Er livet en konkurranse?

Den siste uka har jeg tenkt endel på hvordan vi foreldre så lett havner i den fella at vi sammenlikner oss med andre. og «konkurrerer» om hvem som er best eller verst.

I Storbritannia har det samtidig vært mye buzz rundt «Spitfire-babyen»  Lille Jonathan ble født etter en fødsel som varte i fem minutter, lærte seg å snakke og gå da han var 7 måneder og nå som han har rundet ett kan han både bruke en laptop og ringe med en mobiltelefon, -og danse Gangnam Style. Bildene av lille Jonathan er supersøte, og jeg skjønner jo at både redaktørene og mammaen hans synes dette er en artig sak.

Rundt om i det ganske land triller barselgrupper rundt og diskuterer «uskyldig» hvem som har begynt å krype, hvem som har reist seg opp og hvor mange ord barna kan si i en setning. Det er lett å bli stressa om ens eget barn ikke en gang klarer å krabbe, når kiden som er født i måneden ettter allerede stabber målrettet rundt på lekeplassen. Og keg skjønner at man lett blir svett når poden bare sier «bababa» når han får en banan, mens han i vogna ved siden av sier «Tusen takk, mamma».

Men har dette egentlig noe å si på sikt? Var Obama virkelig den første babyen i barselgruppa si som klarte å holde nakken sin selv? Var Røkke først i klassen til å knekke lesekoden?

Og er det egentlig noe mål i seg selv at barna våre skal bli en ny mini-president eller moldensermillionær?

Særlig atletisk har jeg aldri vært. Tre sekunder etter at pappa tok dette bildet dundret jeg nok ned i sanda med et brak.

De fleste av oss vil vel dø med et smil om munnen om barna våre har funnet noen som elsker dem, driver med noe de trives med og kanskje til og med har fått et barn selv (OK, det siste der er ikke akkurat noe krav for et lykkelig liv, men rekk opp hånda de som vil ha barnebarn!)

Jeg tenker på klassen min.

Det var ikke nødvendigvis de som var mest populære når vi var 14 som fant kjærligheten først.
Jeg tenker på han snille, stille, smarte gutten på veggrekka, som sjelden ble ble bedt på de kule festene. På Facebook ser jeg han nå er lege og nygift med ei nydelig jente. På bildene ser jeg hvordan de begge stråler når de går ut av kirken i vinterværet.

Samtidig er det ikke bare de skoleflinke det har gått bra med i klassen. Tvertimot ser det ut til at de aller fleste -så lenge de ikke rotet seg altfor mye borti tunge rusmidler- har klart å snekre seg gode liv.

Selv om pugging av sinus, cosinus og tangens føltes menningsløst for en av jentene jeg hang med var hun en av de mest omsorgsfulle jeg har kjent, hadde ekstrajobb på sykehjem på videregående, og snakket engasjert til oss andre om hvor fint det var å se de gamle stråle opp når hun kom. I dag er hun sykepleier og tobarnsmor. En annen venninne kunne alltid leksene på rams når vi øvde hjemme hos meg, men når prøvedagen kom ville liksom ikke tankene stokke seg rett på papiret og toeren eller treeren landet på pulten nok en gang. Samtidig var det alltid henne som så det beste i andre, alltid henne som tok seg av han med uspesifisert utviklingsforstyrrelse vi andre skygga unna i sløydtimene, alltid henne som fant på noe gøy. Den omsorgen og kreativiteten får nå heldige elever glede av.

Uæh! Men jeg er jo så treg på sekstimeteren! Hvordan skal dette gå??

Selv brukte jeg mye tankeenergi på å bekymre meg for vår dårlig jeg var på å løpe 60 meteren. Mens Heidi perset på 8,5 på barneskolen, havnet jeg langt bak i tallrekka, bare marginalt foran hun med alvorlig astma.

(Hun med astma er jeg for øvrig også venn med på Facebook. Hun ser ut til å være lykkelig gift, har en søt, blond, smilende sønn og en til på vei.)

Selv prøver jeg å lære datteren min at hun ikke trenger å sammenlikne seg med klassevenninnene. Det har ikke noe å si om Flora kan hoppe 20 ganger med slengtauet i friminuttet, mens hun selv bare klarer 7. Det betyr lite om Wendy klarer å gå ut i guttespagaten, mens hun selv ikke er like myk. Det er langt viktigere at hun prøver å være en god venn og snill mot menneskene hun har rundt seg. Både når vi er babyer, barn og voksne har vi forskjellige styrker og svakheter. Gjør det noe? Eller er det nettopp det det vil si å være et menneske?

Hva tenker du? Sammenlikner vi oss for mye med hva andre mødre, andre barn får til? 

0

Gråter du foran barna?

Første gang jeg så pappa gråte var 13. oktober 1984. Jeg var 3 år, og fant han stående i kjelleren med tårer trillende nedover kinnet. Mormor var død, og pappa ville ikke skremme søsteren min og meg ved å vise oss at han gråt. Jeg husker ennå hvor overraskende det var å se at pappa faktisk hadde tårer. At den store, sterke pappaen min faktisk kunne bli lei seg. Det var også siste gang jeg så pappaen min gråte.

Mormor bodde i andre etasje i huset vårt, og pappa og hun digget hverandre. Han var den første mannen hun hadde levd med som ikke slo. Hun var moren han mistet.

Da vi vokste opp var det en slags uskreven regel at de voksne ikke skulle bry barna med følelser og problemer.

Nå er jeg ikke fullt så sikker.

Barna mine har sett meg gråte mange ganger. Og de har sett pappaen sin gråte, som når fine tante Mia døde brått.

Jeg. Aldri vært redd for å vise følelser.

Hvis jeg har det røft på jobben, savner noen jeg er glad i eller leser nok en hjerteskjærende avisartikkel om alle menneskene som er blitt borte på grunn av det monomane monsteret som står i retten nå tror jeg barna merker det uansett. De siste ukene har jeg blitt helt satt ut av å følge rettssaken. Særlig nå som ofrenes rolle kommer tydligere fram, og det blir klarere for oss alle hvor mange mennesker 69 personer faktisk er.

Barna merker det. De merker at mamma er litt mer utålmodig enn hun pleier når de skal pusse tennene (Se, det er Shrek på tannbørsten! Shrek! Skal Shrek pusse tennene dine? Ikke? Argh.) litt mer distrahert når hun bygger lego, litt mindre tilstede når de forteller om dagen sin.

Og da er det vel bedre å forklare barna hvorfor? Ikke være redd for å vise sinne om jeg er sint, sorg om jeg er trist eller lykke når jeg er skikkelig glad. Så ser de hvordan sånne følelser ser ut, og viktigere: at de går over igjen. Jeg mener ikke at vi skal inkludere barna i voksenverdenens problemer, men hvordan skal barna våre lære å vise følelser hvis de ikke ser oss uttrykke dem?

Gråter du så barna ser det? Og er det forskjell på deg og kjæresten din her? Eller på deg og foreldregenerasjonen?

In English: The first time I saw my dad cry was in the basement of our house on October 13th, 1984. My grandmother had just died, and he didn’t want to scare me by showing us how sad he was. I can still vividly recall the surprise at finding out my dad actually had tears, and could cry like the rest of us. That was also the last time I saw him cry. My kids on the other hand have seen both their dad and me cry on several occasions. If something is bothering me, I think my kids will pick up on it anyway. Mom might be a bit more distracted while building tha lego castle, a bit less patient with the toothbrush battles, and then I figure it has to be better telling them that mommy is sad and why. I don’t mean that we should include our kids in grown up toubles, but how will they evert learn to show emotions if they don’t see us expressing them? Do you cry in fornt of the kids? And do you think there is a generational thing at play here? Or a gender difference?

Sist jeg begynte å gråte foran barna. Da vi så på blomstene foran Tinghuset og storesøster spurte hvorfor det var navnelapper på så mange av rosene.

0

Hvor vil du bo før du dør?

Nå er vi vell hjemme etter en fantastisk miniferie i København. For en nydelig by! Må si København med sine avslappede beboere,  fine småbutikker, nydelige restauranter med øko-veggiefokus og sympatiske sykkelkultur har rykket opp på listen  over byer jeg kunne tenke meg å bo i. Her står allerede:

1) Berlin – veggismat, sykkelmuligheter, digg bakevarer og masse grønne lunger.

Høygravid langs Spree.

2) New York – for 1000vis av åpenbare grunner (og i likhet med samtlige andre i mediebransjen har jeg på følelsen av..)

3) Hele England – fantastisk matutvalg, topp gastropuber og så er jeg nerd på engelsk historie. Har slukt bøker om Hannoverene, Stuartene og (så klart) Tudorene siden jeg var en neve stor.

Dunham Massey utenfor Manchester der en av venninnene mine bor med familien sin. Jeg så ville dådyr!

4) Stavanger – bra restauranter, nydelig strand og sympatiske folk (lurer på om jeg er litt biased fordi verdens skjønneste Cecilie snakker Stavangerdialekt og jeg derfor forbinder alle som høres like ut med henne.)

5) Italia -gjerne litt sør. Gjerne når jeg er pensjonist. Ser for meg å sitte rynkete og gråhåret på en balkong med mannen min og skåle i siciliansk rødvin og proppe meg med gnocchi og ost mens vinteren biter i Norge.

Amalfi. Trappa ned fra hotell Luna Convento der Ibsen skrev «Et Dukkehjem.»

Men Køben ja. Fikk så mange gode tips fra dere: Tusen, tusen takk! Fikk virkelig lyst til å leie et hus der neste sommer for å sykle rundt med barna i en sånn fin Christiniabike(ønske seg!) og teste ut alle de bra lekeplassene, resturantene og butikkene.

Tenk å ha en sånn å suse til barnehagen i!

Love it!

Vil ha!

Har du forresten sett nettsiden til flinke Line Konstali?  Her er det mulig å søke opp aktiviteter for barn over hele landet. I tillegg skriver hun om hyggelige ting å gjøre med barna inne (likte idéen om å lage tusenbenmuffins!) og nå har hun prøvd seg på banan-isen jeg blogget om i forrige uke.  Fikk godkjent fra både voksne og barn. Hurra!

In English: We’re just back from a fantastic mini break to Copenhage. The city was so great, with it’s laid back inhabitants, eco fiendly restaurants and fantastic bicycle culture (I soooo want the Christiania Bike!) it is now officially on my list of placed I’d like to live some day. On the list are Berlin (lots of veggie fare, bicycle oppurtunities, green parks and yummy cakes), NYC (like everyone else in the media biz), England (great gastropubs and I am total English-history nerd), Stavanger (love the beach, the restaurants and the people) and Italiy (preferably when I am a wrinkled old lady, toasting my love in Sicilian red wine and stuffing myself with gnocchi and cheese)  Where do you dream of living?

0

Og vinneren er….

Håper dere alle har hatt en nydelig solskinnshelg!

Oslove

Vi har hatt sugd til oss lyset og tiden:

Flettet blomsterkrans med løvetann vi plukket på vei hjem fra venner i Gamlebyen,

drukket iskald hvitvin på takterrassen deres mens byen lå sommerglad under oss,

spist tre is på en dag,

løpt barnbent i gresset i hagen,

testet vårens nye sparkesykkel for første gang i rolige Linderngater,

lett etter leilighet vi kan ha i London for matkurset jeg har fått stipend for å gå på i sommer (woho!),

blitt varm i magen ved synet av blomstrende frukttrær langs gatene,

tegnet med fargekritt på bar asfalt,

spist søte jordbær mens fem barn hoppet på trampolina

og kjent forventningene til den fine lyse, sosiale og barnevennlige årstiden som ligger foran oss.

Blir like glad hvert år for at jeg har noen som vil plukke blomster til meg. Til meg!

Og så har jeg trukket vinneren av bokpakka om Nilsen og det ble morsomt nok Dina. Hurra for deg! Hvis du sender meg navn og adresse på susannekaluza(at)gmail.com kan du glede deg over morsomme bøker i posten til deg snart.

HURRA for nummer 12!

Nå er vel barna omsider i seng snart, så ønsker dere alle en fabelaktig søndagskveld. Her tipper jeg det blir litt kjapp nistesmøring, kanskje et lite glass vin på balkongen og så en episode av fantastiske This American Life etter at sola er gått ned.

Hva liker du å gjøre etter at barna har lagt seg på kvelden?

Hot town, summer in the city.

In English: This has been a lovely sunny weekend in Oslo, and we have been absorbing the light and the time; picked flowers we found by the road, enjoyed a chilled glass of white wine on our friends roof terrace, eaten three icecreams in one day, run barefoot in the grass, searched for a plase to stay in London in the summer when I will be attending a cookery course I just got a scholarship for (woho!) and felt the thrilling expectations of the long, warm, child friendly season ahead of us. I have also  The winner of the lovely childrens books was number 12: Dina. Congratulations! Now it’s time to make Mondays packed lunches, enjoy the rest of the evening sun on the balcony with perhaps a small glass of wine and then curl up in the sofa with a new eipsode of brillant This American Life. What do you like to do in the evenings after the kids have gone to bed?

0

Ukas niste: Love food hate waste

Storesøsters nisteboks er pakket med speltkjeks, salami og osteterninger på spyd, jordbær og aspargestopper jeg sparte fra middag. Yum!

Pappa var 9 år da krigen sluttet, og husker særlig flukten fra Berlin og da russerne kom. Det var ikke stas å være barn i Tyskland i de årene. Så hvis søsteren min eller jeg da vi var små forsøkte å legge igjen noe kjøtt på tallerkenen eller kaste brødskiver fikk vi høre det:

«I nittenfemogførr ville vi aldri kastet god mat. Da måtte vi stupe uti elva og dra opp poser med sukker, vifte bort fluene og spise»

eller

«I nittenfemogførr var vi glade hvis vi fant et gammelt brød. Da kunne vi skjære bort mugget og spise resten.»

Fine pappaen min som har lært meg nesten alt jeg kan. Minus å henge opp bildene mine på veggen selv.

Selvfølgelig reagerte jeg, som barn flest, med et stort gjesp og et «Men jeg liiiiker ikke koteletter! Og dette er IKKE nittenfemogførr.»

Noe må likevel ha sunket inn, for da en leser (Sunbee, som driver denne fine bloggen om loppis og gjenbruk) nylig spurte meg hva jeg gjorde med brødskiverestene som blir kuttet vekk av pepperkakeformene følte jeg meg skyldig.

Har ikke pappa fått fin genser? Årets bursdaggave fra meg til ham!

For jeg skal være så ærlig å innrømme det hender restene går i søpla. Men som en god Kaluza, forsøker jeg å la være:

  • Er jeg sulten spiser jeg restene selv.
  • Er det en liten form smører jeg kun pålegg der forma vil være. De tørre brødrestene tørker jeg i ovnen og lager brødsmuler av. Digg oppå en ovnsbakt pasta eller i kjøttkaker.
  • Skal vi mate ender til helgen sparer jeg opp restene i en pose så barna har noe å gi fuglene.

Eller så bruker jeg disse geniale sandwich formene jeg fant på Amazon:

I give you all of my..bread.

De er akkurat på størrelse med en brødskive slik at avskjæret blir minimalt.

To skiver Sabeltannbrød..

Og vips!

De finnes også i en masse andre varianter som dinosaurer:

Dinosaurtogetfans take notes.

eller delfiner:

Flipper!

Dagens niste er den ene halvparten av hjertebrødskiven med leverpostei. En speltkjeks, tre salamiskiver på pinne. Jordbær. Og litt babymais jeg tok til side da jeg woket i går:

To ganger i uka har barnehagen «smøredag» så da trenger barna bare ha med én niste hver. Dermed trenger jeg ikke tenke på å pakke matboksen like full.

For mer om hvordan du kan bruke restemat sjekk ut denne fine nettsiden, og for dere som lurer på hvor jeg har kjøpt de fine nisteboksene mine får du vite alt om det her.

Hva gjør du for å unngå å kaste mat? Har du noen lure restetriks?

 

0

Champagne = trøstepremie for barnløse?

I påsken har jeg humret og nikket meg gjennom ”Kunsten å være kvinne” av Caitlin Moran.

Hvis du ikke så henne på Skavlan, er hun altså en engelsk musikkspaltist, humorist og feminist. Boka anbefaler jeg på det varmeste, den er overraskende morsom, poengtert og lettlest. Selv er Caitlin mor til to jenter (og beskriver ærlig i boka hvordan hun tok abort da hun ble gravid med nummer tre, simpelthen fordi hun ikke orket å være babymamma en runde til.)

Synes hun skriver veldig fint om gleden ved morsrollen:

Caitlin Moran beskriver sin lange og mislykkede hjemmefødsel som endte med hastekeisersnitt og argumenterer for at barnefødsel gjorde henne fryktløs. Før hun fikk barn fryktet hun alt fra mørket og edderkopper til sykehus eller å intervju en gretten Lou Reed. Etter fødselen fryktet hun å våkne opp og finne ut at babyen er inne i henne igjen. Og det er alt.

”Først og fremst har du den overveldende følelsesmessige, intellektuelle, fysiske og kjemiske gleden av dine egne barn. Sannheten er at det ikke finnes noe mer tilfredsstillende i verden enn å ligge senga sammen med barna dine, legge bena over dem på en semi-knusende måte mens du med alvorlig stemme erklærer: ”Du er en bæsj”. Ting som årgangschampagne, en tur i varmluftsballong, haikskinnsko med diamant i sålen, Paris, alt sammen er bare trøstepremier for dem som ikke har tilgang til små, helst litt rufsete unger de kan herje med, kile og knusekose, ruset på en vanvittig kjærlighet.”

Jeg tenkte på dette sitatet i dag, da 2-åringen og jeg lå i sofaen og hadde en lat ettermiddag, mens de to andre var i videobutikken og leide Shrek.

Jeg leste siste nummer av Good Food mens lillebror konsentret puttet en etter en av lekematen sin ned kragen på blusen min. Så knakk han sammen av latter når jeg reiste meg opp så plasttomatene og liksomhamburgerne skranglet nedover ryggen min og deiset på gulvet. Jeg fanget ham og blåste prompelyder på den myke bollemagen hans, lekespiste nesa hans, nusset oppå øynene og kilte ham i halsgropa til han lo så den lille kroppen ristet.

Champagne!

Om 18 år, 15 år, 8 år vrir han seg kanskje unna hvis jeg prøver å gi han nuss. Nekter å gi meg hadetklem foran kompisene. Disse hvetebrødmyke kinnene, denne lyse latteren, dette blikket som røper at synes jeg er det beste verden har å by på, bedre enn hunden han lekte med forrige uke, bedre enn bokstavkjeks, bedre enn Dora, det er over på noen år. Så får jeg det aldri igjen, og ingen penger i verden kan kjøpe det tilbake. Grøss!

Samtidig understreker Caitlin at selv om morsrollen gir fantastiske gleder er den ikke noe fundamentalt mer verdifull enn en barnløs kvinne som yter sitt beste:

”I likhet med menn må også kvinner vurderes utfra hva de faktisk gjør, ikke utfra hvem de kanskje kan lage og hva de kanskje kan utrette. ”

Jeg kan ikke få sagt det nok: Bra dame!

Synes du Caitlin har rett? Er luksusting som champagne og designervesker rett og slett trøstepremier for folk som ikke har barn?

"Eneste troverdige måten du kan si at du ikke er feminist på er å levere tilbake stemmeretten din." Caitlin Moran. Gulldame.

In English: I’ve spent Easter reading «Hot to be a Woman» on my Kindle. Caitlin Moran is hilaroius, clever and poignant. I especially liked how she described the joys of motherhood: Firstly, and most obiously, there is the sheer emotional, intellctual, physical, chemical pleasure of your children. The honest truth is that the world holds no greater gratification than lying in bed with your children, putting your leg on top of them, in a semi-crushing manner, whilst saying, sternly: «You are poo».
15 000 GBP bottles of vintage champagne, hot air balloons flying over wildebeest migrations, sharskin shoes with a diamond on the sole, Paris: these are all ultmately consolation prizes for those who don’t have access to a small, ideally slightly grubby child that they can mess around with, poke and squash a little – high on ridiculous love.»
Catilin is mother of two girls herself, but she still empashize that while motherhood is an increbile vocation, it has no more inherent worth than a childless woman simply being who she is, to the utmost of her capabilties.
«In the 21st century, it can’t be about who we might make, and what they might do, any more. It has to be about who we are, and what we’re going to do.»Do you think Caitlin is right? Are luxury items simply consolation prizes for the childless?

0

Marsipanabstinenser

Etter en påske tilbrakt i en herlig sukkerrus av melkekremfylte påskeegg og marsipanstenger til frokost falt jeg helt for denne fine hustavla som min fine venn Mariann fant på Hunting Lodge i Markveien på Grünerløkka:

Mmm.. Kvikk Lunsj.. Med havsalt..

Håper dere får en nydelig postpåskeuke uten altfor tung marsipanabstinens!

In English: Suffering sugar withdrawal symptoms after Easter this fun sign from Hunting Lodge in Oslo praising the joys of chocolate made me smile. Hope you have a great post-Easter week!

0

Mer gøy med kritt

Håper dere har hatt en nydelig helg i solskinnet! Vi var på familiebursdag i går, og jeg satt ute i den varme hagen hele dagen og kledd i sommerkjole uten armer. I mars! Bursdagkaken var forresten supersøt. Skal legge over bildene i kveld, og ble den noen fine tror jeg jammen jeg skal dele den med dere i morgen.

Helt konge!

I dag fikk jeg mail fra en leser som også har nytt hetebølgen de siste dagene, og har moret seg sammen med døtrene sine og en venninne med å lage krittegninger på den tørre asfalten inspirert av dette blogginnlegget mitt. Ble de ikke fine?

Regine skriver: «Jentene storkoste seg med å tegne selv. Kronene er for store, men spiller ingen trille når alt er tegnet av to ivrige 7 åringer!»

Lykken er å være 7 år og ha en bestevenninne å dele dagene med.

In English: One of my readers sent me these lovely pictures inspired by my previous blogpost. So cute!

0

Ukas niste: Pappajente

Bakermesterharesus: Høygravid Susanne og pappa baker de tyske yndlingskakene amerikanere. På toppen masse masse melis med sitron.

Pappaen min er født i 1936 i Tyskland, og vokste opp med en klassisk autoritær farsfigur. Mot storesøsteren min og meg har han alltid vært en fantastisk og omsorgsfull pappa. Han er likevel ikke den som setter meg ned med en kopp te for å snakke om følelser. Pappas domene er å fikse ting: Er yndingskoppen min knust? Pappa limer. Er strass-diamanten falt ut av Melliøredobben min? Pappa fikser. Trenger jeg å henge opp ny lampe? Pappa kjører inn til Oslo med verktøykassa og ordner opp.

Pappa følger meg opp kirkegulvet. Kjenner jeg får lyst til å gifte meg en gang til med samme mann, når jeg ser bilder fra den dagen. Også kjenner jeg at Cecilie Melli er et geni.

Fra tid til annen hender det at pappa og jeg har noen.. høylytte meningsutvekslinger. Da vet jeg at han angrer når han kommer på besøk neste gang og har bakt ferskt brød eller yndlingskakene mine. Og er ikke dette hva matlaging dypest sett handler om? Vise kjærlighet og omtanke for folk du er glade i?

Snart bestefar! Eller Opa som vi sier i Tyskland.

Dagens niste er laget i en fei (har deadline på en hovedsak i Magasinet i morgen, så blir jobbekveld på meg) av det jeg hadde liggende i kjøleskapet. Men det trenger ikke betyr ikke at den ikke blir lagd med kjærlighet! Storesøster har fått hjertebrødskive med makrell i tomat, den siste roastbiffskiven som lå i pakka, en osteskive og perletomater. Makaronirester og brokkoli fra middagen ble til pastasalat med olivenolje og parmesan. Hun er ikke så glad i frukt, men tolererer klementiner (det er mandariner som ikke finnes mer, ikke  sant? Jeg klarer aldri huske forskjell) Ved siden av har hun fått en grissini. Lang mat er gøy!

Lillebror har fått pastasalat, tomater og grissini som søsteren sin. Pluss en litt herpet kronebrødskive (han insistere på å legge den ned i nisteboksen SJØLV) med salami.

Dagens låt er til verdens beste pappa,- og til alle andre fine fedre der ute som fortjener en sang.

[youtube http://www.youtube.com/watch?v=XCuIyA7kXvI&w=420&h=315]

Hva gjør pappaen din for å vise at han er glad i deg? Og hva gjør du for å vise dine nærmeste at du er glad i dem i en hektisk hverdag? Jeg gleder meg til å høre innspillene deres i kommentarfeltet!

In English:My dad isn’t the kind of guy who likes to talk about feelings. But whenever we’ve had an argument, I know it’s his way of telling me he’s sorry when he shows up on my doorstep with my favourite cake or freshly baked bread. And isn’t that what cooking really is about? Showing someone that you care? Today my daughter’s got a heart shaped sandwich with macarell spread in her Laptop Luncbox. On the side I gave her a slice of roastbeef, a slice of cheese and cherry tomatoes. Leftover pasta and broccoli from dinner turned into a nice pasta salad drizzled with olive oil and a bit of parmesan cheese. Clementines and grissini. Her brother’s got the same pasta salad, tomatoes and grissini. Plus cheese, rice crackers and a bit messed up (he insisted on putting it in the lunchbox himself..) crownshaped sandwich with salami.

0