Har du reist på babymoon?

Å reise vekk for å få litt tid sammen med kjæresten før et nytt barn melder sin ankomst er en hyggelig tradisjon. På engelsk kaller de det «babymoon».
Selv har jeg reist bort med kjæresten i hver graviditet, men jeg skal ærlig innrømme behovet for og formen på «babymoonene» har endret seg for hver familieforøkelse.

Da jeg var gravid med eldstemann var det jo i utgangspunktet bare oss to i familien, så da var ikke behovet så presserende. Livet vårt besto av å gjøre det vi ville når vi ville det, og all tid unntatt jobb og venninnekvelder var i praksis kjærestetid. Derfor planla vi ikke noen spesiel «babymoon» i graviditeten, men vi hadde på forhånd bestilt en tur til Berlin for å besøke venninnen min Andrea, -og selvsagt hilse på alle de tyske tantene og onklene mine.

IMG_0840

Sykkeltur langs livets landevei. Eventuelt langs elva Spree. 6 måneder på vei med datteren min

Etter å ha sjekket opp om det var trygt å fly i graviditeten (hva visste vel jeg?? Jeg var førstegangsfødende!) forsto vi at vi ikke trengte å avlyse turen, og hadde noen kjempefine dager syklende, badende, cafelunsjende og barnevognsshoppende (barnevogner, som f.eks Bugaboo som vi har er nemlig veldig mye billigere i Tyskland!) i Berlin.

Men som sagt: Om det er rett å kalle det «babymoon», og om vi egentlig hadde noe behov for noe spesiell «reise» før babyen ble født da vi ventet med førstemann er jeg usikker på. Det er jo ikke som om det irriterende slagordet  å «sove mens man kan» har noemeningidetheletatt (som om jeg IKKE kommer til å lide av søvnmangel det første året om jeg har tilbrakt de foregående 9 månedene med å sove 12 timer om dagen??)  og med førstemann kjente vi ikke til noe annen hverdag enn den der vi to hadde plenty med tid til å dyrke fritidsinteressene våre og hverandre (noen ganger skulle en nesten kunne levd livet baklengs, eller hva?) Men fin tur var det lell!

IMG_1188

Berlinerbolla!

Da vi ventet lillebror hadde vi en energisk toåring hjemme, og med unntak av et par bryllup der vi hadde sovet borte én natt, hadde vi ikke hatt noe tid sammen, bare vi to, på aldri så lenge.

Da kom babymoon-konseptet virkelig til sin rett. Jeg hadde ikke lyst til å reise aaaaaltfor langt -jeg var gravid og hormonell og hva hvis datteren min ble syk mens vi var borte og vi trengte å komme raskt hjem??- men en weekend i Stockholm var optimalt. Vi booket oss inn på et lite hipsterhotell i Riddergatan (når vi først reiste uten barn skulle jeg jammen ikke bo på noe barnevennlig familiehotell, hehe) og tilbrakte dagene med å spise digg mat, shoppe litt, men mest av alt bare slappe av sammen og sove ut (endelig!).

IMG_2022

Vi rakk litt sightseeing ,men mest av alt var det digg å bare slappe av på hotellet i Stockholm. Nystrøkent sengetøy! Ingen energisk vekkerklokke som drar opp øyelokkene dine klokka 5.55!

Skulle jeg tatt den samme turen igjen ville jeg reist tidligere. Denne gang var jeg 7 måneder på vei, og bekkenløsningen hadde slått inn for fullt. Andre trimester er langt bedre timing for en weekendtur, siden kvalmen og trøttheten fra første trimester da gjerne har gitt seg, samtidig som festlige utfordringer som søvnproblemer, restlesslegs og bekkenløsning ikke har gjort seg gjeldende ennå.

IMG_1687

Høygravid i Stockholm! (Og det eneste som passet over magen i vinterkulda var kåpen til grandtanta mi..)

Med ett barn på skolen, ett i barnehagen og to foreldre i jobb er behovene også denne gang helt annerledes. Nå føler jeg at det er tid sammen som en familie jeg lengter etter når vi endelig har noen fridager, og jeg har rett og slett ikke lyst til å bruke særlig mye tid eller penger på å reise bort fra barna.

Samtidig blir det enda mindre kjærestetid i AS Familien med to små, så kompromisset jeg vurderer er en natt på hotell i egen by. Fordelen er kort reisevei (en trikketur!), ingen penger brukt på flytog og flybilletter, minimalt med stress og allikevel masse tid til å henge ut med kjæresten min, før barnepassmulighetene våre atter en gang skrumper inn til null (tipper ingen av besteforeldrene er særlig keene på å ha ansvar for to barn pluss en baby, så ser for meg neste mulighet for en natt borte kommer i typ 2016.)

Vi har lekt turister i egen by en gang før (tror det var på bryllupsdagen vår for to år siden, da vi hadde lurt svogeren og svigerinna mi til å komme til byen og passe barna et døgn), og da klarte vi jammen på 24 timer å klemme inn både besøk på en Bjarne Melgaard utstilling, lunsj med venner, gå tur hånd i hånd i parken og spise is, kino, middag, avslapping, laaang hotellfrokost med masse helgeaviser og en svømmetur før vi vendte tilbake til hverdagen igjen. Trenger ikke reise langt for å ha det fint, når selskapet er så bra!

Titter på litt forskjellige alternativer, men for øyeblikket sikler jeg aller mest på The Thief, som akkurat har åpnet egen spaavdeling og som har en restaurant jeg hører mye fint om, men ikke har spist på ennå. Jeg har såpass med bekkenløsing igjen at å forflytte meg særlig er uaktuelt, men kjenner litt digg roomservice, svømming i et varmt basseng og knaing på en sliten tredjetrimesterkropp nå ikke hadde vært helt feil…

Lengt!

Har du vært der? Noen innspill?

Og så var det bare det å fikse barnevakt da…

Har du reist på «babymoon» i dine graviditeter? Hva slags tur ville du dratt på med kjæresten din om du kunne velge? 

5

Lullaby

I går kveld hørte jeg på denne fine sangen til Dixie Chicks, og gråt en liten tår. (Lettrørt? Hvem, jeg??)

Derfor ville jeg gjerne dele den med dere:

«They didn’t have you where I come from
Never knew the best was yet to come
Life began when I saw your face
And I hear your laugh like a serenade

How long do you want to be loved
Is forever enough, is forever enough
How long do you want to be loved
Is forever enough
Cause I’m never, never giving you up

I slip in bed when you’re asleep
To hold you close and feel your breath on me
Tomorrow there’ll be so much to do
So tonight I’ll drift in a dream with you

How long do you want to be loved
Is forever enough, is forever enough
How long do you want to be loved
Is forever enough
Cause I’m never, never giving you up

As you wander through this troubled world
In search of all things beautiful
You can close your eyes when you’re miles away
And hear my voice like a serenade

How long do you want to be loved
Is forever enough, is forever enough
How long do you want to be loved
Is forever enough
Cause I’m never, never giving you up»

Mammas jente..

0

43 års lykkelig samliv

Herr og Fru Kaluza anno 1969.

Mamma og pappa feiret 43 års bryllupsdag her om dagen. Vi markerte dagen med å spandere middag på dem på hotellrestauranten Fino. Kelneren kom ut med is med lys på (rappet fra barnebursdagsboksen) mens hele restauranten klappet. Akkurat passe stas og flaut!

Den kvelden snakket vi om ekteskap, om kjærlighet gjennom livets mange faser og hvordan de har klart å være gift med samme person så lenge. Mens mamma er tilhenger av å aldri legge seg sint -og de begge er opptatt av å prioritere hverandre og familien fremfor for eksempel jobb og venner -var pappas svar kontant:

«Når mora di gjør noe som irriterer meg tenker jeg: Er denne uenigheten verdt en skilsmisse?

Hvis ikke:

La det gå.»

Herr og Fru Kaluza anno 2012.

Hva er ditt beste tips for et godt samliv? Og har du spurt foreldrene dine om det samme?

0

Hva gir lykke i livet?

Da jeg var på God Morgen Norge i forrige uke møtte jeg psykolog Andreas Løes Narum på green rooom’et. (Eller på godt norsk: venterommet) En seriøs, vellutdannet mann i midten av 40-åra, som jobbet ting som organisasjonspsykologi og rekruttering av toppledere. Han var hos TV2 denne morgenen for å snakke om IQ sammen med VGs Elisabeth Skarsbø Moen.

Vi kom i prat og han fortalte at han hadde 4 barn, den yngste rundt 12 og den eldste over 20.

– Da har du lagt noen intense år bak deg, kommenterte jeg.

– Ja, men den fineste tida er når barna er så store som dine er nå, insisterte han.

Jeg så tvilende på ham. Søvnløse netter, bleieskift og trass? Ikke kunne reise på bryllup med overnatting uten å involvere to sett besteforeldre og planlegge måneder frem i tid? Jeg ristet på hodet.

– Vet du ikke hvordan lykken i livet måles? spurte han.

– Det er ganske enkelt, for det er bare en ting som gjør utslag: Lykke måler du i antall tidsenheter tilbrakt med barnet ditt, kinn mot kinn.

Bliss!

Jeg ble gående å tenke på det han hadde sagt. For når barna er slitne etter barnehagen. Hva gjør jeg? Når de sitter i sofaen og ser Sauen Shawn, jeg da løpe rundt og rydde og  vaske opp, eller kan jeg ta meg fem minutter til å bare sitte med et lite menneske på fanget og gjøre ingenting -kinn mot kinn?

Når jeg tar meg tid kan jeg føle hvordan hjerterytmen roer seg når det bløte lille bollekinnet lener seg mot mitt.

Og jammen gir ikke forskerne Narum rett. Mens en gjennomsnitlig klem varer i 3 sekunder, får en tjue sekunders klem velværehormonet oxytocin til å strømme, samtidig som stresshormonet cortisol synker.

Så nå tror jeg jammen jeg skal legge bort mac og iPhone, og istedet sette meg i sofaen med to barn som (ennå) synes det er topp å klemme mammaen sin!

Hvordan vil du måle lykke? Er du bevisst på å tilbringe tid med barna dine, med ikke noe spesielt fore og bare kose? Eller tar ting-som-må-bare-fikses-først overhånd også hjemme hos deg?

0

Ukas niste: Pappajente

Bakermesterharesus: Høygravid Susanne og pappa baker de tyske yndlingskakene amerikanere. På toppen masse masse melis med sitron.

Pappaen min er født i 1936 i Tyskland, og vokste opp med en klassisk autoritær farsfigur. Mot storesøsteren min og meg har han alltid vært en fantastisk og omsorgsfull pappa. Han er likevel ikke den som setter meg ned med en kopp te for å snakke om følelser. Pappas domene er å fikse ting: Er yndingskoppen min knust? Pappa limer. Er strass-diamanten falt ut av Melliøredobben min? Pappa fikser. Trenger jeg å henge opp ny lampe? Pappa kjører inn til Oslo med verktøykassa og ordner opp.

Pappa følger meg opp kirkegulvet. Kjenner jeg får lyst til å gifte meg en gang til med samme mann, når jeg ser bilder fra den dagen. Også kjenner jeg at Cecilie Melli er et geni.

Fra tid til annen hender det at pappa og jeg har noen.. høylytte meningsutvekslinger. Da vet jeg at han angrer når han kommer på besøk neste gang og har bakt ferskt brød eller yndlingskakene mine. Og er ikke dette hva matlaging dypest sett handler om? Vise kjærlighet og omtanke for folk du er glade i?

Snart bestefar! Eller Opa som vi sier i Tyskland.

Dagens niste er laget i en fei (har deadline på en hovedsak i Magasinet i morgen, så blir jobbekveld på meg) av det jeg hadde liggende i kjøleskapet. Men det trenger ikke betyr ikke at den ikke blir lagd med kjærlighet! Storesøster har fått hjertebrødskive med makrell i tomat, den siste roastbiffskiven som lå i pakka, en osteskive og perletomater. Makaronirester og brokkoli fra middagen ble til pastasalat med olivenolje og parmesan. Hun er ikke så glad i frukt, men tolererer klementiner (det er mandariner som ikke finnes mer, ikke  sant? Jeg klarer aldri huske forskjell) Ved siden av har hun fått en grissini. Lang mat er gøy!

Lillebror har fått pastasalat, tomater og grissini som søsteren sin. Pluss en litt herpet kronebrødskive (han insistere på å legge den ned i nisteboksen SJØLV) med salami.

Dagens låt er til verdens beste pappa,- og til alle andre fine fedre der ute som fortjener en sang.

[youtube http://www.youtube.com/watch?v=XCuIyA7kXvI&w=420&h=315]

Hva gjør pappaen din for å vise at han er glad i deg? Og hva gjør du for å vise dine nærmeste at du er glad i dem i en hektisk hverdag? Jeg gleder meg til å høre innspillene deres i kommentarfeltet!

In English:My dad isn’t the kind of guy who likes to talk about feelings. But whenever we’ve had an argument, I know it’s his way of telling me he’s sorry when he shows up on my doorstep with my favourite cake or freshly baked bread. And isn’t that what cooking really is about? Showing someone that you care? Today my daughter’s got a heart shaped sandwich with macarell spread in her Laptop Luncbox. On the side I gave her a slice of roastbeef, a slice of cheese and cherry tomatoes. Leftover pasta and broccoli from dinner turned into a nice pasta salad drizzled with olive oil and a bit of parmesan cheese. Clementines and grissini. Her brother’s got the same pasta salad, tomatoes and grissini. Plus cheese, rice crackers and a bit messed up (he insisted on putting it in the lunchbox himself..) crownshaped sandwich with salami.

0

Begynnelsen

Fra å tro dette lenge ville være en blogg mamma kanskje ville titte innom sånn mellom zumbatimene og middagselskapene sine, har jeg de siste dagene fått over 500 klikk om dagen. Gøy gøy gøy! (Og tusen takk til alle som har delt bloggen med venner og kjente på Facebook og Twitter. Fortsett med det!)

Tenkte derfor det var på tide å presentere meg litt. Jeg heter altså Susanne, og i denne bloggen vil jeg samle tips og inspirasjon jeg har kommet over i de drøye fem årene som er gått siden to streker åpenbarte seg på graviditetstesten. Uken før hadde jeg og min kjære møtt venner i Paris, spist røkelaks, camembert og tartar, skålt i champagne og klatret til topps av Eiffeltårnet.

Paris, topp tur! Men hvorfor blir jeg så sinnsykt trøtt klokka sju?

Jeg var selvfølgelig overbevist om at jeg hadde skadet det ertestore fosteret for alltid, så for å veie opp ilte jeg til min trofaste støtteDeichmanske der jeg i løpet 9 måneder pløyde gjennom samtlige bøker i barn/oppvekst/småbarnspsykologi seksjonen.

Aha. Derfor! Åtte uker på vei tok jeg en pause fra guilt trippinga for å gå på Snoop Dogg festen til Rønningen. Holdt meg til vann denne gangen.

Datteren min ble født en solskinnsmorgen i august og var ikke bare perfekt, hun som alle andre barn, den mest perfekte baby som noensinne hadde slått de mørke øynene opp for å se seg rundt på jorda. Det å være mammaen hennes er gøyere enn jeg noensinne kunne forestilt meg. Livet før var vell og bra, men det føles som å ha tilbrakt 25 år med å se fine filmer i sort hvitt, for så å bytte til fullfarger med Kodachrome.

Siden jobben min som journalist i Magasinet innebærer å grave seg dypt ned i temaer har jeg fortsatt å sluke alt jeg kan finne av artikler, bøker og nettsider om barn, mat og familieliv. Masse er helt bortkastet (Anna Wahlgrens tips om skrikekurer og magesoving for spebarn sikrer seg en god førsteplass der), men i blant dukker det opp nyttige triks som gjør hverdagen lettere, barnehagehentingen smoothere, helgene hyggeligere.

Med denne bloggen håper jeg noen av disse erfaringene kan inspirere akkurat deg!

Her kommer en nydelig sang som alltid får meg til å stoppe opp. Lommetørkle alarm!

Livet i Kodachrome.

Hvordan synes du verden endret seg etter at du fikk barn? Er det noe du lurer på eller har lyst til å lese om? I så fall blir jeg kjempeglad for en melding i kommentarfeltet!

In English: A little bit about why I loved becomming a mom (imagine seeing great films in black and white and then suddenly being introduced to Kodachrome) , and a lovely Swedish song about parenting.

0