Arne Hjeltnes' hemmelige middagstriks

Jeg elsker å lese kokebøker! Etter at barna har lagt seg, synes jeg det er topp å ligge i sofaen med en kopp te (og kanskje noe digg ost eller spekeskinke å mumse på) og få inspirasjon til gode middager.

Sist ut i hylla mi er boka til Arne Hjeltnes: «Helt på Kjøkkenet», som kom i høst. Når jeg bladde i den fikk jeg blant annet hans tips til en kjapp og billig hverdagsmiddag. Det viser seg nemlig at Arne Hjeltnes liker å stikke ut fiskepudding med pepperkakeformer og steke i litt smør i panna. Fiskepuddingen serverer han for eksempel med stekt bacon og gulrøtter.

Boka inneholder ellers trebarnsfarens favorittoppskrifter fra flere verdenshjørner. Her er middagsretter som thaifiskekaker og lammekjøtboller, desserttriks som pappas brownies (fra Toropose. I like!) med ekstra cashewnøtter og seterrømme, pluss tips til enkel snacks som å bytte ut potetgullet med hjemmeristede gresskarfrø.

Har du tips til noen billige hverdagsretter? Hva lager du til middag når det slunker på kontoen?

//for ordens skyld: jeg har linka boka via TradeDoubler. mer om det her

0

Arne Hjeltnes’ hemmelige middagstriks

Jeg elsker å lese kokebøker! Etter at barna har lagt seg, synes jeg det er topp å ligge i sofaen med en kopp te (og kanskje noe digg ost eller spekeskinke å mumse på) og få inspirasjon til gode middager.

Sist ut i hylla mi er boka til Arne Hjeltnes: «Helt på Kjøkkenet», som kom i høst. Når jeg bladde i den fikk jeg blant annet hans tips til en kjapp og billig hverdagsmiddag. Det viser seg nemlig at Arne Hjeltnes liker å stikke ut fiskepudding med pepperkakeformer og steke i litt smør i panna. Fiskepuddingen serverer han for eksempel med stekt bacon og gulrøtter.

Boka inneholder ellers trebarnsfarens favorittoppskrifter fra flere verdenshjørner. Her er middagsretter som thaifiskekaker og lammekjøtboller, desserttriks som pappas brownies (fra Toropose. I like!) med ekstra cashewnøtter og seterrømme, pluss tips til enkel snacks som å bytte ut potetgullet med hjemmeristede gresskarfrø.

Har du tips til noen billige hverdagsretter? Hva lager du til middag når det slunker på kontoen?

//for ordens skyld: jeg har linka boka via TradeDoubler. mer om det her

7

Kaluza på Radioselskapet

                                                                                                                                                                                                         Source: genderrevealparty.net via Megan on Pinterest

 

Hvis du har en radio i nærheten mandag rundt lunsjtider må du skru på P2! Redaksjonen i Radioselskapet syntes nemlig innlegget jeg skrev om amerikanske ultralydfester og «gender reveal parties» var så underholdende at de har invitert meg i studio for å fortelle mer sånn en gang mellom 11.30 og 12.30. Moro!

                                                                                                                                                                                                    Source: mallorybuckphotography.com via Callie on Pinterest

 

Du kan også høre innslaget live på nettradio her.

Hva tror du? Kan trenden med fester der kjønnet til barnet i magen blir avslørt bli en slager her hjemme også? Og synes du fokuset på stadig mer avanserte babyshowers er symptom på en barnebesatt kultur eller et tegn på graviditeten i vår generasjon ikke lenger trengs gjemmes bort?

 

 

 

0

Lullaby

I går kveld hørte jeg på denne fine sangen til Dixie Chicks, og gråt en liten tår. (Lettrørt? Hvem, jeg??)

Derfor ville jeg gjerne dele den med dere:

«They didn’t have you where I come from
Never knew the best was yet to come
Life began when I saw your face
And I hear your laugh like a serenade

How long do you want to be loved
Is forever enough, is forever enough
How long do you want to be loved
Is forever enough
Cause I’m never, never giving you up

I slip in bed when you’re asleep
To hold you close and feel your breath on me
Tomorrow there’ll be so much to do
So tonight I’ll drift in a dream with you

How long do you want to be loved
Is forever enough, is forever enough
How long do you want to be loved
Is forever enough
Cause I’m never, never giving you up

As you wander through this troubled world
In search of all things beautiful
You can close your eyes when you’re miles away
And hear my voice like a serenade

How long do you want to be loved
Is forever enough, is forever enough
How long do you want to be loved
Is forever enough
Cause I’m never, never giving you up»

Mammas jente..

0

Ukas helgetips: Nytt lekeland i byen!

Alt et 5-årig hjerte kan begjære.

Dere som følger meg på Instagram vet at jeg tilbrakte forrige helg med å kjede meg i hjel på lekeland med unga.

Jeg vet ikke om det er lekelandene som har forandret seg eller meg, men jeg husker at når jeg først blemor syntes jeg sånne steder var helt grusomt. Så mye støy! Mens jeg før sto opp grytidlig for å være der ved åpning, og rømte hjem i 13-tida så snart helgepappene hadde fått karret seg ut døra med de uregjerlige store ungene sine for å la de herje fritt i sklia mens han sitter i caféen og snakker i iPhonen sin med helgas date bryr jeg meg nå lite om kaoset som er rundt.

Hater sånne uregerlige store unger som tar over sklia, ass.

Nå synes jeg sånne steder er topp underholdning et par timer. og hører knapt de andre ungene. Jeg bare koser meg bare gløgg med å se ungene mine kose seg gløgg, og med å leke sammen hele familien. Kanskje mine snart seks år som småbarnsmor har gjort meg hørselsskadd? Eller kanskje toleransegrensen min for støy og kaos bare er hevet betraktelig av dette tobarnslivet?

Støy? Jeg hører ingenting?

Uansett: I Osloområdet finnes det endel lekeland allerede, Child Planet på Majorstua, Hopp i Havet på Torshov, Hurlumheihuset på Kolbotn, Hoppeloppeland på Lillestrøm og Gigagøy på Lørenskog , men i et land der det er meldt ulidelige 15 minusgrader på lørdag er det ikke rart at markedet for aktive ting foreldre kan finne på med barna innendørs er nær umettelig.

Nå har Nordens største lekelandkjede Leo’s åpnet et flunkende nytt lekeland på Ulsrud i Oslo, så det måtte jeg jo sjekke ut.

Unna vei! Her kommer jeg! Hele gata må flytte seg!

Inngangsprisen er 150 kroner per barn over 2 år (0-1 er gratis, 1-2 er halv pris), men da koster det sympatisk nok ingenting for foreldre. Selve lekeområdet er svært, med et eget område for de små, som blant annet inneholder trampoline, sklie, lekedyr, et lite hus og store legoklosser som barna kan bygge med. (For oss var det særlig stas å bygge en trapp av klossene som lillebror kunne bruke til å gå opp på taket av lekehuset med!)

Norske byggeklosser.

I tillegg til de standard lekelandelementene som ballrom, masse forskjellige sklier, steder å klatre, tuber å krype gjennom og bruer å balansere over, hadde Leo’s også flere elementer som var nye for oss. Vi tilbrakte minst en halvtime i sjørøverskipet, der barna kunne fore myke baller inn kanoner og så skyte de på blinker eller foreldre som sto utenfor (gjett hva som var mest populært..)

Ta den, for at jeg ikke fikk lørdagsgodt etter barnehagen på tirsdag!

I tillegg var det et kult spindelvev-aktig område der jeg barna kunne klatre i flere lag. Pluss en innendørs akebakke der barna suste ned liggende i bildekkaktige brett, og et rom med gigantiske pilatesballer som var kjempegøy å ligge, hoppe og base oppå og gjemme seg under.

Dette ga meg ubehagelige flashbacks til alle nettene jeg har sittet og gynget på pilatesballen min for å trøste et gråtende spebarn. Funket som rakkern da!

Det er ikke tillatt med medbrakt mat på lekelandet, men vi klarte likevel fint å holde oss under 150 kroner da vi skulle spise. Vi hadde selvsagt kost oss med en digg helgefrokost hjemme først, så barna spiste hver sin pølse i lompe og litt frukt, mens mannen min og jeg plukket med oss knekkebrød med kremost, epler og en müslibar.

Utvalget i kaféen var forøvrig overraskende variert, de hadde både grønn salat, kyllingsalat og fiskeburger i tillegg til mer publikumsfriende fast food som pizza og burger. Til de små tilbød de middagsglass og smoothies fra Ellas Kitchen.

Lekelandet har et stort spiseområde nede der lekene er, men vi satte oss i andre etasje, med dype sofaer og dagslys. De hadde også massasjestoler for slitne foreldre i lekelandomrpdet. I like!

Sol, behagelig innetemperatur og Morgenbladet. Fin lørdag!

Oppe i andre foregikk også bursdagsfeiringene for de som trenger å outsource sånt (og jeg skjønner jo det, så mye små leiligheter vi ofte bor i her i byen) Forskjellige rom hadde forskjellige tema, som dinosaurer og prinsesse, pirat, disco, fotball og fisker. I enden av hvert bord var det en trone som bursdagsbarna kunne sitte på og utenfor var det et skattkiste rom som bare bursdagsbarnet får slippe inn i.

Skal jaggu ikke se bort fra at vi tyr til noe sånt en gang, fremfor å ha 15 viltre 10-åringer innendørs i 3-romsen vår..

Dette er noe for min Dinosaurtoget-elskende sønn.

Leos Lekeland ligger i John G. Mattesons veg 4 og er åpen alle dager fra 10-20.

Har du vært på lekeland med barna før? Hvilken er din favoritt? Og vet du om noe annet gøy det går ann å finne på med barna i helga? I så fall, del det gjerne i kommentarfeltet!

Tør jeg dette?

0

Hvordan snakke med barn om døden?

Visste du at det skjer flest dødsfall på vinteren? Eller at den vanligste dagen å dø på er mandag?

Da datteren min var i 3-4 års alderen var vi gjennom en fase der hun var intenst opptatt av døden. Med daglige kommentarer som begynte slik:

– Mamma? Du skal aldri dø, ikke sant? Når du dør kan jeg bare vekke deg opp og så kan du leve videre, ikke sant? Mamma? Hvem skal dø først av deg og pappa? Hvem skal dø først av bestemor og bestefar?

Utviklet seg slik etter noen uker med samtale:

– Gleder du deg til å dø, mamma? Da kan du jo møte mormoren din igjen? Visste du at alle som er døde svømmer rundt under jorda? Fiola har sagt at alle som dør sitter på en sky. Sitter mormoen din på en sky?

Og endte slik:

– Når du dør, mamma, da skal vi kjøre deg til Drammen, grave opp grava til mormora di og kaste deg nedi! Så kan dere svømme rundt sammen under jorda!

At jeg elsket mormoren min, men likevel ikke gleder meg til å dø så jeg kan «svømme sammen med henne under jorda» var vanskelig for datteren min å forstå.

Døden er et tricky, for jeg ville hverken juge til henne eller skremme henne unødig. Det er ikke noe jeg liker å tenke på, men barna mine kommer mest sannsynlig (eller: forhåpentligvis, siden jeg jo vil at de skal ha et langt og lykkelig liv) til å oppleve at folk som står dem nær dør. Da vil jeg at de skal ha et realitisk forhold til døden, og ikke for eksempel tro at folk som er døde våkner opp igjen.

Svaret mitt ble derfor som oftest noe ala:

– Ja, jeg skal dø. Det skal vi alle. Da blir vi borte for alltid, og kan ikke leke eller snakke eller danse mer. Men det vanligste er å dø først når man er veldig veldig gammel, og jeg har tenkt til å leve til du får barnebarn.

(En psykolog jeg snakket med en gang i forbindelse med en reportasje jeg gjorde om palliasjon for Dagbladet Magasinet, sa at det siste der var helt greit å si, for hvis du dør før det så er det ikke det at du har sagt at planen din er å leve lenger de blir lei seg for)

 

I And, Døden og Tulipanen er døden en litt tørrvittig, galgenhumoristisk fyr, som dypest sett hverken vil oss eller And noe vondt.

Jeg skjønte i midlertid jeg trengte litt hjelp for å forklare konseptet med døden for barna mine, og vendte meg dit jeg alltid vender meg når jeg har store spørsmål og som aldri svikter meg: Biblioteket.

Her kommer derfor de sju beste bildebøkene jeg fant som handler om nettopp døden:

Døden innhenter alle til slutt. Også ender.

And, døden og tulipanen er skrevet av samme mann som har tegnet den genierklærte ( i hvertfall i mitt hjem) historien om Den lille muldvarpen som ville vite hvem som hadde bæsjet på hodet hans. Dette er en bildebok med få setninger på hver side og rene, enkle tegninger, noe som gjør at den vellegnet også for de minste barna. Boka er en litt absurd og humoristisk bok om And som blir fulgt etter av Døden. De henger ved dammen (døden foreslår ertende at de skal klatre i trær) og varmer hverandre. Boka gir ingen svar, men åpner for mange spørsmål:

«Noen ender sier at når man dør blir man til en engel, sitter på en sky og kan kikke ned på jorden.»

«Det er godt mulig», sa Døden. «Dere har jo vinger allerede»

 

Er Mimmi død fremdeles? spør Lillesøster i boka som tar for seg døden på en hverdagslig og gjenkjennelig måte for norske barn.

Lillesøster og Mimmi: Lillesøster er en kjent figur for mange barn, og Kari Grossmanns hverdagslige, men detaljfokuserte strek gjør denne barnehagejenta populær hos barn fra 1 til 6 år. Til vanlig er vi med Lillesøster når hun nekter å spise frokost, når hun feirer bursdag i regnværet eller når hun brekker armen og må på legevakta, men denne gangen handler det altså om Mimmi som dør.  Boka følger sykdom, begravelse og besøk på grava og tar for seg vanlige hendelser og tanker som barna kan møte når de mister noen i familien.  «Er Mimmi død fremdeles?», spør Lillesøster.  Stort pluss for at boka er livssynsnøtralt og kan tolkes dit man vil.

Roy – av Svein Nyhus og Gro Dahle handler om en hund som dør, men det er vel kanskje nettopp slike dødsfall barna møter først og tar tyngre enn oss andre. For det blir så stille i huset når Roy er borte. Ingen bjeffer i gangen. Og hvor blir det av hunder når de dør? Er Roy blitt et spøkelse? Eller er han i hundeparadiset?

Kanskje Bestefar er en stjerne? Sara har verdens greieste bestefar.  Noen ganger henter bestefar Sara i barnehagen, også leker de, snakker om da Sara var liten eller om bestemor som døde for lenge siden. Men så en dag ringer telefonen og Tante Siri bare gråter. Bestefar er død. Sara vil ikke gå i barnehagen når bestefar er død. Hun har vondt i magen! Men mamma sier de må gjøre som de pleier. I begravelsen blir Sara sint fordi menn og damer bærer kista. Hun vil også bære! Det er jo hennes bestefar!
Pluss for at boka også tar for seg de voksnes sorg:

-Hvorfor gråter du mamma?

-Jeg er lei meg Sara. Bestefar var jo faren min. Vi lekte sammen og fant på mye morsomt sammen da jeg var liten. Akkurat som du og bestefar gjorde.

Pappaen min bor i himmelen Fantastiske Bjørg Thorhallsdattir ble enke som ung småbarnsmor, og har siden startet arrangementet Hjertefred for å gi barn som opplever å miste noen de er glade i en mulighet til å gi uttrykk for sorgen. I boka «Pappaen min bor i himmelen» bruker kunstneren sine varme, enkle bilder og en knapp, men poetisk tekst til å formidle stor kjærlighet og stor sorg. Bjørg tar opp de store spørsmålene, men uten å gi fasit: Hvor kommer vi fra før vi blir født? Hvor blir vi av når livet tar slutt?

Mine to oldemødre. Som dere vet elsker jeg Lisa Aisatos vakre, lune penn. Mine to oldemødre er kanskje min absolutte favoritt blant bøkene hennes (i sterk konkurranse med «Odd er et egg».) Jenta i fortellingen har to oldemødre, en i Norge og en i Gambia. De er forskjellige, men like i sin kjærlighet til oldebarnet og til havet. Boka tar for seg oldemødrenes dødsfall på en varm og udramatisk måte og nettopp fordi døden ikke er noe hovedtema i boka funker den nydelig både som nattabok og som utgangspunk for videre samtale om barna ønsker det.

Snufs. Det kan ikke være bare meg som fikk hjertet knust av å lese «Farvel Rune» i oppveksten?

Farvel Rune Er dette verdens tristeste bok? Husker vi leste den på fritidshjemmet da jeg var barn, og den gjorde uutslettelig inntrykk. Får klump i halsen bare jeg tenker på historien om Rune og Sara ennå, og den er utrolig nok fortsatt å få tak i. Kjenner du ikke historien handler den altså om ei jente som opplever at bestevennen Rune drukner, og så om hvordan hun klarer å leve videre. Trist og vond og fin. Illustrasjonene har noe Munchsk-aktig over seg og er like såre og smertefulle som temaet.

Det bildet av Rune som ligger druknet i dammen kommer til å forfølge meg resten av livet. En klassiker!

Vennskap. Kjærlighet. Død. Savn. Hvem sa barnebøker bare handlet om overflatiske ting?

Her er forøvrig en fin liste med flere bøker om barn og døden, også for de eldre barna.

Har du snakket med barna om døden? Hvilke ord bruker du for å forklare det uforklarlige? Er du for realisme eller synes du det er best å skjerme barna for de hardeste sannhetene mens de er små? Og har du tips til noen flere bøker om temaet som jeg burde sjekke ut?

//for ordens skyld: jeg har linket bøkene via TradeDoubler. mer om det her.

0

Kan 3-åringen få spille iPad hver dag?

Blogging handler om dialog. Derfor har nyttårsforsettet mitt for i år vært å starte en serie som drar i gang diskusjon og dialog på tvers av blogosfæren. Serien har fått navnet: «Dagens Dilemma» Jeg vil plukke ut bloggere –fra forskjellige felt -som jeg synes har noe å komme med og be de gi sine tanker og refleksjoner rundt et aktuelt spørsmål.  På den måten får vi sett en problemstilling fra flere sider, fremfor å presentere én fasit.

I dag har Aftenposten en stor sak om en EU finansiert forskningssrapport av 25142 barn mellom 9 og 12 år i 25 land som konkluderer med at det å skjerme barna fra Internett gjør dem dårligere rustet til å håndtere negative opplevelser på nett. Derfor passer temaet for Dagens Dilemma fint, for dette temaet er absolutt verdt en diskusjon.

For å kicke i gang første runde har jeg  bedt Aslak Borgersrud og Lammelaaret tenke noen kloke tanker rundt følgende:

Er det greit å la 3-åringen spille iPad hver dag?

«Et nettbrett er ikke et monster som vil suge ut sjela av hjertene på dine barn.»

Aslak er redaktør for Computerworld.no, musiker, småbarnsfar og driver den ofte kloke og alltid spissformulerte bloggen Aslaks Røyklegging.

Han er klar i sin tale:

«Et nettbrett er ikke et monster som vil suge ut sjela av hjertene på dine barn. Tvert i mot er et nettbrett en fin liten datamaskin som kan brukes til veldig mye forskjellig. Mange forskjellige spill. Og interaktive bøker. Og film. Og tegning. Og en masse annen moro.

Så å la treåringen bruke Ipad kan ikke sammenliknes med å la treåringen bruke én leke. Det kan sammenliknes med å la treåringen ha tilgang til lekekassa si.

Jeg tror det er bra for unger å leke. Bra å bli underholdt, bra å teste ut ting. Og det finnes neppe en eneste annen dings som er så kreativt utviklende for en unge som et nettbrett.
Hvis du er flink med ungen din, da.

Like bra som en kasse (eller tre) full av leker?

Men hvis du er en lat forelder, som har lasta ned ett eneste spill som ungen får bruke om og om igjen hver eneste dag, uten variasjon, uten valgmuligheter og uten utvikling, da må du skjerpe deg. Da må du finne flere apper. Nettbrettet bør være stappfullt av forskjellige typer spill som fungerer på forskjellige måter. Med forskjellige språk, uttrykk, navigasjonsmåter og tankesett. Og masse bøker, musikk, filmer og annen moro, sjølsagt.

På samme måte som lekekassa bør ha flere forskjellige leker, og bokhylla bør ha mange bøker som ungene kan velge mellom og bytte på.

Omfavn skjermen! La den bli din venn i oppdragelsen, la den hjelpe deg med tannpussen, la den gjøre unga dine kloke, flinke, reflekterte og i stand til å finne ut av ting på egen hånd!

(Disclaimer for folk som leser dette med veldig vrang vilje: Ja, da. Selvsagt skal man bruke alt med måte. Ikke la ungen sitte fem timer hver dag med nøyaktig det samme spillet hvor man skal skyte kvinner og barn med flammekaster. Poenget er at spill er moro. Akkurat som leker. Og barn skal ha det moro. For det er moro!)»

Lammelåret har alltid kloke tanker om foreldreliv på bloggen sin Lammelårtanker i kommenentarer på andre blogger. Hun har valgt en annen innfallsvinkel:

«Da jeg skrev innlegget Vi ødelegger barnas hjerner for nesten ett år siden følte mange seg truffet. Å si nei til datalek for barn under skolealder gjør man ikke uten reaksjoner. Iallfall ikke på nett. Men når reaksjonene er sterke skyldes det ofte at man berører noe viktig.

Spørsmålet er: Er det i det hele tatt greit å la 3-åringer spille iPad hver dag?

Vi tar mange valg i halvbevisstheten. Som regel er det helt ukomplisert. Det er  nødvendig å kunne ta avgjørelser raskt når man har ansvar for små barn. Småbarnstiden med full jobb er ikke tiden som er best egnet til dypere refleksjoner og innsats på nye fagområder.

Likevel vet jeg at det er i slike faser  at tanker om hva barndommen skal inneholde er mest nyttig. Om vi satte oss ned og forsøkte å lage noen mål, og noen retningslinjer for hva vi ønsker at ungene våre skal få med seg; hvilke verdier vi vil de skal ha med seg og hva slags opplevelser vi vil gi dem: Hvor i hierakiet kommer nettopplevelser? Skaper felles tid ved nettbrettet de beste minnene og opplevelsen av å ha tid sammen?

En naturlig plass på barnerommet eller en passiviserende barnevakt?

Mange sier det er viktig at barnet er kjent med nett- og databruk og at det er viktig å starte tidlig. Før barnet har lært grunnleggende motoriske ferdigheter? Tiden med nyfødt kan synes lang, men årene går fort . Derfor er det viktig at foreldre har et bevisst forhold til eget nettforbruk, fordi våre vaner lett overføres til barna. Unger vil gjøre det foreldrene gjør (til de blir tenåringer..!), og vi er forbilder – også når det ikke passer. Kjernen i problemstillingene tror jeg kan ligge nettopp her: Hvorfor skal ikke barna kunne bruke iPad når vi voksne gjør det?

Unger lærer iPad og andre nettløsninger raskt og de synes det er gøy! Fordi det kan gi en nødvendig pause i en hektisk hverdag, er det lett å ty til for travle foreldre, men nettbruken har lett for å gli ut. Ti minutter blir raskt til en time. Nettet er ment å fange, nettspill er skapt for å lage avhengighet. Vaner dannes lett.

Skal tida både hjemme og i barnehagen brukes bak skjermen?

Nettopp derfor er det viktig å stille spørsmål ved (u)vanen. Vil vi fordypes i nettaktiviteter når alternativet er å knyttes enda sterkere til barna? Trenger vi pausen akkurat mellom henting i barnehagen og klokken 20? Eller tilhører nettilgangen voksentimene, etter barna har lagt seg?

Finnes det gode nok grunner til å la treåringer bruke IPad når alternativet er boklesing, klossebygging, sofakosing, søskenkrangling (ja, krangling har også sin funksjon!), lange bad og mye mer?

Les gjerne disse tekstene av andre, til ettertanke: Kjære foreldre: Er barnet blitt nok en oppgave du multitasker? og Hun fortjente applaus, men måtte ta til takke med trøst.«

Innlegget er noe forkortet. Du kan lese hele på bloggen Lammelårtanker senere i dag.

Hva tenker du? Er det nyttig å la barnehagebarn spille daglig på iPad eller synes du barna heller bør leke med andre ting? Er det forskjell på pedagogiske spill og rene underholdningsapper? Hvordan har du løst dette hjemme hos dere? Er iPad mest et læringsverktøy eller en barnevakt? Og er det forskjell på TV og iPad eller bør all skjermtid sees under ett?

PS: Har du et dilemma du gjerne vil høre andre bloggeres synpunkt på? Eller vet du om et tema du synes hadde vært gøy om jeg hadde tatt opp her? Send meg gjerne en melding på facebook eller en mail på susannekaluza(at)gmail.com , så kanskje nettopp det du lurer på blir debattert i neste «Dagens Dilemma»!

0

Heftig debatt om hull i ørene på baby!

I går morges våknet jeg av at det plinget nye mail inn på macen min i ett kjør. Da jeg åpnet innboksen rant det innover  50 mail, med kommentarer og meldinger på blogg og Facebook om innlegget jeg hadde skrevet om foreldre som tar hull i ørene på babyer.  Og mer skulle det bli!

Noe av det fine med å blogge er dialogen det skaper med leserne. 16 000 hoder tenker defintivt bedre enn ett!

Jeg er derfor kjempeglad for å se hvordan deres kommentarer utdyper og nyanserer. Her er noen av innspillene som er kommet inn:

Inger-Lise sammenlikner det at babyer ikke skal føle smerte med folk som «mener dyr ikke føler smerte.» Lena spør: «Brukes samme legitimering for omskjæring av babyer?» Bente Christin har førstehånds erfaring med den gamle myten: «Min sønn ble operert i øret på Rikshospitalet i 1980, da var han 8 måneder . Han fikk ingen bedøvelse. Værste jeg har vært med på. synes jeg hører de skrikene enda.»

Bente påpeker utryggheten ved at babyer kan «dra ut øredobbene og putte dem i munnen.», mens Gunnar er  bekymret for at øredobbene skal rive opp øreflippen under lek: Barna leker, smyger seg gjennom trange åpninger, hopper og spretter, og kan fort skade seg stygt i ørene når dingeldangelet hekter seg fast. Jeg vet om jenter som har gått med konstante smerter fordi hullene har skadet nerver i ørene.

Joachim spør retorisk om vi synes det er greit å «tatovere barn?» mens Linda på den annen side spør: «Skal man vente med å vaksinere ungene til de kan snakke og da?»

Hanne synes ikke kirurgiske hull i kroppen bør tas hos frisøren og er bekymret for konsekvensene: «med alt man vet om eksponeringsallergi i dag, forundrer det meg at foreldre syns barna deres bør være i kontakt med smykker 24/7.»

Kristine har kjent dette på kroppen: «jeg har hatt så mye trøbbel med de hullene jeg har selv. X antall betennelser og fuglene vet hva mer.» Sofie har  samme erfaring: «E fikk hull i ørene da e va 3 år. Kan ikke bruke øredobber nå pga allergier. 

Per Arne påpeker at ørene «er et viktig akupunkturpunkt». Joanna har lest seg opp på soneterapi og refleksologi og sier: «Det kan umulig være gunstig å lage hull i området som så vidt jeg vet representerer magen og fordøyelsen? Min eldste sønn hadde en del magebesvær som liten, og refleksologen lærte meg å massere øreflippene og tåballputene hans ( føttene og ørene gjør samme nytten) for å lindre plagene.»

Stine sier øret ikke er fullt utviklet før barna er 12 år, og at profesjonelle piercere har en aldersgrense på 16 år: «Å ta hull i ører ved tidlig alder kan føre til misdannelser og unødvendig smerte. Dessuten hull som blir tatt hos frisører kan være skeive og føre til “fettklumper” siden de ikke bruker nål med hull.»

 

Yvonne forsvarer imidlertid sitt valg. » Jeg leste opp og ned og frem og tilbake da jeg tok hull i ørene på min datter. Og alt jeg kom frem til var hull i ørene eller ikke, det gjorde ingen forskjell om man var 1 eller 18 år. » Datteren hennes var 10 måneder da hun piercet ørene og hun «satt helt stille og leste i en bok og har ikke vært noe plaget siden.»

Marit sier: «Dette har vært gjort i mange kulturer til alle tider» mens Kenneth påpeker at «Her i Spania får fleste jenter, kun dager etter de er født, hull i ørene.»

Også voksne som selv ble piercet som babyer lar høre fra seg. Tina, Jeanette, Erika og Anneli er blant mange som mener de ikke «har tatt skade av det.» Anneli skriver «Jeg fikk selv hull i ørene da jeg var 6 mnd. Aldri hatt problemer med de hullene eller allergier. Ser jeg på bilder nå så synes jeg at jeg var fin. Det er ikke farligere å ta hull når man er 6 mnd enn 3 eller 9 år.»
Christin tipser om å smøre ørene med «Emblakrem en time før», mens Mary-Ann har et godt alternativ for de små: «Klistremerkeøredobber ruler.»
Mens Trond Erik skriver: «Kjør på! Intimpiercing, melketannbleking og permanent makeup-tatoveringer på babyer. La oss kjempe om å ha den kuleste babyen på Løkka!»

Hva tenker dere om innspillene? Burde det innføres en aldersgrense på piercing av barn? Hva burde den i så fall være på? Og er frisørsalonger rett sted for å bore hull i huden eller burde det kreves mer kompetanse?

 

 

29

Får babyer vondt når de tar hull i ørene?

I går fikk jeg siste utgave av Foreldre & Barn i postkasse. Juhu! Her har de en artikkel om spebarn med hull i ørene. Journalisten har blant annet intervjuet en akupunktør på Majorstua som tar hull i ørene på et par, tre babyer i måneden.

I saken argumenterer foreldre av småbarn med hull i ørene slik:

«Datteren min fikk hull i ørene da hun var 6 måneder av to grunner: Fordi babyer ikke har samme opplevelse av smerte som voksne, og at man lettere unngår betennelse»

og sånn:

«Når de er små er det ikke så vondt»

En kopp te, et nytt pledd, et nytt blad og en kjæreste som er på bandøving.

Her reagerer jeg. At babyer ikke føler smerte er en myte, og ikke en harmløs en. Vi skal ikke lenger tilbake enn til 80-tallet før det var vanlig å operere babyer uten smertestillende. Alt fra sprøytestikk til fjerning av mandler og operasjoner ble gjort uten smertestillende.

Denne praksisen ble først endret etter at en nyfødt baby undergikk åpen hjertekirurgi med bare muskelavslappende og ingen anestesi. Etter at babyen- Jeffrey- døde, arbeidet moren hans intenst for å spre forståelse for babyers smerte og endre praksis på feltet.

Siden er det altså slått fast av gjentatte forskningsrapporter, at babyer ikke bare kan føle smerte etter at de er født. De kan også føle det i mors liv.

I en britisk studie undersøkte forskere ved University College Hospital i London hjerneaktiviteten til nyfødte babyer (blant dem flere prematurfødte for å kartlegge nøyaktig når smertesensorene kicker inn) mens de tok en rutinemessig blodprøve fra hælen. Forskerne konkluderte med at barna reagerte markant forskjellig på smerte og vanlig berøring fra uke 35 i svangerskapet.  

Andre forskere har slått fast at babyer faktisk føler smerte sterkere og lenger enn eldre barn og voksne.  Hjernemekanismene som demper smerten er nemlig ikke godt nok utviklet i den alderen:

«Selv en liten rift sår i huden ved fødselen kan føre til at området blir oversensitivt lenge etter at såret er grodd.»

Men så blir du jo sååå fin etterpå, vesla.

Når det gjelder argumentasjon som går på at det er enklere å unngå betennelse fordi en baby ikke plukker på såret, i motsetning til en på fire eller fem, er min første tanke: Hvorfor i huleste skal en fire eller femåring ha hull i ørene?

Barn trenger aldri hull i ørene, og når de er gamle nok til å ønske seg det selv -godt uti skolealder- er de også store nok til å forstå at plukking fører til betennelse. En viktig forskjell er at det da er barnet selv, og ikke foreldrene som insisterer på å påføre smerte for å pynte opp utseende.

Hva tenker du? Hvor gammel synes du et barn skal være for å ta hull i ørene? Er det greit å ta hull i ørene på babyer selv om de får vondt? I andre kulturer er det vanlig å ta hull i ørene på babyer, synes du det endrer saken? Eller om det er for at folk ikke skal tro at en hårløs baby er en gutt? Hvor gammel var du når du fikk hull i ørene selv? Og synes du det ser pent ut med øredobber på de små?

 

0

Hvordan bruke opp kalkunrestene?

Godt nyttår! Hadde dere en bra feiring i går?

Hos oss var det første gang 5-åringen var med ut for å se rakettene. Vi hadde fest hjemme, og hun la seg (nesten) til vanlig tid, også hadde jeg lovet å vekke henne halv tolv for å bli med ut i Stensparken.

Lillebror feiret vi nyttårsaften for Bangladesh-tid. Dvs stjerneskudd og sjokolademousse klokka 19 før det bar rett til sengs for en overtrøtt gutt.

Hun var så trøtt! Og så tapper. Jeg spurte gang på gang om hun ikke heller bare ville sove videre, men mens kroppen helt åpenbart trengte 8 timer mer søvn var det viljestyrken som vant. Hun kjempet opp øynene og å få stå med henne i parken, omringet av naboer, kjenne lukten av stjerneskudd og rakettrøyk og se hvordan hun lo og frydet seg over alle de nye inntrykkene og hvordan øynene hennes lyste for hvert nye lysshow som glitret over himmelen var den beste starten på 2013 jeg kunne fått!

I dag er tiden for å ligge i sofaen og høre på Radetzky marsjen og spise restemat! Har du noe kalkun til overs?

Kalkunwraps med hoisinsaus.

Her er en lettvint, kjapp og digg middag som knapt krever noe matlaging.

Du trenger:

  • Kalkunrester -Har du ikke kalkunrester kan du bruke kylling. Til veggismannen min bruker jeg Quornbiter (de har det i frossendisken på Ica) eller Mock Duck (asiatisk delikatessebutikk)
  • Agurk – skåret i staver
  • Vårløk -skåret i tynne skiver
  • Peanøtter
  • Koriander
  • Hoi Sin saus -kjøpes på pose i alle slags matvarebutikker
  • Tortillalomper

Middagen er inspirert av Crispy Duck’en vi pleide å spise som overtidsmat på Oriental når Dagbladet ennå lå i Akersgata.

 

Barna mauler agurkene mens de venter på resten av middagen.

Det geniale er at du ikke trenger gjøre noenting selv, du bare setter alle ingrediensene i skåler på bordet og lar hver enkelt lage sin egen lompe. Dermed blir det kanskje bare agurk og kylling på ett av barna, mens den andre kanskje våger seg på koriander og peanøtter også. (Vårløk har jeg aldri fått en eneste unge til å spise, men det tar jeg med knusende ro.)

Hvordan var din nyttårsaften? Var dere friske (synes jeg kjenner så mange som er slått ut av svineinfluensa om dagen!) Hvordan gikk det med barna? Og hva er middagsplanene deres for i dag?

0