Min hemmelige fortid som puppedame

Har du lyst til å se puppene mine?

De er blottet på en film som sees av titusenvis hver dag, er i bruk i 50 land og er oversatt til 7 språk bare i Kina.

Jeg har nemlig en hemmelig fortid som puppedame. I verdens mest sette opplysningsfilm om amming.

Etter at jeg begynte å blogge tikker det med jevne mellomrom inn meldinger som denne:

«Hei Susanne! Jeg fikk en liten gutt på torsdag, og da jeg var på barselavdelingen så jeg på en film om amming! Og gjett hvem jeg så der? JO, der dukket det opp en vakker jente med langt rødt hår! «Så pent hår og for en pen jente» tenkte jeg. Så kikket hun inn i kamera og begynte å snakke, og da kjente jeg deg igjen med en gang»!»

eller denne:

«Hei Susanne! Stitter på barsel på Riksen og nyter tilværelsen med familiens nye tilskudd som kom til verden på tirsdag. Slo på tv’n og der var plutselig du på informasjonskanalen!»

eller i spørsmålsrunder på bloggen:

«Hvordan endte du egentlig opp i den ammefilmen?! Mener jeg så en annen da eldstedatteren min ble født i 2006, mens du var med da lillebror kom i 2009?»

Jeg har lovet dere en forklaring. Det har seg sånn at jeg i 2007 lå jeg en natt på Rikshospitalet og gråt. Datteren min var født, hun hadde ti fingre, ti tær og rødt hår. Jeg stirret på de bittesmå, myke ørene med enda mindre blodårer i og tenkte at jeg aldri hadde sett slik perfeksjon før i hele mitt liv. Mannen min bysset og smilte og gråt og sang vuggesanger. Idyllen var komplett.

Men den amminga? Hvorfor i helvete hadde ingen fortalt meg hvor avsindig vondt det kunne være? Det føltes som en sulten piraja gnagde løs på puppene mine, sulten på kjøtt. Jeg skal ikke gå i detaljer. Men det var smerter. Det var blåmerker. Det var blod.

Jeg ringte venninnen min Tonje som hadde fått barn noen måneder før meg. Hun kastet inn håndkleet på ammingen etter 6 ukers slit, men hvisket insisterende på telefonen til meg den natta: «IKKE GI OPP. Ikke dra hjem fra sykehuset før du har fikset amminga. Be om hjelp! Hele tida! Det er mye bedre å være på sykehuset enn å slite aleine i sofaen. Tillegg er greit, men det er noe styr å sterilisere og skru sammen og mikse flaskemat hver kveld. Ikke dra hjem! Hadde jeg fått mer hjelp hadde kanskje jeg klart det også. »

Tenkt at noe som først er så vanskelig og vondt kan bli så enkelt og hverdagslig?

Så når dagen for hjemsendelse kom spurte jeg med min spakeste stemme om jeg kunne få bli litt til. Det var dag 3, og puppene mine hadde med ett fått størrelsen og konsistensen til to kanonkuler. Jeg fikk besøk av en venninne som hadde kjøpt seg større pupper, og for første gang noensinne var mine størst!

Men var datteren min interessert i dem? Åh, nei. Bare hvis hun kunne påføre dem smerte.

Sykepleierne smilte medfølende og forsikret meg, mens jeg plundret og gråt, om at de hadde rom for meg i herberget ett døgn til. Det døgnet følte jeg hvordan velferdsstaten formelig sluttet seg rundt meg i tett formasjon. Jeg fikk låne elektrisk pumpe, ble vist koppmating og fikk tips om forskjellige ammestillinger (nyttig), om ammeskjold (ikke nyttig) og hvordan jeg kunne gjøre disse kanonkulene myke nok til at babyen klarte å få tak. Sykepleiere med lang spesialutdannelse var inne hos meg flere ganger i timen og øste av sin erfaring.

Innen natt ble til morgen hadde jeg en mett og lykkelig datter i armene mine. Og tenk, selveste Gro Nylander kom innom for å spørre om alt var vell før vi dro. Mor Pupp herself! Følelsen av mestring var enorm. Følelsen av takknemmelighet større.

Amming i kirken på julaften? Kein problem!

Da vi trillet ut fra sykehuset i strålende augustsol føltes det absurd at vi bare kunne dra uten å betale for servicen jeg hadde mottatt. Barnefødsel -med keisersnitt-, legehjelp, overnatting og oppfølging fra mennesker med årelang utdannelse: Burde ikke dette egentlig koste minst det samme som en bruktbil? I Amerika hadde jeg måttet hoste opp over 100 000 for tilsvarende hjelp. Men, nei. Her var det ikke forventet at jeg ga noe tilbake.

Så da Gro Nylander ringte seks uker senere og og lurte på om jeg kunne bidra til å gjøre en tjue år gamle opplysningsvideo om amming bedre egnet til å hjelpe andre nybakte mødre var min første innskytelse… å si nei.

Vise puppene mine på film?? Og det i noe så ukult som en opplysningsfilm om amming?! Det var ikke helt min stil.

Ikke lenger hipster, men tit-ster?

Men hvor selvhøytidelig går det an å bli? Når en lege jobber pro bono for å hjelpe kvinner i fattige land å mate barna sine, skulle jeg si nei fordi det var flaut? Jeg kvalte mitt gamle, Natt&Dag-skrivende, barnløse, hipsterego og dro på filminnspillingen.
I et primitvt kjellerstudio ammet jeg en hel dag sittende, stående og gående foran det enkle videokameraet (følte på et tidspunkt der neste skritt ble å amme med en ball sjonglerende på nesa), og svarte på spørsmål om alt fra morsmelksdonering til bæresjal på norsk og engelsk. (Dermed sparte de penger på oversettelse)

Nå, seks år senere kan du fortsatt få gleden av å få en glimt av puppen min på ammefilmen som går i loop på barselavdelinger rundt om i landet. Men mest av alt ser du altså takknemmlighet.

Fikk du til å amme barna dine? Var du godt nok forberedt synes du? Var det noe du skulle ønske du hadde vist på forhånd? Og var du fornøyd med hjelpen du fikk på sykehuset? 

PS: Det er fortsatt mulig å være med å kåre Årets Mammablogg. Veldig hyggelig om du stemmer på susannekaluza.com!

 

0

Støtt Sykehusklovnene

Etter at barna mine ble født ga jeg melk til Rikshospitalet i noen måneder (mer om det en annen gang). Da måtte jeg jevnlig ta blodprøver fordi Melkebanken må være sikker på at de nyfødte bare får melk fra friske givere.

En dag var det så fullt i blodprøvetakingen at jeg ble bedt om å ta prøver på en annen avdeling. Barnekreftavdelingen.

 

«Å se sitt barn le og være bekymringsløs et øyeblikk – ja det er mer enn herlig!» (pappa til kronisk syk syvåring)

Som nybakt mor var det intenst vondt å sitte og bysse mitt lille spebarn på venterommet og se små barn, som burde hatt på seg regnbukse og hoppet i søledammer stabbe bortover sykehuskorridorene, skjøre og hårløse.

Samtidig satt jeg med en intens lettelse for at det ikke gjaldt mitt barn, -pluss dårlig samvittighet for egen lettelse.

Jeg kan ikke begynne å forestille meg smerten det må være å se sitt eget barn livsturende syk. Ønsket om å gjøre noe, hvasomhelst, for å få dem til å glemme smerten, om så bare i fem minutter.

Derfor er det med selvfølge jeg støtter arbeidet til Sykehusklovnene.


Kjenner du ikke til arbeidet de gjør er det altså skuespillere som besøker faste barneavdelinger på Oslo universitetssykehus tre ganger i uka for å bringe litt latter inn i hverdagen til de små pasientene. I oktober starter de også opp med besøk på St. Olavs i Trondheim.

Sykehusklovnene finansieres av gaver fra private og offentlige bidragsytere.

Vi kan støtte dem ved å sende SMS kodeord KLOVN til 2160 og gi 35 kroner til deres arbeid. Like mye som en take away kaffe, med andre ord.

«Sykehusklovnene er fremtidens medisin», Trond Diseth, avdelingsoverlege ved Barne-og ungdomspsykiatrisk seksjon på Rikshospitalet

Du kan også hjelpe til med å spre ordet om arbeidet deres på Facebooksiden din, på blogg eller ved å laste opp bildet du finner her på Instgram.

Sammen kan vi gjøre en forskjell!

Vil du være med å hjelpe?

 

0