Har vi for mange "foreldre-eksperter" i dag?

For en stund siden fikk jeg en mail fra Norsk faglitterær forfatterforening som inviterte meg til å sitte i en paneldebatt sammen med Frode Thuen for å snakke om ekspertveldet norske foreldre må forholde seg til i dag.

Finnes det for mange eksperter? Fører mengden av spørsmål og svar-spalter i media, foreldrebøker og helsesøstersamtaler til at foreldre blir mer opplyst eller mer forvirrret. Hvilken rolle spiller sosiale medier oppi dette? Var alt bedre før?

Fra Husmorens Leksikon utgitt på Åsmund S. Lærdals Forlag i 1947.

For å ta det siste her og nå. Det er lett å se for seg at det var så mye enklere for foreldrene og besteforeldrene våre å oppdra barn, fordi de hadde én oppdragelsesretning å forholde seg til.

Jeg er ikke sikker på om det nødvendigvis var så mye bedre. Historien gir oss nok av eksempler på ekspertråd som rangerte fra pussige og ubegrunnede til livsfarlige som «eksperter» som usikre foreldre pliktskyldigst fulgte, selv om det kanskje stred mot egen magefølelse.

Og slik ble besteforeldrene våre oppdratt..

Det mest åpenbare eksempelet er fysisk avstraffelse. Eksperter på barneoppdragelse har i generasjoner argumentert for at det å slå et barn er en finfin måte å lære dem gode verdier som -tja- å være snill mot andre på. I dag er de fleste nordmenn -og forskere-enige om at dette er skadelig, og det er selvsagt forbudt å slå også folk under 18 år.

Jupp. Alt var jammen bedre før.

I land som England og USA er det fortsatt tillatt å banke barna sine for å lære dem ikke-vold, noe som demonstrer hvordan det i barneoppdragelse er vanskelig å lene seg også på majoriteten mening. En stor undersøkelse publisert i The Times viser at 80 prosent av briter mener slag er en fornuftig del av barneoppdragelsen. Vi skal likevel ikke bli for selvtilfredse. Forbudet mot «klaps» som en del av barneoppdragelsen her hjemme kom først i 2010.

For knappe hundre år siden mente ekspertene at barn kunne oppdras med samme metode som Ivan Pavlov brukte for å trene opp hunder.

Da oldeforeldrene våre skulle oppdra barna sine var behavoiorisme på moten. Den store foreldreprofeten på den tida het John B. Watson og var tungt inspirert av eksperimentet med Pavlovs hund. (Kort fortalt ringte Pavlov med en bjelle hver gang hundene skulle få mat. Til slutt begynte hundene å sikle bare fordi de hørte bjellen. De var «trent» til å koble bjellelyd med mat. Samme prinspipp trodde ekspertene på den tidene at kunne brukes på barn.)

Foreldre på den tiden fikk derfor streng beskjed om å trene opp barna ved å belønne ønsket oppførsel og straffe uønsket. Barna skulle følge nøyaktige skjemar for mat, søvn og pottesitting.  Og ekspertene har jo alltid rett..

I stor grad gir de to feministene bak «Husmorens leksikon» fra 1947 råd som både er radikale og forut for sin tid: «Vær konsekvent. Skjenn virker oftest mot sin hensikt. Ytre former lærer barnet best ved eksempelets makt.»

Så var det 50-tallet da. Tida da norske mødre gikk hjemme og bakte kaker og lekte med barna sine i et idyllisk barne-utopia. Eller?

I Husmorens Leksikon skrevet i 1947 av Dagbladet-journalisten Gerd Benneche (forøvrig mor til min fantastiske tidligere kollega Sissel Benneche Osvold!) og Stavanger Aftenblads Ruth Thomsen er de eller så radikale forfatterne tydelige på den tidas råd. Barn skal ikke lekes med!

«Barnet må få være i fred med leken sin uten inngrepen fra den voksnes side. Det skal få gå helt opp i sin lek. Avbryt ikke leken fordi det nå passer deg å beskjeftige deg litt med barnet. Ved vanemessig å gripe forstyrrende inn kan man helt ødelegge barnets konsentrasjonsevne»

Om små babyer var forfatterne litt rundere. De kunne i blant bli hentet ut fra barnerommet utenom spisetidene for å være sammen med mor eller far.

«Barnet skal ikke skjemmes bort, men det bør når det er våkent stundevis få ligge der det er andre til stede.»

Benkamin Spocks bok «The Common Sense Book of Baby Care» ble banebrytende fordi han argumenterte for mer kos og mindre straff i barneoppdragelsen.

Internasjonalt var Doktor Spock den fremste foreldreeksperten på denne tida. Hans tanker om at foreldrene faktisk burde kose med barna sine var banebrytende. Samtidig var han klar på at alle babyer skulle sove på magen. Et råd vi i dag vet har ført til tragisk mange unødige dødsfall i krybbedød.

Drammen, 1981: Jeg aner fred og ingen fare der jeg sover på magen i egen seng på rommet mitt. Akkurat slik mamma hadde fått beskjed om fra foreldreekspertene i boka si.

Våre egne foreldre hadde også tydelige «eksperter» de skulle høre på. I tillegg til å legge oss på magen fikk de beskjed om å legge de nyfødte barna på eget rom så snart som mulig. I min mors foreldrebok «Å ha småbarn» som er skrevet av av Madeleine Katts og gitt ut i 1969 kunne hun lese:

«Hvis De har mulighet til å innrede et eget rom til babyen, så gjør det. Det er bra å venne den til å sove alene allerede fra begynnelsen. Ofte sover moren roligere da.»

Forøvrig nok et ekspert-råd vi i dag vet i verste fall fører til økt risiko for krybbedød, men som også er upraktisk for en vellykket amming.

Da jeg var gravid fikk jeg disse bøkene som mamma hadde spart på fra sine svangerskap. Stor underholdning å lese i dag!

I boka «Mamma for første gang» beskriver Gro Nylander hvordan det føltes å være en ung mor i ekspertenes vold på den tida.

» La ham skrike» sa de om den første. Han lå på eget rom! Jeg måtte holdes tilbake i sengen mens ungen skrek og skrek. Det ble omsider stille. Da lå han rød og hoven av gråt og hadde sprellet så voldsomt at hodet var komemt ned i fotenden av kurven»

Med neste sønn får Nylander råd om å kutte nattamming etter noen måneder.

» La ham skrike. Ja vel. Vi bar babykurven til den adnre enden av leiligheten der det var mest lytt. Og han skrek og skrek. Jeg satt ved kurven mens tårene site. Han var desperat. Etter en time ga jeg opp og løftet den skjelvende bylten opp til meg. Siden angret jeg alltid på den natten».

Hennes egne erfaringer som ung mor bidro til å gjøre Gro Nylander skeptisk til ekspertråd som går på tvers av foreldres egen magefølelse.

Jeg er som dere skjønner skeptisk til vedtatte sannheter og eksperter. Derfor forsøker jeg på denne bloggen alltid å spore opp gode, seriøse forskningsrapporter og troverdige rapporter for å belegge det jeg skriver om, enten det dreier seg om hull i ørene på babyer eller surrogati.

I dag sees ikke oppdragelse lenger på som én fasit som passer alle. Karin Naphaug og Midt i mellom-senteret svarer stikk motsatt om hvordan vi kan gå fram for å få barna våre til å sove, noe vi kan se på som et problem, eller som en berikelse som viser oss at det er flere veier fram til Rom.

Men blir vi mer forvirret enn godt er? Og gjør delte meninger hos mammabloggere forvirringen større eller mindre? Gjør det foreldre redde for å ta beslutninger selv? Kan nettforum som Barnimagen og Babyverden regnes som «eksperter»? Og er det bra eller dårlig? Hva kreves egentlig for at å kunne kalle seg en foreldreekspert?

Jeg gleder meg til å diskutere dette videre med Frode Thuen, pedagog Heidi Sveen og tilhørerne i NFFs lokaler  i Uranienborgveien 2 i kveld fra klokken 19.30. Kjempehyggelig om du vil bli med om du er i byen. Hvis ikke blir jeg kjempeglad for å høre dine tanker om teamet i kommentarfeltet under. Jeg vil gjerne ha flere momenter med meg inn i debatten 🙂

Hva synes du? Hva er din egen erfaring med «eksperter» når det kommer til barn og foreldreliv? Har du fått noen motstridende eller forvirrende råd fra helsestasjonen eller andre? Hvilken rolle mener du blogosfæren spiller? Blir du klokere eller mer forvirret av å lese blogger skrevet av andre foreldre? Og hvilke eksperter på oppdragelse har du mest tiltro til selv?

 

0

Har vi for mange «foreldre-eksperter» i dag?

For en stund siden fikk jeg en mail fra Norsk faglitterær forfatterforening som inviterte meg til å sitte i en paneldebatt sammen med Frode Thuen for å snakke om ekspertveldet norske foreldre må forholde seg til i dag.

Finnes det for mange eksperter? Fører mengden av spørsmål og svar-spalter i media, foreldrebøker og helsesøstersamtaler til at foreldre blir mer opplyst eller mer forvirrret. Hvilken rolle spiller sosiale medier oppi dette? Var alt bedre før?

Fra Husmorens Leksikon utgitt på Åsmund S. Lærdals Forlag i 1947.

For å ta det siste her og nå. Det er lett å se for seg at det var så mye enklere for foreldrene og besteforeldrene våre å oppdra barn, fordi de hadde én oppdragelsesretning å forholde seg til.

Jeg er ikke sikker på om det nødvendigvis var så mye bedre. Historien gir oss nok av eksempler på ekspertråd som rangerte fra pussige og ubegrunnede til livsfarlige som «eksperter» som usikre foreldre pliktskyldigst fulgte, selv om det kanskje stred mot egen magefølelse.

Og slik ble besteforeldrene våre oppdratt..

Det mest åpenbare eksempelet er fysisk avstraffelse. Eksperter på barneoppdragelse har i generasjoner argumentert for at det å slå et barn er en finfin måte å lære dem gode verdier som -tja- å være snill mot andre på. I dag er de fleste nordmenn -og forskere-enige om at dette er skadelig, og det er selvsagt forbudt å slå også folk under 18 år.

Jupp. Alt var jammen bedre før.

I land som England og USA er det fortsatt tillatt å banke barna sine for å lære dem ikke-vold, noe som demonstrer hvordan det i barneoppdragelse er vanskelig å lene seg også på majoriteten mening. En stor undersøkelse publisert i The Times viser at 80 prosent av briter mener slag er en fornuftig del av barneoppdragelsen. Vi skal likevel ikke bli for selvtilfredse. Forbudet mot «klaps» som en del av barneoppdragelsen her hjemme kom først i 2010.

For knappe hundre år siden mente ekspertene at barn kunne oppdras med samme metode som Ivan Pavlov brukte for å trene opp hunder.

Da oldeforeldrene våre skulle oppdra barna sine var behavoiorisme på moten. Den store foreldreprofeten på den tida het John B. Watson og var tungt inspirert av eksperimentet med Pavlovs hund. (Kort fortalt ringte Pavlov med en bjelle hver gang hundene skulle få mat. Til slutt begynte hundene å sikle bare fordi de hørte bjellen. De var «trent» til å koble bjellelyd med mat. Samme prinspipp trodde ekspertene på den tidene at kunne brukes på barn.)

Foreldre på den tiden fikk derfor streng beskjed om å trene opp barna ved å belønne ønsket oppførsel og straffe uønsket. Barna skulle følge nøyaktige skjemar for mat, søvn og pottesitting.  Og ekspertene har jo alltid rett..

I stor grad gir de to feministene bak «Husmorens leksikon» fra 1947 råd som både er radikale og forut for sin tid: «Vær konsekvent. Skjenn virker oftest mot sin hensikt. Ytre former lærer barnet best ved eksempelets makt.»

Så var det 50-tallet da. Tida da norske mødre gikk hjemme og bakte kaker og lekte med barna sine i et idyllisk barne-utopia. Eller?

I Husmorens Leksikon skrevet i 1947 av Dagbladet-journalisten Gerd Benneche (forøvrig mor til min fantastiske tidligere kollega Sissel Benneche Osvold!) og Stavanger Aftenblads Ruth Thomsen er de eller så radikale forfatterne tydelige på den tidas råd. Barn skal ikke lekes med!

«Barnet må få være i fred med leken sin uten inngrepen fra den voksnes side. Det skal få gå helt opp i sin lek. Avbryt ikke leken fordi det nå passer deg å beskjeftige deg litt med barnet. Ved vanemessig å gripe forstyrrende inn kan man helt ødelegge barnets konsentrasjonsevne»

Om små babyer var forfatterne litt rundere. De kunne i blant bli hentet ut fra barnerommet utenom spisetidene for å være sammen med mor eller far.

«Barnet skal ikke skjemmes bort, men det bør når det er våkent stundevis få ligge der det er andre til stede.»

Benkamin Spocks bok «The Common Sense Book of Baby Care» ble banebrytende fordi han argumenterte for mer kos og mindre straff i barneoppdragelsen.

Internasjonalt var Doktor Spock den fremste foreldreeksperten på denne tida. Hans tanker om at foreldrene faktisk burde kose med barna sine var banebrytende. Samtidig var han klar på at alle babyer skulle sove på magen. Et råd vi i dag vet har ført til tragisk mange unødige dødsfall i krybbedød.

Drammen, 1981: Jeg aner fred og ingen fare der jeg sover på magen i egen seng på rommet mitt. Akkurat slik mamma hadde fått beskjed om fra foreldreekspertene i boka si.

Våre egne foreldre hadde også tydelige «eksperter» de skulle høre på. I tillegg til å legge oss på magen fikk de beskjed om å legge de nyfødte barna på eget rom så snart som mulig. I min mors foreldrebok «Å ha småbarn» som er skrevet av av Madeleine Katts og gitt ut i 1969 kunne hun lese:

«Hvis De har mulighet til å innrede et eget rom til babyen, så gjør det. Det er bra å venne den til å sove alene allerede fra begynnelsen. Ofte sover moren roligere da.»

Forøvrig nok et ekspert-råd vi i dag vet i verste fall fører til økt risiko for krybbedød, men som også er upraktisk for en vellykket amming.

Da jeg var gravid fikk jeg disse bøkene som mamma hadde spart på fra sine svangerskap. Stor underholdning å lese i dag!

I boka «Mamma for første gang» beskriver Gro Nylander hvordan det føltes å være en ung mor i ekspertenes vold på den tida.

» La ham skrike» sa de om den første. Han lå på eget rom! Jeg måtte holdes tilbake i sengen mens ungen skrek og skrek. Det ble omsider stille. Da lå han rød og hoven av gråt og hadde sprellet så voldsomt at hodet var komemt ned i fotenden av kurven»

Med neste sønn får Nylander råd om å kutte nattamming etter noen måneder.

» La ham skrike. Ja vel. Vi bar babykurven til den adnre enden av leiligheten der det var mest lytt. Og han skrek og skrek. Jeg satt ved kurven mens tårene site. Han var desperat. Etter en time ga jeg opp og løftet den skjelvende bylten opp til meg. Siden angret jeg alltid på den natten».

Hennes egne erfaringer som ung mor bidro til å gjøre Gro Nylander skeptisk til ekspertråd som går på tvers av foreldres egen magefølelse.

Jeg er som dere skjønner skeptisk til vedtatte sannheter og eksperter. Derfor forsøker jeg på denne bloggen alltid å spore opp gode, seriøse forskningsrapporter og troverdige rapporter for å belegge det jeg skriver om, enten det dreier seg om hull i ørene på babyer eller surrogati.

I dag sees ikke oppdragelse lenger på som én fasit som passer alle. Karin Naphaug og Midt i mellom-senteret svarer stikk motsatt om hvordan vi kan gå fram for å få barna våre til å sove, noe vi kan se på som et problem, eller som en berikelse som viser oss at det er flere veier fram til Rom.

Men blir vi mer forvirret enn godt er? Og gjør delte meninger hos mammabloggere forvirringen større eller mindre? Gjør det foreldre redde for å ta beslutninger selv? Kan nettforum som Barnimagen og Babyverden regnes som «eksperter»? Og er det bra eller dårlig? Hva kreves egentlig for at å kunne kalle seg en foreldreekspert?

Jeg gleder meg til å diskutere dette videre med Frode Thuen, pedagog Heidi Sveen og tilhørerne i NFFs lokaler  i Uranienborgveien 2 i kveld fra klokken 19.30. Kjempehyggelig om du vil bli med om du er i byen. Hvis ikke blir jeg kjempeglad for å høre dine tanker om teamet i kommentarfeltet under. Jeg vil gjerne ha flere momenter med meg inn i debatten 🙂

Hva synes du? Hva er din egen erfaring med «eksperter» når det kommer til barn og foreldreliv? Har du fått noen motstridende eller forvirrende råd fra helsestasjonen eller andre? Hvilken rolle mener du blogosfæren spiller? Blir du klokere eller mer forvirret av å lese blogger skrevet av andre foreldre? Og hvilke eksperter på oppdragelse har du mest tiltro til selv?

 

15

Derfor er søsken sunt

For noen dager siden skrev jeg om et tema som gir mange foreldre grå hår, nemlig søskenkrangling.

Derfor synes jeg det er hyggelig å kunne viderebringe en gladsak til alle som er like lei som meg av å høre:
«Men jeg hadde den føøøøørst!»

En ny studie publisert i bladet Science slår nemlig fast at det å ha søsken gjør barn mer pliktoppfyllende, optimistiske og til å stole på.

Woho!

Så stolt storesøster! Kanskje har Karoline også gjort meg mer pliktoppfyllende, optimistisk og til å stole på?

Studien så på barn født i Bejing rett før og rett etter innføringen av ettbarnspolitikken.

Forskerne som kommer fra Monash University i Melbourne, satte deltakerne til å spille enkle økonomispill, der anonyme deltakere skulle utveksle penger. Spillet er designet slik at det tester et knippe ulike personlighetstrekk. Forskerne avdekket at personer født etter innføringen av ettbarnspolitikken ikke bare var mindre tillitsfulle, mindre troverdige og mer pessimistiske, men også mindre konkurransedyktig, mindre samvittighetsfulle og mer åpne for å ta risiko.

«Når det er penger på bordet, er det mye mer sannsynlig å identifisere hvordan folk faktisk oppfører seg enn ved å spørre dem et hypotetisk spørsmål i et spørreskjema,» sier professor Abigail Barr til nettmagasinet The Scientist.

Det betyr selvsagt ikke at alle enebarn blir slik (bestevenninnen min er vokst opp som enebarn og hun er det mest tillitsfulle, samvittighetsfulle og generøse mennesket jeg har møtt), men studien er fortsatt interessant fordi den pirker borti den evige debatten om det er forskjell på enebarn og barn som vokser opp i en søskenflokk.

Og så gir den meg i det minste noe å trøste meg selv med neste gang jeg må megle i han-raste-lego-tårnet-mitt-krangel..

Hva er deres erfaringer? Er du vokst opp med søsken eller som enebarn? Tror du barn utvikler seg forskjellig ettersom de har søsken eller ei? 

0

Hvordan stoppe søskenkrangler?

Jeg har aldri vært i tvil om at to barn er dobbelt så gøy som én. To kan spille kort. To kan kle seg ut som Luciatog og gå syngende gjennom leiligheten. To kan trøste hverandre når de gråter.  To kan klatre opp til godtehylla og gjemme seg i klesskapet og spise bokstavkjeks.

To kan også slåss så fillene fyker.

Jeg synes MIN!-fasen var slitsom nok med førstemann, men da trengte vi i det minste bare passe på når vi hadde gjester på besøk.

MIN!-fasen når du har to barn i huset betyr ørten konfliker om dagen om hvem som hadde den blå bilen først, hvem som eier hoppeloppa og hvem som skal få bruke akkurat det ene teppet (vi har fem) til å bygge hytte med.

Hva gjør du for å minske søsken-krangler?

Hos oss hjelper det mye bare å sørge for at barna spiser jevnlig og at vi kommer oss ut i hvertfall en liten tur i løpet av dagen. Konflikttnivået øker alltid om barna er

  1. Sultne
  2. Slitne
  3. Eller akalei. (Et godt drammensord som betyr å ha vært inne en hel dag, kjedet seg grå og på jakt etter noe action. Om så bare den actionen du får av å rappe Lille Charley Bjørn og løpe trimuferende rundt i rommet, mens du insisterer på at du «hadde den først»)

Åååh! Dumme Susanne! Dette er MIN solseng!

Det er ikke lett å lære barna å dele, men jeg forsøker å bruke noen teknikker:

1. Eksempelets makt. At det lønner seg å dele med andre er egentlig en komplisert affære som det krever erfaring å forstå. Jeg forsøker å være et godt eksempel ved å dele selv (og gjerne gjøre et nummer ut av det.)

Jeg begynner allerede når barna er babyer. «Det er min fruktsalat på tallerkenen, men vi kan gjerne dele.» eller «Det er mammas skjerf men jeg kan gjerne låne den bort til deg.»

Når barna kommer i barnehagealder blir de gjerne sjukt opptatt av hvem som eier ting. Mine kunne for eksempel rope «Pappas tøfler!» hvis jeg hadde sneket meg til å varme tøflene med dem eller «Mammas kamera!» om mannen min skulle ta bilder. (Gjett hvem som gjør det oftest i familien..) Det er en gylden mulighet til å si. Ja, det er mitt kamera, men pappa kan gjerne få låne det.

2. La de velge noen leker som de ikke må dele. Når barna nærmer seg tre har de som regel skjønt at ikke alle ting er MIN, men de knytter seg desto sterkere til favorittleker. Det synes jeg er helt greit. Jeg låner heller ikke bort brudekjolen min (men jeg ar lånt bort underskjørtet jeg brukte, tre ganger faktisk!) eller den tynne chiffonkjolen fra Cecilie Melli. Noen ting skal man få lov til å passe litt ekstra godt på.

Hvis vi skal ha gjester snakker jeg med sønnen min på forhånd og forklarer at når vi har besøk så må barna få lov til å leke med hans leker så lenge de er hos oss.

Når de drar har han og storesøster lekene for seg selv igjen. (En av grunnene til at barn klikker av å dele er at de ikke har tidsperspektiv eller erfairng nok til å forstå at de får lekene tilbake igjen for alltid. De blir med andre ord like moralsk forargret og forbannet som du ville blitt om noen stakk av med bilen din rett foran øynene på deg.)

Hvis det er noen leker han ikke har lyst til å låne bort (Woody-figuren fra Toystory. Forannevnte Lille Charley Bjørn) legger jeg det i skapet til besøket er over.

Men alt i alt er en søster ganske digg å ha!

3. Kjøp to av det meste. Ikke den mest økologiske og antimaterialistiske løsningen, men gudhjelpemeg så mye enklere den gjør hverdagen. Jeg bruker selvsagt bare dette på ting som er billige nok til at vi har råd til det, og som det i tillegg kan være kjekt å ha flere av. Vi har derfor to hoppekaniner (mye gøyere enn å leke med én), to Sabeltannsverd (fektekonkurranse!), to sett med magiske tusjer.

I tillegg forsøker jeg å forsterke positiv adferd ved å kommentere på det når barna selv er flinke til å dele eller leker fint sammen. Hvis jeg bare gir de oppmerksomhet hvis de krangler om noe sier det seg selv at de vil gjøre det samme igjen.

Er dine barn flinke til å dele? Har de alltid vært det? Hva er dine erfaringer fra egen oppvekst? Og har du noen tips for å få søsken-krangler eller min!-min!-min!-konflikter til å løse seg på en ok måte?

Og nå har vi til og med sluttet å krangle. (Selv om vi fortsatt i blant kan diskutere den rettmessige eier av de glitter-glansbildene hun lurte fra meg i 87.)

0

Småbarnshjernen -en nyttig illustrasjon

Noensinne lurt på hvordan hjernen til barna dine funker? Jeg har fått tak i et unikt tverrsnitt, som for første gang besvarer det ofte stilte spørsmålet: Hva i alle dager er det de tenker på??

 

Stemme ganske bra, eller hva? Ha en nydelig lørdag!

0

5 tips for å snakke med barna om følelser

 

«Hva? Rosinbolle på en helt vanlig mandag?»

 

– Hva har du gjort i barnehagen i dag?

– Ingenting.

– Du må jo ha gjort noe? Har dere lekt ute?

– Joa.

– Hvem lekte du med?

– Husker ikke.

– Har dere sklidd på sklia?

– Husker ikke.

– Har dere lekt inne?

– Ja.

Det er ikke alltid så lett å få barna til å snakke, hverken om dagen sin eller enda viktigere: om hvordan de egentlig har det.

«Når man er sinna blir man liksom morsk med øynene.»

For å åpne for en mer givende samtale med et barn som er innstilt på å svare med enstavelsesord har jeg noen strategier på lur:

  1. Jeg gir barna tid. Når jeg henter de i barnehagen er barna gjerne slitne og ikke i humør for å legge ut i det vide og det brede om dagens sin til en entusiastisk mor. Venter jeg til vi er kommet hjem og de har hentet seg inn har jeg større sjansen for å få svar som går utover den klassiske: Ja, nei og ingenting.
  2. Jeg forteller selv først. Ingen liker å føle at de er i et tredjegradsforhør. Når jeg skal få barn til å snakke hjelper det ofte mer å dele egne opplevelser først. «Vet du hva jeg har gjort på jobben i dag? I dag har jeg snakket med en dame på radioen!» eller «I dag har jeg bare sittet ved macen og skrevet og skrevet og skrevet i hele dag. Men jeg spiste lunsj med Ragnhild da. Det var hyggelig!»  Så spør jeg barna hva de har gjort. På den måten blir samtalen mer likeverdig. Dette funker spesielt godt om det er noe du vet plager barnet om dagen. Istedenfor å si: «Er det noen som holder deg utenfor leken?» sier jeg: «Da jeg var barn skjedde det ofte at ett barn ble holdt utenfor leken. Noen ganger  var det Margaret. Noen ganger  var det Heidi. Noen ganger meg. De sa jeg ikke fikk være med. Da ble jeg lei meg. Er det sånn i barnehagen fin noen ganger også?»
  3. Jeg fyller ikke pauser med prat. Dette er et klassisk intervjutriks, som jeg lærte av min eminente kollega, den tidligere portrettskribenten i Magasinet-Hallgeir Opedal. Det funker topp på fåmælte intervjuobjekter og ubehagelige spørsmål, men minst like bra virker det på barn! Stillhet er ubehagelig. Hvis vi har stilt et spørsmål lar vi det derfor ofte ikke gå mange sekundene før vi begynner å fylle tomrommet med prat eller nye spørsmål. Ikke gjør det. Vent og se hva som skjer. Omfavn stillheten. Etter 30 sekunder, eller til og med et helt minutt begynner samtalepartneren din å prate istedenfor. Barn trenger ofte lenger tid enn voksne med å finne de rette ordene. Gi dem den tiden.
  4. Jeg venter til vi skal legge oss. Er det ikke rart hvordan mørket gjør det enklere å åpne seg? Har hatt mange lange samtaler med mamma ved sengekanten i oppveksten, og den tradisjonen har jeg tatt med meg videre. Barna mine blir i hvertfall veeeldig skravlete straks lyset er av og de skal legge seg. Mulig det er for å trekke ut tida før de må sove, men så lenge det fører til gode samtaler gir jeg rolig beng i det.
  5. Jeg gir barna andre måter å fortelle på. Noen ganger er det lettere å fortelle ting ved å tegne. Det er noe med det å ha et annet sted å se, og noe å drive på med som kan gjøre det lettere å åpne seg. (Har du hatt dype samtaler mens du kjører bil før, for eksempel? Samme mekanismen.) Jeg kan be barna tegne en tegning om hva de har opplevd i dag. Eller vi kan gjøre noe datteren min er veldig glad i, nemlig å «tegne følelser». Jeg tegner omrisset av et hode med hals og ører på et ark, og så bestemmer vi sammen hvilken følelse hun skal tegne. Det gir oss et glitrende utgangspunkt for å snakke om den følelsen. Hvordan ser vi ut når vi er redde? Er det noe du er redd for? Hva gjør deg trist? Har du gjort sånn at noen andre har blitt triste noen gang?

Har du opplevd å bli møtt med enstavelsesord fra barna når du vil høre om dagen deres? Hva gjør du for å få barna til å fortelle mer? Tror du noen av disse strategiene ville funket hos deg og?

«Jeg er bare redd for at mamma og pappa og lillebror skal dø. Bortsett fra det er jeg ikke redd for noenting.»

24

Hvorfor er babydyr så søte?

Store øyne. Stort hode. Korte, tjukke armer og ben.

Jeg leste en gang at alle pattedyrbabyer har de samme trekkene fordi vi automatisk skal gjenkjenne dem som barn og føle omsorg for dem. Slik sikrer artene seg beskyttelse for sine små og dermed overlevelse. Fenomenet kalles neoteny.

My Little Pony har fått mer babyliknende trekk siden vi var små.

Interessant nok er det de samme trekkene leketøysprodusenter bruker på kosebamser og tegneseriekarakterene sine for at vi skal synes de er søte.

 

For det kan umulig være bare meg som kjenner foreldrehjertet smelte når jeg ser bilder som dette?

Hørte jeg noen si «aaaaaaah?»

Foto: St. Louis Zoo

Stygg som juling, eller?

Får du lyst til å dra på bjørnejakt av dette?

Og hvis sjefen din klager over at du surrer bort tid mens du ser på disse bildene, kan du smile overbærende og vise til at japanske forskere har funnet ut at det å se på bilder av søte babydyr faktisk øker produktiviteten. Hvem sa forskning var unyttig?

Kom igjen, du har ikke et hjerte av stein: Hvilket dyr synes du er søtest?

0

Den snakkende bleie

Robert Scotellaro er sitert i boka “The Funny Side of Parenthood” på at å “argumentere logisk for en toåring er like produktivt som å bytte sete på Titanic».

Små barn tenker ikke på samme måte som oss, så den mest konstruktive måten å nå dem på er etter min erfaring med tøys.

Noe jeg tyr til i blant når bilsetet overhodet ikke skal på/bleia behandles som en udelelig kroppsdel/vinterdressen er totalt unødvendig/tran er giftig kvakksalveri er å få den omstridte gjenstanden til å snakke.

Nilsen er ikke så fan av å skifte bleier.
Fra boka «Nilsen og Stellebordet».

Ja, så føler jeg meg i blant litt dust når jeg bruker en Pampers som hånddukke og får den til å si ting som:
«Arhnamnamnam! Jeg vil spise opp bæsjen din!» eller «Nei, ikke ta meg på! Du lukter promp!
men dette er ikke tidspunktet for å se seg selv med en ironisk distanse. Målet oppnås: Bleia blir skiftet uten at jeg må jakte en hvinende, halvnaken sneip hele huset rundt.

Når tranen eller bleia eller vottene plutselig begynner å prate fungerer det som en enkle distraksjon i en fastlåst situasjon. Barnet får noe gøy å fokusere på, og det at jeg tuller og tøyser gjør at vi blir på samme lag igjen.

Hva er dine triks for å løsne opp i en fastlåst situasjon med barna? Har du prøvd å snakke med tullestemme for å få de små til å glemme at de egentlig stritter i mot? I hva slags situasjon var det, og hvordan synes dere det funker?

0