Ukas helgetips: Sand, vann og tang

Enkle leker som å kaste steiner i vannet var stor stas.

Sol, sand og vann. Det er ikke så mye mer enn det små og store trenger for å ha en fin dag!

Denne helga er mange reist på hytta, men det er ingen grunn til å sture selv om du er igjen i byen. Yr.no lover sol helt til sent på lørdag og deilige timer med sjø og sand er bare en kort utflukt unna sentrum.

Forrige søndag pakket vi en piknikkurv og dro ut på Huk. Så tilbrakte vi noen late timer med grave i sanda, kjenne sola i ansiktet, lete etter skatter i fjære og kjenne bølgene skylle over tærne.

Vi så folk som badet, men selv holdt det lenge å vasse i det foreløpig kalde vannet.

Med oss i pikninkkurven hadde vi brød, ost, en god chutney vi fant på Bondens Marked, kniv til å skjære med og litt frukt. I tillegg hadde jeg pakket et stort teppe å sitte på, et par papptallerkner, vannflasker og noen enkle leker: dobbelt sett bøtte og spade, såpebobler og en ball.

Datteren min har laget kunst av skatter hun fant i fjæra.

Så tidlig i sesongen er det ennå god plass på parkeringsplassen (i motsetning til etter arbeidstid en solskinnsdag i juli) og barna syntes det var kjempegøy å sparklesykle ned til stranda, uten å måtte tenke på biler. Andre familier hadde tatt med sykler og jogget bak førskolebarn som tråkket vaklende, men stolte av gårde uten støttehjul.

Summer in the city!

Det fine med Huk er at du har både fin sandstrand, gressletter å sitte på pluss svaberg og omårdet er så stort at det er nok plass til alle. Kioskene som selger vårruller, pølser, drikkevarer og is er også åpne for sesongen. Når jeg myste med øynene mot barna som satt barbent i sola og spiste kroneis, mens seilbåter gled forbi ute i fjorden føltes det som sommeren 2013 allerede hadde ankommet.

Hva er ditt yndligssted å dra på utflukt med familien? Vet du om andre fine pikniksteder, enten i Oslo eller der du bor? Del gjerne tipsene i kommentarfeltet!

Venner, strand, vann og sol er oppskriften på en magisk dag for de små.

0

Kathrine Sørland -Supermamma?

Hva skal til for å være en «supermamma»? Innebærer det at man må bake cupcakes til dugnaden og ha prikkfritt hus kombinert med spennende jobb og kort barnehagedag? Hva er fasiten på en god mor i dag? Finnes den? Dette er spørsmål jeg tror alle som har barn har spurt seg en eller annen gang.

Vil jeg være som min egen mamma? Eller mormor? Hva vil jeg gjøre likt? Hva vil jeg gjøre annerledes? Hva ser jeg andre foreldre få til som jeg ikke gjør selv? Hvilke områder er jeg sterk på og hva gir meg dårlig samvittighet?

Dette er også utgangspunktet for Kathrine Sørlands nye dokumentar «Supermamma».

Kathrine sier hun lurer på om hun er altfor slapp som mor for sønnen Leon. Foto: Supermamma

I introen sier Kathrine:

«Jeg sliter med å være den mammaen jeg vil være.» mens TV-kameraet sveiper over sønnen hennes Leon (4) som begynner å gråte over fiskemiddagen sin og istedet går bort til fryseren og henter seg en is.

«Er jeg en dårlig mor?» spør Kathrine og beskriver hvordan hun dras mellom ønsket om å ha fokus på karrieren som programleder og modell og å tilbringe mer tid med sønnen. Når hun først er sammen med sønnen blir det «mye gaver og kos» innrømmer hun og forteller at hun drømte om å være en «kul mor» da hun ventet barn.  «Selvfølgelig vil jeg være den perfekte mammaen. Men hva er perfekt?»

Dermed drar hun ut og møter foreldre som har valgt helt forskjellige innfallsvinkler i samlivet med barna. Dentinista Hanne Kaland som er hjemmeværende med tre barn, baker alt brødet selv og ikke har reist bort for å ha egentid med mannen på over 9 år.

«Når jeg skal ha hyggetid med Leon merker jeg at det er veldig lett å ta telefonen min og sitte i nærheten av Leon mens jeg svarer på mail» innrømmer Kathrine i programmet.

I tillegg møter Kathrine en familie som lever i pakt med naturen på en gård og sier de oppdrar barna på «vikingvis». Det betyr visst fokus på selvstendighet, men uten leggetid og rutiner for lekser, pluss brenning av leker på bål (!) når barna ikke har oppført seg. Hun møter Viktoria som spiller fiolin 1,5 timer hver kveld, en alenemor til tre alvorlig syke barn pluss en trebarnsmor som jobber mellom 12 og 15 timer hver dag og har over 100 reisedager utenlands i året. («For at jeg skal være den beste utgaven av meg selv må jeg også leve ut drømmen min.»)

Journalisten i meg klør etter å få vite mer om familiene og stille mer kritiske oppfølgingsspørsmål. Det blir relativt korte snutter på hver familie og lite muligheter for å pirke i idyllen.

Burde hun sette mer grenser? Lære Leon å spille piano? Være mer hjemme? Kathrine Sørland leter etter svar i et nytt program som går på TLC i kveld.

Samtidig er familiene hun møter fascinerende, og Kathrine søt, åpen og befriende lite selvhøytidelig der hun åpner opp om egne utfordringer som mor. Vi får blant annet være med henne på veiledningssamtale hos en pedagog som holder kurs for foreldre der Kathrine sier:

«Ok. Så gir jeg han noe godt hver gang han spiser den fisken da. Det driter jeg i så lenge han spiser fisk.»

«Supermamma» går altså på TLC i kveld klokka 21. og er blitt en personlig, men underholdende dokumentar om ulike måter å være en (god?) mor på.

Hva synes du er kjennetegnene på en «supermamma» Hva slags mamma ønsker du å være selv? Og hvordan synes du selv du matcher opp mot idealbildet? Og hva synes du om «Supermamma»-prosjektet til Kathrine Sørland?

 

0

Hva er pappa redd for da?

Jeg liker når barnebøker setter i gang tanker og dialog med barna. Hos oss har vi lest «Når prinser blir hjemme» av Per Gustavsson hyppig i det siste.

Det er en humoristisk, men fin svensk billedbok om en prins som er redd for røvere. Men når han finner røvere på slottet viser det seg at de gjemmer seg for en forferdelig svartdrage. Svartdragen ligger imidlertid under senga og skjelver av skrekk fordi den har sett en Oglironk. Og Oglironken? Han hopper engstelig unna prinsens lille hamster.

Med morsomme bilder og knappe tekster viser boka oss at alle er redd for noe, og ga meg en gylden anledning til å snakke med barna om hva de er redde for.

Lillebror var redd for ulver. 5-åringen var redd for at Ola i barnehagen skulle dytte henne når de lekte ute.

– Hva tror du Ola er redd for, da? spurte jeg.

Hun tenkte seg om.

– Ola er redd for at Mina skal si han ikke får være med å leke. Og Mina er redd for å sove uten mammaen og pappaen sin!

Selv tøffe røvere og ildsprutende drager er redd for ..oglironker!

Her i huset er pappa redd for at barna skal falle og slå seg når de sparkesyklere fortere enn vinden i nedoverbakkene hjem fra barnehagen.

Jeg fortalte at jeg er redd for å sove alene når det er mørkt. (Oppvekst i en knirkete, gammel enebolig har satt sine spor. Etter at jeg ble tungt traumatisert av den scenen der vampyren går opp den skumle trappa i Brødrene Dahl turte jeg aldri igjen gå på do alene i andre etasje når familien var samlet i stua i første. Vurderte seriøst å tisse i vasken om ikke noen kunne følge meg.)

Og ulver? De er redde for at mennesker skal skyte dem.

Hva er du redd for? Og er barna dine redd for det samme? Hvordan snakker du med barna om redsel for tissemaur, gå på do hos andre, mørket, store barn eller andre ting som plager dem?

[subscribe2]

Hjælp! Et hamster!

0

Hvordan få til en hyggelig middag med barn?

Middagen har stått og putret på komfyren en halvtimes tid nå. Bordet er dekket. Telysene er tent. Alt ligger til rette for en hyggelig familiemiddag. Eller?

– ÆSJ! Hva er DET?

– Spinatsuppe. Du har spist det før. Da syntes du det var kjempegodt.

– Men jeg liker det ikke NÅ. Kan jeg få pasta?

– Nei. I dag er det spinatsuppe til middag. Og brød. Og hardkokt egg. Og sprøstekt spekeskinke.

– Uææææææhhhh! Da VIL jeg ikke spise.

Pust inn. Pust ut. Storesøster lar seg etterhvert overtale til å smake på suppa, og konstaterer til sin store overraskelse at det smakte …godt! Hvem skulle trodd det? I mens nekter lillebror å vaske hendene.

– Ikke skitten! sier han og holder opp tykke, små hender dekket av tusjstreker og søle fra sandkassa.

Det var da slik familiemiddagene alltid så ut da jeg var liten?

Han løper inn på rommet, og kommer først fram etter at pappa  og han har inngått et kompromiss om å  tørke vekk skitten med en våt klut. Lillebror liker heldigvis all mat og gafler ivrig i seg suppa, helt til..

-Uæææææhh! Søl på buksa!

Han sklir så ulykkelig som bare en 3-åring kan bli ned fra Tripp Trapp stolen og legger seg som en trist hundevalp under spisebordet og uler.

Mestringssvikt er ikke 3-åringens favorittting. Suppe tørkes, serviett festes i halsen.  I mens erklærer storesøster at hun er mett og spør om å få gå fram bordet.

Jeg tar en skje av den nå kalde suppa mi og tenker: Familiemiddager ser da aldri slik ut på film? Hva skjedde med mor, far og barn som sitter rundt et bord, nyter maten og konverserer hyggelig om dagen som har vært?

Eller var det slik…?

Først og fremst: Er det så viktig å spise middag sammen da? Kan ikke barna bare få pasta og pølse først og så lager de voksne en ordentlig middag etter at de små har sovnet? Som en fredagsdate en gang i blant er dette sikkert en romantisk og lettvint løsning, men det er viktig for meg at vi spiser minst et daglig måltid sammen som en familie.

Felles familiemiddager står for alt jeg vil lære barna mine. Jeg er glad i mat og vil vise dem hvordan middagene deres blir til og hvor mye god og variert mat som finnes. Jeg vil lære dem at mat er noe å glede seg over, at å spise er noe hyggelig. Jeg er glad i samtaler og synes det er viktig at familien som helhet får høre om det som engasjerer de andre familiemedlemmene her og nå, enten det er noe gøy som skjedde på jobben til pappa i dag eller at barna har begynt å øve 17-mai sanger til toget i barnehagen.

Gode minner! Pappa, søsteren min, mormor og jeg hjemme i Drammen i 1984.

En undersøkelse av 50 skolebarn i Amerika slo fast at stikk i strid med hva foreldrene trodde var det hverken fancy bursdagsfester eller turen til Disneyland barna husket best: Det var familietradisjonene generelt og familiemåltidene spesielt. Helgefrokostene. Hverdagsmiddagene. Tida da foreldre og barn satte seg ned sammen, slappet av og hadde fokus på hverandre.

Så hvordan få til hyggelige familiemiddager? Det viktigste er å senke forventningene. Ja, idealbildet av en familie som sitter pent og spiser og kommenterer hvor god maten er og forteller artige anekdoter fra dagen sin er fortsatt mulig. Om en ti, femten års tid.

I mens handler det, som alle andre områder av foreldrerollen, om å lære barna hvordan en hyggelig middag ser ut. Skritt for skritt.

Det betyr at en middag der alle har sittet sammen og pratet i fem eller toppen ti minutter uten dramatiske følelsesutbrudd regnes som en suksess. Det betyr å ikke fokusere på alle tingene de ikke gjør «albuene bort fra bordet!», «tygg med munnen lukket», men heller på å skape en god stemning: «Så hyggelig at du synes det hardkokte egget var godt. Liker du det best med salt eller uten?»

Og å ikke skape et tredjegradsforhør ved å stille det samme mekaniske spørsmålet»Hva har du gjort i barnehagen i dag?» men heller invitere til samtale ved å fortelle noe fra vår egen dag, og så stille oppfølgingsspørsmålene: «Hvorfor det?»,»Med hvem?», «Hvordan skjedde det?», «Hva gjorde dere etterpå?» når de begynner å åpne seg.

Mål for barn under 3: Spise maten selv. Men ikke nødvendigvis spise opp.

Jeg kan ikke forvente barna at barna både vasker hendene selv, kommer og setter seg pent, kommenterer at maten ser god ut, spiser pent, tygger med munnen lukket, forteller raust om dagen de har hatt og stiller interesserte spørsmål til oss andre, tørker seg rundt munnen om de søler, blir sittende til alle har spist opp, sier pent takk for maten og hjelper til med å rydde av bordet, -samtidig. Ikke mens de fortsatt går i barnehagen i alle fall.

Men jeg kan forvente noe:

  • Selv lillebror er klar over at han alltid må vaske hendene før han spiser. Der mukker jeg aldri.
  • For storesøster har vi fokus på at vi skal forsøke å si noe fint om maten når vi setter oss ved bordet. Synes vi ikke det ser godt ut trenger vi ikke si det. Det viktige er å sette pris på arbeidet en annen i familien har gjort ved å lage i stand et hyggelig måltid. Så er det ingen som må spise mat man synes er vond. Det er alltid noe på bordet man liker.
  • Rumpa skal være på stolen når vi spiser. Ikke under bordet. Ikke på fanget til mamma. Ikke i ansiktet til søstera di.
  • Alle skal takke for maten når de er ferdige

Så fokuserer vi på nye ferdigheter etterhvert.

Det jeg ikke har fokus på er:

  • Å spise opp maten.
  • At barna skal sitte ved bordet til alle har spist. Barn er ofte ferdig spist på ti minutter. Vi voksne liker å sitte i en halvtime og gjerne enda lenger hvis vi har gjester. Å få en treåring til å sitte i ro i ti minutter er en god nok prestasjon i seg selv.

Og det jeg har som mål at vi skal bli bedre på etterhvert er:

  • At alle skal hjelpe til å rydde av bordet når vi er ferdige.Selv treåringen klarer fint å sette tallerkenen sin i oppvaskkummen.

Får du til å lage hyggelige måltider med familien? Hvor ofte? Hvilke bordskikk-regler har du lagt vekt på og hvilke har du droppa?

 

 

 

0

Her er brøda mine!

Hohohoho! Petter Northug har sitt eget brød. Kaptein Sabeltann har sitt eget brød. Og straks kan du jammen finne mine brød i butikkhyllene også!

Er ikke innpakningen blitt fin?

Idéen tok form mens jeg jobbet med matpakkeboka. Da smurte jeg meg gjennom kilometervis med brød og fant at jeg syntes mye var både dyrt (over 30 kroner for et helt vanlig brød?!) og dårlig.

I familien min kan vi kjapt spise oss gjennom et par brød om dagen, og jeg hadde lyst på et ordentlig grovt brød som var «fint» nok til at barna likte det (noe som enkelt og greit betyr ingen hele, mystiske korn), med mindre av kjipe ting som fett, sukker og salt og mer av bra ting som fiber.

Etter masse møtevirksomhet og jobbing med ernæringseksperter, bakere, Rimi-sjefer og designere, er brødet nå i produksjon hos Norgesbakeriene og kommer i brødhyllene på Rimi og Ica i morgen! Gøy!

Tester, smaker og vurderer brød sammen med fagfolk fra Norgersbakeriene, Ica og Rimi.

Brødet heter «Niste!» og jammen fikk vi ikke puttet inn Omega3 inn i det også. D-vitaminer er noe nordmenn generelt -og barn spesielt- lett får for lite av i dette solfattige-landet vårt, så her er mitt lille bidrag for å hjelpe på det. I tillegg er det selvsagt ekstra grovt, med fire kaker på brødskalaen.

Første runde Kaluza-brød bakes i natt, og står ferske og sprø og venter i butikkhyllene mandag morgen. Jeg er helt utrolig overveldet og tenker det blir litt absurd og veldig gøy å tusle ned på Rimi mandag morgen og kjøpe med meg mitt eget brød fra butikken.

Om du ser brødet mitt i butikken der du bor eller smører noe mat med det hjemme hadde det vært veldig gøy å sett! Knips gjerne et bilde og tagg med #kaluzabrødInstagram eller send det til meg på på susannekaluza(at)gmail.com Som takk trekker jeg ut to vinnere, som får en signert utgaver av boka mi i posten 🙂

Lurer på hva barna vil si når det plutselig er bilde av mamma på brødet?

 

0

Ukas helgetips: Gøy på landet

Da jeg var liten og dro på besøk til Tante Mette som bodde i Oslo trodde jeg hele Oslo var som Frogner. Bygårder (jeg kalte dem blokker) i mur, brede gater og masse biler overalt.

Etter at jeg flyttet hit selv for over 11 år siden oppdaget jeg at det fine med Oslo er at den gir rom for både småbyfølelse, storbyfølelse og natur i en og samme pakke.Som å tusle en tur i kveldssola ut på Bygdøy, som jeg gjorde med en venninne denne uka.

Til helga står gøy-på-landet-følelsen i sentrum. Da er det nemlig kuslipp på Bygdø Kongsgård. Nøyaktig klokka 12 åpnes fjøset og kuene får slippe ut på sommerbeite. Familiedagen var imidlertid helt fra 11-16, og barna kan blant annet få hoppe i høyet, bli med på melking av kuene (klokka 15), sette poteter eller ri en tur på ponni mens de voksne kjøper digg lokalprodusert mat på det økologisk gårdsmarked.

Hoho! Gress! Sol! Lykke!

Familiedagen koster 50 kroner for voksne og 25 for barn.

Båtene er også begynt å gå fra Rådhusbrygga og  ut til Bygdøy igjen for sommersesongen (gå av på Dronningen så er det bare en kort tusletur til kongsgården), Yr melder strålende sol og (nesten) sommertemperaturer til helgen, så dette bør bli bra! Kanskje kombinert med en piknik i strandkanten på Huk?

Hva er deres planer for helgen?

 

 

0

Stillhet i orkanens øye

Da Heidi Klum hadde fått datteren Lou sendte hun ut et av de fineste familiebildene jeg har sett. Grunnen til at jeg falt sånn for dette bildet er at det viser hvordan selv ikke en supermodell med masse tid og penger å bruke på en proff fotograf får alle barna sine til å smile og se i kamera.

Kaos og kjærlighet. Som for oss alle.

Minner om mine egne familiebilder der det meste jeg kan håpe på ofte er så så normal ut som mulig ut mens én hånd røsker meg i håret og en annen stikker fingeren interessert inn i neseboret mitt.

Hvor ofte får du tatt bilder av hele familien sammen? (Jeg tror jeg har tre eller fire totalt på tre år..) Og hvilket familiebilde er du mest fornøyd med selv? Har du noen triks å dele for å ta fine bilder med barn?

 

0

Lure shoppingkupp på leker på nett

-Hva? Skal barna i bursdag på i morgen?! Hvorfor har jeg ikke fått med meg.. -aha! er det kanskje det den invitasjonen som henger på kjøleskapet godt dekket av barnetegninger, handlelister og strømregninger forsøker å fortelle meg?!

Tenk fort. Rekker jeg haste ned på Oslo City før de stenger for kvelden? Eller må den stolte treåring få en gave som lar seg kjøpe på -Shell-stasjonen eller Deli De Luca? Kanskje ønsker hun seg en bilvask? Eller nye sokker fra Pierre Robert?

Med to barn i barnehage er det ikke til å komme bortfra at det blir mye barnebursdager i helgene. Med rundt tjue barn på den ene avdeling og tjue på den andre kan vi teoretisk sett feire bursdager hver helg i 40 uker. Sleng på kusiner, fettere og venners barn og behovet for å ha forhåndskjøpte bursdaggaver liggende i huset blir åpenbart.

Selv liker jeg å handle inn ekstra-gaver når jeg er på ferie og finner noe fint og ikke så dyrt til mine egne barn.
Slager i år har vært magiske tusjer jeg kjøpte fem bunker av da jeg var på Hamleys før jul. (Fra Hamleys koster det nemlig absurde 400 kroner å shippe til Norge, men jeg har hørt de åpner sin første butikk i Norge til sommeren. Hurra!)

Ellers er jeg fan av å kjøpe små, populære leker på nettet. For lette ting kommer sjelden portoen på over 30 kroner og lekene koster gjerne så lite at det er enkelt å holde seg under 200 kroners grensa slik at pakken unngår toll. Sist, men ikke minst, er det ofte halv pris på merkeleker sammenliknet med i Norge.

Kjøper jeg til egne barn handler jeg både brukt og nytt, men skal det være bursdaggaver til andre krysser jeg av for «new».

Var det noen flere enn meg som lekte med disse i barndommen?

Her er noen kupp jeg har gjort i det siste:

  • Sylvanian Families: Kalles Calico Critters i noen land, så kan være nyttig å søke på begge navnene. Barna har lenge moret seg med å leke med min gamle kaninfamilie når de har vært hos mormor og Opa, og nå har de begynt å ønske seg ting til disse dyrene selv.

Hohoho. Min gode, gamle My First Barbie har fått ny vårgarderobe!

Til og med havfrueprinsessen Ariel fikk seg ny Mad Men inspirert styling!

    • Lego friends:Dette er blitt sjukt populært blant førskole og skolebarn. Desverre er det så populært at det før jul var utsolgt i butikkene. Da kommer Ebay atter til unnsetning!

      Først bygge..

      Her finnes det både enkelt sett, en bunke rimelige sett («lots»), hauger med legoklosser og -veldig populært her hjemme- sett med masse forskjellige Lego Friends figurer i en pakke.

..så leke!

Hva pleier du å gi bort i bursdagsgave? Har du noe system for gavekjøp? Og har du forsøkt å kjøpe leker på nettet? Var du fornøyd?

Alt hva folk får seg til å lage!

0

Jenter må lene seg mer frem

Med Julie Lødrup, Kristin Clemet og Heidi Nordby Lunde på Jentekonferansen, -om kvinner, gründerliv og ledelse.

For en stund siden deltok jeg i panelet på en spennende debatt om kvinners valgmuligheter som gründere, sammen Kristin Clemet, Heidi Nordby Lunde og  Julie Lødrup i Manifest Analyse. Der tipset jeg blant annet tilhørerne -som var unge engasjerte politikerspirer- om boka «Lean In» av Sheryl Sandberg. Har du hørt om henne?

Sheryl Sandberg er Mark Zuckerbergs nestkommanderende i Facebook og den første kvinnen med styreplass gigantselskapet. I 2012 kåret Time Magazine henne til en av verdens mest mektige personer. Sheryl er 43 år og mor til to barn. Nå har hun altså skrevet den bestselgende boka «Lean In» som handler om hva som hindrer flere kvinner fra å få en lederjobb.

For det er ingen tvil om at det er få kvinner som Sheryl. 96 prosent av amerikas 500 største selskaper, rangert av bladet Fortune, er ledet av menn. 83 prosent av styremedlemmene er menn. Dette til tross for at kvinner har vært i flertall blant universitetsstudentene de siste tre ti årene. Noe stopper altså opp. I Norge er 21 prosent av professorer kvinner. 

Kan det være at kvinner velger å ha en lavere jobb? For 10 år siden hadde New York Times en stor artikkel kalt «The Opt Out-Revolution» som handlet om hvordan kvinner med god utdannelse valgte å bli hjemmeværende. Bakgrunnen var at bare 38 prosent av de kvinnelige avgangselevene ved Harvard var i full jobb ti og tjue år etterpå. Var det en trend at kvinner «opted out» av karrieren? I dag gjør forfatteren av artikkelen retrett:

«I retrospekt ser jeg at jeg tok feil når jeg skrev «The Opt Out Revolution» Jeg blandet sammen det å bli trukket mot hjemmet, mot det å bli skjøvet ut av arbeidslivet», skriver hun på Huffington Post.

«Den perfekte mor er fortsatt en som er tilstedeværende for barna sine. Mens den perfekte arbeider er en som er tilstedeværende på jobben.»

Sheryl er mamma til to barn og argumenterer i boka også for at menn må «lene seg mer inn» i familierollen.

Essensen? Alle valg tas i en kontekst. Vi kvinner føler vi står fritt til å «velge» den løsingen som er best for oss og familien vår. Men vi er begrenset til av velge mellom de reelle alternativene foran oss. Bare en spennende og givende jobb som lar seg kombinere med å ha et liv utenom har en sjanse når de store valgene for familien skal tas.

Og det er her Sheryl Sandberg mener at kvinner må være mer aktive selv. Vi må «lene oss mer fram». I boka si argumenterer hun for at det kvinner selv kan gjøre -her og nå- er å fjerne alle de mentale sperrene som hindrer oss fra å ta et nytt og spennende skritt fremover på jobben. Hun skriver at kvinner sjelden tar ett valg om å nedprioritere jobben. Det er heller alle de små valgene som tas underveis:

En jurist velger kanskje en jobb i staten fremfor i et fremadstormende selskap fordi hun tenker det der vil bli vanskelig å kombinere jobb og familieliv.  En lærer sier kanskje nei til å ta på seg ansvar for et nytt pedagogisk utviklingsprosjekt på skolen. En selger dropper kanskje å søke på den ledige lederjobben fordi hun ikke er helt sikker på om hun er kvalifisert.

Mange har kritisert Sheryl for at hennes råd har lite relevans for andre kvinner fordi hun selv er så rik og vellykket som Mark Zuckerbergs nestkommanderende i Facebook. Gloria Steinem påpeker at det bare er for en kvinne det å ha lykkes med noe gjøre deg mindre relevant for å gi andre råd om samme tema..

Sheryl har allerede fått kritikk for at hun tilsynelatende lemper ansvaret for kvinners fravær i lederjobber over på dem selv, og ber oss oppføre oss mer som menn.

Sandberg sier dette ikke er poenget hennes, og får støtte av feministdronning Gloria Steinem.

» Alle grupper av mennesker som har blitt fortalt at de er tiltenkt en begrenset rolle internaliserer den rollen. Vi må både slåss mot de strukturelle begrensningene og mot dem i hodet vårt», sier Steinem til nyhetsmagasinet Time.

Et eksempel Sheryl kommer tilbake til i boka: Jenter som tar ansvar blir fort kalt «sjefete», men hvor ofte hører du det bli brukt negativt om en gutt? Oppdrar vi jentebarna våre til å legge mer bånd på seg selv?

I 2003 gjorde Colombia Business School et eksperiment. De ba studentene vurdere et forretningscase ved navn Heidi Rozen, som gjorde suksess i finansmiljøet ved å bruke sin utadvendte personlighet og utstrakte personlige og profesjonelle kontaktnett, som inkluderte noen av de mektigste topplederne på feltet. Hva synes du om Heidi? Og hva ville du synes om navnet ble byttet ut med Howard?

I eksperimentet fikk halvparten av studentene Heidis historie, resten Howards. De vurderte begge som like kompetente, men Heidi ble sett på som selvsentrert og «ikke en type menneske du har lyst til å jobbe for eller med.»

Sheryl har laget en nettside der hun blant annet deler inspirerende historier fra kvinner, alt fra frisører til toppledere. Hun sier målet er at vi ikke vil ha «kvinnelige ledere» i fremtiden. Bare ledere.

Hvordan ville du vurdert «Heidi» og «Howard»? Tror du kvinner har større mentale sperrer enn menn mot å ta en jobb med større ansvar? Hva tror du kan gjøres for å lokke flere kvinner til å si ja til flere utfordringer på jobben? Og synes du det er et mål i det hele tatt?

PS: Under ser du en tale Sheryl holdt for avgangselever ved Barnard College i 2011. Klippet er sett over 140 000 ganger så langt. Det er litt langt (19 minutter), men veldig underholdende og inspirerende. Anbefales!

0