Foreldreliv på film

Jeg gir foreldreliv på film mye av skylda for min generasjons urealistiske syn på det å ha barn før vi selv blir foreldre.

Barna mine kommer til å være så blide og høflige alltid, ikke sant?

Du vet hvordan det er:

I Hollywood merker du alltid at du er gravid fordi du spyr (ikke fordi du blir stuptrøtt og sovner klokka sju en vanlig lørdag) , du merker at fødselen starter ved at vannet går (og da kommer det som en liten foss) , babyer ligger stort sett og gurgler og smiler fornøyd og større barn er blide og sjarmerende mot fremmede voksenvenner av deg og legger seg til å sove glade og fornøyde bare du kysser de på kinnet ( i motsetning til etter at vi har jaktet de huset rundt med tannbørsten, tvunget på en bleie, lest ørten nattabøker og allikevel blir møtt av ramaskrik når lyset slås av. Så må du kanskje liggge heeeelt stille og fake at du sover selv, mens barnet insisterer på å holde en tyrannisk liten klo fast i et bisart sted sted på kroppen din -øreflippen? føflekken under armen?- for å være sikker på at du ikke lister deg ut når de omsider lokker øynene.)

Barn. Digger alltid at mamma får besøk av fremmede menn.

Er det rart jeg generelt er skeptisk til foreldrefilmer? Stressingen til Kirstie Alley og John Travolta under den barnefødselen i Se, han snakker» ga meg alene traumer nok til å ha lyst på keisersnitt tjue år senere.

På filmplakatene jeg gikk forbi da vi var i London i sommer så «Friends with Kids» ut som en typisk klisjé: Noen kule New York hipstere, ledet ann av selveste Jon Hamm aka Don Draper fra Mad Men– får barn, og de er alle like vakre og kule.

Men filmen viste seg å være en gledelig overraskelse. Dette er en romantisk komedie, så den er ingen Oscarkandidat, men den er enkel og god underholdning som i tillegg gir noe så sjeldent som en relativt realistisk versjon av foreldrelivet. Og det uten å falle i fella med å overdrive verken hvor slitsomt eller idyllisk tilværelsen med barn er.

Middag med venner før barna har sovna.

Her er vennepar som flytter fra de frekke byleilighetene sine og ut i forstedene for å ha råd til et ok sted å bo, middagsselskaper der knapt noen får sitte ned samtidig (babyer må bysses, større barn våkner) og folk som krangler om vanlige ting som rydding og hvem sin tur det er å skifte bleier.

Og samtidig er barn noe de alle ønsker seg.

Plotet dreier seg rundt en vennegjeng på seks, hvorav to par som får barn. De single og barnløse vennene ser med avsky på hvordan livet til de før så sexgale og impulsive vennene forandrer seg, og bestemmer seg for å hoppe over hele forholdsbiten og få en baby sammen, -som venner.

(Jennifer Westfeldt som både spiller den blonde hovedpersonen og har skrevet og regissert filmen er forøvrig dama til Jon Hamm i virkeligheten også.)

Livet går strøkent for paret som ikke er et par. Med kjærlighetsproblematikken ute av bilde fordeler de gladelig husarbeid og babypass når vennene kommer på besøk. (Og så føler New York-casten seg garantert kjempeprogressive som viser en -gisp- mann med Baby Bjørn.)

Passe søt og underholdende DVD-underholdning på en sofadate en vinterkveld! Har du lyst på en annen bra foreldrefilm anbefaler jeg den strålende og kloke naturdokumentaren Babies, som jeg har skrevet mer om her.

Har du reagert på hvordan foreldre og barn fremstilles i en film på? Var dine forventninger til foreldrerollen på noe som helst vis preget av det du hadde sett på film og TV? På hvilken måte? Og har du sett noen bra filmer for eller med barn som du kan anbefale?

4

Dagene er lange, men årene er korte

Håper dere nyter disse juledagene med store gaveberg, sauseflekker på kjolen, sukkergira unger og alt. Før vi vet ordet av det er barna på backpacketur jorda rundt , og vi sitter igjen i altfor tomt hus og hører på Julekveld i skogen mens vi mimrer over barnelatter og bilbaneskruing og bollekinnsklemmer.

Ønsker dere en riktig gledelig jul!

Mange klemmer fra Susanne

0

Jula jeg glemte det aller viktigste

Cecilie Melli kjole? Check. Julepynta hus? Check. Kalkun og nøttestek i ovnen? Check. Gaver pakka inn? Check, check og check. Men hadde jeg tenkt på det viktigste? Absolutt ikke.

Det var julaften kvelden. Huset luktet edelgran, røkelse og risgrøt. Vi hadde sett 3 nøtter til Askepott. Vi hadde lagd snømann i hagen og akt på Idioten. Datteren min hadde funnet mandelen i grøten og gitt marsipangrisen til mamma. Vi hadde gått rundt juletreet og sunget alle de tre sangene 3-åringen hadde lært seg i barnehagen, og nå var gavene pakket opp. Bak datteren min lå en haug med nye bøker, Memospill, Pippidrakt og Lego. Likevel var hun ikke fornøyd. Underleppen bevret litt.

Juleglede og idyll. Men hvor lenge var Adam i paradis?

– Hva er det? spurte jeg. – Har du ikke hatt en fin julaften? Se så mange fine gaver du har fått!

Jeg tenke kanskje hun var misfornøyd med fangsten. Taklet ikke den lille to-åringen at pakketsunaminen tok slutt?

Datteren min svarte ikke, bare ristet på hodet og pirket på en riskremflekk på den røde julekjolen sin.

– Er du lei deg for noe?

Hun nikket.

– Hva er det for noe? Du kan si det til mamma, vet du?
Var det de dumme Disneyprinsessene jeg hadde nektet å kjøpe?Det bråkete plastpianoet jeg hadde gått rolig forbi i lekebutikken?

– Det var ingen gaver fra meg! Alle dere andre fikk gi bort gaver, men ikke jeg!

Å, søren.

-Men det sto jo, «Fra jentene dine» på høytalerne til pappa, prøvde jeg meg på. De var jo fra meg og deg sammen!

– Men de var ikke fra meg. Ikke fra bare meg. Det er uuuurettferiiiidg!

Hva hjelper det at pappa blir glad for trøffelsalt når du ikke har fått være med å plukke ut gaven selv?

Gulp. Jeg trøstet som best jeg kunne, men kunne ikke vri meg unna at hun hadde et poeng. Barnehagekunsen var gått til bestemor og bestefar som feiret jul med svogeren min i år, og ellers hadde jeg tatt meg av gaver til både pappa, lillebror, Mormor, Opa og Tante. Kjøpt noe de ønsket seg, pakket inn og skrevet fra alle oss på kortet.

Men barn har like stort behov for å gi som alle oss andre. Kanskje større. De higer etter å være til nytte, være en del av fellesskapet, bidra til å gjøre familien glad. Istedet har vi voksne lett for å fikse alt for dem og glemme at det å gjøre selv er hele vitsen. Etter denne jula har jeg alltid passet på at det ligger egne gaver under juletreet som barna har vært med å plukke ut og pakke inn selv. Det trenger ikke være store greiene:

Smelta sjokolade. Kakepynt. Pinne. Finfine julegaver fra barna!

Poenget er at barna opplever at det er de som gir, og ikke bare får og får. For uansett hvor gammel du er, er det jo det å gjøre andre glade som er det fineste med jula, er det ikke?

Har du gått på en smell når du skulle feire jul med barna før? Hvordan løste du det?

 

0

Fine pakkeidéer med gråpapir

Har du fått alle julegavene i hus ennå? Jeg var flink og gjorde unna mye gaver da jeg var i London med tantebarnet mitt og siden i Thailand med familien, så i dag skal jeg bare handle de siste småtingene. Etterpå blir det juleinnpakningsbonanza!

Nettet formelig flommer over av kreative pakketips om dagen, men jeg liker ikke å bruke masse tid og penger på dyr innpakning når jeg først har kjøpt en gave. Derfor pleier jeg å pakke inn i enkelt og miljøvennlig gråpapir – men det trenger slett ikke bli kjedelig for det.

Her er mine favoritt-tips for å enkel, men effektfull pakkepimping med barna:

1) Konfetti: Konfetti er alltid gøy, og med lim ved siden av kan barna kose seg lenge med å pynte opp gavene sine.

2) Pomponger. Husker dusånne pomponger vi alltid lagde på Fritidshjemmet sånn på slutten av 80-tallet?  De får nytt liv som pynt på pakkene. Pomponger er forøvrig supert tidsfordriv for barn ned i 3-årsalderen.  Husker du ikke hvordan man lager dem finner du en fin forklaring her. 

3) Snøkrystaller. Papirduker er lettvint moro for barn som er store nok til å håndtere saksa selv. Datteren min har fått skikkelig dilla og masseprodusert papirduker i hele høst. Nå kan de endelig brukes til mer enn å henges på vinduet.

4) Garnrester. Har du garnrester liggende kan dere lage årets fineste gaver ved å surre de rundt gråpapirpakkene. Jo flere farger jo finere. Regnbuer ruler!

5) Granbar. En kvist fra juletreet eller annet grønt liver opp. Billigere (og mer miljøvennlig) blir det ikke!

6) Klovneansikt. Pompongene kan også brukes på andre måter. Som nese i et ansikt får du morsomme klovnepakker. Perfekt til små venner. La gjerne barna tegne øyne og munn på gavene selv.

7) Post it. Har du hverken garn eller konfetti for hånden, klarer du kanskje å grave opp noen post-it lapper fra kontorskuffen? Klippet i sirkler lyser de neonfint opp på gråpapiret.

Er du ferdig med alle julegavene i år? Og har du kanskje noen innpakningstips på lur?

0

Slik lager du lettvint julegodt

I Kaluzafamiliens julefeiring har vi alltid sju slag. De er som følger:

  1. Kranskekake -kjøpt i butikken, etter kriteriet: «Jeg vil ha den med flest smellbonboner»
  2. Krumkake – mammaen min baker med mormors gamle krumkakejern og tar med hele boksen inn til Oslo. De andre får én hver. Jeg spiser søttitre.
  3. Christstollen – for å hedre min tyske kulturarv
  4. Pepperkaker – barna baker sammen med bestemor. Eventuelt kjøper jeg en ferdigdeig på Ikea, spiser halve deigen (og oppfordrer barna til å gjøre det samme) og baker ut resten. (Se! Jeg KAN bake!) Pleier også å spare en god klump pepperkakedeig jeg kan ha liggende i kjøleskapet og mumse på, eventuelt blande inn i litt myk vaniljeis og servere til dessert med knuste pepperkaker på toppen. Yum!
  5. Christmas Pudding – jeg elsker alt som er britisk, og denne smaker nydelig med litt is ved siden av. Søsteren min og jeg kjøper alltid med hjem om vi er i London. De holder seg over ett år i kjøkkenskapet.
  6. Panettone – den perfekte juleselskapsdessert. Jeg kjøper en vanlig en og customizer med hjemmelaget mascarponekrem og appelsinsmak. Si ifra om dere vil ha oppskrift!
  7. Julekake – et must for frokosten i romjula. Med setersmør og brunost på. Mmmm….

Jeg <3 sjokolade! Kanskje med litt maldonsalt og hakkede peanøtter i?

Jeg synes det er mye viktigere å velge ut de juletradisjonene familien min og jeg faktisk liker og synes er gøy, enn å forsøke å presse oss inn i en prefabrikert forestilling om hva en familie «må» gjøre før jul.

Denne siste helga før jul er så full av ting som skal fikses at noe helgetips blir overflødig. Pust heller med magen, og la barna prøve seg på å lage julegodt om de kjeder seg.

Heller enn å ha én kveld som er sånn:

«Nå skal vi sette oss ned og lage ti slags julekonfekt i en omgang, dere»

er jeg nemlig veldig fan av å ha ingrediensene liggende og lage litt og litt etterhvert som a) barna har lyst b)  Jeg har spist tom godteskåla c) vi er inne og kjeder oss.

 

Sjokolollipos klarer selv de minste barna å lage. Dropp vannbad og smelt heller sjokoladen i 1-2 minutter i mikrobølgeovnen. Husk å røre hvert 30. sekund, så brenner ikke sjokoladen seg.

Det geniale med marsipan og sjokolade er at det varer en liten evighet. Jeg pleier å smakssette marsipanen på forhånd med ting som appelsinskall og appelsinjuice eller pepperkakekrydderier (muskat, kanel, ingefær og knust nellik) og ha liggende pakket inn i plast i kjøleskapet.

I skapet har jeg en blanding av mørk, lys og hvit sjokolade og selvsagt masse kakepynt.

Da er vi good to go på et blunk om jeg trenger å aktivisere de små.

Marsipan med pepperkakesmak, dyppet i en blanding av lys og mørk sjokolade. NAM!

For dagens utgave av Dagbladet har jeg smelt sammen fem varianter. De ble så gode at barna og jeg har gått og momset konfekt dagen lang denne uka, mens vi har hatt Julekongen-maraton og ventet på at feberen deres skulle gi seg.
Avisa har også stort intervju med meg i dag der jeg deler flere tips og triks for hvordan du stressfritt kan lage digge julegodterier med de små.

Baker dere sju slag til jul? Hvilke juletradisjoner har du tatt med deg videre og hvilke synes du bare er stress? Og har du noe tips til enkle julegodterier som barna også klarer å lage?

0

Den snakkende bleie

Robert Scotellaro er sitert i boka “The Funny Side of Parenthood” på at å “argumentere logisk for en toåring er like produktivt som å bytte sete på Titanic».

Små barn tenker ikke på samme måte som oss, så den mest konstruktive måten å nå dem på er etter min erfaring med tøys.

Noe jeg tyr til i blant når bilsetet overhodet ikke skal på/bleia behandles som en udelelig kroppsdel/vinterdressen er totalt unødvendig/tran er giftig kvakksalveri er å få den omstridte gjenstanden til å snakke.

Nilsen er ikke så fan av å skifte bleier.
Fra boka «Nilsen og Stellebordet».

Ja, så føler jeg meg i blant litt dust når jeg bruker en Pampers som hånddukke og får den til å si ting som:
«Arhnamnamnam! Jeg vil spise opp bæsjen din!» eller «Nei, ikke ta meg på! Du lukter promp!
men dette er ikke tidspunktet for å se seg selv med en ironisk distanse. Målet oppnås: Bleia blir skiftet uten at jeg må jakte en hvinende, halvnaken sneip hele huset rundt.

Når tranen eller bleia eller vottene plutselig begynner å prate fungerer det som en enkle distraksjon i en fastlåst situasjon. Barnet får noe gøy å fokusere på, og det at jeg tuller og tøyser gjør at vi blir på samme lag igjen.

Hva er dine triks for å løsne opp i en fastlåst situasjon med barna? Har du prøvd å snakke med tullestemme for å få de små til å glemme at de egentlig stritter i mot? I hva slags situasjon var det, og hvordan synes dere det funker?

0

Hvorfor har Barbie har fått restylane i leppene?

I forrige uke snakket vi om prinsessedrømmer og samtalen havnet over på Barbie.

Jeg har mildest talt et anstrengt forhold til henne. Til bursdagen sin ønsket datteren min seg en av disse anorektiske dukkene. Jeg ville jo heller brent av meg hånda enn å plukke med meg en Barbie av egen fri vilje i lekebutikken, men samtidig har jeg ikke lyst til å bli hun moren i About A Boy. Du vet, hun som tvinger sønnen til å gå med hjemmestrikket regnbuegenser så han blir kastet stein etter på skolevei.

Jeg ga derfor etter for presset og lot besteforeldrene gi barnetbarnet det hun ønsket seg mest. Dog ikke uten en liten monolog til femåringen om de uproposjonalt lange beina til denne dukka og hvordan midjen hennes er så smal at hvis hun hadde vært ekte hadde hun knekt i to. BBC lagde forresten en morsom illustrasjon av hvordan en ekte kvinne hadde sett ut med Barbies mål.

Hun har for eksempel 50.8cm rundt midjen (20 tommer). Victoria Beckham blir rene blubba ved siden av med sine 58,4 cm (23 tommers)

Men jeg er selv vokst opp med å leke med Barbie (mamma ville aldri kjøpe det til meg, men vi hadde noen snille venner i Minnesota som sørget for en jevn strøm av astronaut Barbier)  og husker venninnen min Margaret og jeg brukte timesvis på å leke kule voksne med dem. Vi lagde til og med små visittkort til Barbiedukkene våre. Inspirert av Lov og Rett i LA var de selvsagt advokater. Søsteren min hadde også en superkul Astronaut Barbie (dog med en stram, skinnende og sexy romdrakt med knehøye lilla støvletter til.)

Dukkelek i seg selv er altså både kreativt og utviklende. Utseendet til Barbie er det verre med. Det som overrasket meg mest når jeg etter tjue år på ny fikk dokka i hus er at Mattel faktisk har klart å lage oppsynet hennes enda mer kunstig og uoppnåelig.

Se på dette:

Det er ikke alle som eldes med stil.

Min gode, gamle «My First Barbie» ser ut som Sandy i Grease ved siden av disse Mean Girlsene. Siden 1989 har Barbie tydeligvis vært stamgjest hos Morten Kveim og fått seg både falske vipper, pluss en god dose restylane i leppene. Øynene hennes er på mystisk vis også blitt enda katteaktig større (vet ikke om Morten klarer akkurat det) Samtidig er garderoben hennes som klippet ut av Paradise Hotel (for ikke å si Skippergata) og får min Barbie til å se ut som hun er Amish.

Barbiestyling før og nå. Min Barbie hadde også en fin, bredbremmet gul hatt til dette antrekket, som har blitt borte en gang på veien.

Dog var ikke alt bedre før. I 1965 kom Slumber Party Barbie sammen med en badevekt permanent innstilt på 49 kilo og boka «Hvordan gå ned i vekt» der rådene inni enkelt og greit var «Ikke spis..»

Tror du barna påvirkes av hvordan lekene de omgir seg med ser ut? Hva tenker du om utseendet til dukker som Barbie?  Lar du barna dine leke med dem?

0

Sent ute med julekalenderen?

Ingen grunn til panikk selv om desmber er her og julekalenderen fortsatt ikke er i hus. Her kommer noen enkle idéeer du fikser i en fei:

Sokkekalender ala Martha Stewart er lettvint og fint.  Bruk familiens løse sokker eller plukk ut sokker av farger som passer sammen. Forskjellige størrelser ser bare ekstra sjarmerende ut.

Numrene klipper du ut i sirkler og fester med en sikkerhetsnål. Til slutt fester du fester du hele sokkekalenderen med klyper til et sløyfebånd.

Siden gavene ligger gjemt i sokkene lell, er det ingen krise om ikke alle pakkene er ferdige i dag.  Stapp litt bomull eller dopapir nedi så de ser fulle ut og kjøp gavene etterhvert som du får tid!

En annen enkel idé kom jeg over hos fine Dandee Designs. Her skriver du forskjellige aktiviteter (gå på kino, bake boller, ake etter barnehagen, overnatte hos mormor etc) eller tegner et lite kart til der dagens pakke er gjemt på røde lapper. Skriv tall på den andre siden, og fest lappene på en ring (-pipestilk? ståltråd? en litt schtøgg julekrans?) med små klyper.

Eller så kan du bare stikke ned på på Søstrene Grene, så klart. Der finner du ferdige pakkekalendere til rett over 200-lappen.

Er du ferdig med julekalenderen? Hvordan ser den ut hjemme hos dere? Hva lå det i dagens kalender?

[subscribe2]

0

Å være prinsesse er ingen jobb

Den amerikanske folkehelten av en høyestrettsdommer, Sonia Sotomayor, besøkte nylig barne TV-programmet Sesame Street
Her pratet amerikas første spanskættede høyesterettsdommer (og tredje kvinnelige) med barnetvfiguren Abby Cadabby og tok kverken på noen hundretusen små prinsessedrømmer i samme slengen.

«En karriere er en jobb du lærer deg, forbereder deg til og planlegger å gjøre en veldig lang tid»

Når Abby svarte at hun drømte om å bli prinsesse når hun blir stor ga høyesterettsdommeren hennes en dose av livets harde sannhet:

«Det er gøy å leke prinsesse. Men det er defintivt ingen karrierevei.»

Sotomayor ramset så opp jobber jenter som Abby kunne utdanne seg til: lærer, advokat, ingeniør eller lege for eksempel.

Jeg måtte trekke på smilebåndet av dette, for da datteren min var i sin tyngste sukkerrusa prinsesseperiode (Den er heldigvis over nå. Uheldigvis ble Disneyprinsessene bare byttet ut med et annet usunt forbilde: Barbie. ) holdt jeg også noen monologer for henne om virkelighetens prinsesser.

I følge høyesterettsdommer Sotomayor er det ikke bare eyelineren hennes som ikke er noe å trakte etter.

«Hvis en prinsesse som Ingrid Alexandra har lyst til å bli baker eller lege eller journalist eller jobbe i blomsterbutikk så kan hun ikke det fordi tippoldefaren hennes sa ja til å bli konge av Norge. Og hvis hun ikke liker å snakke foran masse folk hun ikke kjenner eller er redd for å fly, så hjelper ikke det, for hun må gjøre det likevel. Og prinsesse Kate blir tatt bilde av overalt hvor hun går, selv når hun er trist eller syk»

(kunne lagt til «eller naken», men følte det var å strekke strikken litt for langt for et barnehagebarn.)

Nå vil datteren min bli journalist i stedenfor. Så får vi se om det er noe sunnere yrkesvalg 😀

Er jeg for streng? Lar du barna ha de urealistiske drømmene sine i fred eller foretrekker du å forklare hvordan verden egentlig henger sammen? Hva synes du om svaret til Sotomayor?

[subscribe2]

0