De beste brettspillene for barn

Når jeg ikke hadde noe å finne på hjemme i Lilleøygata pleide jeg å mase på familien min om å spille spill med meg. Jeg maste på pappa om å spille mølle, mamma om å spille Kongen på Hjørnet (hos oss omdøpt til kongenpåhjørnetfuss! siden det føltes ytterst viktig å være førstemann ut) og Karoline om å spille Monopol, Ludo eller Roulette. Men siden jeg var yngst var det kun  i sjeldne tilfeller søsteren min kjedet seg tilstrekkelig til å sette seg ned med den tre år yngre søsteren og leke med brettspill.

Og når mamma var ung, hadde vi ikke iPader med Angry Birds, barna mine. Da satt vi på kveldene og spilte spill trykket på dødt papir.

Nå har jeg imidlertid produsert opp to nye mennesker som er mindre enn meg og som derfor alltid har lyst til å spille brettspill hvis jeg er med. #Winning!

Noe jeg oppdaget etter at jeg fikk barn selv er at det slett ikke er alle spill som er like gøyale.

Jeg er stor fan av Pulverheksabøkene. Synes lydbøkene med sine Ari Behnske imitasjoner av Drømmeprinsen og Politimannen med Marve Fleksnes-vri er legendariske, men brettspillet? Altfor komplisert og heller ikke særlig morsomt.

Det er ikke gull alt som glimrer.

«Lesespill» var et annet bomkjøp som kanskje heller burde hett Bokstavspillet siden det har fint lite med lesing å gjøre (du skal finne første bokstav av et ord og flytte brikken fram. Etter sju plasser har du vunnet). Dørgende repetetivt og spenningsløst.

Da jeg vokste opp var søsteren min rå på Mikado. Nå har en ny generasjon tatt over.

Et godt spill for barnehage og førskolegjengenhar etter min mening så selvforklarende regler som mulig, tar ikke for lang tid i hver omgang og kan by på utfordringer (hvertfall noen) enten du er liten eller stor.

Neida. Pinnen rørte seg ikke..

Her er de fem største favorittene hjemme hos oss. Perfekt for å ta med på påskefjellet!

  1. Alias -Her blåser vi i reglene og spiller bare sånn at vi trekker et kort og så må de andre stille spørsmål for å gjette hva som står på kortet. Det er bare lov å stille ja/nei spørsmål. F.eks: Er det et dyr? Er det vi har i huset? Er det noe vi kan spise? Men det varierer hvor strengt vi praktiserer denne regelen. Det viktige er at barna skjønner at de ikke kan spørre rett ut hva tingen er. Det fine er at til og med lillebror på 2 og et halvt kan være med, selv om han ofte får veldig lyst til å hjelpe storesøster ved å rope: «Det er en SPADE! En SPADE!»
  2. Jenga (også kjent som Tower eller Klossmajor) -Et spill som forklarer seg selv. Bygg et tårn. Ta ut en og en kloss. Den som raser tårnet taper. Moro for hele familien!
  3. Memory – Dette klassiske finn to like spillet finnes det ørten varianter av, mem jeg synes denne der du kan lage ditt personlige Memoryspill med egne bilder av bestemor, av katten, av huset vårt osv var en morsom gaveidé.
  4. Mikado -Dette pinnespillet er lett å ha med i veska, og ble flittig brukt på solsenga da vi var på Tenerife.
  5. Hvem er Hvem –Nok et spill som i likhet med Alias øver verbale ferdigheter og logisk tenkning, og som dermed også gir god hjernetrim for oss voksne. Hvem skjuler seg på den andre spillerens kort? Har han bart? Er det en dame? Har hun hatt? Vi har bare spilt dette hos tantebarna våre i Stavern, men det står øverst på ønskelista til lillebror når han har bursdag i april.

Nervepirrende fjerning av klosser.

Og her er 3 jeg gleder meg til barna mine blir gamle nok til å spille

  1. Monopol -Vi spiller fortsatt mammas gamle variant der en bygård i Parkveien kostet 200 kroner og Rådhusplassen lå på 8000. Jeg tar ett blikk på gjeldsbrevet for treromsen vår og gråter innvendig. (Jeg har dog ennå ikke prøvd å sitte oppe natta før og pugge Dine Pengers stategi for seier . Får se hvor mange runder jeg klarer å vinne i Hvem er Hvem først.)
  2. Labyrinth -ikke lenge igjen! Dette spillet der du skal skyve deg fram gjennom labyrinten fikk jeg av min tante Christa i Berlin påsken jeg fylte 8, og jeg elsket elsket elsket det i årevis.
  3. Cluedo -da vi besøkte min norske tante og onkel på hytta deres på Rødtangen var fetteren og kusina mi forlengst blitt voksne. Ett spill lå dog igjen på hytta etter dem og var dermed den eneste leken søsteren min og jeg hadde å ty til mens de voksne grillet og skravlet i eeeevigheter. Cluedo. For hvem ble drept av butleren i biblioteket med en revolver? Svar røpes neste sommer.

Liker du å spille spill med barna? Hvilke spill er deres favoritt? Og hvilke synes du er gøy? Har du selv noen favoritter fra barndommen?

Åh, nei! Det raste ned! Hva må vi gjøre da? Bygge tårnet opp igjen!

 

0

Hvordan vet du om du er ferdig med å få barn?

Selv om temaet er trist gleder det meg å høre om flere som er åpne om sin spontanabort. I featuremagasinet til Mail on Sunday forteller Gwyneth Paltrow for første gang om sine vansker med å få flere barn:

– Barna mine spør meg hele tiden om å få en baby, forteller Gwyneth, som har barna Apple (8) og Moses (6) med den britiske musikeren Chris Martin.

– Og du vet aldri, jeg kunne klart å klemme inn inn en til. Jeg savner mitt tredje barn. Jeg tenker på det, men jeg hadde en veldig fæl opplevelse da jeg var gravid med tredjemann. Det gikk ikke bra og jeg holdt på å dø. Så da tenker jeg: Har vi det bra som vi har det eller burde vi gå tilbake og forsøke igjen?

 

Opplevelsene hennes ga gjenklang i meg, for etter to runder med graviditet og påfølgende spontanaborter det siste året vet jeg ikke om vi noen gang vil få et barn til. Det som gjør mest vondt er at barna mine jevnlig spør om de ikke «væææærsåsnill kan få en baby snart», men jeg kan ikke love dem noenting.

Rundt meg går de fleste av bestevenninnene mine rundt med svulmende mager, og hadde jeg ikke mistet i fjor sommer hadde jeg født omtrent nå.

På den annen side har vi det jo strålende som en gjeng på fire. Lillebror kan finne seg mat og klær selv. Han og søsteren løper rundt og leker med hverandre uten at vi trenger å blande oss (hvertfall nesten) Ingen sover lur. Alle kan være med i skibakken eller teateret. Er det galskap å ønske på seg en ny runde med bleier og trilleturer og nattevåk?

ferien fikk jeg lest ut to bøker på til sammen 850 sider. Rundt meg satt babyforeldre og styret med barnematglass, vugget på vogner og løp til og fra hotellrommet for å skifte bleier.

I mens lærte datteren min lillebroren sin å hoppe fra kanten, og når de var sultne kunne de hente bananer og pølser fra buffeten selv.

Er det bra nok å være en gjeng på fire?

En gang leste jeg at alle får ett barn mer enn de orker. Sagt på et annet vis: Du fortsetter å være babysyk inntil du føler kaoset er komplett.

Kjedelige praktiske elementer spiller også inn: Har vi råd? Har vi plass nok i huset? I bilen?

I lunsjen i Dagbladet snakket jeg en gang med eldre kollegaer om temaet og samtlige ønsket seg ett barn mer enn de hadde endt opp med å få.

«Jeg tenkte det ville bli slitsomt med enda en runde baby, men nå ser jeg at årene går så fort. Vi hadde jo fint klart en til» sa den ene. Hennes datter var da passert 18.

«Jeg ville ha tre, men mannen min satte ned foten.» sa en annen. «Jeg hadde sikkert klart å overtale ham, og nå som det er for sent skulle jeg ønske jeg hadde forsøkt.»

Derfor lurer jeg på: Hvordan vet man om man er ferdig med å få barn? Får du noen gang følelsen av at familien er komplett? Bestemte du deg på forhånd for hvor mange barn du ville ha? Og har du holdt deg til samme mening hele tida? 

Mamma for første gang. Blir jeg det en tredje gang også?

0

Påskemoro del 1: Glitrende konfetti egg

Som jeg fortalte i går blir det hjemmepåske på oss i år. Påsken er egentlig en av de fineste tidene å være i Oslo på, siden de første solstrålene pleier å lokka fram både spirende påskeliljer og de første fortauscaféene med uteservering i en stille by. På ett vis er påsken er en roligere og hyggeligere høytid enn jula, siden den gir plenty med tid til å lage digg mat eller fine ting med barna, men uten noe stress eller forventningspress.

Jeg har derfor brukt litt tid på å lete frem enkel påskepynt og aktiviteter barna og jeg kan gjøre sammen i ferien. I tida fram mot påske vil jeg dele de beste med dere:

1. Konfettiegg. Egentlig heter dette Cascarónes og er en eldgammel kinesisk tradisjon Marco Polo brakte med seg til Italia. Derfra spredde den lekne idéen seg videre til Mexico, der konfetti-egg i dag er en populær del av påske- og karnevalstida.

Eggene lages ved å stikke et lite (med en nål) og ett stort hull i enden på hvert egg, blåse ut innholdet i en bolle, skylle de hule eggeskallene og la de tørke med det største hullet ned. Deretter kan dere dekorere eggene som dere vil: Mal, tegn, farg eller skriv morsomme hilsner på utsiden. Husk på at eggeskall er tynne greier, så håndter dem forsiktig (to-åringen min trenger med andre orden håndsrekning her) Når eggene er dekorert er det bare å fylle dem opp med konfetti, og lime igjen med silkepapir.

Har du ikke silkepapir kan du bruke gjennomsiktig teip å lukke eggene med. Mangler du konfetti kan du bruke glitter, kakestrø (dyrere variant, men du trenger ikke mer enn et par teskjeer i hvert egg) fuglefrø (topp tips fra Diana Rambles som gjør innholdet spiselig for småfuglene om dere knuser eggene utendørs). eller sette barna til å klippe opp fargede ark i små biter. Datteren min elsker å lage konfettifabrikk med hullemaskinen.

Så begynner den virkelige morroa. Gjem eggene og når alle er funnet (eller underveis, det kommer ann på tålmodigheten til barna involvert) er det bare å løpe rundt og klaske dem i hodene på hverandre. (Utendørs om du vil spare deg selv konfettifeing etterpå)

Oh Happy Day har en søt vri der ett av eggene er fylt med glitter, og den som får glitteregget i hodet vinner en liten premie.

Har du tips til enkel påskepynt eller andre morsomme påskeaktviteter jeg kan gjøre med barna? Del dem gjerne i kommentarfeltet!

 

0

Morsomme tweets fra barnehøyde

Er du på Twitter? Jeg har en konto der jeg deler tips til artikler og forskningsrapporter relatert til foreldrestoff, og diskuterer med andre. Det fine med Twitter er at du kan følge bare de folka som skriver om ting du er interessert i. Selv liker jeg å følge en miks av seriøse folk (politikere, forskere, leger), folk jeg kjenner (venner, kollegaer, bloggere og blogglesere) pluss kjente mennesker som inspirerer meg (alt fra Caitlin Moran og Nigella Lawson til Obama og Lena Dunham fra Girls) j og så legge til et par kontoer bare for gøy.

Min favoritt moro-konto om dagen er The Honest Toddler, som deler ut daglige tips og observasjoner, -fra synspunktet til et bleiebarn.

Vi får høre om sykdom..

..doktorbesøk

…håndtering av kjæledyr

…søvnlogikk

…raserianfall

…personlig hygiene

…det beste stedet å henge ut med foreldre

og myer mer. Du kan følge hverdagsglimtene til The Honest Toddler her:

Hva har du ledd av i det siste? Hvem liker du å følge på Twitter? Og har du noen tips til morsomme nettsteder, bilder, videoer eller Facebook-sider eller annet jeg burde sjekke ut?

 

 

 

 

0

Hvis du bare skal se ett teaterstykke i år..

Det er ikke ofte jeg både ler så jeg slår meg på lårene, får klump i halsen, humrer, skammer meg og er på gråten i løpet av samme time.

I hvertfall ikke når jeg har barnefri!

Da Arve var baby lå han midt på kurven på alle kontroller på helsestasjonen. Foto: Erik Berg / Det Norske Teateret

Forrige uke hadde mannen min fikset barnevakt for å ta meg med på teateret. Det var ingen spesiell anledning, annet enn at vi begge har jobbet masse de siste månedene, og det var godt å få litt fri sammen. Så mens barna så på tegnefilm og nøt foreldrefri med snille barnevakt-Ida var vi på Det Norske Teateret og så Olaug Nilsens nye stykke ”Stort og Stygt”.

Dere som har fulgt bloggen en stund vet at jeg er stor fan av Olaug Nilssens bok Kjøkenbenkrealisme. Jeg synes hun skriver godt og troverdig om gledene og utfordringene ved å kombinere yrkesliv med foreldrerollen, uten å havne i skyttergravene vi har sett så mye til de siste dagene (Jobb eller hjemmeværende? Mor eller feminist? Smart eller dum?)

Olaug Nilssen er så flink! Skulle ønske jeg kjente henne så jeg kunne ringe henne etter stykket og si for et geni jeg synes hun er. Pressefoto: Lars Myhren Holand / Samlaget

Forventningene mine var derfor høye til teaterstykket, -og de ble overgått.

Dette er rett og  det beste teaterstykket jeg har sett. Ikke det beste teatertykket om foreldreliv. Ikke det beste nyskrevne teaterstykket. Ikke det beste norske teaterstykket. Bare det beste teaterstykket noensinne. Punktum.

Stykket handler tilsynelatende om småbarnslivet, med to naboer som bor i samme bygård og venter barn. De ene har den to og et halvt år gamle sønnen Arve fra før, de andre er førstegangsfødende.

Mannen har laget fiskesuppe, til en gravid og selvopptatt Silje. Foto: Erik Berg / Det Norske Teateret

Den selvsentrerte førstegangsfødende som får mannen til å ta av seg skoene sine og tror hun er ekspert på barneoppdragelse fordi hun har pugget tips fra en bok var lett å kjenne igjen -og bli litt flau selv også over. (Er det ikke noe herlig usjarmerende, men også naivt og forutsigbart over babybobla i første graviditet?)

Det var mye latter i salen i scener som skildrer manisk fotografering av babyer, helsestasjonskontroller, diskusjon om besteforeldre er velkomne eller ikke rett etter fødsel (og er mors foreldre mer velkomne enn fars?), barselyoga og høytlesning fra bøker om hvordan man skal takle slitne barn i matbutikken.

Men hva er det egentlig med Arve? Er han bare litt sent utviklet? Er ikke alle barn noe for seg selv? Foreldrene er slitne og synes ikke han hører, men det er vel ikke unikt? Samtidig er det noe med mangelen på øyekontakt.. den maniske flappingen med armen.. det dårlig utviklede språket…Stykket skildrer på smertefullt ærlig vis, hvor vanskelig det er for foreldrene å innse at barnet deres er annerledes.  Det er så realistisk og usentimentalt skildret at det er åpenbart at Olaug – som selv har vært åpen om at hun har et barn med en diagnose innenfor autismespekteret– har kjent disse problemstillingene på kroppen. Det er ingen hun er hardere mot i stykket en moren selv.

Alle barn er jo litt sære i matveien i blant, eller…?Foto: Erik Berg / Det Norske Teateret.

Det er ikke ofte et teaterstykke klarer å få meg til å føle meg klokere når lyset skrus på, men her fikk jeg absolutt ny forståelse for hvordan det er å leve med et barn som ikke er helt som alle andre. Scenen der mor hører en radiodebatt om tidlig ultralyd og retten til å velge vekk et slitsomt liv med sykt barn mens hun ser sønnen mekanisk og systematisk spise knekkebrødet uten pålegg gjør fysisk vondt i magen.

Skuespillerprestasjonene er utrolige, både fra den slitne moren (Charlotte Frogner), den selvgode gravide (Ellen Dorrit Pedersen) og den muligens autistiske sønnen (Niklas Gundersen). Når en av de voksne skuepillerne i en kort scene spiller en to-åring som kommer på besøk er det som å se min egen sønn, så på kornet har de tatt kroppsspråket og faktene til gutter i den alderen.

Kontrasten mellom det romantiske synet man har på foreldrerollen som førstegangsfødende og virkeligheten kommer tydelig fram i møtet mellom Maria og Silje. Foto: Erik Berg / Det Norske Teateret.

Når stykket reiste hele salen seg og ga stående applaus og jubel, og jeg var mest av alt trist for at stykket var over, siden jeg lett kunne sittet i to timer til. (Men jeg må nok ta med meg noe venninner og dra og se det flere ganger, kjenner jeg!)

Torsdag 21. mars arrangerer teateret forøvrig en paneldebatt der tema er: «Hva er normalt?» Hva er en «normal» norsk familie, -og hvem bestemmer hva som er innenfor det normale? Hvordan er det å være forelder når det finnes så mange råd for hvordan vi bør oppdra barna våre?

En nedbrent karusell er det mest fremtredende elementet på scenen. Foto: Erik Berg / Det Norske Teateret.

I panelet sitter regissør og mor Margit Moum Aune, forfatter og mor Elin Ørjasæter og teaterkritiker og far Andreas Wiese, som alle har erfaringer knyttet til barn og liv som ikke faller helt innenfor det samfunnet forventer.  Debatten er åpen for alle og foregår fra 18-19 i Bikuben på Det Norske Teater. Det skal i alle fall jeg forsøke å få med meg! UPDATE: NY DATO FOR PANELDEBATTEN ER 3. APRIL!

Har du sett «Stort og Stygt» eller har du tenkt til å se det? Hva synes du? Og har du selv noe erfaring med å falle utenfor det samfunnet regner som «normalt»?

Voggesang for ein bytting
Halldis Moren Vesaas

Bysse bysse stort stygt barn.
Troll blir du kalla med rette.
Digraste gryta må hengast i jarn
om du skal få din mette.
Vogga du ligg i er snart for trang,
du kavar og skrik og vil opp i mitt fang.
Tung er du, tung – og natta blir lang
for den som må bysse ein bytting.

Du er ikkje barnet mitt,
men eitt som er på meg tvinga.
Mitt barn var lite og vakkert og blidt,
og vermde så mjukt mot bringa.
Alle som ser deg, gir meg det råd
at eg burde plage deg, lugge og slå,
så vart du vel henta, så kunne eg få
tilbake det barnet eg miste.

Bysse bytting stor og stygg
-sjå ikkje såleis på meg.
Eg skal ikkje slå deg, ver du trygg,
og ingen skal ta deg frå meg.
Den andre er kvarmanns gull der han er,
men du, du er hata av alle her,
så trengst det da visst at eg har deg kjær.
– No trur eg du endeleg sovnar…

0

Det var sommerfri. Det var sjø og magi.

Ikke den verste utsikten å våkne til.

Jeg sitter nå på en terrasse og ser ned på to glade barn plaske i bassenget. På en solseng slumrer den fine mannen min og rundt oss suser palmene.

Lørdag var det nemlig vår tur til å reise på en liten, men etterlengtet vinterferie. Oslo kysset oss farvel ved å være ekstra kald og kaste snø rundt oss i lufta da vi satte oss inn i bilen for å kjøre til Gardermoren lørdag morgen.

Mamma! Jeg vil huske helt opp til himmelen!

Avgangstiden var heldigvis fornuftig. Med fly ut klokka 11:20 kunne vi stå opp som normalt og spise en ordentlig helgefrokost først. Flyturen ned gikk greit. Vi hadde pakket med to toppladede iPoder med noen nye norske app’er (forteller dere hvem vi synes var best i et annet innlegg) og en tur på biblioteket tidligere i uken ga oss nok av lesestoff for de knappe seks timene. Vi voksne oppdaget til vår store overraskelse at det var internett på flyet. Dermed fikk mor gjort unna siste rest av jobb som ellers ville hengt over meg, før laptopen gikk tom for batteri og jeg heller leste noen kapitler av Roald Dahls Dustene.

Jeg lovet meg selv å aldri bli en sånn mor som insisterte på at vi skulle gjøre kjedelige ting som å «pakke ut» eller «spise» når vi endelig kom fram til hotellet. Det viktigste først: BADE!

Bestemmelsesstedet var, som vi fikk tips om av flere snille lesere her inne, Tenerife, den grønneste av alle Kanariøyene.

Vi leker Dora og utforsker det store hotellområdet.

Her bor vi på Sensatori Palacio de Isora, som ligger på sør vestkysten av øya. Det var flere grunner til at vi valgte akkurat dette hotellet. Det ene var at jeg fikk tips fra lesere som hadde vært her før og var strålende fornøyd. Så sjekket jeg det ut på internett og fant ut at det var kåret til Spanias beste resorthotell av kresne Condé Nast Traveller i 2012.

Dobbeltsenga på rommet er mer enn stor nok til at fire kan hoppe i den.

Sensatori-konseptet er en luksusvariant av familiehoteller, der barn faktisk er hjertlig velkomne. Synes det er liten vits i å bo på et fint hotell, om jeg skal føle meg flau om barna får et raserianfall mens de venter på middagen eller roper for høyt når de løper gjennom resepsjonen for å rekke et morgenbad i bassenget før frokost. Her er det derfor barnemenyer overlat, lekeplasser, eget familiebasseng og fargestifter på restaurantene, samtidig som interiør og mat holder er i en klasse for seg.

Lillebror fant fort sitt favorittsted på hotellet.

Barna har allerede gispet over fontenene som bytter farge om kvelden, og mor har fornøyd konstatert at det ikke var pulver-eggerøre i sikte på morgenens frokostbufet.

Jeg kjører en klar strategi på bufeeter. Masse grønnsaker først. Så sjokolade-dekket donut til dessert. Fitness-blogger blir jeg aldri.

Det som til slutt overbeviste meg om at vi skulle reise akkurat hit var at hotellet bare ligger bare en drøy halvtime unna flyplassen (hater lang reisevei mellom flyplass og hotell når jeg reiser med barn) og at bassengområdet var fristende, og ikke minst oppvarmet  (essensielt for at det skal friste å svømme året rundt, også for oss over 10 år..)

Mamma! Du promper i bassenget! Nei, du promper! Slutt å prompe! Jeg ser jo boblene!

Så langt har vi telt fem bassenger. Barnebassenget har et stor sjørørøverskip i midten, familiebassenget har bobleområde, mens det gigantiske saltvannsbassenhet med vann-solsenger, dusjer og bobler faktisk er Europas lengste (håper det blir digg når mor vil ta seg en svømme-treningstur uten en armringkledd-kropp som klamrer seg rundt halsen)

Og med det har vi voksne faktisk sjans til å få lest noen av bøkene vi optimistisk pakket med i kofferten.

Mens vi er her må jeg innrømme vi ikke har noen store planer. Tar oss kanskje en utflukt eller to, men ellers skal vi bare nyte sola og de rolige dagene ved hotellbassenget. Spille litt yatzy med 5-åringen, huske så vinden blåser i håret med 2-åringen og generelt puste med magen.

Vet du om noen hyggelige restauranter vi burde stikke innom mens vi er her på Tenerife? Eller noen fine utflukter som passer for en liten familie? Vi blir kjempeglad for alle tips og innspill!

Det er klart jeg kan bytte bleie. Jeg skal bare svømme en gang over bassenget først.

For ordens skyld: Turen er rabattert av Star Tour. Les mer om det her.

 

0

Kalde føtter: Isbading for de minste

Finnes det snømenn på Nordpolen? Hos oss gjør det hvertfall det!

Vi har hatt litt syke barn i det siste, noe som alltid bringer meg ansikt til ansikt med samme utfordring: Hvordan aktivisere akaleie barn innendørs uten for mye styr?

Sist vi hadde feberfri dag fant vi på et trisks så enkelt, og så genialt at jeg ikke skjønner hvorfor jeg ikke hadde tenkt på det før. Og vi trengte bare tre ting: Barberskum, lekedyr og konditorfarge.
Utgangspunktet var at vi snakket om nissen og hvem som bor på Nordpolen. Så vi bestemte oss for å lage litt polartema i huset. Først fant vi fram alle lekedyrene vi har som lever der det er kaldt: Duplo-isbjørner og Schleich pingviner og små seler.

Mangler bare en Duplo-versjon av Roald Amundsen nå.

Pappas barberskum ble til isfjell (og en snømann) rundt badekaret som vi fylte med vann og farget blått med konditorfarge vi gravde fram fra kjøkkenskapet. Voila! Polarfest!

Keiserpingvinenes marsj.

Barna digget å plaske rundt i det blå vannet (jeg var litt spent, men oppdaget til min glede at det hverken farget barn eller badekar). Barberskum har en genial konsistens som holder formen og i liten grad løser seg seg opp i vann, noe som ga barna lang tid med topp taktil lek. Kliss er gøy!

Polarhøgda.

Barna badet, plasket, griset og lekte lykkelige rundt i badekaret, mens jeg lå på varmekablene og leste Den Fortrolige (fransk spenningsroman om surrogati) til lyden av frydefulle hvin.

Siden har vi tydd til denne leken flere ganger. Vi har frosset bøtter med is ute og dumpet i badekaret for å se hvor lang tid det tar før isfjellene smelter i det varme vannet (bra utgangspunkt for å snakke om global oppvarming forresten..) og hentet isbiter i fryseren og hatt rundt badekarkanten. Selv for de minste barna er det kjempespennende å kjenne på forskjellen mellom iskalde isbiter og varmt badevann. (Og dette fine er at dette er ting selv en barnløs onkel som er barnevakt har i leiligheten sin: Isbiter fra siste nachspiel og barberskum)

Når barna var passe rosinfingrede etter over en time(!) var det bare å spyle bort barberskum-konditofargerestene med dusjen, tulle de små inn i håndklær og avrunde den arktiske dagen med pingvinfilmen  Happy Feet.

Bruker du noen gang utradisjonelle triks for å skape moro i hverdagen? Og hva gjør du for å komme deg gjennom den evindelige feberfrie dagen?

0

Ukas helgetips: Tegneshow med Øisteins blyant

Kjenner du noen som er fan av Øisteins blyant på barne TV? I så fall er det bare å glede seg! Denne lørdagen kommer nemlig Øistein selv til Munch-museet for å holde tegneshow!

Mammas fortid på Il Drammen BUL har gjort dypt inntrykk.

Her skal sjefen lære barna å tegne Munch på en ny og litt annerledes måte. Med den klassiske krusedullteknikken vil han lære barna fem ulike måter å tegne Skrik på, pluss dele en hel masse tegnetriks!

Tegneshowet begynner kl. 13 – og her lønner det seg nok å møte opp i god tid før for å sikre seg en billett (museet åpner 12). Showet koster 50 kroner per barn og varer i 45 minutter. Etterpå kan barna få en autograf av Øistein, og har de med seg en av favoritt-tegningene sine kan de få nettopp den signert!

Liker barna dine Øisteins blyant? Har du vært på show med ham før, og hva synes du? Og vet du om noe annet moro som skjer denne helgen?

Vil du lære å tegne av Øistein?

 

0

Hva burde et barn oppleve i løpet av livet?

Foreldrene til Quinn LInzer ønsker å gi datteren et så opplevelsesrikt og fullverdig liv som mulig.

Hvis du visste at du bare hadde noen måneder igjen å leve, hva ville du forsøkt å oppleve da?
Dette spørsmålet ble enda mer påtrengende for foreldrene til 9 måneder gamle Quinn, som lider av Niemann-Pick syndrom, Type A, en sjelden sykdom som fører til en stadig økende hjerneskade, med liten sjanse til å overleve lenger enn ettårsdagen.

Da foreldrene fikk diagnosen var datteren 3 måneder gammel. Legene kunne ikke gjøre noe, og ga dem bare beskjed om å gå hjem og gi barnet all kjærlighet de kunne.

For at Quinn skulle få mest mulig ut av det korte livet sitt bestemte foreldrene seg for å lage en liste over ting alle burde oppleve i løpet av livet. (En klassisk Bucket List, ala Jack Nicholsen. Hjertevarm og fin film forresten)!

Listen la de ut på bloggen deres Linzer: Party of Five, der interesserte kan følge Quinns eventyr.

Her er utdrag fra lista deres:

  • Alle burde få leke med en hundevalp.
  • Alle barn burde fått sitte på fanget til nissen.
  • Alle burde ha fått sett en soloppgang.
  • Alle burde ha stemt ved valg.
  • Alle jenter burde ha fått hatt på seg en brudekjole (moren fikk laget en kopi av sin egen brudekjole, fra sin egen brudekjole som datteren hadde på seg på en navnefest)
  • Alle burde få vært med på en fotballkamp.
  • Alle jenter burde ha fått danset med pappaen sin.
  • Alle burde fått sett stjernene.
  • Alle jenter burde ha fått tatt hull i ørene sine
  • Alle burde fått dyppet tærne sine i sjøen
  • Alle burde ha fått svømt med delfiner.
  • Alle barn burde fått leke i snøen.
  • Alle barn burde fått hoppet i en sølepytt.
  • Alle burde fått beundre kunsten på The Met.
  • Alle burde ha fått føle vinden i ansiktet på toppen av Empire State Building.
  • Alle burde fått ridd på en hest.
  • Alle jenter burde fått hatt en manikyr og en pedikyr.
  • Alle barn burde fått sittet på en huske og sklidd på en sklie.
  • Alle barn burde fått hoppet i en haug med løv.
  • Alle burde fått oppleve å elske og bli elsket, så mye som mulig, hver eneste dag.

Hva synes du om denne lista? Min liste ville nok sett annerledes ut. (Gjett hva jeg ville strøket først..) Lista til Quinn er selvsagt preget av den kulturelle bakgrunnen til hennes familie. Selv ville jeg lagt til ting jeg husker som fine i min barndom og som jeg tror en baby ville hatt glede av der og da som:

  • Alle barn burde fått sett en marihøne fly fra fingeren.
  • Alle barn burde fått plukke markjordbær fra hagen.
  • Alle barn burde fått vært med å bake pepperkaker (og spise deigen!)
  • Alle barn burde fått tegne en tegning og gi til en de er glad i.

Hva synes du om ideen til familien Linzer?  Hva ville vært med på din liste?

Alle burde ha fått sett en solnedgang. Alle burde ha fått dyppet tærne i havet.


0

Trenger vi flere kveldsåpne barnehager?

Hva synes du om kveldsåpne barnehager? Spørsmålet er igjen aktuelt etter at Bærum kommune nylig vedtok å starte et toårig prøveprosjekt der en barnehage i kommunen skal være åpen fram til klokka 22.30. 

I utgangspunktet er jeg skeptisk. Hvordan skal hverdagen se ut for de barna som skal være i barnehagen til halv elleve på kvelden? En gjennomsnitlig toåring legger seg i 19-tida. Det blir med andre ord de barnehageansatte som får pusse tenner, lese nattabok og være sammen med den lille når den sovner. Så skal barnet vekkes(?), kles på uteklær, settes i en kald bil eller vogn og kjøres hjem fra barnehagen midt på natta. Jeg skjønner at dette kan være praktisk for foreldre, men hvor sunt er det for de små?

Hvem skal legge barna våre?

Og hvorfor er egentlig 22.30 satt som stengetid? Hvorfor ikke døgnåpen barnehage? Når barna først har lagt seg ett sted må det optimale være å få bli i senga de har sovnet i til neste morgen? Meningen er å ta hensyn til turnusarbeidende, men natt-turnus er jo også en realitet. Hvorfor ikke ta hensyn til også denne gruppen foreldre?

I Oslo har det eksistert enkelte kveldsåpne barnehager i årevis, men her har det vært et poeng at barna skal sovne hjemme hos seg selv. Rodeløkka barnehage har i ti år hatt kveldsåpent, men kun til 20.15. 

Skal kveldsstell skje i barnehagen?

VIFO Gardermoen Park barnehage har imidlertid dratt strikken enda lenger. Her er åpningstidene fra 5 til 23.00.

Jeg ser selvsagt nytten med en slik barnehage. For det er ikke alle som er så heldige å ha en arbeidsdag som passer inn i barnehagens ordinære åpningstid, som har besteforeldre i nærheten eller kort pendlervei til jobben. Nå snakker vi slett ikke bare om foreldre som setter karrieren foran barna. Hvis vi vil ha flere sykepleiere, leger, brannmenn og politifolk til å ta på seg byrden det er å jobbe kveld og natt må vi  ta inn over oss at dette fører til et vanskeligere familieliv. Ønsker vi at noen skal våke over bestemor på sykehjemmet på natta må vel samfunnet også sørge for at barna til sykepleieren blir tatt godt vare på mens mor eller far jobber? Alternativet er at de slutter i jobben, søker seg over til kontorjobber eller blir nødt til å plassere barna hos et lappeteppe av tilfeldige barnevakter i turnusukene for å få hverdagen til å gå rundt.

Er dette et godt tilbud for barna det gjelder?

Fortjener barn å våkne samme sted som de sovner?

I Bærum skal plassene på den døgnåpne barnehagen deles ut etter søknader, der enslige forsørgere med turnusarbeid, kveldsvakter eller ubekvem arbeidstid prioriteres. Tilbudet skal koste det samme som en ordinær barnehageplass, og barna kan maksimalt være 9,5 timer i barnehagen hver dag. (Er det forresten passe? Eller litt for lenge?)

Samtidig kan flere kveldsåpne barnehager legge et ytterligere press på småbarnsforeldre om å jobbe kveld og natt. Det er vanskelig å si nei til turnus når sjefen vet at barna  kan plasseres i en kveldsåpen barnehage. Så hvem er det som egentlig tjenes mest på langtidsåpne barnehager? Er det barna, foreldrene eller næringslivet? I dag er «jeg må rekke å hente i barnehagen» en akseptert grunn til å forlate jobben i minnelig tid. Spørsmålet blir: Ønsker vi at det skal være det i fremtiden og?

Hva synes du? Trenger vi flere kveldsåpne eller døgnåpne barnehager? Burde tilbudet være åpent for alle eller kun eneforeldre eller folk i turnus? Er 9,5 time ok makstid? Tror du dette er bra for barna? Og ville du benyttet deg av tilbudet om du kunne?

25