Hva burde et barn oppleve i løpet av livet?

Foreldrene til Quinn LInzer ønsker å gi datteren et så opplevelsesrikt og fullverdig liv som mulig.

Hvis du visste at du bare hadde noen måneder igjen å leve, hva ville du forsøkt å oppleve da?
Dette spørsmålet ble enda mer påtrengende for foreldrene til 9 måneder gamle Quinn, som lider av Niemann-Pick syndrom, Type A, en sjelden sykdom som fører til en stadig økende hjerneskade, med liten sjanse til å overleve lenger enn ettårsdagen.

Da foreldrene fikk diagnosen var datteren 3 måneder gammel. Legene kunne ikke gjøre noe, og ga dem bare beskjed om å gå hjem og gi barnet all kjærlighet de kunne.

For at Quinn skulle få mest mulig ut av det korte livet sitt bestemte foreldrene seg for å lage en liste over ting alle burde oppleve i løpet av livet. (En klassisk Bucket List, ala Jack Nicholsen. Hjertevarm og fin film forresten)!

Listen la de ut på bloggen deres Linzer: Party of Five, der interesserte kan følge Quinns eventyr.

Her er utdrag fra lista deres:

  • Alle burde få leke med en hundevalp.
  • Alle barn burde fått sitte på fanget til nissen.
  • Alle burde ha fått sett en soloppgang.
  • Alle burde ha stemt ved valg.
  • Alle jenter burde ha fått hatt på seg en brudekjole (moren fikk laget en kopi av sin egen brudekjole, fra sin egen brudekjole som datteren hadde på seg på en navnefest)
  • Alle burde få vært med på en fotballkamp.
  • Alle jenter burde ha fått danset med pappaen sin.
  • Alle burde fått sett stjernene.
  • Alle jenter burde ha fått tatt hull i ørene sine
  • Alle burde fått dyppet tærne sine i sjøen
  • Alle burde ha fått svømt med delfiner.
  • Alle barn burde fått leke i snøen.
  • Alle barn burde fått hoppet i en sølepytt.
  • Alle burde fått beundre kunsten på The Met.
  • Alle burde ha fått føle vinden i ansiktet på toppen av Empire State Building.
  • Alle burde fått ridd på en hest.
  • Alle jenter burde fått hatt en manikyr og en pedikyr.
  • Alle barn burde fått sittet på en huske og sklidd på en sklie.
  • Alle barn burde fått hoppet i en haug med løv.
  • Alle burde fått oppleve å elske og bli elsket, så mye som mulig, hver eneste dag.

Hva synes du om denne lista? Min liste ville nok sett annerledes ut. (Gjett hva jeg ville strøket først..) Lista til Quinn er selvsagt preget av den kulturelle bakgrunnen til hennes familie. Selv ville jeg lagt til ting jeg husker som fine i min barndom og som jeg tror en baby ville hatt glede av der og da som:

  • Alle barn burde fått sett en marihøne fly fra fingeren.
  • Alle barn burde fått plukke markjordbær fra hagen.
  • Alle barn burde fått vært med å bake pepperkaker (og spise deigen!)
  • Alle barn burde fått tegne en tegning og gi til en de er glad i.

Hva synes du om ideen til familien Linzer?  Hva ville vært med på din liste?

Alle burde ha fått sett en solnedgang. Alle burde ha fått dyppet tærne i havet.


0

Hvordan snakke med barn om døden?

Visste du at det skjer flest dødsfall på vinteren? Eller at den vanligste dagen å dø på er mandag?

Da datteren min var i 3-4 års alderen var vi gjennom en fase der hun var intenst opptatt av døden. Med daglige kommentarer som begynte slik:

– Mamma? Du skal aldri dø, ikke sant? Når du dør kan jeg bare vekke deg opp og så kan du leve videre, ikke sant? Mamma? Hvem skal dø først av deg og pappa? Hvem skal dø først av bestemor og bestefar?

Utviklet seg slik etter noen uker med samtale:

– Gleder du deg til å dø, mamma? Da kan du jo møte mormoren din igjen? Visste du at alle som er døde svømmer rundt under jorda? Fiola har sagt at alle som dør sitter på en sky. Sitter mormoen din på en sky?

Og endte slik:

– Når du dør, mamma, da skal vi kjøre deg til Drammen, grave opp grava til mormora di og kaste deg nedi! Så kan dere svømme rundt sammen under jorda!

At jeg elsket mormoren min, men likevel ikke gleder meg til å dø så jeg kan «svømme sammen med henne under jorda» var vanskelig for datteren min å forstå.

Døden er et tricky, for jeg ville hverken juge til henne eller skremme henne unødig. Det er ikke noe jeg liker å tenke på, men barna mine kommer mest sannsynlig (eller: forhåpentligvis, siden jeg jo vil at de skal ha et langt og lykkelig liv) til å oppleve at folk som står dem nær dør. Da vil jeg at de skal ha et realitisk forhold til døden, og ikke for eksempel tro at folk som er døde våkner opp igjen.

Svaret mitt ble derfor som oftest noe ala:

– Ja, jeg skal dø. Det skal vi alle. Da blir vi borte for alltid, og kan ikke leke eller snakke eller danse mer. Men det vanligste er å dø først når man er veldig veldig gammel, og jeg har tenkt til å leve til du får barnebarn.

(En psykolog jeg snakket med en gang i forbindelse med en reportasje jeg gjorde om palliasjon for Dagbladet Magasinet, sa at det siste der var helt greit å si, for hvis du dør før det så er det ikke det at du har sagt at planen din er å leve lenger de blir lei seg for)

 

I And, Døden og Tulipanen er døden en litt tørrvittig, galgenhumoristisk fyr, som dypest sett hverken vil oss eller And noe vondt.

Jeg skjønte i midlertid jeg trengte litt hjelp for å forklare konseptet med døden for barna mine, og vendte meg dit jeg alltid vender meg når jeg har store spørsmål og som aldri svikter meg: Biblioteket.

Her kommer derfor de sju beste bildebøkene jeg fant som handler om nettopp døden:

Døden innhenter alle til slutt. Også ender.

And, døden og tulipanen er skrevet av samme mann som har tegnet den genierklærte ( i hvertfall i mitt hjem) historien om Den lille muldvarpen som ville vite hvem som hadde bæsjet på hodet hans. Dette er en bildebok med få setninger på hver side og rene, enkle tegninger, noe som gjør at den vellegnet også for de minste barna. Boka er en litt absurd og humoristisk bok om And som blir fulgt etter av Døden. De henger ved dammen (døden foreslår ertende at de skal klatre i trær) og varmer hverandre. Boka gir ingen svar, men åpner for mange spørsmål:

«Noen ender sier at når man dør blir man til en engel, sitter på en sky og kan kikke ned på jorden.»

«Det er godt mulig», sa Døden. «Dere har jo vinger allerede»

 

Er Mimmi død fremdeles? spør Lillesøster i boka som tar for seg døden på en hverdagslig og gjenkjennelig måte for norske barn.

Lillesøster og Mimmi: Lillesøster er en kjent figur for mange barn, og Kari Grossmanns hverdagslige, men detaljfokuserte strek gjør denne barnehagejenta populær hos barn fra 1 til 6 år. Til vanlig er vi med Lillesøster når hun nekter å spise frokost, når hun feirer bursdag i regnværet eller når hun brekker armen og må på legevakta, men denne gangen handler det altså om Mimmi som dør.  Boka følger sykdom, begravelse og besøk på grava og tar for seg vanlige hendelser og tanker som barna kan møte når de mister noen i familien.  «Er Mimmi død fremdeles?», spør Lillesøster.  Stort pluss for at boka er livssynsnøtralt og kan tolkes dit man vil.

Roy – av Svein Nyhus og Gro Dahle handler om en hund som dør, men det er vel kanskje nettopp slike dødsfall barna møter først og tar tyngre enn oss andre. For det blir så stille i huset når Roy er borte. Ingen bjeffer i gangen. Og hvor blir det av hunder når de dør? Er Roy blitt et spøkelse? Eller er han i hundeparadiset?

Kanskje Bestefar er en stjerne? Sara har verdens greieste bestefar.  Noen ganger henter bestefar Sara i barnehagen, også leker de, snakker om da Sara var liten eller om bestemor som døde for lenge siden. Men så en dag ringer telefonen og Tante Siri bare gråter. Bestefar er død. Sara vil ikke gå i barnehagen når bestefar er død. Hun har vondt i magen! Men mamma sier de må gjøre som de pleier. I begravelsen blir Sara sint fordi menn og damer bærer kista. Hun vil også bære! Det er jo hennes bestefar!
Pluss for at boka også tar for seg de voksnes sorg:

-Hvorfor gråter du mamma?

-Jeg er lei meg Sara. Bestefar var jo faren min. Vi lekte sammen og fant på mye morsomt sammen da jeg var liten. Akkurat som du og bestefar gjorde.

Pappaen min bor i himmelen Fantastiske Bjørg Thorhallsdattir ble enke som ung småbarnsmor, og har siden startet arrangementet Hjertefred for å gi barn som opplever å miste noen de er glade i en mulighet til å gi uttrykk for sorgen. I boka «Pappaen min bor i himmelen» bruker kunstneren sine varme, enkle bilder og en knapp, men poetisk tekst til å formidle stor kjærlighet og stor sorg. Bjørg tar opp de store spørsmålene, men uten å gi fasit: Hvor kommer vi fra før vi blir født? Hvor blir vi av når livet tar slutt?

Mine to oldemødre. Som dere vet elsker jeg Lisa Aisatos vakre, lune penn. Mine to oldemødre er kanskje min absolutte favoritt blant bøkene hennes (i sterk konkurranse med «Odd er et egg».) Jenta i fortellingen har to oldemødre, en i Norge og en i Gambia. De er forskjellige, men like i sin kjærlighet til oldebarnet og til havet. Boka tar for seg oldemødrenes dødsfall på en varm og udramatisk måte og nettopp fordi døden ikke er noe hovedtema i boka funker den nydelig både som nattabok og som utgangspunk for videre samtale om barna ønsker det.

Snufs. Det kan ikke være bare meg som fikk hjertet knust av å lese «Farvel Rune» i oppveksten?

Farvel Rune Er dette verdens tristeste bok? Husker vi leste den på fritidshjemmet da jeg var barn, og den gjorde uutslettelig inntrykk. Får klump i halsen bare jeg tenker på historien om Rune og Sara ennå, og den er utrolig nok fortsatt å få tak i. Kjenner du ikke historien handler den altså om ei jente som opplever at bestevennen Rune drukner, og så om hvordan hun klarer å leve videre. Trist og vond og fin. Illustrasjonene har noe Munchsk-aktig over seg og er like såre og smertefulle som temaet.

Det bildet av Rune som ligger druknet i dammen kommer til å forfølge meg resten av livet. En klassiker!

Vennskap. Kjærlighet. Død. Savn. Hvem sa barnebøker bare handlet om overflatiske ting?

Her er forøvrig en fin liste med flere bøker om barn og døden, også for de eldre barna.

Har du snakket med barna om døden? Hvilke ord bruker du for å forklare det uforklarlige? Er du for realisme eller synes du det er best å skjerme barna for de hardeste sannhetene mens de er små? Og har du tips til noen flere bøker om temaet som jeg burde sjekke ut?

//for ordens skyld: jeg har linket bøkene via TradeDoubler. mer om det her.

0

Siste hovedsak i Magasinet!

Da jeg var tre år døden mormoren min. Hun bodde i etasjen over oss i det brune huset i Lilleøygata, og hadde passet meg hver dag de første to årene av livet mitt, siden mamma -som de fleste mødre på tidlig 80-tall- bare hadde rett på fire måneders barselpermisjon.

Og så sier vi ingenting til mamma om den sjokoladen dere fikk før middag, okey?

Mormor skulle bare på en høstferie til Kypros sammen med min onkel Ulf som var lege. Utpå dagen følte hun seg kvalm, og gikk og hvilte seg på rommet. Da onkel Ulf så til henne hadde hun fått hjerteinfarkt. Han gjorde hva han kunne, men hun var borte før de nådde sykehuset. Det siste hun sa før hun døde var: Tullene mine! Du må passe på tullene mine!

Alt dette visste selvfølgelig ikke jeg før mange år senere. Alt jeg fikk med meg var at mamma fikk en telefon, knakk sammen i den mørkebrune cordfløyelsstolen ved siden av hustelefonen og hulket: «Mamma er borte! Mamma er borte!»

Men jeg skjønte ikke hva hun mente, for mamma var jo åpenbart fortsatt i cordfløyelsstolen.

Det er mitt eneste nære møte med døden, og det skremte meg intenst. Derfor er jeg fascinert av folk som velger en jobb der de møter døden daglig.

  • Hva gjør det med deres egen frykt for å dø selv eller miste en av sine nærmeste?
  • Hva motiverer dem når det ikke lenger er håp om helbredelse?
  • Hva får dem til å bli i en sett fra utsiden – i overkant tøff jobb?
  • Og hva i alle dager skjer egentlig når vi dør?

Sykepleiere altså. Bra folk!

I flere måneder nå har fotograf Agnete og jeg vært så heldige å følge palliativ sykepleier Eva Engebrigtsen og hennes kollegaer på jobb. Hun viste seg å være en usedvanlig varm, dedikert, reflektert, morsom og klok dame som har lært mye.

Jeg vil ikke si at min 28 år gamle dødsangst er helt kurert, men hun har hvertfall fått meg til å innse at døden er en del av livet. Det er ikke noe jeg unaturlig ved at gamle mennesker dør, og det er heller ikke noe jeg kan flykte fra.

Så får jeg heller leve livet mens jeg er her, og tenke som den greske filosofen Epicurus:

«Døden frykter jeg ikke. For så lenge jeg er til, er ikke døden her. Og når døden kommer, er jeg ikke lenger til.»


Min siste hovedsak i Magasinet handler altså om døden, og står på trykk i morgen.

Har du mistet noen som sto deg nær? Og er du blitt mer eller mindre redd for å dø etter at du fikk barn selv?

0

Gråter du foran barna?

Første gang jeg så pappa gråte var 13. oktober 1984. Jeg var 3 år, og fant han stående i kjelleren med tårer trillende nedover kinnet. Mormor var død, og pappa ville ikke skremme søsteren min og meg ved å vise oss at han gråt. Jeg husker ennå hvor overraskende det var å se at pappa faktisk hadde tårer. At den store, sterke pappaen min faktisk kunne bli lei seg. Det var også siste gang jeg så pappaen min gråte.

Mormor bodde i andre etasje i huset vårt, og pappa og hun digget hverandre. Han var den første mannen hun hadde levd med som ikke slo. Hun var moren han mistet.

Da vi vokste opp var det en slags uskreven regel at de voksne ikke skulle bry barna med følelser og problemer.

Nå er jeg ikke fullt så sikker.

Barna mine har sett meg gråte mange ganger. Og de har sett pappaen sin gråte, som når fine tante Mia døde brått.

Jeg. Aldri vært redd for å vise følelser.

Hvis jeg har det røft på jobben, savner noen jeg er glad i eller leser nok en hjerteskjærende avisartikkel om alle menneskene som er blitt borte på grunn av det monomane monsteret som står i retten nå tror jeg barna merker det uansett. De siste ukene har jeg blitt helt satt ut av å følge rettssaken. Særlig nå som ofrenes rolle kommer tydligere fram, og det blir klarere for oss alle hvor mange mennesker 69 personer faktisk er.

Barna merker det. De merker at mamma er litt mer utålmodig enn hun pleier når de skal pusse tennene (Se, det er Shrek på tannbørsten! Shrek! Skal Shrek pusse tennene dine? Ikke? Argh.) litt mer distrahert når hun bygger lego, litt mindre tilstede når de forteller om dagen sin.

Og da er det vel bedre å forklare barna hvorfor? Ikke være redd for å vise sinne om jeg er sint, sorg om jeg er trist eller lykke når jeg er skikkelig glad. Så ser de hvordan sånne følelser ser ut, og viktigere: at de går over igjen. Jeg mener ikke at vi skal inkludere barna i voksenverdenens problemer, men hvordan skal barna våre lære å vise følelser hvis de ikke ser oss uttrykke dem?

Gråter du så barna ser det? Og er det forskjell på deg og kjæresten din her? Eller på deg og foreldregenerasjonen?

In English: The first time I saw my dad cry was in the basement of our house on October 13th, 1984. My grandmother had just died, and he didn’t want to scare me by showing us how sad he was. I can still vividly recall the surprise at finding out my dad actually had tears, and could cry like the rest of us. That was also the last time I saw him cry. My kids on the other hand have seen both their dad and me cry on several occasions. If something is bothering me, I think my kids will pick up on it anyway. Mom might be a bit more distracted while building tha lego castle, a bit less patient with the toothbrush battles, and then I figure it has to be better telling them that mommy is sad and why. I don’t mean that we should include our kids in grown up toubles, but how will they evert learn to show emotions if they don’t see us expressing them? Do you cry in fornt of the kids? And do you think there is a generational thing at play here? Or a gender difference?

Sist jeg begynte å gråte foran barna. Da vi så på blomstene foran Tinghuset og storesøster spurte hvorfor det var navnelapper på så mange av rosene.

0