Kunne du gitt bort et barn?

«Jeg har bare lyst til å hjelpe andre kvinner føle gleden ved å få barn»

Jeg leste nylig et intervju med engelske Carole Horlock, som jeg synes er et interessant innspill i surrogatidebatten. I motsetning til hvordan surrogatmødre ofte fremstilles (fattige, desperate kvinner fra u-land) er hun en 45-år gammel britisk tobarnsmor. Hun er også aktiv surrogatmor og har så langt båret fram 12 barn for barnløse par, med barn nummer 13 i magen.

Carole Horlock er mor til døtrene Megan og Steffanie. I tillegg har hun født 12 barn for å hjelpe barnløse par.

I land som Australia, Storbritannia og Canada har altruistisk surrogati vært tillatt i en årrekke, mens det er forbudt å betale noen for å bære fram barn. Kontrollen er streng. Carole får derfor bare dekket egne utgifter.

«Jeg gjør det ikke for pengene. Jeg gjør det for å hjelpe», sier Carole og forteller det er flott å tenke på alle familiene hun har bidratt til å stifte.

Ord kan ikke beskrive den enorme takknemmeligheten vi føler for alle som har vært så støttende gjennom denne prosessen, og i al særdeleshet vår surrogatmor.» Nicole Kidman og Keith Urban ble foreldre til datteren Faith Margaret ved hjelp av en surrogat.

Da jeg var i Minnesota i fjor høst diskuterte jeg (som man nesten alltid ender opp med å gjøre) med et amerikansk vennepar forskjellene mellom Amerika og Norge.

Mens de syntes det var interessant å høre om hvordan vi i liberale skandinavia tillot homofile å gifte seg og adoptere barn,  kunne de overhodet ikke forstå hvorfor vi i 2012 i det hele tatt hadde en debatt om surrogati.

I Amerika er over 25 000 babyer blitt født ved hjelp av surrogati, og for vennene mine, et universitetsutdannet ektepar i begynnelsen av trettiåra, var surrogati simpelten en av flere måter å hjelpe par som sliter med å få barn. De ristet på hodet av et norsk konservativ lovverk og ramset raskt opp folk de kjente som enten hadde fått barn ved hjelp av en surrogat eller vært surrogatmor selv.

«Jesus ble født via surrogat» sier Angela Bassett, som fikk tvillingene sine via surrogat etter å ha prøvd i sju år å få barn med ektemannen Courtney B. Vance.

Det fikk meg til å tenke på hva jeg ville gjort i samme situasjon.  Kunne jeg klart å bære fram et barn for å hjelpe noen andre? For et vennepar jeg visste hadde slitt i mange år?

Min første tanke er denne: Hvis folk ikke klarer å få barn finnes det plenty med foreldreløsebarn i denne verden, som trenger et adoptivhjem.

Hadde det bare vært så enkelt.

I Norge er det vanlig å måtte vente i over fem år fra adopsjonssøknaden er levert og til du får tildelt et barn. Samtdig får du ikke stå i adopsjonskø mens du mottar assistert befruktning. Er du 40 år og godkjent av barnevern og departementer, er det derfor en reell risiko for at du likevel ikke får bli mor eller far fordi du passerer 45 års grensa mens du står i kø.

Jeg har stor forståelse for at vi må ha en aldersgrense for adoptivforeldre, men selv om du er 41 år og dermed godt innenfor den «godkjente alderen» ligger du altså tynt ann.

Etter flere mislykkede prøverørsforsøk og en runde med brystkreft fikk de amerikanske TV-kjendisene Bill og Giuliana Rancic sønnen Edward ved hjelp av en surrogat.

Selv ville jeg tenkt nøye gjenneom om jeg hadde klart å gi fra meg et menneske jeg har båret inni meg i ni måneder. Jeg vet hvor mye jeg har elsket barna mine fra det sekundet jeg så de blinkende hjertene deres på ultralyden. Men hadde jeg visst fra starten av at dette ikke var mitt barn er det grunn til å tro at hele svangerskapet ville fortonet seg annerledes.

Ivrig nedtelling til et nytt familiemedlem byttes ut med tanken på -tja- litt langvarig barnepass? Ikke så ulikt det fosterforeldre eller beredskapsforeldre allerede bidrar med.

Sarah Jessica Parker og Mathew Broderick med døtrene Tabitha og Marion som ble født via surrogatmor og sønnen James. “Vi har prøvd å få flere barn selv i mange år nå …men ikke klart å ha suksesfulle gravditeteter siden sønnen vår ble født.»

Carole understreker at surrogatbabyene for henne alltid har tilhørt foreldrene hun bærer dem for:

“Jeg har aldri opplevd å angre, og aldri knyttet meg til babyene i magen. Den tilknytningen skjer ved amming, noe jeg  bare har gjort med døtrene mine.»

Kymberli Barney som blogger om sine opplevelser som surrogatmor på TheSmartness har samme holdning:

«Jeg ga ikke bort et barn. Jeg ga det tilbake.»

Forskning fra Isreal viser at surrogatmødre knytter seg mer til den vordende moren enn til barnet de bærer. 

En undersøkelse utført ved City University i London slår fast at foreldre som har fått barna sine ved hjelp av en surrogat er bedre foreldre og at surrogatmødre flest synes det er uproblematisk å overlevere barnet etter fødselen.

Kunne jeg gjort dette for å hjelpe noen jeg brydde meg om?

Jeg hadde absolutt ikke klart å gi fra meg et barn som var mitt biologisk, men hvis det hadde vært en annen kvinnes egg?

Jeg har likt å være gravid med barna mine, og selv om det er pes å ikke få på seg skoene mine selv og kjedelig å stå over salami og brie innebærer det ikke noe enormt offer å gjøre det igjen. Søsteren min er foreløpig mer opptatt av dykking enn barn, men hvis hun hadde slitt seg gjennom år med spontanaborter og jeg kunne hjulpet? Jeg ville defintivt forsøkt.

Hva tenker du? Kunne du gått gravid for å hjelpe andre? Om det var for noen du kjente godt, et vennepar eller en søster? Eller synes du surrogati er moralsk feil uansett?

0

Begynnelsen

Fra å tro dette lenge ville være en blogg mamma kanskje ville titte innom sånn mellom zumbatimene og middagselskapene sine, har jeg de siste dagene fått over 500 klikk om dagen. Gøy gøy gøy! (Og tusen takk til alle som har delt bloggen med venner og kjente på Facebook og Twitter. Fortsett med det!)

Tenkte derfor det var på tide å presentere meg litt. Jeg heter altså Susanne, og i denne bloggen vil jeg samle tips og inspirasjon jeg har kommet over i de drøye fem årene som er gått siden to streker åpenbarte seg på graviditetstesten. Uken før hadde jeg og min kjære møtt venner i Paris, spist røkelaks, camembert og tartar, skålt i champagne og klatret til topps av Eiffeltårnet.

Paris, topp tur! Men hvorfor blir jeg så sinnsykt trøtt klokka sju?

Jeg var selvfølgelig overbevist om at jeg hadde skadet det ertestore fosteret for alltid, så for å veie opp ilte jeg til min trofaste støtteDeichmanske der jeg i løpet 9 måneder pløyde gjennom samtlige bøker i barn/oppvekst/småbarnspsykologi seksjonen.

Aha. Derfor! Åtte uker på vei tok jeg en pause fra guilt trippinga for å gå på Snoop Dogg festen til Rønningen. Holdt meg til vann denne gangen.

Datteren min ble født en solskinnsmorgen i august og var ikke bare perfekt, hun som alle andre barn, den mest perfekte baby som noensinne hadde slått de mørke øynene opp for å se seg rundt på jorda. Det å være mammaen hennes er gøyere enn jeg noensinne kunne forestilt meg. Livet før var vell og bra, men det føles som å ha tilbrakt 25 år med å se fine filmer i sort hvitt, for så å bytte til fullfarger med Kodachrome.

Siden jobben min som journalist i Magasinet innebærer å grave seg dypt ned i temaer har jeg fortsatt å sluke alt jeg kan finne av artikler, bøker og nettsider om barn, mat og familieliv. Masse er helt bortkastet (Anna Wahlgrens tips om skrikekurer og magesoving for spebarn sikrer seg en god førsteplass der), men i blant dukker det opp nyttige triks som gjør hverdagen lettere, barnehagehentingen smoothere, helgene hyggeligere.

Med denne bloggen håper jeg noen av disse erfaringene kan inspirere akkurat deg!

Her kommer en nydelig sang som alltid får meg til å stoppe opp. Lommetørkle alarm!

Livet i Kodachrome.

Hvordan synes du verden endret seg etter at du fikk barn? Er det noe du lurer på eller har lyst til å lese om? I så fall blir jeg kjempeglad for en melding i kommentarfeltet!

In English: A little bit about why I loved becomming a mom (imagine seeing great films in black and white and then suddenly being introduced to Kodachrome) , and a lovely Swedish song about parenting.

0