Ukas helgetips: Dans i skogen

Til helgen kan barna oppleve en spennende, undrende og morsom danseforestilling på Sagene Samfunnshus. Forestillingen er laget av Beret Stølen, som er utdannet danser og dansepedagog, og har jobbet mye med dans og barn, gjennom i barnehage og undervisning.

Beret Stølen underholder barna på Sagene Samfunnshus på lørdag.

Dette er første gang Beret setter opp et stykke helt alene, og denne gang har hun gjort alt sammen selv: Sydd kostymer og kulisser, mikset og konvertert lydfiler, og regissert og koreografert alle bevegelser. Resultatet ble  danseforestillingen «I skogen», hvor barna får høre, se og oppleve ulike vesener, ting og stemninger som kan finnes i en skog!

Forestillingen går tre ganger: klokka 13.00, klokka 14.00 og klokka 15.00  og varer i 20 minutter. Forestillingen passer for alle barn i barnehagealder og koster beskjedne 50 kroner. Billettsalg i samfunnshuset fra klokka 12.Skjer det noe hyggelig i ditt nærmiljø i helgen? Del det gjerne i kommentarfeltet!

0

Lag morsomme portretter med papir

De siste dagene har vi kost oss masse ute i det deilige vårværet. Barna fikk nye sparkesykler med to hjul foran på bursdagen til lillebror, og det har vært en stor slager både for 5-åringen og 3-åringen.

I tillegg har jeg lært datteren min og venninnen hennes så smått å hoppe strikk, og de har hylt av fryd når pappa tar sats på trampolina så de spretter nesten til himmels. Desverre er det meldt regn, regn og atter regn her denne helgen.

En lettvint innendørsaktivitet som har vært en slager hos oss er å lage portretter av familien.

Georgs Magiske Medisin på lydbok og konsentrert klipping av papir.

Ideen hentet jeg fra den fine bloggen til Pysselbolaget. Først klippet vi ut enkle former av det vi hadde liggende av mønstrede og fargede ark. Gavepapir går også bra. Vi klippet ut hjerter, blomster, rundinger og dråper.

Synes barna det er vanskelig å klippe kan du klippe ut hjerter eller blomster av kartong og vise hvordan de kan tegne rundt først. Eller la de brette arkene før de klipper slik at de alltid får en fin symmetrisk form.

Mamma! Du ser RAR ut!

Deretter klippet vi ut ansiktet vårt fra bilder vi hadde printet ut på A4 ark. Bildene limte vi på hvert vårt stykke papp. Et vanlig ark ville også funket bra.

Ikke rar, men annerledes!

Så var det bare å sitte og leke seg og skape nytt «hår» av papirformene. Jeg lagde mitt bilde i hommage til en av de sterkeste, vakreste og mest inspirerende damene jeg vet om, Anbjørg Sætre Håtun og hennes fantastiske turbaner!)

Deretter fant datteren min fram klistremerkene sine og så pyntet vi ekstra med sølv hjerter og gullstjerner. Til slutt rammet vi inn bildene våre med fargerik papirteip og signerte kunstverkene våre. Ble de ikke fine?

Har du noen tips til morsomme leker, inten innendørs eller ute i naturen? Del dem gjerne i kommentarfeltet!

Klare til å pryde kunstveggen på barnerommet.

 

0

Har vi for mange «foreldre-eksperter» i dag?

For en stund siden fikk jeg en mail fra Norsk faglitterær forfatterforening som inviterte meg til å sitte i en paneldebatt sammen med Frode Thuen for å snakke om ekspertveldet norske foreldre må forholde seg til i dag.

Finnes det for mange eksperter? Fører mengden av spørsmål og svar-spalter i media, foreldrebøker og helsesøstersamtaler til at foreldre blir mer opplyst eller mer forvirrret. Hvilken rolle spiller sosiale medier oppi dette? Var alt bedre før?

Fra Husmorens Leksikon utgitt på Åsmund S. Lærdals Forlag i 1947.

For å ta det siste her og nå. Det er lett å se for seg at det var så mye enklere for foreldrene og besteforeldrene våre å oppdra barn, fordi de hadde én oppdragelsesretning å forholde seg til.

Jeg er ikke sikker på om det nødvendigvis var så mye bedre. Historien gir oss nok av eksempler på ekspertråd som rangerte fra pussige og ubegrunnede til livsfarlige som «eksperter» som usikre foreldre pliktskyldigst fulgte, selv om det kanskje stred mot egen magefølelse.

Og slik ble besteforeldrene våre oppdratt..

Det mest åpenbare eksempelet er fysisk avstraffelse. Eksperter på barneoppdragelse har i generasjoner argumentert for at det å slå et barn er en finfin måte å lære dem gode verdier som -tja- å være snill mot andre på. I dag er de fleste nordmenn -og forskere-enige om at dette er skadelig, og det er selvsagt forbudt å slå også folk under 18 år.

Jupp. Alt var jammen bedre før.

I land som England og USA er det fortsatt tillatt å banke barna sine for å lære dem ikke-vold, noe som demonstrer hvordan det i barneoppdragelse er vanskelig å lene seg også på majoriteten mening. En stor undersøkelse publisert i The Times viser at 80 prosent av briter mener slag er en fornuftig del av barneoppdragelsen. Vi skal likevel ikke bli for selvtilfredse. Forbudet mot «klaps» som en del av barneoppdragelsen her hjemme kom først i 2010.

For knappe hundre år siden mente ekspertene at barn kunne oppdras med samme metode som Ivan Pavlov brukte for å trene opp hunder.

Da oldeforeldrene våre skulle oppdra barna sine var behavoiorisme på moten. Den store foreldreprofeten på den tida het John B. Watson og var tungt inspirert av eksperimentet med Pavlovs hund. (Kort fortalt ringte Pavlov med en bjelle hver gang hundene skulle få mat. Til slutt begynte hundene å sikle bare fordi de hørte bjellen. De var «trent» til å koble bjellelyd med mat. Samme prinspipp trodde ekspertene på den tidene at kunne brukes på barn.)

Foreldre på den tiden fikk derfor streng beskjed om å trene opp barna ved å belønne ønsket oppførsel og straffe uønsket. Barna skulle følge nøyaktige skjemar for mat, søvn og pottesitting.  Og ekspertene har jo alltid rett..

I stor grad gir de to feministene bak «Husmorens leksikon» fra 1947 råd som både er radikale og forut for sin tid: «Vær konsekvent. Skjenn virker oftest mot sin hensikt. Ytre former lærer barnet best ved eksempelets makt.»

Så var det 50-tallet da. Tida da norske mødre gikk hjemme og bakte kaker og lekte med barna sine i et idyllisk barne-utopia. Eller?

I Husmorens Leksikon skrevet i 1947 av Dagbladet-journalisten Gerd Benneche (forøvrig mor til min fantastiske tidligere kollega Sissel Benneche Osvold!) og Stavanger Aftenblads Ruth Thomsen er de eller så radikale forfatterne tydelige på den tidas råd. Barn skal ikke lekes med!

«Barnet må få være i fred med leken sin uten inngrepen fra den voksnes side. Det skal få gå helt opp i sin lek. Avbryt ikke leken fordi det nå passer deg å beskjeftige deg litt med barnet. Ved vanemessig å gripe forstyrrende inn kan man helt ødelegge barnets konsentrasjonsevne»

Om små babyer var forfatterne litt rundere. De kunne i blant bli hentet ut fra barnerommet utenom spisetidene for å være sammen med mor eller far.

«Barnet skal ikke skjemmes bort, men det bør når det er våkent stundevis få ligge der det er andre til stede.»

Benkamin Spocks bok «The Common Sense Book of Baby Care» ble banebrytende fordi han argumenterte for mer kos og mindre straff i barneoppdragelsen.

Internasjonalt var Doktor Spock den fremste foreldreeksperten på denne tida. Hans tanker om at foreldrene faktisk burde kose med barna sine var banebrytende. Samtidig var han klar på at alle babyer skulle sove på magen. Et råd vi i dag vet har ført til tragisk mange unødige dødsfall i krybbedød.

Drammen, 1981: Jeg aner fred og ingen fare der jeg sover på magen i egen seng på rommet mitt. Akkurat slik mamma hadde fått beskjed om fra foreldreekspertene i boka si.

Våre egne foreldre hadde også tydelige «eksperter» de skulle høre på. I tillegg til å legge oss på magen fikk de beskjed om å legge de nyfødte barna på eget rom så snart som mulig. I min mors foreldrebok «Å ha småbarn» som er skrevet av av Madeleine Katts og gitt ut i 1969 kunne hun lese:

«Hvis De har mulighet til å innrede et eget rom til babyen, så gjør det. Det er bra å venne den til å sove alene allerede fra begynnelsen. Ofte sover moren roligere da.»

Forøvrig nok et ekspert-råd vi i dag vet i verste fall fører til økt risiko for krybbedød, men som også er upraktisk for en vellykket amming.

Da jeg var gravid fikk jeg disse bøkene som mamma hadde spart på fra sine svangerskap. Stor underholdning å lese i dag!

I boka «Mamma for første gang» beskriver Gro Nylander hvordan det føltes å være en ung mor i ekspertenes vold på den tida.

» La ham skrike» sa de om den første. Han lå på eget rom! Jeg måtte holdes tilbake i sengen mens ungen skrek og skrek. Det ble omsider stille. Da lå han rød og hoven av gråt og hadde sprellet så voldsomt at hodet var komemt ned i fotenden av kurven»

Med neste sønn får Nylander råd om å kutte nattamming etter noen måneder.

» La ham skrike. Ja vel. Vi bar babykurven til den adnre enden av leiligheten der det var mest lytt. Og han skrek og skrek. Jeg satt ved kurven mens tårene site. Han var desperat. Etter en time ga jeg opp og løftet den skjelvende bylten opp til meg. Siden angret jeg alltid på den natten».

Hennes egne erfaringer som ung mor bidro til å gjøre Gro Nylander skeptisk til ekspertråd som går på tvers av foreldres egen magefølelse.

Jeg er som dere skjønner skeptisk til vedtatte sannheter og eksperter. Derfor forsøker jeg på denne bloggen alltid å spore opp gode, seriøse forskningsrapporter og troverdige rapporter for å belegge det jeg skriver om, enten det dreier seg om hull i ørene på babyer eller surrogati.

I dag sees ikke oppdragelse lenger på som én fasit som passer alle. Karin Naphaug og Midt i mellom-senteret svarer stikk motsatt om hvordan vi kan gå fram for å få barna våre til å sove, noe vi kan se på som et problem, eller som en berikelse som viser oss at det er flere veier fram til Rom.

Men blir vi mer forvirret enn godt er? Og gjør delte meninger hos mammabloggere forvirringen større eller mindre? Gjør det foreldre redde for å ta beslutninger selv? Kan nettforum som Barnimagen og Babyverden regnes som «eksperter»? Og er det bra eller dårlig? Hva kreves egentlig for at å kunne kalle seg en foreldreekspert?

Jeg gleder meg til å diskutere dette videre med Frode Thuen, pedagog Heidi Sveen og tilhørerne i NFFs lokaler  i Uranienborgveien 2 i kveld fra klokken 19.30. Kjempehyggelig om du vil bli med om du er i byen. Hvis ikke blir jeg kjempeglad for å høre dine tanker om teamet i kommentarfeltet under. Jeg vil gjerne ha flere momenter med meg inn i debatten 🙂

Hva synes du? Hva er din egen erfaring med «eksperter» når det kommer til barn og foreldreliv? Har du fått noen motstridende eller forvirrende råd fra helsestasjonen eller andre? Hvilken rolle mener du blogosfæren spiller? Blir du klokere eller mer forvirret av å lese blogger skrevet av andre foreldre? Og hvilke eksperter på oppdragelse har du mest tiltro til selv?

 

15

Har vi for mange "foreldre-eksperter" i dag?

For en stund siden fikk jeg en mail fra Norsk faglitterær forfatterforening som inviterte meg til å sitte i en paneldebatt sammen med Frode Thuen for å snakke om ekspertveldet norske foreldre må forholde seg til i dag.

Finnes det for mange eksperter? Fører mengden av spørsmål og svar-spalter i media, foreldrebøker og helsesøstersamtaler til at foreldre blir mer opplyst eller mer forvirrret. Hvilken rolle spiller sosiale medier oppi dette? Var alt bedre før?

Fra Husmorens Leksikon utgitt på Åsmund S. Lærdals Forlag i 1947.

For å ta det siste her og nå. Det er lett å se for seg at det var så mye enklere for foreldrene og besteforeldrene våre å oppdra barn, fordi de hadde én oppdragelsesretning å forholde seg til.

Jeg er ikke sikker på om det nødvendigvis var så mye bedre. Historien gir oss nok av eksempler på ekspertråd som rangerte fra pussige og ubegrunnede til livsfarlige som «eksperter» som usikre foreldre pliktskyldigst fulgte, selv om det kanskje stred mot egen magefølelse.

Og slik ble besteforeldrene våre oppdratt..

Det mest åpenbare eksempelet er fysisk avstraffelse. Eksperter på barneoppdragelse har i generasjoner argumentert for at det å slå et barn er en finfin måte å lære dem gode verdier som -tja- å være snill mot andre på. I dag er de fleste nordmenn -og forskere-enige om at dette er skadelig, og det er selvsagt forbudt å slå også folk under 18 år.

Jupp. Alt var jammen bedre før.

I land som England og USA er det fortsatt tillatt å banke barna sine for å lære dem ikke-vold, noe som demonstrer hvordan det i barneoppdragelse er vanskelig å lene seg også på majoriteten mening. En stor undersøkelse publisert i The Times viser at 80 prosent av briter mener slag er en fornuftig del av barneoppdragelsen. Vi skal likevel ikke bli for selvtilfredse. Forbudet mot «klaps» som en del av barneoppdragelsen her hjemme kom først i 2010.

For knappe hundre år siden mente ekspertene at barn kunne oppdras med samme metode som Ivan Pavlov brukte for å trene opp hunder.

Da oldeforeldrene våre skulle oppdra barna sine var behavoiorisme på moten. Den store foreldreprofeten på den tida het John B. Watson og var tungt inspirert av eksperimentet med Pavlovs hund. (Kort fortalt ringte Pavlov med en bjelle hver gang hundene skulle få mat. Til slutt begynte hundene å sikle bare fordi de hørte bjellen. De var «trent» til å koble bjellelyd med mat. Samme prinspipp trodde ekspertene på den tidene at kunne brukes på barn.)

Foreldre på den tiden fikk derfor streng beskjed om å trene opp barna ved å belønne ønsket oppførsel og straffe uønsket. Barna skulle følge nøyaktige skjemar for mat, søvn og pottesitting.  Og ekspertene har jo alltid rett..

I stor grad gir de to feministene bak «Husmorens leksikon» fra 1947 råd som både er radikale og forut for sin tid: «Vær konsekvent. Skjenn virker oftest mot sin hensikt. Ytre former lærer barnet best ved eksempelets makt.»

Så var det 50-tallet da. Tida da norske mødre gikk hjemme og bakte kaker og lekte med barna sine i et idyllisk barne-utopia. Eller?

I Husmorens Leksikon skrevet i 1947 av Dagbladet-journalisten Gerd Benneche (forøvrig mor til min fantastiske tidligere kollega Sissel Benneche Osvold!) og Stavanger Aftenblads Ruth Thomsen er de eller så radikale forfatterne tydelige på den tidas råd. Barn skal ikke lekes med!

«Barnet må få være i fred med leken sin uten inngrepen fra den voksnes side. Det skal få gå helt opp i sin lek. Avbryt ikke leken fordi det nå passer deg å beskjeftige deg litt med barnet. Ved vanemessig å gripe forstyrrende inn kan man helt ødelegge barnets konsentrasjonsevne»

Om små babyer var forfatterne litt rundere. De kunne i blant bli hentet ut fra barnerommet utenom spisetidene for å være sammen med mor eller far.

«Barnet skal ikke skjemmes bort, men det bør når det er våkent stundevis få ligge der det er andre til stede.»

Benkamin Spocks bok «The Common Sense Book of Baby Care» ble banebrytende fordi han argumenterte for mer kos og mindre straff i barneoppdragelsen.

Internasjonalt var Doktor Spock den fremste foreldreeksperten på denne tida. Hans tanker om at foreldrene faktisk burde kose med barna sine var banebrytende. Samtidig var han klar på at alle babyer skulle sove på magen. Et råd vi i dag vet har ført til tragisk mange unødige dødsfall i krybbedød.

Drammen, 1981: Jeg aner fred og ingen fare der jeg sover på magen i egen seng på rommet mitt. Akkurat slik mamma hadde fått beskjed om fra foreldreekspertene i boka si.

Våre egne foreldre hadde også tydelige «eksperter» de skulle høre på. I tillegg til å legge oss på magen fikk de beskjed om å legge de nyfødte barna på eget rom så snart som mulig. I min mors foreldrebok «Å ha småbarn» som er skrevet av av Madeleine Katts og gitt ut i 1969 kunne hun lese:

«Hvis De har mulighet til å innrede et eget rom til babyen, så gjør det. Det er bra å venne den til å sove alene allerede fra begynnelsen. Ofte sover moren roligere da.»

Forøvrig nok et ekspert-råd vi i dag vet i verste fall fører til økt risiko for krybbedød, men som også er upraktisk for en vellykket amming.

Da jeg var gravid fikk jeg disse bøkene som mamma hadde spart på fra sine svangerskap. Stor underholdning å lese i dag!

I boka «Mamma for første gang» beskriver Gro Nylander hvordan det føltes å være en ung mor i ekspertenes vold på den tida.

» La ham skrike» sa de om den første. Han lå på eget rom! Jeg måtte holdes tilbake i sengen mens ungen skrek og skrek. Det ble omsider stille. Da lå han rød og hoven av gråt og hadde sprellet så voldsomt at hodet var komemt ned i fotenden av kurven»

Med neste sønn får Nylander råd om å kutte nattamming etter noen måneder.

» La ham skrike. Ja vel. Vi bar babykurven til den adnre enden av leiligheten der det var mest lytt. Og han skrek og skrek. Jeg satt ved kurven mens tårene site. Han var desperat. Etter en time ga jeg opp og løftet den skjelvende bylten opp til meg. Siden angret jeg alltid på den natten».

Hennes egne erfaringer som ung mor bidro til å gjøre Gro Nylander skeptisk til ekspertråd som går på tvers av foreldres egen magefølelse.

Jeg er som dere skjønner skeptisk til vedtatte sannheter og eksperter. Derfor forsøker jeg på denne bloggen alltid å spore opp gode, seriøse forskningsrapporter og troverdige rapporter for å belegge det jeg skriver om, enten det dreier seg om hull i ørene på babyer eller surrogati.

I dag sees ikke oppdragelse lenger på som én fasit som passer alle. Karin Naphaug og Midt i mellom-senteret svarer stikk motsatt om hvordan vi kan gå fram for å få barna våre til å sove, noe vi kan se på som et problem, eller som en berikelse som viser oss at det er flere veier fram til Rom.

Men blir vi mer forvirret enn godt er? Og gjør delte meninger hos mammabloggere forvirringen større eller mindre? Gjør det foreldre redde for å ta beslutninger selv? Kan nettforum som Barnimagen og Babyverden regnes som «eksperter»? Og er det bra eller dårlig? Hva kreves egentlig for at å kunne kalle seg en foreldreekspert?

Jeg gleder meg til å diskutere dette videre med Frode Thuen, pedagog Heidi Sveen og tilhørerne i NFFs lokaler  i Uranienborgveien 2 i kveld fra klokken 19.30. Kjempehyggelig om du vil bli med om du er i byen. Hvis ikke blir jeg kjempeglad for å høre dine tanker om teamet i kommentarfeltet under. Jeg vil gjerne ha flere momenter med meg inn i debatten 🙂

Hva synes du? Hva er din egen erfaring med «eksperter» når det kommer til barn og foreldreliv? Har du fått noen motstridende eller forvirrende råd fra helsestasjonen eller andre? Hvilken rolle mener du blogosfæren spiller? Blir du klokere eller mer forvirret av å lese blogger skrevet av andre foreldre? Og hvilke eksperter på oppdragelse har du mest tiltro til selv?

 

0

Ukas niste: Smått er godt

Da jeg var liten hadde jeg et kjøkkensett med små miniutgaver av kjente matvarer, som jeg elsket å bruke når søsteren min og jeg lekte butikk. «Posesupper» fra Knorr på størrelse med en fyrstikk, vannflasker mindre enn lillefingeren min og sjokoladepakker like tynne som en tiøring. Senere holdt jeg av plass i settekassa mi (noen som husker disse?) til minibokser med Cola og Sprite som jeg fikk om vi reiste på sommerferie med fly.

 

Men små ting er ikke bare morsomme på grunn av de uvante dimensjonene. De kan også være praktiske. Før jul kjøpte jeg et sett mini-former fra Formina.se. De har vist seg å bli blant de pepperkakeformene jeg oftest tyr til ved matpakkemekking. De små formene gjør det til en smal sak å utnytte hver minste rest av en slunken ost eller en enslig vannmelon-bit.

Babybel-ost, blåbær, hasselnøtter, brød med kaviar, brød med salami og aioli, spyd med chorizo-rest oliven og fetaost, røde og gule cherrytomater.

I denne ukas niste har jeg brukt den ene miniformen til å stikke ut et hjerte av voksen til en Baby-Bel ost. Bokstavelig talt et billig triks.Ved siden av har jeg sendt med litt populær restemat: en kvart fiskeburger, et par skiver chorizo, pluss det vi hadde liggende av bær og grønnsaker. Matboksen er som vanlig en Laptop Lunchbox.

Hva synes dine barn det er mest stas å få med seg i matpakka?

Ørretburger-rest, agurkskiver, rosiner og tranebær, kjeks, babybel-ost, blåbær og hasselnøtter, røde og gule cherrytomater.

0

Må du ha bil når du har barn?

Det er mange store spørsmål som dukker opp når man skal gå fra å være to til tre. Skal vi bli boende her vi bor eller skal vi flytte til et større hus med hage? Skal vi fortsette å jobbe like mye som før? Og: Skal vi kjøpe oss bil?

Vi har nemlig aldri sett noe behov for å eie vår egen bil. Bosatt i byen går det trikk, buss eller bane de aller fleste steder, og du kan kjøre myyye taxi i måneden uten at det koster en brøkdel av prisen på en privatbil. Verditap, nye dekk, periodisk kjøretøykontroll, parkeringavgift, reperasjoner, bensin, forsikring, grøss.

Jeg <3 Oslo Sporveier! Så mye at vi tok trikken med alle gjestene fra kirken og opp til Ekebergrestauranten da vi giftet oss.

Mannen min er over gjennomsnittet opptatt av miljø og etikk og sånn. Jeg er en pragmatiker som ikke liker følelsen av å kaste penger ut av vinduet. (Husker vi måtte gjøre en oppgave i mattetimene på skolen en gang der vi regnet ut hvor mye en bil tapte seg i verdi for hver bidige dag som gikk. Gjorde uutslettelig inntrykk på et barnesinn som synes ti kroner for å kjøpe krone is med sjokolade hos Fru Westskogen var en liten formue.)

Vi bestemte oss for å vente og se.

Det første året gikk greit. Da var bilsetet så lite at det var en smal sak å ta det med å på tog eller feste det på null komma niks i en drosje. Ved ettårsalderen bytter barna til bilseter så tunge at det blir for mye styr å drasse de med på toget til Skien for å besøke besteforeldre. Men det var likevel ikke mer komplisert enn at vi fant en enkel løsning.

Mange babybutikker, Biltilsyn og forsikringsselskaper leier nemlig ut barneseter for en liten sum. På Babyshop koster det f.eks 50 kroner dagen. Da betaler du inn et depositum på 1500, men så hjelper de deg tilgjengjeld å montere setet også. Utrolig kjekt! Dermed kunne besteforeldre enkelt leie sete når vi kom på besøk med barnebarn.

Jammen sneik ikke trikken seg med på ett av bryllupsbildene også.

Da datteren vår rundet 2 meldte vi oss inn i Bilkollektivet. Jeg var lei av å bruke 2 timer på å komme meg til mamma og pappa i Drammen, med ventetid, trikk, ventetid, tog pluss buss for en tur som med bil tar 35 minutter dør-til-dør. Stort sett hadde vi ikke behov for bil, men det var kjekt å ha tilgang i blant.

Bilkollektivet koster 750 kroner i året å være medlem av (Også betaler du 6000 kroner i depositum/andel, men du får igjen alt minus et gebyr på 400 kroner når du melder deg ut) Så betaler du for bruk, og det koster langt under vanlig bilutleiepriser. Ser på hjemmesidene deres at startpris i dag er 26 kr per time eller 180 kr per dag + 2,60 kr pr kilometer. Og da er drivstoff og AutoPass inkludert.

Vi tok trikken til sykehuset da jeg skulle føde.

Når du trenger bil har du da tilgang til en stor andel ganske så nye biler. Bilkollektivet leier og leaser nemlig flesteparten av bilene, slik at bilparken deres holder høy standard. Før jul eller andre ferier og utfartsdager leier de inn ekstra biler sånn at man stort sett  alltid er garantert en bil. Vi opplevde aldri at vi ikke fikk en bil når vi trengte det.

Det jeg synes var best var at vi kunne velge biltype etter behovene vi hadde der og da. Noen kjappe ærend i byen? Jeg velger en liten småbil med tre dører som er lett å parkere. Hyttetur med venner? Vi velger oss en stasjonsvogn eller en minibuss. Hjelpe en kompis å flytte? Vi tar en varebil.

Bilene booker du selv på nett eller via telefonen og henter på en av de mange biloppstillingsplassene de har i Oslo. Bilkollektivet finnes også i Kristiansand, Tromsø og Stavanger.

Fordi vi fortsatt hadde bilsete-problematikken pleide vi å hente bil og installere bilsete dagen før vi trengte den, slik at det bare var å hoppe rett inn i bilen når vi skulle ut på tur. Dette systemet funket for oss i flere år, og vi var fornøyd med å ha funnet en måte å leve uten bil på, selv med barn.

Så ble lillebror født.

Toget er en fin måte å reise på.

Det første året gikk greit, men når han også måtte bytte til sånt stort, bakovervent barnesete syntes jeg livet som lykkelig kollektivtrafikant begynte å surne. Det var mye styr å montere to barneseter hver bidige gang vi trengte bil. I tillegg begynte bilturer med to barn å kreve en god del stæsj for å gli lett. Lydbøker, vannflasker, leker, spypose, fullt klesskift i tilfelle spyposen ikke når fram (argh), tørkerull (ditto), bleier, våtservietter, you name it.

Jeg begynte å lengte etter en bil der alt vi trengte bare lå klart i baksetet når vi skulle ut på tur. Et julebesøk i Drammen ble kroken på den kollektive døra. Mannen min jobbet så jeg skulle reise alene til mamma og pappa med to små. Jeg hadde timet togturen til lillebrors soveperiode og slepte koffert, barnevogn og to små ombord på toget. Men lillebror ville ikke sove. Jeg tilbrakte hele turen byssende på en gråtende unge i barnevognen , som måtte stå i gangen melllom vognene, med fireåringen sittende mellom beina mine på gulvet.

Da vi kom fram oppdaget vi at det ikke var plass til både meg, to barn i barneseter, barnevogn og koffert i bilen til mamma og pappa, så de tok barna og kofferten, mens jeg trillet tom vogn langs Drammenselva i tjue minus i 40 minutter. Da jeg omsider fikk varmet opp fingrene mine nok til at de klarte å taste nummeret til mannen min sa jeg at nok var nok.

Det er greit at Drammen er blitt en fin by, men et sted får jaggu grensa gå.

Tre dager etterpå, -og fire drøye år etter at vi ble foreldre første gang- kjøpte vi oss bil på Finn.no. Den er over ti år gammel, men jeg synes den er helt strøken. Etter råd fra flere kompiser kjøpte vi en stor japansk flerbruksbil med god plass til tre barneseter ved siden av hverandre i baksetet og enda to nedfellbare seter bak der igjen til når vi har med venner.

Her har vi hanskerommet fullt av Pulverheksa, Sabelatann og Thorbjørn Egner. En bag med leker, skiftetøy, bøtte og spade (alltid gull når du er på tur med barn under 3 år!), vannflasker, bilbingo-ark og tørre riskjeks i baksetet. En DVD-spiller med to skjermer fra Claes Ohlson har revolusjonert langturene. Barna klager faktisk over at vi er fremme, fordi de vil se hvordan mormor klarer å komme seg tilbake til aldershjemmet uten penger (men med veldig fin hjulvisp).

Hva er dine erfaringer med barn og bil? Kunne du klart deg uten bil tror du? Og hva synes du er kjekt å ha parat i bilen for å gjøre turene hyggelige for alle?

[subscribe2]

31

Ukas helgetips: Arabiske netter i Oslo

Denne helgen er det arabiske filmdager på Cinemateket. Det betyr en festival fredag, lørdag og søndag med kule og bra filmer fra en del av verden som vi stort sett ellers bare hører om når det handler om krig og elendighet. Selv har jeg kjempelyst til å gå og se «Den grønne sykkelen» som er den første filmen noensinne laget i Saudi Arabia. I tillegg er den regissert av en kvinne!

Saudi-Arabiske Wajda er sikker på hun kunne syklet minst like fort som gutta om hun fikk sjansen.

Filmen beskrives som en «en velregissert og engasjerende feelgood-film», med «fantastiske skuespillerprestasjoner» fra  den ti år gamle jenta som spiller hovedrollen. «Den grønne sykkelen» handler om Wadjda bor sammen med moren sin i utkanten av Riyadh, hovedstaden i Saudi-Arabia.

«Wadjda liker amerikanske popsanger og Converse-skoene sine, og kan ikke skjønne at jenter ikke skal kunne sykle som gutter. For hvis hun hadde en sykkel da skulle hun syklet om kapp med bestevennen sin Abdullah – og vunnet. Garantert! En dag ser Wadjda en ny, grønn sykkel i den lokale lekebutikken og bestemmer seg for å spare nok penger til å kjøpe den. Ingen skal anklage Wadjda for å mangle økonomisk talent i å skaffe seg småsummer fra venner og familie, men det er ved å bli best i skolens koranresitasjons-konkurranse de virkelige pengene finnes. Denne plutselige dedikasjonen for koranen oppleves som litt underlig for de rundt henne, men så vet de heller ikke hva hun skal bruke pengene til.»

«Den grønne sykkelen» har allerede vunnet et lass med filmer på internasjonale filmfestivaler.

«Den grønne sykkelen» vises lørdag klokka 20.15 (perfekt for en date!) og søndag klokka 15.15

Resten av festivalprogrammet inneholder mye annet som virker gøy å se. For eksempel The Attack, en thriller om et terroristangrep på Tel Aviv og A World Not Ours som er en humørfylt dokumentar om livet i en palestinsk flykningeleir. For barna (det er jo tross alt de jeg lager disse helgetipsene for) blir det gjensyn på kinolerettet med en tegnefilmklassiker fra vår barndom: Disneys Aladdin.

Arabiske netter for Aladdin og Jasmin.

Filmen vant både Oscar og Grammy da den kom i 1992, og tar som kjent for seg historien om den rampete fattiggutten Aladdin, opprørske prinsesse Yasmin som nekter å gifte seg med en prins, den onde trollmannen Jafar, hans krakilske papegøye Iago, det flyvende teppe og den store, blå lampeånden Genie.

Filmen vises med norsk tale lørdag klokken 13 og søndag klokken 14 og koster sympatiske 20 kroner.

Erru med? En to tre!

Søndag kan du også leke turist i egen by. Fra 10-16 deler nemlig Oslo kommune ut gratis Oslo pass i Rådhuset. Dermed kan du hele søndagen kjøre gratis rundt i byen med båt, buss, trikk og bane pluss besøke over 30 attraksjoner uten å betale en øre. For eksempel:

  • Bli med på smykkeverksted klokka 13 på Kunstindustrimuseet.
  • Delta på kunstverksted og afrikansk trommespill Barnekunstmuseet mellomklokka 11.30 og 15.30
  • Se utstilling av jakttroféer fra hele verden pluss dinosaurskjeletter på Naturhistorisk Museum.
  • Kose med gårdsdyra på Folkemuseet.
  • Klappe en slange Reptilparken.

Hele programmet for dagen finner du her.

Hva er dine planer for helgen?

0

Barnas beste bæsjebøker

Når er en god tid å slutte med bleier? I følge eksperter er norske barn trege på det feltet. De er som oftest over 3 år når de blir tørre, mens barn i andre land kutter bleier et helt år tidligere. Det synes jeg ikke vi skal stresse så mye med. Det er mye mer tricky å slutte med bleier når du må vrenge av deg to lag ull og en parkdress enn om du kan løpe rundt i en shorts i solskinnet. Dermed slutter de fleste norske barn med bleier i vår og sommerhalvåret, enten de er født i november eller mai.

Bæsjefest! Morsom og glad-absurd svensk billedbok.

Vi er med andre ord midt inne i høysesong for bleieslutt i barnehagen. Dette fører til mye prat om barnas absolutte favoritt-tema: Bæsj, tiss og promp! Er det ikke utrolig hvor moro disse ordene er? Da barna mine var små holdt det at jeg satte opp et alvorlig, Knut Nærumsk-ansikt og sa «BÆSJ» så lo de så de små magene deres ristet 77 ganger på rad. (Det var forøvrig et bra triks for å få ungene til å smile på bilder)

Her er våre favorittbøker om dette -bokstavelig talt- mørke tema:

1. Den lille tronen av Martyna Skibinska – En nydelig polsk billedbok, som er en del av serien «Verdens Beste Bildebøker». Boka handler om prinsesse Gucia som ikke vil sitte på noen av tronene hun blir tilbudt. Ikke tronen som ser ut som en stor banan, ikke kanonkulen som offiseren tilbyr, ikke tronen som dronningen har strikket. Først når hun får en potte av plast blir Gucia fornøyd. En morsom og leken bok, med fine, enkle og retro-aktige illustrasjoner. Passer for barn fra to år.

2. Au! Promp! Atsjo! Dette er en faktabok for de litt større barna. Med spenstige illustrasjoner, leken layout og klaffer får barna lære mer om alt som kan skje med kroppen: vannblemmer, hikke, gjesping, blod og selvsagt: Bæsj, tiss og promp. Visste du at alle mennesker promper 12 til 25 ganger i løpet av en dag? (Å, ja da, du også!) Mye moro og spennende kunnskap for vitebegjærlige barn i førskole og småskolealder.

3. Endelig bæsj. Den retro-inspirerte røde elefanten Lillefant laget av Camilla Lundsten er blitt så populær nå at han faktisk har fått sin egen kleskolleksjon på Lindex. I denne boka skal elefanten sitte på potte . Men selv om veslefanten tar i så hardt at han blir helt blå kommer det ikke noe i potta. Dette er en enkel, lettlest og pedagogisk pappbok som ender med at pappa skyller innholdet i potta ned i do og vasker henda. Passer best for barn fra 0-3 år.

 

4. Bæsj! av Stephanie Blake. Denne franske boka om den vesle kaninen Simon som bare kan si en ting: Bæsj! er en stor hit hos oss. Barna elsker gjentakelsene: Mammaen hans ber han stå opp, Simon svarer: Bæsj! Pappaen hans sier han må spise opp spinaten og Simon svarer: Bæsj! Men hva skjer når Simon blir spist opp av en ulv? (Herlig, grotesk Grimsk-fortelling dette her) Jo ulven sier selvsagt også bare en ting_ Bæsj! Underholdende for barna helt fra babystadiet og ut barnehagen.

Prompehunden Walter av William Kotzwinkle er femåringens favorittlydbok om dagen. Den handler om den søte og snille hunden Walter som havner i mange artige situasjoner fordi han har et lite problem: Luft i magen. Promp blir aldri kjedelig! Boka har solgt i bøtter og spann verden over og ligget på bestselgerlista til New York Times Passer for barn i skolealder.

Den lille muldvarpen som ville vite hvem som hadde bæsjet på hodet hans Dette var den første boka datteren min fikk i gave da hun ble født. Fetter Uffe var innom og da vi pakket opp sa barna hans i kor: «Har dere denne ennå?» Det hadde vi ikke, men i ukene og årene som fulgte tror jeg vi har fått fem eksemplarer. Fortellingen om den morske muldvarpen som tramper gjennom åkrene for å finne ut hvem som var frekk nok til å bæsje på hodet hans er blitt en moderne klassiker. Underveis møter han på kua, hesten, grisen, dua og andre dyr og finner ut hvordan de bæsjer.

Bæsjefesten er en morsom og moderne svensk bok av Alex Schulman. Boka handler om den lett utspekulerte babyen Nikki som pleier å bæsje hver dag, men som plutselig ikke bæsjer på dagevis. Høres det kjent ut? Faren hennes blir mer og mer stressa, men Nikki tar det hele med knusende ro. Hun sparer nemlig opp: Til en skikkelig bæsjefest! Nikki kommuniserer i fulle setninger  «Fy fader, så deilig å ligge uten bleie. Dette er skikkelig livskvalitet for meg». noe som  bidrar til å den absurde og underholdende stemningen i boka. Passer for barn fra to år og opp i småskolealder.

Hvor gamle var dine barn da de sluttet med bleier? Og synes barna dine fortsatt at bæsj, tiss og promp er gøy? Vet du om noen andre fine bøker om temaet som jeg burde sjekke ut?

Foreldrelærdom del 1. Aldri la en baby ligge bleieløs på sengetøyet.

 

0

Slik lager du skumle skattekart, -og andre enkle bursdagstriks

Sjokoladekake ala Toro. Pimpet opp med et massivt raide i godtehyllene på Rimi.

I helgen feiret vi som dere vet 3 årsdag hos oss. Dette var det første året sønnen min har hatt noen ordentlig forståelse av hva en bursdag innebærer, så han har gledet seg i ukevis. «Er det bursdagen min NÅ, mamma?» «Nei, i likhet med for fem minutter siden er det fremdeles fire dager igjen».

Den store dagen ble feiret tre dager til ende. Først på fredagen da barnehagen skulle ha en markering og vi fikk i oppgave å ha med en kake. (Ikke noe sukkerfri barnehage her nei!)

Lillebror hadde ansvaret for å putte sjokolade og rosiner inn i bollene, mens storesøster rullet dem ut.

Lillebror ønsket seg boller med rosiner OG sjokolade. More is more! Det samme gjelder for pynten. Siden jeg ikke er noe flink til å bake kompenserer jeg ved å dynge på med pynt. Derfor ble det boller med sjokoladebiter, rosiner (stått i vann natta over for å bli saftige og fine. Et triks jeg lærte av den snille pappaen min som faktisk er flink til å bake), melis, kakestrø og drinkparaplyer. Gjør ingenting om bollene er litt flate da!

Skal vi bolle?

Lørdag var det fullt hus med små venner på besøk, og søndag føltes litt som groundhog-day da vi atter en gang blåste ballonger og dekket bordet til familiefest. Ble heldigvis en veldig fin dag med kusiner, tanter, onkler, gudforeldre og besteforeldre!

Navnelapper på glassene er et must. Gjør at antall glass i bruk i kjapt halveres. Også er det en fin måte å holde storesøster engasjert fram til festen starter.

Jeg liker å stole mest på frilek på bursdagsselskaper. Barna synes oftest det er mer enn gøy nok bare å få være på rommet til andre og leke med leker de ikke har selv. Samtidig pleier jeg å ha noen aktiviteter i bakhånd. Ett av disse er skattejakt.

Moro å få lov til å søle kaffe med vilje.

Jeg pleier å spare på kartet og gjenbruke det år etter år, men siden vi har flyttet siden forrige inne-bursdag var det på tide å lage et nytt skattekart.
For å få en skummel look på kartet er et billig triks å blande noen spiseskjeer kaffe med vann og helle over arket. La tørke natta over (gjerne på varmekablene!) eller føn kartet tørt med en hårføner om du lager det samme dag.

Storesøster var føne-ansvarlig. Arket tørker på få minutter.

Brenn i kantene med en ligheter (lurt å gjøre ute og med et glass vann i nærheten!)…

Nå begynner det å likne på noe!

…og tegn opp ruta med svart tusj. Jeg pleier å legge inn så mange kryss som det er barn. Er det færre barn neste år er det bare å legge en tøyseskatt et par steder, som en gammel sko eller en sur sokk.

Skatten er som oftest en liten godtepose med f.eks en kjeks, en kjærlighet og en ballong oppi, som vi samler i en kurv og deler ut til slutt.

Så er det bare å krølle kartet og gjemme det under dørmatta.

De første årene hadde jeg et lite ark ved siden av der jeg skrev ned hva barna skulle gjøre fra post til post (det gjør det lett å variere slik at ruta ikke oppleves lik fra år til år), men nå improviserer jeg bare: Deretter skal dere krabbe undder bordet / hoppe inn i gangen / synge sangen til Kaptein Sabeltann / gå med kjempeskritt rundt bordet /rope hiv og hoi tre ganger osv. For å unngå tårer (= at de eldste spurter foran og finner alle skattene) har jeg lært meg å presisere hvem som skal lete etter neste skatt. «Da skal sjørøver Ella lete etter en skatt i badekaret» eller «Så skal alle opp i sofaen og der skal kaptein Lukas lete etter neste skatt».

Hva pleier du å gjøre på barnebursdager? Har du noen triks for at dagen skal gå greit? Og pleier du å ha noen leker i bakhånd?

Kaptein Kaluza i arbeid!

0

Går det an å angre at man får barn?

Isabella Dutton har skapt mye ståhei i England, med denne artikkelen der hun beskriver hvordan det å få barn er hennes livs største tabbe.

«Jeg mislikte tiden barna mine tok opp. Som parasitter tok de fra meg uten å gi tilbake», skriver 57-åringen som likevel sier hun har tatt godt vare på sønnen og datteren, som i dag er godt voksne.

Isabella sier angeren slo henne allerede da sønnen Stuart var fem dager gammel. Hun var selv 22 år, og sønnen var en blid og medgjørlig baby. Hun hadde hverken barseldepresjon eller var overveldet av hormoner. Hun hadde bare ikke lyst på barn. Hun ville ha tilbake det fredelige, velfungerende ekteskapelige livet som dette barnet nå hadde tatt fra henne.

 

Jeg tror Isabella rører borti et av vår tids aller siste tabu med det hun skriver. For skal ikke alle mødre mene at barna er det beste i livet? Og det til tross for at morsrollen kan være både utmattende, slitsom og -la oss innrømme det- føles ganske utakknemlig i blant. Det krever en egen zen-ro å forbli blid når du blir kalt dumming! fordi du insisterer på at de små må vaske henda før de spiser eller forsøke å nyte middagen du har brukt tid på å lage mens et trampende barn hyler fordi du har bedt det si unnskyld før det kommer og setter seg. Ah. Småbarnslivets gleder.

Likevel, har jeg aldri angret et nanosekund på at jeg fikk barna mine. Deres sinne lærer meg tålmodighet. Deres spørsmålstegn ved selv de mest banale rutiner tvinger meg til å tenke gjennom hva som er viktig for meg, -og hva vi bare gjør fordi vi alltid har gjort det sånn. Deres eksistens lærer meg betingelsesløs kjærlighet.

Samtidig skjønner jeg om ikke alle føler det sånn. Barn er livets versjon av ekstremsport, og da er det rart å tenke på hvor mange som faktisk blir foreldre. 88 prosent av den voksne befolkningen under 45 år har barn, i følge Statistisk Sentralbyrå. Kan dette være en optimal match for alle? Eller er det faktisk slik at ikke alle kvinner passer til å være mødre, likesom ikke alle menn passer til å være fedre?

Isabella skriver at hun selvsagt ikke ønsket at noe vondt skulle skje sønnen, og at hun brukte all sin energi på å ta godt vare på ham. Tiltross for dette sier hun at hun vet livet ville vært lykkeligere og mer meningsfult uten barna.

Samfunnet er lagt opp slik at vi helst skal fokusere på hvor fantastisk det er å få barn. Kan dette gjøre det vanskeligere å innrømme at man ikke nødvendigvis føler det sånn hele tiden? Er vi kommet så langt i dag at det går an å si både at du elsker barna dine og at du -kanskje bare i blant- skulle ønske du aldri hadde fått dem?

Hva tenker du? Tror du Isabella er alene om å føle det sånn? Synes du innrømmelsen i seg selv gjør henne til en dårlig mor? Og har du noen gang tenkt, om så bare i et nanosekund, at livet ditt ville vært bedre om du ikke hadde barn?

0