Ville du forsøkt å redde en baby i uke 23?

I år har debatten om ekstremtpremature barn fått en ny aktualitet etter at det ble kjent at Oslo Universitetssykehus ved flere anledninger hadde utført senabort på barn i uke 22. Hos noen tok det 90 minutter fra de ble hentet ut av mors liv og til de små hjertene deres stoppet. De etiske dilemmaene er mange, og svarene gir seg ikke selv: Når blir et barn i magen et barn med rett på liv? Er det moralsk rett å forsøke å redde barn som er så små at de risikerer store senskader om de overlever?

Selv om stadig flere av de for tidlig fødte overlever uten alvorlig sykdom er risikoen tilstede både for tung Celebral Parese og andre helseplager. Over halvparten av de som blir født i uke 23 dør, selv med intensivbehandling.  I snitt må barna ligge i respirator i 37 dager, og majoriteten trenger oppfølging fra helsepersonell til godt oppi skolealder. Er det rett å bruke samfunnets penger på dette? Skal vi, som lederen av prioriteringsrådet i helsevesenet, Bjørn Guldvog, nylig foreslo, ha en øvre økonimisk grense på hvor mye penger vi skal bruke på å redde liv? Og hvis legene klarer å redde de ekstremt premature barna, til hva slags liv redder vi dem til?

Dette er spørsmål det ble tvingende nødvendig for  den prisvinnende journalisten Kelley Benham å svare på.

Datteren veide 566 gram da hun kom til verden i uke 23. Oddsen for at hun ville dø eller bli moderat handikappet var i følge legene 80 prosent. Oddsen for at hun ville dø eller bli tungt handikappet var 68 prosent. Oddsen for at hun ville dø uansett hvor hardt sykehuset forsøkte å redde henne var 53 prosent.

Nå skriver moren, som er en prisvinnende journalist, varmt, vondt og viktig om prosessen i avisa Tampa Bay Times:

«Det var en 20 prosents sjanse for at hun ville overleve og ha en ok helse. Jeg så henne for meg i spesialklassen på skolen, kjempende med astma og tittende ut på verden gjennom tjukke brilleglass. Vi ville kjøpe rosa, glitrende briller og si til henne at de var tøffe. Jeg vurderte oddsene: 20 prosent. Det hørtes ikke håpløst ut. Men se for deg en revolver med fem kamre. Putt så inn fire kuler og spill russisk rullett. Ville vi satse på denne 20 prosents sjansen hvis det å tape ville bety å miste alt vi var glade i? Skulle vi torturere babyen våre med aggressiv behandling bare for at hun skulle leve et liv i et pleiehjem eller med en pustemaskin? Ville økonomien vår overleve? Ville ekteskapet?»

At graviditet ikke gir garanti for et hyggelig utkom har jeg følt på kroppen denne høsten. To spontanaborter på bare noen måender har gjort meg mer bevisst på hvor fantastisk det faktisk er å bære fram friske barn. Kanskje vi bare må innse at det ikke er alt i livet vi kan planlegge og styre? Vi er så vant med å være herre over vår egen skjebne, men vi kan spise så mye grønnsaker og multivitaminer og folat vi bare vil: Det bedrer nok oddsene, men gir ingen garantier for helsen hverken til mor eller barn. Selv prinsesser blir alvorlig sjuke. Selv norske, gravide dør i fødsel.

Hvordan det gikk med Kelley og datteren Juniper vet jeg ikke ennå, men artikkelserien har fått meg til å tenke. Hva ville jeg gjort i samme situasjon? Er det mulig å resonnere seg fram til alle svare utfra et kost/nytte perspektiv? Er ikke livet i seg selv russisk rullett? Siste artikkel i serien kommer på fredag, og anbefales på det varmeste.

Hva ville du gjort om det var ditt barn? Hvor liten skal sjansen være for overlevelse til et godt liv før du synes legene burde kaste inne håndkleet? Og hva er et godt liv?

ANDRE INNLEGG PÅ SUSANNEKALUZA.COM DEN SISTE UKEN:

0