trodde vi det skulle bli lett å finne dem ettersom vi har navnene deres og hadde litt om bakgrunnen deres. Blant Manilas 17 millioner hvor av 2 millioner er uregistrert, virker det imidlertid umulig. Jeg skulle ønske adopsjonen hadde vært åpen fra første stund, slik at vi kunne ha hjulpet resten av familien og hatt kontakt med dem under oppveksten. Tenk så godt det hadde vært for familien på Filippinene og visst hvordan sønnen hadde det i Norge, samtidig som han visste hvordan de hadde det. Slik kontakt burde selvsagt gå gjennom adopsjonsformidlerne.

Post a Reply to Ulla Cancel Reply