Ukas helgetips: Epler, hester og hoppeslott

Fredag! Hurra!

Har dere noen planer for helga? Bortsett fra at det kalde været gjør meg skikkelig fysen på å være inne og steke pannekaker, ligger helga vår åpen og avslappet foran oss.

Godt er det, for om vi skulle begynne å kjede oss etterhvert er det masse gøy å velge mellom for familier denne helga.

Elleville Folkehelsedager! (Ja, de kaller det faktisk det..)

Lørdag er det fest på Folkehelseinstituttet på Adamstua. Arrangementet varer fra 11-17 og det blir blant annet hoppeslott og ansiktsmaling for barna. De små oppfordres til å ta med sin egen bamse som kan få vaksine, barna kan leke CSI-agenter eller lage sitt eget virus. I tillegg blir det uteleker som

  • Sekkeløp
  • Hoppetau
  • Rokkering
  • Og styler

Et fiffig grep er at barna vil kunne få ta pulsen før og etter lekene.  I mens kan de voksne som er interessert høre på foredrag om alt fra barnevaksinasjonsprogrammet, hodelus hos barn eller diagnostisering av barn med ADHD.

Å være et eple eller ikke være et eple -det er spørsmålet.

Og når man først er i nabolaget: På Geitmyra gård, et kvarters gåtur fra Folkehelseinstituttet er det epledag på lørdag. Har du epler i hagen selv kan du ta dem med og få dem presset til saft eller du kan bare smake på et utall forskjellige eplesorter som Geitmyra byr på. Barna kan få være med å bake eplekake. Alt gratis så klart! Arrangementet varer fra 12.00 til 15.00.

Rytterkorpset viser sine kunster søndag fra 12-14.

Lørdag og søndag er det også Oslo Åpne Hus, hvor en rekke bygg som vanligvis er lukket for publikum -deriblant Høyblokka for første gang siden 22. juli– er åpne for en titt. Programmet er stort, og du finner den komplette oversikten her. For barna er kanskje et av høydepunktene oppvisningen til politihestene ved Rytterkorpsets Ridehus i Rådhusgata 32B.

Hva er deres planer for helga? Vet du om noe gøy som skjer der du bor?

0

Den beste gaven jeg har gitt barna mine

Bøllefrø Kaluza 1 og 2.

Det var tidlig på morgenen denne torsdagen i august. Ute har det bare så vidt begynt å lysne, men jeg står fullt påkledd på rommet til datteren min, -med tårer i øynene.
Magen rumler. Jeg har ikke spist siden i går ettermiddag, og ikke drukket siden midnatt. Rumle er forresten ikke det eneste magen min gjør. Den strekker seg, buler, blir sparket innenfra. Noen skal ut,-og jeg har dårlig samvittighet.

Lite ante Karoline (3) hva som ventet..

Dårlig samvittighet når jeg ser på den sovende treåringen min, som slett ikke vet at livet slik hun kjenner det neste gang vi sees vil ha forandret seg for alltid.

Det er ikke hun som har bestemt at familien vår burde bli større. Hun er mer enn fornøyd nok med familien vår akkurat slik den funker i dag. Likefullt: Resten av livet vil oppmerksomheten hun er vant med å få fra meg, fra pappaen sin, ja til og med fra tante, onkler og besteforeldre være halvert.

Tårene triller der jeg stryker henne over det myke håret før jeg haster ut døra.
Hvordan kan jeg egentlig gjøre dette her mot henne?

En søster å finne på leker med.

Tre og et halvt år senere har jeg forlengst konkludert med at et søsken ikke bare var ok å gi datteren vår, -det var også den beste gaven vi kunne gitt henne noen gang. Ja, alenetida med mamma er krympet. Ja, hun får ikke like mye oppmerksomhet lenger, men det er egentlig helt greit. Den fokuserte tida og energien vi kunne vie vårt eneste barn, og mormor og Opas eneste barnebarn, var det egentlig veldig greit at hun ikke måtte være i midten av for lenge.

Er delt mormor nødvendigvis halv mormor?

Jeg har hatt dårlig samvittighet for lillebror og, jeg. For at han ikke på langt nær fikk den en-til-en tida som storesøster nøt da hun var baby. Mye fokus i barseltida gikk bort på å følge henne i barnehagen, trille til byen og kjøpe gummistøvler hun trengte, hente henne i barnehagen, leke med lego med henne så hun ikke skulle føle seg tilsidesatt av en lillebror og lese nattabok for henne.

Han fikk bare bli med på lasset. Mens hun ble plukket opp det sekundet hun gråt, måtte han pent vente til vi hadde fått satt henne trygt inn i bilstolen/vasket bort malingen fra fingrene hennes/løftet henne ned fra bokhylla hun hadde klatret opp i. Det gjorde vondt i foreldrehjertet, men burde jeg føle meg som en dårlig mor av den grunn? Næh.

For mens lillebror rett nok har fått mindre voksenoppmerksomhet, har han fått utrolig mye av noe datteren min aldri fikk: storesøsken-oppmerksomhet.

En søster jeg kan få til å le.

Allerede fra han var noen uker gammel var det hun som var flinkest til å underholde ham så han lå i ro mens vi skiftet bleie. Fra han kunne sitte i vippestol satt han alltid på gulvet på barnerommet og fulgte henne med blikket mens hun bygget lego, og hun jabbet og småpratet og elsket å være den store barnehagejenta som kunne forklare hva hun gjorde.

Denne storesøsteroppmerksomheten er ikke blitt mindre med årene. Når vi var på Sicilia i forrige uke kunne både mannen min og jeg ligge på solsenga og lese bøker i lange tider i strekk, fordi barna var i full gang med å arrangere sin egen hoppekonkurranse fra bassengkanten eller bygge sandslott sammen på stranda.

Faktisk tenker jeg ofte at det er mindre slitsomt å ha to barn enn ett. Ikke bare fordi det intense fokuset på det ene mennesket blir sunnere fordelt, men også fordi barna rett og slett ikke trenger meg like mye når de har en annen å gå til. Storesøster kan hente et glass vann. Lillebror kan blåse på tåa som er vond. Sammen kan de finne den puslespillbrikken som er borte.

En søster til å passe på meg da vi gikk i barnehagen.

Når jeg er sliten etter en lang arbeidsdag, drar de alle stolene ut på gulvet og leker tog, de bygger hytte av sofaputer og tepper eller de slår opp alle parpalyene de kan finne og leker sandstrand. I mens kan jeg lage middag, eller (la oss være ærlige her) legge meg på sofaen, drikke en kopp te og lese Aftenposten i fred.

Ofte blir det også til at jeg -med lyden av Sabeltann-syngende piratbarn som hojer i bakgrunnen- tenker på den morgenen jeg sto med stor mage og gråt ved datteren min sin seng. Dette med søsken, løste seg visst ganske fint allikvel.

Er jeg den eneste som har hatt dårlig samvittighet fordi oppmerksomheten storesøsken og småsøsken får føles så forskjellig? Hva synes du er det beste -og det verste- med å ha flere barn? Og hvilke tanker gjør du selv deg om å få flere barn?

«Og den storesøskenoppmerksomheten blir ikke mindre med årene..»

0

20 ting som endrer seg når du får barn

Hvordan forandrer livet seg når du får baby? Før jeg reiste til Sicilia møtte jeg en ny-gravid venninne til lunsj, og mens hun pepret meg med spørsmål og alt fra fødeplass til trening og ferier med barn tenkte jeg på hva jeg skulle si. For hvordan kan du forklare hvordan livet forblir akkurat likt, men likevel endrer seg så vesentlig når du får barn?

Hvordan universet mitt stoppet å dreie seg om meg selv -hva jeg hadde mest lyst til – hvor mye jeg ville jobbe -hva jeg ville spise til middag-hvor jeg ville tilbringe feriene – og istedet begynte å kretse rundt en annen sol.

Fortsatt komplett uvitende om hva hun hadde i vente..

Skribenten Rebacca Wolf har oppsummert hvilke ting hun syntes endret seg mest når hun fikk barn, og leserne på BabyCenter bidro med sine innspill. Her er noen av de jeg synes var spesielt treffende:

  1. Du tenker på et annet menneske 234,836,178,976 ganger om dagen.
  2. Du gir foreldre med et skrikende barn et «Jeg kjenner følelsen»-blikk fremfor et «Kan dere ikke få den der til å tie stille»-blikk.
  3.  De tingene du ofret for å få barn virker ikke lenger som offer.
  4. Der du før trodde du var fryktløs, oppdager du nå at du er redd.
  5. Du respekterer kroppen din …omsider.
  6. Du mister kontakten med de folkene du burde ha kvittet deg med i livet ditt for lenge siden.
  7. Du oppdager at smerten til barnet ditt føles mye verre enn din egen.
  8. Du tror igjen på de tingene du trodde på da du var barn.
  9. Hjertet ditt knuser mye lettere
  10. Hver dag er en overraskelse.
  11. Du ser på babyen din istedenfor deg selv når du ser i speilet.
  12. Du blir et A-menneske.
  13. Du kjøper heller en plastikk trehjulssykkel enn de fine skoene du har ønsket deg.
  14. Du lærer at å dusje om morgenen er en luksus.
  15. Du begynner å se på Barne TV igjen.
  16. De første månedene må du slutte å se på nyhetene fordi du ser alle historiene fra foreldrenes synspunkt og blir derfor altfor emosjonell.
  17. Du oppdager hvorfor du egentlig har pupper.
  18. Du oppdager at du kan ha en superfin samtale selv om den bare består av vokallyder som oooh og aaah.
  19. Du oppdager at hunden din, som pleide å være babyen din – bare er en hund.
  20. Du får lyst til å gjøre verden til et bedre sted.

Hva ville du ha føyet til på denne lista? Hvilke ting -små eller store- synes du endret seg da du fikk barn?

Og så var verden med ett helt lik. Og helt annerledes.

 

0

Mye moro med bobleplast

Noe av det morsomste med å få pakker fra tantene mine i Berlin da jeg var barn var ikke selve gaven, men all bobleplasten de hadde brukt til å pakke den inn med. Søsteren min og jeg elsket å sette oss ned på trappa og poppe boblene, en-etter-en.

Derfor falt jeg pladask for denne morsomme formingsideen jeg fant inne på Mess for Less.

Og det beste av alt? Den krever bare 3 ting:

  • Maling
  • Ark
  • Og bobleplast
Alt du trenger å gjøre er å la barna helle forskjellig slags maling på en avis som er større enn bobleplasten, (Her er fingermaling topp) trykke plasten ned i malingen, og la barna bruke bobleplasten til å stemple morsomme mønstre med på arket sitt.
Du kan også feste bobleplasten fat på en tørkerull og la barna prøve å rulle den malingsdekkede plasten over et ark, slik de viser på nettsiden SheKnows.

Hvis barna er riktig små kan det funke best å klippe bobleplasten opp i mindre biter. Eller  dere kan klippe bobleplasten ut i morsomme former, som hos Learning4kids.   

Har du noen tips til enkle formingsaktiviteter for de små?

0

Hvordan forberede barna til skolestart?

Da jeg skulle gå på min første skoledag i klasse 1C på Brandenga Skole i 1988 var jeg skeptisk. Veldig skeptisk.

Storesøsteren min Karoline hadde alt gått på skolen i to år og fortalt meg alt jeg trengte å vite:

1) Skole er KJEDELIG.

2) Du får MASSE lekser.

3) Læreren din er KJEMPESTRENG.

Dommedagsbrevet. Som 7-åring kunne jeg ikke reagert med mer angst om jeg var amerikaner i 1969 og ble innkalt til militærtjeneste.

Jeg husker jeg satt med piggene ute hele dagen, skulende og mistenksom. Uansett hvor bredt Frøken smilte eller hvor hyggelige de andre virket, var jeg fast bestemt på å ikke la meg lure så lett. Jeg hadde jo gjennomskuet hennes lumske hensikter. Jeg visste sannheten!

I dag skal datteren min begynne på skolen for første gang (snufs!) og jeg tror og håper hun har en litt mer positiv holdning til dette nye enn jeg hadde for 25 år siden.

Jeg satte meg med vilje bakerst i klasserommet, lengst mulig bort fra læreren, og mens de andre barna var blide og spente så Susanne (7 år) pottesur og mistenksom ut hele dagen.

For det første har hun allerede gått på SFO i nesten to uker, og blitt kjent med både skolebygningen og flere av de nye klassekameratene. Jeg fikk tips av erfarne fjellfolk (dvs foreldre med eldre barn) om at det var lurt å gi de så mye tid på SFO som mulig før skolestart, så hun startet 1. august, og har heller hatt kortere dager og ekstra fridager innimellom.

Vi har øvd på et annet triks jeg lærte av min kloke barneskolelærervenninne Tonje, nemlig å følge beskjeder. Langt viktigere enn å lære seg å lese eller skrive er det nemlig at de nye skolebarna klarer å lytte når de får en beskjed, -og å gjennomføre den. Litt sånn: «Nå skal dere legge matboksene i sekken, hente skrivebøkene i hylla og begynne å fargelegge bokstave A.»

(Andre viktige ting: Klare å ta på og av ytteklærne sine selv, inkludert sko og utejakke. Og å si i fra at de må på do selv, tørke seg selv, flushe og vaske henda.)

Dette har vi gjort til en lek her hjemme. Jeg spør: Er du klar for en skolebeskjed? Også sier jeg flere ting hun skal gjøre etter hverandre. F.eks «Pusse tenna, ta av klærne og legge i skittentøykurven, ta på pysjamas og finne en bok du vil pappa skal lese».

Sammen med Karoline, før vi drar hjemmefra. Ser du skrekken lyse i øynene mine?

Bortsett fra det har vi bare snakket om at det er gøy å lære, og vi har ryddet skrivepulten hennes slik at det blir plass til lekselesning, -selv om det var mest en symbolsk handling for å forberede henne på at skole også er noe hun skal jobbe med hjemme. De fleste småskolebarna ender opp med å gjøre lekser på kjøkkenbordet eller hvor enn familien til en hver tid befinner seg likevel.

Bestemor og bestefar har høytidelig tatt henne med for å velge ransel selv, mens hun valgte penal og bokbind sammen med mormor.

Jeg har gitt henne en lekse i disse første dagene på SFO og skole, nemlig å forsøke å snakke med minst én person hun ikke kjenner fra før. Også har vi snakket om at alle er like usikre, og at alle blir glade for en ny venn.

 Jeg har også fortalt henne hvor gøy jeg synes det var med skole. Det viste seg nemlig at søsteren min hadde overdramatisert litt. Jeg elsket å lese og skrive. Elsker å lære nye ting. Leksene fikk meg til å føle meg som en stor jente, og innen de begynte å bli slitsomme hadde jeg forlengst etablert en rutine om å regne litt lenger enn jeg ble bedt om i matteboka i helgene, slik at leksene ble færre i hverdagen. Sist men ikke minst var Ellen Borgersen kanskje en streng Frøken, men hun var også varm og morsom.

Noen av mine erfaringer tar jeg likevel med til datteren min når vi går sammen inn i skolegården i dag. I Tyskland har vi nemlig noe som heter Schultüte. Det er et stort kremmerhus fylt av godteri som barna får første skoledag. Jeg husker jeg var såå stolt over å bære det tunge kremmerhuset slik jeg hadde sett søsteren min gjøre tre år i forveien, og mormor og Opa har forlengst sørget for å bestille en minst like stor til denne dagen fra Amazon.de

Om noen timer begynner alvoret. Ønsk oss lykke til!

Hvordan var din første skoledag? Og har du noen råd til skolestartere (eller foreldrene deres)?

 

Karoline før første skoledag. PS: Dette er også det endelige bildebevis for at hennes schultüte var mye større enn min.

0

Et navn! Hva er et navn?

– Susanne Louise Kaluza! Slipp håret til søstera di med en eneste gang!

Da jeg var barn føltes det noen ganger som om foreldrene mine hadde gitt meg et mellomnavn bare for å ha muligheten til å understreke når de mente alvor. Navnet be aldri brukt i det daglige, kun hvis jeg var i ferd med å tråkke over streken.

– Susanne Louise Kaluza! Hva er det du gjør? Du kan ikke klippe i buksa di!

(Men dette er jo begynnelsen av 80-tallet mamma. Alle jeg ser går med bukser med hull..)

Her tipper jeg dobbeltnavnet ble brukt, før mamma og pappa begynte å le og fant fram kameraet. 3 år og har sneket meg opp i mammas sminkepung for å ta på fin rød leppestift. Husker fortsatt det var ubegripelig for meg hvordan de med en gang skjønte at jeg hadde vært inne og sminket meg.

Mellomnavnet var derfor lenge et «kjeftenavn», selv om jeg i dag synes Louise -som jeg har etter mormoren min– er nydelig. Da datteren min ble født bestemte jeg meg for at dobbeltnavnet hennes ikke skulle brukes for kritisere.

Jeg har stort sett klart å holde meg, men fortsatt tar jeg meg i å bruke fornavnet -litt sånn med utropstegn etter- når hun gjør noe jeg vil hun skal holde opp med.

Ferska! Mumser potetskruer før middag.

En venn av meg som jobber i barnehage har gjort meg bevisst på hvor mye makt som faktisk ligger i et navn. Hun har lært meg at det er fint å bruke navnet til barnet -gjerne mange ganger – når det gjør noe du synes er fint eller når dere møtes. Navnet er det meste personlige vi har, og er tett knyttet til identiteten vår. Derfor er det fint å bygge opp den positivt. I barnehagen hennes forsøker de derfor å unngå å bruke barnets navn når de er irritert eller skal irrettesette barnet. Det er nemlig handlingen vi sier nei til, ikke barnet. Handlingen vi korrigerer, ikke barnet.

Bruker du navn for å understreke alvoret når du vil stoppe barna eller er irritert? Og har du opplevd at ditt fulle navn først kommer fram når det er alvor?

PS: På jakt etter inspirasjon for nestemann? Her finner du lister over populære guttenavn og jentenavn i andre land!

0

Hvordan lære barn å lese?

På solsenga  ferien vår til Tenerife for noen måneder siden knakk datteren min lesekoden. Både i månedene før og etter har jeg derfor støvsuget markedet etter enkle, gode bøker for lesestartere.

Morsomme, enkle fortellinger som gradvis introduserer barna for nye bokstaver og ord.

En av mine favoritter er Go Bokens nye serie «Lær å lese» laget for å øke leseinteressen hos barnehagebarna. Disse bøkene har enkle, men morsomme fortellinger. De første bøkene i serien bruker bare 10 bokstaver, pluss noen ord som gjentar seg mange ganger. («F.eks «og», «vi», etc) som barna kan «gå på jakt etter. I de neste bøkene introduseres 8 nye bokstaver og flere nye høyfrekvente ord («den», «på», «for») etc. Foran i hver bok står det lesetips for de voksne.

Vår favorittbok så langt heter «Rar mat» og er en tøysete fortelling om barn som raider kjøkkenet og lager sine egne, fantasifulle retter.

Det vanskelige med bøker for barn som vil lære å lese er at de må være så korte og ha veldig enkle setninger -som en babybok-, men samtidig være fengende nok til at eldre barn synes det er gøy å lese dem. Det synes jeg denne serien klarer fint.

En annen serie vi har hatt mye glede av er Løveungen, det første trinnet i Cappelen Damms bøker for barn som skal lære og lese som passer for barn fra ca 4-7 år (neste trinn er «Min første Leseløve» ). Løveungen-bøkene har bare én setning på hver side, kun store bokstaver, og det er mange bøker å velge mellom, så det er lett å finne noe som matcher interessen til barnet. 

De to foreløpige favorittene hjemme hos oss.

Den boka som har blitt mest populær hjemme hos oss heter «Hopp Morfar», som er en tøysete historie om en morfar som skal følge Liv på balletten. Men han har jo tatt med feil drakt! Man kan da ikke danse ballett i dinosaurdrakt, -eller?

Barna mine ler så de rister når Liv hopper på drakta «Stygge dumme drakt!» og morfar følger opp med å ta med seg stilongsen hennes på hodet.

Det er selvsagt ikke bare bøker som funker når det gjelder å gjøre barna interessert i lesing. Neste uke kommer et innlegg om lese-appene som har funket best for oss 🙂

Ellers har Go Boken laget en bok med lesetips som sympatisk nok kan lastes ned gratis her. Her er tre av de gode tipsene herfra:

  1. La barnet peke på hvor du skal begynne: Det er ikke selvsagt å vite at vi begynner å lese fra venstre mot høyre. For å lære leseretningen kan du la barnet peke på hvor dere skal starte.
  2. Bruk fingeren og pek under ordene etter hvert som du leser dem: 4–6 år gamle barn er ofte ikke bevisste på hva et ord er. Å peke hjelper dem å skille ut enkeltord.
  3. Be barnet finne et bestemt ord i teksten: Unngå å peke på et ord og si: «Hva er det for et ord?»  I stedet kan du si: «Kan du finne ordet sol?»

Øver du lesing med barna? Har du noen tips til hvordan man kan øke leseinteressen hos de små? Hvilke bøker har vært slagere hjemme hos dere?  

0

10 kule ammebilder

Selv om Norge er et liberalt land skjer det fortsatt at cafeer ber ammende mødre gå, eller mate barna sine på do.  (Ville du spist lunsjen din der andre bæsjer?!)

nternasjonalt har kvinner blitt kastet ut av klesbutikker fordi de ammet barna sine, en redaktør i det britiske bladet Mother and Baby kalte amming for «creepy» og en mor ble til og med kastet av flyet fordi hun ville mate barnet sitt.

Derfor synes jeg det er bra å se kvinner som mater barna sine og ikke skammer seg for det. På Facebooksiden Beautiful Breastfeeding har de masse kule bilder av kvinner i alle aldre og fra alle kulturer. Her er mine favoritter:

Liker at det tar litt tid før du ser at ungen faktisk spiser.

Digger dette bildet fra Beautiful Breastfeeding-siden av en mor som ammer sin nyfødte datter. SÅNN ser en kvinnekropp ut etter at den har født! #pustmedmagenikkehatden #sunnspirasjon

Hvor kul ser ikke hun ut?? Historisk bilde av en inuitt-kvinne som tandem ammer barna sine. Fra århundreskiftet.

Klassisk, men creepy ammebilde av Frida Kahlo. Moren kunne ikke amme henne, så hun leide inn en fattig indianerkvinne som amme istedenfor.

Ikke bare hippier som ammer!

Hatt det ansiktsuttrykket der før??

Om jeg skal på do og amme? Tr’ukke det.

Haha, jammen ikke mye som har forandret seg på 200 år. Det kaoset her mens babyen skal få mat ser kjent ut.

Liker at det ikke bare er glansede mødre som fronter amming.

 

Hippie chick forut for sin tid! Grenada, 1951.

Har du turt å amme på offentlige steder som cafeer eller restauranter? Og har du noen gang opplevd å få kommentarer eller reaksjoner på det?

0

Momcation!

Akkurat nå befinner jeg meg 6000 kilometer og et verdenshav unna barna mine.

Bright lights. Big city. Utsikten fra hotellrommet mitt.

Da datteren min ble født husker jeg det føltes som om det alltid ville være uutholdelig å befinne meg i et annet rom enn dette mennesket jeg plutselig var så knyttet til. Det føltes som om det gikk en streng fra hjertet mitt, til hjertet hennes, og den var bare på et par meter eller så.

Etter å ha vært hjemme fra sykehuset i noen dager var jeg så modig at jeg gikk helt ned på Ica alene. Dog med dundrende hjerte. Og etter 6 uker var jeg på lanseringsfest for D2 på Kunstnernes Hus i flere timer. (Det endte i midlertid med at jeg ringte hjem, hørte en baby som gråt i bakgrunnen og løp frenetisk opp og ned Parkveien på jakt etter en drosje som kunne ta meg de par hundre meterne hjem igjen.)

På den tida trodde jeg det alltid ville føles sånn å ha barn, men ettersom månedene gikk og datteren min ble eldre var det som om strengen fra hjertet hennes til hjertet mitt ble lenger og mer elastisk av seg selv.  Jeg begynte å jobbe igjen, hun begynte i barnehage og det gikk overraskende nok helt fint.

Hohoho! Neste stopp: Bloomingdales!

Nå sitter jeg altså på et hotellrom i New York, mens barna er igjen i Norge med far og besteforeldre. Beslutningen om å dra alene var rent praktisk: en tidligere kollega i Dagbladet gifter seg her og med en pris på flybilletter per person som bikket 8000, var valget mellom et glohett Manhattan midt i juli for de små vrs hytta til bestemor og bestefar lett.

Jeg har med andre ord en hel uke for meg selv i New York nå. Woho!

Selv om jeg har reist på endel turer med jobben siden barna ble født har jeg aldri før dratt på en ukes ferie helt alene. Og selv om jeg selvsagt synes det er topp å reise med barna mine, må jeg innrømme det var en pur nytelse å pakke en liten håndveske som håndbagasje, fylle den med en flaske vann og en Kindle og dra.

Finnes det noen større luksus enn å bruke en time på å spise frokost og lese avisen?

I dagene som nå strekker seg late og blanke ut foran meg gleder jeg meg til å gjøre akkurat det jeg får lyst til, akkurat når jeg får lyst til det. Jeg gleder meg til å hente meg inn igjen etter en litt for røff vår: Sitte med tærne i gresset i Central Park, spise middag på restauranter som ikke har pølser eller ketsjup, danse til solen står opp eller drikke et glass hvitvin til frokost,-om jeg skulle få lyst til det.

Selvsagt lengter jeg etter barna mine -det kommer som sånne stikk i hjertet når jeg ser en ballongselger, et barn med samme hårfarge eller som i går: en hestedrosje som jeg vet de hadde elsket å prøve ut. Men alt i alt tror jeg det er veldig sunt å unne seg en liten momcation i blant.

Hva er det lengste du har vært borte fra barna dine? Hvor lenge synes du det er greit å være fra hverandre? Og har det forandret seg noe med tiden?

0

Ukas sommertips: Klatretur i skogen

Sommeren med småbarn er full av kompromisser. Jeg bader selv om vannet er kaldt og det frister mer å sole meg på et varmt svaberg (eller ligge fullt påkledd med håndkle over meg fordi det strengt tatt er for kaldt i lufta og) Jeg dropper hvitvinen til rekene selv om sola skinner og det dugger fristende på vinflasken, -eller venter til barna har lagt seg. Vi drar til steder som Legoland og Tusenfryd selv om det betyr å henge i lange køer for å kjøre de samme tøffetogene og saktegående bilene om att og om att.

Om sommeren forvandler skisenteret på Tryvann seg om til et eldorado for klatrende og syklende.

Jeg gjør alle disse tingene, men det betyr ikke at ferien med barn betyr at bare barna skal ha det gøy, mens vi voksne lengter til barnehagestart. De fineste ferieminnene skapes de gangene vi gjør ting sammen som både barn og voksne genuint har glede av. Det kan være ekstravagant, som da vi dro til Thailand med besteforeldrene og red på elefant: førstereis både for 76-åringen og 2-åringen. (Ingen av dem har sluttet å snakke om det siden!) Eller det kan være noe enkelt, som å male t-skjorter eller lage lipgloss sammen, som vi gjorde på Skallerup Klit.

For noen dager siden hadde vi enda en sånn opplevelse, og jeg må si dette er noe av det gøyeste jeg har gjort med barna noensinne. Alle ferieturer til inn-og utland inkludert. Og det var til og med i vår egen by!

Du trenger ikke ha noe utstyr på forhånd. Alt henger klart, og er inkludert i prisen.

Oslo Sommerpark åpnet i fjor, og selv om jeg har fått med meg at det er åpnet noe greier på skiannlegget på Tryvann på sommeren, så jeg for meg at dette var uinteressant for min ikke så altfor friskuspregede familie, som fortsatt har barn i barnehagealder.

Billettprisene var også avskrekkende.  Det koster 170 kroner for barn under 110 cm, 280 for barn mellom 110 og 140 cm og 330 kr for de over 140 cm. (Selv om det dog er 20 prosent rabatt for å forhåndsbooke på nett)

Tusenfrydpriser med andre ord. For å klatre rundt i skogen? Dette kunne da umulig være verdt pengene??

Kult når store og små pusher egne grenser!

For å ta det siste først. Skal du bare dra med barn under 110 cm trenger du ikke betale inngang for de voksne, med mindre far eller mor har lyst til å ta seg en klatretur på egenhånd. Er litt penger spart bare der. Men det er fortsatt en vesentlig sum for én dags underholdning. Hva får man egentlig igjen?

Jo, en hel dag fylt av aktiviteter, nye utfordringer, adrenalinkick, mestringsfølelse, frisk skogsluft og moro for hele familien.

Instruktøren hjelper til å ta på utstyr og viser hvordan barna skal komme seg rundt i klatreparken. Superkult å se masse småttiser spinne rundt med klatresele og proff hjelm!

Da vi kom fram til Tryvann fikk alle utdelt hjelm og sele (jupp, vi måtte ha hjelp til å ta de på). Så bar det videre til en opplæringsløype der en instruktør viste oss hvordan vi trygt skulle klatre oss gjennom løypa.

Da jeg så hva som var forventet: festing av karabiner,flyving på zip wire og klatring på et tau hengende oppe i lufta med bare et tynt rep til å holde seg i tenkte jeg: Det har klikka for dem. Det eksisterer ingen mulighet i verden for at 5-åringen min klarer dette. Dette stedet er nok et eksempel på folk som overhodet ikke har peiling på barns ferdighetsnivå. Grmf.

Barna hekta karabinkroker som proffer in no time!

Overraskelsen var derfor stor når hun kom seg gjennom hele løypa, smidig som en fjellgeit. Det gjorde også alle de andre barna som tok opplæringen sammen med oss. Det var superkult å se hvor kjekt de festet karabinkrokene sine og manøvrerte seg gjennom en løype som også mange av oss voksne synes var vanskelig.

I mens var lillebror og pappa i småbarnsløypa. Her føk barn ned i halvannetårsalderen rundt med sin egen barneversjon av karabinkroker, hektet seg på og klatret gjennom tønner, over rullende stokker og hengebroer. Lillebror hadde allerede sust gjennom løypa en gang da vi kom og lyste av stolthet.

Småbarnsløypa var spennende nok i seg selv, for barn fra 1-6 år.

Storesøster synes bare denne løypa var kul nok, og hun endte med å klatre seg gjennom den fire, fem ganger selv i løpet av dagen. Men for barna som er over 110 cm (hun er akkurat 110) var det også 3 andre løyper å velge mellom, høyt oppe i tretoppene. (og da mener jeg høyt! Løypene går fra 0,5 til 20 meter over bakken!)

Uæh! Tør jeg egentlig dette??!

Vi klatret sammen, og det var kjempegøy å gjøre noe vi begge prøvde for første gang, som vi begge syntes var litt skummelt, litt utfordrende og veldig kult. Hun klatrert først og selv om hun var litt skjelven enkelte steder forvandlet hun seg til en bråkjekk heiagjeng da hun var trygt framme på neste platå og det var min tur til å klatre meg over hengebruene.

«Kom igjen, mamma! Dette klarer du! Du klarer alt du vil!»

Ikke se ned!

Ziplinerne, der vi kunne suse høyt over bakken var den store favoritten, men det var også kult å klate i netting mange meter over skogsbunnen.

Da vi hadde kommet oss gjennom løypa var vi sultne. Åpent Bakeri har et lite utsalg her oppe som selger boller, påsmurte rundstykker og digg juice. I tillegg er det fine overbygde griller og bålplasser rundt omkring, så det koseligste er å ta med sin egen grillmat. Sommerparken byr på kull og det som trengs til opptenning gratis.

Fortjener jammen et nybakt skolebrød når vi har klatret ørten meter oppe i lufta i timesvis!

Været var overskyet, og surt og jeg må si det var fint å ha noe gøy å finne på ute med barna i byen, når badeværet lar vente på seg.

Etter at vi hadde spist var det mer klatring, både i «storbarns»- og småbarnsløypa til vi -etter 6 timer- dro hjemover. Utslitt av overdosen med frisk luft og fysisk aktivitet, men veldig klare for å klatre mer senere i sommer!

Også barneløypa har zipliner som «belønning» når du har klatret deg gjennom løypa.

Noen tips:

  • Det er kaldere oppe i skogen enn i byen, så kle deg i mer klær enn du egentlig ville. Du kan heller ta av deg om det blir for mye. Jeg ville hatt på meg t-skjorte om vi skulle henge ut i sentrum, men hadde på hettejakke og vindjakke over, og det viste seg å være perfekt. Med heldekkende klær slipper du forøvrig også knott som det jo er endel av i skogen generelt. Ellers er det kjekt med klær som tåler å få litt skitt og litt kvae på seg og som er gode å bevege seg i. Alminnelig treningstøy med andre ord.
  • Har du f.eks en 3-åring og en baby funker det fint å ha babyen i bæresele mens storesøskenet klatrer i barneløypa. Jeg så plenty med mødre og fedre med en på ryggen og en storebror eller storesøster som klatret. Barneløypa er omtrent 1 meter over bakken, så du kan enkelt leie dem gjennom om det er noen passasjer de synes er vanskelig.
  • Har du eldre barn er det enda flere klatreløyper for de over 140 cm, alt fra enkle til utfordrende. Totalt har parken 9 ulike klatreløyper.  Synes det er utrolig kult med et sted der både småbarn på 2 år, tenåringer på 15 år og voksne kan ha det gøy og utfordre seg selv sammen!
  • Parken er åpen fra 10 til 18 i sommer, men er åpen helt til midten av oktober. Det er lurt å komme tidlig på dagen, for de har bare et visst antall hjelmer og seler og er det tomt slipper du ikke inn.
  • Selv om det er salg av mat er det kjekt å ha litt niste. Vann drikker man for eksempel masse av når man er i aktivitet, og noe knekkebrød, banan eller annet som kan gi litt kjapp energi er gull. Barn er mye mer klare for å prøve nye utfordringer om blodsukkeret er stabilt..
  • I tillegg til klatreparken er det også en sykkelpark på Sommerparken, der du får hjelm og offroadsykkel og sykler ned løyper i forskjellig vanskelighetsgrad, mange med innlagte svinger, hopp. Så tar du bare skiheisen opp igjen når du vil kjøre en gang til. Dette passer åpenbart best for de eldre skolebarna. Utleie av barnesykler starter ved 150 cm.

Har du prøvd å klatre med barna? Har du tips til noen andre kule utendørsaktiviteter for familien i sommer?

Kaluzas når nye høyder!

0