Alt du trenger å vite om barneoppdragelse på 60 sekunder

Mange eksperter liker å få deg til å tro at det å oppdra barna til å bli ok mennesker er skikkelig vanskelig. Her om dagen kom jeg over en video som minnet meg på hvor banalt enkelt det egentlig er. Synes denne videoen oppsummerer det meste de fleste trenger å huske på om barneoppdragelse på 60 sekunder..

Her kommer ting jeg skal bli flinkere til å unngå å gjøre når barna er i nærheten:

  • Banne.. (Slår jeg lilletåa i dørkarmen kommer det noen gloser altså.. Og her om dagen hørte jeg for første gang datteren min repetere en av disse glosene. Skjerpings!)
  • Snakke negativt om folk jeg synes gjør dumme ting i avisene eller på TV.
  • Klage over at jeg ikke passer inn i buksene mine mer (selv om jeg føler jeg har litt lov til å gjøre det akkurat nå om dagen)

Her kommer ting jeg skal fortsette å gjøre når barna er i nærheten:

Og forøvrig: Hvis du vet om noen barn som du mistenker ikke har det bra i det hele tatt, finner du tips til hva du kan gjøre for å hjelpe her. 

Hva slags ting er det du synes du selv er flink til å gjøre foran barna -som du gjerne vil at de skal kopiere – og hva slags ting kan du bli flinkere til å la være å gjøre med små vitner til stede?

 

10

Hvor tidlig er det greit å reise fra barna?

Noe av det fine med å få muligheten til å få flere barn, er sjansen til å få justert bastante oppfatninger en måtte ha lagd seg om hvordan det «er» å være gravid , hvordan man får barn til å sove (for funket en metode på ett barn funker det vel på alle, eller hva? #yeahright) eller hva «gode foreldre» gjør eller ikke gjør.

Aftenposten hadde denne uka en sak der professor i pedagogikk Stein Erik Ulvund kaller det «tøv» at foreldre ikke kan reise fra spebarna sine. 
Tidligere har barnepsykolog Elisabeth Gerhardsen advart mødre mot å reise på langhelg uten barna før de små er minst to år. 

bilde

Da jeg var gravid med mitt første barn slukte jeg, som dere vet, alt som fantes av bøker. Alt annet jeg hadde prøvd meg på i livet hadde  hatt en fasit. En rett måte å gjøre det på, og en gal. Jeg var fast bestemt på at dette mammagreiene: Det skulle jeg gjøre riktig. Og i en av de ørten bøkene i spebarnspsykologihylla på Deichmanske fant jeg en tommelfingerregel jeg festet meg ved:

«Primæromsorgsgivere kan være borte fra barnet i en time per måned gammel det er.»

Dvs en arbeidsdag når barnet er 7-8 måneder, en hel natt når de er rundet året, og en helg, tja når barnet er sånn 2-3 år, som Gerhardsen også antyder.

Halvt tysk som jeg er liker jeg regler, og denne var enkel å forstå og forholde seg til. Første gang datteren min sov én natt uten oss var derfor i bryllupet til min venninne Cecilie, da vesla var rundt 10 måneder, -og da ble mormor og Opa med på bryllupsfesten i Kongsvinger slik at det faktisk kun ble 10-11 timer hun var borte -fra 19 på kvelden til 06 på morgenen og ikke et helt døgn.

IMG_0878

Snille mamma og pappa ble med på sommerbryllup fordi jeg var redd for å være for lenge borte fra babyjenta mi..

Så kom barn nummer to. Regler som hadde vært veldig bastante før («Alt som faller på gulvet skal steriliseres før barnet får tygge på det igjen») ble med ett sett med mer pragmatiske briller («Litt hybelkaniner til frokost er sikkert bra for immunforsvaret!!») Bestevenninnen min fikk barn omtrent samtidig og jeg så at det finnes mange ulike måter å være en god mamma på.

For hvis det hadde fantes én bastant regel for når foreldre kunne reise fra barna sine hadde det vel også bare fantes en måte å være en familie på?

Mens mine barn ikke har besteforeldre i samme by, og derfor ser de maks tre, fire ganger i måneden, hadde Hildegunn en mormor bosatt 5 minutter unna henne, som var innom stort sett daglig. Svigerforeldrene i nabobyen så hun hvertfall et par ganger i uka.

Mens mine barns besteforeldre var i full jobb på den tida, jobbet bestemødrene til gudsønnen min redusert og hadde plenty med tid til å passe, kose og trille barnebarnet i hverdagen.

Med andre ord: Opplever barnet at det blir forlatt av primæromsorgsgiverne om det er sammen med en bestemor som har elsket og passet på det daglig fra det ble født? Jeg tviler.

DSC02852

Hvem var primæromsorgsgiver sa du?

Det er åpenbart en forskjell på slike situasjoner og på å bli passet av besteforeldre f.eks bosatt på den andre siden av landet -eller som da jeg vokste opp: I et annet land-, som trass gode intensjoner rett og slett ikke har hatt fysisk mulighet til å treffe barnet mer enn en gang eller to før de skal være alene sammen.

Andre ting spiller også inn. Blir barnet ammet er det mer avhengig av mor enn om ammingen trøbler seg til og barnet helt fra det er bittelite blir vant til at det kan bli mett også uten at mamma er innen synsvidde. Et barn som går i barnehagen vil være mer vant til konseptet «mamma og pappa kommer alltid og henter meg igjen» enn et barn som har vært hjemme med mor eller far eller livet.

Med andre ord: Jeg tenker Elisabeth Gerhardsen har rett i at det er lurt å tenke gjennom hvor viktig foreldre er for barna i de første årene, men at man som med alle ting som har med mennesker å gjøre må bruke skjønn. Det finnes ikke én mal som passer for alle.

Hva tenker du? Hvor gammel var ditt barn første gang du turte å reise fra det? 

0

Et navn! Hva er et navn?

– Susanne Louise Kaluza! Slipp håret til søstera di med en eneste gang!

Da jeg var barn føltes det noen ganger som om foreldrene mine hadde gitt meg et mellomnavn bare for å ha muligheten til å understreke når de mente alvor. Navnet be aldri brukt i det daglige, kun hvis jeg var i ferd med å tråkke over streken.

– Susanne Louise Kaluza! Hva er det du gjør? Du kan ikke klippe i buksa di!

(Men dette er jo begynnelsen av 80-tallet mamma. Alle jeg ser går med bukser med hull..)

Her tipper jeg dobbeltnavnet ble brukt, før mamma og pappa begynte å le og fant fram kameraet. 3 år og har sneket meg opp i mammas sminkepung for å ta på fin rød leppestift. Husker fortsatt det var ubegripelig for meg hvordan de med en gang skjønte at jeg hadde vært inne og sminket meg.

Mellomnavnet var derfor lenge et «kjeftenavn», selv om jeg i dag synes Louise -som jeg har etter mormoren min– er nydelig. Da datteren min ble født bestemte jeg meg for at dobbeltnavnet hennes ikke skulle brukes for kritisere.

Jeg har stort sett klart å holde meg, men fortsatt tar jeg meg i å bruke fornavnet -litt sånn med utropstegn etter- når hun gjør noe jeg vil hun skal holde opp med.

Ferska! Mumser potetskruer før middag.

En venn av meg som jobber i barnehage har gjort meg bevisst på hvor mye makt som faktisk ligger i et navn. Hun har lært meg at det er fint å bruke navnet til barnet -gjerne mange ganger – når det gjør noe du synes er fint eller når dere møtes. Navnet er det meste personlige vi har, og er tett knyttet til identiteten vår. Derfor er det fint å bygge opp den positivt. I barnehagen hennes forsøker de derfor å unngå å bruke barnets navn når de er irritert eller skal irrettesette barnet. Det er nemlig handlingen vi sier nei til, ikke barnet. Handlingen vi korrigerer, ikke barnet.

Bruker du navn for å understreke alvoret når du vil stoppe barna eller er irritert? Og har du opplevd at ditt fulle navn først kommer fram når det er alvor?

PS: På jakt etter inspirasjon for nestemann? Her finner du lister over populære guttenavn og jentenavn i andre land!

0

Hva synes du er spesielt ved barneoppdragelsen i Norge?

«Det er ikke noen egentlig matkultur her i Norge – det er ikke som i Italia eller Frankrike. Mat er en praktisk affære, og det er mye mindre valgmuligheter. Barn spiser vanligvis brød med brunost eller gulost. Mannen min spiser det og – nesten hver eneste dag.»

«All kids go to bed at 7, all attend the same style of preschool, all wear boots, all eat the same lunch…that’s the Norwegian way.”

Jeg må si jeg lo godt av å lese intervjuet med denOslo-bosatte fotografen Beccy Zeller på den amerikanske foreldrebloggen «A Cup of Jo». Her beskriver hun, som du kanskje leste i Aftenposten på søndag, hvilke ting som har overrasket henne med norsk barneoppdragelse.

Du kødder ikke med brunosten ustraffet. Foto: Rebecca Zeller

Akkurat hva slags reaksjoner man kan risikere hvis man våger å rokke ved at en matpakke kun skal inneholde brød med brunost og gulost kan jeg jo ikke annet enn å si meg hjertens enig i.

Jeg lo også godt av beskrivelsene av hvor ofte vi spiser pølse. («på bensinstasjonen, på Ikea, på hver bidige barnebursdag, på grillen på sommeren, -til og medp å flyplassen klokka seks på morgenen!»)

 

Rebecca peker videre på at «alle barn i Norge legger seg klokka sju». Akkurat dette har hun jo ganske rett i (selv om det hvertfall her har sklidd ut endel i sommer..) Det tror jeg imidlertid ikke har så mye med å gjøre med at vi nordmenn marsjerer i takt når det kommer til barneoppdragelse, som at arbeidstidene i Norge er kortere enn i Amerika.

«I Norge går alle barn i barnehage.» Foto: Rebecca Zeller

I et land der folk i jobb minst arbeider til 18.00 (gjennomsnitlig arbeidstid er 8,4 timer hver dag) sier det seg selv at leggetid klokka 19 ikke går om foreldrene overhodet skal få sett barna sine i løpet av arbeidsuka. Derfor er det langt vanligere å la barn sove lur på dagen til de er mye eldre enn her i Norge og så legge dem tilsvarende senere. Samtidig er omtrent 40 prosent av amerikanske kvinner hjemmeværende (mot en forsvinnende andel her hjemme), og da sier det seg selv at variasjonen i hvordan folk løser hverdagen blir større.

«Norske barn må være ute hele tiden».

Med en tysk far selv må jeg si det er elementer av norsk barneoppdragelse Becca skildrer jeg aldri helt har forstått selv.

Som hvorfor barna på død og liv skal sitte ute og spise nista si i ti minusgrader («med votter på! Det er virkelig typisk norsk at det er bra for deg om ting er litt hardt»).

Kan man være gode foreldre i Norge UTEN å ta med barna på ski? Foto: Rebecca Zeller

Jeg har aldri hatt noe hytte, hverken på fjellet eller ved sjøen, så at vi ikke går «nok» turer i skog og mark er min dårlige foreldre-samvittighet. Samtidig må jeg minne meg selv på at hvis vi hadde bodd i Frankrike eller Tyskland eller Storbritannia eller nesten et hvilket som helst annet land så hadde turer til parken og lekeplassen og hageanlegget og klatreparken med de små vært mer enn akseptabelt. Når det kommer til livet med barn tenker jeg det er viktig å ha fokus på hva du selv får til, fremfor å bry seg alt for mye om hva alle andre klarer.

Finnes det bare én riktig måte å oppdra barn på i Norge? Foto: Rebecca Zeller

Du kan lese hele beskrivelsen til Beccy av norsk barneoppdragelse her.

Har Beccy rett i at alle norske barn legger seg sju, spiser det samme til lunsj og at vi er manisk opptatt av pølser? Hva synes du kjennetegner barneoppdragelse i Norge? Er det noe du ville endret?

PS: Beccy er en av de jeg virkelig anbefaler å følge Instagram. Familiebildene hennes er helt nydelige! Sjekk også den fine fotobloggen hennes blog.rebeccazellerphotography.com

På fotobloggen sin skildrer Rebecca (som altså er profesjonell fotograf) livet i Norge med tre barn, -hvorav en nyfødt. Foto: Rebecca Zeller

0

Hvordan få til en hyggelig middag med barn?

Middagen har stått og putret på komfyren en halvtimes tid nå. Bordet er dekket. Telysene er tent. Alt ligger til rette for en hyggelig familiemiddag. Eller?

– ÆSJ! Hva er DET?

– Spinatsuppe. Du har spist det før. Da syntes du det var kjempegodt.

– Men jeg liker det ikke NÅ. Kan jeg få pasta?

– Nei. I dag er det spinatsuppe til middag. Og brød. Og hardkokt egg. Og sprøstekt spekeskinke.

– Uææææææhhhh! Da VIL jeg ikke spise.

Pust inn. Pust ut. Storesøster lar seg etterhvert overtale til å smake på suppa, og konstaterer til sin store overraskelse at det smakte …godt! Hvem skulle trodd det? I mens nekter lillebror å vaske hendene.

– Ikke skitten! sier han og holder opp tykke, små hender dekket av tusjstreker og søle fra sandkassa.

Det var da slik familiemiddagene alltid så ut da jeg var liten?

Han løper inn på rommet, og kommer først fram etter at pappa  og han har inngått et kompromiss om å  tørke vekk skitten med en våt klut. Lillebror liker heldigvis all mat og gafler ivrig i seg suppa, helt til..

-Uæææææhh! Søl på buksa!

Han sklir så ulykkelig som bare en 3-åring kan bli ned fra Tripp Trapp stolen og legger seg som en trist hundevalp under spisebordet og uler.

Mestringssvikt er ikke 3-åringens favorittting. Suppe tørkes, serviett festes i halsen.  I mens erklærer storesøster at hun er mett og spør om å få gå fram bordet.

Jeg tar en skje av den nå kalde suppa mi og tenker: Familiemiddager ser da aldri slik ut på film? Hva skjedde med mor, far og barn som sitter rundt et bord, nyter maten og konverserer hyggelig om dagen som har vært?

Eller var det slik…?

Først og fremst: Er det så viktig å spise middag sammen da? Kan ikke barna bare få pasta og pølse først og så lager de voksne en ordentlig middag etter at de små har sovnet? Som en fredagsdate en gang i blant er dette sikkert en romantisk og lettvint løsning, men det er viktig for meg at vi spiser minst et daglig måltid sammen som en familie.

Felles familiemiddager står for alt jeg vil lære barna mine. Jeg er glad i mat og vil vise dem hvordan middagene deres blir til og hvor mye god og variert mat som finnes. Jeg vil lære dem at mat er noe å glede seg over, at å spise er noe hyggelig. Jeg er glad i samtaler og synes det er viktig at familien som helhet får høre om det som engasjerer de andre familiemedlemmene her og nå, enten det er noe gøy som skjedde på jobben til pappa i dag eller at barna har begynt å øve 17-mai sanger til toget i barnehagen.

Gode minner! Pappa, søsteren min, mormor og jeg hjemme i Drammen i 1984.

En undersøkelse av 50 skolebarn i Amerika slo fast at stikk i strid med hva foreldrene trodde var det hverken fancy bursdagsfester eller turen til Disneyland barna husket best: Det var familietradisjonene generelt og familiemåltidene spesielt. Helgefrokostene. Hverdagsmiddagene. Tida da foreldre og barn satte seg ned sammen, slappet av og hadde fokus på hverandre.

Så hvordan få til hyggelige familiemiddager? Det viktigste er å senke forventningene. Ja, idealbildet av en familie som sitter pent og spiser og kommenterer hvor god maten er og forteller artige anekdoter fra dagen sin er fortsatt mulig. Om en ti, femten års tid.

I mens handler det, som alle andre områder av foreldrerollen, om å lære barna hvordan en hyggelig middag ser ut. Skritt for skritt.

Det betyr at en middag der alle har sittet sammen og pratet i fem eller toppen ti minutter uten dramatiske følelsesutbrudd regnes som en suksess. Det betyr å ikke fokusere på alle tingene de ikke gjør «albuene bort fra bordet!», «tygg med munnen lukket», men heller på å skape en god stemning: «Så hyggelig at du synes det hardkokte egget var godt. Liker du det best med salt eller uten?»

Og å ikke skape et tredjegradsforhør ved å stille det samme mekaniske spørsmålet»Hva har du gjort i barnehagen i dag?» men heller invitere til samtale ved å fortelle noe fra vår egen dag, og så stille oppfølgingsspørsmålene: «Hvorfor det?»,»Med hvem?», «Hvordan skjedde det?», «Hva gjorde dere etterpå?» når de begynner å åpne seg.

Mål for barn under 3: Spise maten selv. Men ikke nødvendigvis spise opp.

Jeg kan ikke forvente barna at barna både vasker hendene selv, kommer og setter seg pent, kommenterer at maten ser god ut, spiser pent, tygger med munnen lukket, forteller raust om dagen de har hatt og stiller interesserte spørsmål til oss andre, tørker seg rundt munnen om de søler, blir sittende til alle har spist opp, sier pent takk for maten og hjelper til med å rydde av bordet, -samtidig. Ikke mens de fortsatt går i barnehagen i alle fall.

Men jeg kan forvente noe:

  • Selv lillebror er klar over at han alltid må vaske hendene før han spiser. Der mukker jeg aldri.
  • For storesøster har vi fokus på at vi skal forsøke å si noe fint om maten når vi setter oss ved bordet. Synes vi ikke det ser godt ut trenger vi ikke si det. Det viktige er å sette pris på arbeidet en annen i familien har gjort ved å lage i stand et hyggelig måltid. Så er det ingen som må spise mat man synes er vond. Det er alltid noe på bordet man liker.
  • Rumpa skal være på stolen når vi spiser. Ikke under bordet. Ikke på fanget til mamma. Ikke i ansiktet til søstera di.
  • Alle skal takke for maten når de er ferdige

Så fokuserer vi på nye ferdigheter etterhvert.

Det jeg ikke har fokus på er:

  • Å spise opp maten.
  • At barna skal sitte ved bordet til alle har spist. Barn er ofte ferdig spist på ti minutter. Vi voksne liker å sitte i en halvtime og gjerne enda lenger hvis vi har gjester. Å få en treåring til å sitte i ro i ti minutter er en god nok prestasjon i seg selv.

Og det jeg har som mål at vi skal bli bedre på etterhvert er:

  • At alle skal hjelpe til å rydde av bordet når vi er ferdige.Selv treåringen klarer fint å sette tallerkenen sin i oppvaskkummen.

Får du til å lage hyggelige måltider med familien? Hvor ofte? Hvilke bordskikk-regler har du lagt vekt på og hvilke har du droppa?

 

 

 

0

Har vi for mange «foreldre-eksperter» i dag?

For en stund siden fikk jeg en mail fra Norsk faglitterær forfatterforening som inviterte meg til å sitte i en paneldebatt sammen med Frode Thuen for å snakke om ekspertveldet norske foreldre må forholde seg til i dag.

Finnes det for mange eksperter? Fører mengden av spørsmål og svar-spalter i media, foreldrebøker og helsesøstersamtaler til at foreldre blir mer opplyst eller mer forvirrret. Hvilken rolle spiller sosiale medier oppi dette? Var alt bedre før?

Fra Husmorens Leksikon utgitt på Åsmund S. Lærdals Forlag i 1947.

For å ta det siste her og nå. Det er lett å se for seg at det var så mye enklere for foreldrene og besteforeldrene våre å oppdra barn, fordi de hadde én oppdragelsesretning å forholde seg til.

Jeg er ikke sikker på om det nødvendigvis var så mye bedre. Historien gir oss nok av eksempler på ekspertråd som rangerte fra pussige og ubegrunnede til livsfarlige som «eksperter» som usikre foreldre pliktskyldigst fulgte, selv om det kanskje stred mot egen magefølelse.

Og slik ble besteforeldrene våre oppdratt..

Det mest åpenbare eksempelet er fysisk avstraffelse. Eksperter på barneoppdragelse har i generasjoner argumentert for at det å slå et barn er en finfin måte å lære dem gode verdier som -tja- å være snill mot andre på. I dag er de fleste nordmenn -og forskere-enige om at dette er skadelig, og det er selvsagt forbudt å slå også folk under 18 år.

Jupp. Alt var jammen bedre før.

I land som England og USA er det fortsatt tillatt å banke barna sine for å lære dem ikke-vold, noe som demonstrer hvordan det i barneoppdragelse er vanskelig å lene seg også på majoriteten mening. En stor undersøkelse publisert i The Times viser at 80 prosent av briter mener slag er en fornuftig del av barneoppdragelsen. Vi skal likevel ikke bli for selvtilfredse. Forbudet mot «klaps» som en del av barneoppdragelsen her hjemme kom først i 2010.

For knappe hundre år siden mente ekspertene at barn kunne oppdras med samme metode som Ivan Pavlov brukte for å trene opp hunder.

Da oldeforeldrene våre skulle oppdra barna sine var behavoiorisme på moten. Den store foreldreprofeten på den tida het John B. Watson og var tungt inspirert av eksperimentet med Pavlovs hund. (Kort fortalt ringte Pavlov med en bjelle hver gang hundene skulle få mat. Til slutt begynte hundene å sikle bare fordi de hørte bjellen. De var «trent» til å koble bjellelyd med mat. Samme prinspipp trodde ekspertene på den tidene at kunne brukes på barn.)

Foreldre på den tiden fikk derfor streng beskjed om å trene opp barna ved å belønne ønsket oppførsel og straffe uønsket. Barna skulle følge nøyaktige skjemar for mat, søvn og pottesitting.  Og ekspertene har jo alltid rett..

I stor grad gir de to feministene bak «Husmorens leksikon» fra 1947 råd som både er radikale og forut for sin tid: «Vær konsekvent. Skjenn virker oftest mot sin hensikt. Ytre former lærer barnet best ved eksempelets makt.»

Så var det 50-tallet da. Tida da norske mødre gikk hjemme og bakte kaker og lekte med barna sine i et idyllisk barne-utopia. Eller?

I Husmorens Leksikon skrevet i 1947 av Dagbladet-journalisten Gerd Benneche (forøvrig mor til min fantastiske tidligere kollega Sissel Benneche Osvold!) og Stavanger Aftenblads Ruth Thomsen er de eller så radikale forfatterne tydelige på den tidas råd. Barn skal ikke lekes med!

«Barnet må få være i fred med leken sin uten inngrepen fra den voksnes side. Det skal få gå helt opp i sin lek. Avbryt ikke leken fordi det nå passer deg å beskjeftige deg litt med barnet. Ved vanemessig å gripe forstyrrende inn kan man helt ødelegge barnets konsentrasjonsevne»

Om små babyer var forfatterne litt rundere. De kunne i blant bli hentet ut fra barnerommet utenom spisetidene for å være sammen med mor eller far.

«Barnet skal ikke skjemmes bort, men det bør når det er våkent stundevis få ligge der det er andre til stede.»

Benkamin Spocks bok «The Common Sense Book of Baby Care» ble banebrytende fordi han argumenterte for mer kos og mindre straff i barneoppdragelsen.

Internasjonalt var Doktor Spock den fremste foreldreeksperten på denne tida. Hans tanker om at foreldrene faktisk burde kose med barna sine var banebrytende. Samtidig var han klar på at alle babyer skulle sove på magen. Et råd vi i dag vet har ført til tragisk mange unødige dødsfall i krybbedød.

Drammen, 1981: Jeg aner fred og ingen fare der jeg sover på magen i egen seng på rommet mitt. Akkurat slik mamma hadde fått beskjed om fra foreldreekspertene i boka si.

Våre egne foreldre hadde også tydelige «eksperter» de skulle høre på. I tillegg til å legge oss på magen fikk de beskjed om å legge de nyfødte barna på eget rom så snart som mulig. I min mors foreldrebok «Å ha småbarn» som er skrevet av av Madeleine Katts og gitt ut i 1969 kunne hun lese:

«Hvis De har mulighet til å innrede et eget rom til babyen, så gjør det. Det er bra å venne den til å sove alene allerede fra begynnelsen. Ofte sover moren roligere da.»

Forøvrig nok et ekspert-råd vi i dag vet i verste fall fører til økt risiko for krybbedød, men som også er upraktisk for en vellykket amming.

Da jeg var gravid fikk jeg disse bøkene som mamma hadde spart på fra sine svangerskap. Stor underholdning å lese i dag!

I boka «Mamma for første gang» beskriver Gro Nylander hvordan det føltes å være en ung mor i ekspertenes vold på den tida.

» La ham skrike» sa de om den første. Han lå på eget rom! Jeg måtte holdes tilbake i sengen mens ungen skrek og skrek. Det ble omsider stille. Da lå han rød og hoven av gråt og hadde sprellet så voldsomt at hodet var komemt ned i fotenden av kurven»

Med neste sønn får Nylander råd om å kutte nattamming etter noen måneder.

» La ham skrike. Ja vel. Vi bar babykurven til den adnre enden av leiligheten der det var mest lytt. Og han skrek og skrek. Jeg satt ved kurven mens tårene site. Han var desperat. Etter en time ga jeg opp og løftet den skjelvende bylten opp til meg. Siden angret jeg alltid på den natten».

Hennes egne erfaringer som ung mor bidro til å gjøre Gro Nylander skeptisk til ekspertråd som går på tvers av foreldres egen magefølelse.

Jeg er som dere skjønner skeptisk til vedtatte sannheter og eksperter. Derfor forsøker jeg på denne bloggen alltid å spore opp gode, seriøse forskningsrapporter og troverdige rapporter for å belegge det jeg skriver om, enten det dreier seg om hull i ørene på babyer eller surrogati.

I dag sees ikke oppdragelse lenger på som én fasit som passer alle. Karin Naphaug og Midt i mellom-senteret svarer stikk motsatt om hvordan vi kan gå fram for å få barna våre til å sove, noe vi kan se på som et problem, eller som en berikelse som viser oss at det er flere veier fram til Rom.

Men blir vi mer forvirret enn godt er? Og gjør delte meninger hos mammabloggere forvirringen større eller mindre? Gjør det foreldre redde for å ta beslutninger selv? Kan nettforum som Barnimagen og Babyverden regnes som «eksperter»? Og er det bra eller dårlig? Hva kreves egentlig for at å kunne kalle seg en foreldreekspert?

Jeg gleder meg til å diskutere dette videre med Frode Thuen, pedagog Heidi Sveen og tilhørerne i NFFs lokaler  i Uranienborgveien 2 i kveld fra klokken 19.30. Kjempehyggelig om du vil bli med om du er i byen. Hvis ikke blir jeg kjempeglad for å høre dine tanker om teamet i kommentarfeltet under. Jeg vil gjerne ha flere momenter med meg inn i debatten 🙂

Hva synes du? Hva er din egen erfaring med «eksperter» når det kommer til barn og foreldreliv? Har du fått noen motstridende eller forvirrende råd fra helsestasjonen eller andre? Hvilken rolle mener du blogosfæren spiller? Blir du klokere eller mer forvirret av å lese blogger skrevet av andre foreldre? Og hvilke eksperter på oppdragelse har du mest tiltro til selv?

 

15

Har vi for mange "foreldre-eksperter" i dag?

For en stund siden fikk jeg en mail fra Norsk faglitterær forfatterforening som inviterte meg til å sitte i en paneldebatt sammen med Frode Thuen for å snakke om ekspertveldet norske foreldre må forholde seg til i dag.

Finnes det for mange eksperter? Fører mengden av spørsmål og svar-spalter i media, foreldrebøker og helsesøstersamtaler til at foreldre blir mer opplyst eller mer forvirrret. Hvilken rolle spiller sosiale medier oppi dette? Var alt bedre før?

Fra Husmorens Leksikon utgitt på Åsmund S. Lærdals Forlag i 1947.

For å ta det siste her og nå. Det er lett å se for seg at det var så mye enklere for foreldrene og besteforeldrene våre å oppdra barn, fordi de hadde én oppdragelsesretning å forholde seg til.

Jeg er ikke sikker på om det nødvendigvis var så mye bedre. Historien gir oss nok av eksempler på ekspertråd som rangerte fra pussige og ubegrunnede til livsfarlige som «eksperter» som usikre foreldre pliktskyldigst fulgte, selv om det kanskje stred mot egen magefølelse.

Og slik ble besteforeldrene våre oppdratt..

Det mest åpenbare eksempelet er fysisk avstraffelse. Eksperter på barneoppdragelse har i generasjoner argumentert for at det å slå et barn er en finfin måte å lære dem gode verdier som -tja- å være snill mot andre på. I dag er de fleste nordmenn -og forskere-enige om at dette er skadelig, og det er selvsagt forbudt å slå også folk under 18 år.

Jupp. Alt var jammen bedre før.

I land som England og USA er det fortsatt tillatt å banke barna sine for å lære dem ikke-vold, noe som demonstrer hvordan det i barneoppdragelse er vanskelig å lene seg også på majoriteten mening. En stor undersøkelse publisert i The Times viser at 80 prosent av briter mener slag er en fornuftig del av barneoppdragelsen. Vi skal likevel ikke bli for selvtilfredse. Forbudet mot «klaps» som en del av barneoppdragelsen her hjemme kom først i 2010.

For knappe hundre år siden mente ekspertene at barn kunne oppdras med samme metode som Ivan Pavlov brukte for å trene opp hunder.

Da oldeforeldrene våre skulle oppdra barna sine var behavoiorisme på moten. Den store foreldreprofeten på den tida het John B. Watson og var tungt inspirert av eksperimentet med Pavlovs hund. (Kort fortalt ringte Pavlov med en bjelle hver gang hundene skulle få mat. Til slutt begynte hundene å sikle bare fordi de hørte bjellen. De var «trent» til å koble bjellelyd med mat. Samme prinspipp trodde ekspertene på den tidene at kunne brukes på barn.)

Foreldre på den tiden fikk derfor streng beskjed om å trene opp barna ved å belønne ønsket oppførsel og straffe uønsket. Barna skulle følge nøyaktige skjemar for mat, søvn og pottesitting.  Og ekspertene har jo alltid rett..

I stor grad gir de to feministene bak «Husmorens leksikon» fra 1947 råd som både er radikale og forut for sin tid: «Vær konsekvent. Skjenn virker oftest mot sin hensikt. Ytre former lærer barnet best ved eksempelets makt.»

Så var det 50-tallet da. Tida da norske mødre gikk hjemme og bakte kaker og lekte med barna sine i et idyllisk barne-utopia. Eller?

I Husmorens Leksikon skrevet i 1947 av Dagbladet-journalisten Gerd Benneche (forøvrig mor til min fantastiske tidligere kollega Sissel Benneche Osvold!) og Stavanger Aftenblads Ruth Thomsen er de eller så radikale forfatterne tydelige på den tidas råd. Barn skal ikke lekes med!

«Barnet må få være i fred med leken sin uten inngrepen fra den voksnes side. Det skal få gå helt opp i sin lek. Avbryt ikke leken fordi det nå passer deg å beskjeftige deg litt med barnet. Ved vanemessig å gripe forstyrrende inn kan man helt ødelegge barnets konsentrasjonsevne»

Om små babyer var forfatterne litt rundere. De kunne i blant bli hentet ut fra barnerommet utenom spisetidene for å være sammen med mor eller far.

«Barnet skal ikke skjemmes bort, men det bør når det er våkent stundevis få ligge der det er andre til stede.»

Benkamin Spocks bok «The Common Sense Book of Baby Care» ble banebrytende fordi han argumenterte for mer kos og mindre straff i barneoppdragelsen.

Internasjonalt var Doktor Spock den fremste foreldreeksperten på denne tida. Hans tanker om at foreldrene faktisk burde kose med barna sine var banebrytende. Samtidig var han klar på at alle babyer skulle sove på magen. Et råd vi i dag vet har ført til tragisk mange unødige dødsfall i krybbedød.

Drammen, 1981: Jeg aner fred og ingen fare der jeg sover på magen i egen seng på rommet mitt. Akkurat slik mamma hadde fått beskjed om fra foreldreekspertene i boka si.

Våre egne foreldre hadde også tydelige «eksperter» de skulle høre på. I tillegg til å legge oss på magen fikk de beskjed om å legge de nyfødte barna på eget rom så snart som mulig. I min mors foreldrebok «Å ha småbarn» som er skrevet av av Madeleine Katts og gitt ut i 1969 kunne hun lese:

«Hvis De har mulighet til å innrede et eget rom til babyen, så gjør det. Det er bra å venne den til å sove alene allerede fra begynnelsen. Ofte sover moren roligere da.»

Forøvrig nok et ekspert-råd vi i dag vet i verste fall fører til økt risiko for krybbedød, men som også er upraktisk for en vellykket amming.

Da jeg var gravid fikk jeg disse bøkene som mamma hadde spart på fra sine svangerskap. Stor underholdning å lese i dag!

I boka «Mamma for første gang» beskriver Gro Nylander hvordan det føltes å være en ung mor i ekspertenes vold på den tida.

» La ham skrike» sa de om den første. Han lå på eget rom! Jeg måtte holdes tilbake i sengen mens ungen skrek og skrek. Det ble omsider stille. Da lå han rød og hoven av gråt og hadde sprellet så voldsomt at hodet var komemt ned i fotenden av kurven»

Med neste sønn får Nylander råd om å kutte nattamming etter noen måneder.

» La ham skrike. Ja vel. Vi bar babykurven til den adnre enden av leiligheten der det var mest lytt. Og han skrek og skrek. Jeg satt ved kurven mens tårene site. Han var desperat. Etter en time ga jeg opp og løftet den skjelvende bylten opp til meg. Siden angret jeg alltid på den natten».

Hennes egne erfaringer som ung mor bidro til å gjøre Gro Nylander skeptisk til ekspertråd som går på tvers av foreldres egen magefølelse.

Jeg er som dere skjønner skeptisk til vedtatte sannheter og eksperter. Derfor forsøker jeg på denne bloggen alltid å spore opp gode, seriøse forskningsrapporter og troverdige rapporter for å belegge det jeg skriver om, enten det dreier seg om hull i ørene på babyer eller surrogati.

I dag sees ikke oppdragelse lenger på som én fasit som passer alle. Karin Naphaug og Midt i mellom-senteret svarer stikk motsatt om hvordan vi kan gå fram for å få barna våre til å sove, noe vi kan se på som et problem, eller som en berikelse som viser oss at det er flere veier fram til Rom.

Men blir vi mer forvirret enn godt er? Og gjør delte meninger hos mammabloggere forvirringen større eller mindre? Gjør det foreldre redde for å ta beslutninger selv? Kan nettforum som Barnimagen og Babyverden regnes som «eksperter»? Og er det bra eller dårlig? Hva kreves egentlig for at å kunne kalle seg en foreldreekspert?

Jeg gleder meg til å diskutere dette videre med Frode Thuen, pedagog Heidi Sveen og tilhørerne i NFFs lokaler  i Uranienborgveien 2 i kveld fra klokken 19.30. Kjempehyggelig om du vil bli med om du er i byen. Hvis ikke blir jeg kjempeglad for å høre dine tanker om teamet i kommentarfeltet under. Jeg vil gjerne ha flere momenter med meg inn i debatten 🙂

Hva synes du? Hva er din egen erfaring med «eksperter» når det kommer til barn og foreldreliv? Har du fått noen motstridende eller forvirrende råd fra helsestasjonen eller andre? Hvilken rolle mener du blogosfæren spiller? Blir du klokere eller mer forvirret av å lese blogger skrevet av andre foreldre? Og hvilke eksperter på oppdragelse har du mest tiltro til selv?

 

0

Jula jeg glemte det aller viktigste

Cecilie Melli kjole? Check. Julepynta hus? Check. Kalkun og nøttestek i ovnen? Check. Gaver pakka inn? Check, check og check. Men hadde jeg tenkt på det viktigste? Absolutt ikke.

Det var julaften kvelden. Huset luktet edelgran, røkelse og risgrøt. Vi hadde sett 3 nøtter til Askepott. Vi hadde lagd snømann i hagen og akt på Idioten. Datteren min hadde funnet mandelen i grøten og gitt marsipangrisen til mamma. Vi hadde gått rundt juletreet og sunget alle de tre sangene 3-åringen hadde lært seg i barnehagen, og nå var gavene pakket opp. Bak datteren min lå en haug med nye bøker, Memospill, Pippidrakt og Lego. Likevel var hun ikke fornøyd. Underleppen bevret litt.

Juleglede og idyll. Men hvor lenge var Adam i paradis?

– Hva er det? spurte jeg. – Har du ikke hatt en fin julaften? Se så mange fine gaver du har fått!

Jeg tenke kanskje hun var misfornøyd med fangsten. Taklet ikke den lille to-åringen at pakketsunaminen tok slutt?

Datteren min svarte ikke, bare ristet på hodet og pirket på en riskremflekk på den røde julekjolen sin.

– Er du lei deg for noe?

Hun nikket.

– Hva er det for noe? Du kan si det til mamma, vet du?
Var det de dumme Disneyprinsessene jeg hadde nektet å kjøpe?Det bråkete plastpianoet jeg hadde gått rolig forbi i lekebutikken?

– Det var ingen gaver fra meg! Alle dere andre fikk gi bort gaver, men ikke jeg!

Å, søren.

-Men det sto jo, «Fra jentene dine» på høytalerne til pappa, prøvde jeg meg på. De var jo fra meg og deg sammen!

– Men de var ikke fra meg. Ikke fra bare meg. Det er uuuurettferiiiidg!

Hva hjelper det at pappa blir glad for trøffelsalt når du ikke har fått være med å plukke ut gaven selv?

Gulp. Jeg trøstet som best jeg kunne, men kunne ikke vri meg unna at hun hadde et poeng. Barnehagekunsen var gått til bestemor og bestefar som feiret jul med svogeren min i år, og ellers hadde jeg tatt meg av gaver til både pappa, lillebror, Mormor, Opa og Tante. Kjøpt noe de ønsket seg, pakket inn og skrevet fra alle oss på kortet.

Men barn har like stort behov for å gi som alle oss andre. Kanskje større. De higer etter å være til nytte, være en del av fellesskapet, bidra til å gjøre familien glad. Istedet har vi voksne lett for å fikse alt for dem og glemme at det å gjøre selv er hele vitsen. Etter denne jula har jeg alltid passet på at det ligger egne gaver under juletreet som barna har vært med å plukke ut og pakke inn selv. Det trenger ikke være store greiene:

Smelta sjokolade. Kakepynt. Pinne. Finfine julegaver fra barna!

Poenget er at barna opplever at det er de som gir, og ikke bare får og får. For uansett hvor gammel du er, er det jo det å gjøre andre glade som er det fineste med jula, er det ikke?

Har du gått på en smell når du skulle feire jul med barna før? Hvordan løste du det?

 

0