Den vennlige livmor

Mange av dere har skrevet til meg, fortalt om egne opplevelser med infertilitet og spontanaborter, og spurt om jeg vet hvorfor jeg endte opp med å miste tre ganger på rad. 

Som jeg har skrevet om før -noen ting som har med helsa å gjøre forblir et mysterium – og jeg har egentlig slått meg til ro med at jeg nok aldri vil få et klart svar på «hvorfor». Hvorfor ble jeg ført gravid kjapt med to sunne og friske barn, for så å bli gravid i rask rekkefølge tre ganger med graviditeter som aldri kom lenger enn første trimester?

Da jeg satt i en bokhandel og signerte Juksekokeboka en kveld kom en bloggleser innom. Vi kom i prat, og det viste seg at hun også hadde opplevd å miste gjentatte ganger. Men hun fortalte meg om en studie jeg syntes var så interessant og oppløftende at jeg gjerne ville dele den med dere.

I 50 prosent av alle tilfeller av habituell abort avdekkes ikke årsaken til at kvinnen mister. For mange som opplever å miste flere ganger -deriblant jeg – er følelsen av at det er noe «feil», at kroppen min ikke en gang klarer den mest grunnleggende oppgave: Å ta vare på barna mine – påtrengende.

Men kanskje er det ikke infertilitet, men rett og slett superfertilitet som er årsaken?

Screenshot 2014-02-18 08.46.13

 

Det antyder i alle fall en stor  nederlandsk-britisk studie utført ved Princess Anne Hospital iSouthampton og University Medical Center Utrecht, publisert i tidsskriftet Plos One, og omtalt av blant andre BBC. 

Forskerne tok prøver fra livmorene (dette måtte jeg faktisk slå opp. «Livmødrene» ble liksom for rart)  til kvinner med normal fruktbarhet og fra kvinner med gjentatte spontanaborter. Så ble embryo av «høy» og «lav» kvalitet plassert i en kanal mellom to striper av livmorceller. Cellene fra kvinner med normal fruktbarhet begynte å vokse og strekke seg mot embryoene av høy kvalitet, men ignorerte embryoene av lav kvalitet. Cellene fra kvinnene som hadde gjennomgått habituell abort diskriminerte imidlertid ikke. De vokste mot alle embryoene.

Professor Nick Macklon ved Princess Anne Hospital uttaler til BBC:

«Mange kvinner føler seg skyldige fordi kroppen deres avviser graviditetene deres. Men vår forskning avdekker at det slett ikke skyldes at de ikke kan bære fram barna, men fordi de kan hende er superfertile og lar embryo som ikke vanligvis ville overlevd en sjanse til å implantere seg. Når embryoene av lav kvalitet fester seg i livmoren kan de vokse lenge nok til å gi en positiv graviditetstest»

Men altså med en påfølgende spontanabort.

Uansett om det er dette som er årsaken til mine tre spontanaborter eller ei, må jeg si jeg liker tanken. Det er ikke det at jeg har en inkompetent og fiendtlig livmor, det er rett og slett det at livmoren min er så hyggelig og inkluderende at den lar alle babyfrø få en sjanse. Kom igjen, sier den! Her diskriminerer vi ingen! Alle skal med! 

alleskalmed

Min sosialdemokratiske livmor.

Studien støttes av tidligere studier som har vist at kvinner med gjentatte spontanaborter har kortere opphold mellom graviditetene sine sammenliknet med kvinner med normal fertilitet, og at tiden de er fruktbare hver måned varer lenger.  Av 560 kvinner med habituell abort i denne tidligere studien viste 40 prosent seg å være «superfertile» definert som at de brukte tre måneder eller kortere tid på å bli gravid.

Det viktige med studiene er at de gir håp. Håp om en ny graviditet. Håp om en frisk og fin baby til slutt.

Har du opplevd å miste flere ganger? Fikk du noengang noe svar på hvorfor det skjedde? Og følte du at du hadde behov for svar? 

Håp om en frisk og fin baby til slutt..

Håp om en frisk og fin baby til slutt..

16

Å skrape, skraper, skrapte, har skrapt.

Jeg har et problem med ordet utskrapning. Det høres så 40-talls og brutalt ut. Eventuelt som et veterinærord. Noe man gjør med kyr.

Når det kommer til såpass mentalt belastende foreteelser, tror jeg alle hadde vært tjent med et litt mer nøytralt navn.

Hva med «spontanabort med kirurgisk bistand»? Det latinske navnet «evacuatio uteri» kunne også vært et alternativ, selv om det høres ut som noen skal ta beina fatt og evakuere livmoren min.  Det engelske er nøytralt og fint: D&C. Det høres mest ut som et billig smykkemerke, og er i alle fall ikke unødig avskrekkende.

Litt nervøs. Litt redd. Men det gikk bra.

Som dere skjønner gikk jeg for luke 2, etter mye gode innspill både her på bloggen, på mail og på telefon fra folk som hadde tatt en utskrapning selv og ville forsikre meg om at det faktisk ikke var så ille som det hørtes ut. De hadde helt rett.

Jeg fastet fra kvelden før og kom på Ullevål på morgenen. Her fikk jeg en sykehusskjorte og en seng å vente i. Så da lå vi der da, på rekke og rad, jeg og alle de andre damene, som hadde sprell levende foster i magen, men som likevel ikke hadde lyst på barn. Tenk om det hadde gått ann å bytte?

Situasjonen var passe surrealistisk.

Sjelden har jeg i midlertid vært så glad for at vi har fri abort i Norge. Inngrepet vi skulle gjennom var det samme, og det kan ikke bare ha vært meg som ble redd og begynte å skjelve ukontrollert da jeg ble trillet inn på operasjonssalen og så de karakteristiske bøylene til å ha bena i.

Fikk litt Albertine og politlægen-vibber må jeg si.

Men tenk så fælt å være i en sånnn situasjon og i tillegg ha belastningen om at du gjør noe ulovlig? Slik anslagsvis 20 millioner kvinner går gjennom hvert eneste år, og slik 10 000 av våre tanter, mødre og bestemødre gjennomgikk i året da abort fortsatt var forbudt her på 50-tallet

Eller bli møtt med nedlatenhet og hån fra legen i rommet, slik endel kvinner har fortalt at de opplevde på 70-tallet? «Bit tenna sammen og slutt og grin. Dette har du brakt på deg selv», liksom. Grøss.

3-åringen sendte med mamma yndlingsbamsen sin, så jeg ikke skulle bli redd på sykehuset. Da jeg våknet fra narkosen hadde sykepleieren omsorgsfullt tatt på den operasjonshette og plassert bamse våkende over meg ved sengestolpen.

På Ullevål var samtlige av legene og sykepleierne jeg møtte empatiske, omsorgsfulle og forståelsesfulle. Narkosen slo meg kjapt ut og da jeg våknet et knapt kvarter senere var det hele over. Ikke hadde jeg spesielt vondt heller. Jeg fikk smertestillende og tuslet hjem sammen med mamma (du får ikke lov til å være alene den første dagen) etter en drøy time. Resten av dagen lå jeg lettere omtåket og spiste Mariekjeks og så på ørten episoder av True Blood. Jeg leste alle varme, konstruktive, fine meldinger og mail jeg hadde fått av dere, og noterte ned gode innspill å spørre legen min om. Så sovnet jeg og sov i 13 timer.

Dagen etter var det som å ha skrudd av en knapp. Plutselig var jeg ikke lenger kvalm. Ikke lenger trøtt. Ikke lenger gravid. Etter en måned med en poengløs graviditet, der jeg ventet forgjeves på at kroppen skulle ordne opp selv, var det fantastisk å føle meg opplagt igjen. Jeg er sykemeldt i et par dager til og skal ta livet med ro. Sommeren strekker seg snart lang og lat foran meg: Jeg skal en tur på et vennebryllup i New York, vi skal på hytta og fiske krabber og sole oss på varme svaberg og vi skal bare ha masse fine dager der vi slapper av hjemme med familie og venner. Så skal jeg se framover.

Spørsmålet alle stiller seg etter en mislykket graviditet er åpenbart: Når jeg kan forsøke igjen? I følge en studie i British Medical Journaler det i motsetning til hva man trodde tidligere, ingen grunn til å vente spesielt lenge. Av 31 000 kvinner med tidligere spontanaborter som var med i undersøkelsen, var oddsen for en vellykket graviditet best hos dem som ble gravide under 6 måneder etter svangerskapsavbruddet.

Det gjelder bare å krysse fingrene for at alle gode ting er fire.

Hva synes du om ordet «utskrapning»? Har du forslag til et annet navn? Og hvis du har vært i en liknende situasjon selv, hvordan var din erfaring?

 

0

Så var det på'an igjen

De siste ukene har jeg våknet kvalm. Jeg har knasket saltpastiller dagen lang for å holde den ugne følelsen i sjakk. Etter henting av barna i barnehagen har jeg vært så utslitt at jeg har sovnet etter barne TV hver bidige dag. Jeg har med andre ord ventet barn.
Graviditetstesten (ok da, fire graviditetstester) stavet det ut i klartekst: Jeg var gravid.

O Lykke!

Denne gang måtte det jo gå bra eller hva? Sjansen for tre mislykkede graviditeter på rad er 0,34 prosent, 

På Ullevål hadde jeg fått tilbud om tidlig ultralyd (slett ingen selvfølge etter «bare» to spontanaborter.) Jeg tuslet bort glad og optimistisk, beroliget av de tydelige symptomene. Men desverre.

Finnes det noe tristere syn enn en tom ultralyd skjerm? Ikke noe baby som spreller. Ikke noe hjerte som banker.

Ikke denne gang heller.

Den dagen gråt jeg så det føltes som om hjertet mitt skulle briste.

Bare å gå videre. Ikke noe å se her.

Det er noen uker siden jeg fant det ut nå, etter nok blodprøver til at jeg så ut som en sprøytenarkoman med blåmerker oppover hver arm. Siden har jeg ventet. Fortsatt kvalm. Fortsatt oppblåst. Fortsatt trøtt. Men uten noen voksende baby i magen.

Jeg var ikke klar over det på forhånd, men det kan gå ukevis før kroppen avslutter graviditeten av seg selv. Nå nærmer jeg meg tredje måned, og valget står mellom en utskrapning og en kjemisk abort.

Ingen av alternativene fremstår særlig fristende.

Bare ordet utskrapning er nok til å gi meg grøsninger. Det får meg til å se for meg en gigantisk isskrape som skal skrape rundt inni meg til jeg er tom som en iskremboks. Selv om legen selvsagt tålmodig har forklart meg hvordan det i virkeligheten foregår.

Den som velger dette må i full narkose. Og det er en (ørliten) risiko for skade på livmoren, som kan gjøre det vanskeligere å bli gravid igjen.

Så var det medikamentell abort da. Dette er visst enda mer smertefullt enn en vanlig spontanabort siden medikamentene starter utstøtingsriene, istedenfor kroppen selv. Du må ha noen hos deg hele dagen ( fordi det er en bitteliten risiko for å besvime av massivt blodtap.) Og du må regne med å blø i 4-6 uker, i følge lappen jeg fikk med.

Pest eller kolera? Kunne jeg bare hatt en deleteknapp ala den jeg brukte til å slette uke-for-uke app’en på iPhonen. Eventuelt bare trekke dyna over hodet og sove til alt dette er over.

Det positive er at siden dette blir spontanabort nummer tre får jeg nå rett på utredning på IVF-seksjonen til sykehuset. Tre mislykkede graviditeter har nemlig et navn jeg i det lengste hadde håpet å unngå: Habituell abort.

Hvert år diagnostiseres 500 norske kvinner med habituell abort, noe som altså betyr at de har gjennomgått tre eller flere spontanaborter.

Her er et annet ord jeg skulle ønske jeg slapp: Sekundær infertilitet. Selv om det ikke er noe som snakkes mye om, anslår den amerikanske infertilitetsorganiasasjonen Resolve at oppmot halvparten av alle som sliter med å (for)bli gravide har barn fra før.

Hvorfor det skjer og hva som kan gjøres for å hjelpe er vanskelig å finne svar på. Man får som regel ingen oppfølging etter hverken en eller to spontanaborter i Norge. (Utover: «Gå hjem og blø. Ta smertestillende. Ring oss om du får feber»)  For noen hjelper det med noe så enkelt som injeksjon av progesteron eller blodfortynnende. Skuespiller Ane Dahl Torp har vært åpen om at akupunktur hjalp henneå få to barn etter fire spontanaborter.  (Noen som vet navnet på akupunktøren? Rop for all del ut!)

Hos omtrent 1/3 finnes et ingen opplagt grunn. Et annet ord er uflaks.

I mens forsøker jeg å sette den ene foten foran den andre, spise spekeskinke og fokusere positivt; 50-70 prosent av alle kvinner med tre eller flere spontanaborter får barn etterpå.

Kjenner du noen av dem? Alle solskinnshistorier mottas med stor takk. 

149

Så var det på’an igjen

De siste ukene har jeg våknet kvalm. Jeg har knasket saltpastiller dagen lang for å holde den ugne følelsen i sjakk. Etter henting av barna i barnehagen har jeg vært så utslitt at jeg har sovnet etter barne TV hver bidige dag. Jeg har med andre ord ventet barn.
Graviditetstesten (ok da, fire graviditetstester) stavet det ut i klartekst: Jeg var gravid.

O Lykke!

Denne gang måtte det jo gå bra eller hva? Sjansen for tre mislykkede graviditeter på rad er 0,34 prosent, 

På Ullevål hadde jeg fått tilbud om tidlig ultralyd (slett ingen selvfølge etter «bare» to spontanaborter.) Jeg tuslet bort glad og optimistisk, beroliget av de tydelige symptomene. Men desverre.

Finnes det noe tristere syn enn en tom ultralyd skjerm? Ikke noe baby som spreller. Ikke noe hjerte som banker.

Ikke denne gang heller.

Den dagen gråt jeg så det føltes som om hjertet mitt skulle briste.

Bare å gå videre. Ikke noe å se her.

Det er noen uker siden jeg fant det ut nå, etter nok blodprøver til at jeg så ut som en sprøytenarkoman med blåmerker oppover hver arm. Siden har jeg ventet. Fortsatt kvalm. Fortsatt oppblåst. Fortsatt trøtt. Men uten noen voksende baby i magen.

Jeg var ikke klar over det på forhånd, men det kan gå ukevis før kroppen avslutter graviditeten av seg selv. Nå nærmer jeg meg tredje måned, og valget står mellom en utskrapning og en kjemisk abort.

Ingen av alternativene fremstår særlig fristende.

Bare ordet utskrapning er nok til å gi meg grøsninger. Det får meg til å se for meg en gigantisk isskrape som skal skrape rundt inni meg til jeg er tom som en iskremboks. Selv om legen selvsagt tålmodig har forklart meg hvordan det i virkeligheten foregår.

Den som velger dette må i full narkose. Og det er en (ørliten) risiko for skade på livmoren, som kan gjøre det vanskeligere å bli gravid igjen.

Så var det medikamentell abort da. Dette er visst enda mer smertefullt enn en vanlig spontanabort siden medikamentene starter utstøtingsriene, istedenfor kroppen selv. Du må ha noen hos deg hele dagen ( fordi det er en bitteliten risiko for å besvime av massivt blodtap.) Og du må regne med å blø i 4-6 uker, i følge lappen jeg fikk med.

Pest eller kolera? Kunne jeg bare hatt en deleteknapp ala den jeg brukte til å slette uke-for-uke app’en på iPhonen. Eventuelt bare trekke dyna over hodet og sove til alt dette er over.

Det positive er at siden dette blir spontanabort nummer tre får jeg nå rett på utredning på IVF-seksjonen til sykehuset. Tre mislykkede graviditeter har nemlig et navn jeg i det lengste hadde håpet å unngå: Habituell abort.

Hvert år diagnostiseres 500 norske kvinner med habituell abort, noe som altså betyr at de har gjennomgått tre eller flere spontanaborter.

Her er et annet ord jeg skulle ønske jeg slapp: Sekundær infertilitet. Selv om det ikke er noe som snakkes mye om, anslår den amerikanske infertilitetsorganiasasjonen Resolve at oppmot halvparten av alle som sliter med å (for)bli gravide har barn fra før.

Hvorfor det skjer og hva som kan gjøres for å hjelpe er vanskelig å finne svar på. Man får som regel ingen oppfølging etter hverken en eller to spontanaborter i Norge. (Utover: «Gå hjem og blø. Ta smertestillende. Ring oss om du får feber»)  For noen hjelper det med noe så enkelt som injeksjon av progesteron eller blodfortynnende. Skuespiller Ane Dahl Torp har vært åpen om at akupunktur hjalp henneå få to barn etter fire spontanaborter.  (Noen som vet navnet på akupunktøren? Rop for all del ut!)

Hos omtrent 1/3 finnes et ingen opplagt grunn. Et annet ord er uflaks.

I mens forsøker jeg å sette den ene foten foran den andre, spise spekeskinke og fokusere positivt; 50-70 prosent av alle kvinner med tre eller flere spontanaborter får barn etterpå.

Kjenner du noen av dem? Alle solskinnshistorier mottas med stor takk. 

149