Eksorsisten snakker om biler

Her om dagen gikk det opp for meg: Exorcisten må være laget av en småbarnsmor eller far som hadde en unge med nattskrekk.

Har dere opplevd nattskrekk før?

Datteren min hadde det aldri, men etter at sønnen min rundet tre har vi flere ganger opplevd at han våkner et par, tre timer etter at han har lagt seg bare for å skrike usammenhengende, tilsynelatende være helt våken, men komplett umulig å få kontakt med.

Jeg er jo ganske lettskremt av meg, så etter tjue minutter med å prøve å opprette kontakt med et barn som har øynene vidåpne og skriker av redsel, men som sparker vilt om mamma eller pappa forsøker å holde rundt ham eller trøste er det rett før jeg ser for meg at den lille Lynet McQueen-pysjkledde kroppen skal begynne å krabbe baklengs opp en trapp mens hodet spinnar 180 grader rundt sin egen akse.

Omtrent så ekkelt føles det å se barnet sitt gjennomgå en episode av nattskrekk.

Istedenfor å rope:

Mirabile dictu! Ego te absolvo!

roper riktignok min lille

Få den tilbake! Få den tilbake! Få tilbake bilen min!

Vi har alle vårt.

Du veit den spidermanbilen du tok fra meg i barnehagen? Den er MIN.

For den som ikke har opplevd nattskrekk er det altså noe som rammer barn stort sett mellom 3 og 12 år. I motsetning til mareritt, der barnet våkner redd, men ønsker trøst og lar seg roe av mamma eller pappa, foregår nattskrekk altså slik at barnet tilsynelatende er våkent, har øynene åpne, gråter, skriker eller hyperventilerer, men bare blir mer redd/forvirret/sint av trøst fra foreldrene.

I virkeligheten er barnet midt mellom to søvnfaser, og når nattskrekken går over vil det legge seg ned og fortsette rolig å sove videre. I motsetning til mareritt vil ikke barna huske noe av det som har skjedd neste morgen. Det er altså ikke for barna dette kalles natt«skrekk», men for oss voksne som er vitne til det.

Hele greia kan vare opptil en halvtime, og mens den instinktive reaksjoner vår er å forsøke å vekke ham og få ham til å snappe ut av det, gjør det visstnok bare at nattskrekken varer enda lenger. Nice.

I følge søvnekspertene kan det hjelpe å la barnet legge seg litt før, og ikke sovne overmett. Å leie inn en katolsk exorsist hjelper kanskje ikke fullt så mye for de fleste.

Så hva kan vi gjøre?

  • I følge ekspertene er det mest grunnleggende er å passe på at vi legger ham tidsnok. Overtrøtte barn har lettere for å oppleve nattskrekk.
  • Sørge for at timen før leggetid er rolig og destressende. (Altså ikke hoppe på trampolina med nabobarna fram til fem minutter før leggetid. Kremt.)
  • Sørge for at kveldsmaten er lett. Barn som spiser tunge måltider rett før leggetid har lettere for å oppleve mareritt eller nattskrekk, så å flytte kveldsmaten til minst en time, halvannen før de skal sove kan hjelpe.
  • Snakke til han med rolig stemme (selv om det i følge ekspertene er mest for at vi selv skal føle at vi gjør noe, siden barnet faktisk ikke engang registrerer at vi er der)
  • Passe på at han ikke skader seg selv . (Ved å krabbe baklengs ned trappa for eksempel..)

Har du opplevd nattskrekk eller mareritt? Hvordan har det artet seg hos dere? Og har du noen tips til ting som kan hjelpe?

 

0

Morsomme gjemsels-leker

Noen ganger synes jeg det er skikkelig kjedelig å leke med ungene. Jeg innrømmer det gjerne, dukkelek ala:

«Hei, hei, jeg heter Kiara. Skal vi leke?»

«Ja. Hva vil du leke»

«Popstjerne! Da må vi bare skifte klær!»

gir meg mest lyst til å sniklese Aftenposten eller unnskylde meg fordi jeg må rydde litt i ..eh sokkeskuffen akkurat nå.

Vi leker gjemsel i nydelige Kew Gardens.

Derfor er jeg fan av leker som både store og små synes er gøy. En slik lek er gjemsel.

Det fine med gjemsel er at det ikke krever noe ekstrautstyr eller forberedelse, og det kan lekes hvor som helst. I hagen, i en park, i et familieselskap mens vi venter på at kakene skal komme på bordet («Kommer bollene snart? Jeg vil ha bolle nåååååå mamma.»)

I den superfine boka Gateleker for hele gjengen, som er skrevet av den kreative gjengen bak Familiesirkus har jeg  funnet flere fine varianter av leken som har slått ann hos barna.

I Jeger Hund og Hare kalles den som skal lete for jegeren. Twisten er at når han finner en som har gjemt seg blir denne en hund som blir med ham videre å lete etter de andre «harene».

En annen morsom variant er detektivgjemsel, der det bare er én som gjemmer seg, mens de andre er detektivene som skal lete. Hvis en detektiv finner den som har gjemt seg skal den ikke si noenting, men gjemme seg selv samme sted. Til slutt blir det veldig trangt på gjemmestedet!

Boksen går er en annen variant som jeg husker jeg lekte i gata mi sammen med storesøsteren min Karoline og naboguttene Robert, Mehmet og Mustafa. Her er det som du kanskje husker sånn at de som fortsatt er gjemt kan løpe fram og slå på en boks/stein/tre mens de roper boksen går. Da blir alle som er funnet «fri» og kan gjemme seg på ny. Hvis den som teller kommer fram til boksen først, må den som løp fram stille seg sammen med de andre som også er funnet og vente og se om noen andre klarer å befri dem. Siden lillebror akkurat så vidt har skjønt konseptet med å gjemme seg (fremfor å sprette frem og rope: «HER ER VI, MAMMA!» med en gang jeg er ferdig med å telle til tjue) blir boksen går foreløpig litt for avansert for ham, men storesøster og de andre barna i hagen er store fans.

Kan du noen flere varianter av gjemsel som jeg burde sjekke ut?  Hvilke leker liker du å leke med barna? (Og hvilke gjør at hjernen din formelig krymper sammen og blir til en ert som triller ut av øret?)

Den som ikke har gjemt seg nå, den skal stå!

0

Burde vi slutte å si til døtrene våre at de er pene?

I England raser en heftig debatt om dagen etter at likestillingsminister Jo Swinson ba foreldre være mer forsiktige med å si til døtrene sine at kjolen de har på seg er flott eller at de ble fine på håret etter å ha vært hos frisøren.

Selv er Swinson barnløs, men hun er tante til ei lita jente.

«Jeg vet hvor lett det er, for meg som tante, å falle i felle hvor jeg møter niesen min og sier «du er så søt!» – fordi alle barn er jo vakre- men hvis lærdommen de tar med seg er at det er utseendet som betyr noe og det er utseendet som får ros, så er ikke det nødvendigvis den mest positive meldingen du ønsker at barna skal få.»

I stedet burde voksne gi barna positive tilbakemeldinger når de «har vært dyktige og lagt ferdig et puslespill eller en av de andre tingene de holder på med, nysgjerrigheten deres når de stiller spørsmål eller andre mer varierte ting» var mye bedre enn å kommentere på utseende.

Det har fått foreldre over hele England til å sette Earl Grey’en i halsen. I DailyTelegraph argumenterte én mor for at hennes viktigste jobb var å få døtrene til å føle seg vakre på utsiden og på innsiden fordi:

«Utseendet vårt er endel av hvem vi er. Det er alt vi har for å representere oss selvv for omverdenen til den kjenner oss bedre. Det å gjøre mest mulig ut av hvordan vi ser ut styrker selvtilliten vår og får oss til å føle at vi har kontroll, selv om vi innerst inne er usikre og nervøse. Folk vil dømme oss for utseendet vårt først, personligheten senere. Å legge en innsats i hvordan vi ser ut er derfor hverken innbilsk eller overflatisk, men psykologisk sett fornuftig.»

Anna Maxted sier hun ikke kan tenke seg noe verre enn en datter som kommer fint pyntet gående ned trappa, klar for fest, bare for å bli møtt av stillhet fra mor og far.

 

Hvordan kan vi gi døtrene våre et godt forhold til kroppen sin? Skal vi rose utseendet deres, eller ikke?

Selv må jeg si jeg lener meg mer i retning av likestillingsministeren. Jeg vet hvor lett det er å gripe til:

«Så fin genser du har: Er den ny?» Når en liten jente kommer hit på besøk. Samtidig sier jeg sjelden eller aldri noe sånt når lillebrors kompiser stikker innom.

Selvsagt er det ikke galt å si til barna våre at de er verdens vakreste (for det er de jo! sånn helt objektivt sett, mener jeg!), men jeg tenker det er noe med mengde. Hvor ofte hører jentebarna våre at de er søte eller at klærne deres er pene eller at de er fine på håret, sammenliknet med guttebarna?

En britisk undersøkelse slår fast at 72 prosent av jenter synes det er for mye fokus på utseendet til kvinnelige kjendiser, mens en stor norsk undersøkelse utført ved HEMIL senteret ved Universitetet i Bergen har konkludert med at 1 av 4 tiåringer føler seg for tykke.

Puppene til Keira Knightly ble forstørret på de amerikanske promobildene for King Arthur.

Jeg har tidligere skrevet om hvilken forskjell foreldre kan gjøre ved matbordet og når vi snakker om hvordan vi selv ser ut til barna. Det britiske likestillingsdepartementet har også  laget en fin brosjyre for å hjelpe foreldre å snakke med barna om kroppsbilde og media. Her kommer de med konkretete råd som å spørre barna om folk de kjenner og elsker. Hva er det de elsker med mormor/tante/bestevennen? Ville de elsket dem noe mindre om de hadde kort hår eller stygge klær?  Et annet tips er å vise barna hvor mye bildene vi ser i blader og reklamer er forandret på.

Hva tenker du? Er det vår jobb som foreldre å få barna våre til å føle seg vakre? Og gjør vi det ved å kommentere på utseendet deres?

0

Retro-bølge i bokhylla

Selvsagt er det viktig for barn å lese bøker som gjenspeiler deres egen samtid. Jeg liker bøker som Stjele-Frida, Nilsen og Ne eller Barnehageboka Mi Samtidig er det ikke til å komme bortifra at det er noe ekstra fint ved å lese bøker som jeg selv har gode minner knyttet til fra barndommen.

Nå flommer formelig bokbutikkene over av nyopptrykk av gamle klassiske barnebøker vi selv husker fra 70-og 80-tallet.  Aschehoug har gravd i sine rikholdige arkiv og trykket opp en rekke gamle barnebokklassikere til glede for nye lesere under merkelappen «Ashehoug Retro»

Jason. Et ektefødt barn av 70-tallet. Den bakerste boka er min gamle, den forresten er sønnen min sin nye.

En av mine favoritter er den ur-feministiske 70-tallsklassikeren Jason. Her er vi så langt fra Bakkerbygrena-idyll som vi kan komme. Jason bor sammen med (alene) mammaen sin Gudrun. Hun jobber på fabrikk på dagen og sitter aktmodell på kvelden. Det er slitsomt, men «når Gudrun tenker på at Jason kan få ny vinterfrakk for pengene hun tjener, så orker hun litt til.» Mens mamma jobber er Jason hos dagmamma. Av og til lurer Gudrun på hva Jason holder på med.

Gudrun kan kanskje minne om barnelitterturens svar på Tårnfrid, der hun haster rundt, men selv om hun må jobbe for å få penger til mat og klær er hun er varm og god mamma for sønnen.

Jeg liker Jason, fordi den gir et herlig sosialrealistisk bilde av et hektisk hverdagsliv, uten at noen av karakterene blir klisjeer. Gudrun er dårlig til å strikke, men god til å bake boller og veldig glad i å holde det store, krøllete håret sitt fint, og selv om mamma er litt stressa har hun og Jason det i bunn og grunn veldig fint sammen.

Håndarbeid er ikke Gudruns sterkeste side.

NRK Super har igjen begynt å sende den gamle jugolsaviske tegneserien om den sprø, men kreative Professor Balthazar.  Akkurat som på TV er bøkene om Balthazar herlig surrealistiske og flommer over av fargerike, psykedeliske illustrasjoner. Lillebror har lagt sin elsk på fortellingen om Tikk Takk Musa Igor, som liker å sove inni klokker.

Lett LSD-inspirerte illustrasjoner eller?

Det fine med disse bøkene, som nå bli utgitt på nytt av Juritzen forlag, er at de er skrevet helt på barnas premisser. Her er fint lite samfunnsmoral å ta med seg, bare sprø ideer og koko fortellinger som gir fantasien fritt spillerom.

Professor Balthazar finner stadig opp nye, spennende ting.

Mitt lesehjerte banker varmt av å se fantastiske Lisen får ikke sove i butikkhyllene igjen. Sammen med God Natt Albert Åberg er vel dette de mest realistiske bøkene noen gang skrevet om barn som skal legge seg. Husker du den? Det er leggetid for Lisen, men hun får ikke sove uten dukken, og dukken får ikke sove uten bamsen og bamsen får ikke sove uten hunden og hunden får ikke sove uten pusen og sånn fortsetter det. (Høres kjent ut forresten!)

Tilslutt er det ikke plass til Lisen i senga.

En annen bok jeg husker jeg leste masse på Fritidshjemmet da jeg var liten er Majas Alfabet.

Husker du denne?

De sjarmerende tegningene og fine, små rimene som hører til hver bokstav gjør boka til en fryd å lese for barn som så smått er begynt å interessere seg for alfabetet. En ekstra bonus er at barna lærer masse navn på blomster og planter mens de leser, alt fra T for timotei til G for gressløk og S for smørblomst. En herlig sommerbok!

Leser du noen bøker fra du var liten for barna dine? Hva er favorittene?

Søte små dikt på rim til hver bokstav i Majas Alfabet.

0

Ukas helgetips: Sjørøvertokt, mat og musikk

Denne helgen er det ekstra mye gøysom skjer i byen. I dag er det Musikkfest Oslo -som før var kjent som Musikkens Dag. Det betyr at du kan ta med barna i en hyggelig park, leke og høre på live musikk dagen lang på steder som St. Hanshaugparken (korsang), Sofienbergparken (Verdensmusikk) og Egertorget (folkemusikk). Hele programmet finner du her.

I morgen er det Åpen Gård på Geitmyra igjen. Her kan barna blant annet få rulle sine egne ville vårruller, lære å spise rå brennesle uten å brenne seg , drikke skogsslush og mye mer. Arrangementet er som vanlig gratis og varer fra 13-16.

Lær om ville vekster på Geitmyra. Foto: Geitmyra matkultursenter for barn.

Søndag er det også liv ved havna. Da arrangeres Havnelangs, med masse aktiviteter for små og store.

På Filipstad kan barna for eksempel se på alle de store maskinene som daglig jobber i Oslo Havn. De kan sitte i forsetet på en traktor, krype opp i kurven til elevatorbilen eller se nærmere på en hjullaster. De kan se det gigantiske innendørs fjellet av salt som på vinteren brukes til å strø veiene våre med. På Honnørbrygga kan barna prøve Redningsselskapets egen brannslange.

Velkommen til Havnelangs

På Tjuvholmen er det søndag fri adgang opp i det 83 meter høye glasstårnet Tjuvtitten. Captein Kid har barneshow på Rådhusbrygge 4 klokka 13 og 15. Her er det også ansiktsmaling og flammeshow. På Nordre Akershuskai kan barna komme ombord i historiske dampskip og minesveipere, kaste svamp på pirater, fekte, skyte blink eller se en speider gå planken. På Vippetangen er det fiskekonkurranse fra 12-15.45 (husk eget fiskeutstyr) og på Opearen synger barnekoret Astrid Lindgren viser klokka 15 og 17.

Men det kuleste av alt er kanskje et sjørøvertokt? Klokka 12 og 14 er det sjørøvertokt fra Rådhusbrygge 3. Pris er 195 kroner per pirat. Mer informasjon om alt som skjer ved Oslo Havn på søndag finner du her.

Hva er deres planer for helgen? Vet du om noe annet gøy som skjer?

 

0

Er det unormalt å amme en 2-åring?

Se for deg at andre skulle fortelle deg hvor lenge det er greit å feire bursdagen din. Eller hvor gammel du må være når du gifter deg. Eller insistere på at det finnes en alder som passer for alle for når du får barn, debuterer seksuelt eller kjøper din første leilighet.

Digger dette kaotiske familiebildet fra Facebook siden «Beautiful Breastfeeding» av en mor som ammer den yngste av sine tre sønner.

På samme nivå synes jeg den stadig tilbakevendende diskusjonen om hvor lenge det er greit å amme barna er. Skal man kutte etter 1 år? Er 2 år for lenge?

Jeg tenker at hvis ammingen funker for begge parter er ikke dette noe andre har noe med. Det finnes ellers ingen fasit for hvordan folk skal leve livene sine. Hvorfor skulle det finnes en fasit når det når det kommer til barn?

Mor spiser. To åringen spiser. Foto: Facebooksiden Beautiful Breastfeeding

Vi har lett for å tenke at sånn «folk flest» gjør det også er det eneste riktige. Derfor er det i Norge en utbredt oppfanting om at den «rette» tiden å slutte å amme på er 1 år. Men hvor lenge det er vanlig å amme varierer enormt fra land til land.

Mor og barn fra Tekoa Mboy-Ty stammen i Brasil. Foto: Facebooksiden Beautiful Breastfeeding

  • Tall fra Unicef viser at i Argentina ammes 28 prosent av barna ved 2 års alder. I Peru er samme andel 61 prosent.
  • I De forente arabiske emirater får 29 prosent av barna pupp når de er 24 måneder, mens i Pakistan får 55 prosent det samme. Tallet for Nepal er 95 prosent, mens Ukraiana bare har 6 prosent.
  • Heller ikke afrikanske land kan sees under ett. I Tanzania ammes 51 prosent av 2-åringene, mens i Swaziland er andelen knappe 11 prosent.

Og nei, dette er ikke en u-landsgreie. Blant i-land sett totalt ammes fortsatt 56 prosent av barna ved 2 årsalder.

For gammel? Foto: At Mothers Breast.

I Norge er andelen altså 4 prosent, så det er ikke rart at dette er uvant for oss, men det betyr fortsatt ikke at amming av barn som kan snakke og har tenner er»unormalt», om du ser verden under ett.

I de fleste kulturer har da også 2-3 år vært ansett som den naturlige tidspunkt å avslutte ammingen på. Da begynner barnets eget immunforsvar å være bedre utviklet.

Lunsjtid! Amy Jenkins og datteren Audrey. Foto: Facebooksiden Beautiful Breastfeeding.

I Koranen heter det: ”Mødrene skal amme sine barn i to fulle år, for dem som ønsker at ammingen fullføres. Det pålegger faren å skaffe mat og klær, etter skikk og bruk, men ingen pålegges noe over evne”. Koranen, Sorat 2 , albakarah, nr 233.

Også vikingene hadde regler for slikt:

”…det er husbondens plikt å påse at ammingen ikke pågår lenger enn to faster og opp til den tredje…”Eldre Borgartings Kristenrett (før 1387)

Bibelen gir hint om ammevarighet: «Jeg bar deg i livmoren min i ni måneder, og ammet deg i tre år og har tatt vare på deg fram til i dag.» Maccabees 2. bok, kapittel 7, vers 27, Bibelen (katolsk og ortodoks kanon)

Maleri av Robert Scott Lauder.

Jødene satset på å være avvent et års tid før skolestart: Våre rabbier lærte oss: Et barn må ammes i tjuefire måneder. Fra den alderen skal det regnes som en som avskyelig ting. Dette er ordene til Rabbi Eliezer. Rabbi Yehoshua sa: Barnet kan amme til det er fire eller fem år. Hvis, derimot, barnet avvente etter tjuefire måneder og startet igjen skal det regnes som en avskyelig ting. Talmud, Tractate Kethuboth, 60 A

Mens de gamle egypterne også holdt på langt lenger enn vi gjør her i Norge i dag: «Belønn din mor for all hennes omsorg. Gi henne så mye brød hun trenger og bær henne slik hun bar deg, for du var en tung byrde for henne. Da du ble født bar hun deg på skuldrene sine og i tre år ammet hun deg og holdet deg ren.»   De dødes bok, Ani fra Thebes’ papyrus, Egypt 1240 f.Kr

Var det bra nok for Krishna..

Folk kan godt synes det er ekkelt å se på at barn i barnehagealder blir ammet.

Det meste som er uvant er ekkelt er det ikke det?

Hvis de ikke har små barn selv er det lett å se på pupper utelukkende som noe seksuelt og dermed får amming av alt annet enn babyer et anstrøk av incestuøs kvalm. Det er absurd med tanke på hva puppene faktisk er laget for.

Det de ikke kan si er at at det er «sjukt» eller «unormalt».

Ville du blitt støtt av å se en mor amme et barn som kan løpe og spise brødskivene sine selv? Hva tror du er grunnen til at mange synes det er feil å amme barn over 1 år? Når synes du er passe tid å avslutte?

Hva faen mener du med at ungen min er for stor til å bli ammet??Foto: Facebooksiden Beautiful Breastfeeding

0

Ukas helgetips: Full fart på Olabilløp

På søndag arrangeres Norges største Olabilløp for 13. gang i Oslo. Nordberg Grand Prix byr på full fart med over 100 hjemmesnekra olabiler og mye moro. I tillegg til at Olav Thon åpner showet skal også idrettshelter, som Pål Anders Ullevålsæther dukke opp.

Masse action på Nordberg i helgen!

Hovedpersonene denne dagen er imidlertid av barna som kjører olabilene. Den minste klassen er for 1. klassinger og de eldste går i 7. klasse. I tillegg er det en egen klasse for foreldre. Alle har brukt mye tid i forveien på å snekre sammen sin helt unike olabil, som nå  gir bånn gåss foran et jublende publikum i nedoverbakkene på Nordberg.

I tillegg til actionfylte løp som du kan følge live og på storskjerm er det også kåring av «best in show» (deltakeren med mest kreativ bil og best utkledning),  Nordbergs raskeste og Nordbergs skrekk (bilen som tryner, kræsjer eller brekker styggest underveis.)

Hvordan går det i år?

Det er selvsagt også kafé med salg av mat og drikke.  Arrangementet begynner klokka 12.00. Da er det oppstilling og defilering av biler, så spiller musikkkorpset halv ett, før første heat går klokka 13. Arrangementet varer til 15.30.

Vet du om noe gøy som skjer der du bor til helgen? Del det gjerne i kommentarfeltet!

0

Spilleliste for søttene mai

17. mai er jeg så glad i!

Hurra for søttene mai! Håper dere får en strålende dag med is og bunad og glade barn og flagg og gnagsår og gassballonger og jordbær og sekkeløp og sang og kanskje en digg salat og sol og venner og latter.  Her er mitt lille bidrag for å sette stemningen.  (Jeg spiller til min elskede manns store glede alle søttene mai sanger for full guffe hele dagen gjennom og synger entusiastisk med mens barna og jeg marsjerer rundt i stua.)

Hipp hipp hipp hurra!
















0

Gode norske app-er for barn

Det kommer stadig flere app-er rettet mot barn og det er vanskelig å ha oversikt og vite hva som er bra. Her er 3 gode, norske app-er vi elsker hjemme hos oss:

Dragonbox lærer barna matte med en dyp forståelse av hvordan barn lærer kombinert med lekne bilder av monstre.

Dragonbox – er en revolusjonerende app utviklet av en lærer på Elvebakken videregående skole, og allerede lastet ned over 100 000 ganger etter at den ble sluppet på app-store i fjor.

Her lanseres konseptet «brøkregning». I løpet av spillet feier man gjennom avansert storskole og ungdomsskolematte!

Og det er jammen ikke rart. Dragonbox lærer nemlig spillerne avanserte algebra-prinsipper, men på en leken måte som barna faktisk forstår. Spillet brukes på elever fra 5. til 10. klasse, men er så intuitivt og gradvis bygd opp at selv de minste barna får det til. Datteren min er helt hekta, og det er så gøy å se hvordan hun leker seg gjennom likningene, uten å ha noen anelse om at hun snik-lærer avansert matematikk.

Gjenstår ennå å begynne på skolen og lære pluss og minus, men algebra? Går som en lek!

I begynnelsen handler det bare om å få en mystisk boks (x-en) stående alene på den ene siden av streken (= tegnet). I stedetfor tall bruker spillet kort med bilde av monstre, drager og snegler på.

Og med det var enda et nivå fullført!

Barna lærer for eksempel hvordan negativ nuller ut positiv (+ og – illustrert med monstre om dagen og om natta) og kobler etterhvert på mer avanserte begreper som gangetegn og brøkstreker,-uten at barna ramler av! De tror fortsatt de bare spiller et morsomt spill!

Mummi -Let og finn Dette er en interaktiv bok for de aller, aller minste barna. I tillegg til å få en søt, liten fortelling om Mummitrollet lest høyt av fortellerstemmen kan barna også være med å lete etter ting underveis.

Lillebror finner veska til Mummimamma under bordet.

Hvor er fløyta til Mummitrollet? Lillebror koser seg med å trykke rundt på bildet, løfte på hatten til Snusmumrikken, bøye sivet til side eller lete gjennom buskaset til han finner det.

Er fløyta under hatten? Neeei.

Peter Pan-et eventyr for barn For de eldre barna har det lille norske forlaget Propell laget mange fine lydbøker. Favoritten til datteren min om dagen er Peter Pan og Den stygge Andungen.

Magiske illustrasjoner.

I tillegg til nydelige illustrasjoner har bøkene også fine spill som puslespill, memo og quiz.

Puslespill med bokens tema.

Men den morsomste effekten er at du kan ta opp din egen stemme når du leser høyt. Stor stas å ha pappas, eller for lesestartere: seg selv som fortellerstemme! Bakgrunnsmusikk og lydeffekter blir lagt på automatisk slik at resultatet høres proft og kult ut.

Hvilke app-er er populære hjemme hos dere om dagen?

Gøy å ha pappas fortellerstemme på boka!

 

0

Hvem kan kalle seg mamma?

En fem, seks år gammel jente sitter på en hotellseng og gråter. Hun roper på mammaen sin. I følge internasjonal jus er moren i rommet sammen med henne, men denne kvinnen reagerer ikke. Hun snakker ikke samme språk og skjønner ikke hva jenta sier. For jenta, Masho, som ble fortalt at hun bare skulle en kort tur på på markedet er «mamma» kvinnen som fødte henne, ammet henne og som har elsket og tatt vare på henne inntil for få dager siden. Kvinnen som ble fortalt at hun skulle dø og som derfor nå har adoptert henne bort.

Mashos biologiske mor har akkurat fått beskjed på barnehjemmet om å late som om barna bare skal en tur på markedet. I praksis er det siste gang de ser hverandre. Foto: Adoptionens Pris

I går skrev Aftenpostens Mala Wang Naveen en glitrende kommentar «Men kan dere ikke bare adoptere?» om adopsjonsdebatten dokumentarfilmen om Mashos skjebne har utløst i Danmark. Det finnes mye man kan diskutere etter å ha sett denne «Adopsjonens pris» (som altså er tilgjengelig gratis på NKK Nett TV) for eksempel hvordan vi sørger for at levende foreldre som bortadopterer barna sine forstår hva det innebærer og ikke er blitt utsatt for utilbørlig press (foreldrene til Masho ble rekruttert av «barnehøstere» som fikk betalt for hvert barn de fikk adoptert bort. De ble lovet jevnlig kontakt med barna sine og så for seg at de nå- i tråd med etiopisk kultur-var en del av en utvidet familie med de nye adoptivforeldrene)

Er åpne adopsjoner å foretrekke eller vil det gjøre hverdagen vanskeligere for barna? Det danske Socialminesteriet har akkurat konkludert med at adoptivbarn har rett til kontakt med sine biologiske foreldre, selv om de har fått nye juridiske foreldre. Det utfordrer selve synet vårt på adopsjon, og bringer meg over til spørsmålet som har gnaget meg siden jeg så dokumentaren:

Hva er det som definerer en mor?

Mashos danske adoptivmor hadde forsøkt å få barn i 7 år, og fikk beskjed om at hun skulle adoptere en 2-åring og en 4-åring fra et par som var døende av AIDS. I virkeligheten var datteren 6 år, og foreldrene fortsatt i fin form.

Dette er et spørmål som har vært hyppig diskutert i surrogatidebatten, der det blir argumentert for at barn vil bli forvirret av å bli født av en mor, i blant med egg fra en annen og oppdratt av en tredje. Adopsjon blir trukket fram som et lettvint alternativ.

«- Vi arbeider med få gjort adoptivforeldrene bevisste om, at barnet alltid vil ha tanker om sine biologiske foreldre og sitt opprinnelsesland. Det er en overraskelse for mange, sier Robert Jonassen, psykolog og faglig leder ved adoptionsforberedende kurs til Danmarks Radio.

– Det er meget vanskelig for foreldrene å bli minnet omat det finnes et biologisk foreldrepar et sted og at barnet tenker på dem.»

Mashos mor fikk beskjed om at hun skulle dø av Aids innen 5 år, og ville ikke la barna bli hjemløse. 8 år etter lever hun fortsatt godt på grunn av stadig bedre medisiner.

Etter to år med adoptivforeldrene i Danmark blir Masho, som sannsynligvis var rundt 6 år da hun ble adoptert, sendt på barnehjem. Adoptivforeldrene synes hun har vanskelig for å knytte seg til dem og klarer ikke mer.

Nå har Masho bodd på barnehjemmet i to år, og det eksisterer ingen planer om å la henne flytte til adoptivforeldrene og lillebroren (som var to da søsknene ble adoptert) ei heller noen planer om å la henne få en ny familie som kan elske henne.Adoptivforeldrene besøker henne en gang hver fjortende dag.

Masho slet med å knytte seg til de danske adoptivforeldrene.

I et intervju med danske Berlingske Tidende forteller adoptivmoren om Mashos hverdag nå:

«Hun forteller, at hun søndag besøkte Masho, og de hadde en god mor-datterdag sammen.

– Vi hadde noen deilige timer hvor vi hygget oss. Hun fikk neglelakk på, vi hadde fotbad og hun ble smurt inn med krem. Og det er kun meg som for lov til det. Det er ingen andre på jorden, som i følge henne kan gjøre det like godt som meg. Det er klart, sånn er det å være mor, sier Henriette.

«Jeg er ferdig med å få en ny mor» sier hun når den danske moren gir henne beskjed om at hun skal flytte på barnehjem, men ikke få noen ny mor eller far.

Masho har altså bodd 6 år sammen med sin biologiske mamma, to år sammen med sin adoptivmor og to år på et barnehjem. Juridisk er adoptivmoren Mashos mamma, men er hun det moralsk? Hva gir noen rett til å kalle seg mamma? Er det fødselen som gjør det? Kjærligheten? Jusen? Tid tilbrakt sammen i oppveksten? Kan man ha flere mødre samtidig eller bare én?

Dokumentaren om Masho kan du se her. Siste nytt i den nitriste sagaen er at de biologiske foreldrene i Ethiopia nå vil forsøke å få adopsjonen opphevet.

Hva synes du gjør en mamma en mamma? Har du sett filmen om Masho? Hva tenker du om den?

Det danske foreldreparets første natt sammen som en kjernefamilie.

 

 

 

 

47