Backstreet's Back Allright

Det var bestevenninen min som oppdaget dem først. Hildegunn kjøpte Bravo og Popcorn på Narvesen, og nå røk Forever Friends postkortene ned fra det ferskenfargede pikerommet. Opp kom Nick Carter, Aj McLean og de andre gutta. Streit og skoleflink som jeg var (på veggen min hang Armada portrettet av dronning Elizabeth 1.) var jeg programforpliktet til å synes at det var TEIT med boy band, men Hildegunn var flink til å finne på gøye ting for å live opp timene, ukene og årene vi stort sett hang rundt busskuret på Åskollen og ventet på at de ordentlige livene våre skulle begynne.

De øyebrynene til Kevin kunne fått Frida Kahlo misunnelig.

Hun kjøpte derfor billetter til oss på Backstreet Boys konsert i Oslo. Men det var ikke nok å se gutta på scenen. Vi ville møte dem selv, og sjekket derfor inn på Plaza. Skuffelsen var stor når turnebussen svingte ut fra Spektrum og forsvant bort. Gruppa hadde konsert i Stockholm noen dager etterpå, og av en eller annen grunn fristet det svenske utelivet mer. Sjokk!

Neste gang det var konsert var det gått en fande i oss. Vi sjekket turneplanen og -woho!- to konserter på rad i Oslo! Vi skrapet sammen sparepengene (OK, Hildegunns altfor snille mamma hostet opp mesteparten) og booket nytt hotellrom.

Å bruke ørten tusen på å få prate med disse gutta er da helt fornuftig, eller?

Men hva? Hvorfor svinger turnebussen ut igjen? Dørvakten på Plaza hvisket oss i øret at dørkarmene hadde vært for høye for forsikringsselskapet til artistene, så de skulle sove på Grand i stedenfor.

Målrettet trampet vi mot Grand, der vi ble nektet adgang. Vi gikk til nærmeste telefonkiosk (dette var før mobiltelefonenes tid), hentet fram det jeg trodde var min aller mest voksne stemme, bestilte rom for to,-og jippi! Det funka! En time senere småpratet vi med Kevin i heisen, så AJ i gangen og fikk et glimt av Nick Carter hoppende i senga på rommet sitt (og ble forsøkt lurt til å bytte Meet and Greet billetter mot å ha sex med en nasty lydmann, men det er en annen historie..) Vi kunne ikke vært gladere. Suksess til slutt!

For oss var det ikke noe seksuelt over heltedyrkelsen. Det var mer et forsøk på å skape spenning i en hverdag som ellers hadde smugrøyking (Hildegunn) sending av lapper i timen (begge) som største adenalinkick.

Flere enn meg som vedder på at disse kommer til å fortsette å dukke opp et par, tre ganger hvert tiår for å cashe inn på nostalgien hos alle oss som vokste opp på 90-tallet?

Når de aldrende mennene i NKOTBSB entrer scenen på Spektrum i kveld finner du meg derfor selvfølgelig i salen. Selv om platåjoggeskoene (jeg fikk aldri Buffalo og måtte nøye meg med rip offs fra Skoringen)  får bli i loftsboden for denne gang.

Det får meg til å lure på hvilke artister som vil definere oppveksten til barna mine. Allerede går Baby Baby sin sukkersøte seiersgang. Og Kari Palari med Hedda H har jeg hørt så mange ganger at jeg får lyst til å grave ut trommehinnene mine med en neglefil.

[youtube http://www.youtube.com/watch?v=JLr96qxzcdw]

Hvilke band har en spesiell plass i din oppvekst? Og har barna noen egne favoritter?

In English: My bestfriend discovered them first. Her mom bought Popcorn and Bravo to her, and suddenly teddybear postcards were torn down and up on the peach coloured walls hung the sixpack stomachs of Nick Carter and AJ McLean. We had to meet them. So when they came to Oslo we booked a room at the Plaza. But shock! Horror! The guys had a concert in Stockholm the next day and prefered the nightlife there. The next time they came we were determined. A new hotelroom was booked. This time the guys lived at Plaza. We were gobsmacked. Luckily the receptionist at Grand was adequately fooled by my mock grown up voice to give us a room, and a few hours later we got to talk to Kevin in the elevator, see AJ in the hallway and glimps Nick Carter jumping in his bed. (And a soundman tried to talk us into giving him sex in exchange for Meet and Greet tickets, but we weren’t THAT desperate.) For us the day couldn’t have been better. There was never anything sexual about our adoration. Just a way to make our lifes, that could boast smoking in secret and sending notes in class as the most exiting elements, more exciting. Today as NKOTBSB enter the stage at Oslo Spektrum I am naturally in the audience. This makes me wonder: Which artists will my children adore? As for now Baby Baby by Justin Bieber is on a high rotation, and I have hear Kari Palari at least one too many times. How about you? What music does your kid love? And what artist held a special place in your heart growing up?

Minnes med gru mine egne sølvskimrende bukser fra sen ungdomsskole.

0

Backstreet’s Back Allright

Det var bestevenninen min som oppdaget dem først. Hildegunn kjøpte Bravo og Popcorn på Narvesen, og nå røk Forever Friends postkortene ned fra det ferskenfargede pikerommet. Opp kom Nick Carter, Aj McLean og de andre gutta. Streit og skoleflink som jeg var (på veggen min hang Armada portrettet av dronning Elizabeth 1.) var jeg programforpliktet til å synes at det var TEIT med boy band, men Hildegunn var flink til å finne på gøye ting for å live opp timene, ukene og årene vi stort sett hang rundt busskuret på Åskollen og ventet på at de ordentlige livene våre skulle begynne.

De øyebrynene til Kevin kunne fått Frida Kahlo misunnelig.

Hun kjøpte derfor billetter til oss på Backstreet Boys konsert i Oslo. Men det var ikke nok å se gutta på scenen. Vi ville møte dem selv, og sjekket derfor inn på Plaza. Skuffelsen var stor når turnebussen svingte ut fra Spektrum og forsvant bort. Gruppa hadde konsert i Stockholm noen dager etterpå, og av en eller annen grunn fristet det svenske utelivet mer. Sjokk!

Neste gang det var konsert var det gått en fande i oss. Vi sjekket turneplanen og -woho!- to konserter på rad i Oslo! Vi skrapet sammen sparepengene (OK, Hildegunns altfor snille mamma hostet opp mesteparten) og booket nytt hotellrom.

Å bruke ørten tusen på å få prate med disse gutta er da helt fornuftig, eller?

Men hva? Hvorfor svinger turnebussen ut igjen? Dørvakten på Plaza hvisket oss i øret at dørkarmene hadde vært for høye for forsikringsselskapet til artistene, så de skulle sove på Grand i stedenfor.

Målrettet trampet vi mot Grand, der vi ble nektet adgang. Vi gikk til nærmeste telefonkiosk (dette var før mobiltelefonenes tid), hentet fram det jeg trodde var min aller mest voksne stemme, bestilte rom for to,-og jippi! Det funka! En time senere småpratet vi med Kevin i heisen, så AJ i gangen og fikk et glimt av Nick Carter hoppende i senga på rommet sitt (og ble forsøkt lurt til å bytte Meet and Greet billetter mot å ha sex med en nasty lydmann, men det er en annen historie..) Vi kunne ikke vært gladere. Suksess til slutt!

For oss var det ikke noe seksuelt over heltedyrkelsen. Det var mer et forsøk på å skape spenning i en hverdag som ellers hadde smugrøyking (Hildegunn) sending av lapper i timen (begge) som største adenalinkick.

Flere enn meg som vedder på at disse kommer til å fortsette å dukke opp et par, tre ganger hvert tiår for å cashe inn på nostalgien hos alle oss som vokste opp på 90-tallet?

Når de aldrende mennene i NKOTBSB entrer scenen på Spektrum i kveld finner du meg derfor selvfølgelig i salen. Selv om platåjoggeskoene (jeg fikk aldri Buffalo og måtte nøye meg med rip offs fra Skoringen)  får bli i loftsboden for denne gang.

Det får meg til å lure på hvilke artister som vil definere oppveksten til barna mine. Allerede går Baby Baby sin sukkersøte seiersgang. Og Kari Palari med Hedda H har jeg hørt så mange ganger at jeg får lyst til å grave ut trommehinnene mine med en neglefil.

[youtube http://www.youtube.com/watch?v=JLr96qxzcdw]

Hvilke band har en spesiell plass i din oppvekst? Og har barna noen egne favoritter?

In English: My bestfriend discovered them first. Her mom bought Popcorn and Bravo to her, and suddenly teddybear postcards were torn down and up on the peach coloured walls hung the sixpack stomachs of Nick Carter and AJ McLean. We had to meet them. So when they came to Oslo we booked a room at the Plaza. But shock! Horror! The guys had a concert in Stockholm the next day and prefered the nightlife there. The next time they came we were determined. A new hotelroom was booked. This time the guys lived at Plaza. We were gobsmacked. Luckily the receptionist at Grand was adequately fooled by my mock grown up voice to give us a room, and a few hours later we got to talk to Kevin in the elevator, see AJ in the hallway and glimps Nick Carter jumping in his bed. (And a soundman tried to talk us into giving him sex in exchange for Meet and Greet tickets, but we weren’t THAT desperate.) For us the day couldn’t have been better. There was never anything sexual about our adoration. Just a way to make our lifes, that could boast smoking in secret and sending notes in class as the most exiting elements, more exciting. Today as NKOTBSB enter the stage at Oslo Spektrum I am naturally in the audience. This makes me wonder: Which artists will my children adore? As for now Baby Baby by Justin Bieber is on a high rotation, and I have hear Kari Palari at least one too many times. How about you? What music does your kid love? And what artist held a special place in your heart growing up?

Minnes med gru mine egne sølvskimrende bukser fra sen ungdomsskole.

12