Jennifer Love Hewitt om slanking i barseltida

Husker du skuespilleren Jennifer Love Hewitt? Hun er kanskje mest kjent for å ha vært med i 90-talls serien «Party of Five» og de klassiske «I know what you did last summer»-slasherfilmene, så jeg skal ærlig innrømme hun ikke har vært særlig høyt på favorittskuespiller-radaren min.
partyoffive

Etter at jeg til morgenen i dag leste denne ukas uttalelser må jeg likevel si 90-tallsstjerna rykker høyt opp på lista over folk jeg heier på.

På lanseringen av sitt eget merke med gravideklær i Hollywood på tirsdag ble skuespilleren som er nybakt mor til datteren Autumn –ikke-overraskende, men fortsatt deprimerende nok– spurt om hvordan det gikk med å «få tilbake kroppen sin» etter fødselen.

Vanligvis pleier Hollywoodskuespillere da å ha en hel monolog om hvordan de nå barespiserproteinerogdampedegrønnsakeroggulrotjuice og trener styrkeogutholdendhetogyogaogpilates hver dag med personlig trener. Hvis de i det hele tatt viser seg offentlig før magen er flat som et vaskebrett igjen.

Screenshot 2014-04-03 08.45.56

Jennifer Love Hewitt svarte imidlertid at «prioritet number en» for henne akkurat nå er å amme datteren, ikke telle kalorier.

«Det viktigste er at Autumn får mat» forklarte hun til magasinet People (og de kan jo ha godt av å høre akkurat det…) 

 

«Siden jeg har vært nødt til å tenke på hvordan kroppen min ser ut til enhver tid i 25 år, var det tøft når kiloene ikke forsvant av seg selv. Jeg så ikke ut som noen av jentene jeg har jobbet med før, som er avbildet i disse magasinene, og som vekta bare rant av. Jeg tenkte: «Hva er galt med meg?»

(Og her minner jeg om at datteren hennes er fire (!) måneder gammel..)

Screenshot 2014-04-03 08.43.12

I boka mi Mammarådet har flinke, flinke Carina fra bloggen «Her på Sandaker» skrevet et utrolig fint innlegg om kroppspress i barseltida, som altså ikke bare rammer kjendiser, selv om det er koko i seg selv at sånn Jennifer Love Hewitt ser ut nå IKKE regnes som tynn av Hollywood.

Heldigvis lot ikke Jennifer presset fra omverdenen fatshame henne inn i en usunn slankekur i barseltida. 

«Jeg måtte se på datteren min og tenke: «Vil jeg at hun skal føle seg på denne måten når hun er like gammel som meg?»»

Jennifer sier tanken på datteren fikk henne til å innse at hun måtte justere tenkningen sin rundt kropp og helse.

«Det tok kroppen min ni måneder å bli sånn, og det kan ta den ni måneder å komme på plass igjen. Hvis jeg har en time til rådighet og har valget mellom å gå på treningssenteret eller legge meg ned og sove med datteren min i armene mine, kommer jeg til å legge meg ned og ta en lur.»

Word! Skulle bare ønske uttalelser som dette var normen, -ikke unntaket..

Fikk du noen kommentarer på kropp og vekt i tida etter fødselen? 

6

Kommer det en normalvektig Barbie?

I forrige uke tok jeg opp den nye leke-trenden som feier over norske skoler- og barnehager: De tøffe, men syltynne monster-tenåringene i Monster High.

I Amerika har ultra-konservative grupper, forlengst stemplet dukkenes likkister og skjellthoder som «satanistisk», men jeg er mest skeptisk til at lekeserien, som retter seg mot en målgruppe av småskolebarn, får Barbie til å fremstå som formfull til sammenlikning.

Derfor ble jeg glad når jeg hørte at Mattels ville svare på kritikken ved å lansere en ny, mer smakfull dukkeserie. Disney gjorde noe av det samme da de trakk tilbake prinsessedukka fra Modig-filmen etter kritikken om at de hadde gjort den hesteridende, pilogbueskytende Merida for sexy. 

Det var imidlertid ingen grunn til å få opp håpet om en litt mer livaktig dukke for jentebarna fra Mattel.

Den nye dukkeserien «Ever After High», som blir lansert i Amerika nå (og etter alle solemerker ganske kjapt vil ta turen over Atlanterener) en bare en utvidelse av Monster High universet. Utgangspunktet er at en utvekslingsstudent fra Monster High, begynner på en ny skole, der alle elevene er barn av kjente eventyrfigurer. Ut ryker hodeskaller og blod, inn kommer pene og pyntlige Apple White (datteren til Snehvit), Ashlyn Ella (datteren til Askepott) og Madelein Hatter (datteren til The Mad Hatter fra Alice i Eventyrland).

Klare for å tekkes et erke-kristent publikum, men fortsatt like hvite, like utseendefikserte og like sykelig tynne.

Jeg synes hun ser nydelig ut jeg! Mye mer livaktig, eller hva?

Skal man bli oppgitt, irritert eller tenke at det bare er dukker og dermed ikke så viktig? Jeg tror jo ikke datteren min reflekterer  særlig over usunne skjønnhetsidealer når hun leker, men ubevisst er det med på å sende et tydelig signal til småjentene om hvordan populære, vellykkede jenter ser ut.

Kunstneren Nikolay Lamm brukte statistikk over normalvekt og høyde for en gjennomsnittlig 19-åring for å lage Barbie slik hun ville sett ut om hun var normal. Ville det virkelig gjort henne så mye mindre interessant å leke med?

Hva tenker du? Ville du kjøpt en normalvektig Barbie om du hadde valget? Eller tror du salget ville stupt?

Har det noe å si hvordan kvinnerollene barna våre eksponeres for ser ut?

 

0

Dette digger jeg med bildene av Baby Cambridge

I går fikk verden endelig (?) se Storbritannias nye tronarving. Den foreløpig navnløse, 1 dag gamle babyen til prins William og Kate. Sånn rent bortsett fra at jeg synes det var synd at barnet ikke ble en jente, etter at britene etter 1000 år med monarki endelig hadde fått surret seg til å sette i gang og endre arveloven slik at den førstefødte, uavhengig av kjønn kunne arve tronen. (Fram til nå har dronninger som Elizabeth 1, Victoria 1 og Elizabeth 2, bare endt opp som regenter i mangel av en sønn hos forgjengerne.)

Slik ser en mage ut etter at man har født. Også for en syltynn hertuginne.

Men, det ble nå en sønn, og det er jo også selvsagt hyggelig for familien. Det som gledet meg med bildene av de to overlykkelige unge førstegangsforeldrene da de forlot sykehuset i går var magen til Kate. For jepp, jammen ser hun ikke fortsatt ut som hun er 6 måneder på vei. Selvsagt gjør hun det. Det er slik en mage ser ut etter at man har født et barn. Det er bare så lett å tro det ikke er slik, all den tid media vektlegger hvor fort modeller og kjendiser «får tilbake kroppen sin igjen» (aka får flat mage og presser seg inn i trange jeans eller bikini igjen) etter fødselen.

Derfor er jeg glad Kate ikke klemte seg inn i en Belly Bandit eller gjorde slik mange kongelige og kjendiser gjør: nemlig å la far vise fram barnet, mens de selv sniker seg ut av sykehuset og hjem til treningsrommet (den vanligvis så kameraglade Kim Kardashian har ikke vist seg offentlig siden hun fødte datteren Nori for 6 uker siden.)

Nei du får ikke dette her til å se sexy ut uansett hvor hardt du prøver. Og vet du hva? Den livmoren krymper helt fint av seg selv, uten at du må klemme på deg et drittrangt magebelte hver bidige dag i to måneder.

For meg forsvant «gravidemagen» (som altså kommer av at livmoren trenger til tid på å krympe fra melon til valnøttstørrelse etter å ha vært hus for et menneske i 9 måneder) etter drøye seks uker første gang, og drøye 6 måneder (minst!) andre gang.

Jeg syntes ikke det var kult når folk spurte om jeg var gravid igjen mens jeg bar min flere måneder gamle sønn på armen, men det er nå en gang slik kvinnekroppen er, så jeg brukte ikke tid på å stresse over det heller. Jeg visste jo at magen ville gå bort av seg selv hvis jeg bare var tålmodig.

Jeg har tidligere skrevet mer om det intense fokuset gravide og kvinner som akkurat har født må tåle for å «bli tynne igjen» etter en fødsel.  Når det gjelder Kim Kardashian er det kanskje ikke rart hun velger å gjemme seg, etter hardkjøret hun ble utsatt for av pressen, allerede under graviditeten. Og vil du se enda ett bilde av en ekte kvinnekropp etter fødselen, elsker jeg dette undertøysbildet her. 

 Hvor lang tid etter fødselen hadde du «gravidkul»? Og brydde du deg om det? 

0

Burde vi slutte å si til døtrene våre at de er pene?

I England raser en heftig debatt om dagen etter at likestillingsminister Jo Swinson ba foreldre være mer forsiktige med å si til døtrene sine at kjolen de har på seg er flott eller at de ble fine på håret etter å ha vært hos frisøren.

Selv er Swinson barnløs, men hun er tante til ei lita jente.

«Jeg vet hvor lett det er, for meg som tante, å falle i felle hvor jeg møter niesen min og sier «du er så søt!» – fordi alle barn er jo vakre- men hvis lærdommen de tar med seg er at det er utseendet som betyr noe og det er utseendet som får ros, så er ikke det nødvendigvis den mest positive meldingen du ønsker at barna skal få.»

I stedet burde voksne gi barna positive tilbakemeldinger når de «har vært dyktige og lagt ferdig et puslespill eller en av de andre tingene de holder på med, nysgjerrigheten deres når de stiller spørsmål eller andre mer varierte ting» var mye bedre enn å kommentere på utseende.

Det har fått foreldre over hele England til å sette Earl Grey’en i halsen. I DailyTelegraph argumenterte én mor for at hennes viktigste jobb var å få døtrene til å føle seg vakre på utsiden og på innsiden fordi:

«Utseendet vårt er endel av hvem vi er. Det er alt vi har for å representere oss selvv for omverdenen til den kjenner oss bedre. Det å gjøre mest mulig ut av hvordan vi ser ut styrker selvtilliten vår og får oss til å føle at vi har kontroll, selv om vi innerst inne er usikre og nervøse. Folk vil dømme oss for utseendet vårt først, personligheten senere. Å legge en innsats i hvordan vi ser ut er derfor hverken innbilsk eller overflatisk, men psykologisk sett fornuftig.»

Anna Maxted sier hun ikke kan tenke seg noe verre enn en datter som kommer fint pyntet gående ned trappa, klar for fest, bare for å bli møtt av stillhet fra mor og far.

 

Hvordan kan vi gi døtrene våre et godt forhold til kroppen sin? Skal vi rose utseendet deres, eller ikke?

Selv må jeg si jeg lener meg mer i retning av likestillingsministeren. Jeg vet hvor lett det er å gripe til:

«Så fin genser du har: Er den ny?» Når en liten jente kommer hit på besøk. Samtidig sier jeg sjelden eller aldri noe sånt når lillebrors kompiser stikker innom.

Selvsagt er det ikke galt å si til barna våre at de er verdens vakreste (for det er de jo! sånn helt objektivt sett, mener jeg!), men jeg tenker det er noe med mengde. Hvor ofte hører jentebarna våre at de er søte eller at klærne deres er pene eller at de er fine på håret, sammenliknet med guttebarna?

En britisk undersøkelse slår fast at 72 prosent av jenter synes det er for mye fokus på utseendet til kvinnelige kjendiser, mens en stor norsk undersøkelse utført ved HEMIL senteret ved Universitetet i Bergen har konkludert med at 1 av 4 tiåringer føler seg for tykke.

Puppene til Keira Knightly ble forstørret på de amerikanske promobildene for King Arthur.

Jeg har tidligere skrevet om hvilken forskjell foreldre kan gjøre ved matbordet og når vi snakker om hvordan vi selv ser ut til barna. Det britiske likestillingsdepartementet har også  laget en fin brosjyre for å hjelpe foreldre å snakke med barna om kroppsbilde og media. Her kommer de med konkretete råd som å spørre barna om folk de kjenner og elsker. Hva er det de elsker med mormor/tante/bestevennen? Ville de elsket dem noe mindre om de hadde kort hår eller stygge klær?  Et annet tips er å vise barna hvor mye bildene vi ser i blader og reklamer er forandret på.

Hva tenker du? Er det vår jobb som foreldre å få barna våre til å føle seg vakre? Og gjør vi det ved å kommentere på utseendet deres?

0

Kronikk om "thinspiration" for NRK

Coveret til siste nummer av Costume har inspirert meg til å skrive en kronikk om kroppsfokuset døtrene våre møter, både fra media og fra sine  nærmeste. For mens du før måtte lete på nettets mørke avkroker for å finne folk som heiet frem spiseforstyrrelser har «thinspiration» gjort det langt vanskeligere å skille mellom hva som er sunt og hva som er sjukt.

Men er det så lett at vi kan legge all skylda over på media? Hvordan snakker vi selv om egen kropp mens barna hører på?

Kronikken min der jeg diskuterer flere av disse tingene står på trykk på NRK Ytring i dag. Du finner den her.

Reagerer du på Costume coveret? Eller mener du det er innenfor for et moteblad? Og synes du media eller vi foreldre bør ta størsteparten av skylda for kroppsfokuset barna våre utsettes for?

0

Kronikk om «thinspiration» for NRK

Coveret til siste nummer av Costume har inspirert meg til å skrive en kronikk om kroppsfokuset døtrene våre møter, både fra media og fra sine  nærmeste. For mens du før måtte lete på nettets mørke avkroker for å finne folk som heiet frem spiseforstyrrelser har «thinspiration» gjort det langt vanskeligere å skille mellom hva som er sunt og hva som er sjukt.

Men er det så lett at vi kan legge all skylda over på media? Hvordan snakker vi selv om egen kropp mens barna hører på?

Kronikken min der jeg diskuterer flere av disse tingene står på trykk på NRK Ytring i dag. Du finner den her.

Reagerer du på Costume coveret? Eller mener du det er innenfor for et moteblad? Og synes du media eller vi foreldre bør ta størsteparten av skylda for kroppsfokuset barna våre utsettes for?

30