7 fine ideer til søskenfoto

Vi har aldri gått til noe «proff» babyfoto med barna, rett og slett fordi jeg synes det er helt uhorvelig dyrt, og at at en session med speilreflekskameraet mitt her hjemme blir mer enn bra nok for vårt bruk.

Jeg pleier å rydde en ok bakgrunn (sofaen eller oppå sengeteppe for eksempel) og så tar vi bilder i dagslys når barna er mette og opplagte. Det er viktig å huske å skru av blitzen, for det harde lyset fra en direkte blitz ødelegger selv det fineste motiv.

Elsker nærbilder av babyens hånd, når den ennå er helt ny..

Til forrige fødsel ønsket jeg meg en ekstern blitz, og har du det er det lurt å for eksempel vende den opp mot et hvitt tak eller en hvit vegg om du trenger mer lys. Ellers pleier jeg bare la barna ta regien og knipse løs mens de tuller og tøyser. Av 700 bilder blir det i alle fall et par som er fine, og da er mange tusen kroner spart. (Flere enkle fototips, blant annet fra min tidligere Dagbladetkollega, babyfotograf Jeanette Bækkevold finner du forøvrig her)

Likevel er det alltid gøy med nye ideer, og siden jeg har endel tid til rådighet her jeg ligger på sofaen og ruger om dagen (tusen takk for alle fine innspill fra dere forresten! Jeg har nå en lang rekke med mer spennende aktiviteter og serier enn «Say Yes To the Dress -Atlanta» å fylle dagene med!) tok jeg meg i å lete rundt på Pinterest og forskjellige fotoblogger etter inspirasjon. (Trykker du på bildet kommer du rett inn på Pinterestsiden eller hjemmesiden til fotografen)

Denne enkle vrien her der, søsknene ligger hode mot hode synes jeg var veldig effektfull og fin. Og hvor søt er ikke den beskyttende hånden storesøster holder rundt babyens hode?

fc146b07984e6a96ef670816382bc9c3

Dette var en annen idé jeg falt for. Babyens hånd i storesøsters og storebrors hånd:02f172d367985e01894795331c0a29acHihi! Elsker blikket til jenta på dette bildet. Her gjelder det bare å huske på perspektivet, og huke seg ned på storesøster eller storebrors høyde når bildene skal tas.
d4030e5122c7e0d0f500bc86be428677Liker så mye bedre «kaotiske» familiebilder som dette, der alle ligger hulter til bulter, enn «sitt pent, se i kamera og smil» bilder.
fa141e85158e41b46b4257cb55463e40
Eskimokyss!

108719778474523870AYPo9GytcVi har som oftest pleid å ta standard søskenbilder enten med storesøster sittende med babyen i fanget, eller liggende ved siden av hverandre, så denne vrien, der babyen sover trygt på magen til storesøsteren sin var varm og intim og overkommelig å få til selv.
3594360a206f02d8b193774d8472a3ce

Sist, men ikke minst: Babyføtter! Jeg elsker babyføtter! Og ekstra sjarmerende blir det når du ser hvor bittesmå de er ved siden av storesøsknene. (Jeg har sett varianter av slike bilder der hele familiens føtter stikker ut, men ærlig talt: Barna mine har langt mer sjarmerende føtter enn meg. Mine har slett ikke behov for noe nærbilde 😉 )

617b0e66f72eee631e063c2fa1d5f8e5Har du noen søskenbilder eller familiebilder du er særlig fornøyd med? Eller noen tips til fotografering av de små som jeg burde ta med meg?

8

Barn nummer to blir oversett

I går leste jeg en undersøkelse i den britiske avisen The Telegraph, som jeg kjente meg litt for godt igjen i.
Mens 9 av 10 mødre i undersøkelsen sa seg enig i at de fotograferte hver minste milepæl i den førstefødtes liv, innrømmet 87 prosent at de hadde vesentlig færre bilder av nummer to,-og at de få bildene som ble tatt nesten alltid inkluderte storesøskenet. Tre fjerdedeler hadde ingen detaljbilder av små føtter eller en liten hånd med sykehusbånd rundt,-i motsetning til med eldstemann.

2000 mødre var spurt i den britiske undersøkelsen, som også avslørte at 6 av 10 ikke har spart på minner de har fra barn nummer en, typisk ting som hånd og fotavtrykk, den første hålokken eller den første tegningen.
Kremt. Dette høres litt for kjent ut.

Din hånd i min: Far og datter. Merkelig nok ser det ut til at alle de HUNDREVIS av like bildene vi tok av far og sønn på mystisk vis er blitt borte..

Et kjapt titt i albumhylla avslører at vi har tre tjukke album fulle av sirlig innlimte bilder fra det første halvåret med datteren min. Bilden fra de 6 første månedene med lillebror fikk rikelig plass i ett.

Er det greit? Eller vil lillebror -når han får et mer bevisst forhold til slikt- ta en titt på albumene og konkludere med at vi brydde oss mer om søsterens  hans de første månedene enn ham?

August 2007: Første trilletur noensinne, knipset med mobilkameraet til mannen min. Jeg -fortsatt i gravideklærne jeg hadde med på sykehuset, siden de var de eneste som passet -og hånden manisk beskyttende over hun i vogna. Du kan også skimte myggnettingen jeg hadde på den første måneden, av irrasjonell angst for at det skulle komme en bie oppi vogna og stikke det uskyldige barnet mitt. Den myggnettingen tror jeg ikke jeg har sett siden ca oktober 2007.

På den annen side: Hvor sunt er det egentlig for de førstefødte å få et kamera stukket opp i ansiktet hve bidige gang de trekker ansiktet i en grimase som likner på et smil? Kanskje det er like greit at mange av oss blir mer avslappet med nummer to? Årsaken er sannsynligvis at vi bare har for mye å annet å gjøre med to småbarn i huset til å løpe rundt og knipse med speilreflekskamera hele tiden, men kanskje det også får oss til å være mer til stede i øyeblikket?

Hva tenker du? Kjenner du deg igjen i tallene i undersøkelsen? Og i så fall: Hva tror du er årsaken til at milepælene til andremann går for lut og kaldt vann sammenliknet med storesøskenet? 

 

 

0

Bare barnematen

I disse late feriedager er frokost plutselig blitt noe vi kan bruke litt ekstra tid på å lage i stand. Jeg synes det er stas å følge matkunstneren Ida Frosk som deler sine fantasifulle frokostbrødskiver. En annen Instagram-favoritt er Karianne, en norsk tobarnsmor og tidligere kunststudent, bosatt i Sydney.

Under navnet Bare Barnematen poster hun bilder av enkle, morsomme og fremfor alt: overkommelige idéer tryllet fram av småbarnsfavoritter som yoghurt, banan og havregrøt. 

Griseri å leke med maten, sier du? Foto: Bare Barnematen

Jeg falt særlig for denne pandaen laget av et glass yoghurt, to svisker og fire rosiner, og som dermed kombinerer fire av min sønns største favoritter, -inkludert Kung Fu Panda.

Pandaen er riktignok utrydningstruet, men denne kan du spise en til frokost med god samvittighet. Foto: Bare Barnematen

Vi kaller svisker «kongerosiner» hjemme hos oss, og dermed er de minst like stas som «rosa rosiner» (tranbær) og så vanlige rosiner så klart.

Andre folk som lyser opp feeden min er fotografen Mette Møller (som jeg lager Juksekokeboka med!) som poster nydelige bilder av mat og natur, fantastisk varme, fine Anbjørg Sætre Håtun som deler kloke tanker og inspirerende ord, mens hun selv gjennomgår en knalltøff behandling for brystkreft og journalist Ingvild Tennfjord som legger ut bra vintips og triks.

Jeg liker også hvordan Instagram gir meg innblikk i hverdagsliv fjernt fra mitt eget. I den forbindelse er jeg glad i bildene til den amerikanske fotografen Joy Prouty som har pakket med seg mann og fire barn i en campingvogn og skal tilbringe det neste halvåret kjørende på kryss og tvers av USA, og norske Trine som bor i Sør Korea og deler glimt fra natur og hverdagsliv i havnebyen Busan.

Er du på Instagram? Hvem liker du å følge der? 

Et hundeliv. Baban, rosin. blåbær, honning og havregrøt. Foto: Bare Barnematen

 

 

0

Er det greit å retusjere bilder av barn?

Gir retusjerte skolefoto barn og unge et mer realistisk syn på reklamefoto? Eller kan de være med å bygge opp under et svakt selvbilde?

I går var jeg på TV2 og snakket med fotograf Pål Laukli og programleder Stian Barsnes Simonsen om retursjering av skole- og barnehagebilder. I følge TV2 er det nemlig stadig flere som opplever at bildene de får hjem i posten fra skolefotografene er retusjert, -også uten at de det gjelder er spurt først.

Selv opplevde vi dette for noen år siden. Datteren min var vel 2-3 år, og vi gledet oss til å se årets barnehagebilder. Kanskje var det noen vi kunne gi i gave til ivrige besteforeldre? Da vi åpnet den tykke, hvite konvolutten måtte vi bare le. Bildene var nemlig så tungt retusjert at det så mer ut som et promobilde av en såpestjerne fra Santa Barbara enn treåringen vi kjente og elsket.

Det blå i øynene var for blått, det hvite så hvitt som blanko lakk. Ikke en pore var lenger synlig i huden, hver fregne var visket bort, det var også antydningen til et sår hun hadde på leppene da bildene ble tatt.

Er dette greit? Jeg skjønner at barnehage- og skolefotografene ønsker å selge flest mulig bilder og dermed vil gjøre objektene «penest mulig.» Selv ble jeg irritert, fordi jeg synes barn skal få lov til å se ut akkurat sånn som de ser ut. Du kan ikke perfeksjonere perfeksjon! Bildene våre røk tilbake i retur, og nok foreldre reagerte som meg til at barnehagen byttet til en ny fotograf året etter. For gjør det noe om de små har munnsår på det ene bildet eller skrubbsår i panna? Er ikke det en del av barndommen?

Ingen av skole og barnehagefotografene TV2 snakket med ønsket å komme på TV, men flere bekreftet praksisen. Mange sa imidlertid at de oftest retusjerer bildene av barna fordi foreldrene ber om det. Stian Barsnes Simonsen innrømmet at han hadde bedt en fotograf retursjere bort en blåveis da de tok bilder av sønnen sin.

Unødig å si jeg var en late bloomer..

TV2 fulgte opp med å vise skolebilder av Stian og meg som tenåringer. Selv sitter jeg 13 år gammel og smiler usikkert til fotografen med ansiktet fullt av fregner, uplukkede øyenbryn og reggis.

Hatet jeg bildet da jeg var 13? Ja. Skulle jeg ønske fotografen kunne fotoshoppet meg litt mer filmstjernepen? Defintivt. Men ønsker vi å fortelle allerede usikre tenåringer at de ikke er bra nok som de er?

– Du vet den der føflekken du håper det bare er du som legger merke til? VI SER DEN. Vi ser den faktisk så mye at vi har sittet og studert den nærgående så vi kunne fjerne den,pixel for pixel.

Til syvende og sist tenker jeg det handler om vi ønsker en reel virkelighet eller en regissert virkelighet.

Hva tenker du? Er det greit å retursjere skole- og barnehagebilder? Har det noe å si om det de fjerner er midlertidige ting som blåveiser og kviser eller mer permanente ansiktstrekk som fregner eller føflekker? Og er det noen forskjell på om fotografene retusjerer uten å spørre først eller om det er et ønske fra foreldrene? Har du noengang opplevd å få barnebilder retusjert?

Firebarnsfar og mesterfotograf Pål Laukli var også skeptisk til å retusjere bilder av barn, men understreket at det er kunden som tar regninga som bestemmer.

0

Stillhet i orkanens øye

Da Heidi Klum hadde fått datteren Lou sendte hun ut et av de fineste familiebildene jeg har sett. Grunnen til at jeg falt sånn for dette bildet er at det viser hvordan selv ikke en supermodell med masse tid og penger å bruke på en proff fotograf får alle barna sine til å smile og se i kamera.

Kaos og kjærlighet. Som for oss alle.

Minner om mine egne familiebilder der det meste jeg kan håpe på ofte er så så normal ut som mulig ut mens én hånd røsker meg i håret og en annen stikker fingeren interessert inn i neseboret mitt.

Hvor ofte får du tatt bilder av hele familien sammen? (Jeg tror jeg har tre eller fire totalt på tre år..) Og hvilket familiebilde er du mest fornøyd med selv? Har du noen triks å dele for å ta fine bilder med barn?

 

0

Slik unngår du å blakke deg på julekort

Det er mye som er nytt når man for barn. Man slutter å se på en daglig dusj som en livsnødvendighet. Man blir med ett interessert i andre menneskers obskure amme og fødselsdetaljer. Man begynner å gå på do med tilskuere. Man begynner å like å reise på ferie med foreldrene sine igjen. Og man begynner å sende julekort.

Bilder av meg skålende på Natt&Dag-fest var liksom ikke så interessant å sende ut til tanter og besteforeldre i desember mens alle etterlyste nye bilder av familiens nye gullklump.

(Jeg heier forøvrig på alle barnløse som svarer på flommen av julenissekledde, skinnfellliggende babyer som oversvømmer postkassene deres i disse dager med et skikkelig fett feriebilde fra New York/Japan/Afrika eller et annet sted vi som må betale flybillet for fire bare kan drømme om å komme oss til. Touché!)

Nuvel.  Jeg fikk dratt på datteren min en rød genser, tuslet ut en dag det var overskyet for å få best lys, fant en ren bakgrunn på en rødmalt barnehage og knipset julekortbildet. Måtte si «bæsj» ganske mange ganger for å lokke fram et smil, men en liten pris å betale.

Frohes Weinachten 1983

Så gikk jeg inn på en fotobutikk på nett.. og -fikk hakkeslepp! Skal jeg betale 500 kroner bare for å få laget opp julekort av sneipen?  Jeg liker ikke å føle meg som en lettmanipulert brikke i et kapitalistisk spill. Det måtte finnes en lurere løsning.

Jeg tok derfor bildet mitt, skrev God Jul på i Photoshop, krysset av for hvit ramme hos Japanfoto og hey-presto! plutselig kostet julekortet med det samme fine bildet 25 kroner for 50 istedet for 500. Mer julegaver til meg!

I år var jeg tilbake til start igjen. Da barnehagebildene kom for et par uker siden hadde fotografen på overmenneskelig vis klart å ta portretter av barna der begge faktisk smiler og ser i kamera. Jeg så derfor mitt snitt til å spare meg en julekortfotosession der jeg tvinger på dem bestemors hjemmestrikkede ullgensere fremfor den plastikkrosa jakka datteren min er så glad i og bestikker de med nonstop og rosiner for å få dem til å smile synkront.

Kaluza familiens julekort anno 1984. Far har vært ute med selvutløseren.

650 kroner kom julekortene på om jeg valgte enkleste løsning med ett av de fine søskenbildene. Men -mohahaha! -istedet kjøpte jeg én forstørrelse til 150 kroner (som jeg siden kan ramme inn og henge på veggen på barnerommet eller gi til noen av besteforeldrene til jul) scannet det og så var vi nede på 50 øre bildet igjen. #winning

Sender du ut julekort med bilde av barna? Hva er deres budsjett? Og har du noen lure tips til fotografering (som ikke involverer nonstop)? Eller  smarte fotoprogrammer som gjør julekortmekkingen til en lek?

0

Mammarazzi

Jeg husker ennå den dagen pappa ga meg mitt første kamera. Jeg var vel 6 år og vi var på sommerferie i Sveits. Jeg fikk et flatt, lite kamera med en film som kunne ta 24 bilder og en blitz som poppet hvis du brukte den. Jeg hadde 8 pop å bruke. Pappa trakk meg til side og understreket alvoret:
– Nå gjelder det at du tenker deg nøye om før du velger å knipseret bilde, Susanne. Du må spare filmen din så den varer hele ferien.

Jeg følte et sus av høytid, kombinert med en stolthet over ansvaret som fulgte med en så voksen gave.

Pappa og Mamma Kaluza. Foto: Susanne Kaluza (6)

Når de 24 bildene var brukt opp leverte vi filmen til en lite fremkallingsbutikk i Strøget passasjen i Drammen. Så spiste vi softis og matet duene på torget mens vi ventet på at resultatet skulle bli klart. Ville det være noen blinkskudd i bunken? Eller ville vi få tilbake en haug uskarpe blunkebilder, for mørke eller overeksponert?

Når vi kom hjem til Lilleøygata spredte pappa og jeg møysommelig bildene uteover stuebordet og limte inn i album sammen med boardingkort, tivolibilletter og myntene fra landet vi hadde besøkt. Alle bildene gikk inn, så lenge de ikke var helt uleselige.

Fra det første leveåret til datteren min har jeg i følge iPhoto liggende 1438 bilder på macen. Jeg slettet fortløpende, så det reelle antall ganger jeg har dyttet speilrefleksen opp i ansiktet hennes kan sikkert lett ganges med 10. Hva gjør det med et barn å hele tiden bli tvunget ut av øyeblikket de er inne i fordi vi vil dokumentere det samme øyeblikket for ettertiden?

Og er ikke speilrefleksen med har du alltids gode, gamle Hipstamatic.

Jeg har hørt jordmødre som fraråder far å ta bilder under selve fødselsøyeblikket fordi kameralinsen skaper en barriere mot det som faktisk skjer i rommet. Vi distanserer oss når vi tar bilder. Ser etter den fineste vinkelen istedet for å kjenne øyeblikket.

Albumene pappa og jeg snekret sammen er forlengts byttet ut med proffe, innbundne fotobøker fra iPhoto der bare de aller fineste bildene får plass.

Ikke mye sånne bilder i iPhotobøkene gitt.

Vi fyller sidene med perfekt smilende, alltid lykkelige, alltid heldig lyssatte minner. Hvordan påvirker det minnene vi skaper for barna våre? Vil de vokse opp og tro at ingen av oss noensinne var grinete, stygge eller blunka?

Jeg har uansett innført fotopause nå. Resten av sommeren skal jeg gi barna mine fri. Jeg skal la iPhonen bli i veska. Legge speilrefleksen igjen hjemme.

Fine Cathrine Grøndahl.

I hvertfall fram til vi reiser til Mallorca i september. For det må jeg jo nesten dokumentere eller hva?

Har barna dine mislikt å bli tatt bilde av noen gang? Tror du det har noe å si at vi tar mye mer bilder av barna våre i dag enn da vi var små? Ser du flest fordeler eller ulemper? Og lar du barna låne kameraet selv noen gang?

0

Ideer til sommerbildene

På dager som dette, når byen lukter sommer og alle er så euforiske over varmen at det er som hvert eneste menneske du møter er rusa på sola får jeg lyst til å pakke dagene mine full av ting som gjør meg glad. Som å plukke syriner og virkelig fylle lungene med den søte lukta, ta en svømmetur på Frognerbadet (som åpnet 18. mai! woho! det er offisielt SOMMER!) eller sparke av meg ballerinaskone og løpe barbent gjennom gresset.

Derfor ble jeg så glad i hjertet av disse solfylte familiebildene på Pinterest. Er de ikke inspirerende?

Source: tumblr.com via Susanne on Pinterest

Elsker føttene!

Nydelig måte å samle familien på ett bilde på. Blir glad inni hjertet av blikket mellom mor og far.

Elsker lyset og den avslappede stemningen som skapes ved at de voksne er croppet bort og humoren i minstemann i midten.

En liten sang jeg blir glad av langt inni meg nå. Håper du også liker den!

Hva gleder du deg mest til denne sommeren?

In English: Oslo is filled with smells of summer, which just makes me wanna kick my ballerina flats off and take a dip in Frognerbadet (they opened on May 18th! summer season has officially begun!) or run barefoot in the warm grass. I love these summer-y family portraits I found on Pinterest. So inspiring!

0