Hvem kan kalle seg mamma?

En fem, seks år gammel jente sitter på en hotellseng og gråter. Hun roper på mammaen sin. I følge internasjonal jus er moren i rommet sammen med henne, men denne kvinnen reagerer ikke. Hun snakker ikke samme språk og skjønner ikke hva jenta sier. For jenta, Masho, som ble fortalt at hun bare skulle en kort tur på på markedet er «mamma» kvinnen som fødte henne, ammet henne og som har elsket og tatt vare på henne inntil for få dager siden. Kvinnen som ble fortalt at hun skulle dø og som derfor nå har adoptert henne bort.

Mashos biologiske mor har akkurat fått beskjed på barnehjemmet om å late som om barna bare skal en tur på markedet. I praksis er det siste gang de ser hverandre. Foto: Adoptionens Pris

I går skrev Aftenpostens Mala Wang Naveen en glitrende kommentar «Men kan dere ikke bare adoptere?» om adopsjonsdebatten dokumentarfilmen om Mashos skjebne har utløst i Danmark. Det finnes mye man kan diskutere etter å ha sett denne «Adopsjonens pris» (som altså er tilgjengelig gratis på NKK Nett TV) for eksempel hvordan vi sørger for at levende foreldre som bortadopterer barna sine forstår hva det innebærer og ikke er blitt utsatt for utilbørlig press (foreldrene til Masho ble rekruttert av «barnehøstere» som fikk betalt for hvert barn de fikk adoptert bort. De ble lovet jevnlig kontakt med barna sine og så for seg at de nå- i tråd med etiopisk kultur-var en del av en utvidet familie med de nye adoptivforeldrene)

Er åpne adopsjoner å foretrekke eller vil det gjøre hverdagen vanskeligere for barna? Det danske Socialminesteriet har akkurat konkludert med at adoptivbarn har rett til kontakt med sine biologiske foreldre, selv om de har fått nye juridiske foreldre. Det utfordrer selve synet vårt på adopsjon, og bringer meg over til spørsmålet som har gnaget meg siden jeg så dokumentaren:

Hva er det som definerer en mor?

Mashos danske adoptivmor hadde forsøkt å få barn i 7 år, og fikk beskjed om at hun skulle adoptere en 2-åring og en 4-åring fra et par som var døende av AIDS. I virkeligheten var datteren 6 år, og foreldrene fortsatt i fin form.

Dette er et spørmål som har vært hyppig diskutert i surrogatidebatten, der det blir argumentert for at barn vil bli forvirret av å bli født av en mor, i blant med egg fra en annen og oppdratt av en tredje. Adopsjon blir trukket fram som et lettvint alternativ.

«- Vi arbeider med få gjort adoptivforeldrene bevisste om, at barnet alltid vil ha tanker om sine biologiske foreldre og sitt opprinnelsesland. Det er en overraskelse for mange, sier Robert Jonassen, psykolog og faglig leder ved adoptionsforberedende kurs til Danmarks Radio.

– Det er meget vanskelig for foreldrene å bli minnet omat det finnes et biologisk foreldrepar et sted og at barnet tenker på dem.»

Mashos mor fikk beskjed om at hun skulle dø av Aids innen 5 år, og ville ikke la barna bli hjemløse. 8 år etter lever hun fortsatt godt på grunn av stadig bedre medisiner.

Etter to år med adoptivforeldrene i Danmark blir Masho, som sannsynligvis var rundt 6 år da hun ble adoptert, sendt på barnehjem. Adoptivforeldrene synes hun har vanskelig for å knytte seg til dem og klarer ikke mer.

Nå har Masho bodd på barnehjemmet i to år, og det eksisterer ingen planer om å la henne flytte til adoptivforeldrene og lillebroren (som var to da søsknene ble adoptert) ei heller noen planer om å la henne få en ny familie som kan elske henne.Adoptivforeldrene besøker henne en gang hver fjortende dag.

Masho slet med å knytte seg til de danske adoptivforeldrene.

I et intervju med danske Berlingske Tidende forteller adoptivmoren om Mashos hverdag nå:

«Hun forteller, at hun søndag besøkte Masho, og de hadde en god mor-datterdag sammen.

– Vi hadde noen deilige timer hvor vi hygget oss. Hun fikk neglelakk på, vi hadde fotbad og hun ble smurt inn med krem. Og det er kun meg som for lov til det. Det er ingen andre på jorden, som i følge henne kan gjøre det like godt som meg. Det er klart, sånn er det å være mor, sier Henriette.

«Jeg er ferdig med å få en ny mor» sier hun når den danske moren gir henne beskjed om at hun skal flytte på barnehjem, men ikke få noen ny mor eller far.

Masho har altså bodd 6 år sammen med sin biologiske mamma, to år sammen med sin adoptivmor og to år på et barnehjem. Juridisk er adoptivmoren Mashos mamma, men er hun det moralsk? Hva gir noen rett til å kalle seg mamma? Er det fødselen som gjør det? Kjærligheten? Jusen? Tid tilbrakt sammen i oppveksten? Kan man ha flere mødre samtidig eller bare én?

Dokumentaren om Masho kan du se her. Siste nytt i den nitriste sagaen er at de biologiske foreldrene i Ethiopia nå vil forsøke å få adopsjonen opphevet.

Hva synes du gjør en mamma en mamma? Har du sett filmen om Masho? Hva tenker du om den?

Det danske foreldreparets første natt sammen som en kjernefamilie.

 

 

 

 

47

Kathrine Sørland -Supermamma?

Hva skal til for å være en «supermamma»? Innebærer det at man må bake cupcakes til dugnaden og ha prikkfritt hus kombinert med spennende jobb og kort barnehagedag? Hva er fasiten på en god mor i dag? Finnes den? Dette er spørsmål jeg tror alle som har barn har spurt seg en eller annen gang.

Vil jeg være som min egen mamma? Eller mormor? Hva vil jeg gjøre likt? Hva vil jeg gjøre annerledes? Hva ser jeg andre foreldre få til som jeg ikke gjør selv? Hvilke områder er jeg sterk på og hva gir meg dårlig samvittighet?

Dette er også utgangspunktet for Kathrine Sørlands nye dokumentar «Supermamma».

Kathrine sier hun lurer på om hun er altfor slapp som mor for sønnen Leon. Foto: Supermamma

I introen sier Kathrine:

«Jeg sliter med å være den mammaen jeg vil være.» mens TV-kameraet sveiper over sønnen hennes Leon (4) som begynner å gråte over fiskemiddagen sin og istedet går bort til fryseren og henter seg en is.

«Er jeg en dårlig mor?» spør Kathrine og beskriver hvordan hun dras mellom ønsket om å ha fokus på karrieren som programleder og modell og å tilbringe mer tid med sønnen. Når hun først er sammen med sønnen blir det «mye gaver og kos» innrømmer hun og forteller at hun drømte om å være en «kul mor» da hun ventet barn.  «Selvfølgelig vil jeg være den perfekte mammaen. Men hva er perfekt?»

Dermed drar hun ut og møter foreldre som har valgt helt forskjellige innfallsvinkler i samlivet med barna. Dentinista Hanne Kaland som er hjemmeværende med tre barn, baker alt brødet selv og ikke har reist bort for å ha egentid med mannen på over 9 år.

«Når jeg skal ha hyggetid med Leon merker jeg at det er veldig lett å ta telefonen min og sitte i nærheten av Leon mens jeg svarer på mail» innrømmer Kathrine i programmet.

I tillegg møter Kathrine en familie som lever i pakt med naturen på en gård og sier de oppdrar barna på «vikingvis». Det betyr visst fokus på selvstendighet, men uten leggetid og rutiner for lekser, pluss brenning av leker på bål (!) når barna ikke har oppført seg. Hun møter Viktoria som spiller fiolin 1,5 timer hver kveld, en alenemor til tre alvorlig syke barn pluss en trebarnsmor som jobber mellom 12 og 15 timer hver dag og har over 100 reisedager utenlands i året. («For at jeg skal være den beste utgaven av meg selv må jeg også leve ut drømmen min.»)

Journalisten i meg klør etter å få vite mer om familiene og stille mer kritiske oppfølgingsspørsmål. Det blir relativt korte snutter på hver familie og lite muligheter for å pirke i idyllen.

Burde hun sette mer grenser? Lære Leon å spille piano? Være mer hjemme? Kathrine Sørland leter etter svar i et nytt program som går på TLC i kveld.

Samtidig er familiene hun møter fascinerende, og Kathrine søt, åpen og befriende lite selvhøytidelig der hun åpner opp om egne utfordringer som mor. Vi får blant annet være med henne på veiledningssamtale hos en pedagog som holder kurs for foreldre der Kathrine sier:

«Ok. Så gir jeg han noe godt hver gang han spiser den fisken da. Det driter jeg i så lenge han spiser fisk.»

«Supermamma» går altså på TLC i kveld klokka 21. og er blitt en personlig, men underholdende dokumentar om ulike måter å være en (god?) mor på.

Hva synes du er kjennetegnene på en «supermamma» Hva slags mamma ønsker du å være selv? Og hvordan synes du selv du matcher opp mot idealbildet? Og hva synes du om «Supermamma»-prosjektet til Kathrine Sørland?

 

0

Går det an å angre at man får barn?

Isabella Dutton har skapt mye ståhei i England, med denne artikkelen der hun beskriver hvordan det å få barn er hennes livs største tabbe.

«Jeg mislikte tiden barna mine tok opp. Som parasitter tok de fra meg uten å gi tilbake», skriver 57-åringen som likevel sier hun har tatt godt vare på sønnen og datteren, som i dag er godt voksne.

Isabella sier angeren slo henne allerede da sønnen Stuart var fem dager gammel. Hun var selv 22 år, og sønnen var en blid og medgjørlig baby. Hun hadde hverken barseldepresjon eller var overveldet av hormoner. Hun hadde bare ikke lyst på barn. Hun ville ha tilbake det fredelige, velfungerende ekteskapelige livet som dette barnet nå hadde tatt fra henne.

 

Jeg tror Isabella rører borti et av vår tids aller siste tabu med det hun skriver. For skal ikke alle mødre mene at barna er det beste i livet? Og det til tross for at morsrollen kan være både utmattende, slitsom og -la oss innrømme det- føles ganske utakknemlig i blant. Det krever en egen zen-ro å forbli blid når du blir kalt dumming! fordi du insisterer på at de små må vaske henda før de spiser eller forsøke å nyte middagen du har brukt tid på å lage mens et trampende barn hyler fordi du har bedt det si unnskyld før det kommer og setter seg. Ah. Småbarnslivets gleder.

Likevel, har jeg aldri angret et nanosekund på at jeg fikk barna mine. Deres sinne lærer meg tålmodighet. Deres spørsmålstegn ved selv de mest banale rutiner tvinger meg til å tenke gjennom hva som er viktig for meg, -og hva vi bare gjør fordi vi alltid har gjort det sånn. Deres eksistens lærer meg betingelsesløs kjærlighet.

Samtidig skjønner jeg om ikke alle føler det sånn. Barn er livets versjon av ekstremsport, og da er det rart å tenke på hvor mange som faktisk blir foreldre. 88 prosent av den voksne befolkningen under 45 år har barn, i følge Statistisk Sentralbyrå. Kan dette være en optimal match for alle? Eller er det faktisk slik at ikke alle kvinner passer til å være mødre, likesom ikke alle menn passer til å være fedre?

Isabella skriver at hun selvsagt ikke ønsket at noe vondt skulle skje sønnen, og at hun brukte all sin energi på å ta godt vare på ham. Tiltross for dette sier hun at hun vet livet ville vært lykkeligere og mer meningsfult uten barna.

Samfunnet er lagt opp slik at vi helst skal fokusere på hvor fantastisk det er å få barn. Kan dette gjøre det vanskeligere å innrømme at man ikke nødvendigvis føler det sånn hele tiden? Er vi kommet så langt i dag at det går an å si både at du elsker barna dine og at du -kanskje bare i blant- skulle ønske du aldri hadde fått dem?

Hva tenker du? Tror du Isabella er alene om å føle det sånn? Synes du innrømmelsen i seg selv gjør henne til en dårlig mor? Og har du noen gang tenkt, om så bare i et nanosekund, at livet ditt ville vært bedre om du ikke hadde barn?

0

Jeg skal gi ut bok på Aschehoug!

Nei, stryk det. VI skal gi ut bok på Aschehoug!

La meg forklare: De siste månedene har jeg vært i flere møter med fine folk på selveste Aschehoug forlag som vil at jeg skal lage en bok for dem om foreldrerollen. Nå er avtale inngått, konseptet klart og jeg skal i gang å skrive bok. Moro!

Men jeg vil ha dere med meg.

For kan ikke 15 mødre (for ikke å si 5000 ) sammen si mer om hva det innebærer å ha barn i dagens Norge enn det jeg som én mamma kan alene? Dere har alltid kloke innspill som gjør temaene jeg tar opp mye mer nyanserte og interessante enn om jeg skulle sittet på en fasit selv.

Så med andre ord: Liker du å skrive? Hadde det ikke vært gøy å gå på Aschehougs hagefest som forfatter?

Og viktigst av alt: Har du noen tanker om hvilke dilemmaer vi må hanskes med som foreldre i dag som er unike for vår generasjon?

Send meg en mail på susannekaluza(at)gmail.com!

Vil du gi ut bok med meg?

En av målsetningene er nettopp å vise fram hvor mange flinke, skriveføre, morsomme, kloke damer som finnes i blogosfæren, så det eneste kriteriet for å være med er at du har din egen blogg. Sjanger bestemmer du selv. Jeg kommer til å lete etter et bredt utvalg i tekstene, både i skrivestil, alder, erfaringsbakgrunn og geografi. (Altfor mange bøker handler kun om livet sett med Oslo-briller!)

Har du sterke meninger eller egne erfaringer om barnehager, vaskehjelp, livet som aleneforelder, perfeksjonspress, ufrivillig barnløshet eller Insta-barn? Tenker du det er andre temaer du heller vil skrive om? Har du bare idéer til temaer, men ingen ambisjoner om å skrive selv? Vil du bidra, men har på stående fot ingen idéer til tema? Kanskje vet du om en blogger eller to du synes er flink og som bør være med?

Send meg en mail på susannekaluza(at)gmail.com!

Sammen kan vi vise fram hvor mange flinke og smarte bloggere vi har her i landet! Vil du være med?

0

Champagne = trøstepremie for barnløse?

I påsken har jeg humret og nikket meg gjennom ”Kunsten å være kvinne” av Caitlin Moran.

Hvis du ikke så henne på Skavlan, er hun altså en engelsk musikkspaltist, humorist og feminist. Boka anbefaler jeg på det varmeste, den er overraskende morsom, poengtert og lettlest. Selv er Caitlin mor til to jenter (og beskriver ærlig i boka hvordan hun tok abort da hun ble gravid med nummer tre, simpelthen fordi hun ikke orket å være babymamma en runde til.)

Synes hun skriver veldig fint om gleden ved morsrollen:

Caitlin Moran beskriver sin lange og mislykkede hjemmefødsel som endte med hastekeisersnitt og argumenterer for at barnefødsel gjorde henne fryktløs. Før hun fikk barn fryktet hun alt fra mørket og edderkopper til sykehus eller å intervju en gretten Lou Reed. Etter fødselen fryktet hun å våkne opp og finne ut at babyen er inne i henne igjen. Og det er alt.

”Først og fremst har du den overveldende følelsesmessige, intellektuelle, fysiske og kjemiske gleden av dine egne barn. Sannheten er at det ikke finnes noe mer tilfredsstillende i verden enn å ligge senga sammen med barna dine, legge bena over dem på en semi-knusende måte mens du med alvorlig stemme erklærer: ”Du er en bæsj”. Ting som årgangschampagne, en tur i varmluftsballong, haikskinnsko med diamant i sålen, Paris, alt sammen er bare trøstepremier for dem som ikke har tilgang til små, helst litt rufsete unger de kan herje med, kile og knusekose, ruset på en vanvittig kjærlighet.”

Jeg tenkte på dette sitatet i dag, da 2-åringen og jeg lå i sofaen og hadde en lat ettermiddag, mens de to andre var i videobutikken og leide Shrek.

Jeg leste siste nummer av Good Food mens lillebror konsentret puttet en etter en av lekematen sin ned kragen på blusen min. Så knakk han sammen av latter når jeg reiste meg opp så plasttomatene og liksomhamburgerne skranglet nedover ryggen min og deiset på gulvet. Jeg fanget ham og blåste prompelyder på den myke bollemagen hans, lekespiste nesa hans, nusset oppå øynene og kilte ham i halsgropa til han lo så den lille kroppen ristet.

Champagne!

Om 18 år, 15 år, 8 år vrir han seg kanskje unna hvis jeg prøver å gi han nuss. Nekter å gi meg hadetklem foran kompisene. Disse hvetebrødmyke kinnene, denne lyse latteren, dette blikket som røper at synes jeg er det beste verden har å by på, bedre enn hunden han lekte med forrige uke, bedre enn bokstavkjeks, bedre enn Dora, det er over på noen år. Så får jeg det aldri igjen, og ingen penger i verden kan kjøpe det tilbake. Grøss!

Samtidig understreker Caitlin at selv om morsrollen gir fantastiske gleder er den ikke noe fundamentalt mer verdifull enn en barnløs kvinne som yter sitt beste:

”I likhet med menn må også kvinner vurderes utfra hva de faktisk gjør, ikke utfra hvem de kanskje kan lage og hva de kanskje kan utrette. ”

Jeg kan ikke få sagt det nok: Bra dame!

Synes du Caitlin har rett? Er luksusting som champagne og designervesker rett og slett trøstepremier for folk som ikke har barn?

"Eneste troverdige måten du kan si at du ikke er feminist på er å levere tilbake stemmeretten din." Caitlin Moran. Gulldame.

In English: I’ve spent Easter reading «Hot to be a Woman» on my Kindle. Caitlin Moran is hilaroius, clever and poignant. I especially liked how she described the joys of motherhood: Firstly, and most obiously, there is the sheer emotional, intellctual, physical, chemical pleasure of your children. The honest truth is that the world holds no greater gratification than lying in bed with your children, putting your leg on top of them, in a semi-crushing manner, whilst saying, sternly: «You are poo».
15 000 GBP bottles of vintage champagne, hot air balloons flying over wildebeest migrations, sharskin shoes with a diamond on the sole, Paris: these are all ultmately consolation prizes for those who don’t have access to a small, ideally slightly grubby child that they can mess around with, poke and squash a little – high on ridiculous love.»
Catilin is mother of two girls herself, but she still empashize that while motherhood is an increbile vocation, it has no more inherent worth than a childless woman simply being who she is, to the utmost of her capabilties.
«In the 21st century, it can’t be about who we might make, and what they might do, any more. It has to be about who we are, and what we’re going to do.»Do you think Caitlin is right? Are luxury items simply consolation prizes for the childless?

0

Ukas helgeanbefaling: Påskemoro på Folkemuseet

Påsken er min favoritttid å være i byen på. Mens folk flest setter seg i bilen og reiser til fjells, på en maschochistisk jakt etter nok en uke med snø og kulde, spirer påskeliljer og krokuser i Slottsparken, uteserveringene skrur på varmelampene og hovedstaden er herlig søvnig og våryr.

Jeg benytter påsken til å finne frem sykkelvogna, og ta med barna på en sykkeltur langs fjorden, forbi Kongsgården og ut på Folkemuseet på Bygdøy. Mine barn synes det er spennende å gå inn i de gamle husene og se på de små rare sengene folk sov i før. De er også fan av 60-tallshuset der jeg kan peke på kjøkkenredskaper og gardiner jeg husker fra leiligheten til mormor og snakke om at det var sånn det så ut når bestemor og bestefar var små.

Folkemuseet er en strålende anledning til å snakke om hvordan livet var da mormor og oldemor var barn.

I tillegg arrangerer museet masse påskegøy i ferien. På Trøndelagstunet kan barna få male sine egne egg. Det blir hesteridning, dyr i fjøset (kanskje dere får se kyllingene klekke?), eventyrstund og lefsebakst. De større barna kan leke detektiver og løse museets påskekrim. Museet har også en fin fin lekeplass.

Ordentlige høner med ordentlige kyllinger. Eksotisk påskemoro for en bygutt. Selv var jeg vel 23 eller så før jeg så kyllinger et annet sted enn Norge Rundt. Hadde ikke sånt i Drammen.

Etterpå kan dere sykle til Paradisbukta, kaste steiner i sjøen og ha piknik på stranda for en perfekt vårdag i byen. Påskeopplegget varer fra 31.mars til 9. april, og museet er åpent fra 11-16 (stenger 15 mandag, tirsdag og onsdag) Adressen er Museumsveien 10, og hvis du ikke orker å sykle kan du ta Buss 30 til stoppestedet som heter Folkemuseet.

Gro Mukta Holter er adoptert, mistet moren sin i ung alder, og er selv småbarnsmor. Mange av bildene hun maler drier seg rundt temaer som identitet og morsrolle. Dette nydelige maleriet heter Journey.

Bonus! Hvis du er i nærheten av Verdens Ende på Tjøme, anbefaler jeg å ta turen innom utstillingen til flinkeste Gro Mukta Holter. Jeg elsker de nydelige, drømmeaktige bildene hennes, og har blakket meg på maleriene hennes før. Digger hvordan jeg hele tiden oppdager noe nytt i dem, og hvordan de ikke bare er vakre, men også har en kant i seg.

Sammen med Mia Gjerdrum Helgesen, Håkon Anton Fagerås og Camilla Prytz viser hun kunst som utforsker morsrollen. Utstillingen, som rommer både malerier, grafikk, skulpturer og smykker er et perfekt perfekt utgangspunkt for å snakke om arven etter mor, forskjellige typer morsroller og egen identitet.

Blood, Milk and Honey åpner lørdag 24. mars fra 12-16 på Kunstforeningen Verdens Ende og varer frem til 15. april.

Ønsker dere alle en fantastisk påske!

Hva er dine planer for ferien?

PS: Nå er siste sjanse til å bli med på ukas give away og vinne en av de superpraktiske matboksene med flere rom. Jeg trekker vinneren etterpå i dag!

In English: The Easter is my favourite time of the year in Oslo. The city is so calm and brimming with spring. I love to take the children to Folkemuseet at Bygdøy to se all the old, Norwegian houses and talk about how it was like growing up for granny. In the Easter holidays the museum has lots of fun activities for kids, like decorating Easter eggs, horse carriages and storytelling time. If your are close to Tjøme I also recommend the art exhibition Blood Milk and Honey, by Gro Mukta Holter, one of my favourite artists. I adore her dreamlike pictures, that often explore themes like identity and motherhood. The exhibition at Kunstforeningen Verdens Ende opens on Saturdat and lasts until 15th of April. Happy Easter!

0