Eksorsisten snakker om biler

Her om dagen gikk det opp for meg: Exorcisten må være laget av en småbarnsmor eller far som hadde en unge med nattskrekk.

Har dere opplevd nattskrekk før?

Datteren min hadde det aldri, men etter at sønnen min rundet tre har vi flere ganger opplevd at han våkner et par, tre timer etter at han har lagt seg bare for å skrike usammenhengende, tilsynelatende være helt våken, men komplett umulig å få kontakt med.

Jeg er jo ganske lettskremt av meg, så etter tjue minutter med å prøve å opprette kontakt med et barn som har øynene vidåpne og skriker av redsel, men som sparker vilt om mamma eller pappa forsøker å holde rundt ham eller trøste er det rett før jeg ser for meg at den lille Lynet McQueen-pysjkledde kroppen skal begynne å krabbe baklengs opp en trapp mens hodet spinnar 180 grader rundt sin egen akse.

Omtrent så ekkelt føles det å se barnet sitt gjennomgå en episode av nattskrekk.

Istedenfor å rope:

Mirabile dictu! Ego te absolvo!

roper riktignok min lille

Få den tilbake! Få den tilbake! Få tilbake bilen min!

Vi har alle vårt.

Du veit den spidermanbilen du tok fra meg i barnehagen? Den er MIN.

For den som ikke har opplevd nattskrekk er det altså noe som rammer barn stort sett mellom 3 og 12 år. I motsetning til mareritt, der barnet våkner redd, men ønsker trøst og lar seg roe av mamma eller pappa, foregår nattskrekk altså slik at barnet tilsynelatende er våkent, har øynene åpne, gråter, skriker eller hyperventilerer, men bare blir mer redd/forvirret/sint av trøst fra foreldrene.

I virkeligheten er barnet midt mellom to søvnfaser, og når nattskrekken går over vil det legge seg ned og fortsette rolig å sove videre. I motsetning til mareritt vil ikke barna huske noe av det som har skjedd neste morgen. Det er altså ikke for barna dette kalles natt«skrekk», men for oss voksne som er vitne til det.

Hele greia kan vare opptil en halvtime, og mens den instinktive reaksjoner vår er å forsøke å vekke ham og få ham til å snappe ut av det, gjør det visstnok bare at nattskrekken varer enda lenger. Nice.

I følge søvnekspertene kan det hjelpe å la barnet legge seg litt før, og ikke sovne overmett. Å leie inn en katolsk exorsist hjelper kanskje ikke fullt så mye for de fleste.

Så hva kan vi gjøre?

  • I følge ekspertene er det mest grunnleggende er å passe på at vi legger ham tidsnok. Overtrøtte barn har lettere for å oppleve nattskrekk.
  • Sørge for at timen før leggetid er rolig og destressende. (Altså ikke hoppe på trampolina med nabobarna fram til fem minutter før leggetid. Kremt.)
  • Sørge for at kveldsmaten er lett. Barn som spiser tunge måltider rett før leggetid har lettere for å oppleve mareritt eller nattskrekk, så å flytte kveldsmaten til minst en time, halvannen før de skal sove kan hjelpe.
  • Snakke til han med rolig stemme (selv om det i følge ekspertene er mest for at vi selv skal føle at vi gjør noe, siden barnet faktisk ikke engang registrerer at vi er der)
  • Passe på at han ikke skader seg selv . (Ved å krabbe baklengs ned trappa for eksempel..)

Har du opplevd nattskrekk eller mareritt? Hvordan har det artet seg hos dere? Og har du noen tips til ting som kan hjelpe?

 

No Comments
  • Ragnhild Arnesen

    10/06/2013 at 08:56 Svar

    Vi har også en gutt på 3,5 år som har vært plaget en del av nattskrekk. Han våkner opp og skriker, og når vi prøver å trøste han blir han bare enda sintere. Spesielt plaget ble vi på sydenferien i fjor, da han den første uken våknet hver natt og var helt fra seg. Han stilte seg opp i et hjørne av rommet og snerret bare tilbake til oss når vi prøvde å prate til han. Men som du skriver så hjalp det å legge han tidligere og få litt mer normal rutine på dagen.

    Så det betydde at en av oss måtte gå tidlig på rommet og legge han, mens den andre kunne gå på kveldsshow med de to andre ungene våre. Men det hjalp virkelig. En av oss måtte også stå opp tidlig med han og få i han frokost slik man gjør normale dager hjemme.

    Det hender han får det inni mellom enda, men det har avtatt veldig i det siste året. Kanskje for at vi har vært mer obs på det å legge han til mer faste tider, og de gangene man har «skeiet» litt ut så har vi fått det igjen med en skrikende unge midt på natten. Som du også skriver så varer det ca 30 min, men det oppleves jo som flere timer når det står på og man er suptrøtt selv.

    • Susanne Kaluza

      10/06/2013 at 10:18 Svar

      Ja, det høres helt likt ut som oss. Med nydelige, lyse sommerdager og hagen full av nabobarn har det vært så fristende å være «snille» og la han være oppe litt lenger. Men snakk omå skyte seg selv i foten.. Vet jo egentlig det bare er faste rutiner som gjelder når det kommer til små barn og søvn..

  • Lise

    10/06/2013 at 09:30 Svar

    Hahaha, dette var litt ekkelt å lese; godt beskrevet! Ble nesten redd her jeg sitter 😉 Jeg blir nemlig litt redd selv også, og kan og få sånne «tvangstanker» om hva som skal skje. Neste gang kommer jeg til å tenke på dette med baklengsgåing i trappa og snurrende hode, takk for den liksom! 😉

    • Susanne Kaluza

      10/06/2013 at 10:16 Svar

      Unnskyld! 😀 Jeg vet hvor lett det er å skremme seg selv når det er mørkt. Under siste nattskrekk episode for en ukes tid siden måtte jeg skikkelig konse for å ikke tenke på Exorsisten og gjøre meg selv vettskremt unødig 😉

  • Jona ( Mammalivet i Berlin)

    10/06/2013 at 10:45 Svar

    Jepp dette høres velkjent ut. I fjor sommer slet vi en del med dette. Før vi fant ut av hva det var, så gjorde vi masse dumme ting som å gå på kjøkkenet med en hylende unge og tilby et vannglass. hehe… du kan vel tenke deg at det glasset fløy rett i veggen. Og ungen spratt og gjemte seg under bordet og knurret til oss om vi forsøkte å snakke til henne.

    Nå pleier vi egentlig bare å gå inn på soverommet når det begynner, prøve én gang å se om det kanskje er mareritt og trøste, men hvis vi ikke får kontakt, så bare sitter vi der ved siden av senga og venter og passer på.
    Jeg skjønner godt at du syns det er skummelt. Jeg tar ofte med meg laptopen og distraherer meg selv med litt tv eller lesing slik at jeg ikke friker helt ut av hylingen og sparkingen i senga :/

    For oss så hjalp det kjempemye å ikke legge barnet overtrøtt, og så å snakke om dagen på sengekanten. Gå igjennom dagens hendelser og bearvbeide litt i våken tilstand, så slipper den unge hjernen å bli overaktiv om natten 🙂

    • Susanne Kaluza

      11/06/2013 at 08:28 Svar

      Hahaha,gi vann er ikke tidenes idé nei. Har prøvd det en gang jeg og!

      Men å snakke om dagen på sengekanten er en fin tradisjon:-)

  • Hanna

    10/06/2013 at 11:04 Svar

    I all verden! Jeg får gåsehud av å bare lese om det! Vi har heldigvis ikke opplevd noe slikt (og håper vi slipper — jeg kommer til å få mareritt selv også!), men har hatt noen kvelder med mareritt. Da roer hun seg med én gang vi kommer inn, og sovner uten problemer igjen. Husker selv at jeg ofte hadde mareritt, og at jeg gruet meg til å sove igjen fordi det var så skummelt :/

    • Susanne Kaluza

      11/06/2013 at 08:29 Svar

      Datteren min har heller ikke opplevd nattskrekk noen gang, så krysser fingrene for at dere slipper unna:-)

  • Mandagsmor

    10/06/2013 at 11:26 Svar

    Å ja! Dette var kjente saker. Begge de to minste hadde en periode da de var mellom 4 og 6 med nattskrekk. Sammenlikningen med skrekkfilmen er jo betagende, – for jeg var skrekkslagen første gangen det skjedde! Hvis ungens hode hadde dreid rundt 360 grader hadde jeg sikkert glatt akseptert det som en del av «seansen»! 🙂

    • Susanne Kaluza

      11/06/2013 at 08:30 Svar

      Akkurat det jeg tenker og! Kanskje det faktisk er fra slike episoder tidligere tiders tanker om at barn kan bli «besatt» kommer fra?

  • Anette

    10/06/2013 at 12:12 Svar

    For jenta vår startet det når hun var 2,5, hadde nettopp flyttet, byttet barnehage og skulle snart bli storesøster. Jeg tenkte instinktivt at det var alle endringene i livet hennes som første til natteskrekk og var ganske bekymret. Heldigvis snakkket jeg med en venninne som er barnapsykolog og hun sa at natteskrekk veldig sjelden er emosjonelt betinget, men at det nok hadde med søvn og gjøre. Og riktig nok, etter å ha gjeninnført dagsøvnen til lille trollet ble «anfallene» mye sjeldnere. Nå er hun nesten 4 og de få gangene hun har hatt natteskrekk det siste året har det alltid vært når hun har sovet lite og blitt lagt for sent. For meg var det en stor trøst å vite at det ikke var alt stresset vi hadde påført henne og at vi faktisk kunne gjøre noe for å forhindre det.

    • Susanne Kaluza

      11/06/2013 at 08:32 Svar

      Ja, søvn virker å være nøkkelen her og. Må bare bli være bevisst på å overholde leggetida for minstemann, også når vi har ferie 🙂

  • Katharina

    11/06/2013 at 11:01 Svar

    Hehe…veldig kjent sak. Vår jente på 4,5 opplever dette nesten hver natt. Eller, det er vi som opplever det, ikke hun 😉 Veldig ekkelt, og god sammenligningen med eksorsisten! Vi prøver lage det litt trygt/behagelig rundt henne når det skjer. Og jeg føler det hjelper litt å snakke litt trøstende (men mulig det hjelper mest på meg 😉 Hadde lenge dårlig samvittighet og trodde hun hadde opplevd noe fælt i løpet av dagen som gjorde at hun reagerte slik om natten, hjelper å opplyse seg selv, gitt. Det komiske at storesøster har noen `motsatte´ episoder; hun kan tilsynelatende våkne (hun er ikke våken) sette seg opp i senga og bare le. Lenge.. Det er nesten like skremmende, hun stirrer tomt for seg og får latterkrampe…

  • Karen

    11/06/2013 at 14:39 Svar

    Jepp, har hatt det her også, men i mye tidligere alder. Lille frøkna var bare så vidt fyllt året når hunplutselig begynte å skrike med vidåpne øyne, noen timer etter leggetid.
    Reaksjonen min var så klart å løfte den hylende klumpen ut av senga og prøve å trøste. Men hun slo vilt rundt seg og jeg klarte ikke å holde henne…
    Jeg husker det som en hjelpeløs tilstand, og jeg trodde en stund at hun var sint på meg. Det var helsestasjonen som gjorde meg oppmerksom på dette fenomenet med nattskrekk, og anbefalte oss å endre kveldsrutinene.
    For oss hjalp det å slå av tv, og ha en rolig time med Singsang kort eller bildebøker før legging. Det var faktisk endring på første kvelden 🙂

  • Storebror hadde et par episoder når han var rundt 3 år. Men det som funket best for å roe han var at jeg bærte den skrikende og redde lille gutten inn i vår seng og lot han få kjenne lukten av mamma og pappa. Da roet han seg. Også legge han tilbake når han sovnet godt igjen.

  • KristinB

    16/06/2013 at 07:03 Svar

    Dette skulle jeg gjerne visst for 10 år siden, da hadde vi samme greia med en av guttene her hjemme. Det rimer fullstendig med det faktum at han helt sikkert fikk for lite søvn…huff, hadde jeg bare skjønt det da det sto på!

    Heldigvis var det ikke så ofte det skjedde, ellers hadde vi nok søkt profesjonell hjelp, men husker at det var grusomt mens det sto på. Spesielt var jeg engstelig for at det skyldtes vonde opplevelser i barnehagen som jeg ikke fikk vite om…

    At du skriver om det er helt sikkert til hjelp for noen i dag, Susanne!

  • Silje iller

    24/06/2013 at 12:37 Svar

    Vi opplever noe veldig lignende hver gang datteren vår sovner i vognen eller bilen på vei hjem og vi tar henne opp for å legge henne i sengen når vi er hjemme. Det virker ikke som hun er våken, men hun skriker og sparker og slår rundt seg. Vi må bare legge henne ned og vente i 5 – 10 minutter og da sover hun søtt videre. Skikkelig skumle greier.

    • Silje Tiller

      24/06/2013 at 12:43 Svar

      Datteren vår er forresten 2 år og 3 mnd og dette har foregått i ca 4 mnd.

  • Ida

    07/08/2013 at 14:28 Svar

    Veldig bra beskrivelse, jeg har akkurat den samme følelsen selv når det pågår! Har en datter på 4 som har hatt jevnlige anfall siden hun var ca 2 1/2. Jeg lurer veldig på hva årsaken(e) er og hva som evt. kan hjelpe. Siden vi har hatt utfordringer med søvn mer eller mindre siden hun ble født, har vi også vært veeeeldig nøye med leggerutiner, men det kan selvfølgelig være vanskelig alltid å skjønne når «sovetoget» går. Det merkelige er at hun sjelden/aldri har slike anfall i ferier. Nå er det tilbake i barnehagen, og vips er de tilbake igjen. Hun skriker seg som regel våken etter hvert og kan ofte har flere anfall på en kveld. Basert på mine erfaringer mener jeg at dette også kan være stress- og emosjonelt relatert. Jeg har prøvd homeopati-medisin på henne, og det virker ganske bra i perioder.

  • Monica jensen

    13/01/2016 at 20:03 Svar

    Har ei på 3,5 som har hatt det siden hun ble 2 år ca. Det jeg har erfart er at det kommer når hun er veldig sliten. Enten perioder
    Med sykdom og feber.. (Anfallene kommer gjerne 2 dager før ho blir syk), perioder med lite søvn(ho har aldri likt å sove verken dag eller natt), eller når ho er veldig sliten og overstimulert (mye som skjer eller en dag i bhg uten brillene på seg).
    Som de andre har sagt, legge i tide.. Anfall kommer sjeldent her kvelden ho er lenge oppe, men gjerne neste kveld da grunnet søvnmangel. Ferier er det lite anfall (tror ikke ho blir like sliten av å være hjemme) men ofte travle perioder. Her hjelper trøst overhodet ikke. I starten forsøkte vi vekking når vi ikke visste hva dette var. Noe som resulterte i at det gjerne kom anfall hele natta. Beste råd er å sitte litt på avstand og kun gripe inn om det er fare for de slår seg. Har nå fått nr 2 og er veldig spent på om vi får samme problemet der.

Post a Comment